Fylt med førstehånds vitnesbyrd, skildrer disse bøkene den lynraske fremgangen til François Hollandes tidligere rådgiver, som 14. mai 2017 ble Frankrikes yngste president noensinne.

I intervju med Vox Publica ser Nicolas Prissette tilbake på omstendighetene rundt Emmanuel Macrons valgseier og på endringene i Frankrikes politiske landskap.

Vox Publica: Da du begynte på den første boken, trodde du at Emmanuel Macron ville vinne presidentvalget?

Nicolas Prissette: Nei, det var helt umulig å forutse! Det var ingen, kanskje med unntak av ham selv, som trodde at han ville vinne. Da Macrons eventyr begynte i april 2016 med lanseringen av bevegelsen En Marche!, var det første spørsmålet man stilte seg om han hadde opprettet partiet for seg selv eller for François Hollande. For Hollande var i en svært vanskelig politisk situasjon (red.anm.: I april 2016 var det kun 13 prosent av det franske folk som mente Hollande gjorde en god jobb). Emmanuel Macrons initiativ (red.anm.: Macron var assisterende regjeringsråd i Elysée-palasset fra 2012 til 2014 og økonomiminister fra 2014 til 2016), kunne få en til å tro at han skulle sanke stemmer for François Hollande fra det politiske sentrum og høyre, som kjennetegner Macrons politiske ståsted. Det var ingen som i begynnelsen forstod at En Marche! ville bli et springbrett, et utgangspunkt for økonomiministerens politiske bevegelse og valgkamp. Dette ble gradvis tydeligere etter hvert som ukene gikk. Macrons plan om å stille som presidentkandidat ble stadig klarere, helt til han trakk seg fra regjeringen 30. august 2016.

VP: Men før hans avgang, var det ingenting som tilsa at Macron ville stille som presidentkandidat?

Prissette: Ikke egentlig. Det var dessuten nettopp dette som gjorde at jeg gav meg i kast med å skrive disse bøkene. Noen dager etter lanseringen av bevegelsen, snakket jeg med Emmanuel Macron. Jeg spurte ham om En Marche! ville støtte François Hollande eller ikke. Da svarte han at når han først hadde startet bevegelsen, var det for å fremme idéer og at spørsmål om aktuelle personer ville komme senere… Dermed sa han ikke helt formelt at han kom til å støtte Hollandes kandidatur. Og når han unnlot å si dette, når han ikke uttalte sin støtte til François Hollande, fortalte dette meg at han hadde noe annet i tankene og at han tenkte selv å ta del i kampen. Hvis dette stemte, ville det i mine øyne være et helt nytt kapittel i fransk politikk.

VP: Emmanuel Macrons valgseier var kanskje umulig å forutse, men det skjedde likevel… Hvordan forklarer du det?

Prissette: Jeg tror han vant først og fremst fordi han er en mye bedre analytiker og fordi han har politisk teft. For det første så han raskt, og ganske så presist, hvor utslitt partiene var. Men han la også merke til at mange franskmenn hadde sett seg lei på de politiske skiftene. Siden 1980-tallet har det ikke vært noe politisk skifte som har bidratt til å løse Frankrikes økonomiske og sosiale problemer. Han så også at det i meningsmålingene, særlig de fra Cevipof (red.anm.: senter for politisk forskning ved det franske instituttet for samfunnsvitenskap kalt Science-Po i Paris), ble ytret et ønske fra franskmenn om å få en slutt på de politiske uenighetene og komme til en slags konsensus, en nasjonal oppslutning, for å kunne løse landets problemer. Med dette som utgangspunkt, hadde han utvilsomt det mest dyptgripende tankegrunnlaget sammenlignet med sine motstandere. Det var teorien. I praksis, ettersom ingen andre partier klarte å få til dette, opprettet han sitt eget parti og lanserte sitt kandidatur. Og i tillegg var det selvsagt en del flaks…

VP: Det vil si? Det at François Hollande ikke stilte som presidentkandidat i desember 2016, valgkampens overraskelser i forbindelse med François Fillon-skandalen?

Prissette: Det var selvfølgelig Fillon-affæren, ja, men ikke bare den. Lenge før denne saken eksploderte i media, hadde Republikanernes kandidat, den selvsamme François Fillon, skrevet seg inn i en mer høyredreiet politisk retning, noe som ikke hadde en særlig samlende effekt. Og man kan si akkurat det samme om sosialistenes kandidat, Benoît Hamon. Dette har å gjøre med ordningen med primærvalgene. Den som går seirende ut av primærvalgene låser seg i en viss diskurs og ståsted for å overbevise sin politiske familie og for å vinne. Men fokuserer du kun på din egen politiske leir, vil du ikke sikre deg finaleplassen i presidentvalget mot Marine Le Pen fordi du ikke favner politisk bredt nok. Siden det var nesten helt sikkert at Marine Le Pen ville komme til andre valgrunde, betydde dette at den andre finaleplassen ville gå til den som klarte å samle flest stemmer utover sitt eget politiske ståsted. Noe som de andre kandidatene, med unntak av Emmanuel Macron, nok ikke klarte å analysere seg frem til. Eller så klarte de ikke å gjøre noe med det…

VP: Du snakket om “et helt nytt kapittel i fransk politikk”. På hvilken måte er Emmanuel Macrons vei til makten ny?

Nicolas Prissette — forfatter av to bøker om Macrons valgkamp. (foto: Eric Dessons)

Prissette: Det nye her, er at vi for første gang har en president som når landets øverste myndighet uten å ha vært folkevalgt tidligere. Emmanuel Macron har aldri ønsket å være et politisk aktivt medlem innad i et politisk parti (red.anm.: han var kun i en kort periode medlem i Sosialistpartiet, fra 2006 til 2009), og han har aldri ønsket å stille til valg. Man har omtalt ham som en mulig kandidat til parlamentsvalget, men han kvittet seg nokså raskt med den slags tanker, og valgte heller å prøve å nå Elysée-palasset uten annen politisk erfaring enn som økonomiminister og rådgiver til François Hollande.

I Frankrikes politiske liv er det en tilnærmet uunngåelig vei som man må gå. Man begynner som politisk aktiv og blir så medlem i et politisk parti. Deretter stiller man til valg, først i kommunevalg eller som vararepresentant til nasjonalforsamlingen. Alle tidligere franske presidenter har hatt erfaring som folkevalgt. Alle, unntatt general de Gaulle og, hvis vi går enda lenger tilbake i tid, Napoleon!

VP: Fortalte han deg hvorfor han ikke ville følge dette tilsynelatende uunngåelige politiske løpet?

Prissette: Det er flere grunner. Den første, og dette sier han selv, er at han anser løpet som folkevalgt som en “cursus honorum, en embetskarriere, fra en annen tid”. For ham hang det ikke sammen å være for politisk fornyelse og samtidig stille som kandidat, som alle andre, i lokalvalg. På den annen side er han en som ikke har særlig sans for politikerdebattene, partispillet og maktkampen som man må drive innad i partiet for å beholde sin posisjon eller for å ta plassen fra en annen. Han ønsker å befeste seg på egen hånd. Og så har han også et voldsomt ønske om å være uavhengig. Dette er en som hegner om sin tanke- og handlingsfrihet. Hadde han viet seg helt til et politisk parti, ville han ha blitt nødt til å følge partidisiplinen. Men hvilket parti skulle nå det ha vært? Ingen av de eksisterende partiene passet med hans egne tanker om reformer, metoder eller om Europa. Det politiske landskapet inkluderte ikke Macrons politiske idéer.

VP: Og hva går disse politiske idéene ut på helt konkret? Hvilken ideologisk retning heller Emmanuel Macron mot? En kritikk som ofte gikk igjen i løpet av valgkampen var jo at valgprogrammet ikke hang helt sammen…

Prissette: Når det gjelder Emmanuel Macron, kan man ikke resonnere ut ifra en høyre-venstreakse. Han forklarte helt fra starten av at han ønsker å se forbi de politiske forskjellene, at bevegelsen hans skal representere “hverken høyre- eller venstresiden”. Man kan likevel se dens intellektuelle opprinnelse i det man kaller politisk liberalisme, som ikke er det samme som økonomisk liberalisme slik det vanligvis forstås i Frankrike. I Frankrike peker “liberal” på deregulering, jungelens lov, færre sosiale rettigheter, usikkerhet og en allmektig finansverden. Det er selvfølgelig ikke denne definisjonen som ligger til grunn for Emmanuel Macrons liberalisme. Denne skriver seg inn i opplysningstidens tenkning om å forsvare tanke- og handlingsfriheten. Man kan også trekke linjer mot tankene til den katolske intellektuelle Emmanuel Mounier. Macron har faktisk fått publisert flere artikler i tidsskriftet Esprit som Mounier stiftet (red.anm.: I 1930-årene talte Emmanuel Mounier for personalismen, en mellomting mellom ren individualisme og marxisme).

Foto: French Embassy in the US cbn

Emmanuel Macron holder seierstale foran Louvre 7. mai 2017.

VP: Noe som ofte kommer igjen i Frankrike, er idéen om skjebnens mann, l’homme providentiel, som kommer for å få landet tilbake på rett spor. Skal man tro Emmanuel Macrons uttalelser i bøkene dine, avviser han at denne idéen har noen betydning. Men så, når han fremfører sin seierstale om kvelden etter andre valgrunde, skjer det i Louvre, palasset som har huset Frankrikes tidligere konger… Og noen mente dessuten å høre noen Kristus-lignende toner i talen, som når han sier “je vous servirai avec amour…” (jeg skal tjene dere i kjærlighet…). Så, er Emmanuel Macron en skjebnens mann?

Prissette: Man kan si at han er arketypen av en homme providentiel hvis denne defineres som en person som dukker opp blant politiske ruiner, i en tid med total krise og når ingen ser ut til å være i stand til å løse de aktuelle problemene. I den betydningen, ja, da kan man kalle ham en skjebnens mann. Men jeg synes at dette begrepet er litt utdatert. Skjebnens mann kommer når borgeren ikke lenger har noen særlige midler til å handle på egen hånd, noe som kunne være tilfelle for lenge siden, men ikke i så stor grad i dag. Derfor må man se ting i perspektiv. Og i tillegg må man ikke glemme at i andre valgrunde var det en stor andel velgere som stemte på ham i mangel av et bedre alternativ.

VP: Han har likevel flere ganger forsvart en vertikal maktfordeling, noe som passer godt med den femte republikken, og som er basert på tanken om at statsoverhodet har en viss overordnet rolle.

Prissette: Det er sant at han alltid har sagt at han vil gå tilbake til den femte republikks opprinnelige styreform. Derfor er det ikke så veldig overraskende å se bildene fra Louvre der han holdt sin første tale som Frankrikes president. Han ønsker å gjenopprette statsoverhodets funksjon, noe som er veldig viktig for ham. Et godt eksempel på dette er hans forhold til pressen. Han ønsker ikke å ha et personlig forhold til journalister. Mange andre politikere gjør det, men han foretrekker å markere en viss avstand til dem. Han ble veldig preget av måten François Hollande oppførte seg med journalister. Det har på en måte blitt hans antimodell… Han mente at å uttale seg såpass ofte og lettvint med pressen, var ikke passende for et statsoverhode.

VP: Med sine 39 år, er Emmanuel Macron den yngste presidenten i den franske republikk noensinne. Han har lovet en omfattende fornyelse av det franske politiske liv… Hva er de viktigste utfordringene han vil møte?

Prissette: Oj! Ok, jeg skal begrense meg til å nevne et par. Jeg vil si at det som gjelder akkurat nå, er å vise resultater. I løpet av valgkampen, snakket han mye om prinsipper, hensikter og visjoner. Nå vil han komme til saken. Han vil bli vurdert ut ifra resultatene og særlig på to hovedområder. Det første gjelder situasjonen i arbeidsmarkedet, særlig fordi han har satt dette som et av sine første punkter i sin agenda med presidentordre som snart må foretas for å reformere den franske arbeidsloven. Han vil altså bli vurdert ut ifra hvor mye arbeidsledigheten går ned, det er helt sikkert. Den andre store utfordringen er sikkerhet, som han også vil bli vurdert ut ifra.

“Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar”: Utdrag fra boken «Emmanuel Macron, den uventede presidenten»

Uttalelser fra Emmanuel Macron, hentet fra boken “Emmanuel Macron, le président inattendu” (utgitt på forlaget First, mai 2017).

Omslaget til boken om den uventede presidenten. (foto: editionsfirst.fr)

I juni 2016 spør journalister i Club Bourbon (en politisk klubb bestående av parlamentsmedlemmer og politiske journalister) om han stiller som kandidat for å sanke stemmer til François Hollande:

“Nei, da hadde jeg vært valgkampsjefen hans. De som følger meg kjenner seg ofte ikke lenger igjen i presidentens handlinger […]. Vi vil se om tre, fire måneder om mitt politiske budskap slår an og om det blir en mobilisering. Hvis det slår an og hvis det stemmer overens med det landet trenger, kan ting skje.”

7. juli 2016 i løpet av et møte med Nicolas Prissette om hva som fikk han til å stille som presidentkandidat:

“Det å stille til lokalvalg eller parlamentsvalg har slått meg. Jeg har tenkt på det. Men jeg bega meg ikke inn på den veien fordi jeg ville fortsette å jobbe i det intellektuelle liv og i det sivile samfunnet. Nå gjør jeg det fullt og helt fordi det er et historisk øyeblikk, fordi jeg tror på ansvarsfølelsen, i verdien av å forplikte seg, fordi jeg hadde hatt følelsen av å svikte hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gjør det ikke som en del av en personlig ambisjon. Da hadde jeg i så fall startet mye før. Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar, jeg undervurderer heller ikke de voldsomme reaksjonene som jeg vekker fra det politiske systemet. Det hadde ikke skjedd hvis jeg fulgte reglene til det systemet som beskytter dem, som ikke tillater nye aktører, eller å erstatte noen.”

Sommeren 2016, til sine nærmeste, om den franske politiske klasse:

“Det er et gammelmannsvelde der man bare snakker om egne interesser. De har et eierskapsforhold med politikken der de gjeninnsetter seg selv hvert tiende år, og slik fortsetter systemet å fortære seg selv. Det er et system som kun tjener seg selv.”

Men appellen om dristighet ble ropt ut av Georges Danton 2. september 1792, midt i den franske revolusjonen. De europeiske monarkenes arméer truet med å invadere Frankrike mens folkelige opprør satte landet i brann. For å beskytte republikken, grep man til eksepsjonelle tiltak: folk ble massemobilisert, den monarkistiske Vendée-revolten ble blodig knust og personer mistenkt for sympati med kongeligheten ble dømt på summarisk vis til den eneste mulige straffen – døden. Denne episoden i fransk historie, kjent under navnet Terroren, har forbindelse med den aktuelle situasjonen siden den viser at unntakstilstand har vært i bruk i landet siden slutten av det 18. århundre.

Natten mellom 14. og 15. november 2015, etter at terroristangrepene hadde endt med 130 døde og 350 sårede i den franske hovedstaden, erklærte president Francois Hollande unntakstilstand i hele landet i 12 dager med tanke på risikoen for flere angrep. Den 20. november vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge dette unntaksregimet i tre måneder, det vil si til utløpet av februar 2016.

Unntakstilstanden gir meget utvidede fullmakter til administrasjonen og politiet, som kan handle uten å behøve en dommers autorisasjon. De har altså tillatelse til å ilegge personer mistenkt for å utgjøre en trussel begrenset bevegelsesfrihet eller husarrest, sette i verk husransakelse dag eller natt (unntatt er bare lokaler der parlamentarikere, dommere, advokater og journalister utøver sitt yrke), blokkere nettsteder og konti i sosiale medier som forsvarer terrorisme, og å oppløse organisasjoner eller grupperinger “som deltar, fasiliterer eller oppfordrer til utførelsen av handlinger som representerer et alvorlig anslag mot den offentlige orden”.

Foto: Quentin Chevrier cbna

Utenfor konsertlokalet Bataclan i Paris 15. november 2015. 13. november drepte terrorister 89 mennesker i Bataclan.

Mellom den 14. november og 11. desember ble det ifølge den franske regjeringens tall utført mer enn 2500 husransakelser, det ble åpnet for å sette 273 personer i varetekt, 354 personer ble idømt husarrest, og en beslagla 403 våpen og 202 rusmidler. Når det gjelder rettsvesenet, ble det satt i gang 453 rettssaker.

Unntakstilstandens algeriske røtter

For å forstå dette unntaksregimet, som handler om å suspendere en del av de borgerlige rettighetene for å kunne beskytte dem bedre, er det nødvendig å gå tilbake til krigen i Algerie. Særlig i året 1955. For å kunne bekjempe nasjonalistene som hadde samlet seg i Front de Libération National (FLN) mer effektivt, ønsket myndighetene å innføre en unntakstilstand. Problemet var at på det tidspunktet fantes det bare én legal grunn til dette: beleiringstilstand. Den var definert i loven av 9 august 1849, som ble til i kampen mot de ekstreme venstrebevegelsene som ville ta kontrollen over den 2. republikken, og ble siden tatt i bruk under de to verdenskrigene. Den har som konsekvens en overføring av en stor del av makten fra sivile til militære myndigheter. Men de venstreorienterte regjeringene til Pierre Mendès France og Edgar Faure ville beholde den sivile makten. Særlig ettersom det å erklære en beleiringstilstand ville være å akseptere at Frankrike var i krig og dermed gi militær status til FLN – som ellers ble betraktet som kriminelle – og risikere at FN ville blande seg inn i konflikten.

For å unngå disse konsekvensene, ble unntakstilstandsregimet skapt ved en lov vedtatt 3. april 1955. Den tillot sivile myndigheter (innenriksministeren, prefektene, politiet) å foreta husransakelser, ilegge husarrester, beslaglegge aviser og stenge teatre uten å gå veien om rettsvesenet (de to sistnevnte tiltakene ble utelatt i loven av 20. november 2015). Unntakstilstanden kunne erklæres i en hvilken som helst del av landet “enten i tilfelle av umiddelbar fare for alvorlige anslag mot den offentlige orden eller i tilfelle av begivenheter som ved sin natur og sin alvorlighet har karakter av offentlig katastrofe [calamité publique]”, ved å vedta en lov i parlamentet.

Definisjonen er bred og gjelder ikke direkte Algerie, så følgelig har regjeringen frie hender til å handle. Unntakstilstanden ble først erklært i visse algeriske områder, siden utvidet til hele Algerie mellom 28. august og 30. november 1955, trass i protester fra sosialistiske og kommunistiske parlamentsmedlemmer.

Et våpen mot forsøk på statskupp

Loven ble igjen anvendt i mai 1958, med en varighet på to uker. Men denne gangen var det selve Frankrike det gjaldt. I Alger hadde en gruppe opprørske militære og fransk-algeriske partisaner tatt makten fra koloniens regjering. Man fryktet et militærkupp i Paris, men da general de Gaulle kom til makten gikk krisen i oppløsning.

En må til 22. april 1961 før unntakstilstand igjen ble proklamert i hele Frankrike. Igjen handlet det om en risiko for et kupp. Om morgenen den 22. april tok en gruppe offiserer som var fiendtlige til de Gaulles selvbestemmelsespolitikk for Algerie makten i Alger, og det var for å unngå at det samme skjedde i Paris at unntakstilstanden ble proklamert. “Unntakstilstanden tilsvarte altså en situasjon der hæren var omringet, altså en eksepsjonell situasjon der det var mulig å forholde seg til en fare uten å støtte seg til de militære, som hadde tapt de politiske myndighetenes tillit”, forklarer Sylvie Thénault, en historiker ved Universitetet i Paris I, spesialist på krigen i Algerie, i artikkelen “L’état d’urgence. De l’Algérie coloniale à la France contemporaine : destin d’une loi”, som hun publiserte i 2007.

Foto: Guido Todarello cbna

Eiffeltårnet i det franske flaggets farger etter terrorangrepet 13. november 2015.

Modifisert av en forordning i 1960, kunne unntakstilstand etter dette bli erklært direkte av regjeringen i 12 dager. Den ble forlenget av de Gaulle helt fram til 31. mai 1963, selv om Algerie-krigen tok slutt med Evian-avtalene den 18. mars 1962.

Etter Algerie-krigen tok det over 20 år før unntakstilstanden igjen dukket opp i fransk offentlig liv. Første gang var i 1985, da den ble brukt noen måneder i Ny-Caledonia før en fikk stoppet voldelig strid mellom uavhengighetsforkjempere og tilhengere av tilslutning til Frankrike.

En andre gang skjedde det i 2005, i forbindelse med opptøyene i de franske forstedene – unntakstilstand ble da erklært i 25 fylker. Selv om et slikt tiltak på det aktuelle tidspunktet nok hadde støtte fra et flertall i befolkningen, framstår det, i ettertid, som overdrevet. Republikkens institusjoner var ikke truet av verken statskupp eller væpnet opprør. “Unntakstilstanden framsto fra nå av som en alminnelig lov til bruk når en skal ordne opp i harde sosiale konflikter”, advarte Dominique Rousseau, professor i offentlig rett, i en artikkel i 2006, “L’état d’urgence, un état vide de droit(s)”.

Kampen mot terrorisme versus borgerlige rettigheter

Var erklæringen av unntakstilstand i hele Frankrike i november 2015 berettiget? Politisk og psykologisk var den unektelig det. Attentatene i Paris var de mest morderiske siden den 2. verdenskrig, myndighetene måtte reagere meget sterkt. Ikke minst fordi de ansvarlige stadig var på frifot og en ventet delegasjoner fra alle verdens land i forbindelse med klimatoppmøtet COP 21, kunne ikke Frankrike risikere noe.

Men med hensyn til terrorismebekjempelse, er det ikke sikkert unntakstilstand er det beste. I perioden 1892–94 nølte ikke anarkister med å kaste bomber i parlamentet, sprenge dommeres hus med dynamitt og myrde en president, Sadi Carnot. I 1970-årene var det den væpnede delen av “det proletariske venstre” som spredte terror i Frankrike. Unntakstilstanden – eller for den saks skyld erklæringer av beleiringstilstand når det gjelder anslagene i det 19. århundre – ble aldri brukt for å beseire disse bevegelsene. Dessuten er 20 lover mot terrorisme trådt i kraft i Frankrike etter 1986. Gjennom en rekke tiltak, fra etableringen av egne terrorismelover til spesielle brudd med normaliteten som utnevnelse av spesielle dommere og anklagere for terrorismesaker og utvidelse av retten til varetekt fra de normale to til seks døgn, er det etablert ordninger som har utvidet betraktelig politiets og rettsvesenets muligheter til å bekjempe terrorisme. Den nyeste etterretningsloven, som trådte i kraft 15. juli 2015, gir i seg selv rett til å overvåke og fange opp ulike typer kommunikasjon på en mer presis måte.

Foto: Quentin Chevrier cbna

15. november 2015: Folk samles på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i terrorangrepet to dager tidligere.

Men bortsett fra spørsmålet om legitimiteten av anvendelsen av unntakstilstanden, er hovedproblemet ved den spørsmålet om kontrollen av den. Eller snarere fraværet av kontroll. Ettersom rettsvesenet blir omgått, kan ikke dette foreta seg noe før husransakelser og arrestasjoner er gjennomført. Altså er dette intet mindre enn brudd på borgerlige rettigheter. For øvrig er flere overgrep allerede rapportert i pressen: politifolk utnytter unntakstilstanden til å beslaglegge våpen og narkotika i saker som ikke har noe med bekjempelsen av terrorisme å gjøre, aksjoner der det utøves grunnløs brutalitet, arrestasjoner av økologiske aktivister som ikke har noe som helst å gjøre med den jihadistiske trusselen…

Avisen Le Monde og rettighetsorganisasjonen La Quadrature du Net har hver for seg opprettet egne nettsider for å samle informasjon om unntakstilstanden, inkludert historier om politiovergrep eller annen misbruk av unntaksbestemmelsene.

På sin side har lovkommisjonen i nasjonalforsamlingen etablert sin egen “parlamentariske vakt” for å granske sikkerhetstjenestenes handlinger og varslet at de vil avholde en høring med innenriksministeren, Bernard Cazeneuve, i januar 2016. Ved utgangen av perioden med unntakstilstand vil en rapport bli framlagt for parlamentet og det vil bli gitt anbefalinger til regjeringen på grunnlag av den. Dette er en samling av tiltak som blir sett positivt på av statsviteren Pierre Rosanvallon, professor ved Collège de France: “Unntakstilstanden er den sterkeste versjonen av regjeringsmakt, og overfor den er det også nødvendig med de sterkeste former for kontroll.”

Leve frie eller dø

Det gjenstår et siste spørsmål som skaper debatt – det å innskrive unntakstilstanden i grunnloven for å kunne tilpasse de franske institusjonene til “krigsterrorismen”. Dette ble foreslått i 2007 av en komité oppnevnt for å reflektere over modernisering av institusjonene, ledet av den forhenværende statsministeren Edouard Balladur, og støttet av president Francois Hollande. En slik grunnlovsendring vil muliggjøre en samordning av unntakstilstanden med andre eksepsjonelle ordninger: “beleiringstilstanden” er forutsatt i konstitusjonens artikkel 36 og presidentens spesielle maktmuligheter i artikkel 16.

En første versjon av lovteksten ble presentert for regjeringen den 23. desember 2015 og sendt til en første behandling i nasjonalforsamlingen. Den gjentar det essensielle i unntakstilstandsregimet som det nå er, men tillater dessuten forlengelse av unntakstiltakene i inntil seks måneder etter avslutningen av unntakstilstanden. Tilhengerne av endringen i konstitusjonen framhever særlig den sterkere kontrollen som skal utøves over unntakstilstanden. Motstanderne peker på motsetningen mellom det klimaet som hersker i Frankrike og ambisjonen om å endre republikkens grunnleggende lov: “Jeg kjenner ikke noe demokrati som aksepterer å endre sin konstitusjon under tidspress [dans l’urgence]”, sier den folkevalgte sosialisten Pouria Amirshahi, som stemte mot forlengelsen av unntakstilstanden 20. november i fjor, til nettstedet Slate.

Fra Danton via Pierre Mendès-France og Charles de Gaulle til Francois Hollande har beskyttelsen av republikken vært en ariadnetråd i fransk offentlig liv. Men om unntakstilstanden kan vise seg å være nødvendig for å redde de republikanske institusjonene fra umiddelbar fare, kan den også komme til å bli ødeleggende om den opprettholdes uten grenser. Under revolusjonen sa sans-culottene stolt “leve frie eller dø”. La oss prøve å ikke glemme det.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.