Føtene freistar å finne feste mellom snublerøter og sleipe steinar. Eg går på Dovrefjell ein regntung seinsommardag. Hovudet har tatt ei tidsreise attende til 1943. Tankane er ein annan stad, men likevel her. 

• Og det er den setning som burde ha vært vår hovedsetning: Enig og tro til Dovre faller!

Han hadde flykta frå heimlandet sitt i 1941. Det må ha vore ei strabasiøs reise, via Sovjetunionen og Japan til Canada. Verda var i krig. Oberst Ole Reistad leia Flyvåpenet sin treningsleir i Little Norway i Toronto. 17.mai 1943 siterte han riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814. Ropa orda ut for å motivere soldatane til kamp.

Ekkoet av stemma hans gjallar mellom øyregangane. Framfor meg er det berre fred. Eit verna landskap der sjeldne artar har slått rot på dyregraver frå jarnalderen. Som om ingenting har skjedd. 

Kvifor har Ole Reistad si røyst festa seg i hjernen min? Søkeordet Dovre gjev 87 treff i NRKs radioarkiv. I fleire av dei, som talen frå 1943, er ordet brukt i symbolsk forstand:. For Dovrefjell er mykje meir enn geografi, det har spela ei sentral rolle i nasjonsbygginga heilt frå dei fyrste opphavsmytene om landet Noreg. Religionshistorikar Gro Steinsland greier ut om dette i boka «Dovrefjell i tusen år» frå 2014.  

Fortidas lyd møter notidas landskap

Kva skjer dersom ein lyftar fram utvalde klipp frå NRKs radioarkiv og brukar dei som eit formidlingsgrep ute i det fysiske landskapet dei referer til? I mitt PhD-prosjekt er målsetjinga å ta lydmaterialet ut av arkivet og revitalisere det i eit moderne formidlingskonsept. Omlag 100 000 av klippa ligg digitalt tilgjengelege på Nasjonalbiblioteket sine nettsider, men der får ein berre lytte til dei. Det er ikkje løyve til å laste dei ned. Kva moglegheitsrom opnar seg dersom ein løyser opp på denne restriksjonen? 

Tenk deg at du sjølv går ein tur på Dovrefjell, kanskje over Hjerkinnhø med utsikt mot Snøhetta og Hjerkinn. Du let auga gli over tilsynelatande urøyvd natur. Telefonen din vibrerer i lomma. Ei mobiltilpassa nettside viser deg bilete frå 1970-talet. Der det no berre er vier og vidde, ser du store maskiner, eit flytårn og militær aktivitet. Ein tekst fortel at Hjerkinn skytefelt låg her frå 1923 til 2005, men etter Noregshistorias største naturrestaurering er alle spor borte. 165 kvadratkilometer er rydda for 4 666 blindgangarar, 540 tonn metallavfall og 5200 dekar vegar og anlegg er fjerna (https://www.forsvarsbygg.no/hjerkinn/ ). Så høyrer du stemmene frå fortida på øyret. To menn ser same utsikt, men året er 1969. Landskapet dei skildrar er øydelagt. Ikkje berre av våpen, men også av aktiviteten ved gruvene på Tverrfjellet som var i drift frå 1968 til 1993. Herifrå henta dei ut 15 millionar tonn med malm (https://folldalgruver.no/historie ). Det opphavlege radioinnslaget er ikkje klipt om, men kuratert. Det vil seie at nokon har henta det ut frå arkivet, plassert det i ein kontekst og presenterer delar av det originale programmet, «Steder i Norge», som eigentleg er nesten 19 minutt langt. 

Du går vidare, har fått ny innsikt og kanskje endra syn på landskapet som omgjev deg. Lenger framme ventar nye multimediale opplevingar, meir lærdom og andre tolkingar av Dovrefjell.

Kva samfunnsnytte har det?

Mange av institusjonane som skal forvalte Noregs kultur- og naturarv har tronge økonomiske rammer og få menneskelege ressursar. Det viser mellom anna Kulturrådets museumsundersøking frå 2018. Mykje historie som kunne gitt publikum auka kunnskap, innsikt og forståing blir ikkje formidla. Digitale løysingar kan gjere det mogleg å nå folk på fleire stadar også utan at det treng å vere formidlarar fysisk til stades, men å utvikle innhald til desse løysingane er ofte meir kostbart og ressurskrevjande enn institusjonane har kapasitet til. 

Mediearkiva er ein allereie eksisterande ressurs med eit stort, men i liten grad utnytta formidlingspotensiale. Dei rommar alt ifrå nasjonale trauma til lokale milepålar. Ei overordna målsetjing med dette prosjektet er å synleggjere korleis ein med enkle grep kan lyfte fram allereie eksisterande stoff frå arkiva og gje dei ny relevans i vår samtid. I teorien vil ein institusjon enkelt kunne søke fram relevant lyd frå NRKs radioarkiv og implementere denne i digitale formidlingsløysingar. Ein kan treffe brukarar på stadar der ein tidlegare har vore avhengig av skilt for å nå fram med informasjon. Lat meg konkretisere: Eit verneområde kan møte utfordringar med kulturminne som blir øydelagde, t.d. at folk brukar steinar frå freda murar for å bygge seg le mot vinden i fjellet. I radioarkivet finst det ein reportasje med ein arkeolog som fortel kvifor desse eldgamle steinhaugane er verd å bevare. Med digital teknologi kan ein opplyse turgåarar om at dei nærmar seg muren, dei får høyre på lyden og blir motiverte til å ta vare på den utan å ha møtt eit einaste formanande forbodsskilt. 

Men skal ein gjere det enkelt for institusjonane å nytte seg av desse moglegheitene, er det fyrst ein heilt annan mur ein må ta hand om. For NRK vil helst at du skal lytte, ikkje røyve.

Nøkkelen til skattkista

Fekk du lyst til å høyre obersten sitere riksforsamlinga på Eidsvoll sjølv? Ole Reistad si røyst er tilgjengeleg for deg også, men i skrivande stund godt skjult. Nasjonalbiblioteket (NB) har store ambisjonar for sitt mediearkiv, noko direktør Aslak Sira Myhre gav ei grundig orientering om i Kringkastingsrådet 22.10.20. Førebels ligg ikkje NRKs radioarkiv i NBs nettbibliotek, men inne på dei gamle nettsidene. Der ligg det ei åtvaring om at tenesta er under avvikling. I ein e‑post forklarar direktør for digital formidling, Trond Myklebust, at nytt radioarkiv i nettbiblioteket vil bli ei prioritert oppgåve for Nasjonalbiblioteket i 2021. Filene skal konverterast frå mp3 til mp4-format og meir materiale gjerast tilgjengeleg, men det er ikkje planlagt annan tilgang enn strøyming. Dersom ein vil laste ned filer, må ein kontakte NRKs avdeling for innhaldsdistribusjon og deling. 

Eg sender e‑post, fortel at eg ynskjer å bruke lydklipp til eit forskingsprosjekt med målsetjing om å undersøke potensialet for etterbruk av mediearkiv og utforske kva rolle dei kan spele i forvaltning og formidling av vår felles nasjonale kultur- og naturarv. Er det mogleg å få tilgang til å laste ned filene til forsking? NRK svarar at dei kan kopiere ut materiale i fullkvalitet til forskingsføremål, det kostar 850 kroner timen. Svaret på kor lang tid dei brukar på å kopiere ut ei fil, ventar eg framleis på. 

Ein kan søke Nasjonalbiblioteket om tilgang til kringkastingsarkivet gjennom Feide; den nasjonale løysinga for sikker innlogging og datadeling i utdanning og forsking. Eit skjema med opplysingar om mellom anna forskingsføremål og kor lenge ein ynskjer tilgang, må fyllast ut. Tilgangen gjev rett til å sitere direkte frå programma skriftleg og å bruke lydklipp i førelesingar. «For bruk til andre formål enn forskning eller dokumentasjon må det gjøres konkret avtale med rettighetshaverne», står det i kontraktsteksten. 

Frigjering av rettar knytte til radio- og tv er komplisert og kostbart. Frå januar 2020 mista publikum til dømes tilgang til fleire tusen program i NRKTV  fordi NRK  ikkje vart samde med rettshavarorganisasjonen Norwaco. Noko mellom anna Dag & Tid har skrive om: https://www.dagogtid.no/samfunn/kulturarven-vart-for-dyr‑6.3.17184.5d0f7d01c8. Når det gjeld dei delane av NRKs radioarkiv som er gjort tilgjengelege via Nasjonalbiblioteket, er dette innhald der alle opphavs‑, utøvar- og produsentrettar ligg hjå NRK åleine. I publiseringskontrakten forpliktar Nasjonalbiblioteket seg mellom anna til å ikkje redigere i programma, og å ikkje gje publikum tilgang utover strøyming; «uten lagringsmulighet for sluttbrukerne».

Eg tillet meg å kome med eit forslag

Kva om NRK og Nasjonalbiblioteket utvida denne avtalen? Slik at ein kunne søke om løyve til lagring av klipp for ikkje-kommersiell bruk. Det er ikkje fullversjonen av filene som ligg ute. Eg kan til dels forstå at ein tek seg betalt for arbeidet med å hente ut desse, men vil ikkje det lette arbeidsmengda og bidra til at NRK i større grad oppfyller si samfunnsrolle, dersom dei gjev utvalde brukarar moglegheit til å laste ned mp3/mp4-versjon av klippa? Og er ikkje det også meir i tråd med NRK-plakatens § 37 om plikta til å formidle kulturarven? https://www.nrk.no/informasjon/nrk-plakaten‑1.12253428

Det er flott å kunne lytte til hundretusenvis av timar med gamle radioklipp, men etter mitt syn er det eit enormt potensiale i dette innhaldet som ikkje blir realisert. Ei meir liberal frigjering vil kunne bidra til å styrke mediearkiva sin samfunnsrelevans, styrke forvaltninga av nasjonal kultur- og naturhistorie og bidra til meir berekraftig forvaltning av desse. Så kjære NRK, ver så snill å gje oss nøkkelen til skattekista. Då vil skatten også bli mykje meir verd enn den er i dag.

Om forfattaren: Er stipendiat ved Høgskulen i Volda. Ho har jobba ei årrekke som journalist og programskapar i NRK, har ho mastergrad i kulturminneforvaltning frå NTNU, har jobba med forvaltning og formidling for museum og verneområde og skrive bøkene “52 opplevingar på Sunnmøre” og “Bomtur”, utgjevne på Skald forlag.

Vi var interessert i flere detaljer om hvordan stadig større deler av fjernsynshistorien gjøres tilgjengelig (radiohistorien har vi skrevet om før), og har stilt Bakke noen spørsmål om teknikk, rettigheter og formidling.

Vox Publica: Hva er tilgjengelig for publikum nå av historiske TV-programmer i NRKs nettspiller (NRK TV)?

Anne Kirsten Bakke: – Når det gjelder TV-arkivet, så har vi publisert nesten alt sammen. Det vil si alle fjernsynsprogrammer produsert av NRK før 1997 som er dekket av avtalen med Norwaco (paraplyorganisasjon for rettighetshavere). Unntakene er sport og nyheter, materiale som har tekniske eller etiske problemstillinger knyttet til seg og slettede programmer. I tillegg har vi publisert en god del programmer fra perioden 1997–2011 hvor rettighetene er klarert, og hele Filmavisen (1941–1963).

Det vil si at vi har publisert ca. 33000 programmer/episoder fra perioden før 1997, og ca. 2–3000 fra perioden 1997–2011. Her finner du alt fra Trim for eldre, Skolefjernsyn, Fjernsynskjøkkenet med Ingrid Espelid Hovig og underholdning med Erik Bye til Kvitt eller dobbelt og Ta sjansen. Vi har barne-TV, dokumentarer, musikkprogram, konserter og samfunnsaktuelle program. Her finner du U, LørDan, Halv-sju, Midt i Smørøyet og Pelle Parafins bøljeband – bare for å nevne noen. Ta gjerne en titt i NRK TV sin arkivkategori, som er en ganske stor godtepose!

Vi kuraterer innholdet aktivt på Arkiv-kategorien. Her aktualiserer og tematiserer vi vårt stoff, og lager “etasjer” med mye innhold.

For oss spesielt interesserte – hva med tilleggsinformasjon om programmene, som dato for sending, navn på medvirkende osv.?

– Da vi publiserte programmene til NRK TV, valgte vi også å publisere NRKs interne arkivbeskrivelse av programmene. Den ble laget samtidig med programmene, og er skrevet for at NRKs arkivarer, journalister og fotografer skal kunne finne igjen stoff i arkivet. Arkivbeskrivelsen ble aldri skrevet for publisering, og inneholder mye internt fagspråk om kameravinkler og produksjonsmåte. Tekstene gir likevel i de fleste tilfeller stor merverdi for de som ønsker å bruke arkivinnholdet i NRK TV, og vi har derfor valgt å publisere teksten.

Det er viktig å si at arkivbeskrivelsen ble skrevet samtidig som programmene ble produsert. Den kan derfor inneholde ord og begreper som var vanlig tidligere, men som i dag anses som støtende eller upassende (f.eks. «neger»). Arkivbeskrivelsen er dessverre ikke søkbar i NRK TV, men vises hvis du klikker på lenken Vis mer.

Per nå jobber vi med å indeksere og publisere historiske nyhetssendinger, først og fremst Dagsrevyen. Vi har samarbeidet med Høgskolen i Volda hvor mediestudenter ønsket tilgang til materiale om Berlinmurens fall, og da publiserte vi Dagsrevyen fra 1.–15. november 1989 slik at den er tilgjengelig for alle i NRK TV.

Så flere historiske nyhetssendinger er på vei. Men hva med sport? Og støter dere på noen spesielle utfordringer med teknikk eller rettigheter?

– Når det gjelder nyheter, så går digitaliseringen stort sett greit. Dette innholdet har mye metadata, og det finnes gjerne både som innslag og hele sendinger (sistnevnte er det vi digitaliserer nå). Utfordringen er manglende grafikk og teksting på nyhetsbåndene, det er også derfor vi har valgt å publisere filene fra dokumentasjonskassettene; litt dårligere kvalitet, men altså med grafikk og teksting. En annen utfordring er at flere av sendingene som ligger på nyhetsbåndene er kuttet midt i værmeldingen. Det er synd, men vi legger dem likevel ut, med det av værmeldingen som er tilgjengelig. Dette er jo også et bilde på tiden.

Vi har som nevnt begynt å publisere Dagsrevyen, og alle sendinger fra og med 2009 og fram til i dag ligger tilgjengelige med indekspunkter for hvert innslag. Det jobbes med å digitalisere, kvalitetssikre, metadataføre og til sist publisere hele serien – men dette vil ta litt tid.

Med sport er rettigheter et problem, men ikke så vanskelig som vi kanskje har sett for oss. Vi har på grunn av dette publisert veldig lite sport, men har akkurat gått inn i et samarbeid med Sporten hvor de sjekker rettigheter og vi publiserer. Vi begynner med landskamper i fotball spilt på hjemmebane og jobber oss fra starten og fremover i tid. Etter dette vil vi begynne å se på ukentlige sportssendinger.

De sportssendingene hvor rettighetene er klarerte skal altså også publiseres etter hvert. Perioden etter 1997 ønsker vi å utnytte bedre, men da er vi avhengig av nye rettighetsavtaler.

Hva slags programmer og materiale fra NRKs TV-historie er ikke tilgjengelig?

– Noe innhold ble sendt direkte og ikke tatt opp på bånd. Dette gjelder blant annet introduksjonene til Dagsrevyen fram til 1982. Her har vi bare selve innslagene. Og på 70- og 80-tallet ble det dessverre slettet en del innhold fordi sendebåndene var dyre og ble brukt om igjen. Det var opp til den enkelte redaksjon å avgjøre hvilke bånd som skulle brukes om igjen. Vi ser nå at vi mangler en del innhold om hverdagsliv.

Vi har også programmer vi har valgt å ikke publisere, både av tekniske grunner og fordi det har innhold av en slik karakter at vi ser det som problematisk å publisere dette i dag. Store mengder av innholdet vårt ble produsert i en tid da internett i den formen vi kjenner det i dag, ikke fantes. Da ble programmet sendt den dagen, og kanskje i reprise, men var siden ikke allment tilgjengelig.

I dag kan alle med tilgang til internett hente fram programmet, og for eksempel kopiere skjermbilder eller hente klipp ned på egen maskin og klippe om eller distribuere selv i andre kanaler, selv om dette er ulovlig.

I programmer med tilgjengelig metadata om medvirkende vil et raskt internettsøk gi tilgang til programmene, selv uten at seeren aktivt oppsøker NRK TV. Derfor har vi i flere sammenhenger valgt å ikke publisere programmer der man kan tenke seg at de medvirkende i programmet ikke ønsker å forbindes med grunnen til at de var med i programmet.

Vil historisk NRK-innhold bli å se på andre plattformer? Hva med å gjøre materialet tilgjengelig for utviklere via et API (programmeringsgrensesnitt)?

– Vi har tilgjengeliggjort Filmavisen og Fjernsynsteatret hos Europeana, men har foreløpig ingen konkrete planer om andre plattformer, eller via et API.

Andre videotjenester gir brukere muligheten til å bygge inn (embedde) videoer på egne sider, f.eks. i nyhetssaker eller blogginnlegg. Vil dere begynne å tilby det?

– Vi mangler en enkel teknisk løsning på dette, men du kan embedde programmer som ligger i NRK TV i dag. Det er litt kronglete, men du trenger programkoden og lenken, slik:

Hvis du skulle embedde Dagsrevyen ovenfor, erstatter du «135558» med «FNYH23001489». For å finne id, bruker du kildekoden på NRK TV.

Det er etter hvert mange rettighetshavere som gir innholdet sitt en Creative Commons-lisens. Det er jo også en måte å øke spredningen av innhold på – er dette noe dere vurderer?

– Det kan være interessant å se på muligheter for å gi materiale Creative Commons-lisens slik at andre kan republisere det og/eller remikse det, men i arkivet finnes det ingen konkrete planer for dette per i dag. Finske YLE tester ut dette.

En del av folks hverdag

NRKs arkiv er publikums arkiv, for helt siden starten i 1933 har NRK vært en del av folks hverdag. I flere tiår har NRK dokumentert nyheter, folk, steder og viktige hendelser i lyd og bilder, i hele Norge. Vi sitter på en unik historie.

NRK Arkiv jobber fortløpende med å åpne og dele våre arkiv, og på Sommertoget 2017 fikk vi en ypperlig sjanse til å dele med folket der de er. Vanligvis når vi snakker om “der de er” snakker vi om ulike nye digitale plattformer. Men denne gangen kom vi fysisk hjem til hjemstedet ditt. Med lokalt fokus skulle publikum kjenne at arkivet var “litt sitt”. Både NRK og folket skulle gjenkjenne, delta og dele.

NRK har produsert flere VR-filmer som publikum fikk oppleve på Sommertoget. Foto: Ole Kaland, NRK.

Hvordan da?

Vi var en aktiv del av publikumsopplevelsene på de 40 stasjonene hvor toget stoppet. Sammen med guider og NRK Super delte vi den gule containeren i midten av toget hvor vi arrangerte ulike publikumsaktiviteter for store og små.

FlippKlipp-gutta holder Kahoot i Rognan. Foto: Mari Skarnes

Lokal Kahoot-quiz på din stasjon

Like etter ankomst startet vi med Kahoot. Vi hadde med oss 80 quizer, to for hvert sted. Målet med disse var å skape liv, røre og stolthet på stasjonene. Konkurransene var populære, og vi så at familier og venner samarbeidet om spørsmålene, som var hentet fra gamle og nye TV- og radiosendinger.

Quizen besto av ti spørsmål, hvor tre av disse var lokale, resten var generelt NRK-stoff. Kahootene ble ofte holdt av kjente NRK-profiler og programledere som også deltok på toget, til stor glede for publikum.

Kahoot i Mo i Rana. Foto: Anne Kirsten Bakke, NRK

Arkivvideoer på stasjonene: Vi har vært her før

NRK har vært i nesten hele Norge. Dette ville vi vise publikum med lokale arkivvideoer fra alle stoppesteder, 40 til sammen, på storskjerm. Flere gjenkjente seg selv eller familie, steder og bygninger og hendelser. Det ble ofte latter og diskusjoner rundt visningene, og det var tydelig glede over å få se igjen klippene fra sitt eget hjemsted. Mange tok bilder for å vise dem til familie og venner hjemme.

VR-filmer fra NRK

Tidligere i 2017, i forbindelse med hoppkonkurransen Raw Air, produserte NRK Arkiv VR-filmen “Hopplev360°” med arkivbilder og lyd. Her kan du hoppe på ski i Holmenkollen, med gamle opptak av kollenbrølet og gjenkjennelige kommentatorer. I tillegg ble det produsert en VR-film fra Sommertoget med gutta fra FlippKlipp-studio som også ble presentert for publikum.

På hver stasjon fikk publikum oppleve virtuell virkelighet (VR) gjennom disse NRK-produksjonene. VR-brillene vakte begeistring både hos små barn til voksne, og til og med bestemor ville prøve.

Historiesanking – kan vi skape nye historier?

Vi hadde et ønske om å bruke arkivstoffet vårt aktivt og ville undersøke følgende: Kunne vi bruke publikums reaksjoner på arkivinnhold til å skape nye historier vi ellers ikke ville fått? For å teste dette, laget vi ni historiesankingssider på nrk.no.

Disse ble ikke gjort tilgjengelig på annet vis enn at vi oppfordret lokale ildsjeler til å spre dem i relevante, lokale Facebook-grupper.

Vi fikk napp, og flere gode historier ble skapt. Et eksempel er historien fra Tynset. Arkivet la ut et intervju med fire skoleelever fra 1986, hvor de sa at de skulle flytte fra Tynset når skolen var ferdig. Publikum tipset oss om at alle fire hadde flyttet tilbake, og vi samlet dem på Tynset stasjon hvor de fikk se intervjuet fra 1986. Dette resulterte i radiosak og videoinnslag på Facebook.

Vi opplevde at NRKs arkiv trigger følelser som skapte engasjement. Dette engasjementet skapte nye historier og opplevelser for publikum. Akkurat det vi ønsket.

Sommertoget, første dag før avreise.

Andre godbiter fra NRK-arkivet

Sommertoget 2017 var et stunt vi lærte mye av. I tillegg til slike store prosjekter, jobber vi kontinuerlig med å åpne og dele arkivet på andre måter. Vi har publisert nesten hele TV-arkivet til NRK TV, og utvalgte historiske radioprogrammer.

I 2016 utviklet vi nostalgitrippen «Mimre», hvor du kan skrive inn årstallet du ble født, for å se barne-TV fra din barndomstid. Og mens vi jobbet med Mimre, så vi at tannpuss har spilt en stor rolle i barne-TV. Så vi klippet ut alle sangene om tannpuss og laget en tidslinje hvor du kan se og høre de kjente tannpussesangene.

Vi har også laget noen quizer på nrk.no: «Første gang på TV» og «Husker du disse barne-TV-sangene?» Vi er svært aktive på sosiale medier, Facebook, Instagram og Twitter, hvor vi reaktualiserer arkivstoff. I tillegg har vi vår egen arkivkategori på NRK TV.

Vi samarbeider også med NRK Tegnspråk om å tilgjengeliggjøre arkivøyeblikk med tegnspråktolk. For eksempel klippet hvor daværende NRK-korrespondent Ole Torp redegjør for situasjonen den 11. september 2001.

I fjor arrangerte vi en temakveld med historiske nyttårstaler på NRK2. Da kunne du se ti utvalgte statsministertaler fra hvert tiår fortløpende minutt for minutt.

Vi har også delt Fjernsynsteatret og Filmavisen med Europeana, den felleseuropeiske åpne kunst- og kulturutstillingen på nett.

I år har vi også begynt å leke oss med innhold til smarthøyttalere, fordi vi tror at arkivlyd vil fungere godt på denne nye plattformen. Vi har utviklet en prototype med Ingrid Espelid Hovigs stemme fra Fjernsynskjøkkenet. Her kan du be om en oppskrift på vørterbrød, og få en steg-for-steg-oppskrift mens du baker. Foreløpig er dette kun interne tester og utvikling.

Mulighetene for arkivstoff er mange, og vårt mål er å dele historiene vi sitter på, i mange ulike sammenhenger og på mange ulike måter. Hold utkikk!

Ta en titt på hva vi har laget

• Quiz: Første gang på TV
• Quiz: Husker du disse barne-TV-sangene?
• NRK-arkivet på NRK TV
• Mimre
• Gull for null hull
• VR-filmen Hopplev360°
• Sommertoget – Historiesanking
• Arkivøyeblikk med tegnspråktolk

Noen forfattere finner en spesiell glede i utfordringen ved dette korte formatet. De tiltrekkes også av de enorme spredningsmulighetene – for det å gå rundt med vår egen telefon-datamaskin er snart like selvfølgelig som å gå med buksene på.

De amerikanske studentene Alexander Aciman og Emmett Rensin ga allerede i 2009 ut boka Twitterature: The World’s Greatest Books Retold Through Twitter. Her blir 80 litterære klassikere «gjenfortalt», kuttet opp i twittermeldinger og tilsatt en stor dose humor. Dantes Guddommelige komedie begynner som kjent med at vandreren midtveis i livet har gått seg vill i en skog, som i Twitterature gjengis med meldingen «I am having a midlife crisis. Lost in the woods. Should have brought my iPhone.»

Foto: Uncalno Tecno (remix fra Greyerbaby) cb

På Twitter blir haiku til twaiku, skriver artikkelforfatteren.

Hvert verk, enten det er Kong Oidipus eller Harry Potter-bøkene, får tildelt opptil 20 meldinger. Noen oppfattet studentenes kort-kort-versjoner som majestetsfornærmelser mot kanonlitteraturen, men verkene ble aktualisert for homo zappiens-generasjonen. I Twitterature hagler det med akronymer, slang og typiske twitterforkortelser, og anmeldere klaget dessuten over vulgært språk. Dette minner om newzealenderen Richard Curtis’ nedkortede Hamlet-versjon, kalt The Skinhead Hamlet (gjenferdet: «He poured fucking poison in my fucking ear!»).

Twitter egner seg godt til haikudikt, som i dette digitale formatet kalles twaiku. Aforismer er også velegnet, av typen «In the absence of predators, the species invented marriage, which its members could then pride themselves on surviving, year after year» (Dawn Corrigan). Den New York-baserte litteraturkritikeren Sam Anderson har brukt Twitter til å dele den beste setningen han leser hver dag, uavhengig av hvor han har lest den (i ett tilfelle fra emballasjen til en spade). Noen ekstra slående aforismer ble samlet i Nick Douglas’ Twitter Wit: Brilliance in 140 Characters or Less.

Formidling er også en mulighet: I 2015 ga amerikanerne Mitch Benn og John Holmes ut The Twitter History of the World, med twittermeldinger om 75 historiske øyeblikk. For det ligger en spesiell fascinasjon i å destillere fram det super-korte som uttrykker det mega-store.

I likhet med forfatterne i det kjente Oulipo-kollektivet, blir twitterdikternes evne til å takle formelle begrensninger og skranker oppfattet som forutsetninger for å skape mesterverk. Nå kan dikterne skape for eksempel en 140-tegn-historie som blir stående i litteraturhistorien, og twaikus som går viralt. Det åpner seg rom for eksperimentering og nye sjangrer. Selve mediet innbyr til rask takt og instant-publisering av tekster som kan leses mellom to buss-stopp.

Lengre tekster kan deles opp og dermed få et økt spenningselement med sine cliffhangere, en kjent strategi i føljetonger på Dickens’ og Dumas’ tid.

Den britiske forfatteren David Mitchell, kjent for romanen Cloud Atlas, delte historien The Right Sort (2014) opp for distribusjon på Twitter. Leserne ble advart om teksten: «Alert the metafictional authorities».

Den amerikanske forfatteren Jennifer Egan sendte i løpet av ti kvelder i 2012 ut twitterhistorien Black Box. I løpet av en sen kveldstime hver av de ti dagene ble det sendt ut én melding i minuttet, med det som til sammen ble en lang science fiction-historie. Egan hadde ferdigskrevet historien i løpet av et år i forveien, og innholdet i hver melding var svært nøye planlagt. Så nøye at det ikke helt føyde seg etter det spontane og hurtige som de fleste forbinder med twittermeldinger. Men litteratur skapes sjelden for å leses skjødesløst. Det er noe latterlig ved ønsket om å ta snarveier med kunst. Woody Allen fleipet en gang med det: «I took a speed reading course and was able to read War and Peace in twenty minutes. It involves Russia.»

Å oppdage en fortelling via Twitter, kan gi lyst til å kjøpe fortellingen når den publiseres som (e-)bok. Mye forfatter-tvitring fungerer først og fremst som promotering. Meldingene blir paratekster som omgir forfatterens verk, som små porter inn i forfatterskapet. En ukjent skribent kan drømme om mikrobloggen som en katapult til berømmelse. Og etablerte forfattere som kjeder seg på toget, sender gjerne ut noe til sine fans. Stephen King og andre kjendisforfattere har prøvd tvitring for å «henge med i sin tid». Paulo Coelho har sendt tusenvis av twittermeldinger og hatt over 8 millioner følgere. Det spesielle her er at forfatteren kan få kontakt med sine lesere på en ny måte. Det er lett å gi respons for oss lesere, tilbake og til hverandre. Historiene som fortelles kan dessuten løpe gjennom ulike medier og bli til det den amerikanske medieforskeren Henry Jenkins kaller transmediale historier, som fortsetter gjennom ulike plattformer (f.eks. på tvers av bok, nettsider, twittermeldinger og youtube-videoer). Verkene ekspanderer. Fan fiction har blitt vanlig på Twitter også, slik at verkene får forlengede liv.

Den danske journalisten Knud Brix ga i år ut diktsamlingen Natfolden. Han skriver om danske politikeres maktbegjær og eskapader. Statsminister Lars Løkke Rasmussen leste den – uten å bli sjokkert slik mange andre i det politiske miljøet ble – og svarte med å skrive et dikt som han sendte som et par twittermeldinger:

Tillykke @KnudBrixTV2. Tillykke med digtsamlingen og tak for daglig inspiration. #dkpol pic.twitter.com/z2tdE244E6

— Lars Løkke Rasmussen (@larsloekke) May 10, 2017

Nye vrier på tekster florerer, som når hovedpersonen i en fortelling får sin egen konto. Det har blitt ført twitterkonversasjoner mellom forfatter, fiktiv hovedperson og lesere. David Mitchell takket på vegne av hovedpersonen i sin historie fordi hans «quest for a warm sweater was aided by useful links supplied by helpful readers». Og det er gjennomført skriveprosjekter der lesere får dikte med. Neil Gaiman ledet an med den BBC-initierte historien Hearts, Keys and Puppetry, der 129 tvitrere bidro. Her ble historien til med stor spontanitet, i en sekvens av nå-øyeblikk. Meldingene kan ha linker til avissider, videoer og annet i verden der utenfor fortellingen, og overskride de tradisjonelle bøkenes grenser.

Teksttyper oppstår og transformeres, og tilhører sosiale fellesskap på særegne måter. Twitter er skapt som et sosialt medium, og inngår dermed i interaksjons- og delekulturen på nettet. Kanskje hadde Jonathan Franzen litt rett da han kalte Twitter «the ultimate irresponsible medium». Eller kanskje nettopp ikke. Det ligner snarere hverdagens umiddelbare, sosiale replikkveksling, som vel ingen vil si at vi kan klare oss uten.

Intervjuene blir publisert fortløpende under navnet Mediesamfunn. Mediesamfunn var opprinnelig en arrangementsserie på Litteraturhuset i Bergen, og podkasten er dens åndelige etterfølger.

Tre episoder er publisert til nå:

• Retoriske uskikker med Ida Andersen
• PR som verktøy med Trond Albert Skjelbred
• Talens tilbakekomst med Jens E. Kjeldsen

Du finner Mediesamfunn på Soundcloud, på Podbean, og på iTunes eller i podcast-appen.

Mediesamfunn er en ny podkast om Medievitenskap (Logo: Andreas Knag-Danielsen).

Et Google-søk er en viktig port til kunnskap for de fleste av oss. Algoritmene Google bruker for å rangere søkeresultatene tar i dag ikke spesielt hensyn til etterretteligheten i opplysningene et nettsted videreformidler. I stedet er det en sides popularitet som fremheves. Faktorer som hvor mange andre nettsteder som lenker til en side avgjør hvor høyt siden rangeres.

Det er altså ingenting i veien for at et nettsted fylt med påstander om klimaforskning som 97 prosent av verdens klimaforskere avviser, kan rangeres høyest av Google. Eller en sladderside, for den del.

Global oppvarming er… Googles egne forslag til fullføring av søket.

Googles egne forskere arbeider nå med en videreutvikling av algoritmene som kan innebære en radikal forandring av denne situasjonen. Ved å vurdere også hvor pålitelig en nettside er, åpnes det for å prioritere opp etterrettelige, men lite populære sider som med dagens metode kommer langt ned på resultatlisten, og tilsvarende jekke ned sider som vårt tenkte klimafornekter-eksempel.

Dette er ennå bare et forskningsprosjekt, og Google sier de ikke har konkrete planer om å implementere metoden. En (meget teknisk) forskningsartikkel (pdf) som nylig ble publisert har likevel fått en hel del oppmerksomhet. Klimafornektere og -“skeptikere” var raskt ute med å advare mot konsekvensene. “Jeg er svært bekymret for dette… En betydelig andel av den daglige trafikken til mitt nettsted kommer fra Google,” sier Anthony Watts til FoxNews. Han driver nettstedet Watts Up With That.

En slik metode er ikke uproblematisk. Er det Googles oppgave å gå så dypt inn i politisk brennbare spørsmål? Hvor går grensen mellom ubestridte fakta og opplysninger som det er helt legitimt å bestride? Google vil utvilsomt vade rett inn i den opphetede diskusjonen om en “liberal” slagside i amerikanske medier og universitetsmiljøer.

Google-forskerne bruker interessant nok eksemplet med Barack Obamas fødested gjennomgående i sin artikkel. Å så tvil om hvor presidenten ble født, er en favorittsyssel for de mest rabiate Obama-motstanderne. Men hva med spørsmål som de påståtte sammenhengene mellom vaksinering og autisme, eller nettopp menneskeskapt global oppvarming? Som kommentatoren Chris Mooney i Washington Post påpeker: Hvis Google virkelig går i den retning forskerne deres foreslår, vil protestene bli mer og mer høylytte. Likevel bør dette prøves, mener Mooney:

The late Sen. Daniel Patrick Moynihan famously observed that “Everyone is entitled to his own opinions, but not to his own facts.” The problem in the U.S. over the past decade in particular, however, is that everyone does seem to have his own facts — at least around certain politicized topics. But if anyone can bring us back to a shared reality, well, it’s Google.

Videoessayet (over) er på nåværende tidspunkt blitt sett av over 67000 mennesker på Laviks egen Vimeo-konto.

En studie av stilistiske virkemidler i The Wire

Foto: Hanne Cecilie Sætre

I arbeidet med formalanalysen av The Wire har Erlend Lavik måtte lære seg videoredigering:

– Formalanalysen er i praksis ferdig, og jeg har jobbet med den av og på de siste to årene. Det var ikke mitt hovedprosjekt, men føltes mer som en hobby. I tillegg har jeg skrevet en del om The Wire i løpet av min karriere, men har aldri fokusert på stilen eller det visuelle. Samtidig jobbet jeg med audiovisuell filmkritikk, og satte meg blant annet inn i hvordan man hentet ut filmklipp. Det var da jeg begynte å leke litt med tanken på å gjøre et video-essay, og det var en av hovedgrunnene til at jeg ville gjøre en slik formalanalyse, forteller Lavik.

Kan du kort og enkelt forklare hva en formalanalyse går ut på?

– Selve analysen er et forsøk på å si hvordan en film, eller i dette tilfellet en tv-serie, er satt sammen. Altså hvilke virkemidler og konvensjoner filmskaperen bruker for å fortelle sin historie. Formalanalysen er hovedsakelig deskriptiv (beskrivende), fremfor normativ (evaluerende) som andre tekstanalytiske tradisjoner gjerne er. Det jeg har sett mest på er bildekomposisjon, klipping, bruk av kamera og kameraføring. En formalanalyse er ikke så opptatt av selve handlingen, ei heller forholdet mellom stil og tema. Likevel kan slike analyser fort bli litt for kliniske eller nærsynte, fordi de bare fokuserer på stilen og ikke tar særlig hensyn til handlingen, forklarer Lavik engasjert.

Video-essay 101

Foto: Hanne Cecilie Sætre.

Samtidig som han gjorde ferdig sin formalanalyse, jobbet Lavik med video-essayet sitt. Disse to prosjektene har han gjort på siden av sitt arbeid på universitetet. Han hadde lenge ønsket å gjøre forskning som favnet om hans egne interesser. The Wire er en serie som han har stor kjennskap til, og har sett opptil flere ganger. Derfor var det veldig nærliggende å bruke denne serien som råmateriale. Video-essayet er i likhet med formalanalysen nesten helt ferdig.

– Det er bare «voiceover» (fortellerstemme) som gjenstår, noe jeg også tenker å gjøre selv; jeg må bare finne ut av det rent tekniske. Slik det står nå så er både manus og selve videoen ferdig. Hvis jeg finner ut at jeg må endre i manuset må jeg også gå inn og endre på filmklippens lengde for å få det til å stemme, utdyper Lavik.

Kan du kort forklare hva et video-essay vil si?

– Jeg vil ikke påstå at jeg selv sitter på en definisjon, men kan iallfall si at det er en relativ ny og voksende sjanger på Internett. Det er en audiovisuell tekst der man henter ut bilder og lyd fra filmer eller tv-serier, og bruker det som råstoff i en type filmkritikk. Et stort fortrinn for video-essayet er at det gjør filmkritikken mer lik litteraturkritikken. På den måten at kritikkeren kan sitere fra teksten som en legger under lupen. Mitt håp, og potensialet når jeg lager et slikt video-essay, er at den vil gjøre filmkritikken mer nyansert. For eksempel at man ville kunne si noe innsiktfullt om de estetiske virkemidlene til filmen når en kan holde opp bruddstykkene av teksten som en felles referanseramme for leseren og kritikeren. Istedenfor at kritikeren bare beskriver, kan nå også seeren inspisere påstandene og observasjonene som kritikeren kommer med samtidig som han ser på video-essayet, poengterer Lavik.

Hva har vært den største utfordringen i å utføre et slikt video-essay?

– Jeg har ingen praktisk erfaring fra før og måtte lære meg å lage video-essay fra grunnen av. I den anledning kjøpte jeg et program som heter Final Cut 10. Det er ikke noe profesjonelt redigeringsverktøy, men avansert nok til at det var en utfordring å sette seg inn det. Med andre ord har det vært mye prøving og feiling, forteller Lavik. Men Lavik sitter ikke stille lenge, og forteller at han har et nytt video-essay om The Wire på gang. Han har et utkast til manus og filmklipp klart, men er usikker på når han får jobbet intensivt og sammenhengende med det.

– Dette video-essayet skal handle om karaktertegningene i serien. Forholdet mellom individer i serien og hvordan de blir beskrevet som enkeltmennesker. Jeg skal også ta for meg institusjonene, der individene er tannhjul i et stort maskineri. Dette vil nok bli mitt neste prosjekt om The Wire, men det kan være noe annet som dukker opp i mellomtiden. Likevel er jeg kommet et stykke på vei, og har som sagt en god ide om hvordan det skal være, sier Lavik.

Vil det basere seg på tidligere forskning av The Wire?

– Begge video-essay-prosjektene baserer seg på tidligere forskning som ble til overs. Det var ting jeg trodde skulle passe inn, men jeg så at jeg måtte spisse inn artiklene og da falt de utenfor. Til tider har man litt mye stoff og da må man gjøre en del valg. Enten kunne jeg skrevet en ny artikkel, eller bruke det på en annen måte. Hvis ikke hadde jeg lagt det i en skuff og glemt det helt, sier Lavik.

Ny formidlingskanal i akademia

Foto: Hanne Cecilie Sætre

Hvorfor har du valgt video-essay for å formidle forskningen din om The Wire?

– Det er fordi jeg har troen på at det ligger et erkjennelsesmessig potensiale i den formidlingsmåten, spesielt siden du har tilgang til visuelle sitat. Dessuten er jeg veldig interessert i filmkritikk i skreven form, og på Internett. Dette er noe jeg også har skrevet om. Men for å få et bedre grep om det så er det også viktig å kombinere teoretiske utlegningner med praktisk erfaring. Ved å jobbe med en type digital filmkritikk har jeg forsøkt å gi meg selv førstehåndskjennskap om da eksempelvis video-essay, forklarer Lavik.

Kan du også si noe om hvordan arbeidet med video-essayet har vært i henhold til vanlig forskning/formidling?

– Sånn som jeg tenker det, er det ikke noen drastisk forskjell. Den mest merkbare forskjellen fra vanlig forskning er vel at det i liten grad finnes akademiske publiseringskanaler, og at det dermed er uklart om aktiviteten gir noe uttelling i tellekantsystemet. Men det veies etter min mening opp av at det er morsomt å holde på med. Ellers oppfatter jeg det som tradisjonell forskning/formidling som bare tar i bruk andre virkemidler.

Synes du forskere generelt er flinke til å formidle arbeidene sine utover det å publisere akademiske tekster? Kan video-essay være noe flere forskere burde gjort?

– Det er vanskelig å felle en dom over forskere generelt, for folk er så forskjellige. Det er mange som er flinke til å skrive kronikker og stille opp i media, men det er også mange som ikke er det. Video-essay er veldig tidkrevende, og det er forståelig at forskere i en travel hverdag ikke vil prioritere det. Forholdet i dagens akademia gjør det heller ikke lettere, da det er et stort fokus på å publisere mest mulig. Da er ikke det mest naturlige for forskere å eksperimentere med publikasjoner. Likevel synes jeg at video-essay innenfor medievitenskap vil være en ypperlig måte å formidle forskningen på. Den trenger ikke nødvendigvis være en mer folkelig versjon av den tyngre akademiske forskningen. Istedenfor kan den være et helt selvstendig bidrag, sier Lavik, og utdyper:

– Selve uttrykksformen i video-essay har tilgang til et visuelt materiale, og det kan brukes til å fremheve andre aspekt ved film eller tv-serier som blir mulig å behandle på en akademisk og analytisk måte. Å snakke om bildekomposisjon, klipping og kameraføring er tungvint å forholde seg til i en skreven tekst. Det blir for mange beskrivelser, og du overlater veldig mye til leserens visuelle hukommelse.

Kan du til slutt fortelle litt om prosjekter du driver på med for tiden?

– Ideen om å skrive om The Wire sprang ut fra en interesse om å skrive om noe som jeg synes det er gøy å skrive om. Samtidig driver jeg på med et bokprosjekt om The Wire; det baserer seg på tidligere arbeid om serien. Boken vil ikke benytte et tungt akademisk språk, men vil være mer lettlest; altså mer folkelig. Men det jeg er ansatt for å jobbe med er et nytt opphavsrettsprosjekt, som er et samarbeid mellom instituttet i Bergen og jussmiljøet i Amsterdam og Cambridge. Det er et forskningsprosjekt som er finansiert av ulike europeiske forskningsråd innenfor et EU-program kalt HERA. Egentlig er det et humanistisk prosjekt, selv om det har en juridisk profil. I korte trekk handler det om hvorvidt humanvitenskapelige teorier om forfatterskap, originalitet, kreativitet og verk kan ha en nytteverdi innenfor forskningen om opphavsrett i jussen. I bunn og grunn fordi det er en del begrep som er felles for juss, opphavsrettsforskning og humanistisk forskning, avslutter Lavik.

Om Erlend Lavik:

• Begynte på grunnfag (bachelor) i medievitenskap våren 1997 og hovedfag (master) høsten 1998. Masteroppgaven hans var om var om romantiske komedier Kjærlighet i seriemonogamiets tidsalder. Romantiske komedier i Hollywood.
• Fikk tilslag på doktorgrad i 2003 og leverte 2007 sin avhandling om Amerikansk filmhistorie: Changing Narratives — Five Essays on Hollywood History
• Var ansatt som førsteamanuensis fra 2008–2010.
• Har nå stillingen som postdoktor, siden høsten 2010.
• The Strange Case of The Wire (2008): Hvordan The Wire passer inn i trenden i amerikansk fjernsynsfiksjon de siste 10–15 årene.
• The Poetics and Rhetorics of The Wire (2011): Handler om intertekstualitet i The Wire
• En artikkel fra filmtidsskriftet 16:9: Relativt komplekst om narrativ kompleksitet
• Intervju med David Bordwell fra Norsk Medietidsskrift Nr. 03 fra 2006: «The way Bordwell tells it»: om klassisk og post-klassisk Hollywoodfilm
• En artikkel om filmen The Sixth Sense fra tidsskriftet The Velvet Light Trap: “Narrative Structure in The Sixth Sense: A New Twist in ‘Twist Movies’?”
• Artikkel om video-essayets fremtid i akademiaen Frames Cinema Journal: The Video Essay: The Future of Academic Film and Television Criticism?
• En sammenfatning av hans masteroppgave fra filmtidsskriftet 16:9
• Refleksjoner rundt video-essayet om The Wire, som er samtalt om i intervjuet, fra nettsiden Frames Cinema Journal: Some Reflections On My Video Essay Venture “Style in The Wire”
• Hjemmeside: http://www.erlendlavik.blogspot.com

Slike problemer kan man rette opp med et blogginnlegg. Når jeg har blitt intervjuet — særlig hvis jeg er urolig over formidlingen og fortolkningen av det jeg sa til journalisten — skriver jeg derfor noen ganger et blogginnlegg. Her får jeg sagt det jeg ikke fikk med som intervjuoffer: nyanseringene som forsvant, eksemplene det ikke ble plass til, dokumentasjonen som ble for tung, og resonnementene som virket for langtekkelige. Hvis noen skulle kritisere meg for det jeg (faktisk ikke) sa i et intervju, kan jeg alltid henvise til bloggen, hvor jeg med egne ord har skrevet det jeg mener.

Enda en fordel med bloggen er at man uten store vanskeligheter kan benytte andre uttrykksmåter enn skrift. Det er enkelt å legge til bilder, noe som i trykte tekster alltid byr på problemer med teknikk, rettigheter og trykkekvalitet. Og man kan enkelt lenke til andre sider og informasjoner, man kan legge inn videoer, grafikk og interaktive moduler. Alt dette gir oss forskere helt nye muligheter for forskningsformidling.

En blogg behøver ikke være en blogg

Det foregående inneholder tilsynelatende en selvmotsigelse. På den ene siden problematiserer jeg verdien av bloggstilen for forskeren, på den andre anerkjenner jeg potensialet i denne skrivemåten. Svaret er naturligvis at begge deler er tilfellet. Og at vi som er forskere — og andre i samme situasjon — må forsøke å utnytte fordelene samtidig som vi unngår problemene.

Men først og fremst bør vi kanskje revurdere hva en (forsker)blogg er, bør og kan være. I begynnelsen var jeg som sagt opptatt av at jeg skulle skrive en riktig blogg; det vil si skrive hyppige innlegg som var forskjellige fra andre medier, teksttyper og genrer jeg skrev eller formidlet i: den vitenskapelige artikkelen, kronikken i avisen, boken. Men tanken om at jeg burde følge bloggens konvensjoner, førte ikke til så mye annet enn en sær form for dårlig samvittighet fordi jeg skrev for sjelden, for langt og for upersonlig.

Jeg var — og er — som Martin Grüner Larsen skrev i artikkelen jeg tidligere omtalte, en “periodeblogger”. Jeg kan publisere med noen dagers intervall, men noen ganger kan det gå måneder uten en lyd. Det er ikke særlig blogg-aktig. “Periodeblogger” er en faktuell konstatering, men utvilsomt også en vurderende beskrivelse av at jeg ikke er en helt riktig blogger. Som en god kollega lot meg forstå: Din blogg er vel egentlig ikke en blogg. Begge deler er kanskje korrekt, men jeg føler ikke lenger noe ubehag ved dette. Ikke fordi jeg nå har lært meg blogg-genren og endelig blogger “riktig”, men fordi jeg ganske enkelt ikke bryr meg om hvorvidt min blogg er en blogg eller ikke — så lenge den hjelper meg med å skrive om mine faglige interesser og forhåpentlig gir interessante og nyttige innsikter til de som leser det jeg skriver.

Mine blogginnlegg er rettet mot dem i den brede offentligheten som er interessert i kommunikasjon og retorikk — inklusiv mine studenter. Jeg skriver ikke særlig personlig, selv om jeg til tider bruker meg selv i tekstene. Jeg skriver ofte lengre og mer utdypende enn bloggere vanligvis gjør. Som regel minner mine innlegg mer om artikler enn om blogginnlegg. Noen ganger blir de så lange at jeg deler dem opp i del en og del to; noen ganger til og med i tre deler. Kort sagt gjør jeg nærmest det motsatte av det Even Williams definerer som blogging: Jeg skriver sjelden, langt og upersonlig.

Det viktige for oss som er forskere, vil jeg mene, er at vi ikke uten videre aksepterer hva en (forsker)blogg er eller skal være. Vi bør frigjøre oss fra genreforventningenes tvangstrøye og i stedet se på teknologiens muligheter. Selv er jeg ikke spesielt interessert i de korte, jevnlige og aktuelle oppdateringene på min egen blogg. I begynnelsen skrev jeg ofte om aktuelle saker som opptok de fleste. Jeg utdypet og kommenterte saker som allerede ble kommentert i nyhetene. Men trangen til å være aktuell har minsket. Da jeg fulgte valgkampen i USA i høst, berørte jeg som regel det mediene var opptatt av, for eksempel presidentdebattene mellom Barack Obama og Mitt Romney. Men egentlig skrev jeg mer om debatter som ble avholdt for mer enn 20 og 30 år siden: om debatten mellom Ronald Reagan og Walter Mondale eller mellom Jimmy Carter og Gerald Ford. Med det håpet jeg å gi en historisk ramme til det vi så på fjernsynet, heller enn bare å kommentere aktuelle hendelser. Samtidig er disse tekstene tenkt som tidlige utkast til et kapittel om amerikanske presidentdebatter. Men det beste med bloggen er antagelig at jeg kan vise bilder og videoklipp fra debatter og taler, slik at leseren selv kan se og høre nøyaktig hva kandidatene sa, og hvordan de sa det. Det gir en helt annen nærhet til eksempler og empirisk materiale enn den verbale beskrivelsen.

Du må ikke ha en blogg hvis du er forsker, men kanskje du skulle prøve likevel …

Det er altså ingen naturlov som bestemmer hvordan en forsker skal utforme og skrive sin blogg. Men det er viktig at man har et mål med bloggen sin. Hvis man i det hele tatt skal ha en blogg. Det er et systematisk press på forskere, politikere, virksomheter og organisasjoner som sier at man må være på*. Du må være på Facebook, du må være på Twitter, og du må ha en blogg. Men det må du ikke. Og hvis du likevel skal være på, bør du vite hvorfor du er på. Hvorfor har du en blogg? Hva vil du med den? Hva er formålet?

Det avgjørende spørsmålet er om bloggen er det rette redskapet for å nå dine mål. Forskerens mål er fastsatt ved lov: Det er å forske, undervise og formidle. Bloggen kan benyttes til alle tre. Og hvis du som forsker skulle velge å lage en blogg, er det nyttig å huske på at den slett ikke behøver å være en riktig blogg. Det viktigste er at den gjør det du ønsker at den skal gjøre.

(Forskere som (ikke) blogger. Del 3 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012

Hvis du har fulgt Retorikkbloggen vet du også at min blogging kan være ganske sporadisk: Til tider skriver jeg regelmessig, til tider uregelmessig — alt avhengig av hvor travelt jeg har det i mitt daglige arbeid. Slik publisering i rykk og napp er vanligvis den sikre død for en blogg, hvor leserne forventer kontinuerlige innlegg. Det er som en avis som noen ganger kommer hver tredje dag, og noen ganger hver annen måned. Den får ikke mange abonnenter. Men fordi Retorikkbloggen er en del av en større institusjonell hjemmeside, er problemet ikke så stort. Det er alltid noe nytt på Vox Publica. Et tilsvarende eksempel på et bloggnettverk er bloggsiden hos geoforskning.no, hvor seks bloggere skriver i fellesskap.

Dertil kommer at leserne ikke behøver å følge aktivt med på den ujevne publiseringen. Hvis de er interessert i emnet og bloggen, kan de abonnere på RSS-feeds og få beskjed når nye innlegg kommer. Det gjør kravet om frekvens mindre relevant og øker friheten for den sporadiske bloggeren.

Formidlende tenkeskrivning

I 2002, da medieforskerne Torill Mortensen og Jill Walker ennå var stipendiater, argumenterte de i en forskningsartikkel (“Blogging Thoughts”) for bloggen som et middel til å få skrivningen i gang. De opplevde at bloggingen gjorde skrivningen av deres ph.d.-avhandlinger enklere og mer fokusert. Begge var — og er fremdeles — ivrige bloggere og fortalere for verdien av å blogge. Likevel anerkjenner de den forbeholdenhet jeg har beskrevet ovenfor. Hele vår artikkel, skriver de, kunne kanskje avvises som et omfattende forsøk på prokrastinering, mens vi egentlig burde gjøre våre avhandlinger ferdig. Det har de unektelig rett i. Det har vel aldri i vitenskapens historie vært så gode muligheter for å flykte fra forskningsskrivningen som i våre dager. Bare et par alt-tab-tastetrykk vekk ligger Twitter, Facebook, millioner av websider og ikke minst våre egne blogger, som konstant kaller på oppdateringer.

Ikke desto mindre rommer (forsknings)blogging en god mulighet for å tenke gjennom skrivning. Ved å tilby en umiddelbar og upretensiøs inngang til skrivningen kan blogging bidra til at forskeren — og studenten — enklere kommer i gang med tekstarbeid som senere kan utvikle seg til forskningstekster. Denne høsten har jeg selv blogget om retorikken i den amerikanske valgkampen. I forhold til min vanlige skrivning har jeg senket kravene til dokumentasjon, presisjon og faglige referanser — alt det som gjør forskning til en omstendelig affære, og som betyr at skrivningen tar lang tid. Som forsker må man hele tiden sjekke informasjon, forholde seg til tidligere forskning, stoppe behandlingen av empirien for å gå tilbake og konsultere ny — eller gammel — forskning. Og når man sjekker forskningen, oppdager man nye elementer av usikkerhet, kontroverser og mangler, og tvinges til å utforske andre studier som forholder seg til usikkerhetene, kontroversene og manglene. Ikke sjelden strekker disse forholdene seg langt tilbake i tid — i noen tilfeller hundrevis av år. Hvis man som forsker gjør dette arbeidet grundig, kan det gjerne ta flere dager å skrive noen få setninger. Det er slik man kommer i dybden som forsker; men man får noen ganger opplevelsen av ikke å komme videre, av å mangle flyt, av ikke å få skrevet tekst og derigjennom testet egne tanker. Å unngå dette var et av formålene med mine blogginnlegg om valgkampen. Jeg planlegger å skrive en bok om retorikk i amerikansk valgkamp og bruker bloggen til å komme i gang. Denne form for skrivning er ikke som det tradisjonelle, personlige blogginnlegget; men den er heller ikke den langsommelige utvikling av tradisjonelle forskningstekster. Innleggene ligger et sted mellom det vi i skriveforskningen kjenner som henholdsvis tenketekster og formidlende tekster.

Mellom to ytterpunkter

På universitetene er dette skillet særlig relevant for studentene. Som regel møter studenter nemlig bare ferdige tekster, lærebøker, forskningspublikasjoner og vitenskapelige artikler. Selv om universiteter har begynt med såkalt mappeevaluering, hvor studentene blant annet kan skrive korte, resonnerende tekster fremfor helt ferdige oppgaver eller essays, synes mange fremdeles det er vanskelig å skrive lengre tekster. Noen har vanskelig for å skrive noe som helst, fordi det aldri blir godt nok. De synes å tro at det de skriver, skal være perfekt første gang. Men det blir tekster nesten aldri, og jo mer de ser sin egen utilstrekkelighet på dataskjermen, desto mer ender de med å skrolle ned og opp, ned og opp — innen de til slutt ser passivt og oppgitt på cursoren som blinker utålmodig.

Andre har lært at man må skrive tenketekster, det vil si hurtigskrivning uten opphold, slik at man får alt man har i hodet, ned i tastene, uten å la seg stoppe eller begrense av kritisk ettertanke. Disse studentene går freidig i gang med å taste alt som faller dem inn. De får produsert en masse ord, men dessverre ligger setningene ofte så langt fra en formidlende tekst at man som underviser og veileder har vanskelig for å forholde seg konstruktivt til de fragmenterte bruddstykkene.

Bloggen gir en mulighet for tekstproduksjon som ligger mellom disse to ytterpunktene, både for forskeren og studenten. Den gjør det mulig å publisere noe som ikke har den ferdige forskningstekstens livrem og seler: tekster som er åpne og inviterer til motspill og tilbakemeldinger. Men fordi en blogg er offentlig, må tekstene ikke desto mindre være mer enn personlige tanketekster. De må ha sammenhengende argumentasjon og må nødvendigvis fungere som formidlende tekster bevisst rettet mot et publikum. Vi kan kalle det for formidlende tenkeskrivning. Det er en skrivning som både har muntlighetens personlige og direkte språk og skriftlighetens gjennomarbeidete struktur, argumentasjon og form.

En blogg som på denne måten retter seg mot et ikke-faglig publikum, hjelper forskere til å tenke i hverdagsspråk og henvende seg til mennesker som ikke har fagfellenes innforståtte kunnskap. Det tvinger oss til å tenke annerledes og klarere om våre forskningsobjekter og metoder. Det er nemlig sammenheng mellom måten vi uttrykker oss på, og erkjennelsen vi får. Slik tilbyr bloggen et erkjennelsespotensial både for personen som leser, og forskeren som blogger. Som forskere har vi noen ganger en tendens — tror jeg — til å anta at forskningsspråket er prototypisk for menneskelig tenkning, og hverdagsspråket blott en avledning: Den formelle logikken er det universelle utgangspunktet, den retoriske samtalen en blek etterlikning. Men i virkeligheten er det omvendt. Som et retorisk motto lyder: Det klart sagte er det klart tenkte.

Bak de fleste komprimerte, kompliserte og nyanserte redegjørelser ligger det — hvis redegjørelsen da er gjennomtenkt og har substans — et klart argument som kan uttrykkes i vanlig språk. Slikt er passende for en blogg, og det er en god måte for forskeren å oppfylle sin formidlingsplikt og utbre kunnskapen om faget og dets resultater på. Samtidig kan slik forskningsblogging bidra til å gjøre det tydelig at det er mennesker som skaper forskning. Bloggen viser at forskning er et resultat av individer som treffer beslutninger og har synspunkter, men som prøver — forhåpentlig — å argumentere så objektivt og overbevisende som mulig.

(Forskere som (ikke) blogger. Del 2 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012

Larsen syntes dette var særlig underlig siden bloggen som medium er så velegnet til forskningsarbeidet. Her kan vi prøve ut nye tanker, skrive uferdige tekster og få hjelp både fra folk flest og andre forskere. Han støttet seg til bloggeren og kommentatoren Andrew Sullivan, som beskriver alt det gode bloggen kan gi:

[Leserne] vil sende lenker, historier og fakta som utfordrer bloggerens synspunkt […] tilfører kontekst og nyanser og kompleksitet til en idé. Bloggerens rolle er ikke å forsvare seg mot dette, men å omfavne det. Han er på denne måten som verten ved et middagsselskap. Han kan provosere for å igangsette en diskusjon eller forsvare et synspunkt med glødende engasjement, men han må også skape en atmosfære som andre ønsker å delta i.

Ifølge Larsen avspeiler en slik flerstemt middagssamtale den akademiske kulturen fordi den flerstemte kritikken øker kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument:

På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

Om vi bare hadde vært der

Ja, om vi bare hadde vært der. Martin Grüner Larsen har rett i at flere akademikere burde vise seg i den elektroniske offentligheten, og at vi som faktisk har blogger, burde blogge litt mer regelmessig. Men det finnes gode grunner til at de fleste forskere ikke blogger.

Den første og viktigste grunnen er at det tar tid, men ikke gir uttelling. Tid er en ressurs som forskere får mindre og mindre av etter kvalitetsreformen, de stadig flere registreringsoppgavene og byråkratiseringen av forskerrollen. En undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet slo i begynnelsen av 2012 fast at forskere i gjennomsnitt jobber mer enn 47 timer i uken, og at forskningsplikten ikke lar seg utføre innenfor en vanlig arbeidsdag. For å gjøre jobben sin må forskeren ta kvelder og helger til hjelp.

Samtidig er dokumenterbar evaluering, måling og opptelling av innsats og publikasjoner mer fremtredende enn noensinne. På stabsmøter og i samtaler på forskningsinstitusjoner overalt i Norge følger man nøye med på disse opptellingene. Hvis en avdeling, et institutt eller et universitet ikke gjør det like bra som de andre, kan du være sikker på at det blir tatt opp. Men mye av det vi gjør og skriver, får vi ingen poeng for.

Vitenskapelige artikler og bøker fra utvalgte forlag og tidsskrifter teller. Formidlende tekster gir ingenting. Enda verre står det til med anerkjennelsen av blogginnlegg. I de teknokratiske meritteringssystemene gir blogging null poeng. Blogginnlegget som du leser nå regnes ikke engang som en tekst.

Jeg forsøker ikke å få deg til å få ondt av oss forskere — langt derifra. Vi har det fint. De fleste av oss jobber med vår hobby, og de færreste av oss har noe imot å jobbe mye. Men kombinasjonen av dårlig tid og ingen merittering for å bruke ekstra arbeid på å blogge — hvilket for mange vil være å oversette det de allerede har gjort andre steder — betyr ganske enkelt at blogging ikke er særlig interessant for flertallet av forskere.

Dertil kommer at bloggen som uttrykksform, teknologi og genre på mange måter er antitesen til tradisjonell akademisk tenkning og skrivning. Men blogging kan også gi akademikeren nye muligheter for å forske og formidle. Begge deler henger sammen med bloggens særlige egenskaper.

Frekvens, korthet, personlighet

De fleste blogger er en form for internettdagbok. Dagbøker er personlige og intime og egentlig ikke ment for andre, derfor har de autentisitet. I motsetning til dette er vitenskap vanligvis upersonlig, objektiv og offentlig.

I motsetning til Sullivans analogi om middagsselskapet blir blogger oftest definert som personlige hjemmesider som oppdateres jevnlig og benytter kommentarer og lenker. Evan Williams, som medvirket til å skape blogg-redskapet Blogger, har sagt at en blogg handler om tre ting: frekvens, korthet og personlighet. En blogg defineres, sies det, ikke av sitt innhold, men av sitt format. Når du blogger, inviterer blogg-oppsettet til spontan skrivning og umiddelbar publisering av hurtigtenkte tanker — og leserne forventer jevnlig oppdatering. Jeg skriver hva som faller meg inn, og publiserer det umiddelbart. Ikke akkurat den tradisjonelle akademiske tenkemåten eller teksttypen. Og når et blogginnlegg er avlevert, er det straks videre mot det neste. Revidering og forbedring hører ikke genren til. Slike korte, fragmentariske tanker og innfall står i direkte kontrast til den vitenskapelige tenkemåten og den lange, resonnerende og gjennomtenkte forskningsartikkelen. Jobben til en forsker er å si noe interessant med sikkerhet eller med presisjon og nyanser, hvilket vanligvis ikke er det vi forbinder med en blogg.

Bloggen du leser nå behandler retorikk i hverdag, medier og politikk. Den er like mye henvendt til den brede offentligheten — og til studenter — som til andre forskere. Fra begynnelsen var jeg bevisst på at dette var en blogg, og at jeg derfor heller burde publisere innlegg ofte enn å bruke tid på å dokumentere og lage lengre, sammenhengende resonnementer. Slik gikk det ikke. Jeg kunne ikke riktig slippe uroen for at prøvende og utforskende blogginnlegg ville bli lest som uvitenskapelige postulat. Jeg følte meg ganske enkelt ikke vel med å presentere nye tanker og uferdige ideer på bloggen av frykt for at de skulle virke … ja, nye og uferdige. Det virket også begrensende at mine tentative tanker ville bli liggende på bloggen lenge etter at jeg selv hadde forlatt dem. Som andre forskere har jeg ikke lyst til å bli sitert og angrepet på synspunkter som bare skulle være utprøvende og invitere til videre felles utforskning. For én ting er at vi forskere kan være usikre på bloggen som genre, en annen er at vi heller ikke kan være sikre på at leserne kjenner til — eller bryr seg om — forskjellen på forskeren som med sikkerhet uttaler seg i en vitenskapelig artikkel, og forskeren som tester tanker på bloggen sin.

Fagfeller?

Hva da med ideen om at bloggen kan fungere som en form for kontinuerlig fagfellevurdering? Forskere er jo vant med å jobbe prosessuelt, lage utkast, utprøve tanker og få tilbakemelding av fagfeller. Så kanskje kan bloggen, som Larsen nevner, skape en dialog som virker som en konstant fagfellevurdering. Ja, arbeid under utvikling, det såkalte “work in progress”, er til og med et fast begrep i forskerverdenen. Men så enkelt er det likevel ikke. Denne formen for akademisk samtale — som nettopp skal bidra til å øke kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument — skjer vanligvis i en konkret situasjon med en heterogen forskergruppe. Til en konferanse fremlegger forskeren sitt foreløpige arbeid på én måte, til kollegene på instituttet på en annen, og i en forskningsartikkel på en tredje. Slik sett ville forskerblogger hvor forskere diskuterer innbyrdes, være en fremragende idé, fordi det ville fremme den diskusjon og samtale som er blodomløpet i forskningsfellesskapet. Men dette ville fremdeles være en intern samtale som prinsipielt ikke er forskjellig fra de seminarer, konferanser og samtaler forskere i øvrig deltar i. Den eneste forskjellen ville være at plattformen, teknologien, er en annen. De fleste som mener at forskere bør blogge, tenker antagelig ikke på denne typen internfaglige samtaler, men på blogging som formidlende kommunikasjon til den allment interesserte offentligheten.

Men her åpner det seg vel en mulighet: Folk flest som fagfeller? Vel, la oss være ærlige: Den tilbakemeldingen forskeren får på blogger rettet mot et bredere publikum, bidrar kun sjelden til faglig utvikling. Det gjelder til og med for mitt fag, retorikk, som er noe alle kjenner til: Vi er alle blitt retorisk påvirket og overbevist av andre, og alle har vi forsøkt å påvirke og overbevise. Men likevel er det uhyre sjelden at kommentarene til bloggen min virker som en fagfellevurdering — leserne er ganske enkelt ikke fagfeller, og deres innlegg forholder seg ikke til fagets diskusjoner. Selv ville jeg da heller ikke være i stand til å bidra med noe faglig til en vitenskapelig blogg om astrofysikk, gammelgresk grammatikk eller makroøkonomi.

Enda en utfordring for forskeren som tenker på å blogge, er spørsmålet om eierskap til ideer og tekster. Hvis du publiserer dine uferdige ideer på bloggen, risikerer du at andre tar dem opp, bringer dem videre og publiserer dem i vitenskapelige artikler, hvoretter du er plassert i den ubehagelige posisjonen at du etterfølgende må sitere andre for det du i utgangspunktet selv fant på. Man kan forledes til å tro at den som i utgangspunktet hadde publisert tankene først på sin blogg, kan gjøre krav på dette som sine ideer. Men i betraktning av bloggens karakter og ethos (i vitenskapelige miljøer) er det en usannsynlig antagelse. Eierskap til ideer får man i vitenskapelige artikler og bøker, ingen forsker som ønsker å bli tatt alvorlig, kan bruke blogger som faglige referanser.

Det er altså en rekke utfordringer som hindrer at forskere blogger: Det tar tid, gir ikke uttelling, setter forskerens ethos i fare og rommer en risiko for at han eller hun mister eierskap til sine ideer før de er ferdig utviklet. Og så er bloggerens skrive- og tenkemåte fundamentalt annerledes enn forskerens. Dertil kan vi jo spørre oss selv om verden virkelig har bruk for enda flere korte, prøvende, tentative og personlige tekster?

(Forskere som (ikke) blogger. Del 1 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012