Med dette spørsmålet gir Welhaven uttrykk for at han ikke ønsker seg en sportsjournalistikk som utelukkende baserer seg på kampreferat og «hva føler du nå»-retorikk. Selv om dette også hører med når store begivenheter skal dekkes, bør norske redaksjoner ta Welhavens utfordring på alvor og tenke over hva de kan gjøre for å løfte sportsstoffet opp til noe mer enn ren følelse- og referatjournalistikk.

Undersøkende sportsjournalistikk

Kanskje er svaret så enkelt som at flere mediehus og redaktører må tørre å prioritere og sette av ressurser til kritiske graveprosjekter som setter idretten under lupen?

At det kun var drøye 10 sportsjournalister fra landets riksmedier som deltok på fjorårets SKUP-konferanse (Saue, 2016) tyder i alle fall på at gravejournalistikken ikke står like høyt i kurs som den burde i sportsredaksjonene.

Foto: Geir Owe Fredheim cbn

President i Norges Idrettsforbund, Tom Tvedt, sammen med kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit i Gjøvik Fjellhall under Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016.

Det er flere gode grunner til at det trengs mer undersøkende og kritisk journalistikk på sportsfeltet. Eksempelvis mottar Norges Idrettsforbund alene 87 prosent av sin økonomiske støtte gjennom offentlige midler (Welhaven, 2017). Det er derfor ikke en privatsak hvordan idrettsorganisasjonene forvalter tippemidlene på vegne av fellesskapet.

En annen grunn er at frivilligheten i Norge, og dermed også idretten, ikke er underlagt offentlighetsloven på samme måte som forvaltningen. Mediene mangler da det som ofte er deres beste og viktigste maktmiddel for å kreve innsyn i vitale dokumenter.

VGs metode

Dette åpner igjen for en diskusjon rundt hvilke alternative metoder som kan tas i bruk. En interessant del av VGs tilnærming, var måten avisen flyttet innsynsbegjæringene ut i det offentlige rom gjennom å omtale avslagene på lederplass før idrettstoppene valgte å snu.

Det er nærliggende å tro at «kommentarmetoden» skapte et ekstra press, som kan ha bidratt til at organisasjonene gikk fra først å blånekte til langt på vei å erkjenne en manglende åpenhetskultur på relativt kort tid.

«Vi ser at åpenhet og dialog med publikum markerer seg som nye journalistiske ledestjerner. Brukerorientering og tilgjengelighet blir stadig viktigere i kampen om det informasjonsblaserte publikumets gunst»,

skriver tidligere analysesjef i Amedia, Ragnhild Kristine Olsen, i rapporten «Journalistikk og demokrati» som ble utgitt av Fritt Ord i 2013.

Trekker man en parallell til VGs metode, var det trolig den direkte dialogen med leserne som gjorde at avisa lyktes i å skape stort engasjement rundt en sak som i utgangspunktet kan være både abstrakt, komplisert og ikke spesielt klikkvennlig.

Selv om en slik metode reiser noen etiske spørsmål, kan den også være til inspirasjon for redaksjoner i saker der man står uten et formelt maktmiddel, men samtidig har gode prinsipielle og demokratiske grunner til å forlange innsyn.

Datastøttet journalistikk

Det ser videre ut til at bruk av visuelle virkemidler og digitale spesialgrep blir et stadig viktigere hjelpemiddel for å få leserne på kroken i publiseringen av større gravesaker.

En oppfølging som hadde vært interessant å se nærmere på i kjølvannet av VG-sakene, er hvilke summer de enkelte idrettslagene i Norge faktisk sitter igjen med målt opp mot den store potten som havner sentralt.

Dette finnes det konkrete tall på som gjennom en kartlegging og bruk av datastøttet journalistikk, kunne vært med på å få fram den absurde avstanden mellom vaffelstekerne på grasrota og de sjampanjetørste makthaverne på toppen av rangstigen. Når alt kommer til alt er det tross alt idrettslagene som er dynamoen i den norske idrettsbevegelsen.

Kjønnsforskjeller under lupen

Et annet tema man med fordel kunne gått mer i dybden på, er det skjeve forholdet mellom norsk herre- og kvinnefotball. Det er ikke før de siste fem-seks årene at kvinnefotballen i Norge virkelig har begynt å få den respekten den fortjener, med de ferske cupmesterne i Avaldsnes IL som suverene eksempler på hva det er mulig å få til med små ressurser.

Det ville nærmest være en unnlatelsessynd om ingen norske redaksjoner tar tak i dette ved roten, og utfordrer fotballforbundet og andre organer på hva de har tenkt å gjøre for å gi kvinnefotballen de samme vilkårene som på herresiden.

Igjen finnes det mer enn nok datamateriale, kilder og historikk som kunne åpnet for gode graveprosjekter med kjønnsperspektivet som bakteppe. Her har allerede NRK banet vei med sitt ferske oppslag om de enorme kjønnsforskjellene hva gjelder lønn i toppidretten.

Økende interesse for kvalitetsjournalistikk

Det er imidlertid langt fra alt sportsstoff som kan sies å leve opp til kravet om vesentlighet. Når så godt som samtlige av riksmediene slår opp Petter Northugs Instagram-blemme som «breaking news», er det fristende å spørre om de samme ressursene ikke heller kunne blitt brukt på journalistikk som faktisk betyr noe.

Senest i sommer slo Norsk Redaktørforening fast at nordmenn viser en økende betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk i sin høringsuttalelse om det norske mediemangfoldet (Jensen, 2017). Da er det trolig rom for å droppe noen av klikksakene til fordel for en mer dyptpløyende journalistikk – også i sportsuniverset.

Referanser:

Christiansen, Anders K, Welhaven, Leif, Øgar, Sindre, Stokstad, Morten og Hernes, Øystein (2016). Metoderapport Skup 2016: Nådeløs åpenhet. Oslo: Verdens Gang.

Jensen, Arne (2017). Høringsuttalelse til NOU 2017:7 — Det norske mediemangfoldet. Tilgjengelig fra: Regjeringen.no [Lest: 21. november 2017].

Olsen, Ragnhild Kristine (2013). Journalistikk og demokrati – Hvor går mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord. [Lest: 21. november 2017].

Saue, Ole Alexander (2016). Hvor ble det av sportsjournalistene? Tilgjengelig fra: Mediedebatt.no [Lest: 22. november 2017].

VG, 21.03.16. Idretten holder pengebruken hemmelig. Leder. Tilgjengelig fra: VG.no. [Lest: 21. november 2017].

Welhaven, Leif, Nådeløs åpenhet. Forelesningsnotat fra Media City Bergen, 21. september 2017.

Ungarerne er alltid stolte når de blir omtalt internasjonalt, uansett hvordan de blir fremstilt. Som markedsføringsobjekt lever de i skyggen av de store, og de mener visst at dårlig omtale er bedre enn ingen omtale – så lave forventninger har de til hva folk rundt om i verden vet eller ønsker å vite om landet deres.

Oppfattes som en «illiberal stat»

Ungarn ble en del av det demokratiske Vesten i 1989, året da Berlin-muren falt. For en del mennesker er det ingen ny tanke at Ungarn er på vei til å bli en «illiberal stat». Det er heller ikke nytt at landets statsminister Viktor Orban fremholder mer og mindre autoritære stater som forbilder. Men med mindre du er en engasjert aktivist som kjemper for grunnleggende menneskerettigheter i land der friheten er truet, vet du kanskje ikke at dette unge demokratiets fall begynte en god stund før de siste par ukene.

Da den sittende regjeringen tok over i 2010, var noe av det første den satte på dagsordenen å endre grunnloven og vedta en ny medielov. I Ungarn er det slik at hvis et parti får to tredjedels flertall ved valg, behøver det ikke fri til opposisjonen for å få sine forslag igjennom i nasjonalforsamlingen. Det kan bare vedta de lovendringene det ønsker.

Foto:Marietta Lecb

Demonstrasjon i Budapest i oktober 2014.

Velgerne ga regjeringen mandat til å endre lovene – det hevder i hvert fall medlemmer av regjeringspartiet Fidesz. Og sant nok hevet ikke folk et øyenbryn da det ble snakk om en ny grunnlov, en ny medielov og overføring av penger fra private pensjonskasser til statlige. De lot seg ikke engang uroe av at flere titusen mennesker demonstrerte og felte bitre tårer over «demokratiets grav» under parolen «Én million for pressefrihet i Ungarn».

I 2010 eller 2012 var det ingen som ante at regjeringen ville endre valgloven for å gjøre det enklere å vinne to tredjedels flertall i 2014. Ingen visste at myndighetene ville slå til mot frivillige organisasjoner med prosjekter finansiert av blant annet norske EØS-midler, EØS-landenes bistandsprogram for EU-land i Sentral- og Sørøst-Europa.

Lever du i et land der aktivister blir livredde når de ser en politibil utenfor kontorene sine? Det gjør ungarerne.

Så snart Fidesz hadde vunnet valget og tatt fatt på sin andre periode, innledet det statlige kontrollkontoret (en revisjonsinstans) etterforskning av pengebruken til organisasjoner som har mottatt EØS-midler. Politiet foretok en razzia på kontorene til Ökotars, en organisasjon som fordeler midlene, på jakt etter bevis for påståtte underslag og uoffisiell tildeling av lån til frivillige organisasjoner. Det ble laget lister over problematiske organisasjoner. 13 organisasjoner, som hovedsakelig arbeider for demokrati og mot korrupsjon, ble underlagt en særlig gransking på grunn av sin virksomhet.

Razziaen mot Ökotars fant sted en mandag morgen. Noen dager senere besøkte EU-kommisjonens daværende president José Manuel Barroso Ungarn for å la seg utnevne til æresdoktor ved Corvinius-universitetet. Kontorene til en av de «indekserte» organisasjonene, som holdt til like bak universitetet, ble omringet av politifolk som skulle passe på æresgjesten. Det begynte å sirkulere meldinger på internett om en ny aksjon, nå mot en organisasjon som hadde mottatt økonomisk støtte. Et par timer senere fikk vi en epost fra en skremt aktivist. Hun gråt da hun kom hjem etter å ha ventet i flere timer på at politiet skulle gjennomsøke kontoret hennes. Datteren hennes tegnet et hjerte til henne og skrev «Lykken forsvinner aldri» inni hjertet.

Ikke bare aktivister

Som medarbeider i en frivillig organisasjon er jeg ofte bekymret for at folk skal bli lei av oss når vi hele tiden slår alarm om det ungarske demokratiets død. Men internettskatten, «netado» på ungarsk, har endret folks syn på det myndighetene har drevet på med i årevis. For første gang var det ikke bare ytterliggående aktivister som protesterte. Unge og gamle demonstrerte i Budapest med hjemmelagde plakater. Folk ropte slagord om internett, Twitter og Facebook. De gikk med Guy Fawkes-maske enda det er forbudt ved lov. Endelig så det ut til at en ny generasjon forsto at de må slå ring om sine rettigheter. Det lød ikke lenger som et spørsmål – folk innså nå at alle myndighetenes tiltak hadde ett eneste mål: sentralisering av makten gjennom manipulering og korrupsjon.

Likevel er det mange som tror at forslaget om internettskatt bare var falsk informasjon som ble satt ut for å avlede oppmerksomheten fra viktigere ting. Dette er noe vi husker fra tiden før 1989. Det er nifst å tenke på at Berlin-muren falt for bare 25 år siden. Vi befinner oss i en tid da de styrende ønsker å begrense folks rettigheter i like stor grad som den gang, og nå nesten utelukkende til sin egen fordel.

Fritt land, fritt internett

Statsministeren bestemte seg for å legge forslaget om internettskatt på is da flere titusener samlet seg i gatene i Budapest og ropte «Fritt land, fritt internett». De krevde at han måtte gå av og sa at de ikke ville betale skatt til korrupte skatteinnkrevere. Statsministeren svarte at internettskatten ikke er noe nytt, bare en utvidelse av den allerede eksisterende særskatten for IT-industrien. Det har vært mindre oppmerksomhet omkring internettskatten den siste tiden, men vi forventer at det vil komme en «nasjonal rådslagning» om den i januar.

Folk blir kanskje slitne av å leve i et dårlig styrt ungt demokrati, men de vil ikke la seg lure i lengden. Mitt håp er at ungarerne innerst inne har skjønt hva som foregår, men at de har vært for opptatt med sitt og å få endene til å møtes. Kanskje blir internettskatten katalysatoren som konverterer folks generelle misnøye til handling og gjør at de endelig reiser seg mot korrupsjonen.

I begynnelsen av november fant det sted en demonstrasjon der folk krevde at skattedirektøren må gå av. Blant talerne var Andras Horvath, den «ungarske Snowden», som for et år siden lekket dokumenter som viste at myndighetene stadig ser gjennom fingrene med selskaper som driver med skatteunndragelser, og at korrupsjon er en integrert del av systemet. Lekkasjene førte bare til mindre protester der bare noen hundre mennesker deltok.

Men nå som amerikanske myndigheter nekter enkelte ungarske embetsmenn innreise til USA, har vi fått vite at også amerikanerne har kjent til at det foregikk korrupsjon på høyt nivå i Ungarn. Zsolt Varady, som startet Ungarns første sosiale medium, som en gang var større enn Facebook, sa at han ville starte et nytt nettverk for folk som ønsker å arbeide aktivt for forandring. Han sa at ungarerne må begynne å tenke nytt for å få den politiske eliten på bedre tanker.

Og det er ikke bare korrupsjon på høyt nivå som står på agendaen. Talere under demonstrasjonen snakket om behovet for grunnleggende endringer i det ungarske skattesystemet. Det å snyte på skatten har vært omtalt som en «folkesport», men nå begynner også folk flest å kreve en kursendring. Talerne oppfordret demonstrantene til å begynne å snakke med naboen om problemer med korrupsjon i det små. De ba dem gå til de lokale skattekontorene og spørre de ansatte der om de vet om skattedirektøren har trukket seg ennå.

Avslutningsvis kan jeg bare gjenta ordene til Zoltan Bekesi, en ungarsk kunstner og gründer: I 25 år har vi lekt demokrati. Det er på tide at vi tar det alvorlig.