Psykiatere forholder seg derimot ofte til personer som lider (av angst, depresjon, forvirring osv.), men som er i villrede om lidelsens natur og årsaker. De føler ofte at “det er noe galt med meg som person, med mine følelser, med min forståelse av meg selv om mitt forhold til andre, men jeg vet ikke hva som er galt.” Og hva mer er: psykiatere forholder seg ofte til personer som ikke selv ønsker å komme til undersøkelse og behandling, men som blir brakt dit mot sin vilje, personer som fastholder at det ikke er noe galt med dem selv, men derimot med deres omgivelser.

Psykiatrisk undersøkelse består av intervjuer der vi lytter til personens fortelling om seg selv, sitt liv og sine plager, og hvor vi trekker våre konklusjoner dels ut fra fortellingens innhold, men også ut fra dens form og ut fra observasjon av personens væremåte i intervjusituasjonen. Vi kan ikke benytte objektive indikatorer slik som røntgenbilder eller blodprøver. Det hjelpemidlet vi kan bruke som ligner mest på slike håndfaste data, er spørreskjemaer hvor svarene graderes på en skala og sammenlignes med kriterier vedtatt av ekspertgrupper.

Dette betyr ikke at psykiatrien er uten vitenskapelig grunnlag. Men det betyr at psykiatere står overfor spesielle vitenskapsteoretiske og etiske utfordringer. Ikke sjelden skjer det at psykiatere stiller en diagnose som personen det gjelder finner uforståelig eller uakseptabel. Derfor trenger vi veldig klare kriterier å basere vår konklusjon på, og vi trenger også en kontinuerlig debatt, med bakgrunn i forskning, både om diagnosekriteriene og om diagnosetenkningens grunnlag, jfr. Tidsskrift for norsk psykologforening, mai 2007.

Med hensyn til tvangsinnleggelse eller annen behandling uten eget samtykke, gjelder det likedan strenge lovfestede regler omkring kriterier for vedtak, rapporteringsplikt og adgang til klage. Dette er for å forhindre vilkårlighet, maktovergrep eller mistanke om dette, noe som ville undergrave tilliten til det psykiske helsevernet.

For rettspsykiatriske vurderinger i straffesaker gjelder det likedan særskilte kriterier, basert på kontinuerlig forskning og faglig debatt.

Psykiatere kan iblant bli trukket inn i vanskelige avgjørelser som gjelder umyndiggjøring, barnefordeling eller lignende. Her må det utvises grundighet i undersøkelsen av hva saken gjelder, omhyggelighet i utvisningen av skjønn og taktfullhet i utformingen av konklusjoner.

Iblant står vi også overfor ektefeller i konflikt med sterkt motstridende syn på konfliktens natur og årsaksforhold. Profesjonalitet i slike situasjoner tilsier den største sensitivitet for begge parters selvfølelse, og — som i alt annet psykiatrisk arbeid — streng ivaretakelse av konfidensialiteten.

Det er meg bekjent sjelden at psykiatere medvirker i granskninger med utgangspunkt i arbeidskonflikter. For de involverte parter vil det rimeligvis oppleves sterkt krenkende å bli underkastet et psykiatrisk intervju om sitt liv, sin barndom, oppvekst og forhold til betydningsfulle personer i privatlivet. En konklusjon utformet av en psykiater vil i en slik situasjon oppleves som en slags “psykiatrisk diagnose”, selv om den ikke er formulert med konvensjonelle diagnostiske begreper. Det er rimelig at en slik konklusjon vil bli møtt med spørsmål om hva slags kriterier som ligger til grunn for konklusjonen.

Den såkalte Valla-saken er enestående i norsk offentlighet når det gjelder psykiateres rolle. En personalkonflikt har fått store politiske følger fordi den ene av de impliserte innehadde en helt sentral toppstilling i norsk samfunnsliv, fordi den daglige mediedekningen var kolossal og fordi det hele tiden skjedde lekkasjer til pressen fra granskningens arbeid, samtidig som de konkluderende dokumentene har vært unntatt fra offentlig innsyn.

Dette reiste ikke uventet tvil om psykiaternes integritet og upåvirkelighet i forhold til mediestormen og den politiserte atmosfæren omkring saken. Dersom denne saken viser seg å skape presedens for bruk av psykiatriske sakkyndige i slike arbeidskonflikter, vil vi trenge en grundig faglig diskusjon om både vitenskapelige og etiske aspekter av slikt arbeid. Dersom denne saken derimot viser seg å bli enestående i norsk psykiatris historie, vil det også være behov for en drøfting for å finne ut hva vi kan lære av den.

Norsk Psykiatrisk Forening fyller 100 år i år, og mange spørsmål vil bli diskutert på foreningens jubileumsseminar i oktober. Kanskje denne saken også hører hjemme der?

Artikkelforfatteren er psykoanalytiker og overlege ved Klinikk for psykisk helse, Aker Universitetssykehus. Han er også professor ved Senter for praktisk kunnskap, Høgskolen i Bodø.

Innledning
Med utgangspunkt i Fougner-utvalgets rapport om Yssen/Valla-saken kan det konstateres at forklaringer fra de ansatte nødvendigvis vil måtte stå sentralt når det gjelder undersøkelser knyttet til det psyko-sosiale arbeidsmiljø. Det er derfor et vesentlig spørsmål — også i forhold til slike undersøkelser — hvorledes arbeidstakernes rettsstilling og rettssikkerhet forsåvidt stiller seg. Det er med andre ord vesentlig å klargjøre hvorvidt arbeidstakere er berettiget til — og eventuelt forpliktet til — å forklare seg overfor den eller de som skal foreta slike undersøkelser. I det følgende vil derfor dette spørsmål være mitt vesentligste anliggende (1).

Formålet med granskning og andre undersøkelser
Innledningsvis bemerkes at det neppe er noen vesentlig og prinsipiell forskjell mellom en granskningskommisjon og andre former for undersøkelser som et foretak — en arbeidsgiver — finner grunn til å iverksette. Hovedformålet med granskning og andre undersøkelser er å få kjennskap til, eller å få avdekket, hva det egentlig er som har foregått eller som er skjedd, eventuelt også å avklare ansvarsforhold, og kanskje også å finne frem til hvilke tiltak som bør overveies med henblikk på å forbedre forholdene i fremtiden. Et par ord om forholdet mellom de undersøkelser som betegnes som granskning og andre kontrolltiltak som foretas i en virksomhet kan derfor være på sin plass.

Granskning – forholdet til andre kontrolltiltak i virksomheten
I de aller fleste virksomheter finner det sted løpende kontroll og tilsyn på forskjellig vis med virksomhetens drift, som berører de ansatte i større eller mindre grad. Således finner det vanligvis sted en mer eller mindre løpende kontroll med at de varer, tjenester etc. som virksomheten leverer holder mål i forhold til såvel virksomhetens egne spesifikasjoner og standarder som bransjens spesifikasjoner og standarder, og kanskje ikke minst oppdragsgivernes spesifikasjoner og krav forøvrig. Dertil skal det påses at virksomheten overholder offentligrettslige regler for driften med hensyn til bl.a. helse‑, miljø- og sikkerhet.

Gjennom virksomhetens internkontroll settes virksomhetens egen kontroll i system — internkontrollsystem er forøvrig lovpålagt for bl.a. helse‑, miljø- og sikkerhetsmessige forhold — og arbeidstakerne er bl.a. forpliktet såvel til å delta i dette organiserte verne- og miljøarbeidet i virksomheten, som til å medvirke aktivt for å gjennomføre de tiltak som iverksettes for å skape et godt og sikkert arbeidsmiljø.

Dessuten er arbeidstakere forpliktet til uoppfordret straks å underrette arbeidsgiver, verneombud og eventuelt også andre arbeidstakere om feil eller mangler som kan medføre fare for liv eller helse, om skade eller sykdom som kan skyldes arbeidet eller forholdene på arbeidsstedet, og om det forekommer trakassering eller diskriminering. Denne underretningsplikt kommer i tillegg til arbeidstakeres øvrige plikter i det forebyggende helse‑, miljø- og sikkerhetsarbeid.

Mange virksomheter har også knyttet til seg eksterne foretak som bistår, følger opp eller supplerer virksomhetens egen kontroll og tilsyn m.v. Et illustrerende eksempel er den eksterne revisor som fører kontroll med virksomhetens regnskaper — en kontroll som kommer i tillegg til virksomhetens egen internrevisjon og øvrige kontroll med regnskapsføringen.

I dette perspektiv er det vanskelig å se at det blir noe prinsipielt skille mellom den granskning av en større eller mindre del av virksomhetens forhold som en granskningskommisjon skal foreta, og de løpende kontroll- og tilsynstiltak som regelmessig inngår som et ledd i den løpende drift av de fleste virksomheter. Det er snarere en glidende overgang fra slik løpende kontroll og virksomhetens egen internkontroll og internkontrollsystem, over til ekstern kontroll- og tilsynsvirksomhet, og til granskning av en avgrenset del av virksomhetens forhold ved en granskningskommisjon.

Kontrolltiltak, medvirkning og lojalitetsplikt
Arbeidsrettslig er det naturlig først å presisere det grunnleggende utgangspunkt at arbeidsgiver, i kraft av styringsretten og med de begrensninger som følger av denne, kan gjøre bruk av kontrolltiltak overfor de ansatte, som disse er forpliktet til å følge.

Dernest synes utgangspunktet å måtte tas i den generelle lojalitetsplikt som påhviler enhver arbeidstaker i forhold til sin arbeidsgiver. Utstrekningen av denne lojalitetsplikt vil nødvendigvis avhenge av den stilling som den enkelte arbeidstaker innehar i virksomheten.

Arbeidstakeres lojalitetsplikt innebærer at arbeidstaker på lojal måte skal fremme arbeidsgivers interesser. Det er således tale om en forpliktelse til positivt og aktivt å slutte opp om og gå inn for det som er i arbeidsgivers interesse.

Lojalitetsplikt — plikt til å redegjøre overfor arbeidsgiver
Arbeidstakernes forpliktelse til å gjøre rede for de forhold som vedkommende arbeidstaker er ansvarlig for kan sees som en del av arbeidstakernes lojalitetsplikt. Overfor arbeidsgiver eller arbeidsgivers representant er det neppe tvilsom at arbeidstaker er forpliktet til å gi slik redegjørelse, og å gi den fullstendig og uforblommet, også om slik forklaring måtte avdekke ubehagelige eller kritikkverdige forhold hos arbeidstakeren selv. Selve unnlatelsen av å gi slik forklaring kan bidra til at den fornødne tillit ikke lenger er til stede, og vil således representere et pliktbrudd — med de konsekvenser dette innebærer — og enn mer vil dette gjelde ved uriktig forklaring. Kassererdommen (Rt. 1965 s. 763) er særlig illustrerende.

At lojalitetsplikten omfatter også ubehagelige forhold, endog på det personlige plan, og ytterligere kan innebære en forpliktelse til uoppfordret å ta opp belastende forhold med ledelse, illustreres av en avgjørelse i Rt. 1997 s. 1128.

Tilsvarende vil forholdet — iallfall som utgangspunkt — stille seg dersom arbeidstakeren vil begrense sin forklaring, og det vil utvilsomt være et pliktbrudd — vanligvis grovt — om arbeidstakeren skulle gi en forklaring som arbeidstakeren vet er uriktig. Dette må gjelde også overfor en intern granskningskommisjon som arbeidsgiver har nedsatt for å avklare forholdene, og som dermed opptrer på vegne av arbeidsgiver. Anderledes kan derfor forklaringsplikten stille seg overfor en granskningskommisjon som er nedsatt av andre enn arbeidsgiver – i praksis en offentlig granskningskommisjon – fordi forklaringsplikten i slike tilfelle ikke vil være basert på arbeidstakers forklaringsplikt overfor arbeidsgiver, som igjen følger av lojalitetsplikten i arbeidsforholdet. Derfor må formentlig arbeidstaker kunne nekte å forklare seg overfor en granskningskommisjon nedsatt av andre enn arbeidsgiver, forsåvidt gjelder om forhold som kan medføre straff eller tap av den borgerlige aktelse.

Mulig manglende lovhjemmel for granskning — betydning for arbeidstakers lojalitetsplikt
For mange foretak vil forholdet til offentlige myndigheter være av vesentlig betydning. Hvorledes foretaket skal forholde seg til disse myndigheter vil i utgangspunktet være et spørsmål som foretakets ledelse vil måtte ta standpunkt til. Dersom foretakets ledelse bedømmer situasjonen slik at forholdet til de offentlige myndigheter er viktig — eventuelt svært viktig; og at dette kan være av betydning for foretakets virksomhet på mange nivåer og områder — og at foretaket derfor skal legge seg på den linje at det skal være et fullt ut åpent og ryddig forhold til myndighetene, synes det arbeidsrettslige utgangspunkt å måtte være at dette er en policy-beslutning truffet av arbeidsgiver med basis i styringsretten. Dette vil være en vurdering av driftsmessig karakter, og vil neppe kunne overprøves rettslig, muligens med forbehold for tilfelle hvor vurderingene måtte fremstå som åpenbart uholdbare.

Refererer taushetsplikten seg til virksomhetens interesser vil virksomheten kunne samtykke til at også slike opplysninger gis en utenforstående granskningskommisjon, og den ansatte må da rette seg etter dette. I lov kan det også være fastsatt at taushetsplikt må vike i forhold til tilsynsmyndighet.

Arbeidstakers adgang til å gi opplysninger til granskningskommisjon i tilfelle hvor arbeidsgiver motsetter seg at visse opplysninger blir gitt
Ved offentlig granskning kan det tenkes at arbeidsgiver pålegger arbeidstakere ikke å forklare seg, eller iallfall ikke å forklare seg om enkelte spesifikke forhold. Arbeidstaker synes imidlertid å måtte ha rett til likevel å forklare seg for granskningskommisjonen om slike forhold. Formålet med granskningskommisjonens undersøkelser er å avdekke faktiske forhold hvor det kan være viktig å få brakt på det rene om det har vært svikt på forskjellige plan eller om det ellers foreligger uheldige eller kritikkverdige forhold. I mange tilfelle vil arbeidstaker ha selvstendig plikt til å bidra til at slike opplysninger blir gitt, f.eks. overfor granskningskommisjon som må ansees som tilsynsmyndighet etter arbeidsmiljølovens regler om Arbeidstilsynet. Ytterligere hjemler arbeidsmiljøloven nå en rett for arbeidstaker til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten, samtidig som bestemmelsen innebærer at varsling til tilsynsmyndighet eller annen offentlig myndighet skal ansees for å ha skjedd på forsvarlig måte.

Ved granskning som virksomheten selv iverksetter må det som utgangspunkt legges til grunn at det dermed er gitt samtykke eller pålegg til de ansatte om å fremkomme med alle relevante opplysninger. Allerede av denne grunn vil overordnet ikke ha kompetanse til å pålegge underordnede å unnlate å gi visse opplysninger, dersom granskning er besluttet av høyere organ innen virksomheten. Dertil kommer at et slikt pålegg vil være egnet til å skjule mulig kritikkverdig forhold innen virksomheten. En ansatt må derfor være berettiget til å fremkomme med sine opplysninger for eventuelt å avdekke slikt forhold, idet granskningskommisjonen i denne sammenheng må ansees for et internt tilsynsorgan, og slik at det derfor blir tale om intern varsling.

Forklaring overfor utenlandsk granskningskommisjon mv
Det må kunne legges til grunn at det arbeidsrettslig ikke kan være noen prinsipiell forskjell mellom det å forklare seg overfor norske myndigheter, herunder en offentlig granskningskommisjon, og det å forklare seg overfor utenlandsk myndighet, om arbeidsgiver finner det hensiktsmessig at arbeidstaker skal forklare seg.

Begrensninger i forklaringsplikten om forhold som kan medføre straffansvar for arbeidstaker selv, i tilfelle hvor kompetent myndighet frafaller straffansvar
Forklaringsplikten er etter norsk rett begrenset, forsåvidt som man ikke er forpliktet til å forklare seg overfor en domstol om forhold som kan medføre straffansvar eller tap av den borgerlige aktelse for en selv eller ens nærmeste.

Rettsvirkninger om arbeidstaker nekter å avgi forklaring overfor granskningskommisjon om forhold som kan medføre straffansvar for arbeidstakeren selv
Det forhold at en ansatt vil kunne nekte å avgi en forklaring som kan medføre straffansvar for den ansatte selv, er ikke ensbetydende med at selve nektelsen av å avgi forklaring ikke kan tillegges rettsvirkninger. Tvert om synes den foreliggende teori enstemmig å legge til grunn at slik nektelse kan tillegges rettsvirkninger — også privatrettslige rettsvirkninger. Hel eller delvis nektelse av å avgi forklaring vil altså kunne tillegges rettsvirkninger i arbeidsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Spørsmålet om granskninger er egnet ved undersøkelser knyttet til det psyko-sosiale arbeidsmiljø
Etter denne gjennomgåelse er det grunn til å vende tilbake til spørsmålet om granskninger er egnet ved undersøkelser knyttet til det psyko-sosiale arbeidsmiljø, og — som allerede nevnt — det er neppe noen grunnleggende eller prinsipiell forskjell mellom granskninger som foretas ved et granskningsutvalg, og de undersøkelser som kan foretas på annen måte, f.eks. ved en arbeidsmiljø-undersøkelse.

Det er derfor grunn til å fremheve at en arbeidsmiljø-undersøkelse, som kanskje særlig skal ta for seg det psyko-sosiale arbeidsmiljø i virksomheten, må ta utgangspunkt i at det er dette arbeidsmiljø som sådant som er gjenstanden for undersøkelsen. Iallfall i et større foretak med et større antall ansatte, vil det psyko-sosiale arbeidsmiljø fremstå som et resultat av samspill og vekselspill mellom en rekke arbeidstakere i forskjellige stillinger — i overordnede stillinger, i underordnede stillinger, og i stillinger som er sideordnede i større eller mindre grad. Det psyko-sosiale arbeidsmiljø er med andre ord svært komplekst. Dertil er det psyko-sosiale arbeidsmiljø ikke noe statisk forhold, men et forhold preget av en stadig dynamikk. Forsåvidt kan det psyko-sosiale arbeidsmiljø karakteriseres som et system — og som ethvert annet system kan også dette system fungere mer eller mindre godt, og det kan også være svikt i dette systemet.

Et sentralt punkt i denne beskrivelse av det psyko-sosiale arbeidsmiljø er dermed at det — iallfall i utgangspunktet — ikke er tale om en relasjon mellom to bestemte personer. I Yssen/Valla-saken synes imidlertid forholdet å ha vært at det nettopp var person-situasjonen og person-relasjonen mellom de to enkeltpersoner som ble sentrale. Dermed synes de videre aspekter ved det psyko-sosiale arbeidsmiljø å være kommet i bakgrunnen, og dermed synes også Yssen/Valla-saken å være atypisk i forhold til de arbeidsmiljøundersøkelser som foretas med henblikk på det psyko-sosiale arbeidsmiljø i en virksomhet. De erfaringer som kan trekkes av Yssen/Valla-saken synes derfor å være begrensede med hensyn til de arbeidsmiljø-undersøkelser som ellers blir foretatt, og på bredere basis.

Enhver arbeidsmiljøundersøkelse må selvsagt basere seg på det mandat som er blitt gitt. Skulle mandatet være uklart, vil det regelmessig være hensiktsmessig å få uklarhet avklart gjennom kontakt med oppdragsgiver.

Videre vil enhver arbeidsmiljøundersøkelse måtte baseres på at en slik undersøkelse nødvendigvis må ta tid. Her som ellers gjelder det gamle ord om at hastverk er lastverk. Dersom undersøkelsen skal kunne være reell og avdekke eventuelle svikt i det system som det psyko-sosiale arbeidsmiljø utgjør – og dermed avdekke forbedringspotensiale – må undersøkelsen måtte ta tid.

Ytterligere er det vesentlig at en slik arbeidsmiljøundersøkelse baseres på et gjennomtenkt og utprøvet opplegg — f.eks. ved bruk av spørreundersøkelser blant de ansatte; dybdeintervjuer med en del av de ansatte, osv. Det ligger en betydelig utfordring i å få frem et representativt bilde av det psyko-sosiale arbeidsmiljøet, og ikke et bilde preget av usystematisk tilfeldighet med hensyn til hvilke arbeidstakere som har fått uttale seg.

Dertil kommer at det også må gjennomføres en prosess forut for selve arbeidsmiljøundersøkelsen, som innebærer at de ansatte har vært trukket inn i forarbeidet og opplegges, og dermed har forståelse for hva undersøkelsen skal gå ut på, og slik at arbeidstakerne er gitt nødvendig informasjon. Det bør også på forhånd være avklart hvordan resultatene skal behandles videre, om anonymitet skal legges til grunn, om resultatene skal være åpne for impliserte, osv.

Det følger av dette at den eller de som skal foreta en arbeidsmiljø-undersøkelse nødvendigvis må ha den fornødne kompetanse, eller iallfall må kunne sørge for at undersøkelsen kan skje ved å trekke inn fornøden kompetanse. Det er ikke gitt at jurister har de beste forutsetninger for å gjennomføre en psyko-sosial arbeidsmiljøundersøkelse, bl.a. fordi jurister nødvendigvis ikke kan være de beste psykologer.

Slik sett blir en undersøkelse av det psyko-sosiale arbeidsmiljø ikke prinsipielt anderledes enn hvor det skal foretas undersøkelser av andre mer eller mindre komplekse forhold. Skal det undersøkes om det har skjedd teknisk svikt må selvsagt det tekniske system undersøkes, men også om selve systemet er bygget på at de ansatte som skal betjene systemet bl.a. har fått nødvendig opplæring og erfaring, om arbeidsordningen tar tilstrekkelig høyde for de stressfaktorer som vil forekomme, osv. Det ville være lite heldig om en undersøkelse av denne art skulle bli foretatt uten fornøden teknisk kompetanse, men også om undersøkelsen ble foretatt utelukkende med henblikk på de rent spesifikke tekniske forhold. I så fall vil nemlig en eventuell systemsvikt ikke avdekkes. Tilsvarende gjelder undersøkelser om forsvarsforhold — bl.a. de undersøkelser som etter 1945 ble foretatt for å avdekke de militære myndigheters forhold før og under felttoget etter det tyske overfall på Norge 9. april 1940 [NOU 1978: 47]. Selvsagt kreves det da spesifikk fagmilitær kompetanse, men like selvsagt er det at også annen kompetanse er nødvendig. Kommisjonen fikk forøvrig kvasi-rettslig funksjon fordi den militære påtalemyndighet ikke hadde kapasitet for slikt arbeid.

Skal det foretas en undersøkelse av det psyko-sosiale arbeidsmiljø kreves det altså fornøden kompetanse, og denne kompetanse vil i fornøden grad måtte være fagspesifikk. Dette er imidlertid ikke mer mystisk enn at det til andre undersøkelser eksempelvis kreves særskilt teknisk kompetanse, fagmilitær kompetanse, osv.

Spørsmålet om granskninger er egnet ved undersøkelser knyttet til det psyko-sosiale arbeidsmiljø må vurderes på denne bakgrunn — altså innenfor rammen av et mandat som gir rom for en tilstrekkelig bred ramme, basert på et gjennomtenkt og utprøvet opplegg, og med fornøden kompetanse blant den eller de som skal gjennomføre undersøkelsen.

Noter:
1: En mer utførlig artikkel om spørsmålet om arbeidstakeres rett og plikt til å meddele opplysninger om arbeidsforholdet til en granskningskommisjon er under trykning.

Psykiatriens legitimitet som samfunnsinstitusjon beror på at den hviler på et fundament som er resultat av en langvarig og rigorøs forskningstradisjon, nemlig det diagnostisk system, et system som fortsatt og kontinuerlig er gjenstand for vitenskapelig prøvning. De ulike diagnostiske kategoriene kommer til anvendelse først når detaljerte kriterier for inklusjon og eksklusjon er tilfredsstilt. Disse kriteriene har gjerne grads- og varighetskrav, og iblant også kontekst-krav, i alle fall når det gjelder bedømmelse av tankeforestillingers eventuelle avvik fra en normal realitetsoppfatning. En oppfatning som for de aller fleste oppleves som fullstendig urealistisk og absurd, kan telle som en vrangforestilling dersom den blir hevdet av en enkelt person alene, men teller ikke som en gyldig vrangforstilling dersom personen tilhører en gruppe som deler denne oppfatningen.

Rettspsykiatrien er et eget fagområde. Det avgjørende spørsmålet ved en straffesak, skyldspørsmålet — med andre ord tiltaltes og vitnenes troverdighet — , avgjøres av juristene (og eventuelt legdommerne). Den som foretar den judisielle observasjon skal begrense seg til å besvare visse spørsmål (om sinnssykdom eller bevisstløshet i gjerningsøyeblikket), og forholde seg helt lojalt til den konklusjon om skyld som retten kommer frem til. Også når det gjelder disse rettspsykiatriske “diagnosene”, gjelder det strenge kriterier, bygget på vitenskapelig forskning.

Ved å påta seg å være sakkyndige i forhold til Fougner-utvalget har de to psykiaterne beveget seg inn i en rolle som så vidt jeg forstår er uten presedens, og inn i et område hvor verken den kliniske psykiatris eller rettspsykiatriens diagnosekategorier med forskningsmessig baserte kriterier, kommer til anvendelse. Et slikt oppdrag må forventes vurdert med et strengt etisk blikk i forkant. Hva er dette for slags oppdrag? Skal man ta stilling til spørsmål som kan besvares med vitenskapelig begrunnede psykiatriske kriterier? Eller kan man, hvis man beveger seg utenfor dette området, risikere å bli tilskrevet en vitenskapelig kompetanse som med rimelighet kan bestrides?

Slik Yssen-Valla-saken utviklet seg i media, hadde den udiskutabelt et preg som kan kalles “the breaking and making of kings”. Om utgangspunktet hadde en politisk dimensjon skal være usagt fra min side, men forløpet hadde uten tvil politiske over- og undertoner. Dette skulle tilsi en ekstra omhyggelig gjennomtenkning fra de sakkyndiges side. Norsk psykiatri har jo en lang tradisjon for kritikk av at psykiatrien lar seg bruke som politisk aktør, slik vi har sett i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Et selvfølgelig krav for en sakkyndig observasjon er at observasjonen foregår uhildet og på et selvstendig grunn lag i forhold til sakens øvrige prosedyre. Dette kravet synes imidlertid ikke å være oppfylt i dette tilfellet.

Det er beskrevet at det forelå en “strid mellom ulike virkelighetsoppfatninger” når det gjaldt hva som hadde utspilt seg mellom de to partene i arbeidskonflikten. Har de sakkyndig foretatt en vurdering av disse to virkelighetsoppfatningene, slik at den ene er bedømt som troverdig og den andre mindre troverdig? Det kan synes slik i denne saken. Men da må man kunne forlange svar på spørsmålene om på hvilket grunnlag en slik konklusjon eventuelt er trukket.

Er det på bakgrunn av en troverdighetsvurdering, og hva grunner denne seg i så fall på? Er det foretatt en diagnostisk personlighetsvurdering av de to partene, og i så fall: på hvilket grunnlag? Er den eventuelle bedømmelsen av den ene og annens parts troverdighet når det gjelder virkelighetsoppfatning vurdert under hensyntaken til arbeidskonfliktens fulle, historiske og oppgavefordelingsmessige kontekst?

Den psykiatrifaglige arbeidsoppgaven som synes å ha en viss likhet med den de sakkyndige her har tatt på seg, er oppdraget å vurdere to parters omsorgsevne når det foreligger strid om omsorgsevnen i en barnefordelingssak – riktignok en oppgave som vanligvis foretas av barnepsykologer. Men også på dette notorisk kontroversielle feltet er det strenge krav til faglige begrunnelser for de konklusjoner undersøkeren kommer frem til.

Det kan virke som de sakkyndige har tatt på seg å vurdere, på grunnlag av de to-tre ufordelaktige, av i alt 30 vitneutsagn, hvorvidt Gerd-Liv Vallas håndtering av konflikten med sin underordnede kan betegnes som forbilledlig, respektive ikke forbilledlig, eventuelt klanderverdig lederskap i en arbeidskonflikt. Men finnes det klare kriterier for hva som er ikke forbilledlig, eventuelt klanderverdig lederskap i en enkelt sak, og det som må kalles mobbing eller trakassering?

Meg bekjent finnes det ingen psykiatrifaglige kriterier for et slikt skille. Det kan tenkes at det finnes organisasjonsteorier som operer med slike kategori-kriterier. Muligens gjelder dette for det siterte internasjonale ledelsesutviklingsfirmaet Right Management (Right her i betydningen “riktig” og ikke right” i motsetning til “left”). RM driver en rekke lederskapskurser, også et om konflikthåndtering, ifølge firmaets nettsider. I den grad sakkyndige lener seg på eventuelle rigorøse kriterier fra RMs kursopplegg, bør de i denne sammenhengen opptre som RM-eksperter og ikke som psykiatere. Hvis ikke, risikerer de å fremstå med en urettmessig psykiatrifaglig autoritet.

Inntil en frigivelse av de sakkyndiges rapport in extenso måtte overbevise meg om noe annet, sitter jeg med et inntrykk av de to forøvrig høyt respekterte kolleger i denne sammenheng, trolig på grunn av en opplevelse av tidspress og sakens viktighet for almenheten, har latt seg forlede til å påta seg et oppdrag som ikke psykiatrien har ubestridt kunnskapsmessig grunnlag for å kunne løse. Dermed kan de ha kommet i skade for å svekke psykiatriens omdømme som vitenskapelig begrunnet, politisk nøytral og opinionsmessig upåvirkelig samfunnsinstitusjon.

Jeg var invitert til dette seminaret for å delta i en paneldebatt om blant annet medienes dekning av Yssen – Valla saken. Denne debatten er avlyst ettersom VG ikke hadde anledning til å stille.

Det er skuffende, men slett ikke overraskende, at avisen som har kjørt Yssen-Valla saken det remmer og tøy kan holde, ikke finner tid til å delta i en debatt om saken utenfor egne spalter og utenfor egen kontroll. Dessverre er det litt for ofte slik at representanter for pressen uteblir når verden omkring dem retter søkelyset mot journalistikken de bedriver.

I diskusjoner om pressens dekning av denne saken møter jeg ofte den betraktning at utfallet rettferdiggjør dekningen. Det viste seg jo at Valla var en “heks” dermed er “heksejakt” tydeligvis i orden. Denne slutningen tar ikke hensyn til at medienes dekning i høy grad var med på å avgjøre utfallet av heksejakten.

I pressens egne sirkler har jeg ikke oppdaget noen grundig diskusjon omkring enkeltheter i saken. De fleste utsagn har vært i konkluderende hovedsetninger som “Her har pressen gjort jobben” og “Pressen har fylt sin samfunnsrolle på en god måte”. Kritikere er blitt avfeid fordi de, etter VGs mening, har “tvilsom politisk bakgrunn”. For ordens skyld, og i parentes, gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke har vært med i AKP, ml, men kan vise til en kort og hektisk karriere i Unge Venstre.

Denne type mediedebatt er av liten verdi. Jeg har vært mer opptatt av noen sentrale detaljer i dekningen av saken.

Jeg kom til dagens debatt med tre hovedspørsmål til VG omkring viktige detaljer i dekningen av Yssen-Valla saken:

1. Hvor lang tid fikk LO på seg til å svare offentlig på Yssens oppsiktsvekkende oppsigelse? Det er et etablert prinsipp i presseetikken at en part som utsettes for angrep, skal ha rimelig anledning til å svare for seg i samme avis. Yssens oppsigelse var en omfattende kritikk av både LO-lederen og LO. Det ville være rimelig å innvilge LO romslig med tid til å svare. Fikk de det? Resultatet i VG, med tre sider Yssen og en spalte LO/Valla tyder ikke på det. Denne skjevheten fra første dag angir tonen for avisens dekning videre.

2. Hvor nær har kildene og redaktører/journalister stått hverandre i denne saken? Sett utenfra forbauses en stadig over den tette sammenfiltringen mellom pressefolk i hovedstaden og viktige maktmiljøer. Jeg vet lite om dette, men ville gjerne fått belyst hvordan samspillet mellom VG, Dagbladet og kretsen rundt Yssen fortonte seg før saken ble offentlig kjent og mens den pågikk på sitt mest intense. Vær Varsom plakaten oppfordrer pressefolk til å undersøke hverandre grundigere. Og hvorfor ikke i denne saken? Alle redaksjoner kan da ikke sitte i glasshus.

3. Hva med kildekritikken? Når ble den avviklet? I Yssen-Valla saken er det mange anonyme kilder. Etter det første oppslaget konsentrerte VG seg tydeligvis om å finne kilder som kunne bekrefte Yssens versjon av virkeligheten. Mange av disse var anonyme. Bruken av anonyme kilder var særlig påfallende under granskingen. Da alle anonyme lekkasjer gikk i Vallas disfavør. Etter at mediekjøret hadde pågått en tid, presterte Dagbladet å lage sidetopp med tittelen at Valla var enda verre enn pressen hadde fått med seg så langt. Kilden var anonym. Vær Varsom plakaten advarer meget sterkt mot bruk av anonyme kilder. Det er umulig for leserne å vurdere troverdigheten til slike kilder. Den angrepne part er uten sjanse til å forsvare seg. Særlig kritikkverdig er det, etter mitt skjønn, å bruke anonyme kilder til personangrep, som i denne saken. Når en sak ruller av gårde over lang tid, opplever en det samme hver gang. Nyhetsterskelen forsvinner nesten. Den minst utvikling i saken kan gi store overskrifter. Kildekritikken blir dårligere og gjerne preget av avisenes vinkel i saken. Kilder som bekrefter avisens syn på saken får plass, mens kilder med et avvikende syn, blir gjemt vekk i mindre saker eller ikke publisert i det hele tatt.

Det blir altså ingen anledning til å drøfte disse tre spørsmålene med VG, og jeg må overlate dem til refleksjon hos den enkelte av dere.

Professor Johan Giertsen pekte i sitt foredrag på svakhetene ved granskinger, særlig i saker med personfokus. Han uttrykte forbauselse over at pressen, som regel, er lite kritisk til resultatet av slike granskinger.

Nå blir granskinger gjerne satt i gang etter oppfordringer, ikke minst fra pressen. Redaksjoner vil gjerne plassere ansvaret hos en person – finne en “syndebukk”. Giertsen mente det er en svakhet at jurister ofte er for opptatte av å peke på enkeltpersoners ansvar når de blir satt til å granske noe. Det er i tilfelle en svakhet juristene deler med pressefolk. Personifisering og sensasjonalisering har forlengst gjort sitt inntog på de fleste områder i pressen. Slik sett passet sammensetningen av granskingsutvalget i Yssen – Valla saken perfekt til de tabloide riksmedienes behov.

Dekningen av Yssen – Valla saken er såpass omfattende, dramatisk og mangefasettert at den burde vært bredt vurdert av et kompetent utvalg personer. Her er mange interessante presseetiske problemstillinger som favner langt videre enn Vær Varsom plakaten. Slike vurderinger er gjort av større saker tidligere, og det har vært mye å lære av det materialet som foreligger fra disse.

Og denne saken er ikke ferdig ennå. Vi ser at en statsråd er ute og kommenterer Vallas sykemelding og den tidligere LO-lederen har som et slags svar på dette, vært til stede her i dag på krykker for å dokumentere sin helsetilstand.

Jeg oppfatter det slik at Yssen og Valla har hver sin oppfatning av virkeligheten. Begge anser sin oppfatning som den sanne. Pressen skal søke sannheten i sitt arbeid og bør ikke se bort ifra at sannheten kan ligge et sted midt imellom.

Mitt tema er medienes ulike roller i forbindelse med granskninger. Jeg vil først gå litt inn på mediedramaturgien i politiske skandaler. Dernest vil jeg ta opp pressedekningen under selve granskningsprosessen i et rettssikkerhetsperspektiv.

Medierte, politiske skandalers dramaturgi

Politiske skandaler er en gammel historie, men moderne markedsorienterte medier har gitt dem en ny dimensjon. Med tallrike medietilbud og nyhetskonkurranse 24 timer i døgnet kan proporsjonene saken får bli voldsomme, spesielt når kjente enkeltpersoner står i fokus. Journalistiske og kommersielle vurderinger lever her i symbiose. Selv skandaler med relativt begrenset saksinnhold kan få krigsproporsjoner. Mediebyrået Retriever oppsummerer at dekningen av personalkonflikten i LO ble på nivå med oppslagene om terrorisme og Taliban etter attentatene i New York og Washington 11. september i 2001.

John B. Thompson, forfatter av et kjent internasjonalt arbeid om politiske skandaler, har summert opp noen sentrale trekk ved slike prosesser (1). Ett allment kjennetegn er påstander om eller dokumentasjon av handlinger som overtrer visse verdier, normer eller moralregler. Anklagene kan handle om det meste, fra økonomisk korrupsjon og kredittkort på statens regning, til sex, løgn og videotape. Det siste regnes som en britisk spesialitet. Sverige hadde sin Sahlin-sak. Her hjemme knyttes politiske navn som Syse, Rød-Larsen og Tønne til liknende mediedrev

Et annet trekk ved politiske skandaler er at det som har skjedd har vært ukjent og skjult for de fleste. At en slik sak plutselig blir det gjort allment synlig, fører til at interessen for saken øker. Avsløringer av tidligere hemmeligheter pirrer. Andre kjennetegn er at anklagene raskt fører til offentlig misbilligelse og kritikk. Samt at fordømmelsen av det som har skjedd kan skade omdømmet til den som anklages, dvs. undergrave den prestisje, anerkjennelse, tillit og respekt som både organisasjoner og ledere er avhengig av for å ha legitimitet.

Enhver mediert politisk skandale vil ha sine særtrekk, og forløpet kan være vanskelig å forutsi. Samtidig går den journalistiske konstruksjonen av slike nyhetsløp gjennom bestemte faser og følger en bestemt dramaturgi. Thompson skiller mellom selve “overtredelsen” og avsløringen av denne i mediene, sakens oppklaring eller klimaks, gjerne i form av at noen må “gå” og ettervirkningene, for eksempel oppsummering og kritikk. Dekningen av Tore Tønne-saken i desember 2003, som endte med at Tønne tok sitt eget liv, førte for eksempel til at den politiske skandalen i ettertid ble kritisert for å være en medieskandale, noe som fikk Norsk Presseforbund til å nedsette et uavhengig evalueringsutvalg.

Denne fasedelingen minner om den dramaturgien Gudmund Hernes og Martin Eide har beskrevet som typisk for de store, regisserte nyhetsfortellingene: Første akt handler om å etablere en tolkningsramme, ofte med en synlig “skurk”, for eksempel en overgriper – og et offer. De nyhetene som passer inn i dette bildet prioriteres. I dramaets neste fase er det rom for tilsvar og nye anklager. Tredje akt er klimakset eller oppklaringen. Medienes logikk krever et sonoffer. Noen må gå, kastes eller sparkes, spesielt hvis omdømmet til en regjering, en bedrift eller organisasjon står på spill. Medieklimaet blir så kaldt, og omkostningene så store, at dette ofte oppleves som den eneste løsningen.

I ettertid vil hovedpersonen, den som gikk eller måtte gå, få tallrike medietilbud om å bearbeide sorgen og ”snakke ut” om mediepresset i beste sendetid. Redaktører er rause sånn.

Når mediedrevet fører til granskning

Hvis Gerd-Liv Valla hadde trukket seg som LO-leder allerede i slutten av januar, ville dramaet fulgt nøyaktig denne dramaturgien og nådd sitt klimaks da. I stedet førte det massive mediepresset til at LO bad om utsettelse gjennom å oppnevne et eksternt granskningsutvalg som skulle foreta en “gjennomgang” av saken. Det ble, som vi nå vet, noe annet og mer. Dramaet ble til en ny tre-akter, men med jurister i innsatte hovedroller.

I forbindelse med vanlige rettsprosesser ses det som et problem for rettssikkerheten at en intensiv, ensidig mediedekning kan innebære en fare for å påvirke domstolens beslutninger. Dette gjelder bl.a. at både vitner og dommere kan influeres av det som skjer utenfor rettssalens rammer, for eksempel fra medier som driver parallell etterforskning eller bringer forhåndsdømmende eller andre ensidig vinklete nyhetsoppslag. Vitner kan noen ganger ha problemer med å skille hva de personlig har opplevd, sett eller hørt uavhengig av mediene og det de har sett eller hørt via mediene.

Granskningskommisjoner vil generelt ha samme problem, men dette forsterkes betydelig når selve granskningen er etablert som et resultat av et mediedrev, noe som her hjemme skjedde både i den offentlige granskningen av UDI-saken og den private granskningen av LO-saken. Granskerne fikk i begge tilfeller oppdraget fordi sakene var medierte, politiske skandaler.

En innholdsanalyse jeg har gjort viser for eksempel at omfanget mediedekningen av “Yssen mot Valla-saken” i VG, Aftenposten, Dagbladet og Dagens Næringsliv de tre første ukene i januar var over det dobbelte av mediedekningen av kritikken mot tidligere statsråd Tore Tønne i desember 2003. Vinkling og kildebruk var dominert av oppslag som var sterkt kritisk til Valla/LO. Dekningen fikk Guri Hjeltnes til å stille følgende spørsmål i en kommentar i VG (12. mars 2007): “Er det en moderne versjon av offentlig henrettelse vi har sett de siste ukene? En fryd foran giljotinen?”

Tolkningsrammenes betydning

Et sentralt analytisk begrep er her hvordan konfliktens innhold og “sakens karakter” blir preget av hvilke tolkningsrammer som ble etablert gjennom kildeutvalg og journalistisk vinkling. Tolkningsrammer er i mediene knyttet til profesjonelle rutiner for å gjøre hendelser til nyheter som vekker interesse og gir mening for oss som lesere, seere eller lyttere. Innrammingen skjer gjennom valg av fokus, kilder, nyhetsvinkel og presentasjonsform, den handler både om det som vektlegges og om de aspektene som blir valgt bort.

Medierammen i VGs lansering av saken, 11. januar, presenterte konflikten som en fortelling om trakassering, med tittelen “Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid” som spissformulert salgsoppslag.

Et kjennetegn ved politiske skandaler er at den etablerte medierammen, i dette tilfelle “mobberammen”, raskt virker normerende på hva som, fra en journalistisk synsvinkel virker spennende og interessant. Det etableres en forståelse av hva publikum vil ha mer av og hva som bokstavlig talt selger. Andreas Hompland hadde en presis oppsummering av slike mekanismer i en kommentar i Dagbladet 21.1:

Gode historier om den vonde Valla er på billigsal. Mange er kalla til å bidra. Du får heile førstesida i Aftenposten dersom du kan vitna om at Valla oppførte seg ufordrageleg på eit fagforeningsmøte i ei obskur og fredeleg avdeling av Norsk Tjenestemannslag for 10.15 år sidan. Skulle det dukke opp fleire lik, er det bare å ringe VG og Dagens Næringsliv.

Han kunne gjerne føyd til Dagbladet, som i samme periode demonstrerte en annen side ved tolkningsrammenes betydning. Uka etter at Yssens oppsigelse ble publisert, meldte tidligere statssekretær Berit Reiss-Andersen seg på banen. Hennes kritikk av LO-lederen var knyttet til Vallas rolle som justisminister og taklingen av statssekretærskiftet. Dagbladet fikk like etter dette et eksklusivt intervju med nåværende lagdommer Torolv Groseth. Han var, i likhet med Ingunn Yssen, statssekretær hos Valla i perioden etter at Reiss-Andersen og Mæland sluttet våren 1997. Groseth har i ettertid, i et intervju med Klassekampen, fortalt at han til Dagbladet ga Valla det beste skussmål, politisk så vel som mht. personlig samarbeid. Intervjuet kom aldri på trykk. Underlig hva som noen ganger kan koke helt bort i en hektisk redaksjon. Adresseavisen.no grep senere tak i saken og noen av Groseths synspunkter ble formidlet i en nyhetsnotis fra NTB. Jeg tror det er en forsiktig påstand at hadde lagdommeren vært av en helt annen mening, så ville også hans plass i nyhetsbildet blitt langt mer synlig.

Dette betyr ikke at mediedekningen var monolittisk og entydig, selv om de som holdt seg til de største Oslo-avisene og nyhetskanalene måtte få et slikt inntrykk. Det fantes noen andre stemmer, blant annet i aviser som Dagsavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Klassekampen og Dag og Tid. Vurdert innenfor en annen tolkningsramme var Yssen verken en “varsler” eller et mobbeoffer, men en tidligere sjef som, ifølge en enstemmig ledelse i LO, ikke strakk til i jobben som leder for internasjonal avdeling. Hun takket nei til tilbudet om en annen stilling og sa som hevn opp da hun ikke fikk gå på Forsvarets Høgskole med full lønn. Med Tore Lindholts ord i et debattinnlegg i Aftenposten (8.2): “Det var ingen ’siste utvei’ for å få rettferdighet, det var en skadegjørende ’siste hilsen og takk’”.

Mitt poeng her er ikke hvilken tolkningsramme av disse som er “riktig”, eller mest dekkende, men at de alternative versjonene gir rom for ulike typer av faktagranskning hvis målsettingen er kritisk og undersøkende journalistikk. Sporene av det siste perspektivet er imidlertid i svært liten grad å finne i nyhetsdekningen av saken. Først etter at advokat Blekens prosedyre ble offentlig kjent etter påske, begynte en annen type relevante kilder, blant annet fra LOs internasjonale avdeling, å bli tydelige i offentligheten.

Mediene og oppnevningen av granskningsutvalget

Offentlige granskningsutvalg finnes det en lang tradisjon for, både i Norge og andre land. Private granskninger er et relativt nytt fenomen, spesielt når de kommer som et resultat av mediepress. Dette er et nokså blankt felt både i internasjonal og norsk medieforskning. Det er samtidig åpenbart at slike inkvisisjoner, spesielt hvis de legges opp slik at lekkasjer fra vitneavhør er mulig og sannsynlig, passer som hånd i hanske med markedsorientert nyhetstenkning og mediedramaturgi. Når utdrag fra formelt taushetsbelagte vitneavhør kan publiseres bygges spenningen om utfallet foran den endelige ”dommen” ytterligere opp.

En naturlig oppgave for en kritisk presse, etter at vedtaket om en privat granskning kom, ville vært å granske granskerne og opplegget av granskningen, spesielt i forhold til rettssikkerheten. Det skjedde ikke. Offentligheten fikk bare vite at de tre juristene var kjente, konservative og dyktige. Helt andre spørsmål kunne stått i kø: Hvorfor var ingen samfunnsvitere eller folk som har inngående kjennskap til fagbevegelsen med? Hvorfor valgte LO en utvalgsleder, Jan Fougner, som hadde vært LOs pågående motpart i en rekke rettssaker? Stemmer det at Fougner selv kontaktet LOs juridiske avdeling og tilbød seg å lede granskningen? Var det, som Giertsen var inne på, uproblematisk at førstelagmannen i et overbelastet Borgarting ble medlem i et granskningsutvalg der det senere kan komme rettsprosesser i hans egen domsinstans? Hvorfor ble en psykiatrisk ekspert på senskader etter krigshandlinger mobilisert som sakkyndig i en personalkonflikt i LO? Hvorfor har ikke noe sentralt medium klart å granske hva Right Management driver med og hva slags metoder selskapet bruker i avhør av vitner?

En av årsakene til alle unnlatelsessyndene kan være at journalister – i likhet med LO-ledelsen – har en naiv og ubegrunnet tillit til jurister som profesjon. Jurister kan selv være mer skeptiske ettersom de er vant til tolkning og uenighet og vet at jus ikke er en eksakt vitenskap. Derfor er det typisk at rettssikkerhetsproblemene knyttet til LO-granskningen først ble reist i offentligheten da røster som Giertsen, Jakhelln, Ørbech Sørheim og Stabell ble tydelige i offentligheten. Uten slike stemmer ville dette forblitt et ikke-tema.

Styrte lekkasjer med medievri

Så til mediedekningen av selve granskningen. Et spesielt interessant moment for medieforskere er jo at vi nå, i ettertid, vet hvilke vitner som ble avhørt og hvilke avhør som ble referert via lekkasjer. Jeg snakker da om granskningsutvalgets vitner, ikke om de anonymiserte intervjuene foretatt av Right Management. Dette gir en unik mulighet til å gå inn på spørsmålet om styrte lekkasjer og seleksjon.

Først noen ord om begrepsbruken. “Lekkasje” er jo et uttrykk fra dagliglivet når vannet strømmer ukontrollert ut av et rør eller inn i en båt. Mediemetaforen “lekkasje” handler derimot om en bevisst handling. Det er, for å si det sånn, alltid noen som lekker og sjelden av vanvare. Journalister og publikum er av gode grunner glad i slike lekkasjer fordi det kan gi unike muligheter til nyheter om forhold som ellers ville forbli skjult. Det er for eksempel utmerket at offentligheten har fått tilgang på noen av de sentrale dokumentene knyttet til LO-granskningen.

Samtidig er det noen viktige problemer knyttet til det som gjerne kalles “styrte lekkasjer”. Først og fremst handler dette problemet om seleksjon og muligheten for at bare de informasjonsbitene som passer visse aktører blir kjent for offentligheten, mens andre momenter og helheten holdes skjult. Vi må også kunne skille lekkasjer fra ordinære intervjuer med kilder som har vært inne til avhør, og som velger å si noe om det samme offentlig.

Dette er et emne som fortjener å bli del av et større forskningsprosjekt, men la meg gi et foreløpig innspill basert på en gjennomgang av nyhetsstoffet i noen sentrale aviser i februar/mars.

I alt var 31 vitner, utenom Valla og Yssen, inne til avhør hos Fougner-utvalget, et av dem to ganger. Hva flertallet, i alt 27, av disse vitnene sa, ser ikke ut til å ha blitt omtalt i eller lekket til pressen. Dette gjelder blant annet avhørene av mennene i LOs ledelse, og samtlige avdelingsledere i LO.

Lekkasjer bygd på referater og med sitater fra hva som er sagt i lukkete møter på advokatkontoret under avhørene finnes nesten bare i VG. Det første av disse oppslagene, 14. februar, hevder at “Valla gikk til frontalangrep på Yssen” da hun fire dager før møtte granskningsutvalget. Ingen direkte sitater er med. I denne artikkelen finnes de eneste spor som tyder på at det avisen kaller “kilder nær Valla” har uttalt noe. Disse uttalelsene er imidlertid begrenset til kommentarer om Vallas strategi. Hun møter ikke for å beklage, men for å gi sin versjon, heter det.

Bare fire vitneavhør er direkte omtalt og referert i VG. Tre av de som siteres er politisk topptillitsvalgte i LO, nemlig Ellen Stensrud, Rita Lekang og Bente Halvorsen. Det fjerde avhøret som siteres gjelder Ap-sekretær Martin Kolberg. I tillegg kunne VG den 9. mars, samme dag som granskningsutvalgets rapport ble lagt fram for LO, trykke en artikkel med informasjon hentet fra de sakkyndiges og Right Mangements ulike rapporter, dvs. fra dokumenter som fortsatt er hemmeligholdt.

Uttalelsene fra de tre vitneavhørene som er sitert, bredt brettet ut og som følges opp i dagene etter, handler imidlertid ikke om Vallas forhold til Ingunn Yssen. Temaet er i stedet de tre LO-politikernes eget forhold til Valla, som i tidligere perioder skal ha vært problematisk. Overskriften 24. februar er: “Rammer Valla. Kvinnelige LO-ledere bekrefter dårlig behandling. ’Jern-Ellen brast i gråt da hun snakket om Valla”. Den mest kritiske av de tre var Rita Lekang, en tillitsvalgt som til tross for motstand fra Gerd-Liv Valla ble gjenvalgt på siste kongress. Hun var også den eneste av de tre som hevdet at hun “kjente seg igjen” i forhold til Yssens sak. Det framgår samtidig at de tre tillitsvalgte i LO-ledelsen gjennom den siste perioden alle oppgir å ha fått et bedre forhold til Valla. Referatet fra avhørene i advokat Håkon Blekens prosedyre bekrefter dette.

At det finnes politiske og personlige motsetninger i LOs ledelse er ingen nyhet, Valla og Stensrud er jo tidligere vurdert som rivaler til jobben som LO-leder. Derimot har få visst at disse motsetningene i en tidligere periode har blitt opplevd som personlige og betente. Samtidig er det et spørsmål om relevansen som tidligere politiske og personlige motsetninger i LO-toppen har i forhold til Yssens sak. Som politisk tillitsvalgte er slike toppledere ikke vanlige ansatte og deres arbeidsforhold faller utenfor arbeidsmiljøloven. Hele LO-ledelsen var dessuten enige om nødvendigheten av å skifte ut Ingunn Yssen som leder av Internasjonal avdeling. Ved å fokusere på motsetninger og grums innen det politiske ledersjiktet fra tidligere år blir dette perspektivet borte.

La meg her gi et eksempel knyttet til spørsmålet om journalistisk vinkling. I advokat Blekens omfattende prosedyre/innspill til undersøkelsesutvalget påpekes det at 1. sekretær Ellen Stensrud og Ingunn Yssen representerte LO på en felles reise til Guatemala våren 2006. Det heter: “Det er ikke tvilsomt at Ellen Stensrud følte seg dypt forurettet over at IY ikke kunne betro seg til henne under denne lange reisen, men tilsynelatende holdt inne med alt inntil hun lot det eksplodere i VG til stor skade for LO”.

En alternativ overskrift til at “jern-Ellen gråt” over tidligere motsetninger i forhold til Valla kunne altså vært at hun sterkt beklaget Yssens fortielse. Problemet er at en slik versjon, som ville være like sann, ikke passer inn i den overordnete fortellingen og medierammen VG har etablert. Like lite tilfeldig er det at av den lange raden av vitner som ifølge LO-advokatens omfattende redegjørelse ikke ga uttrykk for noen spesielle motsetninger til Valla, og som ikke kunne bekrefte noen trakassering av Yssen, ikke ble vurdert av VGs informanter som nyhetsverdige. Hvis da ikke VG har fått tilgang på alt materiale, og selv er den som har silt informasjonen.

En etisk dimensjon

Den massive dekningen av en politisk skandale har i tillegg en etisk dimensjon, ikke minst fordi omtalen normalt er individfokusert, kritisk og belastende. Spesielt viktig blir en etisk vurdering av mediedrev hvis dekningen det i liten grad gis plass til alternative kilder og tolkninger.

En aktuell problemstilling er om aktører i maktposisjoner, inkludert tillitsvalgte i interesseorganisasjoner, er dårlig beskyttet mot tendensiøs journalistikk fordi de har sagt ja til offentlighet i utgangspunktet, og dermed må være forberedt på en omfattende og endimensjonal mediedekning hvis noe kritikkverdig har skjedd. En ekstremt sterk personifisering, i pakt med kommersielle nyhetsverdier, peker også mot en sterkt individorientert pressemoral, der ansvaret kan være omfattende, mens skyldspørsmålet og rekkevidden begrenser seg til en person. Granskninger bygd på slike premisser gir i liten grad den åpenhet, allsidighet og trygghet mot overgrep som vi forbinder med rettssikkerhet.

Noter:
1: Thompson, John B. (2002): Den politiske skandal. Magt og synlighed i mediealderen. København: Hans Reitzels forlag.

Ordet “gransking” har intet entydig innhold. Kjennetegn er en utredning av en gruppe som skal være uavhengig av oppdragsgiveren, som skal søke å klarlegge hva som har skjedd i en sak, som ofte skal uttale seg om ansvarsforhold, og også vurdere mulige systemfeil og hvis ja, foreslå endringer.

Betegnelsene offentlige og private granskinger korresponderer med hvem som er oppdragsgiver; om dette er et offentlig organ eller en privat bedrift eller organisasjon. LO-granskingen var privat. Forskjellen mellom offentlige og private granskinger knytter seg særlig til reglene for saksbehandlingen. I en offentlig gransking vil forvaltningsloven, offentlighetsloven og et rundskriv fra Justisdepartementet fra 1975 sette rammer, men likevel vil granskingsutvalgets skjønn over hva som anses som en forsvarlig behandling spille en viktig rolle. For private granskinger gjelder ingen skrevne regler. Saksbehandlingen beror da på hva oppdragsgiveren og granskingsutvalget anser som forsvarlig.

En annen inndeling av granskinger er mellom faste og særskilte granskingskommisjoner, som går på tvers av inndelingen mellom offentlige og private. Faste kommisjoner har en sammensetning som går ut over den enkelte sak, og hvor den samme kommisjonen skal granske alle ulykker eller andre forhold som fremgår av regelverket for kommisjonens virksomhet. På den annen side opprettes særskilte kommisjoner for hvert enkelt tilfelle.

Statens havarikommisjon for transport har sin virksomhet regulert i lov, gransker ulykker og alvorlige hendelser knyttet til luftfart, jernbane og vei, for å klarlegge hendelsesforløp og årsaker, ser etter mulige systemfeil, og utreder hvordan lignende hendelser kan forebygges. Det nasjonale utvalget for gransking av uredelighet i forskning etableres 1. juli i år, og blir også en fast kommisjon. Det skal etter forskningsetikkloven “uttale seg om forskning … har vært vitenskapelig uredelig”.

Granskingene som det oftest knytter seg størst offentlig oppmerksomhet til, er kommisjoner opprettet når et offentlig organ eller en privat bedrift eller organisasjon ønsker utredet en bestemt sak. Professor Bratholm brukte her betegnelsen “ad hoc-kommisjoner”. En annen hyppig brukt betegnelse er “særskilte” granskingskommisjoner. Granskingene i UDI og LO er eksempler.

Mandatet fra oppdragsgiveren angir rammen for en gransking. Problemene som ofte reguleres i mandatet kan deles i fire grupper. Dette er (1) klarlegge faktum, årsaker og mulige systemfeil; (2) vurdere mulige rettsvirkninger av dette faktum; (3) foreslå mulige endringer i regelverk, organisasjonsstrukturer eller annet; (4) fastlegge rammer for granskingen med tidsfrist etc. Om alle fire elementer er med, varierer fra sak til sak.

Reitgjerdet-kommisjonen, nedsatt i 1980, fikk et særlig omfattende mandat med en grundig fastsettelse av oppdraget, og med regulering av en rekke prosedyrespørsmål. På den annen side finnes eksempler på granskinger der oppdragsgiveren har vært langt knappere. Når mandatet er vagt, må kommisjonen selv definere rammene. Prinsipielt er dette ikke heldig. Oppdragsgiveren bør fastsette oppdraget. Særlig i en personfokusert gransking kan et vagt mandat bli en rettssikkerhetsrisiko, fordi det da kan bli vanskeligere å forberede sitt forsvar.

Mandatet kan på den ene siden forutsette at granskerne skal konkludere hva angår bevisbedømmelse, samt vurdere mulige rettsvirkninger og ansvarsforhold. Et annet og mer begrenset alternativ er at granskerne skaffer og systematiserer materialet, hvoretter oppdragsgiveren vurderer dette og trekker konklusjoner.

Prosessen: Inkvisisjon, lukket, uforutsigbar, ingen overprøving

Granskinger har tradisjonelt vært mest brukt for å avdekke systemfeil – bankkrisen, utbyggingen på Gardermoen etc. De siste årene har vi sett flere granskinger med personfokus. Dette setter rettssikkerhetsproblemene på spissen.

For det første er en gransking en inkvisisjon. De samme personer har ansvaret for å skaffe og vurdere bevisene, og eventuelt uttale seg om ansvar. Generelt er dette en rettssikkerhetsrisiko, fordi det kan være vanskelig å bevare distanse til saken når en selv skal opplyse denne. En forvaltningssak er også inkvisitorisk, i den forstand at vedkommende offentlige organ har ansvaret for å skaffe og vurdere bevisene, men da er prosessen inngjerdet med rettssikkerhetsgarantier i forvaltningsloven og annet regelverk. Inkvisisjonens motsetning er at partene har ansvar for å opplyse saken, slik det normalt er i sivile saker for domstolene.

For det andre er særlig private granskinger oftest en lukket prosess. Mot denne lukkethet står domstolenes åpenhet. Åpenhet disiplinerer aktørene, og gir tillit til prosessen. Mange av dokumentene i en offentlig gransking er offentlige etter offentlighetsloven. En privat gransking kan i sin helhet være lukket.

For det tredje er en gransking ofte uforutsigbar. Det kan være usikkert hvilke omstendigheter som kan få betydning, særlig hvis oppdraget ikke er skarpt avgrenset. Uforutsigbarheten kan også knytte seg til fremgangsmåten, fordi granskernes skjønn ofte spiller en stor rolle for valg av prosedyre.

For det fjerde kan utfallet av en gransking de facto få en slags domsvirkning. Det blir stor avstand mellom det formelle, som er at en granskingsrapport er en ytring som i seg selv ikke fastlegger rettigheter eller plikter; og det reelle hvor rapporten kan være like inngripende som en dom, men uten overprøvingsmulighet.

Tiden kritisk

Et av flere motiver for å iverksette en gransking er ikke sjelden å kjøpe seg tid i forhold til mediepågang. Man håper å få fred så lenge granskingen pågår, og håper at vinden stilner når granskingsrapporten leveres.

Dernest får mange granskingsutvalg knappe tidsfrister. En knapp frist skaper risiko for at utvalget ikke får nok tid til å reflektere over sitt materiale. Kvaliteten på rapporten kan bli svekket, i verste fall med den følge at en part uberettiget får kritikk. Tidsnød er en nøkkelfaktor i analysen av UDI- og LO-granskingene.

Gransking som pressmiddel og omgåelse av verneregler

En gransking kan flytte oppmerksomheten fra institusjonen som er granskingens oppdragsgiver, og over til den eller de personer som er i søkelyset. Vi så dette i UDI-granskingen da søkelyset ble flyttet fra mulige systemfeil i institusjonene og over mot personer. Og vi så dette i år, da LO-granskingen skjerpet personfokuset. Denne forflytning av søkelyset skaper i mediefokuserte granskinger risiko for at den tid som medgår til prosessen gradvis bryter ned partene ved lekkasjer og spekulasjoner.

Når det gjelder spørsmålet om en person skal tre tilbake fra en stilling eller et verv, kan en gransking flytte den reelle avgjørelsen fra arbeids- eller oppdragsgiveren, og over på personen. Enten en gransking er privat eller offentlig, kan prosessen først ha brutt ned parten ved det trykk som lekkasjer og spekulasjoner skaper, og terskelen kan da bli lav før vedkommende trer tilbake når rapporten er publisert. Formelt skjer dette ved frivillig avgang, men reelt er parten tvunget opp i et hjørne. UDI-saken illustrerer denne risiko, der granskingen ikke frembrakte noen saklig grunn for å si opp daværende UDI-direktør Ramin Osmundsen, men hun trådte likevel tilbake. Granskingen førte dermed til en omgåelse av de spilleregler som ellers gjelder i forholdet mellom arbeidsgiver (som i UDI-saken var statsråden) og arbeidstaker.

Spissformulert: Hvis vi får flere granskinger som UDI og LO, får vi et system der den ene part ved uenighet – eller hvor noe kritikkverdig kanskje er skjedd – ensidig utpeker et granskingsutvalg som på inkvisitorisk måte frembringer et faktum, og hvor trykket som granskingen skaper fremtvinger et resultat som man ikke kunne oppnå ved å følge vanlige spilleregler.

Bør gransking lovreguleres?

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal vurdere å lovregulere offentlige granskinger. Private granskinger vil forbli ulovfestet. Spørsmålet om offentlige granskinger bør lovreguleres, blir et debattema nå når lovutvalget er nedsatt. På den ene siden kan lovgivning styrke rettssikkerheten. Dette kan også få en positiv smitteeffekt for private granskinger. På den annen side kan institusjonalisering ved lov bidra til at gransking blir brukt hyppigere, under dekke av lovgivning som kan gi granskinger større autoritet enn det er dekning for. Det vil være uheldig hvis lovgivning skulle åpne for at granskinger blir brukt oftere i saker hvor for eksempel det vanlige forvaltningsapparatet eller domstolene bør være det forum hvor saken håndteres.

Tross disse betenkelighetene kan lovgivning bli en fordel, men lovutvalget bør formulere et utkast som ikke etablerer gransking som en ny prosessordning. Gransking må forbeholdes ekstraordinære situasjoner der de vanlige spilleregler ikke er aktuelle. Lovutvalgets største utfordring vil kanskje bli å definere i et utkast til en lovtekst hvilke undersøkelser som skal omfattes av den mulige fremtidige lov om offentlige granskinger, på bakgrunn av at begrepet ”gransking” ikke har noen entydig avgrensing.

Det er viktig å være nøktern med hensyn til hva som kan oppnås ved juridiske virkemidler ved granskinger. Mange av problemene er ikke juridiske. Eksempler er tendensen til at granskinger iverksettes hyppigere enn nødvendig, at oppdragsgiverne ofte har urealistiske forestillinger om hva man kan oppnå ved gransking, at oppdragsgiverne bør være mer varsom med å rette granskinger mot personer og i stedet for å se på mulige systemfeil, og at medier og allmennheten ellers har en tendens til å være ukritiske mot granskingsutvalg.

Skriftlig eller muntlig behandling?

Spørsmålet om en gransking skal gjennomføres etter et domstolslignende system med muntlighet eller alternativt med skriftlighet, er ikke lovregulert. I offentlige granskinger vil forvaltningens hovedspor med overveiende skriftlig behandling tilsi at dette blir et utgangspunkt, med mindre granskerne foretrekker muntlighet. I en privat gransking beror valget mellom muntlighet og skriftlighet på granskernes skjønn, med mindre oppdragsgiveren har gitt retningslinjer. Hvis et granskingsutvalg i en personfokusert gransking hvor rettssikkerheten er kritisk velger en prosedyre med ”slalåmkjøring” mellom skriftlighet og muntlighet, kan dette i seg selv bli en rettssikkerhetsrisiko fordi prosedyren kan bli uforutsigbar.

I LO-granskingen la utvalget opp til en prosedyre “så nær .. en domstolsprosess som mulig” (s 23). Når vi nå skal drøfte prosedyren i denne granskingen, er det derfor naturlig å måle den mot domstolenes saksbehandling, og de generelle problemer ved granskinger som er drøftet foran.(note 1).

Granskingsutvalgets sammensetning

Førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett var medlem av utvalget. Denne førstelagmannen er domstolsleder i den ankeinstans som vil få til behandling eventuelle rettssaker i kjølvannet av granskingen. En sak for domstolene som følge av granskingen vil bli ført for Oslo tingrett med Borgarting som ankeinstans. Selv om førstelagmannen vil være inhabil, er det uheldig at førstelagmannen deltok i en gransking hvor man ikke kan se bort fra at hans egen domstol senere kan få saken på sitt bord. En mulig rettssak som kan bli reist etter denne granskingen er dersom Valla går til domstolene med et krav om utlevering av dokumenter.

Formelt er rapporten en ytring. Reelt bidro førstelagmannens deltakelse til å forsterke granskingens konklusjoner, i det utvalget fikk et slags “halvoffentlig preg”.

Utvalget bestod bare av jurister. I en tvist om arbeidsforhold for domstolene ville legdommere normalt vært i flertall, trukket ut av det arbeidslivskyndige meddommerutvalget (2). Det ville ha vært nærliggende med en eller flere lege medlemmer i utvalget. Høyesterettsdommer Ketil Lund advarte på nordisk juristmøte i 1996 mot for sterk dominans av jurister i granskinger. Han viste til at jurister som er trenet i å vurdere ansvar på individnivå har lettere for å legge ansvar på personer, fremfor andre fagfolk som oftere prioriterer systemfeil (3).

Åpent mandat kombinert med inkvisisjon

Spesielt for denne granskingen er det åpne mandatet, der oppdragsgiveren LO sa at utvalget skulle foreta ”en uavhengig gjennomgang av den såkalte Yssen-saken” (4). Innenfor denne rammen måtte utvalget selv definere oppdraget. Når de samme personer ikke bare har ansvar for å opplyse saken – men også skal definere oppdraget – forsterkes den rettssikkerhetsmessige risiko, knyttet til at granskerne kan få for liten distanse til sitt materiale.

Utvalgets definisjon av oppdraget

I mandatet fra LO lå intet krav om en prosess som skulle munne ut i noe som minner om en dom. Ordet ”gjennomgang” som ble brukt av LO i mandatet, kan tyde på at LO ønsket en strukturert oversikt over saksforholdet. Dette ordet tyder i seg selv ikke på at oppdragsgiveren så for seg noe som ligner på en dom.

Av de spørsmål utvalget stilte som ledd i sin definisjon av oppdraget, var det sentrale ”om Yssen ble trakassert av LOs leder Valla” (rapporten s 18) (5). Rapporten beskriver ikke de argumenter utvalget må ha drøftet fra på den ene siden det forsiktige ordet ”gjennomgang” i LOs mandat, til på den annen side den domslignende vurderingen slik utvalget presiserte mandatet (rapporten s 21–22).

Gitt de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved en personfokusert gransking, ville det for utvalget ha vært nærliggende å problematisere hvor langt man burde gå i retning av en slags dom; i lys av at disse betenkelighetene er et systemtrekk ved granskinger, og er uavhengig av granskernes personlige dyktighet. Rammen rundt granskingen var preget av forhåndsdømming og lekkasjer, kombinert med det paradoks ved personfokuserte granskinger at allmennheten ofte må få en ”knusende dom” for å godta utfallet. Denne rammen ble i rapporten ikke drøftet som et rettssikkerhetsproblem. Det er mulig at utvalget diskuterte dette, men rapporten redegjør ikke for hvilken betydning disse ytre rammene burde få for prosessen.

Hvis utvalget hadde redegjort for disse forhold, kan det ikke utelukkes at resultatet hadde blitt større varsomhet – blant annet i ordbruken i rapporten og i hvor langt man burde gå i retning av noe som kan minne om en dom.

Partene ikke konsultert ved oppnevnelsen av sakkyndige

Utvalget knyttet til seg psykologisk sakkyndige ved firmaet “Right Management”, samt medisinsk sakkyndige ved en psykoanalytiker og en psykiater. Partene ble ikke konsultert før disse sakkyndige ble oppnevnt. Dette avviker fra domstolenes saksbehandling. I domstolene skal partene som regel gis mulighet til å uttale seg før de sakkyndige oppnevnes (6).

Partene utestengt fra forklaringer avgitt av vitner tilknyttet LO

Høringene for utvalget begynte 10. februar, og fortsatte dagen etter med en rekke personer tilknyttet LO. Tirsdag 13. februar fikk utvalget en anmodning fra HK-klubben i LO, hvor det het at flere personer ville få problemer med å forklare seg hvis Valla var til stede. På denne bakgrunn besluttet utvalget at partene – bl.a. Valla – ikke fikk høre vitner tilknyttet LO som forklarte seg deretter (7). Dette var samlet et betydelig antall. Tre problemer reiser seg her:

For det første fikk partene ikke uttale seg før avgjørelsen om utestengelse ble tatt.

For det andre var som sagt bakgrunnen en anmodning fra HK-klubben. Utestengelsen gikk lenger enn dette. Alle tilknyttet LO, også tillitsvalgte som formelt sett ikke er ansatt og ansatte som ikke er medlemmer av HK-klubben, fikk forklare seg uten at partene var til stede. Til og med medlemmer av LOs ledelse avga forklaring mens partene var på gangen. Årsaken til at utvalget vedtok at alle tilknyttet LO kunne forklare seg uten at partene var til stede – og dermed gikk lenger enn henvendelsen, gitt at denne kom fra HK-klubben – fremgår ikke av rapporten (s 37–38).

For det tredje er det i domstolene ekstraordinært å utestenge partene fra vitneforklaringer (8). Skoleeksempelet er voldtektsofre som ikke ønsker å forklare seg hvis tiltalte er til stede. Bakgrunnen for lovgiverens svært høye terskel for å kaste partene på gangen er dels at partenes nærvær er påkrevd for å kunne stille treffende spørsmål, dels at forklaringer i åpen rett med partene til stede disiplinerer vitnene, og dels at enhver part i en domstolsprosess skal ha full innsikt i de bevis som føres. Utviklingen frem mot en rettsstat har ført til at det faktum som domstolene skal legge til grunn mest betryggende fremkommer etter et åpent rettsmøte med partene til stede, og hvor vitnene kan eksamineres. I dette lyset er det overraskende at utvalget beveget seg bort fra denne grunnleggende premiss for vår domstolsordning, gitt utvalgets programerklæring om domstolsprosessen som utgangspunkt for granskingen.

Det var ikke tilstrekkelig at advokatene kunne være til stede i de forklaringer hvor partene ble utestengt. Advokatene har ikke førstehånds kunnskap om saken, og det er fundamentalt at partene personlig skal ha tilgang til all informasjon som fremlegges.

Bakgrunnen for at partene ble utstengt fra en rekke vitneforklaringer må trolig sees i lys av at ingen hadde plikt til å forklare seg. Utvalget kunne da risikere at vitner ikke ville gi forklaring. I avveiningen mellom å ikke motta forklaringer, eller motta disse med partene på gangen, valgte man det siste. Men gitt utvalgets erklæring om å følge domstolenes prinsipper, hadde utvalget en annen og mer nærliggende mulighet. Dersom viktige vitner hadde vegret seg for å gi forklaring, kunne utvalget ha gått til sin oppdragsgiver LO og sagt at det ikke er mulig å gjennomføre en rettssikker prosess, i lys av at vitner ikke vil gi forklaring, og i lys av at det vil være i strid med grunnleggende prinsipper å utestenge partene fra vitneforklaringer. Ved ikke å nytte denne muligheten, men i stedet gjennomføre granskingen i strid med sin programerklæring, valgte man et alternativ som innebar en mindre betryggende prosessform, særlig på bakgrunn av den inngripende virkning utvalgets rapport ville få, uansett konklusjon.

Psykologisk sakkyndige – verken Valla eller Yssen ble hørt

De psykologisk sakkyndige i firmaet Right Management mottok forklaringer fra 29 vitner tilknyttet LO, og hvor bare psykologene var til stede. Partene kunne da ikke kontrollere eller stille spørsmål til disse kildene. Det fremgikk ikke av firmaets rapport hvem av vitnene som sa hva (utvalgets rapport s 29). Verken Valla eller Yssen deltok i undersøkelsen (s 94).

Intensjonen fra Right Management (s 94) var “å oppnå en åpenhet og en fortrolighet som en åpen juridisk høring ikke ville kunne tillate”. Denne “fortrolighet” kan nærliggende ha vært en rettssikkerhetsrisiko, på bakgrunn av den grunnleggende hovedregel i rettssystemet at vitner skal forklare seg for åpen rett med muligheter for å bli eksaminert.

Til tross for at verken Valla eller Yssen ble intervjuet av de psykologisk sakkyndige i Right Management, fant dette firmaet at det var “hevet over tvil” at Yssen opplevde sitt forhold til Valla som “traumatisk og nedbrytende”, og firmaet fant at behandlingen av Yssen falt inn under “definisjonen for mobbing” (s 96). Psykologene konkluderte altså med mobbing, men uten å ha snakket med verken den angivelig mobbede eller den angivelige mobberen.

Utvalget skriver i rapporten (s 126) “at tre fagprofesjoner, uavhengig av hverandre, har bedømt et omfattende materiale på nokså entydig måte”. Utvalget følte seg derved “trygg på [sine] konklusjoner” (s 126). Disse tre profesjonene er juristene i utvalget, medisinsk sakkyndige og psykologene i Right Management. Rapporten fra dette firmaet ble dermed tatt til inntekt for utvalgets konklusjon om mobbing, selv om psykologene aldri snakket med Valla eller Yssen.

Medisinsk sakkyndige

Mandatet for de medisinsk sakkyndige er ikke gjengitt i utvalgets rapport, og fremstår som uklart. Disse sakkyndige deltok i utvalgets høringer. Det fremgår av rapporten at de stod “til utvalgets disposisjon med hensyn til å gi råd ved bedømmelsen av de ulike vitneprov som er fremført for utvalget” (s 24). De “råd” som her måtte være gitt, er ikke omtalt i rapporten. I domstolene er det utenkelig å bruke sakkyndige som en slags uformelle rådgivere for dommerne.

De medisinsk sakkyndige delte pauserom med utvalget (s 32–33). Dette kan synes som en bagatell, men sammenlignet med domstolsprosessen vil også dette være utenkelig, i lys av at all kommunikasjon mellom domstolen og de sakkyndige skal være kjent for partene, med mulighet for imøtegåelse.

Partene fikk ikke utlevert de medisinsk sakkyndiges rapport, men kunne lese den på utvalgslederens kontor. Dette er også et avvik fra ordinær domstolsprosess, der partene får utlevert skriftlige redegjørelser fra de sakkyndige, og hvor det i retten åpnes for å imøtegå redegjørelsen og stille spørsmål til de sakkyndige.

Det senere kravet om utlevering av dokumenter må sees i lys av at særlig de medisinsk sakkyndiges rapport ikke ble utlevert til partene.

Inkonsistens ved bruken av rapportene fra de sakkyndige

I utvalgets rapport (s 125) heter det at det for utvalget “ikke [var] nødvendig .. å støtte seg på” rapportene fra de psykologisk og medisinsk sakkyndige, jfr. s 103 om at rapporten fra de medisinsk sakkyndige “ikke [var] .. en premiss for utvalgets konklusjoner”. Samtidig viste utvalget på flere steder i sin bevisvurdering til de sakkyndige, med til dels lange sitater fra disses rapporter (bl.a. s 130–131, 132, 134, 138, 147). Dette er en inkonsistens fra utvalget. De mange henvisninger til de sakkyndige i bevisvurderingen viser at disse har hatt større betydning enn utvalget ga uttrykk for.

Selektivt fritak fra taushetsplikt

Yssen fritok LOs bedriftslege for taushetsplikten, så fremt ingen fra LO utover advokaten fikk høre (s 32). Valla fikk derfor ikke høre denne forklaringen.

Yssens fastlege ble også fritatt fra sin taushetsplikt, men bare overfor de medisinsk sakkyndige (s 32). De sakkyndige skrev deretter et referat av sin samtale med fastlegen.

Utvalget aksepterte dette selektive fritaket fra taushetsplikten. Både utvalget, partene og partenes advokater var avskåret fra å eksaminere fastlegen. Til tross for denne rettssikkerhetsmessige betenkelighet, ble fastlegens forklaring brukt av utvalget i vesentlige premisser for bevisvurderingen (bl.a. s 146–147).

Grensene for juristenes kompetanse

I rapporten kap 8.3 – “Utgangspunktet for utvalgets bevisvurderinger” – heter det (s 125) at “Vallas forklaring er dels preget av begrenset innsikt i og forståelse [av] hvorledes hennes atferd virker på andre”. Man spør seg: Hvilken kompetanse har et utvalg av jurister til å vurdere evnen til selvinnsikt, i lys av at utvalget samme sted sier at det ikke var nødvendig å støtte seg på de sakkyndige?

På s 131 heter det at “utvalgets syn [er] at sykdommen [til Yssen] er forårsaket av Vallas ledelse”. Tilsvarende kan spørres: Hvilken kompetanse har jurister til å vurdere årsaker til sykdom? Igjen gitt premissen om at utvalget ikke støttet seg på de sakkyndige.

En mulighet er at Yssens fastlege var avgjørende i bevisvurderingen når det gjaldt påståtte årsaker til sykdom (rapporten kap. 8.10, s 147). Men i så fall har utvalget lagt avgjørende vekt på et vitne som ikke kunne eksamineres.

Disse sidene av utvalgets bevisvurdering på områder hvor jurister ikke har kompetanse, tyder på at de sakkyndige hadde større betydning enn utvalget selv sier i rapporten. Desto mer betenkelig fremstår den manglende rettssikkerhet rundt de sakkyndiges rolle.

Tidsnød

Rapportens ordrikdom tyder på at utvalget hadde tidsnød. Med bedre tid ville fremstillingen ha vært strammere. Fristene i sluttfasen tyder på tidsnød – 1 mars leverte partene sluttinnlegg – 5 mars fikk partene lese de medisinsk sakkyndiges rapport – 7 mars var det uttalefrist om denne – 8 mars må rapporten ha blitt ferdigstilt og trykket – 9 mars ble rapporten levert.

Gitt fristene og rapportens omfang på 195 sider, kan det ikke utelukkes at store deler av rapporten var ferdigskrevet før partenes sluttinnlegg ble mottatt av utvalget. I hvert fall må rapporten nesten ha vært ferdigskrevet da utvalget mottok kommentarene til de medisinsk sakkyndiges rapport. Ettersom det bare gikk en dag fra fristen for å uttale seg om denne rapporten til granskingsutvalgets rapport måtte trykkes, kan det knapt ha vært mulig for utvalget å ta hensyn til partenes uttalelser til de medisinsk sakkyndiges rapport. Rettssikkerhetsmessig er dette betenkelig, ettersom utvalget i sin bevisvurdering viste til de medisinsk sakkyndiges rapport på flere steder.

Hvis utvalget hadde tatt seg noe mer tid, ville det ha fått mer ro rundt sin refleksjon, med den mulighet dette kunne åpnet for alternative tolkinger av stoffet.

LOs og Vallas advokat – Bleken – hadde en rekke innsigelser mot de medisinsk sakkyndiges rapport. Utvalget fant det (s 103) verken “nødvendig eller hensiktsmessig å gå nærmere inn på kritikken”, fordi rapporten “ikke [var] .. en premiss for utvalgets konklusjoner”. Som nevnt ble det vist til de sakkyndiges rapport på flere steder i bevisvurderingen. Da er det mer nærliggende at utvalget ikke drøftet kritikken pga tidsnød, gitt at utvalget satte uttalefristen til de medisinsk sakkyndiges rapport bare to døgn før rapporten skulle overleveres LO, og bare et døgn før rapporten måtte trykkes.

Rapportens fastslående og rammende form

Utvalgets form er fastslående både mht bevisvurdering og karakteristikker. Gitt svakhetene ved en gransking som er systemtrekk ved denne typen undersøkelse og stempeleffekten ved en negativ konklusjon, ville utvalget ha stått seg på mer varsomhet. Eksempler er ord som “entydig” (126) – “meget kontrollerende” (128) – “klart” (133) – “aggressiv og truende” (135) – “ydmykende”, “desavuering” (140) – “et kontrollbehov som er ødeleggende” (143).

Norske dommere skriver tradisjonelt sine avgjørelser stramt, varsomt og nøkternt. Granskingsutvalget brøt med denne tradisjonen med sin ordrikdom, sterke karakteristikker og rammende ordbruk.

Ikke innsyn i rapportutkastet

Ved ulykkesgranskinger er det lovfestet at parter og visse andre kan få innsyn i rapportutkastet med uttalefrist (9). Ellers foreligger ingen plikt til dette, men det blir praktisert i noen tilfeller. I denne saken var dette utelukket pga tidsnøden, men hadde man tatt seg bedre tid med for eksempel partsinnsyn i utkastet eller deler av dette, kunne mye vært oppnådd.

For det første ville partene da fått anledning til å uttale seg også i sluttfasen. For det andre ville partene – særlig Valla slik granskingen utviklet seg – ha fått tid til å forberede seg til hva som kunne komme. Hun kunne da ha konsultert med sin advokat eller andre om hvordan hun skulle forholde seg ved avgivelsen av rapporten. Slik situasjonen ble, fikk hun ingen tid til rolig overveielse. Innsyn i utkastet kunne ha åpnet for en fremgangsmåte som ville ha vært vesentlig mer hensynsfull enn den prosedyre som ble fulgt.

LO publiserte bare konklusjonene, ikke premissene

Etter at utvalget fredag 9. mars overleverte rapporten til LOs sekretariat, besluttet LO at sammendraget og konklusjonene skulle publiseres (rapporten s 16–20). Premissene (s 21–195) ble ikke publisert den dagen.

Effekten av at LO den 9. mars bare publiserte konklusjonene var at granskingen ikke kunne analyseres. Etterprøving var umulig i mangel på premisser. Først da rapporten ble lekket til avis-nettsteder fire dager senere, kunne granskingen vurderes. Men da var interessen kjølnet, og inntrykket som var skapt gjennom konklusjonene ble i de fleste medier stående som ”sannheten”. Om prosessen var slik at den kunne forsvare de rammende konklusjonene, ble – bortsett fra i få medier – et ikke-tema.

Hvis både premisser og konklusjoner hadde vært frigitt fredag 9. mars, ville det raskt ha vært mulig å se svakheter – særlig at utvalget på sentrale punkter avvek fra sitt program om å følge domstolsprosessens prinsipper. Dette kunne – kanskje – ha bidratt til å skape et grunnlag for en mer informert og nyansert debatt i den første fasen etter at rapporten var overlevert.

Det gir grunn til ettertanke at de fleste kommentatorene la til grunn konklusjonene i en rapport hvor premissene var ukjent. Hvis en domstol eller et forvaltningsorgan ikke hadde publisert premissene for en avgjørelse i en omstridt sak, ville trolig noen medier og allmennheten ellers ha mobilisert kritisk sans. Kanskje ville de også ha vist varsomhet dersom avgjørelsen rammet enkeltpersoner. Men da oppdragsgiveren for granskingen – LO – unnlot å publisere premissene slik at etterprøving ble umulig, synes den kritiske sans å ha vært fraværende hos mange journalister. Dette var sammen med forhåndsdømmingen og lekkasjene også et rettssikkerhetsproblem – ordet “rettssikkerhet” tatt i videste betydning.

Førstelagmannens pressekommentar da rapporten ble levert

I Dagens Næringsliv lørdag 10 mars 2007, dagen etter at utvalget overleverte rapporten til LO, “avfeiet” førstelagmannen i Borgarting – i egenskap av utvalgsmedlem – Vallas kritikk mot rapporten. Hadde dette vært en rettssak, ville førstelagmannen aldri kommentert sin egen dom. Dette illustrerer den mindre formelle og mindre betryggende behandlingsformen.

Utlevering av dokumenter

Det er kjent at partene ikke innehar viktige deler av underlagsmaterialet, særlig de medisinsk sakkyndiges rapport. I en privat gransking som dette vil en eventuell rett til å kreve dokumentene utlevert bero på en mulig ulovfestet regel. Minst fem grupper av argumenter kan hevdes til støtte for at vi nå er inne i en rettsutvikling som kanskje kan begrunne en slik regel:

For det første er det her tale om opplysninger etter personopplysningsloven, men loven gir ikke innsynsrett i dokumenter i en privat gransking. Loven har imidlertid styrket individinteressene ved innsyn i dokumenter, og er et argument i retning av en rettsutvikling som nevnt. For det andre kan innsynsloven av 1999 anføres som ledd i samme utvikling. Loven kom i kjølvannet av Lund-kommisjonen. For det tredje er interesseavveiningen i sykejournaldommen fra 1977 relevant (10). Høyesterett åpnet der for pasienters innsyn i sykejournaler basert på en interesseavveining, en rett som senere er lovfestet. For det fjerde kan vises til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som i en avgjørelse fra 2006 fant at svenske myndigheters nektelse av å gi innsyn i visse av sikkerhetspolitiets dokumenter var konvensjonsstridig (11). For det femte ville partene som hovedregel hatt krav på utlevering av saksdokumenter i en offentlig gransking pga forvaltningsrettslige prinsipper om partsoffentlighet.

Rettssikkerhetsmessig kan det vanskelig godtas at en part som har vært utsatt for en prosess hvis utfall reelt er like rammende som en dom ikke skal få utlevert sentrale dokumenter etter at granskingen er avsluttet, i en situasjon hvor parten også har vært utestengt fra mange av de muntlige forklaringene. Dette argumentet bør ha avgjørende vekt i interesseavveiningen mellom partenes behov for utlevering av materialet på den ene siden, og LOs mulige behov for ikke å utlevere. I denne avveiningen må det også vektlegges at særlig Valla har en klar interesse i å kunne studere grunnlaget for utvalgets konklusjoner hva angår påstander om hennes selvinnsikt og at hennes atferd angivelig er en årsak til Yssens sykdom (pkt 16 foran).

Oppsummering og konklusjon

Selv om granskingsutvalget fremhevet at det ville følge domstolsprosessen så langt som mulig, innebar granskingen en rekke avvik fra domstolenes behandlingsmåte, ikke minst utestengelsen fra vitneforklaringer.

Rettssikkerhetsproblemene i LO-granskingen rammet potensielt både Yssen og Valla. Under granskingen i februar må vi legge til grunn at utfallet var åpent. Begges rettssikkerhet ble da svekket ved bl.a. utestengelsen fra vitneforklaringer og uklarhetene rundt de sakkyndiges rolle.

Dette hadde bl.a. den effekt at partenes muligheter til imøtegåelse ble svekket. Men det har også en annen og underkommunisert og kanskje mer alvorlig side: Når en part i en gransking som denne får en så rammende rapport rettet mot seg i det offentlige rom med de følger det har for omdømmet og for Valla hennes verv, vil granskingen lett forbli et åpent sår. Ser vi derimot på forvaltningen eller domstolene eller en arbeidsgiver som følger vanlige spilleregler, er det lettere å forsone seg med en avgjørelse selv om man er sterkt uenig, fordi prosessen er forutsigbar og åpen for partene.

Dette har også sin bakgrunn i at organer som treffer avgjørelser i henhold til samfunnets vanlige spilleregler har legitimitet. Et privatoppnevnt granskingsutvalg kan aldri få slik legitimitet, fordi det er systemsvakheter ved denne typen undersøkelse når utvalget avgir en slags domslignende rapport. Disse systemsvakhetene er uavhengige av granskernes integritet og dyktighet.

Noen vil kanskje si at granskinger er noe toppledere må tåle. Men både UDI- og LO-sakene er over enhver rimelig tålegrense. Ingen fortjener å bli virvlet inn i en malstrøm som dette. Det er ingen rimelig balanse mellom på den ene siden de behov oppdragsgiverne for granskingene måtte ha, og på den annen side belastningene partene i slike granskinger påføres med prosessen og stempeleffekten.

Når det gjelder granskinger generelt, må terskelen for fremtiden bli vesentlig høyere for å sette i gang den typen personfokuserte granskinger som vi har sett i UDI og LO. Granskinger bør i hovedsak forbeholdes undersøkelser av mulige systemfeil, der granskingsformen som regel er hensiktsmessig.

Når det gjelder LO-granskingen, er det ikke et samsvar mellom utvalgets programerklæring om domstolenes saksbehandlingsprinsipper og den fremgangsmåten som rent faktisk ble fulgt. Min konklusjon blir at granskingsutvalget ikke har levert et troverdig svar på det spørsmålet om trakassering som utvalget stilte.

Noter:

1:Granskingsutvalgets oppdragsgiver var LO. Rapporten ble avgitt 9. mars 2007. Rapporten er pr. 25. mai 2007 formelt sett ikke publisert av oppdragsgiveren, men er likevel lagt ut på diverse nettsteder, bl.a. tv2.no.
2: Arbeidsmiljøloven §§ 17–6 og 17–7
3: Lund i referatet fra Nordisk Juristmøte 1996 s. 418–419: ”Jurister, som är tränade i individuellt och personlig ansvarstänkande i åtskilligt högre grad än fackmän som normalt försöker finna “systemfel” … har lättare att lägga ansvaret på en enskild person. … Jag är helt övertygd om att jurister inte bör vara ensamdomare, inte bara på grund av att jurister i så hög grad är inriktade på att konstatera personlig ansvar, utan även för att jurister inte är bra efterforskare. Jurister är bra intresseavvägare” (min kursivering).
4: LOs nettsider Jfr. Granskingsutvalgets rapport s 21.
5: Arbeidsmiljøloven § 4–3 tredje avsnitt. Utvalget besvarte spørsmålet bekreftende (rapporten s 147).
6:Tvistemålsloven § 241, straffeprosessloven § 141.
7: Rapporten s 37–38, jf s 30–32.
8:Tvistemålsloven § 214, straffeprosessloven §§ 245, 284.
9: Jernbaneundersøkelsesloven § 20, luftfartsloven § 12–22, sjøloven § 485 (sistnevnte ennå ikke trådt i kraft).
10: Norsk Retstidende 1977 side 1035 flg.
11: http://www.lovdata.no/avg/emdn/emdn-2000–062332-sveri.html

Mitt utgangspunkt er fastlegens og den menige avislesers. Jeg er ikke del av en trendsettende hovedstadselite, kjenner verken Valla eller Yssen, og har ingen egen agenda i forhold til seminarets anliggende. Jeg tar ordet fordi jeg skammer meg på vegne av min profesjon i denne saken og ønsker å bruke anledningen til å bidra til større bevissthet omkring roller og mandat, også for oss leger.

23. januar i år skrev jeg et debattinnlegg til Aftenposten med overskriften “Mobbeofferet Yssen”. Utgangspunktet var et tiltagende ubehag. Det første ubehaget ble vekket allerede i møte med Yssens oppsigelse i VG. Hun skriver: “21. august 2006 ble jeg sykemeldt av min fastlege. Han var av den oppfatning at jeg ikke under noen omstendighet kunne forbli i et arbeidsforhold som var så belastende. Ettersom jeg selv ikke har noe ønske om å forbli sykmeldt, men tvert imot komme meg ut i arbeidslivet så fort som mulig, tar jeg de medisinske vurderingen til etterretning og avslutter et arbeidsforhold som faktisk gjør meg syk.” Yssen definerte seg med dette ut av jobben som leder av LOs internasjonale avdeling som pasient, på et medisinsk grunnlag, med fastlegen i rollen som premissleverandør og vitne.

I dagene som fulgte steg ubehaget ved de gjentatte kravene fra media om innrømmelser, og dernest bedre innrømmelser, fra Valla – som altså av Yssen, fastlegen og en samlet presse var utpekt som sykdomsfremkallende agens. Et grunnspørsmål i all akademisk virksomhet er “Kan det være annerledes?”. I medisinen kalles det differensialdiagnostikk. I denne saken var symptom (tiltagende mangel på mestring), diagnose (mobbeoffer) og årsakssammenheng (Valla) nærmest fastslått a priori, uten undersøkelse.

Det som bringer meg opp på denne talerstolen i dag er Fougnerutvalgets rapport og dens (mis?)bruk av medisinsk ekspertise og terminologi. Yssen har løst sin fastlege delvis fra taushetsplikten, slik at denne kun har fått forklare seg overfor de to sakkyndige psykiaterne. Alle andre – utvalget, offentligheten, partene – er overlatt til de sakkyndiges referat og fortolkning av fastlegens forklaring. Granskingen ble iverksatt i et bestemt klima i opinionen, et klima som også la bestemte føringer for oppnevning av sakkyndige, mandat og metode. Premisset “ble syk av å jobbe i LO” har således fått ligge som en bunnplanke i prosessen uten mulighet til innsyn i forutsetningene for selve diagnosen. I etiske regler for leger står det eksplisitt at en lege som uttaler seg offentlig skal sikre seg hvordan hans eller hennes uttalelser blir brukt. Det er meg en gåte at Yssens fastlege godtok å uttale seg via sakkyndige stråmenn, spesielt i en åpenbart politisk sak som denne.

Som fastlege for 1200 enkeltpersoner og kommunelege i et lite lokalsamfunn med 3000 innbyggere i 26 år, dertil med en del offentlige verv på nasjonalt og internasjonalt nivå, har jeg hatt rikelig anledning til å reflektere over de ulike rollene jeg selv opptrer i som profesjonell. Jeg ser tre legeroller som avtegner seg tydelig i forhold til den aktuelle saken: For det første legen som hjelper og behandler. I forhold til den enkelte pasient er det pasientens subjektive lidelse som gir legens mandat. Hvorvidt pasientens opplevelse av lidelsen er “sann” i betydningen objektivt verifiserbar er uinteressant og irrelevant. Min jobb som lege følger av det hippokratiske imperativ om å hjelpe, trøste, lindre og om mulig behandle – på de premisser pasienten tilbyr. For det andre legen som sakkyndig. I denne rollen gis det regler for habilitet, objektivitet og avgrensing av mandat som er redegjort for av instanser innenfor rettsvesen og i de etiske regler for leger. I Fougnerutvalgets arbeid er svært mange av disse brutt eller i beste fall slurvet med, slik andre også har redegjort for. Den tredje rollen er legen som opinionsdanner. Dette er også en form for sakkyndighet, men på et metaplan, der mediene fungerer som uformelle “oppdragsgivere”.

Hvordan legger leger premisser i offentligheten? Helse, sykdom og behandling er godt stoff i media. Dertil kommer det jeg vil kalle “offerjournalistikken”, en form for individfokusert elendighetsjournalistikk som vegeterer på ulykker, sykdom og miserer der skylden kan legges på noen andre, en utenforliggende instans, aller helst en person. Leger er perfekte for formålet, (og ikke bare på grunn av kombinasjonen av pompøs selvforståelse og klønethet i forhold til offentlighet, men også derfor): Vi tilbyr en vitenskapelig fortolkning av lidelsen (diagnose), vi legitimerer den krenkedes offererstatus (pasient), og det hele er beskyttet av taushetsplikten som både pirrer nysgjerrighet og tilbyr den som har oppnådd pasientstatus amnesti, et gjemmested i forhold til motangrep og kritisk innsyn.

Yssen versus Valla er et eksempel på kamp om definisjonsmakt. Kampen om definisjonsmakten er en kamp om språk. Min bekymring, forsterket etter å ha fulgt denne prosessen, er at leger lar seg bruke eller opptrer som nyttige idioter — hvitvaskere, stråmenn og oversettere — i et spill om troverdighet der konfliktene omhandler helt andre forhold enn de medisinske. Jeg skal avslutte med et retorisk spørsmål som spissformulerer bekymringen: Kunne man tenke seg at hele denne saken hadde fått et annet forløp dersom Ingunn Yssen ikke hadde blitt “syk av LO” men rett og slett forbannet?