Christie understreker her hvordan Kongens ed til Grunnloven innebærer en anerkjennelse av at de to land — “hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov” – er likeverdige unionspartnere. Dette betyr, sier Christie, at de har krav på likebehandling — som søsken med samme rett til konges faderlige omsorg, og lik respekt for sin frihet og selvstendighet. Christies utlegning av hva kongens ed til Grunnloven betyr og hvilke politiske implikasjoner den har, kan ses som et forsøk på å binde Sverige og kongemakten til den samfunnskontrakten Grunnloven representerte. Hovedadressaten er nok likevel ikke “Tvillingrigets fælles Konge” – men kollegaene i det norske Stortinget. I talen tegner Christie en visjon av Norge som en selvstendig nasjon og likeverdig partner — og skisserer ansatsen til en politisk strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i unionen: gjennom å insistere på nøyaktig overholdelse av Grunnloven. Og dette ble en kjerne i norsk politikk i unionstiden.

Grunnlovskonservatisme ble et sentralt virkemiddel for å stå imot forsøk på “amalgasjon” eller sammensmeltning av de to landene, og det viste seg å være et effektivt våpen mot svensk dominans og forsøk på å svekke det norske stortingets rolle. I 1821 la Carl Johan fram forslag til radikale endringer av Grunnloven. Blant annet skulle Stortinget bare samles hvert femte år og da hovedsakelig behandle saker lagt frem av kongen. Konstitusjonskomiteen la fram sin innstilling i saken 17. mai 1824 – nøyaktig ti år etter at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll. Datoen var ingen tilfeldighet – og svaret var “nei”. Stortinget fulgte innstillingen og nektet å endre Grunnloven — til tross for at Carl Johan samlet tropper i Christiania under behandlingen av forslagene.

Grunnloven og 17. mai som symboler på norsk selvstendighet uroet Carl Johan. Han forsøkte å forby feiring av 17. mai og ville at Norge i stedet skulle feire 4. november – datoen for undertegning av unionsgrunnloven. Men igjen måtte kongen gi tapt — og 17. mai 1833 ble Stortingets grunnlovskonservatisme symbolsk befestet med avduking av minnesmerket over Christian Krohg som ledet konstitusjonskomiteen i 1824.

Stortinget gjorde ved flere anledninger bruk av Grunnlovens bestemmelser om riksrett mot regjeringens medlemmer når de mente disse var illojale mot Grunnloven og det norske stortingsflertallet. Det skjedde blant annet i 1825 da Kongen ved finansminister Collett bevilget penger til innkjøp av to dampskip. Fordi Stortinget ikke var samlet hadde Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget, men her mente Stortinget at deres bevilgningsmyndighet var krenket og stilte finansminister Collett for riksrett.

Riksrett var også et viktig virkemiddel da Stortinget i 1884 kjempet fram parlamentarismen – prinsippet om at regjeringen må utgå fra og ha støtte i Stortinget. Stortingsflertallet ønsket sterkere kontroll med regjeringen og ville at ministrene skulle møte i Stortinget. Da kongen blokkerte forslaget med veto i tre runder svarte Stortinget med å stille regjeringen for riksrett. Slik vant de striden og Johan Sverdrup dannet Norges første flertallsregjering utgått fra Stortinget.

Mye takket være Grunnloven — og måten Stortinget knesatte den på — forble unionen med Sverige en tynn union. Norge hadde stor grad av indre selvstendighet og fikk etablert viktige nasjonale institusjoner – egen nasjonalforsamling, regjering og sentraladministrasjon, eget domstolsapparat med høyesterett og egen nasjonalbank. Så selv om Sverige utvilsomt var den ledende part og likestillingsprinsippet ble brutt, særlig når det gjaldt utenrikssaker, så var unionen i praksis ikke så mye mer enn en felles konge. Sammenlignet med Dansketiden var Norge nå langt på vei mot en selvstendig, demokratisk stat med en økende nasjonal bevissthet — hvor Grunnloven og 17. mai var sentrale virkemidler i nasjonsbyggingsprosessen.

Grunnloven var også politisk viktig da en annen statsminister og jurist fra Bergen – Christian Michelsen – forhandlet fram Norges løsrivelse fra Unionen i 1905. Misnøyen med den svenske dominansen og retningen i utenrikspolitikken hadde økt. Norge følte ikke sine interesser ivaretatt og ønsket et eget norsk konsulatvesen. Svenskene nektet, men da Michelsen ble statsminister fikk han Stortinget til å vedta en lov om eget norsk konsulatvesen. Da Kongen nektet å sanksjonere loven, gikk regjeringen av. Kongen, som ikke hadde noe levedyktig regjeringsalternativ, nektet å godta regjeringens avgang. Michelsen så da en mulighet til å oppløse unionen på konstitusjonelt grunnlag. Argumentet var at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen dermed var oppløst.

Hvorvidt Michelsens grep faktisk var i samsvar med fungerende statsrett er omstridt, men at det juridiske argumentet var politisk viktig er det ingen tvil om. Det går dermed flere linjer enn Christiesgate mellom Wilhelm Frimann Koren Christie og Christian Michelsen — to politiske strateger fra Bergen som begge så betydningen av Grunnloven som politisk virkemiddel.

I dag er vi igjen i en situasjon hvor det står strid om hva Grunnloven skal være. Vår tids grunnlovskonservatisme kommer til uttrykk i motstand mot språklig revisjon og mot innføring av sosiale menneskerettigheter – gjerne omtalt som politiske signalrettigheter — i Grunnloven. Grunnlovens rolle som tradisjonsbærer og symbol står her sentralt.

De som ønsker å forandre Grunnloven ser den i større grad som et viktig politisk instrument, et virkemiddel for å binde dagens og framtidens politikere til vår tids samfunnskontrakt, som en kontrakt som omfatter et statlig ansvar for borgernes velferd. De mener at dette må få utrykk i Grunnloven gjennom bestemmelser som slår fast statens plikt til å sikre borgernes menneskerettigheter til utdanning, livsopphold, helse, bolig og kulturell identitet. Og de mener at Grunnloven må ha en språkdrakt som gjør at den kan forstås av befolkningen og dermed bli en del av den politiske identiteten. Kompromisset om språklig fornying av Grunnloven var langt på vei en seier for de som vil gjøre Grunnloven mer tilgjengelig – mens vedtaket 13. mai (pdf) av en svært begrenset rettighetskatalog – uten rett til livsopphold, helse, bolig eller kulturell identitet – blokkerte ambisjonene om å formulere en mer politisk relevant samfunnskontrakt for vår tid.

Wilhelm F. K. Christie: Tvillingrigets fælles Konge

Overlevering av kongens skriftlige ed på Grunnloven til Stortingets president
Christiania, 10. november

“Eden er aflagt; et helligt, uopløseligt Baand er knyttet mellem Norge og Sverige. Begge disse Riger staae nu ved Siden af hinanden, hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov, hvis nøiagtige Overholdelse vil sikre deres Uafhængighed. Naar Tvillingrigets fælles Konge med Viisdom vælger, og med Opmærksomhed hører sit Raad, aldrig adskiller det ene Riges Interesse fra det Andets, og aldrig glemmer, at begge ere Søskende, der have lige Krav paa hans Fader-Omhu; naar Begges Sønner paa Land og Hav kunne mødes som kjærlige Brødre; naar Norske og Svenske aldrig tabe af Sigte, at det ene Riges Hæder er det Andets, og at kun fælles Bestræbelser og Opofrelser give fælleds Fordeel og Sikkerhed: da vil Foreningen staae til sildigste Slægter; da vil den Dag, paa hvilken Baandet knyttedes, blive en Festdag for Efterkommerne; da vil andre Nationer med Misundelse see hen til Nordens lykkelige Halvøe. Dette venter, dette haaber den norske Nation af dens valgte Konges og hans Efterkommeres Viisdom, og af den svenske Nations Brodersind, ligesom den selv redeligen vil bidrage dertil. Gud bevare Kongen og hans Riger!”

Om Wilhelm F. K. Christie

Wilhelm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)

Wilhelm F. K. Christie (1778–1849) var sorenskriver i Nordre Bergenhus Amt. Han møtte som første representant for Bergen både i Riksforsamlingen og i stortingssamlingen senere på året. På Eidsvoll spilte han en mindre betydelig rolle, som forsamlingens faste sekretær, men om høsten pekte han seg straks ut som den førende. I egenskap av stortingspresident tok han hånd om forhandlingene og førte dem med suverent overblikk og med taktisk og språklig behendighet. At Norge, tross det svake utgangspunkt, oppnådde en nokså selvstendig stilling i unionen, skyldtes ikke minst Christies kløkt. Hans politiske karriere var lysende, men kort. Han avslo Kongens tilbud om ledende stillinger, og trakk seg tilbake til Bergen som stiftsamtmann og som amtmann i Søndre Bergenhus. I 1825 søkte han avskjed på grunn av helseproblemer. Resten av livet viet han arbeid for allmennyttige og vitenskapelige formål. Han skrev en rekke mindre avhandlinger, og redigerte tidsskriftet Urda; gjennom eget innsamlingsarbeid bygde han opp både et norsk dialekt-leksikon og en samling oldsaker. Christie opprettet Bergens Museum, som senere skulle utvikle seg til Universitetet i Bergen.

Den store talekunst fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en oppvisning av patriotiske dyder. Det dreier seg om en kampretorikk med tydelig heroisk preg. Situasjonen blir tegnet i svart og hvitt; følelsesladete begreper blir stilt opp i skarpe motsetningspar: Vi har friheten på den ene siden, tyranniet på den andre. Frihetens forkjempere står for verdier som fedrelandskjærlighet, offervilje, mannsmot; tyranniets tjenere er feige, krypende egoister. Den politiske virkelighet er først og fremst et oppgjør mellom slike moralske krefter: Den sanne patriot er bare opptatt av det felles beste; tyrannens medløpere tenker bare på seg selv. I den store, følelsesfylte tale blir situasjonen bestandig framstilt slik, som en strid mellom godt og ondt, uansett hva det dreier seg om saklig sett og nærmere bestemt. Jonas Reins tale ved edsavleggelsen i kirken dreide seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akkurat dét var hovedinnholdet i hans store finanstale på Eidsvoll også. Man kan ofte få inntrykk av at den slags demonstrasjon av moralske kvaliteter er nok i seg selv, i alle fall viktigere enn undersøkelse av sakens realiteter, eller anbefaling av konkrete tiltak og løsninger.

Det er ikke alltid godt å si hvordan slikt er å forstå. Mener taleren det han sier? I hvilken forstand mener han det? Utpå høsten 1814 oppsto det på Stortinget en situasjon som reiser nettopp slike spørsmål. Det var blitt klart for enhver at det ikke lenger var noen vei utenom unionen med Sverige. Før den avgjørende avstemning var det likevel flere som fant det påkrevd med kraftfulle demonstrasjoner av mannsmot og fedrelandssinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sammen, at det er bedre å dø for den gode sak enn å leve videre i skjensel og ydmykelse. I den berømmelige «berserkertalen» gikk Niels Hertzberg inn for hva vi i dag ville kalle total krig, blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk. Dagen etter stemte han, sammen med nesten alle de andre, for unionen. Selv hevdet han, mange år senere, at denne talen var ment som en parodi: Det var for å latterliggjøre de mest hysteriske patriotene at han talte på denne måten. Men ingen andre oppfattet det slik. Der og da ga det hele inntrykk av å være alvorlig ment. Det var det nok også – men i hvilken forstand?

Det rimeligste er nok å oppfatte denne talen, og mange lignende taler, som en selvstendig retorisk prestasjon. Den hadde, som så mange politiske ytringer i samtiden, en utpreget litterær og teatralsk karakter. Trolig var den alvorlig ment – men nettopp som kunstverk snarere enn som handlingsveiledning. Berserkertalen til Niels Hertzberg var, i det minste langt på vei, patriotisk teater – og i dette hadde den noe vesentlig til felles med for eksempel finanstalen til Jonas Rein.

De ledende menn i slekten fra 1814 var grunnleggende klassisk dannet. I deres skolegang var gresk og latin de eneste språkfagene; klassisk retorikk var det sentrale dannelsesfaget. Hva de lærte på skolen, var ikke minst å skrive, tale og deklamere etter mønster av antikkens mestere. Når de utbredte seg om friheten og fedrelandet, og framviste sitt mot og sin offervilje – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle romere. Det var disse antikke forbildene som slo igjennom i en stil som virker så merkelig høystemt og likesom overspent i dag. Den politiske tale var full av utrop («O, Frihet, O Fedreland!»). Stadig brøt den ut i lidenskapelige opprop («Nordmænd! Medborgere og Medborgerinder! Klippesønner!»). Innholdet ble gjerne personifisert, så man kunne rette direkte henvendelser til det («Ja, hellige Odelret!» sa Falsen på Eidsvoll). Denne svulmende deklamasjonen gikk gjerne sammen med et blomstrende billedspråk: Saken selv ble ofte dynget ned med metaforer og allegorier, og med henvisninger til oldtidens historie og mytologi. Til avslutning var ingen ting bedre enn et sitat på latin.

All denne lærdom og kunstferdighet ble avlevert med en kraft som i dag virker lettere forrykt. «Svada», «pathos» og «salvelse» var honnørord den gangen. Det var en «henrivende patetisk tale», kunne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den herligste svada». For oss er vel dette det aller mest fremmedartede, at de faste, konvensjonelle former kunne gå sammen med en slik heftighet i framføringen. I moderne romantisk kultur er det helst de personlige, dempede uttrykk som evner å berøre, for de virker ekte, som indikasjoner på et spontant, indre følelsestrykk. Men 1814-generasjonen var altså klassisk dannet, den var før-romantisk: Den gikk ut fra at kommunikasjon av følelser måtte skje gjennom imitasjon av noen upersonlige forbilder som så uten videre ville framkalle den rette reaksjon i enhver. Det gjelder bare å innta den foreskrevne heroiske positur – slik Demosthenes gjorde det, slik Cicero gjorde det – så blir man selv, og dermed publikum, revet med til de helt store høyder.

I dag kan det virke skjærende falskt – tillært, utstudert, utvendig, overflatisk. Men det var altså dette som skulle til. Og det kan ikke være tvil om at det gjorde sin virkning. “Jeg har aldri hørt maken til tale”, skrev en av grunnlovsfedrene i sin dagbok etter at Rein hadde levert sin finanstale. «Den inneholdt Perioder, hvorved Taarer strømmede os ud af Øinene. Der var en almindelig Sindsrørelse i Forsamlingen.» Iblant ble «Taarer og Graad forvandlede til Latter, især hvor han talte om Sverige og dets Agenters (skumle) Planer.» Da han var ferdig, nådde begeistringen slike høyder at taket holdt på ramle ned. Rein hadde ikke greie på økonomi; det var hodeløs ferd han gikk inn for. Men han vant flertallet med denne talen, og han avgjorde saken. En annen dagbokskriver, som var dypt uenig i sak, måtte motvillig registrere at så godt som hele forsamlingen fôr opp i «bachantinsk Raserie, klappede, skreg Bravo og Hurra, svingende Hændene over Hovedet».

Den store talekunst var det stort sett prestene som sto for; de hadde trening fra prekestolen. Men det fantes også jurister på Eidsvoll; for noen av dem var det viktigere med språklig presisjon enn med patos. Christie var den fremste representant for denne alternative retorikken. Hans stil var ikke folketalerens, men statsmannens. Når han talte og skrev, var det enkelt, likefram, nøkternt og sindig, med et slående preg av myndighet og verdighet. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Christie snarere spartansk. «Jeg elsker korthet», sa han.

1814-generasjonens retorikk var sterkt påvirket av den store franske revolusjonen – men altså ikke alltid på samme måte. En mann som Rein kunne minne om revolusjonens store teatralske og lidenskapelige forgrunnsfigurer – folk som Mirabeau og Danton – men Christie praktiserte en knapp og fyndig kunngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon. Den type språkkunst kom best til nytte utover høsten, under forhandlingene med svenskene, når ordene ble til forpliktende handlinger, og følgelig måtte veies på gullvekt.

Europas stormakter – Russland, Preussen, Østerrike og England – var fast bestemt på å tvinge igjennom unionen med Sverige. Deres utsendinger møtte den nye kongen i Christiania i begynnelsen av juli. Christian Frederik strakte seg langt for å komme dem i møte. Han godtok union og avgrenset selvstendighet for Norge, senere gikk han også med på å abdisere. Men han krevde at svenskene skulle godkjenne Grunnloven og Stortinget, og han avviste kravet om at Norge skulle gi fra seg grensefestningene Fredriksten og Fredrikstad. Det ble ikke oppnådd enighet. I slutten av juli gikk svenskene til angrep.

Det ble en kort krig. Svenskene var militært fullstendig overlegne. Etter to uker begynte forhandlingene om våpenhvile. De resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen. I denne avtalen lovte svenskene å godta Grunnloven fra Eidsvoll, bare med de endringer som var nødvendige av hensyn til unionen. Christian Frederik lovte å innkalle Stortinget, legge all makt i Stortingets hender, og selv forlate landet. Norges situasjon var etter dette helt annerledes enn etter stormaktenes diktat i januar. Svenskene godtok Stortinget som motpart i forhandlingene. De godtok at Stortinget skulle få vedta en ny grunnlov og foreta et nytt kongevalg. Ut gjennom hele 1800-tallet kunne forsøk på norsk selvhevding i unionen vise til denne avtalen som sitt juridiske fundament. Norge var ikke et lydrike, men en likeverdig part, med egen grunnlov og indre selvstyre, i en ordning med felles konge som det var oppnådd enighet om gjennom forhandlinger.

Etter nederlaget i krigen sommeren 1814 var det klart at det gikk mot union. Realistisk sett var det ingen vei utenom. Men det var ikke alle som ville bøye seg – særlig ikke i Bergen. Folket hadde avlagt ed på et løfte om å ofre livet for selvstendighetens sak, og kunne ikke nå løpe fra denne eden. Da representantene fra Bergen stilte på Stortinget høsten 1814, var det med bundet mandat. Et velgermøte hadde vedtatt at det ikke under noe vilkår kunne komme på tale å bryte sin ed, og dette vedtaket ble bekreftet og innskjerpet på nye møter utover høsten. Vi vil ikke bli «til Spot for Verden og til Meenedere for Gud», vedtok bergenserne. Den viktigste talsmann for denne politikken var biskopen, Johan Nordahl Brun. Slik talte han fra prekestolen i Domkirken på Christian Frederiks fødselsdag, 18. september:

Johan Nordahl Brun: Kaster ikke eders Frimodighed bort!

Preken på Christian Frederiks fødselsdag
Bergen, 18. september

“Dagens Anliggende er en Vaabenstilstand, som alvorligen indbyder til fornyet Krig. For at beholde i den vor Frimodighed, maatte vi ikke opskrue Beregningen over det ubetydelige hist og her tabte, men summarisk tælle, hvad vi endnu har.

Vi har, først av alt, en god og retfærdig Sag. Med Beviser for denne Sætning skal jeg ikke kjede. Men at retfærdig Sag staalsætter Frimodighed føler vel enhver, som ved vist, at han har Ret. Retferdig Sag er en vigtig Frimodighedsgrund, ikke for Krigeren alene, men ogsaa for os, der sidder hjemme, medens han slaar for os. Vel har Soldaten, endog i uretfærdigste Krig, allermindst, ja slet ikke Uret, han opfylder sin Pligt paa den blinde Lydigheds, den tunge Vei, og han udgyder uskyldigt Blod, og Blodskyld hviler ikke paa ham, kun paa Tyrannens Hoved, i hvis Ærende han gaar. Men i en Krig, som vor, kvæger det Frimodighed, at den ringeste Soldat, som skal gaa mod vor fælleds Fiende, ogsaa gaar mod sin egen Fiende; han gaar og tror, at han gaar i sit eget Ærende, naar han gaar forat beskjerme os; at naar der kun rykkes mod Svensken, gaar han, fordi han vil, og glemmer, at han befaltes at gaa, og alt da forresten lige, saa gaar den djærvere frem som gaar, fordi han vil, end den, som gaar, fordi han maa.

Men nu staar og falder vor Frimodighed med Svaret paa dette Spørgsmaal: Er endnu dette Folkemening i Norge? Hvem skulde vi da spørge? Spørg Folket i Norge, det er Bonden og hans vaabenføre Søn. Siger Mængden af denne Folkeklasse: «Vi er slagne, drevne paa Flugt, undertrykte, forskrekkede, vi tør ikke atter vove en Dyst», – nu ja, saa er det forbi, saa er det Daarskab, om vi Byfolk endnu vil være frimodige. Men nu svarer disse med én Mund: «Vi veg ikke et Haarsbred, hvor man bød os at staa. Hvor man bød: «Fremad!» der ginge vi Berserkergang. Vi higede efter Angrebs-Signal, som Vægteren efter Gry af Dag. Man skaffe os kun Brød, saa styrter vi frem til at opfylde vor Ed, hvortil man endnu ingen Anledning gav os: Vi er ikke slagne, ikke bange, og end raader Nordmand i Norge.»

Vor Regjeringsform – er den værd at stride for? Vi har jo dog nu den, vi alle helst ønskede; den af vore egne bedste Mænd forfattede; den, hvortil vi med hellig Ed har forpligtet os; den som værner om Frihed, om Eiendom, om Menneskeværd; som lover ikke alene os, men vore Børn og Børnebørn muligste Borgerheld. Den er vel, mener jeg, værd at stride for.

Hvad har vi da, hvad kan vi faa? Vi har endnu, hvad vi valgte: Kristian Fredrik. Vi havde valgt ham, om alle Europas større eller mindre Fyrster havde staaet for vore Øine. Han forstod, endnu indtil hans Sygdom, at herske over Hjerter; at erobre alt det, som omringede ham, med Vaaben, som ikke findes i noget Arsenal; Vaaben, som ikke dræber, ikke bortskrækker, ikke støder fra sig, men trækker, drager, fængsler, sammentvinger; han er – kort sagt – et af disse sjeldne Kongsemner, om hvilke man sige med større Ret end om store Digtere: de bliver ikke, men de fødes. Og denne har vi. – Men hvad kan vi faa? Hvilken Fremtid kan Norge haabe paa under en Kristian Fredrik? Hvad skulde da ikke vor spæde Stat voxe og herdes til? Just i en Alder, som kunde kaldes Rigets Opdragelsesaar? Fik Norge derimod en Knæk i disse første Aaringer under stedfaderlig Haand, under en Dannelse, hvorfra Kjærligheden var aldeles udelukket, – o, det naaede sig aldrig mere, blev aldrig hvad det havde Natur til at blive: bredskuldret og knoglesterkt – men en Skifting, gul og gusten, vantreven og visnende. En Mandsalder forbi, skulde ingen blandt Skandinaver gjenkjende den djærve Nordmand uden derpaa, at han syntes mere medtagen end nogen anden. Skulde da ikke disse rimelige Udsigter til en forskjellig Fremtid, atter bestemme vort Valg, styrke vor Frimodighed til at holde frem, som vi stevner?

Dog end engang: hvad har vi? Det i sidste Maaned passerede var ret en haard Prøvelse, selv for de frimodigste Nordmænd. Det var en Kolonne af stinkende Mørkskodde, som sank tung og tyk ned paa vore himmelhøie Fjeldtindinger. Det mørkeste af alt var, at den Mand syntes at have kastet sin Frimodighed bort, med hvis Frimodighed ingen Mand kunde maale sin, da han stod som en Kjæmpe i Aands-Kraft paa norsk Grund og svarede de mest oplyste Ministre fra Europas mægtigste Potentater og svarede saa, at de i deres Hjerter, idetmindste, maatte erkjende, at Norge havde Konge, og han var stor og vis og kjek. Og nu i August Maaned, hvad var skjedd ham? Hvad er skjedd med Norge under hans Regjering? O, det var bittert, det var krænkende, det var mørkt. Men, Gud ske Lov! det klarner op, Sygdom var det, det var alt; Lægerne vidner, at han helbredes daglig og styrkes og snart – det haaber vi, derom beder vi – snart staar han frem i al sin Glorie. Gud, helbred ham ganske og indset ham atter i fuldt Brug af det Klenodie, du gav ham, nemlig Frimodighed. Bedæk hans skjønne Hjerte med dette Vaaben! Gjør Vaabnet Uadskilleligt fra hans virkelig fyrstelige Aand, ligesom han selv har lovet at blive uadskillelig fra Norge. Gud! giv vor Konge og os alle ægte Norske Frimodighed til at blive vor hellige Ed og vort kjære Norge tro, om det og skulde koste Liv og Blod, Frimodighed til hellere at dø med Ære end leve med Skjendsel, end rave paa Jordkloden som Menedere, som banlyste af Gud i Himmelen og foragtede af hver Ærens Mand paa Jorden.”

Om Johan Nordahl Brun

Foto:Nina Aldin Thunecba

Johan Nordahl Brun, maleri i Domkirken i Bergen.

Johan Nordahl Brun (1745–1816) var sogneprest i Korskirken i Bergen fra 1774, og fra 1804 biskop i Bergens stift. I sin tid var han kjent både som salmedikter og dramatiker, og som en av de store talere og forkynnere; i dag huskes han trolig best for en patriotisk drikkevise («For Norge, Kjæmpers Fødeland») og en bysang («Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde»). Brun var en viktig skikkelse i utviklingen av norsk selvbevissthet, men han var ingen demokrat, og ingen tilhenger av nasjonal selvstendighet. I hans verden var det ingen motsetning mellom norsk patriotisme og troskap mot det danske kongehus. I Bergen gjorde han i 1814 en energisk innsats for å forhindre at byens representanter gikk inn på kompromisser med svenskene, og sørget for at de stilte med bundet mandat, stadig forpliktet av det høytidelige løfte om «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland».

På temmelig usikkert grunnlag gikk komiteen likevel inn for å garantere for gammel statsgjeld, og dessuten garantere for en fast kurs på nye sedler til dekning av statens utgifter. Dette var Eidsvollsgarantien – som Stortinget to år seinere så seg nødt til å gå tilbake på. Den ble vedtatt med stort flertall, men først etter hard debatt.

Kritikerne påpekte at planen var urealistisk og risikabel; den kunne føre til kaos i pengestellet, og dermed til nød og elendighet for store deler av folket.

Men tilhengerne lot seg ikke skremme. De oppfattet alle slike innvendinger som skjulte angrep på Christian Frederiks selvstendighetspolitikk. Når man først har satt seg et mål, sa de, så må man også være villig til skaffe de nødvendige midlene, og betale prisen.

Hva de uttalte seg om, var egentlig ikke økonomi i det hele tatt, men moral. Spørsmålet var ikke om vi hadde råd, men om vi hadde offervilje og fedrelandskjærlighet. Jonas Rein var den mest veltalende av dem. Med sin berømmelige «finanstale» feide han all tvil til side.

Jonas Rein: Jeg opofrer indtil den sidste Rest

Debatt om finanskomiteens innstilling
Eidsvoll, 13. mai

“Det er beklageligt, at nu Tidspunkten nærmer sig, da Norge kan udgjøre en egen uafhængig Stat, at nu Hindringer, som man kalder uoverstigelige, lægges os ivejen; at vore egne Landsmænd, raabe til os: «Det er umueligt, vi kunde ikke bestaae som en selvstændig Stat, vi maae give os i fremmed Vold. Vort forvirrede Pengevæsen, den uhyre Masse af Papiirpenge, som ingensteds neppe i Landet selv har Credit, deri ligger Grunden til vor Afmagt og Fordærvelse».

Det er grov Fornærmelse, forsætligen at ville blænde et heelt Folk eller dets Representantere; jeg maae heller ikke formode at det er disse Mænds Hensigt — ogsaa vilde det være baade fornærmeligt og latterligt, om jeg gav mig af med at fortælle denne hæderlige Forsamling, at vort Pengevæsen var i den ønskeligste Tilstand, og at der ingen Betænkelighed var i Henseende til vore Finantzer. Jeg spørger kun hvad Raad er herimod, Hvad Lægemiddel kan anvendes uden det, som maae søges hos os selv, hentes fra vor egen Villie, egen Kraft, fra vort Patriotiske Sind, det falder dog vel ingen ind, for fuldt Alvor, at troe at en fremmed Magt og allermindst den, til hvilken vi ere solgte, er beredvillig til at paatage sig vore Byrder og befrie os fra vore Sorger.

Jeg kan ikke tale som en Mand der har at yde af sin Overflod; det er Enhver bekjendt at Embedsmændene og især Kjøbstedernes Embedsmænd og iblandt disse fornemlig de Gjeistlige have lidt saare meget i disse Krigens Aar. Blandt de sidste er jeg. Men den usle Rest jeg har tilbage, offrer jeg med Glæde for Norges Friehed og Selvstændighed. Jeg har ikke arvelige Privilegier; jeg har ikke meget at efterlade mine Børn; men dette ønsker jeg, dette haaber jeg at kunne sige dem engang: Norge er frit og uafhængigt: I ere dets frie Borgere; ogsaa jeg har, efter ringe Evne, bidraget dertil. Ikke ville I forbande mit Støv, fordi jeg ingen anden Arv formaaede at efterlade Eder.

Oscar Wergeland: Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Og Du Norges Odelsmand! som dog har noget Meere der binder dig til Fødelandet, skulde du intet ville opofre, nu vel da, vælg det Eeneste som staaer tilbage, vælg Svensk Herredømme! og naar da engang i Tiden dine Efterkommere, medens de arbeide som Trældyr under det uværdige Adelsaag, medens de udsues og sukkende læse i Krønnikken hvad Norge, hvad Nordmænd engang har været – naar de da paa det sidste Blad i Norges Krønnikke læse: da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhængighed, Deres Børns Odel for en Sum hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spotte med vor Usselhed.

Vor Stilling er ikke glimrende, og dog spørger jeg, hvilket Folk kjøbte nogensinde sin Frihed og Uafhængighed for saa ringe en Priis? Spanien har ikke vunden saa megen Agtelse og Beundring som i disse 7 Aar da det kjæmpede med utrætteligt Mod for Frihed og Uafhængighed; At tilintetgjøre Deres Ejendomme, jage Hustru og Børn ud for at vanke om i ubekjendte Egne, uden at vide hvor de skulde finde Brød, dette toge de ikke i Betænkning for at vinde hiin Skat, Frihed for fremmed Undertrykkelse? Og Eder, Nordmænd, Eder tør man opfordre til en saa skammelig Feighed, til saa skjendigen at forraade det gjengivne Fædreneland, at bortgive det til Fremmede, til en Arvefiende, for at spare en Haand fuld forslidte Bankosedler.

Europas Øine ere Hæftede paa os, de offentlige Tidende der tale med høi Beundring om den ædle Beslutning, vi have fattet. O lader os dog ikke bedække vort Navn med Skjendsel! lader os ikke blive til Spot og Latter for de mange Folkeslag, der have lidt saa Meget og saa Skrækkeligt for at naae det Klenodie vi have i Hænde. Her gives Mænd iblandt os, der true med at forlade Fædrenelandet saa fremt det bliver frit. Bort med Dem! lad Dem længe nok flye det Land hvis uægte Sønner de ere!

Jeg for min Deel antager altsaa Finantz Committeens Forslag. Om jeg ejer, eller kan tilvejebringe den Sum Rigsbanksedler som af mig maatte fordres, det veed jeg ikke; men at jeg opoffrer indtil den sidste Rest, det veed jeg.”

Bakgrunnen var denne: I januar hadde de europeiske stormaktene bestemt at Kongen av Danmark skulle avstå Norge til Kongen av Sverige. Napoleonskrigene var over; danskekongen befant seg på tapernes side, nå fikk han betale. Det var i denne situasjonen Christian Frederik tok et dristig initiativ. I et desperat forsøk på å beholde Norge, satset han på å la seg utrope til konge for en selvstendig norsk stat. Som arving til den danske tronen ville han så en gang i fremtiden kunne gjenskape den gamle helstat.

Først viste han til sin arverett. Men flere omkring ham insisterte på at denne retten var gått tapt; kongen var blitt tvunget til å gi den fra seg. Prinsen ble etter hvert overbevist om at hans eneste utvei nå var å appellere til det norske folket. Han innså at han måtte gå god for det moderne, liberale prinsipp om folkesuvereniteten. Dét går ut på at kongens makt har sitt grunnlag i at folket en gang har betrodd ham makten. Når han nå hadde gitt den fra seg, var den ifølge dette prinsippet gått tilbake til folket, som nå igjen sto fritt til å overdra makten til hvem det ville. Hvis Christian Frederik skulle ha håp om å sikre seg Norge, måtte han altså la seg velge. Derfor aksepterte han også å kalle sammen en riksforsamling, der nordmennene selv kunne utarbeide en grunnlov og bestemme hvordan landet skulle styres. Konstitusjonelle begrensninger på makten fikk han tåle, om denne makten bare ble hans.

Christian Frederik instruerte embetsverket om hvordan det hele skulle ordnes. I kirkene rundt om i landet skulle det avholdes valg på representanter til en riksforsamling, samtidig som det ble avlagt en troskapsed til fedrelandet. Dette var et taktisk grep som overrumplet alle motstandere. Med eden i kirkene fikk Christian Frederik tilslutning til sin politikk, direkte fra folket som helhet. Dette løftet som alle var nødt til å avlegge, i form av en høytidelig ed i Guds navn, var et middel til å binde riksforsamlingen. Da prinsen senere ønsket delegatene velkommen til Eidsvoll, minnet han dem om dette. «Det hele Folk har i Herrens Tempel aflagt den høitidelige Eed, at hævde Norges Selvstændighed», sa han da: «den Eed skal I besegle, trofaste Nordmænd.» Slik gjorde han det klart for dem hva de hadde forpliktet seg til og hva de var avskåret fra. De hadde allerede sluttet seg til prinsens motstandspolitikk. Å argumentere for en minnelig ordning med Sverige, var etter dette både å bryte med folkesuvereniteten og å bryte sitt løfte til Gud.

Jonas Rein: Norges Selvstændighed

Tale og bønn ved avleggelsen av eden til Norges selvstendighet
Bergen, 11. mars 1814

“Det er i dag bekjendt, at Danmarks Konge, Frederik den Sjette, som ogsaa var vor Konge, nød af Vold og Overmagt, har løst alle sine norske Undersaatter fra sin Troskabs-Eed til sig, ja, end mere, nød af samme Vold, at afstaae Norges Rige til Sverrig. Han kunde ikke andet den gode Konge, Voldsmænds blodige Sværd svævede ham over Hovedet. Men vi friebaarne Nordmænd lade os ikke mageskifte som man bytter Fæ.

Ak! der hviler Blodskyld over Sverrig! De have valgt til Kronprinds en oplært Menneskeslagter, som nu lader sig bruge som Hærfører mod sit eget Fædreland, med ham har Sverrigs Regjering nu udkommanderet over 25000 svenske Mand, fra Gaard, fra Hustru, fra Børn, at stride i fremmed Land for Frihed – maaske. Nei, for Penge.

O! I, mine Brødre! blive udcommanderede langt borte fra elsket Fædreland, henud i Tydskland, hvor nu mangen faver svensk Kriger falder for franske Kugler. Du skal bytte med ham, og der, der skal dit ærlige norske Blod flyde; der skal du bløde dig i hjel for dit Fædreland – maaske! O, nei! for fremmed Herskab, for fremmede Penge; du skal sælges som Fæ, sælges af en Slagterdrift.

Ja, Nordmand! du ærlige Nordmand! Da du nu visselig maa bære Krigens Byrder, hvad enten du godvillig, som ræd Slave, gaaer over til Svensken eller ei — bør du da ikke langt heller kjæmpe for Frihed, for Ære, for Hustru, for Børn, for Eiendom — Du, Nordmand! som skal bløde, vil du da ikke heller bløde dig i hjel for dit Fædreland, end for Voldsmand? Og vil du da ikke heller døe med Ære end leve med Skam?

Ja! jeg læser i enhver ærlig Nordmands gnistrende Øine hva der staaer i hans Hjerte: Jeg vil kjæmpe for Fædreland, min Fædrejord skal før drikke mit varme Blod før jeg sviger — saa raaber du, Landsmand!

Men hvo fører os an? Hvor er Bannern? siger du. — Du har Anfører, Broder! Lovet være Gud! du har ham. Han kom til os som hin Engel, fra Himmelen høit, han Norges Odelsmand, Prinds Christian Frederik. Han vil føre dig an, han vil dele Liv og Død med dig.

Udi 434 Ar var Norges Klipper foreenede med Danmarks Sletter — Klipperne gave Staal mod Voldsmand — Sletterne gave Armene Kraft at føre Staalet. Udi 365 Aar regjerede den oldenborgske Stamme Norge og Danmark faderligen. Nordmand, Nordmand! for 365 Aar siden, var din Farfaders Farfaders Oldefaders Oldefars Fader med at vælge og hylde, og sværge første Troskabs-Eed til første Konge af denne Stamme: Chr.1ste. De svore ærligen de Mænd, de holdt hvad de svoere, thi de frygtede Gud, derfor ærede og lydde de Kongerne.

Ja! jeg synes at høre i Dag vore Oldefædres salige Aander raabe ned af Himmelen til os: Vi her oppe i vor Faders Huus, vi synge nu Saligheds Sange, som alle Himle give Gjenlyd af, denne Sang: Strider, Børn! Som vi strede, og da skulle I engang siunge med os: Amen, Velsignelse, og Ære, og Visdom, og Taksigelse, og Pris, og Magt, og Styrke være vor Gud i al Evighed.

Men her taler til os en vigtigere, høiere Stemme: Pligtens, Ærens og Frihedens hellige Stemme, og dette er Guds Røst; thi hvem bød Pligt og Ære og Frihed uden Gud. Som vor Tro er vor helligste Eiendom til Himlen, saa er vor borgerlige Frihed og Ære paa Jorden. Forsvar dit Liv, din Eiendom! overgiv ikke dine umyndige Børn til Slavelænker! Det er Guds Røst i vort Hjerte. Derfor opfordrer jeg eder i Dag at aflægge denne Eed: At forsvare med Liv og Blod Norges Selvstændighed.

Jeg aflægger først denne Eed.

Maatte Nogen tænke: du er Guds Ords Lærer, det er ikke dit Kald at gaae i Krig, du vover ikke saa meget som jeg, der kan komme at staae for Kugler og Sverd.

Ja, Broder! jeg torde vove ligesaa meget som du. Jeg vover Embede, ja Liv. Man døer ogsaa for Sandhed. Thi dersom det skeer, det Gud forbyde! at vort Norge erobres med Magt, da vil Voldsmand sige til mig: Du stemplede din Menighed at forsvare Norge — Du ugjød Blod — Du skal døe — Ja jeg døer gladelig.

Min velsignede Menighed! eet beder jeg dig, for den Kjærlighed, der er mellem os, – skeer det, det Gud afværge! forbarm dig over min Enke og mine faderløse Børn! drag Omsorg for dem! O! saa døer jeg gladelig, thi jeg døer for Pligt, for Ære, for Frihed.
Jeg oprækker nu min Haand til Himlen, Gud række nu sin Haand til mig!

Jeg sværger at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland, saa sandt hjælpe mig Gud og hans hellige Ord!”

Om Jonas Rein

Foto: Nasjonalbiblioteketcb

Jonas Rein.

Jonas Rein (1760–1821) var sogneprest i Nykirken i Bergen. Han utga flere diktsamlinger, helst i den melankolske gate; ifølge Zetlitz var han «den sande Sorgs ulignelige Sanger». I Riksforsamlingen på Eidsvoll møtte han som Bergens fjerde representant. Her opptrådte han som markant tilhenger av selvstendighetspartiet og som en effektiv taler. Ifølge Henrik Wergeland praktiserte han en «energisk flammende Veltalenhed», full av «heftige Udgydelser». Hans ofte aggressive utfall mot «svenskepartiet» skaffet ham mektige fiender. Som taler i riksforsamlingen fikk han i flere tilfeller avgjørende innflytelse – men det kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig etter Johan Nordal Brun i 1816.

Talene har flere oppgaver. De skal gripe det spesiell med situasjonen vi befinner oss på nyttårsaften eller 1. nyttårsdag, og samtidig peke fremover. De som jobber med nyttårstalene vil se til tidligere år for både inspirasjon og “uskrevne regler.” Du skal tale samlende, vise noen verdier landet er bygget på, og peke en retning for året som kommer. Kanskje like interessant som talen selv, er genren. Som Lloyd. F. Bitzer skriver (i Jens Kjeldsens oversettelse fra kapittel 5 i Retorikk i vår tid):

 Dag etter dag, år etter år, oppstår sammenlignbare situasjoner, situasjoner som foranledninger sammenlignbare responser; herav fødes retoriske former; og en særlig terminologi, språkbruk og stil etableres.

Nyttårstalen er en tale, av en viss lengde, på en spesiell dato. Men vi har hørt den før. Den blir holdt hvert år, og forandringen skal kun skje gradvis. Kanskje noen endringer i formen. Men ingen radikale nye ideer. Hvis noe dramatisk har skjedd med landet eller verden i året som gikk bør det nevnes. Men tradisjonen er like viktig som nyhetens verdi. Det er også utfordringen for å lage en god tale – den må både føles frisk og trygg på samme tid.

Og hvordan gikk det i år? Min kjappe dom: Kongen var helt konge. Erna Solberg var stiv, men solid.

I talen gikk kongen elegant fra et folkekjært sitat av Anne Grete Preus om kjærligheten som et fundament i menneskelivet, til å snakke om Grunnloven som et fundament for landet vårt. Han fremhevet ytringsfriheten vi har, også til å kritisere kongen selv. Det var en velformet overgang. Det var også et riktig grep å la hele talen kretse rundt Grunnloven, og knytte kongehusets historie til denne. Det er jo en av de mest sentrale sidene ved 1814: Stortinget velger sin egen konge. Norge blir ikke bare levert som et stykke kjøtt fra Danmark til Sverige. Riktignok må den første kongen vi velger, Christian Fredrik, gi fra seg tronen til svenske Karl 13, men da er allerede ideen om folkesuverenitet etablert.

Kongen viste videre til hvordan hans “bestefar Kong Haakon” hadde båret en lommeutgave av Grunnloven i brystlommen under de fem krigsårene, og minnet oss på den måten hvordan kongehuset i Norge er knyttet til historien om demokratiet. Han gjorde rett og slett meget godt opp for fjorårets bomskudd, hvor talen startet med Aragorn i Ringenes Herre. Det norske kongehuset finner legitimitet i vår egen historie, ikke i fantasy-litteratur.

Aller best like jeg nok måten han brukte Thomas Konow, den yngste eidsvollsmannen, som var bare 17 år da han deltok på riksforsamlingen. Kongen stilte spørsmålet:

 (…) jeg lurer på hva 17 år gamle Thomas Konow ville sagt hvis han visste at ytringsfriheten – som han var med og kjempet fram for 200 år siden – også ble brukt til å mobbe medmennesker på internett… En ung jente skrev til meg og fortalte at nettmobbingen nesten hadde ødelagt henne. Senere, gjennom møter ansikt til ansikt med mobberne, hadde det heldigvis tatt slutt – og livet var omsider i ferd med å rette seg igjen. La oss bruke 2014 til å feire våre friheter med klokskap.

Han slo dermed an tonen for noe som bør være et hovedtema gjennom grunnlovsjubileet, nemlig forholdet mellom ytringsfrihet og ytringsansvar.

I år var det også naturlig at Erna Solberg, i sin svenneprøve, skulle nevne jubileet. Ellers slo første del av talen meg som en ganske typisk Erna Solberg-tale, hvor hun snakker om to av signatursakene sine, nemlig skole og psykisk helse. Den delen av talen hvor hun utfordret folk til “Å ansatte flere med hull i CV-en” ble plukket opp av de fleste avisene, og kan nok bli stående som et sitat vi husker. Det skaper også en forventning om politisk handling.

Høyre har jobbet strategisk i flere år fra å være “kalkulatorpartiet” til å snakke mer om verdier. Man kan lese den siste av Jan Petersens landsmøtetaler, og sammenligne den med den siste til Erna Solberg, så ser man at partiet har beveget seg med syvmilssteg mot en mer verdiorientert kommunikasjon. Det er ikke dumt. Det å kommunisere verdier er nok noe av det mest rasjonelle man kan gjøre for å få frem budskapet sitt.

Best mener jeg talen var mot slutten, hvor hun koblet opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1813 til den dramatiske våren, sommeren og høsten 1814. Slik laget hun en viktig bro mellom kunnskapspolitikken og vår egen historie. Det som nå er Universitetet i Oslo, spilte som kjent en viktig rolle gjennom 1800-tallet for norsk selvstendighet.

Ellers var det en morsom detalj at Statsministeren kanskje har studert den tyske forbundskansleren Angela Merkels måte å holde hendene i diamantform. Det er slikt vi ikke tenker på når vi ser på talen, men hvis hun hadde stått og rotet med fingrene ville det fort blitt en snakkis.

Nyttårstalene blir i motsetning til de tomme raketthylsene stående i historien vår. Små tekster som minner oss om nasjonens tilstand akkurat det året. Det er vel verdt å ta en titt på taler fra våre naboland. I Sverige har man sogar partiledernes juletale. Helle Thorning-Schmidts tale var også god. Man kan også ha glede av tidligere taler. De gir en følelse av tidens gang. Ellers sa kongen noe fint om det han kalte Grunnlovens kanskje viktigste paragraf, nemlig den siste:

Den sier at hvis noe av det som står i loven viser seg ikke å være til folkets beste og derfor bør forandres, så kan det behandles på nytt – og endres – av Stortinget. Det har blitt gjort mange ganger. En av de viktigste endringene skjedde da paragrafen som forbød jøder adgang til riket, ble opphevet. En annen viktig endring, som vi har feiret dette året, ga kvinner stemmerett. Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.

Kanskje vi også kan si dette om nyttårstalene? De må speile vår egen tid og virkelighet. Ellers mister de sin relevans og verdi. Alt i alt tror jeg kongens tale blir stående fra i år. Han har også et annet, kanskje lettere utgangspunkt enn den som er statsminister. Han blir ikke ansvarliggjort på samme vis, og trenger ikke følge opp budskapet med konkrete politiske initiativer. Desto større er kravet om et slags symbolsk initiativ. Og den siste setningen før kongen ønsket oss godt nytt år var: “Kjærligheten er et sted å feste blikket. Og Grunnloven er et sted å stå,” — Det var en verdig måte å introdusere grunnlovsåret 2014.

For å vurdere hva vi skal feire, er det nyttig å ta utgangspunkt i hvilket syn på Grunnloven som måldokumentet legger til grunn. Måldokumentet understreker at Grunnloven har vært sentral i utviklingen av Norge som demokrati og Norge som nasjonalstat med en klart utviklet nasjonal identitet. Grunnloven fremstår som en ramme for og en nødvendig forutsetning for prinsippet om folkesuverenitet som oppfattes å være forankret i Norge som nasjonalstat. På denne måten anses også prinsippene om folkesuverenitet og statssuverenitet som gjensidig forsterkende.

1. Det globale verdifellesskapet

Det er særlig tre forhold jeg vil diskutere med hensyn til feiring. Målkomiteen har rett i at det er god grunn til å feire at vi har arvet en Grunnlov som over tid har fått en tydeligere forankring i grunnlovsideen. Denne ideen betegner et konstitusjonelt styresett basert på prinsippet om demokratisk selvstyring (inklusive de prinsippene vi også forbinder med den demokratiske rettsstaten). Det kan tilføyes at vi også har god grunn til å feire at man har vært i stand til å forankre prinsippene i grunnlovsideen i et levedyktig fellesskap, preget av omfattende tillit og solidaritet.

Oscar Wergelands maleri “Eidsvold 1814” (kilde: eidsvoll1814.no)

Men selv om måldokumentet sier at jubileet skal «bidra til økt bevissthet om hvordan nasjonen Norge og det moderne Norden vokste fram innenfor en europeisk kontekst…», sier det ikke noe om at selve kjernen i Grunnloven, nemlig grunnlovsideen, er basert i en intellektuell tradisjon som understreker at grunnlovsideens prinsipper er universelle. Dette tilsier at vi også må feire at vi gjennom vår Grunnlov er blitt et viktig medlem i det globale fellesskap som bekjenner seg til og søker å etterleve disse sentrale prinsippene. Feiringen må være inkluderende i den forstand at den tydelig markerer hvor viktig dette verdifellesskapet har vært i etableringen og utviklingen av vår Grunnlov.

I forlengelsen av dette er det også rimelig å feire at det i Europa og globalt er etablert et ekstra sikkerhetsnett av grunnleggende rettigheter som utgjør eksterne kontrollmekanismer for demokratiet, nettopp for å sikre at hver stat som bekjenner seg til demokratiske prinsipper faktisk også etterlever dem. Disse er forankret i FNs menneskerettighetserklæring, i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og i EUs Charter of Fundamental Rights. Borgerne har adgang til slike ordninger som en slik ekstra forsikring. Dette illustrerer igjen hvordan grunnlovens sentrale prinsipper utgjør en integrert del av et større overgripende demokratisk sikkerhetsnett. Demokrati sikres gjennom gjensidig demokratisk kontroll på tvers av landegrenser. Vår feiring må anerkjenne viljen til å beskytte demokratiet ikke bare gjennom interne nasjonale, men også gjennom eksterne internasjonale og overnasjonale organer og virkemidler.

2. Bidrag utenfra til fred og demokrati i Norge

Det andre forholdet jeg vil ta opp, er at måldokumentet understreker at «Jubileet utvikles som et inkluderingsprosjekt med vekt på kunnskap, verdibevissthet, deltagelse og formidling. Jubileet skal ha en tydelig flerkulturell profil.»

Dette utsagnet peker utover det nasjonale fellesskapet som ellers er måldokumentets referanseramme. Det burde etter mitt syn ha vært sterkere betont at feiringen i større grad må inkludere enkeltpersoner, organisasjoner og stater utenfor Norge. Så mange utenfor landets grenser, nære venner og allierte har gitt viktige bidrag til å utvikle demokratiet, velstanden og solidariteten som preger dagens Norge. De har ikke bare med noen få viktige unntak latt oss få lov til å utvikle Norge, men har i høy grad bidratt til at vi har kunnet realisere det samfunnet vi har i dag. De har tilført oss uvurderlige bidrag gjennom ideer, verdier, teknologi, kunnskap og menneskelig kapital gjennom innvandring og samhandling. De har tatt imot våre emigranter og avlastet vårt samfunn. De har sikret vår fred, og fred er et moralsk imperativ. At vi kan leve i fred og fordragelighet, er verdt en feiring i seg selv.

Det er derfor viktig at jubileet som inkluderingsprosjekt inkluderer alle de som er utenfor eller har kommet utenfra og har bidratt til disse verdiene.

3. Forholdet til EU og folkestyrets framtid

Det tredje forholdet jeg vil berøre er at måldokumentet understreker at et av hovedmålene med feiringen er å: «Skape debatt om folkestyrets framtidige hovedutfordringer og stimulere til refleksjon, engasjement og deltagelse i demokratiske prosesser.»

Dette er viktig, men det spørs om feiringen vil kunne bøte på et forhold som ikke gir noen grunn til feiring, snarere tvert imot. Man kan i dag berettiget spørre om vi viser oss tilliten verdig som forvaltere av vår demokratisk-konstitusjonelle arv. Det er ingen grunn til å feire hvordan vi har taklet de intellektuelle og politiske utfordringene som vi som en integrert del av Europa står overfor. Norges forhold til Europa har i altfor stor grad blitt diskutert i nasjonale termer med vekt på hva som er bra for Norge (hva nå det skulle være som ofte forblir underkommunisert). Et slikt nasjonalt fokus har tatt oppmerksomheten bort fra en grunnleggende debatt om hva som utgjør de grunnleggende forutsetningene for vårt samfunn og de verdier vi gir vår tilslutning til i et Europa som er blitt stadig mer integrert.

Måldokumentet tar ikke opp det sentrale spørsmålet vi står overfor i dag, nemlig: Hva er de grunnleggende forutsetningene for å realisere grunnlovsideen i dagens Europa? I Norge synes det som om det er et omvendt proporsjonalt forhold mellom hvor viktig et spørsmål er for Grunnloven på den ene siden og den politiske oppmerksomhet og debatt som det politiske systemet er villig til å bruke på det på den andre. Det må i denne sammenheng også anses som uansvarlig når politiske partier som Frp ikke en gang tar et standpunkt i spørsmålet om norsk EU-medlemskap, som vel er det viktigste konstitusjonelle spørsmålet vi står overfor i vår tid.

Mangelen på grunnleggende politisk debatt om hvilke prinsipielle implikasjoner utviklingen i Europa har for demokratisk konstitusjonalisme bidrar også til å opprettholde et foreldet syn på betingelsene for folkesuverenitet i dagens Europa. Mens statssuverenitet tradisjonelt har vært ansett som en forutsetning for folkesuverenitet, slik vi også ser det reflektert i måldokumentet for grunnlovsjubileet, er selve forestillingen om suverenitet i Europa i dag i endring gjennom en mye sterkere betoning av medbestemmelse (for stater og borgere). Poenget er at i dagens Europa er det i stadig økende grad slik at rammene for hver stats selvstyre bestemmes i EU-organer der statene og borgerne har medbestemmelse. De statene som Norge som ikke er medlemmer og derfor ikke deltar, men som like fullt integreres i dette systemet, er derfor i langt mindre grad enn før i stand til å sette rammene for sitt eget selvstyre.

Foto: Europaparlamentet cbnd

Mange av lovene Europaparlamentet vedtar tas inn i norsk lov via EØS-avtalen.

Samtidig må det være et av historiens store paradokser at den formen for representasjon som Norge i praksis står overfor i sitt forhold til EU i dag i høy grad er den formen som de amerikanske kolonialistene avviste i 1776 og som dannet grunnlaget for den amerikanske revolusjon. Grunnlovsideen som de amerikanske uavhengighetsforkjemperne forfektet var nettopp tuftet på en avvisning av det som Edmund Burke refererte til som virtuell representasjon.

Virtual representation is that in which there is a communion of interests and a sympathy in feelings and desires between those who act in the name of any description of people and the people in whose name they act, though the trustees are not actually chosen by them. This is virtual representation. (Burke 1792: 23)

Argumentet var at de amerikanske kolonialistenes interesser ble ivaretatt av det britiske parlamentet; de trengte derfor ikke direkte politisk representasjon. Mye av argumentasjonen til støtte for EØS er nettopp at norske interesser er ivaretatt av EU, selv om vi ikke har noen folkevalgt representasjon der. Poenget er at Norge er knyttet opp til et europeisk system med politisk valgte representanter i EU som lager reglene som vi underlegges. Selv om Stortinget formelt vedtar lovene, er det representanter i EU som i realiteten fatter disse beslutningene på vegne av norske borgere. Det er nettopp dette som ligger i forestillingen om virtuell i stedet for reell politisk representasjon.

Derfor, når måldokumentet sier at feiringen må «Skape debatt om folkestyrets framtidige hovedutfordringer og stimulere til refleksjon, engasjement og deltagelse i demokratiske prosesser», vil en slik debatt måtte inkludere refleksjoner om Norge nå i forholdet til EU har importert mye av den praksis som Eidsvollsmennene nettopp ønsket å avvikle og sikre seg mot gjennom Grunnloven.