Mitt navn er Erlend Bjørtvedt og jeg er styremedlem i Wikimedia Norge, en medlemsorganisasjon som skal fremme de ulike Wiki-prosjektene her hjemme. Jeg har hovedfag i økonomisk historie fra Universitetet i Oslo, hvor jeg blant annet hadde Francis Sejersted som lærer, men etter hovedfaget og litt forskning har jeg arbeidet i ti år i næringslivet.

I styret vårt er vi tre av ni medlemmer som både er aktive på Wikipedia og som samtidig er aktive eller fagansvarlige på Store Norske. Herav to lekfolk og én forsker. Jeg tror forskeren ser at Wikipedia er en god kanal for forskningsformidling, i likhet med stadig flere andre akademikere. Jeg vil anslå at frivillige professorer og forskere i dag skriver omtrent like mye på Wikipedia som på SNL. Bak på lappen her har jeg en hel liste med navn på forskere som skriver hos oss, de skal få lov til å stå fram selv hvis de vil.

Dette blir et apropos til det Olemic Thommessen sa tidligere i dag om å “nå bredt ut”. Vi har i dag fire leksikon på nett i Norge: Det største er Wikipedia på engelsk, det har 3,2 millioner artikler og får om lag 1 million klikk per dag fra brukere i Norge. Wikipedia på bokmål har 260.000 artikler og omtrent samme trafikk, 1 million klikk fra Norge per dag (tall fra Wikipedias egen statistikk). Deretter følger Store Norske med anslagsvis 200.000 artikler, og minst er Wikipedia på nynorsk. Wikipedia er allerede det niende mest besøkte nettstedet i Norge, omtrent på linje med NRK og Aftenposten på nett, ifølge Alexa.com.

Jeg tror nesten alle i Wikipedia-samfunnet ville savnet SNL dersom det forsvant. Vi som er aktive på Wikipedia liker kunnskap og er glad i å formidle kunnskap. Mange er fagansvarlige begge steder, slik som jeg. Og vi liker den konkurransen som Store Norske gir. Det er stor enighet om dette i Wikipedia-samfunnet.

Men: Vi forundrer oss over enkelte professorers angrep på Wikipedia i den debatten som nå har vært. For la meg bare slå det fast med en gang: Det er ikke vår skyld at Store Norske nå sliter. Jeg tror vi kan se fire hovedgrunner til at SNL har hatt problemer på nett:

• For sent ute: Den første grunnen er det lite man kan gjøre med, nemlig at SNL antakelig startet fem år for sent.
• Ensom prosess: Det andre er den dugnadssvikten vi har sett på Store Norske. Her kan jeg bare bruke meg selv som eksempel, jeg ble raskt passiv på Store Norske ganske enkelt fordi modellen der er slik at man sitter helt alene og skriver. Jeg har snakket med andre om dette og de melder om det samme, det blir ikke noe moro når man sitter helt alene med temaet sitt og ikke har noen debattfora rundt artiklene. Det tror jeg har vært avgjørende.
• Forstår ikke nettet: Så kommer vi til det tredje, jeg mener SNL er klart best i Norge på leksikon, men de er ikke best i Norge på å forstå internett.
• Forstår ikke Google: Og spesielt tror jeg at Store Norske ikke forsto Googles enorme rolle. Dere har sikkert lagt merke til at når dere søker på et ord på nett, så kommer Wikipedia-treffet først. Det er Google selv som bestemmer at Wikipedia-treffet skal komme først, og jeg tror de har to grunner til det. For de første at vi er såpass overlegent størst og til stede på mange språk, slik at disse treffene genererer mest trafikk og dermed inntekter. For det andre tror jeg at Google ganske enkelt liker Wikipedia og tanken bak Wikipedia.

Så må jeg få si noe om kvalitet. Som Sejersted var inne på, så har Wikipedia også en kvalitetskontroll av det som skrives, og vi har et system hvor omtrent 200 patruljører sjekker hver eneste endring som gjøres på norsk Wikipedia. Når det likevel kan finnes endel riktig dårlige artikler og grove feil på Wikipedia, så kan det nok være at noe av dette har sluppet gjennom kontrollen, men først og fremst tror jeg dette er mye dårlige artikler fra Wikipedias barndom, fra den tiden hvor vi ikke hadde så mange som drev kvalitetskontroll. Men jeg vil spesielt si til dere i studentbevegelsen som hadde ordet i sted. Det sentrale ordet for dere som skal bli akademikere, og som i deres innlegg savnet et kvalitetskontrollert og sikkert leksikon, er “kildekritikk”. Den må man utvise strengt uansett hva man leser.

Når det er sagt så er det helt klart at Store Norske fortsatt er et kvalitativt langt bedre leksikon enn Wikipedia på norsk. SNL har en stor stamme av grunnartikler om slike ting som ikke endrer seg — elver, fjell, matematikk og fysikk, der har de en stamme av solide artikler som vi ennå ikke matcher. På den annen side har mange påpekt at Wikipedia er mer oppdatert. Det skyldes nok at vi har en helt suveren nyproduksjon, vi har ingen ansatte men våre ca 1.000 aktive skribenter produserer ca 40.000 nye artikler hvert år. Det betyr at om 10 år vil Wikipedia på bokmål ha omlag 600.000 artikler, like mye som Encyclopedia Britannica har idag. Og kvaliteten på artiklene vil også være mye høyere enn i dag. Det er ikke uvanlig at 20 forskjellige skribenter har vært innom hver av våre artikler, det betyr også noe for kvaliteten at vi får flere blikk på det som skrives. Det er vel dette som kan kalles fagfellevurdering.

Utsnitt fra Diderots encyklopedi (ill: Wikimedia Commons. CC-lisens: by-sa)

Når vi har så mange historikere her i dag så er det naturlig å se litt tilbake, og tankene går da til Denis Diderots store franske “Encyclopédie”, det første leksikon i verden. Diderot samlet omlag 200 mennesker til å skrive opp all kunnskap om verden, blant de som skrev finner vi både Rousseau, Voltaire og Montesquieu. Men da første bind kom ut i 1751 ble det øyeblikkelig forbudt og bannlyst. Diderots leksikon var jo maktkritisk, det var på en måte “leksikon utenfra” i den forstand at de som skrev ikke var innenfor universitetene og Kirken. De var ikke en del av maktstrukturene, og de var blant annet inspirert av Newton som gikk imot den katolske kirkens verdensbilde. Men det mest alvorlige, mente man, var at artiklene i leksikonet var anonyme — at de som skrev ikke stod fram med fullt navn. Det var en utillatelig synd i de rådende makthavernes øyne. Det er kanskje flere enn meg som ser parallellen til Wikipedia her, vi er også lekfolk og står utenfor de etablerte strukturene. Vi er på mange måter det “Frie ord” slik Diderot stod for den gangen.

La meg helt til slutt få lov til å gi noen råd til Store Norske Leksikon. Når vi ser på verden i dag så tror jeg bare det finnes to levedyktige modeller for leksikon på nett. Den ene er dugnadsleksikonet, som kan legge seg på en gratismodell. Det andre er redaksjonsleksikonet med egne ansatte, og det må legge seg på en betalingsmodell. Det ser vi i utlandet, både Encyclopedia Britannica og Brockhaus legger seg på en ren betalingsmodell selv om de skriver på mye større språk og kunne hatt langt mere annonseinntekter — men selv de klarer ikke å gå ut gratis. Jeg tror ikke det er noen vei utenom for SNL å begynne å ta betalt.

Jeg vil få ønske dere lykke til med Store Norske og det dere kaller fagfolkleksikon, og så vil vi i Wikipedia drive videre med fagfelleleksikon!

Teksten er basert på Bjørtvedts innlegg under en konferanse om framtiden for Store Norske Leksikon 6. mai. Lenker er lagt til av redaksjonen.

Han står langt fra alene med sin skepsis mot lovendringsforslaget som regjeringen presenterte like før jul. Sentralt plasserte representanter for både pressen og Den norske kirke som Vox Publica har intervjuet, er enige om at en utvidelse av rasismeparagrafen vil innskrenke muligheten til å utøve religionskritikk, og som konsekvens svekke ytringsfriheten. En annen gjennomgående respons er at det synes uklart hva regjeringen egentlig ønsker å oppnå med lovendringsforslaget.

Regjeringens forslag går ut på å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette begrunnes blant annet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Francis Sejersted er lite imponert over regjeringen i denne saken. — Jeg tror ikke de skjønner problematikken. På den ene siden gir de uttrykk for at de skjønner behovet for ytringsfrihet, som de holder frem som en viktig verdi, men de er samtidig ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten. De viser her mangel på prinsipiell forståelse, sier han.

– Regjeringen slår seg selv på munnen når de i stedet for skape en arena for argumentasjon innfører forbud mot visse typer ytringer. Vektleggingen av forbud i stedet for motargumenter er en av de tingene som skiller totalitære samfunn fra liberale samfunn, sier Sejersted.

Nettopprop vinner oppslutning

Justisdepartementet på sin side fastholder at intensjonen bak endringsforslagene er å styrke ytringsfriheten. I et intervju med Fritanke.no argumenterer statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap) for at den gamle blasfemiparagrafen åpner for langt større grad av sensur enn den foreslått utvidede rasismeparagrafen vil gjøre. Videre argumenterer Aas-Hansen for at det er nødvendig å ”beholde en rest” av blasfemiparagrafen for å dempe konfliktnivået i samfunnet, og sikre et sunt debattklima.

Foto:Andreas Solberg cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra Peters­kir­ken i Roma.

Utenom regjeringen selv er det imidlertid vanskelig å finne tilhengere av forslaget. Et eksempel på motstanden mot endringsforslaget er nettoppropet “Nei til straff for religionskritikk”. Oppropet teller underskrifter fra en rekke kjente navn i norsk kultur- og samfunnsliv, som Ingvar Ambjørnsen, Bernt Hagtvet, Gunnar Skirbekk og Francis Sejersted. Initiativet til oppropet ble tatt av Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule.

Heller ikke Den norske kirke sparer på kritikken av lovendringsforslaget. I en e‑post til Vox Publica skriver Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet: “Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet. Internasjonalt vil det kunne bety innføring av lover som vil gjøre religionskritikk straffbart. Det er viktig at Norge ikke åpner for en slik utvikling.” Videre skriver Andersen: “For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Vox Publica har også forsøkt å få en kommentar til lovforslaget fra Islamsk Råd.

“Revitalisering av blasfemiparagrafen”

Francis Sejersted fremholder at religionskritikken historisk sett har vært sentral i utviklingen av et liberalt samfunn. Blasfemiparagrafen var og er i prinsippet en autoritetsvernparagraf. Opprinnelig var det bare statens offisielle religion som var vernet.

– Utviklingen av ytringsfriheten i Norge medførte nedkjempingen av autoritetsvernet, blant annet presteskapets makt til å definere hva som var blasfemi. Utvidelse av rasismeparagrafen til å gjelde “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” er et skritt tilbake ettersom paragrafutvidelsen må tolkes som en revitalisering av blasfemiparagrafen, sier han. — Det er vanskelig å se det på annen måte enn at presteskapet skal gjenvinne sin definisjonsmakt.

Straff for Muhammed-karikaturer?

Samtlige av dem Vox Publica har vært i kontakt med støtter regjeringens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen, men er skeptiske eller imot utvidelsen av rasismeparagrafen.

Sejersted har problemer med å se for seg hvem som egentlig støtter en utvidelse av rasismeparagrafen. — Presset kommer kanskje fra det kristne eller muslimske presteskapet, som ønsker å forsvare sin rett til å definere hva som er hellig.

Foto:Tim O’Brien cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Sul­tan Ahmed-moskeen i Istan­bul.

Sejersted spør seg også hva regjeringen tenker seg mer konkret. — Vil man ha et lovverk hvor man for eksempel kan straffe publisering av Muhammed-karikaturene, spør Sejersted. Han legger til at i debatten som fulgte striden om Muhammed-karikaturene var det ingen som krevde straff for publisering av karikaturtegningene, selv om det var en diskusjon om det var hensiktsmessig å publisere dem.

En undersøkelse Vox Publica fikk utført i høst viste at et stort flertall av norske redaktører mener det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion etter striden om Muhammed-karikaturene.

Også Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, stiller seg kritisk til utvidelsen av rasismeparagrafen. Samtidig mener han at regjerningen sender ut farlige signaler.

– Hva som er regjeringens motiv for endringsforslagene er vanskelig å si noe om, utover hva de skriver i pressemeldingen sin. Men en ting de legger vekt på er at rasismeparagrafen bør utvides for å unngå fremtidige konflikter. Dette mener jeg er en farlig vei for lovgiver å gå. Konflikter oppstår fordi ulike grupper ikke aksepterer ytringsfrihet. Det kan se ut som det legges til rette for at bare en gruppe lager nok bråk så vil den blitt tatt hensyn til i rettssystemet. Dette gir et kjempeskummelt signal, sier Jensen.

Kosmetiske forandringer

Jensen stiller seg spørrende til hvilke konkrete konsekvenser en eventuell lovendring vil få.

– Jeg må si at jeg er usikker. Det er for eksempel vanskelig å se hva slags type krenkelser som vil bli rammet av den nye rasismeparagrafen. Hva slags type karikaturer kan man for eksempel trykke? Så langt er presisjonsnivået i paragrafteksten lav.

I likhet med Francis Sejersted ser han på en utvidelse av rasismeparagrafen som en videreføring av blasfemiparagrafen. — Til en viss grad ser endringsforslagene mest ut til å innebære kosmetiske forandringer. Likheten i ordlyden til blasfemiparagrafen og den utvidede rasismeparagrafen er stor. Også straffeutmålingen som foreslås er lik. Jeg ser slik sett ingen dramatiske forandringer, sier Jensen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, ser på sin side endringsforslaget som en politisk markering. — Jeg synes det er dumt av regjering og Storting å bruke lovverket som en arena for politisk markering. Forslaget om en utvidet rasismeparagraf bør skytes ned. Men politisk korrekte forslag har alltid en fare for å bli vedtatt, til tross for de prinsipielle konsekvensene, sier Omdal.

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse”

Omdal er for opphevelse av blasfemiparagrafen. Han karakteriserer en utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte religion som “lite gjennomtenkt”. — Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag, sier han.

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra syna­go­gen i Oslo (foto: Olav A. Øvrebø).

Også Per Edgar Kokkvold er skeptisk til regjeringens endringsforslag. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener i likhet med Omdal at utvidelsen av rasismeparagrafen vil innebære en innskrenkning av muligheten til å utøve religionskritikk. — Hvis dette er Justisdepartementets intensjon, så er det alvorlig. Menneskeverdet er ukrenkelig, men ideologier og religion må kunne krenkes, sier Kokkvold.

Skillet mellom person og religion er viktig også for Arne Jensen. — Jeg mener generelt at man burde understreke at det er lov å krenke religion. Det bør være et prinsipielt skille mellom personer og religiøse symboler. Personer trenger vern, det gjør ikke symbolene.

Lovforslaget får også kritikk fra ulike hold i VG og Dag og Tid.

Lovtekster

Regjeringen foreslår å fjerne blasfemiparagrafen og utvide rasismeparagrafen. Her er de gjeldende lovtekstene:

• Blasfemiparagrafen (§142 i straffeloven)
• Rasismeparagrafen (§135a i straffeloven)

Den som i Norge i ord eller handling “offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt” for en religion og dens “troslærdommer eller gudsdyrkelse”, kan fortsatt straffes — i teorien. Paragrafen har ikke vært i bruk siden forfatteren Arnulf Øverland ble tiltalt i 1933 etter at han holdt foredraget Kristendommen — den tiende landeplage (han ble frifunnet i lagretten). Den har derfor vært ansett som sovende, men i sin innstilling advarte Ytringsfrihetskommisjon om at paragrafen kunne komme til å få fornyet aktualitet i et mer flerkulturelt samfunn, særlig med henblikk på den voksende muslimske minoriteten. “Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk kunne ses på som blasfemisk,” påpekte kommisjonen.

Francis Sejersted under åpningen av utstilling i Nobels Fredssenter 25. september (foto: Terje Bendiksby/Nobels Fredssenter)

En autoritetsvern-paragraf
Sejersted gjentok advarselen da han sist uke innledet ved åpningen av “Hvor går grensen?”, Nobels Fredssenters utstilling om ytringsfrihet. Sejersted er styreformann i Fritt Ord, som har finansiert utstillingen.

– Blasfemiparagrafen er en typisk autoritetsvern-paragraf, som overlater til autoritetene å bestemme hvor grensen går og hva man kan straffes for, sa Sejersted.

I denne sammenheng er autoritetene presteskapet, utdyper han i intervju med Vox Publica. — De som kan definere blasfemi er presteskapet. Skal presteskapet sitte der, enten de kristne eller de islamske eller hvem det måtte være, og definere hva som er straffbart ifølge norsk lov?

Sejersted ser paralleller mellom konflikter som har utspilt seg tidligere rundt provoserende ytringer rettet mot kristendommen, og dagens konfrontasjoner mellom islam og liberale verdier.

– De voldsomme reaksjonene på Muhammed-tegningene er tankevekkende. Kanskje hadde man ikke tatt høyde for hvor krenkende de virket. Det kan jo ikke være noe mål i seg selv å krenke. På den annen side kan det i visse situasjoner være nødvendig også å krenke for å skape et åpnere samfunn. Det er helt parallelt med kristendommen. Opprinnelig har religionskritikken møtt veldig motstand, sier han.

I dag har vi lært at det må utvises stor toleranse i et åpent samfunn, framhever Sejersted. Man kan mislike blasfemiske ytringer uten å kreve straff for dem som kommer med dem.

Provokasjonenes verdi
Sejersted lar det skinne igjennom at han personlig ikke har særlig sans for den svenske kunstneren Lars Vilks’ “rondellhund”, selv om han mener provokasjoner kan ha en verdi på lang sikt.

Blasfemisk? Scene fra Monty Pythons Life of Brian. Filmen ble forbudt av den statlige filmsensuren i Norge i 1979, men tillatt vist fra 1981.

– Det er en slags dialektikk. Man kan utmerket godt se konflikter som heldig på lang sikt, sier han. Sterke konflikter baner ofte vei for større åpenhet senere.

– Det er interessant at reaksjonene på Vilks’ tegning som vel bare var ment å være provoserende, er svakere enn på Jyllands-Postens tegninger. Kanskje vi er kommet et stykke videre mot større toleranse, spør Sejersted.

Kommisjonsmedlemmer for sletting
Blasfemiparagrafen kan komme på den politiske dagsordenen allerede i høst, i forbindelse med en revisjon av straffeloven. Regjeringen vil sende endringsforslag til Stortinget i to omganger, en i høst og en til neste år. Blasfemiparagrafen kan være med i den første proposisjonen, opplyser Justisdepartementet. Regjeringen har ikke gått ut med hva den vil foreslå, men det er nå flertall på Stortinget for å stryke paragrafen.

En undersøkelse blant medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen som Vox Publica har gjort i samarbeid med Nobels Fredssenter og Ukebrevet Mandag Morgen, tyder på at det fortsatt er sterk støtte for en fjerning av paragrafen blant medlemmene. Av de 11 som har svart sier ni at det vil være positivt om blasfemiparagrafen slettes. En mener det vil være negativt, mens en svarer at det ikke vil ha noen betydning.

Offentlighet vern mot diskriminering
Et gjennomgangstema i Ytringsfrihetskommisjonens rapport var at det offentlige rom er det beste stedet for “renselse og utluftning”. Også såkalte “uønskede ytringer” har sin funksjon. Ekstreme synspunkter bør frem i lyset og bekjempes med argumenter og kunnskap, ikke med lovforbud og straff, slo kommisjonen fast. Dette er noe Sejersted gjerne gjentar i dagens kontekst.

Ayaan Hirsi Ali og Theo van Gogh. Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter. (foto: Olav A. Øvrebø)

– Man må kunne diskutere religion, politikk — hva det måtte være, og tolerere upopulære eller ekstreme standpunkter i den sammenheng, uten å ha trusselen om straff hengende over hodet, sier han. — Prinsippet er at trollet sprekker når det kommer ut i solen.

Provokasjoner rettet mot religiøse autoriteter er én ting, rasistiske ytringer en ganske annen. Men også her kan åpenhet være det beste for samfunnet, mener Francis Sejersted, og bruker den såkalte Sjølie-saken som eksempel. Nynazisten Terje Sjølie holdt en tale med grove utfall mot jøder og innvandrere i Askim i 2000.

– Saken foranlediget en stor antirasistisk demonstrasjon i Oslo. Det viser hvordan offentlighet kan fungere positivt. Konfrontasjonen omkring dette genererte antirasistiske stemninger og bevisstgjorde folk på hva dette var, sier Sejersted. I 2002 ble Sjølie frifunnet av Høyesterett for brudd på rasismeparagrafen.

– Debatt omkring hvor grensene går er svært viktig for å bevisstgjøre folk på verdien av ytringsfrihet. Hvis offentligheten fungerer som den burde, ideelt sett, er det også det beste vern mot diskriminering, for eksempel, sier Sejersted.

Fra Struensee til blogging
Det er ikke bare religionskritikk som tester grensene for ytringsfriheten i våre dager. Internett har senket terskelen for ytringer, og i debattforaer, blogger og nettaviser går det til tider hardt og hensynsløst for seg. Sejersted ser de nye arenaene som en stort sett positiv utvikling. Historikeren sammenligner dagens situasjon med den brå liberaliseringen statsmannen Johann Friedrich Struensee sørget for i Danmark-Norge i 1770-årene. Forhåndssensuren av trykte skrifter ble opphevet.

– Plutselig kom en strøm av anonyme pamfletter som slo ellevilt i alle retninger. Nå er det fritt frem på blogger og stort virvar som i 1770-årene, sier Sejersted.

Den ofte konfronterende stilen på nettet har såvel gode som dårlige sider, slik han ser det. — Men vi må tro at etter hvert vil også ytringskulturen på nettet komme inn i mer ordnede former.

Ansatte og varslere presses
Ved siden av blasfemispørsmålet, hvilke aktuelle utfordringer eller trusler mot ytringsfriheten mener så Sejersted peker seg ut i dag? Ansattes ytringsfrihet er i ferd med å bli mer begrenset, advarer han.

– Ansatte vil ofte ha en kunnskap som er nødvendig for den åpne opplyste samtale. En debatt om Forsvaret ville for eksempel være helt avhengig av at offiserenes forskjellige synspunkter kommer frem. Her må man varsomt avveie hensynet til offentlighetens krav på opplysning med hensynet til lojalitet mot egen arbeidsplass, sier Sejersted.

Et annet problem er varslerne. Her er Sejersted på linje med flere andre som peker på at det er blitt vanskeligere å si fra om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass de siste årene, både i offentlige og private virksomheter.

Forbud mot kritikk er totalitarisme
Disse sakene er viktige nok, men blir små i forhold til de virkelig store utfordringene for ytringsfriheten utenfor Norges grenser, mener Sejersted.

Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter (foto: Olav A. Øvrebø)

– Det store problemet internasjonalt sett er autoritetsvernet, kneblingen av den politiske opposisjon eller tendensen til å forby kritikk av dem med makt. Vi ser en utvikling i Russland, for eksempel, helt klart mot en innskrenkning av ytringsfriheten. Vi vet ikke hva som kommer til å skje i Kina, men der jo fremdeles ytringsfriheten undertrykket. I store deler av verden er det fremdeles forbudt og forbundet med represalier å komme med politisk kritikk. Det er det store problem, og det er en trussel ikke bare mot den enkeltes integritet, det er også en trussel mot verdensfreden. Å utelukke kritikk og argumentasjon er i seg selv en form for totalitarisme. Og totalitarismen er i sin natur aggressiv, sier Sejersted.