I den nye boken vår, Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties – The Progress Parties in Denmark and Norway, tar Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike partier som trosset spådommene og ble institusjonaliserte: de to fremskrittspartiene i Danmark og Norge. De brøt umiddelbart gjennom tidlig på 1970-tallet som protestpartier på høyresiden, grunnlagt av hver sin politiske entreprenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skatter og avgifter de var imot.

Men midt på 1990-tallet tok de to partiene ulike veier. Mens Fremskrittspartiet i Norge vokste og opererte stadig mer som et «normalt» parti, imploderte det danske og forsvant ved årtusenskiftet. Begge disse utviklingsprosessene – institusjonalisering (begge) og de-institusjonalisering (Fremskridtspartiet) –  forklarer vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva mener vi med institusjonalisering? I vår bruk dreier det seg om tre prosesser et parti må gjennom for å bli levedyktig som en organisasjon. For det første må det utvikle faste rutiner som det opererer etter, og medlemmenes lojalitet må være til partiet i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern institusjonalisering). For det andre må de andre partiene i politikken ta partiet på alvor som en aktør å regne med fremover, og som de må forholde seg til (ekstern institusjonalisering). For det tredje må partiet vise det vi på god norsk-engelsk kaller «stayer-evne» – at det faktisk holder seg gående med en viss velgerstøtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.

Og dette er altså bøyger som både politiske kommentatorer og akademikere har ment at er ekstra vanskelig å runde for partier som de norske og danske fremskrittspartiene. Hvorfor? Jo, det oppstår typisk opprivende konflikter mellom de partimedlemmene som vil at partiet skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å drive det som et vanlig parti. Dessuten er det klart hva protestpartier er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord mangler de typisk en helhetlig politisk pakke å tilby velgerne. Og, til slutt, slike partier blir dominert av entreprenørene som grunnla dem, og disse lederne er ikke nødvendigvis i stand til å håndtere alle de forskjellige lederskapsutfordringene de møter.

Partiene trenger ledere som mestrer spesifikke roller til ulike tider: 1) partiskaper og evangelist ved oppstarten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en stabilisator.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for disse (antatte) hindrene, var det på begynnelsen av 1990-tallet klart at både Fremskridtspartiet og Fremskrittspartiet var blitt institusjonaliserte partier. Begge hadde klart seg gjennom flere valg med tidvis høy velgeroppslutning, samt flere små og store kriser og utfordringer: navneskifte (fra Anders Langes Parti til Frp); offentlig splittelse og utbrytere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skatteunndragelse; Lange døde i 1974); fremstøt mot deres velgere fra andre partier (begge); og dramatiske valgnederlag (Fremskridtspartiet 1984; Fremskrittspartiet 1977). Begge opererte etter ordinære organisatoriske prosedyrer.

I det danske partiet ble den ukonvensjonelle Glistrup i 1991 nektet gjenvalg og formelt ekskludert fra partiet han startet. I tillegg ble 1976-vedtaket som gjorde ham til sentralstyremedlem på livstid annullert under den nye lederen, Pia Kjærsgaard. I Norge startet Carl I. Hagen målrettet organisasjonsbygging da han overtok partiledelsen i 1978. Og på 1980-tallet inngikk begge partiene i seriøse politiske forhandlinger med andre partier i henholdsvis Folketinget og Stortinget.

Det avgjørende partilederskapet

Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvordan de to partiene klarte å gjøre spådommer til skamme og bli permanente tilskudd til sine lands partifauna. Vår klare konklusjon er: godt lederskap!

Lederskap er avgjørende for at et parti skal mestre alle de nevnte utfordringene partier som de to fremskrittspartiene stod overfor. Og som nevnt ovenfor tar dette lederskap ulik form til ulike tider. Anders Lange var partiskaperen og evangelisten som begeistret tilhørerne på oppstartsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter velgerne i den grad at partiet samme år fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. De andre to oppgavene var han mindre egnet for – han var prinsipielt imot partiorganisasjon!

Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, derimot, viste seg å mestre alle tre. Karismatiske Hagen hadde lag med velgerne, evnet å bygge ut og standardisere partiorganisasjonen (inkludert å utvikle partiprogrammet), og ble gradvis tatt på alvor av de andre partiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksemplene på dette finner vi i et innlegg han skrev om god organisasjonskultur for partiavisen Fremskritt i 1991. Her forklarer Hagen partimedlemmene at når man er uenig med en partifelle, så kaller man ikke vedkommende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Commonscb

Carl I. Hagen mestret alle de tre hovedoppgavene for en partileder – evangelist, organisator og stabilisator, skriver artikkelforfatteren.

Glistrup var også riktig mann for sitt parti i oppstarten. Hans budskap traff en nerve i folket, og partiet fikk sensasjonelle 15,9 prosent og 28 folketingsmandater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot partiorganisasjon – fordi han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengselsopphold på 1980-tallet steg imidlertid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærsgaard frem som dyktigere erstattere. Fremskridtspartiet begynte gradvis å fungere som en noenlunde vanlig partiorganisasjon og utviklet samarbeidsrelasjoner til andre partier i Folketinget.

I begge partiene ser vi altså at partiinstitusjonaliseringen kunne skje fordi riktige ledere (Hagen, Kjærsgaard) tok styringen etter at grunnleggerne forsvant ut – men i Glistrups tilfelle kun midlertidig. Og det skulle bli partiets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-institusjonalisering mener vi en delvis eller full reversering på indikatorene for institusjonalisering. Det kan dreie seg om at partiet slutter å følge formaliserte organisatoriske rutiner eller opptrer på en slik måte at andre politiske aktører begynner å tvile på partiets evne til å overleve eller innfri løfter. Det kan inntreffe både under institusjonaliseringen og etter at den er fullført. Dyktige ledere kan imidlertid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Fremskrittspartiet til tider. Men Hagen fikk partiet gjennom begge de to interne storkonfliktene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et parti som året før gjorde sitt beste valgresultat med 22,1 prosent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.

Hvis tegn til de-institusjonalisering derimot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-institusjonalisering. Og det var dette som skjedde i Danmark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støttespillere i partiet i sentrale posisjoner. Interne stridigheter om strategi og organisasjon vedvarte og tilspisset seg etter det skuffende 1994-valget. På «Landsmøtet fra Helvete» i 1995 mobiliserte både «pianistene» og Glistrup-sympatisørene. Det endte med at Kjærsgaard og tre folketingsmedlemmer brøt ut av partiet og startet Dansk Folkeparti samme år.

Konflikten utløste en full de-institusjonaliseringsprosess. I 1998-valget fikk Dansk Folkeparti 7,4 prosent av stemmene, Fremskridtspartiet 2,4 prosent (ned fra 6,4 prosent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Fremskridtspartiet, brøt de gjenværende folketingsrepresentantene ut. I 2001 var partiet ute av dansk politikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi konkluderer dermed i boken vår med at godt lederskap er avgjørende viktig for institusjonaliseringen av protestpartier på høyresiden startet av entreprenører. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forutsettes det at en stor nok gruppe velgere er åpen for budskapet disse partiene byr på. «Flaks» i form av at de to entreprenørene forsvant ut spilte også en rolle!

En viktig forskjell på det to casene er at det spake norske partiet i 1978 var langt mer mottakelig for Hagens lederskap enn det danske var for Kjærsgaards. Hennes beslutning om å forlate partiet ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslutning av en leder som innså at partiet lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup figurerte i kulissene. Lignende partier lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.

Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?

Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.

I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.

Foto: Lars Kjølhede Christensen cbnd

Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.

Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.

For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?

Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:

Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»

Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.

Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.

Foto: Dag Arne Christensencb

Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)

Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.

Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.

Et bilde som viser en tildekket kvinne, partiets logo og slagord, og teksten: «Stem FrP», er en av annonsene som er blitt kjørt på nett.

Den politiske reklamen har som formål å argumentere overfor velgeren for å stemme på Fremskrittspartiet. Argumentene må vi imidlertid bidra med selv.

Reklamen benytter seg nemlig av et visuelt enthymem hvor premisset for påstanden er utelatt. Annonsen inviterer slik til selv-overbevisning; mottakeren aktiveres til selv å skape argumentene. Men står vi virkelig fritt til å velge hvordan det utelatte skal fylles inn?

For å forstå reklamen har man bruk for kunnskap både om avsenderen og dens intensjoner, og om konteksten ytringen opptrer i.

Argumentet for å stemme Fremskrittspartiet finner vi i den tildekkede kvinnen, som stirrer ut på oss. En som ikke kjenner Fremskrittspartiet, vil kunne komme til å anta at kvinnen er en av partiets representanter. I en slik lesning ville argumentet være: «Du bør stemme på Frp, fordi vi har den beste representanten».

Har man kunnskap om partiet fra før — og har fulgt med i valgkampen — vil man lese reklamen annerledes. Fremskrittspartiet har gått til valg på å innføre et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom, på å stille strengere krav til at innvandrerne må tilpasse seg vårt samfunn, og på å føre en streng asyl- og innvandringspolitikk.

Vet man dette, vil man ikke forstå den tildekkede kvinnen som en representant for partiet, men som et symbol på muslimske innvandrere. Basert på kunnskapen vi har om partiets standpunkter til innvandring, vil vi formulere argumentet slik avsenderen har lagt opp til: «Du bør stemme Frp, fordi vi vil kreve at innvandrere fra andre kulturer tilpasser seg vårt samfunn».

NRK dekte saka, og lagde ein video av Hoksrud durande inn gjennom Oslofjorden. Når ein ser videoen, ser ein tydeleg det Hoksrud sjølv uttalte: At han er nervøs fordi han ikkje har køyrd vannscooter før.

Biletet har ingen slik nervøs stemning. Journalisten har klart å fange det perfekte stillbiletet: Hoksrud midt i forgrunnen, plassert nesten i det gyldne snitt, med resten av vannscootergjengen bak seg i ein triangelkomposisjon. Vannscooteren hans er dels i ljoset, dels i skuggen, og den er svart medan dei andre scooterane er raude eller gule. Det er også mykje rørsle bak han: Nokon aksjonistar sit, andre står på vannscooterane, og dei ser i ulike retningar. Sjøen er skummande kvit, himmelen og landskapet bak mørkt. Biletet oser dynamikk og kraft.

Det minner litt om ei filmplakat — ein bikergjeng til sjøs — ein gjeng piratar fra Waterworld, som skal til å utfordre Kevin Costner. Eller ein maritim Mad Max. Mad Hox: The Sea Warrior.

Det interessante med eit slikt bilete, med så åpenbart filmatiske kvalitetar, er at de mest truleg kan slå begge vegar hjå publikum. Som eit prov på handlekraft for Hoksrud-tilhengerar — her er ein politikar me ser gjer noko! Og som ein parodi for dei som ikkje har politisk sympati for han — Hoksrud som ein teikneseriefigur.

I dette bildet fra 10. mars 2017 viser Siv frem en fristende matrett hun snart skal konsumere — og spør samtidig om underholdningstips. Filmtips — slik kan en topp-politiker og finansminister også bruke Facebooks muligheter for kontakt med folket.

Eller vil hun egentlig bare demonstrere at hun er akkurat som alle oss andre — som koser oss med mat og film til helga? Den veldig profesjonelle og regisserte bruken av sosiale medier kan fort fremstå som uekte og striglet — eller i beste fall kjedelig. Sånn sett er det på sin plass med noen tilfeldige matbilder.

I kommentarfeltet får Siv litt av hvert. Noen kommer med forslag til filmer Siv bør se — eller ihvertfall IKKE se. Andre ivrer til for å fortelle hvordan litt olivenolje vil øke smaksopplevelsen på matretten. En god del benytter anledningen til å markere sine politiske likes og dislikes — Siv bør se «Arbeiderpartiets løgner minutt for minutt» eller «Snylterne» med Stoltenberg, Jagland og Brundtland. Det kan ikke bare være kos.

At kritikk av Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet raskt blir snudd på hodet og brukt til å appellere til partiets velgere, er ikke noe nytt. Partiet har en lang tradisjon for å snu kritikk til noe som gagner dem selv. Øvelsen består i at de fremstiller kritikken som rettes mot dem som  urimelig mobbing. Dermed blir det mulig for den kritiserte å innta en offerrolle. I denne reklameplakaten ser vi nettopp dette: Sylvi er et offer for urimelige anklager vedrørende hennes motivasjon for å ikle seg korset. Derfor trenger hun folkets støtte.

Dette var andre gang på under én uke at denne betegnelsen ble fremsatt mot en journalist fra Frp-hold; bare noen dager før utkom tidligere arbeidsminister, Robert Eriksson (Frp), med boken “Bare gjør det – trofast rebell for Siv og Erna”, hvor han betegnet VGs journalist Eirik Mosveen som en “hyene, idiot og drittsekk”.

“Grafsende” journalister

Den seneste tids mishagsytringer fra Frp-hold er imidlertid ikke nye av tiden. Snarere tvert imot har man opp igjennom årene sett at Frp ved flere anledninger har hevdet at mediene er ute etter dem. Denne påstanden er særlig blitt fremsatt i forbindelse med politiske skandaler.

Under skandaliseringen av Trond Birkedal i 2011, gikk partileder Siv Jensen og nestleder Per Sandberg hardt ut mot mediene og anklaget dem for å “grafse” og forhåndsdømme Birkedal (tv2.no 24.03.11). Medienes dekning av Frp ble også gjenstand for debatt i august 2011 da Frp-politikerne Aina Stenersen og Brage Baklien i en kronikk i Dagens Næringsliv (17.08.11) tok til ordet for en norsk versjon av Fox News, som kunne bidra til å gi en mer balansert dekning av den politiske høyresiden. I kronikken hevdet de blant annet at norsk presse er venstredreid i politiske spørsmål, og at det føres en valgkamp mot Frp i mediene.

Kritikken ble blant annet basert på den årlige medieundersøkelsen, gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra Nordiske Mediedager, som viste at kun 1 prosent av norske journalister ville stemt på Frp “dersom det var stortingsvalg i morgen”. Fra 2005–2016 har svarprosenten til dette spørsmålet variert fra 1 til 5 prosent. Man kan med andre ord trygt slå fast at norske journalister svært sjelden krysser av for Frp før de legger stemmeseddelen i valgurnen.

Frp har ved gjentatte anledninger hevdet at mediene er ute etter dem. Faksimile nrk.no 22.09.11.

Derimot har Arbeiderpartiet (30–43 %), Sosialistisk Venstreparti (11–32 %), Venstre (6–20 %) og Høyre (10–24 %) vist seg som journalistenes favorittpartier i perioden 2005–2016. Den årlige medieundersøkelsen har dermed vist seg å kaste vann på mølla til forsmådde Frp-politikere som hevder at mediene er venstredreide. Men betyr journalistenes politiske preferanser at mediene er særlig ute etter å ta partiet?

Er mediene ute etter Frp?

På bakgrunn av Frps sporadiske, men like fullt gjentatte, anklager om at “mediene er ute etter dem”, bestemte jeg meg for å undersøke hvorvidt man kan finne en tendens til at Frp-politikere forskjellsbehandles sammenlignet med politikere i Arbeiderpartiet i forbindelse med politiske skandaler. Dette er tema for min masteroppgave (se tekstboks). Jeg valgte å undersøke problemstillingen innenfor kommentarjournalistikken, da den er blant de mest subjektive uttrykk man vil finne i en avis.

Videre fant jeg det mest hensiktsmessig å sammenligne med Arbeiderpartiet fordi det er det eneste partiet innenfor den såkalte “venstreblokken” på den politiske høyre-venstreaksen i Norge som i størrelsesorden er sammenlignbart med Frp. Frp har dessuten til stadighet påpekt medienes kobling til venstresiden, og da i særdeleshet Arbeiderpartiet. Blant annet har Frps tidligere formann, Carl I. Hagen, siden 1980-tallet ved flere anledninger omtalt NRK som “ARK – Arbeiderpartiets rikskringkasting”.

Seks politiske skandaler

Analysen baserer seg på dekningen av seks politiske skandaler.

Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var barne- og likestillingsminister da hun i 2008 valgte å ikke forlenge barneombud Reidar Hjermanns åremål, men heller ansette juristen Ida Hjort Kraby. Dette førte til spekulasjoner i mediene om hvorvidt det lå politiske årsaker bak avgjørelsen (VG 10.02.08). Da det kom frem opplysninger om at Osmundsen hadde privat omgang med det nye barneombudet, begynte saken å utvikle seg til en skandale. Osmundsen benektet påstandene om et nært kjennskap, men den påfølgende uken kom det stadig ny informasjon i mediene om private sammenkomster. Da det til slutt kom frem at Osmundsen skulle ha løyet til daværende statsminister, Jens Stoltenberg, om detaljer i ansettelsesprosessen, ble hun nødt til å trekke seg fra stillingen (Vg.no 14.02.08).

I 2008 avslørte VG at stortingsrepresentant Saera Khan (Ap) hadde så høye mobilregninger at stortingspresidenten grep inn og krevde at hun måtte betale dem selv. Avsløringen var et ledd i at VG over en periode hadde satt et kritisk søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, herunder at Stortinget hemmeligholdt hvilke stortingsrepresentanter som hadde fått varsel om for høye mobilregninger (VG 24.09.08). Khan ville først ikke avsløre beløpet, og hevdet regningene var høye fordi hun hadde ringt kjæresten sin som var spesialsoldat i utlandet. Dette ble dementert av Forsvaret. Til slutt kom det frem at hun hadde ringt spåkoner for flere hundretusen kroner, og saken endte med at Khan ikke tok gjenvalg (Aftenposten.no 10.10.08).

Roger Ingebrigtsen (Ap) var statssekretær og førstekandidat på Troms Aps nominasjonsliste til stortingsvalget da Arbeiderpartiet sentralt i 2012 ble varslet om at Ingebrigtsen på et tidligere tidspunkt hadde hatt et forhold til en 17 år gammel jente i partiet. Denne skandalen skiller seg fra de andre fordi Ingebrigtsen selv gikk ut med avsløringen via sin Facebook-side. Han beklaget og trakk seg fra alle verv (Vg.no 30.11.12). Senere kom det frem at det var Tonje Brenna, som var samboer med Ingebrigtsens motkandidat Martin Henriksen, som hadde varslet (Aftenposten.no 01.12.12). Dekningen av skandalen bar derfor preg av spekulasjoner om hvorvidt avsløringen var en planlagt drittpakke.

Trond Birkedal (Frp) ble i 2011 arrestert og mistenkt for å ha smugfilmet unge gutter på badet sitt. Senere ble siktelsen utvidet til å gjelde seksuell omgang med en mindreårig gutt (Dagbladet 23.03.11). Frp-ledelsen nektet først kjennskap til saken, men senere kom det frem at de hadde kjent til påstandene mot Birkedal uten å varsle verken politiet eller guttens foreldre (Vg.no 24.03.11). Partiets krisehåndtering var dermed et sentralt element i denne skandalen. Birkedal ble senere dømt til syv måneders fengsel for disse forholdene (Vg.no 17.10.12).

VG avslørte i 2006 at stortingsrepresentant og nestleder i Frp, Per Sandberg, ifølge flere stortingsrepresentanter hadde vært synlig alkoholpåvirket på Stortingets talerstol. Sandberg innrømmet selv at han hadde drukket tre akevitt og en øl på en juleavslutning, men benektet at han følte seg full. Sandberg og Siv Jensen hevdet at han var utsatt for en svertekampanje av anonyme stortingskolleger og mediene (Vg.no 14.12.06). I perioden som fulgte ble Sandbergs gamle synder trukket frem på avisenes forsider; skriverier om at han var dømt for råkjøring og for å ha skallet ned en asylsøker på nachspiel (Adressa.no 14.12.06). Skandalen døde ut etter en periode, og Sandberg beholdt sine verv.

I 2012 avslørte TV 2 at stortingsrepresentant Bård Hoksrud (Frp) hadde brutt sexkjøpsloven i forbindelse med en tur til Riga sammen med tre FpU-politikere. TV 2 hadde fått vite på forhånd at Hoksrud kanskje kom til å bryte norsk lov under oppholdet, og fulgte etter med skjult kamera. Hoksrud innrømmet og beklaget saken umiddelbart, og trakk seg fra sine Frp-verv. Politietterforskningen resulterte i en bot på 25.000 kroner, og Hoksrud ble dermed den første nordmannen som ble bøtelagt for sexkjøp i utlandet (Vg.no 25.09.11).

Man skal ikke lyge

Da litteraturen vedrørende politiske skandaler fremholder kommentatorenes moralske fordømmelse som et særskilt kjennetegn for mediedekningen av politiske skandaler, bestemte jeg meg for å benytte nettopp moralske evalueringer av politikernes normbrudd som et mål på eventuell forskjellsbehandling. I analysen av kommentarartiklene identifiserte jeg hvilke verdier som lå til grunn for de moralske evalueringene.

Disse verdiene viste seg hovedsakelig å være allmennmenneskelige leveregler som de fleste vil kunne enes om og relatere til dagliglivet på tvers av kjønn, alder og sosial bakgrunn. Verdier som at man ikke skal lyge, at man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre, og at man ikke skal misbruke andres tillit, ble gjennomgående brukt for å moralisere over politikernes normbrudd. Martin Eide har tidligere skrevet om hvordan populæravisene allmennmenneskeliggjør politikernes normbrudd i dekningen av politiske skandaler:

Populærjournalistikken spiller gjerne en ledende rolle i formidlingen av skandaler, og i allmennmennskeliggjøringen av dem. Et melodramatisk journalistisk repertoar spiller seg i slike saker ut med stor kraft og tydelighet. Her er sterke følelser og rike doser med allmennmenneskelig patos og identifikasjonskraft. Her står helter mot skurker, dyder mot laster, dåder mot udåder (Eide 2001: 23–24).

Moraliseringen over brudd på allmennmenneskelige leveregler er et effektivt virkemiddel når populæraviser personifiserer og dramatiserer politikerskandaler som melodrama og såpeopera. Dette får nemlig — ifølge Esther Pollack — den virkningen at publikum føler seg indignert.

Når det for eksempel moraliseres over at Manuela Ramin-Osmundsen har løyet for og misbrukt Jens Stoltenbergs tillit, er det lett å føle seg indignert på Stoltenbergs vegne. Det er med andre ord den personlige moralen som står i fokus. Det ble også – særlig i skandaliseringen av Osmundsen – moralisert over generelle verdier som knytter seg til menneskelige egenskaper vedrørende fag og arbeidsfelt, som for eksempel at ledere må være seg sitt ansvar bevisst.

Moralisering over verdier av en slik art hadde imidlertid en marginal forekomst, sammenlignet med moraliseringen over politikernes personlige karakter.

Forskjellsbehandling?

Blir så skandaliserte politikere fra Fremskrittspartiet kraftigere moralsk fordømt enn skandaliserte politikere fra Arbeiderpartiet? Svaret på dette er ja, men bildet er likevel ikke entydig.

Manuela Ramin-Osmundsen var den av Ap-politikerne som fikk kraftigst medfart i form av at moraliseringene – som var rettet både mot hennes personlige karakter og hennes kompetanse som politiker – tok form av å være et rent karakterdrap. I kjernen av kritikken sto hennes påståtte “løgner” og “svik” mot daværende statsminister Jens Stoltenberg. Følgende moralske evalueringer er typiske for hvordan kommentatorene i VG og Dagbladet trekker både hennes karakter og kompetanse i tvil:

At hun forsøkte å skjule det nære båndet til Kraby, vil for alltid henge ved henne. Hun vil alltid hefte for at hun er en person som ikke forteller hele sannheten (VG 14.02.08).

Statsråden hadde fått lov til å svømme alene på dypt vann i flere dager, men til slutt var Stoltenberg nødt til å gripe inn og redde henne inn på grunna. Hun fremsto likevel ikke som renvasket (Dagbladet 14.02.08).

Løgn sto også sentralt i kommentatorenes moralisering over Birkedal-saken, og dette til og med før det var avslørt at Frp-ledelsen faktisk hadde løyet om sitt kjennskap til saken:

Jensen [Siv] har selv en historie i en 10 år gammel sak. Den gang løy hun så det rant av henne om hva hun hadde visst om sex-skandalen i Telemark (VG nett 23.03.11).

Her er det interessant at VG moraliserer over løgn ved å vise til skandaliseringen av Terje Søviknes. På denne måten bruker VG partiets historie og tidligere løgner til å legge rammene for en ny skandale, til tross for at det ennå ikke var avslørt at Frp-ledelsen hadde kjennskap til påstandene mot Trond Birkedal da disse moralske evalueringene ble fremmet. Da skapes det et bilde av Siv Jensen som en notorisk løgner, selv om man ikke ennå vet med sikkerhet om hun har løyet i Birkedal-saken.

Da det kom frem at Jensen faktisk hadde løyet, ble det i liten grad moralisert over dette. Da skiftet kommentatorene fokus til moralsk fordømmelse av Frp-ledelsens egoisme, i form av å sette sine egne interesser først. Følgelig ble det også fremholdt brudd på verdioppfatningen om at man skal verne om de svake, da Frp fremmet sine egne interesser på bekostning av de unge guttene som mente seg misbrukt av Trond Birkedal, for eksempel:

Hva gjorde ledelsen i lov- og ordenpartiet? Med Søviknessaken i minne, gikk de grundig inn i saken? Tok de kontakt med politiet? Nei, ikke engang med 15-åringens foreldre. De valgte å tro Birkedal på hans ord, mens 15-åringen ble overlatt til seg selv […] (Dagbladet 26.03.11).

Det handler kun om å beskytte seg selv og partiet. Partiet virker viktigere enn unge mennesker som kan ha opplevd noe vondt eller ekkelt i en Frp-sammenheng (VG 25.03.11).

I tillegg til å fordømme normbruddet blir også Frps egne verdier holdt imot dem. Da Frp har et sterkt sakseierskap til justispolitikk, og således omtales som “lov- og ordenpartiet”, vil det oppfattes som svært klanderverdig at et slikt parti unnlater å varsle om en alvorlig forbrytelse. Man påpeker med andre ord et brudd på liv og lære.

Her kan det også synes som om kommentatorene henviser til maktsyke, i den forstand at man lar målet hellige midlene. Frp blir fremstilt som et parti som setter oppslutning fremfor enkeltmenneskers skjebne. Det indikeres altså at partiet ikke er et folkets parti eller individfremmende parti, som Frp selv hevder å være, men snarere et system som ikke tar hensyn til dem som befinner seg nederst på rangstigen – i dette tilfellet de unge guttene i FpU.

Løgn, løgn og atter løgn

Saera Khan (Ap) ble også tatt i løgn. Til tross for dette rettes moraliseringen i svært liten grad mot Khans person og handlinger. Dette fremstår som underlig ettersom de dyre telefonregningene til spåkoner kan anses som misbruk av fellesskapets midler, hvilket anses som et svært alvorlig normbrudd i velferdsstaten Norge. Dette, sammen med at løgn ifølge skandalelitteraturen anses som et av de mest alvorlige normbruddene, gjør at man kunne forventet en kraftigere moralsk fordømmelse av Khan.

Faksimile av Trønder-Avisas forside (15.02.08) dagen etter at Jens Stoltenberg informerte om Manuela Ramin-Osmundsens avgang. I sin nye bok “Min historie” skriver Stoltenberg følgende om saken: “Det var over. Flere ganger hadde Manuela bedyret at hun hadde fortalt alt. Flere ganger kom det fram nye opplysninger. Jeg slo oppgitt fast at dette var veldig alvorlig, og at hun hadde fått mange muligheter til å fortelle. Hun beklaget og beklaget, men det hjalp ikke”.

Til tross for dette, plasserte særlig Dagbladet skandalen i en kontekst som unnskyldte normbruddet, da hun ble sammenlignet med “bankfolket som sendte verden ut i finanskrisen”. Det var altså ikke så ille det Khan hadde gjort, målt opp mot disse bankfolkenes handlinger.

Heller ikke VG var særlig fordømmende overfor Khan, og plasserte skylden for normbruddet hos Stortingets praksis vedrørende manglende åpenhet om stortingsrepresentantenes mobilregninger. En mulig forklaring kan være at VG i lengre tid før avsløringen hadde satt søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, og at det ikke var Khans person VG var ute etter, men systemet som sådan.

En annen forklaring på at kommentatorene fordømmer samme normbrudd – løgn – i ulik grad, ligger naturligvis i sakenes alvorlighetsgrad. Det er ikke vanskelig å enes om at seksuell omgang med en mindreårig er mer alvorlig enn å ansette bekjente, samt å ringe spåkoner på skattebetalernes regning. Som Tor Midtbø har påpekt: “Det er forskjell på å få kjeft og å havne i fengsel”, hvilket Birkedal gjorde i etterkant av avsløringene.

Den ulike graden av moralsk fordømmelse mot de ovenfor nevnte politikernes løgner kan også skyldes at Khan ikke var blant de mest synlige stortingsrepresentantene, og en marginal politisk skikkelse sammenlignet med Trond Birkedal og Manuela Ramin-Osmundsen. Birkedal var derimot ansett som et stjerneskudd og et lederemne for fremtiden. Han var den nye vinen i Frp, og man hadde store forventninger til hans politiske karriere. Videre var Osmundsen Norges første innvandrerstatsråd med utdannelse fra et fransk eliteuniversitet. Det var bred mediedekning rundt hennes innsettelse som statsråd, noe som kan gjøre fallhøyden ekstra stor. En ministerpost har også høyere status enn det å sitte på Stortinget. Det kan forklare at mediene er mer fordømmende når statsråder tabber seg ut enn når stortingsrepresentanter gjør det samme. En slik tolkning vil være i tråd med Midtbøs observasjon om at en skandales omfang vil vokse proporsjonalt med den skandaliserte politikerens status.

I skandaliseringen av Roger Ingebrigtsen (Ap) fant man også de samme tendensene til å fokusere på ytre omstendigheter som man gjorde i skandaliseringen av Saera Khan. Kommentatorene moraliserte hovedsakelig over misbruk av posisjon generelt og som samfunnsproblem, og i mindre grad over Ingebrigtsen som person. Dette kan imidlertid skyldes at denne saken kom i kjølvannet av flere lignende saker, samt at spekulasjonene om hvorvidt dette var en planlagt drittpakke overskygget selve normbruddet.

Man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre

Videre var verdiene om at man skal ta ansvar for egne feil og lære av dem, og at man ikke skal skylde på andre, særlig sentrale i kommentatorenes moralske fordømmelse av Frp-sakene. Disse relaterer seg til partiets krisehåndtering, som gjennomgående blir vurdert til å være dårlig, for eksempel:

Sist gang en Frp-prins falt for eget grep, gjorde partiledelsen vondt verre. Den håndterte saken så fatalt dårlig at partiet lå nede i lengre tid (Dagbladet 23.03.11).

Siv Jensen og hennes parti er igjen hjemsøkt av en sexskandale […] Det er knapt mulig en gang i teorien å håndtere det dårligere og mer uverdig enn hva Siv Jensen gjorde den gang (VG 22.03.11).

De moralske evalueringene er hentet fra Birkedal-saken, og igjen ser man hvordan partiets historie i form av dårlig krisehåndtering i Søviknes-saken blir trukket inn for å legge rammene for en ny skandalisering. I både Birkedal- og Sandberg-saken ble Frps krisehåndtering gjenstand for betydelig moralisering, da partiet i forbindelse med disse sakene gjorde bruk av en såkalt aggressiv retorisk forsvarsstrategi, som innebærer å benekte kjennskap til saken eller skylde på andre, i disse tilfellene – mediene.

Faglitteraturen om politiske skandaler og krisehåndtering fremholder viktigheten av å legge alle kort på bordet, samt å komme med en uforbeholden unnskyldning. Man bør med andre ord legge seg paddeflat! Når Frp til stadighet trosser en etablert sannhet eller norm om hvilken krisestrategi man bør velge i forbindelse med politiske skandaler, kan håndteringen dermed oppfattes som amatørmessig.

Etter Bård Hoksruds tur til Riga ble det imidlertid valgt en annen krisestrategi: Hoksrud kom med en uforbeholden unnskyldning umiddelbart etter avsløringen om sexkjøpet i Riga. Dette kan synes å være årsaken til at denne skandalen ble gjenstand for en mindre grad av fordømmelse enn de andre Frp-skandalene. Det ble understreket at Frp hadde lært seg å håndtere sex-skandaler bedre enn tidligere, men like fullt ble det moralisert over at partiet hadde hatt mye å svare for.

Det er altså en tydelig tendens til at Frps historie, med hensyn til organisatorisk profesjonalitet og seriøsitet, blir brukt for å prege, definere og ramme inn nye skandaler. Dette var spesielt tydelig i skandaliseringen som fulgte Per Sandbergs opptreden på Stortingets talerstol, da man så en latterliggjøring av Frps krisehåndtering:

Til dere som tror dette er dårlig håndtering – dere tar helt feil. Dette er akkurat det “Tobias i tårnet” har forutsett: Masse oppmerksomhet vil nettopp forsterke inntrykket av at det tråkkes på en som ligger nede. Et offer. Snart martyr. Sympatien stiger – og vips en helt! Carl I. Hagen har gjort sine beste valg på denne måten (VG 15.12.06).

Dette understreker også en annen tendens i materialet, nemlig at kommentatorene i større grad spiller på latterliggjøring og stereotypier i forbindelse med Frp-skandaler. Dette ser man til sammenligning ikke i Ap-skandalene.

Det faktum at Frp ved flere anledninger har vært forbundet med politiske skandaler, ble kraftig moralsk fordømt av kommentatorene. Faksimile Dagbladet 23.03.11.

En ond sirkel

Når Frp til stadighet anklager mediene for å være ute etter dem og for å “grafse” i skandaler som rammer partiet, sier de seg også indirekte uenige i medienes prioritering av sakene som viktige og nyhetsverdige. Samtidig betviles sentrale journalistiske verdier, som samfunnsoppdragets vaktbikkjefunksjon i form av å granske makten.

Ved å gjøre dette, kaster de på mange måter bensin på bålet til indignerte journalister som mener at det er deres rett og ansvar å granske makten. Man får dermed en form for ond spiral der kommentatorene vil bli mer fordømmende jo mer Frp utfordrer de journalistiske verdiene. Dermed får Frp forsterket sitt inntrykk av at mediene er ute etter dem, og mediene får i sin tur forsterket sine negative etablerte holdninger om at Frps krisehåndtering er amatørmessig. Videre er det mye som tyder på at antallet Frp-skandaler i seg selv bidrar til en kraftigere moralsk fordømmelse fra kommentatorene.

Det kan synes som om det man fra Frp-hold oppfatter som usaklig og uforholdsmessig sterk fordømmelse sammenlignet med andre partier, eksempelvis Arbeiderpartiet, faktisk kan bunne i en misforståelse. De undersøkte skandalene tyder på at det ikke alltid er Frp-politikernes normbrudd per se som blir kraftig fordømt, men heller det faktum at Frp som parti har hatt mange skandaler, og at disse ved flere anledninger har blitt håndtert ved bruk av aggressive forsvarsstrategier.

I og med at den moralske fordømmelsen av Manuela Ramin-Osmundsen bar preg av å være et rent karakterdrap, er det ingen holdepunkter for å antyde at kommentatorene som utgangspunkt vil være mildere i sin fordømmelse mot Ap-politikere enn Frp-politikere. Derimot ser man at krisehåndtering, sakens alvorlighetsgrad, sammen med hvorvidt politikeren eller partiet har vært forbundet med en skandale tidligere, har særlig stor betydning for graden av moralsk fordømmelse.

Ensomme ulver versus ukultur

Mens det moraliseres særs lite over Arbeiderpartiet og dets ledelse i Ap-skandaler, blir altså Fremskrittspartiet og dets ledelse gjennomgående fordømt etter deres partihistorikk og krisehåndtering. Dette er den mest fremtredende distinksjonen jeg fant i materialet vedrørende mulig forskjellsbehandling, sammen med at kommentatorene har en større tilbøyelighet til å spille på stereotypier og latterliggjøring av Frp.

Det kan synes som om kommentatorene moraliserer over Ap-politikere som “ensomme ulver” – som unntak som bekrefter en regel – snarere enn at man står overfor et partiproblem.

Motsatt er det for Frp, hvor man stadig trekker inn partihistorikken og partiet for øvrig, slik at det moraliseres over en ukultur som gjelder for partiet som sådan.

Kilder

Andersen, Ingunn og Mads A. Andersen (2008): Samtalen som forandret alt. Vg.no 14.02.08.

Barstad, Stine, Gunnar Magnus og Geir Salvesen (2008): - Khan ble ikke bedt om å trekke seg. Aftenposten.no 10.10.08.

Bongard, Therese (2008): Barneombudet og statsråden i samme nettverk. VG 10.02.08

Eide, Martin (red.) (2001): “Journalistisk makt. Et oppslag”, Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Gyldendal, Oslo.

Eikesdal, Barbro (2011): Frp raste mot media. Tv2.no 24.03.11.

Flågen, Kari Tone, Bjørnar Tommelstad, Lars M. Glomnes og Gunn Kari Hegvik (2011): Forsvarer: — Birkedal diskuterte overgrepsanklager med Frp-ledelsen. Vg.no 24.03.11.

Grøttum, Eva-Therese, Sigrid Helene Svendsen og Lars Joakim Skarvøy (2012): Trond Birkedal dømt til sju måneders fengsel. Vg.no 17.10.12.

Jacobsen, Frithjof (2011): “Gjorde ikke nok”, i VG 25.03.11.

Johansen, Anders Holth (2011): Jeg hadde oralsex med Birkedal da jeg var 15 år. Dagbladet 23.03.11.

Johansen, Marianne (2008): Saera Khan (Ap) hadde skyhøye mobilregninger – Må betale selv. VG 24.09.08

Kippernes, Geir Arne, Vidar Enerstvedt, Anne Stine Sæther, Tommy Brakstad, Herman Prein Moestue, Audun Solberg, Alf Bjarne Johnsen, Øyvind Engan og Mathias Jørgensen (2012): Roger Ingebrigtsen innrømmer seksuelt forhold til 17-åring. Vg.no 30.11.12.

Midtbø, Mia Kristin (2006): Sandbergs tidligere tabber. Adressa.no 14.12.06.

Midtbø, Tor (2007): Skandaler i norsk politikk. Universitetsforlaget, Oslo.

Moe, Ingeborg og Geir Salvesen (2012): Tonje Brenna meldte fra om Ingebrigtsen-saken. Aftenposten.no 01.12.12.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2006): “Mobb Sandberg”, i VG 15.12.06.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2008): “Manuelas siste sjanse”, i VG 14.02.08.

Moen, Elisabeth Skarsbø (2011): “Sex, løgn og videotape”, i VG 23.03.11.

Mosveen, Eirik (2011): “Ha det på badet”, i VG 22.03.11.

Nordiske Mediedager (2016): Medievaner og holdninger. Undersøkelse blant journalister 4.–29. februar 2016.

NTB (2011): Siv Jensen: Hoksrud-saken først og fremst en privatsak. Vg.no 25.09.11.

Pollack, Ester (2001): En studie i medier och brott. Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Stockholms Universitet.

Pollack, Ester (2008): “Medier och brott”, i Pär Anders Granhag og Sven Å. Christiansson (red). Handbok i Rättspsykologi. Liber, Stockholm.

Ryste, Camilla (2006): Per Sandberg sykmeldt. Vg.no 14.12.06.

Simonsen, Marie (2008): “Manuelas troverdighet”, i Dagbladet 14.02.08.

Simonsen, Marie (2011): “Tid for skadekontroll”, i Dagbladet 23.03.11.

Simonsen, Marie (2011): “Råtne epler”, i Dagbladet 26.03.11.

Stenersen, Aina og Brage Baklien (2011): Norge trenger Fox news. Dagens Næringsliv 17.08.11.

Stoltenberg, Jens (2016) Min historie. Gyldendal Norsk Forlag.

Ifølge SV-ledelsen var hensikten med kampanjen å invitere til en debatt om hva fremtidens norske verdier skal være – en debatt de var lei av at Fremskrittspartiet hadde monopol på. Flere av kampanjens bilder var direkte rettet til FrP. Et av disse var et bilde av SV-medlem Gulai Katal som står med åpne armer sammen med teksten «Per Sandberg kom og få en innvandrerklem».

Bunad og kebab. (foto: SV)

Kampanjen fikk hard medfart på Twitter og ble kritisert av både journalister og folk i kommunikasjonsbransjen for manglende originalitet. I bildene blir bunaden brukt som metafor for de norske tradisjonene, mens kebaben representerer det multikulturelle samfunnet. Ved å sette disse sammen, argumenterer kampanjen for at begge disse to utgjør «det norske». Når dette ble dårlig mottatt, skyldes det sannsynligvis metaforenes overtydelighet. Kampanjens hensikt var å sette alvorlige verdispørsmål på dagsorden, og å gjøre dette «med et glimt i øyet», men bruken av forslitte metaforer bidro til å avspore debatten.

Klem og kebab. (foto: Helge Mikalsen, VG)

Mange kalte kampanjen en gavepakke til Fremskrittspartiet. Ikke uventet kom svaret fra FrP noen dager senere. Det kom i form av et bilde av Sandberg som blir klemt av fire innvandrere, mens han holder en kebab. Grunnet kampanjens overtydelighet kunne Fremskrittspartiet velge kun å forholde seg til de åpenbare elementene i SVs kritikk, og slik sette en effektiv stopper for debatten de ble invitert til.

They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour.

Margaret Thatchers tale til landsmøtet i det britiske konservative partiet i oktober 1987 er mye sitert, men Anders Lange foregrep Thatcher med 14 år med sitt foredrag “Samfunnet er en stor frase” i Saga kino i 1973:

For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld… det vil si det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Der er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase. For de som mener at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre partier å gå til, og må endelig ikke svikte dem.[1]

I salen satt en ung Carl I. Hagen og kunne observere en symbolpolitiker med knekt nese, sløyfe, sverd og eggelikør. Selv var Hagen velsignet fri for eksentrisme. Svært folkelig var han ikke. Han var norsk (øvre) middelklasse. Like fullt var han engasjert, ærgjerrig og usedvanlig dyktig som organisasjonsbygger, debattant og parlamentariker. Hagen var en viktig samlende figur, men også en konfrontasjonens frontmann når det var påkrevet.

Særlig hadde Hagen nese for TV-mediets gryende betydning i den politiske debatten, og hvordan dette skapte en ny dynamikk i forholdet mellom folket og politikerne, som politikere på tvers av det partipolitiske landskapet misunte og beundret. Hagen var en TV-skapt politiker med karismatiske trekk som skaffet sitt parti oppgang ved å sette ord på alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, ikke minst over andre politikeres udugelighet. Han er slik et foregangseksempel på hva som utgjør en moderne populistisk politiker i en TV-styrt politisk offentlighet.

Opptatt av politikk og Eli

Hvordan skal vi forstå suksessen Hagen hadde, og hvordan han klarte å gjøre Fremskrittspartiet til et av landets viktigste opposisjonsparti? Går vi til hans egne, og andres beskrivelser, finner vi tegnet et bilde av en mann som la hele sitt liv i politikken, samtidig som han tenkte politikk på en ny måte og i et nytt landskap. Den tidligere arbeiderpartipolitikeren, Karita Bekkemellem, skriver i sin selvbiografi, at alle i Arbeiderpartiet kunne se at Hagen var dyktig, selv om man ikke sa det høyt:

Han briljerte i TV-ruta og på talerstolen, og han hadde aldri manus. Han kunne Stortingets forretningsorden ut og inn. Han var aldri uforberedt, og han kunne alltid mer enn det saksdokumentene fortalte. Den suverene oversikten og de enorme kunnskapene gjorde ham til en ener.[2]

Tidligere leder i SV, Erik Solheim, beskriver Hagen som kanskje landets eneste fullblodspolitiker:

Det er umulig ikke å beundre en mann som våget å satse alt – og lyktes. Carl ofret bilen, huset, kona og direktørtittelen for å vie seg til et parti som ingen den gang tok seriøst. Han er politiker med hver fiber i kroppen. Du kan ikke snakke med ham om noe emne som vi vanlige dødelige er interessert i – sport, kultur, reiser, damer eller fremmede land. Carl har i virkeligheten bare to interesser: Norsk innenrikspolitikk og Eli.[3]

Oppslag på oppslag

Hagen ble valgt til formann i Fremskrittspartiet i 1978, og fra 1979 var han også redaktør for medlemsavisen Fremskritt med kona Eli som sekretær på partikontoret. Fra da av var livet stort sett politikk, og han og Fremskrittspartiet var stort sett det samme. Ingen partileder hadde heller tidligere vært så overbevist om hva journalistikk, og særlig direkte TV betyr i politikken. Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer.

Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer som Carl I. Hagen. “Ærlig talt” ble gitt ut i 2007.

At Hagen har respekt for TV-mediet reflekteres også i at han prøvde seg som programleder i debattprogrammet Antenne 10 i 1991. Han forsøkte også å få jobb i TVNorge og på radio. Hagen tenkte mer journalistisk enn andre politikere; utspill, gode overskrifter og spennende oppslag er en del av politikken. Slik ble jobben lettere for journalistene som etter Hagens mening var notorisk late og fattige på kunnskap. Men han samarbeidet utmerket med dem også, som foran lokalvalget i 1983. I sine memoarer beskriver han hvordan NRK TV var på plass med reporter Erling Borgen som maste om manuskript:

Det hadde jeg selvsagt ikke, men vi avtalte at jeg skulle gi ham et tegn når jeg kom til et tema med litt «smell» i. Da skulle kameraet settes i gang. At et slikt arrangement passet meg glimrende er ikke til å legge skjul på.

Ingen var mindre redd for å kritisere journalistene for å være politiske, og ingen var flinkere til å få oppslag på oppslag. Hagen tok journalister mer alvorlig enn andre politikere: Om en pressekonferanse i 1982 noterte han at:

For første gang var Aftenpostens mektige redaksjonssekretær (sjef for politisk avdeling) Egil Sundar tilstede. Det tolket jeg som et klart tegn på at man i politiske kretser nu virkelig begynte å ta oss alvorlig, og jeg la vekt på å svare så klart og seriøst som mulig, selv om Arne O. Holm fra Dagbladet gjorde sitt beste for å ødelegge med kverulantiske og dumme spørsmål som grenset til debatt istedenfor spørsmål.

Opposisjon som kunst

Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet fant ’koden’. FrPs populisme koblet elementer av økonomisk liberalisme med elementer av kulturkonservatisme. Blandingsforholdet varierte, slik en diffus folkestemning også skifter. Det er en tid for alt: maning til ro og moderasjon, mobilisering av misnøye eller mot indre eller ytre fiende, osv. I alle avskygninger er en populistisk innrettet politikk avhengig av symbolpolitikk, helst knyttet til partilederen. Populisme uten en sterk lederskikkelse er som katolisisme uten pave.

Hagen var en karismatisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjermbilde fra NRK-programmet 60 minutter, 1986).

For en som har opplevd C. J. Hambro, Einar Gerhardsen eller Anders Lange kan det være vanskelig å godta beskrivelsen ’karismatisk’ på Carl I. Hagen. Til det opptrer han for forurettet mot både politiske motstandere og medier. Selv sa Anders Lange at Norge har hatt tre demagoger: Martin Tranmæl, Haakon Lie og ham selv.[4] Årsaken til at man tier når Hagen taler er ikke så mye personlig utstråling som hans allsidighet som organisator, markedsfører, politisk mediestrateg, taler og TV-debattant. Han har mye rett i sin selvbeskrivelse: I forhold til andre politikere er hans “stil” å gå rett på sak.

Hagen gjorde opposisjon til en kunst. Dette var ingen gudegave, men noe han utviklet. Han var ingen klassisk karismatisk skikkelse som i kraft av kun seg selv trollbinder en forsamling – Hagen gjorde det i kraft av forarbeidet og hans enestående maktstilling i et etter hvert stort parti. Han feilet underveis. Ingen tar så mye selvkritikk på egne beslutninger som Hagen. At partiet ble bygd opp rundt Hagen skyldtes denne allsidigheten, kombinert med at han var et politisk menneske i alle døgnets våkne timer. Han var villig til å ta konflikter og vonde oppgjør når det ikke var annen utvei.

Skjerm-karismatikeren

Hagen var en politisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. Han skaffet sitt parti oppgang ved hjelp av negativ oppmerksomhet i pressen, og positiv oppmerksomhet på TV, der han gang etter gang visste å knytte an til alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, og representere folkevettet ved å enkelt fortelle om de andre partienes udugelighet, og hva som må gjøres.

TV er et medium for demokrati og populisme, og Hagen gjorde bruk av begge deler. Mens andre politikerne overlater den populistiske stilen til reporterne (“Kan du garantere at…”), grep Hagen også denne dimensjonen av folkemeningen. Overraskelsesmomenter har heller ikke manglet. Han var lenge en anti-politisk politiker, en politiker som hadde den paradoksale freidighet å si at politikere ikke er ærlige. Hagens hensikt var ikke å prøve å overbevise de andre i studio, men å henvende seg til seerne:

Derfor så jeg rett i kameraet med rødt lys som viste at det var dét som ble brukt og henvendte meg direkte til velgerne. TV-produsenten byttet stadig kamera, men jeg flyttet hele tiden blikket til det kamera som til enhver tid lyste, stikk i strid med instruksene som gikk ut på at vi skulle «glemme» kameraene. Sånt sludder, det er jo seerne som teller![5]

Noen stor innovasjon var ikke dette: Sveriges statsminister Tage Erlander vendte seg like mye til publikum der ute som til intervjueren, da han ble intervjuet av på TV så tidlig som 1961. Men da var det landsfaderen som talte, ikke den ambisiøse nykommeren.

Mediene var dommere på vegne av folket:

En meningsmåling i VG etterpå viste at jeg ble ansett for å være den som kom best ifra partilederdebatten og nest best i TV-utspørringen. Fremskrittspartiet ble bedømt som det parti som hadde gjennomført den beste valgkampen, og da var det jo ingen grunn til at vi ikke skulle være fornøyd.[6]

Hagen hadde forstått at et TV-intervju er en konstruksjon eller iscenesettelse foran publikum som TV ikke skulle ha all kontroll over.

Rebellen til høyre

Hagen var det venstresiden aldri fikk tilbake etter Finn Gustavsen; en parlamentarisk rebell med format. Han var også en moderne medievennlig leder som personifiserte populismen og liberalismen. I første rekke sto populistiske trekk, forstått som en konstant personlig overvåkning av det som rørte seg i folkedypet ledsaget av strategier for hvordan partiet kan dra nytte av dem. Innvandringstemaet var en ressurs han kunne trekke på etter behag i valgkampene, gjerne koblet til sosialpolitikken.

NRK og TV 2 var det man kan kalle Hagens pseudo-motstandere. Nettopp fordi kanalene var så viktige for partiet var deres behandling et konstant sårt punkt. For Hagen ble ikke NRK bedre etter at høyremannen John G. Bernander overtok som kringkastingssjef: ”De sosialistiske programskaperne kunne ufortrødent fortsette som politiske propagandavirksomhet.”

Ifølge Hagen benyttet NRK-folkene systematisk biter av lengre intervjuer med ham der han etter mange spørsmål svarer kortere og enklere på mindre viktige ting, slik at han fremsto i ufordelaktig lys. Det samme gjelder klipp fra innleggene hans i Stortinget. De svakeste argumentene i en sak trekkes frem. Hagen skriver at det er hensikten, og også at taktikken er den motsatte når det gjelder folk fra Arbeiderpartiet og SV:

Da plukker de ut de beste svarene og argumentene, og nyhetsreporter eller nyhetsoppleser i studio legger på positive karakteristikker og innledninger. Når en statsråd i en sosialistisk regjering varsler et eller annet initiativ, sier nyhetsoppleseren ofte at “statsråden vil allerede”, “statsråden griper tak i saken, og varsler tiltak” og “statsråden reagerer øyeblikkelig og tar en rask avgjørelse”. Når det er snakk om en borgerlig regjering, brukes følgende formuleringer om identiske saker: “statsråden vil ikke før tidligst”, “statsråden er tvunget til å vurdere ulike tiltak”, og: “statsråden er presset og avviser ikke muligheten for utredning av mulige tiltak.

På den måten er NRKs presentasjon ifølge Hagen med på å styre hvilken oppfatning folk får av en sak og av politikerne i de ulike partiene. Det virker som om det ikke finnes en eneste journalist til høyre for Ap, og i alle fall ingen med sympati for FrP. “Det er min ærbødige påstand at hadde norske journalister vært nøytrale eller hadde hatt samme syn på oss som de har på SV, ville ikke FrP vært unna langt rent flertall på Stortinget.”[7] Hagen tillegger altså journalistikken ikke liten politisk innflytelse på velgerne. TV 2 er ikke så mye bedre enn NRK, etter Hagens mening, med den forskjell at kanalen er en Høyre-kanal, med programleder Oddvar Stenstrøm som “Høyre-yppersteprest.”

Dels er han arg på de sosialistiske journalistene i NRK og Høyre-folkene i TV 2, men samtidig mener han at Fremskrittspartiet har tjent på den dårlige behandlingen. For det andre er det de menneskelige og personlige sidene som i siste instans teller mest, ikke politiske preferanser. Høyremannen i TV2 Oddvar Stenstrøm er uvitende og partisk, mens sosialisten Ingolf Håkon Teigene var innsiktsfull og redelig og la sine personlige politiske sympatier til side.

Fra memoarene til Hagen går det tydelig frem at Hagen mener at journalistikken svært ofte styres etter personlige preferanser. Når Hagen møter motbør på TV er det ikke fordi programlederne prøver å lage (det de mener er) godt TV, men fordi de personlig vil straffe FrP. I sine memoarer avslutter Hagen sin hudfletting av fjernsynets reportere og debattsendinger på praktfullt og paradoksalt vis: ”Paranoid fra tid til annen? Ja selvsagt. Hvordan skulle jeg ellers ha overlevd blant annet NRKs vedvarende nedrakking og forfølgelse i debattprogrammer gjennom noen årtier?”[8]

Et eksempel på en populistisk krusning var debatten rundt begrepet ’snillismen’ i 1991. Anders Lange brakte ordet inn i norsk politisk ordforråd, og det ble så benyttet av Carl I. Hagen. Det ble allment kjent gjennom Rune Gerhardsens bruk av det i ’snillismedebatten’ i 1991, før det døde ut. ’Snillisme’ viste til en misforstått velferdsstats-tenkning; overdreven bruk av trygdeordninger som medførte lediggang, latskap og trygdemisbruk. Hagen var ikke glad for at Gerhardsen i Oslo Arbeiderparti erobret begrepet og debatten, og opplagt tjente på det.

Populisme

Hos Anders Lange ses en viss forbindelse til EU-kampen og det som kalles populisme hos Ottar Brox: en motstand nedenfra og fra utkantene mot sentralisme og byråkrati. Men det er nokså misvisende å kalle FrP ene og alene et populistisk parti fordi det underkjenner at FrP hadde og har noen konsekvente ideologiske perspektiver. Populisme er snarere en (anti-) politisk og ikke-ideologisk idé partiet trekker mer eller mindre på. Det faste populistiske trekket er understrekningen av folkeavstemning for å avgjøre viktige spørsmål. Man skal heller ikke glemme at Hagen var mer opptatt av det konstitusjonelt korrekte enn mange rundt ham. Han var en førsterangs parlamentariker, og vant respekt for det langt utenfor eget parti.

Francis Fukuyama skriver at populisme i dag er en merkelapp som det politiske sentrum setter på nye folkelige bølger på venstre og høyre side som de ikke liker.[9] Slik har det vært lenge. Populisme er kjennetegnet ved at den mangler et dypere ideologisk grunnlag, men fester seg desto mer på umiddelbare irritasjoner og bekymringer, kanskje fordommer. Den går mot status quo uten alltid å si hva den vil sette isteden. Derfor anklages den for utilbørlig forenkling av samfunnets utfordringer. Populismen kan betraktes som substitutt for ideologi, det ideologiske erstattes med at man erklærer seg lyttende til stemninger i folket, som kanskje er både inkonsekvente og kortsiktige. Hva mange kritikere ikke får med seg er at populismen også er en klassebasert form for protest.

Fremskrittspartiet lyttet mer til stemninger i folkedypet enn andre partier, men tilløp kan man også lett se hos andre ledere som Lars Sponheim, Anne Enger Lahnstein og Erik Solheim. Fordi den er sterkt knyttet til den politiske lederens fremtreden i den offentlige mening, kan populismen fremmes fra alle politiske posisjoner, selv om noen er mer og mindre (Ap, Høyre) egnet enn andre. Det politiske er ikke så sentralt som distinksjonen – motsetningen — som legges an for å tolke en politisk situasjon. Populisme innebærer at man markerer en forskjell mellom politikk og folk og at man tar folkets side. Det er en spesiell vinkling på demokratiet, der det riktige er å lytte direkte til folkets røst. Nettopp basert på avstanden mellom den offentlige mening og befolkningen kan denne distinksjonen trekkes frem, og man kan ta den paradoksale posisjonen det er å ta parti for befolkningen i den offentlige mening. Folket eller velgerne som begreper eller ideer oppvurderes som den part man må lytte til, på bekostning av en politikk uten kontakt med grasrota. Som Anne Enger Lahnstein sa i et ordskifte om EØS-avtalen i 1992:

Jeg vil gjerne bidra med folkeopplysning. Det forekommer meg fra tid til annen meget enklere utenfor denne sal, hvor det er mye sunt vett, enn inne i denne sal, hvor det store flertall er fiksert på EF-tenkning, på EFs indre marked og de fire friheter.[10]

Det anti-parlamentariske elementet er i første rekke en retorisk vending benyttet på begge sider av det politiske spektret som skal redusere avstanden til ’folket’. I et moderne demokrati kan dette kortet alltid benyttes for så vidt som det alltid vil være avstand mellom politisk elite og befolkning. Populisme er et demokratikort og som sådan uangripelig. Med det statsbærende og administrative Ap, lå veien åpen for appeller om, og til folket fra venstre, høyre og fra sentrum. Med jevnlige oppslag om politiske privilegier og skandaler som understreker politikkens avstand fra folket, byr anledningen seg til å tale for og på vegne av folkevettet, av den sunne fornuft, forstått som noe fraværende i politikken. Mer strukturelle årsaker meldte seg på bakgrunn av globaliseringens effekter på nærmiljøet, som folkets politiker – antipolitikeren – kan berøre som selve virkeligheten, folkets virkelighet. Den fremstiller seg som antielitistisk, til dels anti-politisk, og den gjør det i den offentlige mening, foran publikum. Når aktører følger opp med krav om folkeavstemninger kan man si at populismen omsettes til politisk strategi.

Populisme (som ikke er noen ‑isme) er intet nytt under solen, men fikk en oppsving da TV ble den opplagte kanalen mellom politiker og folk. Fjernsynet lå til grunn for Anders Langes kjente positur og det gode valget i 1973. Carl I. Hagen benyttet TV-mediet systematisk og gjennomtenkt gjennom hele sin lange karriere. Men også Dagbladet og VG representerte en form for popularisering av politikken som kunne sammenfalle med Hagens populistisk innpakkede budskap. Hagens kraftige kritikk av journalister i TV og pressen gjenspeiler nettopp hans sterke interesse for, og fokus på mediene, og hans nesten analytiske syn på hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Han så og utnyttet harmonien mellom eget budskap og medienes logikk.

Det vanlige motargumentet forfektes slik av Kjell Magne Bondevik:

Carl I. Hagen har en velutviklet nese for hva som rører seg ute blant folk, har avisene ofte skrevet. […] Men skal det være målet med politikken? For meg dreier politikk seg først og fremst om å ha ideer og visjoner for samfunnsutviklingen og søke oppslutning om dem.[11]

Også det hadde Hagen, men plantet i økonomisk liberalisme og en viss konservatisme, og stadig mer pragmatisme.

Hagen kunne også benytte andres offentlige utsagn på innovative måter: Som et motangrep i de mange anklagene om rasisme og fremmedfiendtlighet i valgkampen 1997 kom Hagen med uttalelser som vakte bestyrtelse: “Bare et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.” Og: “rasismen vokser med kvadratet av minoritetene.”[12] Mediene og politikere gikk berserk, skriver Hagen, men han mente at han hadde lurt dem alle. For utsagnene var plukket fra Jo Benkows bok “Det ellevte bud” fra 1994. Benkow ble ikke glad og i mediene ble Hagen beskyldt for å misbruke Benkows bok.

Flørtingen med fremmedskeptisismen ved valgene gjentok seg fordi det virket. Samtidig demmet det trolig opp for mer brunsjatterte politiske strømninger. Nyfascismen og hardline høyrepopulisme a la Sverigedemokraterna feier over Europa, men har ikke funnet feste i Norge. Takket være Carl I. Hagen?

Referanser

[1] Anders Lange, Saga Kino, 8. april 1973:

[2] Bekkemellem, Karita “Mitt røde hjerte” 2009, 114.

[3] Solheim, Erik “Nærmere”, 1999, 111.

[4]Bjørklund Tor, “Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen”. Nytt Norsk Tidsskrift/3 2004.

[5]Hagen Carl I. “Ærlighet varer lengst” 1984, 309.

[6]Hagen, Carl I.” Ærlighet varer lengst” 1984, 310.

[7]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 269.

[8]Hagen, Carl I. “Ærlig talt” 2007, 273.

[9] Fukuyama, Francis: American Political Decay or Renewal?, Foreign Affairs July/August 2016.

[10]Her fra Madsen Ole Motstraums 2001, 239.

[11]Bondevik, Kjell Magne “Et liv i spenning” 2006, 518.

[12]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 303.

Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.