Det mest bemerkelsesverdige med videoklippet er imidlertid ikke det at Obama kom med slike uttalelser, men det at han faktisk ikke gjorde det. I stedet hadde stemmen til skuespiller Jordan Peele der han gir seg ut for å være Obama, gjennomgått en mediesyntesealgoritme som genererte videoen. Resultatet er forbløffende autentisk.

På nett er ingenting helt som det gir seg ut for å være, og nå enda mindre enn før. Takket være en ny type nevrale nettverk av maskinlæringsalgoritmer, kan overbevisende, men fiktive videoer, bilder, stemmer og tekst, syntetiseres fra bunnen av.

Datamaskiner kan lage virkelighetstro bilder av fiktive ansikter — med følelser, hud, alder og kjønn plottet inn via tastaturet. Stiloverføring kan endre et bildes omgivelser, og få vinter til å bli sommer, solfylt til regnfylt. Videoklipp av politikere kan lages på samme måte som en dukkefilm. Og ansikter kan byttes ut fra en kropp til en annen, kjent som “deepfakes”, noe som åpner opp for en rekke farer for rykte, sikkerhet og personvern. Ganske rystende greier.

Men på en måte kan dette teknologiske spranget faktisk være gode nyheter for journalister — og kan også være en anledning for teknologiplattformer til å vise velvilje overfor et mistenksomt publikum.

Teknologisk undergraving av sannhet

Joda, bilder har blitt manipulert mer eller mindre siden bildeteknologien ble oppfunnet. Og mediene selv er kun et bilde av en virkelighet, hvor alle utvalg, redigeringer, fremhevinger og formuleringer former publikums tolkning av hendelser og begivenheter.

Det nye her er at mediesyntesealgoritmer bryter enda mer ned vår forventning om autentisiteten til innspilt media som foto, video og lyd, og samtidig muliggjør en ny og mer omfattende inngripen, personliggjøring og enklere bruk for alle — fra skuespillere til spioner. Konstruerte videoer kan rokke ved og endre menneskers dannelse av faktiske minner av hendelser. Og visuelle bevis kan i stor grad miste sin rolle når strategiske desinformatører bruker hele det teknologiske spekteret til å undergrave enhver sannhet.

Så hva skjer når folk ikke lenger kan stole på nettmedier? Hvordan kan et samfunn ha en opplyst forståelse av det som skjer i verden når mediene såpass enkelt kan bli infiltrert av mediesyntesealgoritmer?

Dystert som det kan se ut, kan dette være en gyllen mulighet for de etablerte medienes comeback. Når publikum lærer at man ikke lenger kan stole på det de serveres på nett, er det få andre enn profesjonelt opplærte journalister med tilgang til avanserte undersøkelsesverktøy som kan innta rollen som kvalitetssikrere og faktasjekkere. Skal de gripe sjansen, bør journalister og nyhetsorganisasjoner satse på strategier som opplæring i undersøkende journalistikk, utvikling av tekniske verktøy, samt standardiserte og transparente prosesser.

Avansert faktasjekk: FaceForensics bruker maskinlæring for å avgjøre om en video av et ansikt er ekte. (Foto: Skjermbilde FaceForensics/Youtube).

Nyhetsorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner må komme i gang med opplæring i teknikker innen medieundersøkelse (media forensics). Det er avslørende tegn ved endret og syntetisert media som et trent øye kan legge merke til — noe Hany Farids bok om bildeundersøkelser gir et par eksempler på. Statistisk analyse av fargepiksler, intensitet og deres regelmessighet kan vise tegn på bilderedigering eller bildesplicing; refleksjoner og flytpunkter kan vise geometriske avvik; og både sensorstøv og kompresjonsartefakter kan også være avslørende. I videoklipp kan munnen til syntetiserte ansikter noen ganger flimre eller se unaturlig ut; øynene kan ha et drag over seg som hos zombier. Algoritmene er ikke perfekte, men journalister, i likhet med andre etterforskere, må ha trente øyne for å oppdage feilene.

Utviklingen og integrasjonen av datastøttete undersøkelsesverktøy vil være like viktig som opplæring i medieundersøkelse. Selv om syntetisert innhold av og til kan lure det menneskelige øyet, kan det statistiske øyet til en undersøkende algoritme vite at det er forfalsket.

Verktøy for medieverifisering

Et nylig forskningsprosjekt kalt FaceForensics bruker maskinlæring til å se om en video av et ansikt er ekte, med 98,1 prosent nøyaktighet. En annen metode ser etter blodstrømmen i videoklipp av en persons ansikt for å se om pikslene blir regelmessig rødere når hjertet pumper blod.

Det amerikanske forvaltningsorganet National Institute of Standards and Technology (NIST) oppfordrer til mer forskning på området med deres Media Forensics Challenge, og det publiseres faktisk årlig hundrevis av forskningsartikler om digitale undersøkelser.

Det er imidlertid et stykke igjen før denne teknologien er billig nok til allmenn bruk og dermed praktisk i journalistikken. Selv om det finnes noen få integrerte verktøy, som InVid som bidrar til medieverifisering, er de fleste datastøttete undersøkelsesmetoder fremdeles prototyper i forskning og langt fra tilgjengelig i den daglige journalistiske arbeidshverdagen. Her trengs det mer utprøving i praksis.

Det er dessuten viktig at andre enn bare nyhetsorganisasjoner holder et øye med falskt videomateriale. Noen av de andre berørte har egne forskningsmidler, for ikke å glemme dype lommer: Informasjonsplattformer som ofte ender opp med å være vert for syntetisert media kan bidra til denne nødvendige utprøvingen. Hvis Facebook og YouTube for eksempel integrerte FaceForensics-algoritmen, ville de kunne flagge og tydelig merke videoer mistenkt for å være falske. Det ville være nok et signal til brukerne og mediene om å være oppmerksom på videoens autentisitet, og det ville kunne være en måte for teknologiplattformer å vise vilje til å handle til samfunnets beste, i stedet for kun å gå etter kortsiktig økonomisk vinning.

For å bygge opp denne sårt trengte tilliten, ville plattformene også måtte være åpne om hva denne slags “autentisering” innebar. Hvis denne prosessen var integrert i for eksempel YouTubes filter for begrenset innhold, ville sluttbrukerne kunne kontrollere hvorvidt flaggete videoer skal automatisk skjules eller ei. Og hvis teknologiske selskaper gjorde algoritmer for medieverifisering gratis tilgjengelig via API-er, kunne datajournalister integrere verifiseringssignaler i arbeidsflyten slik de selv ønsket, mye av det samme som gjøres i dag for trivielle oppgaver som geokoding av gateadresser i breddegrader og lengdegrader.

Kontekstens betydning for autentisitet

Men teknikker innen medieundersøkelse kan likevel kun hjelpe oss et stykke på vei. De kan være vanskelige å bruke, kreve mye opplæring for å kunne tolke, er ofte heller ikke absolutte, og — som enhver form for informasjonssikkerhet — vil trenge konstant og vedvarende teknisk støtte og oppsyn.

En annen gren innen undersøkelsesmetoder ser på mediekontekst for å avgjøre autentisitet: Hvis et bilde lett kan syntetiseres, vil metadata om tidspunkt, sted, sosial setting eller annen kontekst bli desto viktigere for en reell verifisering. Hvis et mistenkelig interessant bilde er lastet opp av en konto opprettet dagen før og har det som ser ut til å være en horde av bot-følgere, er dette nok en faktor å ta med i beregningen. Å tolke kontekst for å støtte verifisering er en ny form for kompetanse innen medieforståelse der journalister, nok en gang, vil trenge opplæring, ekspertise og verktøy som bidrar til å få noe ut av den store skyen av kontekst.

På samme måte som verifiseringsprosedyrer for sosiale medier er systematisert og tatt i bruk av organisasjoner som Storyful og Bellingcat — som følger rigide prosedyrer for å triangulere, bekrefte og underbygge innhold og dets opphavssted -, må journalister utvide og kode arbeidsflyten for å vurdere hvorvidt et bilde, en video eller tekst er resultatet fra en eller annen mediesyntesealgoritme. Nyhetsorganisasjoner burde gå hardere inn for transparente metoder. Robuste og standardiserte prosesser for verifisering og utrensking av syntetisert media må utvikles og publiseres åpent. Deretter må nyhetsorganisasjoner offentlig forplikte seg til å følge disse standardene. Det handler om tillit. Folk vil kanskje strømme til de mediene de vet følger nøyaktige og omfattende prosedyrer.

Hvis vi ikke kan stole på det vi ser på nett, kan vi kanskje ha tillit til at et mediehus følger en rigid prosess for å sikre at det de publiserer er autentisk. Syntetisert media kan da være akkurat det som fører publikum tilbake i armene til de etablerte nyhetsorganisasjonene.

2600 bilder fra norsk filmhistorie publisert

Nasjonalbiblioteket har digitalisert og publisert mer enn 2600 stillbilder fra norsk filmhistorie i perioden 1912–1944. Dette er bilder som aldri har vært tilgjengelige for allmennheten før. Og digitaliseringsarbeidet er ikke ferdig – ennå er det en rekke bilder Nasjonalbiblioteket ikke har rukket å ta tak i.

LES MER HOS RUSHPRINT
SE BILDEARKIVET HER (15/08/2018)

Google ser deg – selv om du sier nei

Associated Press har funnet ut at Google kartlegger og lagrer data om hvor du er, selv om du har skrudd av posisjonsdata. Det viser seg at Google også lagrer posisjonen din gjennom andre funksjoner, som åpning av Google Maps, værmelding, søk med mer. Samtidig skriver Google i sine brukerbetingelser at «Hvis posisjonsloggen er slått av, blir ikke stedene du drar til, lagret lenger. Når du slår av posisjonsloggen for Google-kontoen din, slås den av for alle enheter som er tilknyttet samme Google-konto.» Søketjenesten mener likevel den har sitt på det tørre, siden den hevder å informere om lagring av posisjon knyttet til de ulike funksjonene, og gjør det mulig å skru lokalisering av hvis man greier å finne ut hvordan…

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS GUARDIAN (15/08/2018)

Vil gjøre strømmeinnhold tilgjengelig i utlandet

Regjeringen ønsker å sikre at nordmenn får tilgang til tjenester som NRK, Netflix, TV 2 Sumo og HBO når de er i utlandet. Bakgrunnen er EUs såkalte portabilitetsforordning, som trådte i kraft i april. Den skal sikre at abonnenter av portable nettbaserte innholdstjenester får tilgang til tjenestene ved midlertidig opphold i utlandet. Et forslag på hvordan portabilitetsforordningen kan gjennomføres sendes nå ut på høring av regjeringen.

LES MER HOS KAMPANJE (15/08/2018)

Farvel til store fotballpakker?

Attraktiv fotball på TV selges i dag i pakker kombinert med annet TV-innhold, til ganske høye priser. Dette gjenspeiler prisøkningen på rettigheter, som har hatt en voldsom utvikling. Med tjenesten Strive kom et nytt produkt inn på banen. Strive tilbyr kun strømmet fotball, utenom TV-kanalene, til en lavere pris enn de andre aktørene. Dette mener forsker Harry Arne Solberg er framtiden: Mindre og målrettede pakker, i form av strømmetilbud direkte fra de som sitter med rettighetene.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (14/08/2018)

Norge sakker akterut på spisskompetanse innen IKT og teknologi

En ny rapport fra Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, viser at nordmenn fremdeles befinner seg på verdenstoppen når det gjelder kompetanse og bruk av teknologi. Men sammenlignet med andre land satser Norge mindre på spisskompetanse innen teknologi og IKT. Nivået på den IT-relaterte forskningen er ikke høy nok sammenlignet med en rekke andre land. Mens næringslivet investerer mer penger i forskning og utvikling, har den offentlige støtten minsket.

LES MER HOS KAMPANJE
FINN RAPPORTEN HOS ABELIA (14/08/2018)

Amerikanske aviser går sammen mot Trump

Etter Donald Trumps stadige angrep mot den frie presse, har The Boston Globe oppfordret USAs aviser til å gå sammen og publisere hver sin leder hvor de tar standpunkt mot presidentens medieangrep. Hensikten er å belyse faren ved Trump-administrasjonens angrep på pressen. Foreløpig har over 100 aviser meldt seg på initiativet, og antallet er ventet å øke.

LES MER HOS KAMPANJE (13/08/2018)

Deeyah Khans dokumentar nominert til Emmy

Den norske dokumentarfilmskaperen Deeyah Khan kan vinne Emmy igjen. Hun fikk Emmy i 2013 for dokumentaren «Banaz: A love story», om æresdrap. Nå er hun nominert for en film om høyreekstremisme, hvor hun går tett på amerikanske nynazister og prøver å finne ut hvem de er, og hvorfor de er ekstremister. “White Right: Meeting the Enemy» er produsert av hennes norsk/britiske filmselskap Fuuse. Khan har i mange år hatt base i London. Filmen er tilgjengelig hos NRK.

LES MER HOS VG (10/08/2018)

Foto: TEDxExeter cbnd

Deeyah Khan kan vinne sin andre Emmy.

Italienske kinoer ut mot Netflix

Netflix produserer stadig flere spillefilmer som meldes på til filmfestivaler, noe som vekker debatt fordi strømmetjenesten oppfattes som en trussel mot filmbransjen. Årsaken er at Netflix ikke overholder vanlig «kutyme» om å la spillefilmer gå en runde med kinovisninger før de vises på video, men slipper filmene samtidig på kino og som strømmetilbud. Reaksjonen fra franske kinoeiere førte til at Cannes-festivalen endret reglene sine, og krevde ordinær filmvisning for filmer som vises på festivalen. Nå reagerer også italienske kinoer etter at Netflix har fått med seks filmer på filmfestivalen i Venezia, og krever samme regler som i Cannes.

LES MER HOS RUSHPRINT
LES MER HOS VARIETY (10/08/2018)

Nye strømmerekorder for Telenor

Mobildatabruken til nordmenn i utlandet har i år vært rekordstor. Trafikktallene til Telenor viser blant annet at nordmenn så dobbelt så mye Netflix-innhold i midten av ferien sammenlignet med en dag tidlig i juni. Strømming av fotball-VM var også populært, og datamengden brukt på Youtube var 50 prosent større i midten av ferien enn i juni. I tillegg brukte nordmenn mye tid på sosiale medier, særlig Snapchat. For Telia-kundene økte mobildatabruken med 33 prosent i juli sammenlignet med samme måned i fjor.

LES MER HOS DIGI (10/08/2018)

Nye digitalabonnenter gir NY Times overskudd

The New York Times fortsetter å tiltrekke seg flere digitale abonnenter. I årets andre kvartal fikk avisen 109 000 nye rene digitalabonnenter, og abonnentveksten gjorde opp for tapet av omsetning fra printannonser. Avisen fikk et overskudd på 24 millioner dollar i andre kvartal. The New York Times har totalt 3,8 millioner abonnenter, hvorav 2,9 millioner er rene digitalabonnenter.

LES MER HOS NY TIMES (10/08/2018)

Foto: Jens Schott Knudsen cbn

The New York Times høster abonnenter i 2018.

Stadig flere falske, norske nyhetssider

Faktisk.no, som er et samarbeid mellom VG, Dagbladet, NRK og TV 2, har avslørt enda et norsk nettsted som sprer falske nyheter. Nettstedet bruker navnet Aftenstidende, som ligner både på Aftenposten og Aftenbladet, og inngår trolig i et nettverk av lignende nettsider – såkalte løgnfabrikker.

LES MER HOS MEDIER24 (10/08/2018)

Norske storannonsører vil starte eget byrå

Orkla, en av landets største annonsører, skal ha jobbet med å få flere av storannonsørene med på etableringen av et nytt reklamebyrå. Hensikten er å kunne handle reklame direkte fra mediene selv, og slippe å gå via mediebyråene. Ifølge en undersøkelse fra Den norske annonsørforeningen har det vært økende mistillit mellom annonsører og mediebyråene de siste årene. Lite transparens og skjulte pengestrømmer har vært blant temaene. Det nye selskapet har fått navnet Optimizd AS og er godkjent av EU-kommisjonen. DNB skal være en av initiativtakerne.

LES MER HOS KAMPANJE (10/08/2018)

Det får ikkje Jonas Gahr Støre til å gå i seg sjølv. Tvert om analyserer han saka som at proteststemmer har kome til Noreg, ei analyse han kroner ved å seie: “Dette er situasjonen fem dager før valget, men jeg tror mange på vei inn i valglokalet tenker litt mer på helheten”.

Me treng hjelp av tekst og kontekst for å tolke bilete. Her kjenner vi umiddelbart igjen dei tre toppkandidatane (i alle fall Moxnes), og raudfargen har sin klare og kjente symbolikk. Samstundes er det noko forstyrrande i måten denne gjengen blir avbilda på, i kontrast til måten dei blir omtalt i artikkelen. Her handlar det mest om kor dårleg det ser ut for Arbeiderpartiet — og Gahr Støre gjev desse partia skulda. Dei er ein raud fare. Men dei tre topp-kandidatane ser ikkje akkurat ut som rovdyr. Dei smiler, til trass for regnet, og verker som om dei er venner og vel forlikte, klare for både ein øl og for konstruktivt samarbeid etter valet. Slik me vil at ein politiker skal vere.

Om me les bildeteksten, finn me dessutan ut dei blei fotografert på eit fagforenings-arrangement. Arbeiderpartiets heimearena. Val av foto for denne saka fortel ei anna historie enn det AP prøver å gjere i sitt tilsvar, nemleg at desse småpartia ikkje er proteststemmer, men den nye venstresida. Og å gje tilsvar til eit fotografi er mykje vanskelegare.

Ikke alle så bildet slik. Hans Rustad fra document.no, for eksempel, ble opprørt over bildet. Han mener at VG med bildet latterliggjør og mobber statsministeren:
«Ha! Ha!» kunne vært teksten. – Se hvordan hun ser ut! VG har tatt et bilde i dress for besøk på oljeplattform. VG vet selvsagt at Erna har et omfangsrikt korpus, hun har selv spøkt med det i Stortinget.»

VG tråkker på Erna Solbergs følelse av å være kvinne, hevder Rustad. Men hva er det Rustad ser i bildet? Ikke det samme som de som ser en stabil kaptein. Rustad ser en måte en kvinne ikke bør fremstilles. Men hvordan bør en kvinne fremstilles? Det vet vi alle, for det ser vi hver dag. Reklamen, sportsidene, bildene på sosiale medier, fjernsynets programmer og programledere lærer oss uten stopp hvordan kvinner bør se ut: De må være slanke, veltrente og sensuelle; de må ha høye kinnben, små neser og fyldige lepper.

Vi kan ikke av-se alle de slanke, veltrente kvinner vi allerede har sett. Vi kan ikke fjerne dem for vårt indre blikk, og vi kan ikke unngå å se gjennom dem. Når Rustad, og vi andre, ser Erna Solberg i VG, så kan vi ikke unngå å se henne gjennom alle de kvinnebilder vi tidligere har sett. Selv om vi vil ønske vi kunne.

Men Erna Solberg er ikke kroppsangst. Hun skjuler seg ikke — hun er ikke flau. Det er forbilledlig. Kanskje flere bilder av statsministeren vår kan hjelpe oss med å få nye kvinnebilder å se med.

Bildet er tatt 25. juni, som del av et pressestunt under Ekstremsportveko på Voss, men brukes først to måneder senere.

Metaforen er påfallende. Arbeiderpartiet, og Støre, er i fritt fall på meningsmålingene. I bildeteksten forklares nedturen med at partilederen har for stor avstand til folket. Mangler han bakkekontakt?

Meningen med stuntet var nok å fremstå som sporty og handlekraftig. Men når avisen bruker bildet på denne måten, gir det en annen effekt. Støre blir som en tegneseriefigur.

Dette forsterkes av ingressen: «Jonas Gahr Støre må nedkjempe mange fiender på vei til regjeringsmakt. Den største er ham selv».

Reportasjen følger en klassisk oppbygging. Den åpner med fremgang for den usannsynlige helten, som med sin overklassebakgrunn skal bli arbeiderbevegelsens redning.

Statsministertittelen er så godt som hans, men så blir det turbulent. Arbeiderpartiet daler på meningsmålingene.

Bildet fanger noe av spenningen og nervøsiteten som nok finnes både hos partiapparat og leder før valget.

Nå er Støre avhengig av oppdrift for å lande seieren.

Med den potente steinformasjonen som bakgrunnsmotiv, kom Tajik med sin egen definisjon av norske verdier, i form av en liste over tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. Hun benyttet også muligheten til å komme med vittige stikk mot «størrelsen» på Helleland og Moes advarsler, kritisere regjeringens valgkamp for å «mangle sprut» og til å minne om hvor viktig det var å «stå oppreist» for de norske verdiene.

VG-desken frydet seg nok over både foto og ordspill. Bildebruken tjente også andre funksjoner. Til tross for at Tajik ikke går med på at debatten om norske verdier skal handle om vafler og brunost — trolig heller ikke om fjell — tyr også hun til «typisk norske» symboler for å fremme budskapet. Dette kan tolkes som en latterliggjøring av andre politikeres uoriginale bruk av slike symboler. Satt opp mot Helleland og Moes bruk av tradisjonell norsk kaffemat som rekvisitter, fremstår Tajik med sitt valg av bakgrunnsmotiv og underbuksehumor som frisinnet og moderne.

Kledd i turtøy og omgitt av norsk natur signaliserer hun samtidig at også hun setter pris på — og vil verne om — tradisjoner mange regner som norske.

NRK dekte saka, og lagde ein video av Hoksrud durande inn gjennom Oslofjorden. Når ein ser videoen, ser ein tydeleg det Hoksrud sjølv uttalte: At han er nervøs fordi han ikkje har køyrd vannscooter før.

Biletet har ingen slik nervøs stemning. Journalisten har klart å fange det perfekte stillbiletet: Hoksrud midt i forgrunnen, plassert nesten i det gyldne snitt, med resten av vannscootergjengen bak seg i ein triangelkomposisjon. Vannscooteren hans er dels i ljoset, dels i skuggen, og den er svart medan dei andre scooterane er raude eller gule. Det er også mykje rørsle bak han: Nokon aksjonistar sit, andre står på vannscooterane, og dei ser i ulike retningar. Sjøen er skummande kvit, himmelen og landskapet bak mørkt. Biletet oser dynamikk og kraft.

Det minner litt om ei filmplakat — ein bikergjeng til sjøs — ein gjeng piratar fra Waterworld, som skal til å utfordre Kevin Costner. Eller ein maritim Mad Max. Mad Hox: The Sea Warrior.

Det interessante med eit slikt bilete, med så åpenbart filmatiske kvalitetar, er at de mest truleg kan slå begge vegar hjå publikum. Som eit prov på handlekraft for Hoksrud-tilhengerar — her er ein politikar me ser gjer noko! Og som ein parodi for dei som ikkje har politisk sympati for han — Hoksrud som ein teikneseriefigur.

Mens mange av bildene fra flyktningkrisen har vist oss menneskelig lidelse uten omsvøp, virker Amundsens bilde mer indirekte. Når vi først forstår situasjonen, blir Abdullas blikk megetsigende. Vi møter et menneske direkte og får et innblikk i hans liv og hans desperate situasjon.

Samstundes veit alle som har prøvd å få born til å posere at nettopp det ikkje er så lett. Eit barn ser ut som om han prøver å krabbe vekk, vi har ein som ser særs misnøgd ut, og berre ein av dei fire ser faktisk inn i kamera. Det skjer mykje i andleta til babyane — me har den triste, den tankefulle, den distraherte, den nysgjerrige. Så kanskje har ikkje fotografen og Erna full kontroll likevel — eller har dei det?

Kontrasten mellom den stramme grunn-komposisjonen og dei mangfaldige barneandleta, det me kan og det me ikkje kan kontrollere, er nemleg viktig. Tankeeksperiment: Sjå for dykk to versjonar av det “perfekte” biletet. Anten at dei fire borna hadde sett rett inn i kamera, eller at dei alle hadde sett på Erna. Då hadde me fått ein statsminister-mor av ein heilt annan karakter.

At kritikk av Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet raskt blir snudd på hodet og brukt til å appellere til partiets velgere, er ikke noe nytt. Partiet har en lang tradisjon for å snu kritikk til noe som gagner dem selv. Øvelsen består i at de fremstiller kritikken som rettes mot dem som  urimelig mobbing. Dermed blir det mulig for den kritiserte å innta en offerrolle. I denne reklameplakaten ser vi nettopp dette: Sylvi er et offer for urimelige anklager vedrørende hennes motivasjon for å ikle seg korset. Derfor trenger hun folkets støtte.