Sammen med sosiologen Jan Fredrik Hovden gjorde jeg høsten 1998 en undersøkelse av studentene ved alle offentlige institusjoner for høyere utdanning i Bergen. Et 15-siders spørreskjema ble sendt et tilfeldig utvalg og vi fikk tilbake to tredjedeler av dem, 1113 stykker — en veldig god svarprosent. I tillegg gjorde vi 22 dybdeintervjuer og en fotograf dokumenterte studentenes arbeid og fritid.

Klassebakgrunn og kulturelle preferanser

Undersøkelsen viste at klassebakgrunn i høy grad avgjør valg av studier. Høgskolens studenter kom hovedsakelig fra hjem med relativt lav inntekt og “kulturell kapital” (utdanning og andre kulturressurser), mens studentene ved elitestudiene medisin, NHH og jus gjennomgående hadde foreldre med rikelig av både økonomisk og kulturell kapital. Særlig gjaldt dette jentene, blant guttene var det noen grensebrytere nedenfra. Universitetsstudenter fra arbeiderhjem kom fra uvanlige slike: De hadde oftest en far eller mor som hadde utdanning, var aktiv i fagbevegelsen eller opptatt av klassisk musikk og litteratur. Vi fant altså at fordelingen av kulturell kapital i Norge ikke fulgte øvrige ressurser så nøye som den ifølge Pierre Bourdieu gjør i Frankrike: Felles offentlig skole, folkebevegelser og allmennkringkasting har hatt reell fordelingseffekt.

Bare en mikroskopisk elite dro med ryggsekk til Asia. Bare svært få og ressurssterke dro på interrail eller andre alternativer til sydenreiser. Studenter flest handlet aldri i innvandrerbutikker og foretrakk norsk mat. De kulturelle preferansene fordelte seg i tråd med sosial bakgrunn og valgte studier: DDE sto sterkest blant høgskolestudenter, klassisk musikk hadde mange tilhengere blant medisinere og HF-studenter — hvor mange også hevdet å like rap, jazz og seriøs samtidsmusikk. Jus- og NHH-studentene plasserte seg nærmere den kulturelle hovedstrømmen.

2008: Færre kan fremmedspråk, svekket kulturell kompetanse

I fjor høst gjorde vi denne undersøkelsen igjen. Oppdaterte spørreskjemaer fikk en ny del om bruken av digitale medier. Svarprosenten var god. Nye studenter er intervjuet og fotografen har vært ute og tatt bilder.

Hovedmønstrene i sammenhengene mellom sosial bakgrunn, studievalg og kulturelle preferanser er stabile. Høyere utdanning bidrar lite til sosial mobilitet. Stabilitet preger også distribusjonen av kulturell smak og kulturelle kunnskaper mellom de ulike studentkategoriene. Og selv om nå mange flere har smakt indisk og japansk mat, og noen flere har vært utvekslingsstudenter, er alle indikasjoner på kosmopolitisme omtrent som i 1998.

Eller dårligere: Den beskjedne andelen studenter som i 1998 mente å kunne lese fransk eller tysk er for eksempel omtrent halvert. De mest slående forandringene ligger i forlengelsen av denne sterkt reduserte fremmedspråkskompetansen: Radikal innsnevring av kulturell smak og drastisk reduksjon av kulturell kunnskap — når alle ses under ett. Vi finner svært tydelige fall i oppslutning og kunnskap om alt som kan kalles “høy” eller krevende kultur, men også om en rekke andre uttrykksformer som ligger utenfor populærkulturens hovedstrøm.

Tydeligst er utviklingen for musikkens del. 2008-studentene sier de liker klart færre genre enn 1998-studentene. Barokk er ned fra 53 til 31 prosent, wienerklassisk fra 46 til 29, opera fra 23 til 11, tradjazz er ned fra 32 til 26, moderne jazz fra 23 til 18, tradisjonell blues fra 28 til 19, seriøs samtidsmusikk ned fra 13 til 11 prosent. Det er kraftig nedgang i besøk ved klassiske konserter. Men det samme gjelder også besøk ved museer, teaterforestillinger, filmklubbvisninger og vanlig kino.

Interessen for og lesning av litteratur er gått ned, kunnskapen om den også. Tre fjerdedeler av respondentene visste ikke at det var Franz Kafka som skrev Prosessen. Svært få kan i det hele identifisere forfatterne til mer enn en eller to i en rekke kjente boktitler eller mer enn én av regissørene av en rekke kjente filmer. Bildekunsten er ukjent land for klart flere enn i ’98. Toppscorer Odd Nerdrum var ukjent for 5 prosent i ’98, for 14 prosent i ’08, andelen som ikke kjenner til Christian Krohg har gått fra 21 til 34 prosent. Gustav Vigeland var ukjent for 18 prosent i ’98, i ’08 sa 31 prosent at han var ukjent. I ’98 var det en fjerdedel av studentene som ikke visste hvem Salvador Dali var, i fjor var det en tredjedel. Bergen er full av Bård Breiviks arbeider. Han var ukjent for 76 prosent i ’98, for 84 prosent i ’08. Bjarne Melgaard og Anne Katrine Dolven, som vi spurte om bare i 2008, er det bare 9 prosent som har hørt om.

Nettet ingen motvekt

Det digitale feltet gir ingen motvekt til dette triste bildet. De minst ressurssterke bruker både internett og sms i liten utstrekning. De mest ressurssterke er svært aktive på nettet. Men skillet mellom jus- og økonomiutdanninger på den ene siden og medisin og psykologi samt HF- og SV-fag på den andre er tydelig. De førstnevnte utmerker seg med mye personlig bloggaktivitet og stor interesse for kjendiser, gambling og aksjehandel. De sistnevnte bruker mye web-tv, webradio, nettaviser, kunstnettsteder samt ordbøker og leksika på nettet.

Og nå vil FrP regjere. Godt valg!