I 1965 ble Indonesias aller første president, Sukarno, styrtet i et militærkupp ledet av hæren, som i utstrakt grad brukte lokale gangstere og paramilitære grupper som fotsoldater. Et folkemord fulgte. Mellom 500.000 og en million mennesker ble drept i tiden etter kuppet. Hovedmålet for de systematiske utryddelsene var «kommunister» – altså de som var organisert i fagforeninger eller tilhørte den politiske venstresiden. Også etniske kinesere og andre minoriteter ble rammet.

Skryt fra drapsmenn

Joshua Oppenheimer ville lage en film om de som overlevde denne massakren. Han fulgte en gruppe arbeidere, som gjerne ville fagorganisere seg, men ikke turte å gjøre dette på grunn av en lammende frykt knyttet til minnet om hva som skjedde sist gang. De som utførte folkemordet mot deres slektninger var nemlig der ennå, og regjerte fortsatt.

En slik film ble umulig å lage. Hæren fikk nyss om at Oppenheimer var interessert i 1965, og dukket raskt opp på innspillingsstedet for å stanse produksjonen. De overlevende ba så Oppenheimer om å filme naboene. De hadde nemlig i sin tid vært ledere for dødsskvadroner – altså på den andre siden av konflikten. Kanskje kunne de kaste nytt lys over hva som skjedde med slektningene til de overlevende?

Oppenheimer satte i gang med filmingen, og oppdaget raskt at de tidligere overgriperne hadde et svært stolt, nær skrytende forhold til sine fortidige ugjerninger. De hadde seiret i den opprinnelige konflikten, og hadde selv definisjonsmakten. De fleste av dem var av den oppfatning at det de hadde gjort var nødvendig og greit, og de fleste virket ganske stolte av det. De var i alle fall ikke bekymret for å dele disse historiene med sine barn, barnebarn eller besøkende filmskapere.

Anwar Congo demonstrerer sin favorittmetode for henrettelse: en ståltråd. Han sier selv at metoden var inspirert av gangsterfilmer.

Vanskelig å se på

Filmen er strukturert rundt Anwar Congo og hans mange forsøk på å gjenskape forskjellige drap, torturseanser og større massakrer, ved bruk av stadig mer avanserte kulisser, kostymer og filmatiske grep. Det er ikke en lett film å se, og den tilbyr aldri en enkel tilskuerposisjon for den som ser på. Dette skyldes først og fremst at Oppenheimer går så nær massemorderne som han gjør, uten å stille dem til veggs for det de har gjort. Det er kanskje det man forventer av en slik film, men det skjer ikke:

– Det ville vært utrolig lett, nesten lettvint, å gå inn, peke på skyldige, peke på ofre, og forsøke å stille disse overgriperne til veggs, sier Oppenheimer til sitt publikum på Bergen Internasjonale Filmfestival:

– Men hvem ville brydd seg da? Vi har problemer med å få folk til å bry seg om det som skjer i Syria… Jeg ville heller lage en film om moral og menneskelighet – og om hvordan så mye ondskap faktisk utgår fra vår moral og menneskelighet.

Fiksjon og brutal virkelighet

På denne måten følger man Anwars stadige flukt fra sin egen samvittighet. I løpet av filmen kommer hans behov for å bearbeide fortiden stadig mer til syne, først og fremst gjennom et stadig større ønske om å lage større, bedre og mer presise rekonstruksjoner av fortiden for Oppenheimer. Anwar har selv sett mye film, og blander derfor inn elementer fra gangsterfilm, film noir og western inn i sine fortidsfantasier. Dette gir en del surrealistiske utslag, som på sett og vis forsterker grusomhetene som gjenskapes. Seeren vet hele tiden at det som gjenskapes slett ikke er fiksjon, men konkrete minner om konkrete liv som ble tatt.

Rekonstruksjonene blir stadig mer avanserte. Her sminkes Anwar (t.h.) for å spille et offer for tortur og mishandling.

The Act of Killing fremstiller et samfunn som ikke har tatt et oppgjør med sin blodige fortid. Men det er også et samfunn som glorifiserer den samme fortiden:

– Det var som å komme til Tyskland, bare for å finne ut at nazistene ennå var der, og at de hadde vunnet, sier Oppenheimer.

Et av de tydeligste utslagene av dette i filmen er en scene hvor hovedpersonen og gjengen hans blir intervjuet på statskanalen. I en hyggelig talkshow-situasjon hyller programlederen Anwar for at de klarte å skape en mer effektiv måte å henrette kommunister på, som ikke var unødig brutal. Publikum applauderer ivrig.

Glorifisering av grusomheter

Filmen tilbyr som nevnt tidligere aldri en «oss mot dem»-posisjon. Kanskje er det akkurat dette som gjør denne filmen unik i sin behandling av en uhyre vanskelig materie. Ved å ikke sette opp en barriere mellom seer og overgriper, tvinges en til å reflektere over det menneskelige og moralske aspektet i grusomheter, istedenfor bare å dvele over selve grusomheten i seg selv. Etterhvert trer det en annen dimensjon frem i det groteske skrytet. Kan dette være et slags behov for å pakke de forferdelige hendelsene og handlingene inn i heroiske termer for i det hele tatt å kunne leve med seg selv?

Summary

Evil comes in many shapes and forms. Whether it is dictators responsible for horrible genocides, prison guards in Abu Ghraib, or two young, English boys brutally murdering the two-year-old James Bulger. When exposed to such evil, we are shocked and sickened, but perhaps most of all, fascinated. How is it possible for people to go through with these atrocities? We might then distance ourselves from the evildoers, and claim that we could never act in such a way. But is it only the sociopaths and the «bad apples» that commit evil deeds? Are they only the exceptions, and not the majority? Or is everyone capable of carrying out evil deeds?

Anna Rømcke Høiseth (foto: Konkurransen Unge Forskere)

I split the rest of the essay into two parts: individual evil and collective evil. Each section had a statement which I assessed. These were: “People are essentially good or evil” and “People are situationally evil”. In the first part I examined serial killers and sociopaths, and their reasons for committing evil deeds. Two of the main reasons were lack of empathy, and the feeling that social norms do not apply to them. Furthermore, their evil fell into the categories of idealistic and ignorant evil. To discuss the statement “People are essentially good or evil” further, I turned to the philosophies of Kant, Augustin and Rousseau. My conclusion with regard to the first statement was that people are not essentially good or evil, but that some are more likely to commit evil deeds because of their genes and upbringing.

In the next part I discussed the statement “People are situationally evil”. Here I looked at the Milgram Experiment, the Stanford Prison Experiment, the events that took place in Abu Ghraib and the Rwandan genocide. All these cases are examples of how ordinary people can become perpetrators, if placed in the right situation. People will more easily follow social norms than breach them, even when the norms of a society or a social group are evil. The threshold for breaching these norms is so high that few have the courage to become deviants. Another cause is the creation of a generalized image of the enemy, which leads to seeing other people as group instead of individuals. Through the process of dehumanization, evil deeds are more easily committed.

My conclusion is that of the two statements above, the latter is the most valid. I think almost anyone can commit evil deeds, even though some might be more likely to do so. Another conclusion I have I arrived at — while working on this essay — is that evil is a dangerous term and must be used with caution. By branding “the others” as evil we name ourselves “the protectors of good”. If we do not realize that we have the capacity to commit evil deeds, we cannot be prepared to protect ourselves from powerful situational and systemic forces. Also, we must try our best to understand the perpetrators, and immediately naming them evil is not at all wise.

Furthermore, we must be prepared in some situations to become deviants, for the right thing may be to breach the norms of a society or group.