Frankrike innfører lov mot hatefulle ytringer på nett

Den franske nasjonalforsamlingen har vedtatt en lov som forbyr hatefulle ytringer på sosiale medier og i søkemotorer. Rasistiske ytringer, voldsoppfordringer eller religiøst krenkende utsagn må fjernes innen 24 timer for å unngå bøter. Ikke alle er fornøyd med den nye loven. Kritikerne understreker at ytringsfriheten kan begrenses, da de sosiale mediene trolig vil være kjapt ute med å slette og/eller sensurere kontroversielt innhold i frykt for bøter.

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/05/2020)

NRK avslører detaljert sporing av nordmenns bevegelser

NRK avslørte før helgen at det foregår omfattende sporing av oss som databrukere via ulike apper. En rekke apper kartlegger posisjonen vi er i til enhver tid, og vil på denne måten kunne vise hvor vi vanligvis beveger oss — eller avvik fra vanlige oppholdssteder. Tilsynelatende uskyldige gratisapper ber om tilgang til posisjonen din, og tjener penger på å selge opplysningene de samler inn. Fra et engelsk firma fikk NRK kjøpt detaljerte posisjonsdata som blant annet viste nordmenns opphold på sykehus og krisesentre. Datatilsynet skal nå granske selskapet.

LES MER HOS NRK (11/05/2020)

EU med oppdaterte retningslinjer for bruk av cookies

Innføringen av GDPR i 2018 førte til en rekke endringer i måten nettsteder lagrer informasjon og sporer brukerne sine på. Nå har EU oppdatert reglene for nettsiders bruk av cookies, skriver Helt Digital. Dersom brukeren sier nei til bruk av cookies får det ikke ha negative konsekvenser, og nettsiden kan heller ikke nekte brukeren tilgang til innhold. Scrolling eller bruk av nettsider regnes ikke som et gyldig samtykke for bruk av informasjonskapsler. De oppdaterte retningslinjene kan få konsekvenser for blant andre mediehusenes nettsider, med mindre de endrer på dagens praksis.

LES RETNINGSLINJENE HER.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Tyske annonseselskaper allierer seg mot techgigantene

To annonseselskaper i Tyskland, som representerer fire av landets største medieselskaper, går sammen og allierer seg mot den samlede dominansen fra Facebook, Google og Amazon. Sammen vil de to annonsebyråene nå 40 millioner brukere hver måned. Den nye alliansen representerer over 110 merkevarer. 

LES MER HOS WAN IFRA (29/05/2019)

Hollywood-produsent gjør Bienes historie til TV-serie

Produksjonsselskapet Anonymous Content, som står bak HBO-serien True Detective og Mr. Robot, har kjøpt rettighetene til Maja Lundes bok Bienes historie. I løpet av de siste fire årene har det vært jevn pågang av tilbud fra filmbransjen, men det var altså Anonymous Content som trakk det lengste strået. Lunde skal være involvert i prosjektet som medprodusent. 

LES MER HOS NRK (29/05/2019)

Dag og Tid satser på lyd

Neste uke lanserer avisen Dag og Tid lydavis. Det innebærer at utvalgte saker vil presenteres som lydartikler. De aktuelle lydsakene vil presenteres i avisen app og i nettavisen. Dag og Tid er ikke den første avisen til å teste ut lydformatet. Både VG og Klar Tale har tilbudt leserne sine lydartikler. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (28/05/2019)

NRK fikk 6 milliarder i inntekter i 2018

NRKs årsregnskap viser at konsernets inntekter i 2018 endte på 5,985 milliarder kroner. 5,683 milliarder kom fra lisensen, som neste år blir erstattet av en husholdningsavgift. NRKs utgifter til progamrettigheter har økt fra 680 millioner i 2014 til 1 024 millioner i 2018, og utgjør en stadig større andel av utgiftene. Lønnsutgiftenes andel er minkende og utgjorde 51 prosent i 2018.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
DU FINNER ÅRSREGNSKAPET HER (28/05/2019)

Facebook med nye planer for løfting av nyheter

Jesper Doub, direktør for Facebooks mediepartnerskap i Europa, var forrige uke i Oslo i anledning konferansen Power of Journalism. I tillegg til å innrømme at Facebook har vært en dårlig partner for mediebransjen i lang tid, fortalte også Doub at selskapet vil utvikle en ny løsning for nyheter i samarbeid med mediebransjen. Prosjektet er i startfasen, og detaljer foreligger ikke. Det som derimot nærmer seg lansering, er tjenesten News Page Index. I praksis vil den fungere som en liste over tillitsverdige medier, hvor de kvalifiserte mediehusene får tilgang til ulike verktøy for å løfte frem nyhetene. News Page Index er lansert i engelsk- og spansktalende land, og forventes å komme på norsk i løpet av året.

LES MER HOS JOURNALISTEN (27/05/2019)

Utvider tiltalen mot Assange

USA krever WikiLeaks-leder Julian Assange utlevert fra Storbritannia, og har nå utvidet tiltalen mot ham. I tillegg til anklagen om hacking av forsvarsdepartementet, er Assange tiltalt i 17 nye punkter. Blant dem er spionasje og offentliggjøring av hemmelige dokumenter. Offentliggjøring av hemmelige dokumenter er ansett som en legitim journalistisk praksis, og mange ser tiltalen som en trussel mot pressefriheten. Medier som publiserte WikiLeaks materiale kan potensielt rammes av samme tiltale.

LES MER HOS NRK
LES MER HOS GUARDIAN (24/05/2019)

Facebook stengte tre milliarder falske kontoer på et halvt år

Den store oppmerksomheten knyttet til hatytringer, voldsoppfordringer og spredning av falske nyheter på Facebook har ført til en skjerping av innholdskontrollen på verdens største sosiale medium. I løpet av en seks måneders periode, har Facebook stengt hele tre milliarder falske kontoer. Selskapet anslår at fem prosent av de aktive kontoene hver måned er falske. 

LES MER HOS KAMPANJE (24/05/2019)

Betalingsmur-eksperiment ga suksess for Svenska Dagbladet

Schibsted-avisen Svenska Dagbladet har siden 2015 testet ut ulike måter å konvertere digitale lesere til å bli abonnenter. Blant annet har de benyttet seg av tre ulike betalingsmurer. Den som har konvertert flest nye abonnement er en dynamisk variant som først legger artikler bak mur når de har oppnådd en viss mengde trafikk. Denne varianten står for 60 prosent av abonnentene som rekrutteres.

LES MER HOS JOURNALISTEN (24/05/2019)

Ytre høyre-grupper på Facebook sprer hat til millioner

Den globale aktivistorganisasjonen Avaaz har avdekket over 500 Facebook-nettverk som utelukkende sprer falske nyheter og hatefulle ytringer til millioner av brukere i Europa. Gruppene er tilknyttet den ytre høyre-svingen, og opererer særlig i Frankrike, Tyskland, Spania, Storbritannia, Polen og Italia. I flere tilfeller er nettverkene mer populære enn de offisielle sidene til ytre høyre- og anti-EU-fløyene i de gjeldende landene. Facebook har jobbet hardt den siste tiden for å fjerne falske og lovbrytende kontoer før denne ukens EU-valg.

LES MER HOS THE GUARDIAN (23/05/2019)

Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

Norsk ytringsklima

9. juni ble boken Boundary Struggles. Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere lansert. Den springer ut av prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge 2015–2017». Boken er fritt tilgjengelig for lesing på nett og nedlasting. Prosjektet har vært ledet av ISF, initiert og finansiert av Fritt Ord.

Tema for boken er hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet. I ulike kapitler belyses blant annet utviklingen av diskusjoner om religion, innvandring og ytringsfrihet i Norge og hvordan rommet for ytringsfrihet og meningsmangfold oppleves (les hovedkonklusjoner på norsk fra boken).

Audun Fladmoe er en av forskerne bak studien av hatefulle ytringer i norsk offentlighet (foto: Institutt for samfunnsforskning)

Audun Fladmoe og forskerkollega Marjan Nadim har skrevet et kapittel om omfang og konsekvenser av hatefulle ytringer i sosiale medier. I fjor gjennomførte de to prosjekter i samarbeid med den private stiftelsen KUN og advokat Jon Wessel-Aas, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet og Barne‑, ungdoms- og familiedirektoratet, som kunnskapsgrunnlag for regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020.

Disse prosjektene hadde blant annet som mål å vurdere forskning som belyser omfanget av hatefulle ytringer på nettet, hvem som er spesielt utsatt, hvem som produserer hatefulle ytringer og hva som driver dem. I tillegg ble det analysert data fra ulike undersøkelser som kan belyse omfanget av hatefulle og andre ubehagelige ytringer i Norge.

– Det er et tema med økt fokus de siste årene, men fremdeles er det forsket lite på hatefulle ytringer både nasjonalt og internasjonalt, sier Fladmoe.

Vern mot krenkelse?

En utfordring er at definisjonene av hatefulle ytringer ikke er ens. Arbeidet mot hatefulle ytringer har også blitt kritisert. Ved lansering av regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer i november 2015 sa statsminister Erna Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

Det ble kritisert blant annet av Anine Kierulf, forsker ved Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. – Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sa Anine Kierulf den gang til Vox Publica. Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening nektet å skrive under erklæringen. – Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sa Kjelling Nybø.

I tidligere undersøkelser fra «Status for ytringsfriheten» har over 20 prosent sagt at de har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer på nett. I Fladmoe og Nadims nye forskning tas det utgangspunkt i en undersøkelse som i større grad prøver å fange opp hatefulle ytringer slik de er definert i straffelovens paragraf 185 (se faktaboks). Det vil si nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer på grunn av hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, religion, seksuell orientering eller funksjonsevne.

Kan bli mer forsiktige i sosiale medier

1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffeloven, mot 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn. Spørsmålet er besvart av 5054 respondenter, uavhengig av mediebruk.

– Er 1,6 prosent et lavt antall?
– Om noe er lite eller mye, er alltid et vanskelig spørsmål og vil sikkert vurderes ulikt avhengig av ståsted. Vi kan imidlertid ikke forvente et stort tall når vi avgrenser til de vernede grunnlagene, som jo er ment å verne minoritetsgrupper. Hadde vi spurt enkeltgrupper ville tallet vært høyere, sier Fladmoe.

Ifølge Fladmoe finnes ikke sammenlignbare undersøkelser utenlands.

– Flere menn enn kvinner svarer ja på spørsmålet, og flere unge enn gamle, sier Fladmoe.

Og det er en risiko forbundet med å være aktiv på sosiale medier: Blant de som ofte deler egne meninger på internett er det en overrepresentasjon av folk som har opplevd hatefulle ytringer.

På oppfølgingsspørsmål om denne opplevelsen gjør at de kommer til å bli mer forsiktige med å dele sin mening offentlig, svarer 66 prosent nei. 27 prosent svarer ja.

– Det kan se ut som om hatefulle ytringer får størst konsekvenser for kvinner og dem med innvandrerbakgrunn. De svarer i større grad enn menn og majoritetsbefolkningen ellers at de kommer til å være mer forsiktige, sier Fladmoe.

Han tror en konsekvens av dette er at noen ikke ønsker å engasjere seg, eller trekker seg tilbake og ikke ytrer seg i samme grad som før.

– Dette kan føre til at viktige stemmer forsvinner fra debatter på internett, eller grupper blir underrepresentert, mener Fladmoe.

Avsendere: Voksne menn overrepresentert

Fladmoe mener det trengs flere studier av omfanget av hatefulle ytringer, studier blant minoritetsgrupper og studier av avsenderne av hatefulle ytringer.

– Hvem er avsenderne? Hva motiverer dem? Fra andre studier som har forsøkt å fange opp motivasjonen bak hatytringer, vet vi at hat ikke nødvendigvis er det viktigste. Kjedsomhet og at avsender ikke reflekterer sterkt over hva han/hun gjør er ofte viktigere, sier Fladmoe.

Netthets er et tema i skolen, men ifølge tidligere undersøkelser fra USA er voksne menn overrepresentert blant netthetsere.

– Det er viktig å bevisstgjøre ungdom. Men forskningen viser at godt voksne menn står bak mye netthets og virker å ha en høyere aksept for netthets. Her er det gjerne vanskeligere å treffe med tiltak, sier ISF-forsker Audun Fladmoe.

Nancy Herz (20) ble katapultert inn i den store norske offentligheten i april i år etter en kronikk i Aftenposten: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun. Etter kronikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt forbilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvordan opplever hun, som ung kvinne med innvandrerbakgrunn, ytringsfriheten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hatefulle ytringer, rasisme og sexistisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engasjementet til Herz begynte for fem år siden i Amnesty i Haugesund, hvor hun vokste opp etter at foreldrene hennes flyttet fra Libanon til Norge da hun var seks måneder gammel. Hun ble raskt gruppeleder i Amnesty lokalt, begynte å skrive i Haugesunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kronikken om skam var første gang Herz skrev noe som virkelig ble lagt merke til nasjonalt. Forrige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette intervjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lysbakken på Stortinget sammen med Sofia Srour og Amina Bile.

Srour fulgte opp kronikken til Herz med et innlegg, og Bile skrev følgende i Aftenposten etter innleggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er villig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvorfor kan ikke jeg?»

For Herz var engasjementet i Amnesty viktig. Det viste henne at det nyttet, at hun kunne gjøre en forskjell.

– Før Amnesty visste jeg ikke at man kunne engasjere seg på denne måten, at man kunne gjøre en konstruktiv forskjell og se resultater. Og før jeg skrev mitt første leserinnlegg i Haugesunds Avis, som handlet om Vest-Sahara, visste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten.

Plagsom og frekk i kjeften

– I kronikken skriver du om at jentene «står opp og trosser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er foreldregenerasjonen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme verdiene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz understreker at hun selv har vært privilegert. Foreldrene hennes har blitt presset av øvrig familie og venner og kjente. De andre kan for eksempel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at foreldrene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kritisert hvordan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og foreldre av venner som har sagt til foreldrene at det ikke er farlig å være en del av det norske samfunnet. Det er noe mange foreldre trenger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mister sin egen kultur.

– For meg handler ikke ytringsfrihet om å være frekk eller å motarbeide familien min, men om å øke takhøyden i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imidlertid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pakistansk eller libanesisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjenner mange arabiske jenter som er redde for hva andre arabiske jenter vil si. Det er en skummel tendens. Vi er redde for hverandre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aftenposten-kronikken skriver du at det finnes en idé om en «perfekt, arabisk jente». Hvordan er den perfekte arabiske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som foreldrene synes er riktig. Når jeg møter folk i Libanon, hender det at de spør meg: «Hvorfor må du diskutere alt?» De synes jeg er plagsom og frekk i kjeften.

– Bor flere i familien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, legger hun spøkefullt til.

Gud er en «douchebag»

– Har foreldrene dine forsøkt å presse deg til å være en perfekt arabisk jente?

– Nei og ja. Den første gangen jeg skrev om at jeg har sluttet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, spurte pappa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe problem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til familien min i Libanon, særlig ikke til besteforeldrene mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en samtale med deg på TV 2, at mange mener hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt fordi jeg vil ha en klapp på skulderen fra hvite folk og kjendiser, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv fordi jeg er en ateist.

– Hvorfor brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en sommer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av foreldrene mine. Da sommeren var over, var jeg ferdig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som dømmer homofile og hater kvinner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvorsprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sammen. Tro fungerer uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke religion for å være et godt menneske.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du har sluttet å tro?

– Foreldrene og søsknene mine tar det fint, men de er bekymret for at jeg skal bli truet eller hatet fordi jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg deler likevel ting jeg skriver på Facebook. En libanesisk fyr jeg kjenner, skrev faktisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg overrasket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i helvete. Ellers har jeg fått kommentarer fra folk som tror at jeg er imot religion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aftenposten-artikkelen skrev en til deg på Facebook at du er en «hore», at artikkelen din var «kvalmende» og at du «lar menn sikle» etter deg. Hvordan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vurdert å ta Satan til mellomnavn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den seksualiserte tilbakemeldingen er verst, og den som angriper familien min for ikke å ha oppdratt meg skikkelig. Når dritten bare går ut over meg, er det lettere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriver, så legger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kommentarfeltene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et fremmed nummer som ringer, tar jeg ikke telefonen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En periode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om natten hver natt til mandag. Så når jeg legger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medier, både Twitter og Facebook. Hvordan opplever du det?

– Det er slitsomt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-listen» min at jeg skal svare på kommentarer på Twitter og Facebook, så er det ikke noe sunnhetstegn. Men sosiale medier er ikke bare en boble. Fordelen med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriver gjerne blir plukket opp av andre og større medier. Man får større påvirkningskraft ved å bruke sosiale medier fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriver negative kommentarer?

– Hvis de bare skriver dritt, så ignorerer jeg dem. Det var en religiøst konservativ jente som skrev til meg at ateister egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvorfor jeg trodde jeg kunne skrive på vegne av alle jenter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da fortalte jeg at jeg er tilhenger av friheten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kronikken at vi er skamløse jenter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne.»

– Er det i sum mest positivt eller negativt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest positivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kontrollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir forbannet, smeller hånden i bordet og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger.

Større manko på gutter

– Hvordan opplever du å bli tatt imot av den bredere offentligheten i Norge, altså redaktører, journalister, politikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt overraskende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skamløshetens tid» fungerer også veldig bra som begrep. Folk kjenner seg igjen i det.

– Er det vanskelig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Haugesunds Avis og når jeg har sendt ting til Aftenpostens Si;D‑spalte, har det kommet på trykk. Da jeg skrev om skamløshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libanesisk bakgrunn?

– Fordelen er at man blir hørt, og det er mange jenter som deltar i debatten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt fordi jeg kommer med et budskap, ikke fordi jeg har mørkt hår og kan arabisk. Ulempen er at det er mange unge jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør å ytre seg. Likevel er det andre grupper man også må tenke på: I dag er det heller manko på gutter. Og en av de konservative religiøse jentene som skrev til meg på Facebook, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Idealet i skamløshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stemmer som Shazia Sarwar skryter av deg på Twitter, eller når vanlige arabiske jenter forteller deg på Facebook at det du skriver er «helt rått»?

– Sistnevnte betyr mest av alt. Svar fra vanlige arabiske jenter som har opplevd de tingene jeg skriver om, viser at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som individer og som samfunn.

Igjen understreker Herz hvor heldig hun selv er.

– Halvparten av det problemet jeg selv kunne ha hatt, ligger igjen i Libanon fordi slekten min er der, og jeg vokste opp i Haugesund, hvor det ikke er noen innvandrerklikk slik som i Oslo. Det er mange jenter i Norge som opplever problemene med sosial kontroll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sarwar skryter?

– Det er veldig viktig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sarwar, Tajik, Khan, Namra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kronikken min. Det gir moralsk støtte og sprer budskapet til en stor målgruppe. Men den aller beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at noen tør å heve stemmen fordi jeg gjør det, slik som Amina Bile skrev om.

– Politikere som Hadia Tajik og Audun Lysbakken inviterer deg og de andre skamløse jentene til møter. Hva betyr det?

– Møter med politikere er en mulighet til å sørge for at engasjementet blir til konkret politikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venstre og Oslo Høyres Kvinneforum har engasjert seg.

– Du opplever altså at politikerne er oppmerksomme på problematikken?

– Absolutt. Men venstresiden har i en periode dullet litt for mye med folks følelser og vært redde for ikke å krenke folk. Selvfølgelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kultur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av problemet og en del av den tause majoriteten.

– Har venstresiden i større grad enn høyresiden vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyresiden og bedriver rasisme, er like ille som de som står langt ute på venstresiden og ikke tør å si noe. Nå er det enkeltpersoner i ulike partier, som Audun Lysbakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest positive eller negative tilbakemeldinger?

– Jeg får flest positive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldingene som veier tyngst, ikke er dritten, men konstruktiv kritikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av negative tilbakemeldinger at du slutter å engasjere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gidder mer. Men det kommer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at negative tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i samfunnsdebatten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De negative tilbakemeldingene viser at du gjør noe riktig. Hvis de konservative blir sure fordi du skriver om frihet, så gjør du noe bra. Men det viktigste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til samfunnet: Det nytter ikke å være tause og bare tenke på at dere støtter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hverandre som samfunn, og folk må støtte hverandre privat. Av og til blir jeg lei meg, da er det viktig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksempel høyreekstreme?

– Det er en fin balanse, men kanskje litt mer fra konservative muslimer. En gang jeg kritiserte en konservativ kristen jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg faktisk mest hat fra konservative kristne som mente at jeg var intolerant og krenket jentas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regjeringen har lansert en erklæring mot hatefulle ytringer. Har du selv opplevd hatefulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlending og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en ekskludert utlending. Men som eldre har jeg ikke opplevd hatefulle ytringer.

– Hvordan bør samfunnet håndtere hatefulle ytringer?

– Hvis ytringene er trusler eller oppfordrer til vold, er jeg tilhenger av lovregulering. Men jeg mener at man ikke skal bruke lover til å dømme hatefulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepterer ytringene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvfølgelig ikke greit. Det viktigste vi kan gjøre er å drive på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Haddy N’jie for en «halvape» og «jævla nigger». Er det bra?

– Jeg kjenner ikke detaljene i saken, men selv om ytringen er rasistisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straffet for den. Uansett må han konfronteres, og han bør få beskjed om hvorfor det ikke er innenfor å skrive slikt. Rommet for ytringsfrihet må være stort, det har jeg vært opptatt av lenge. Når man først begynner å begrense ytringsfriheten, blir mange av vurderingene vanskelige og skjønnsmessige, og da er det vanskelig å vite hvor man til slutt setter grensene for hva som er lov. Selv mener jeg at ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold.

– Er alt snakket om hatefulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkriminalitet og truet og banket opp, og det er bra at regjeringen arbeider mot hatefulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateister» og at «fordi du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er viktigere med holdningsarbeid enn straffereaksjoner.

Mot slutten av dette showet hadde M’Bala M’Bala invitert den kjente Holocaust-fornektaren Robert Faurisson opp på scena for å tildele han ei utmerking (“a prize for unfrequentability and insolence”). Prisen, som bestod av ein trearma lysestake med eit eple festa på kvar av dei tre armane, vart utdelt av ein skodespelar som var iført ein stripete pyjamas. På pyjamasen var det festa ei gul stjerne med ordet jøde (“Jew”) påskrive, og det er ikkje tvilsamt at skodespelaren skulle gestalte rolla som jødisk deportert i dette opptrinnet.

M’Bala M’Bala meinte at straffedommen frå dei franske domstolane var uforeineleg med vernet av ytringsfridommen i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10, og han klaga den franske staten inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) med påstand om at EMK artikkel 10 var krenka.

I ei avvisningsavgjerd av 20. oktober 2015 (pressemelding) kom EMD til at dei omstridde ytringane ikkje var omfatta av vernet i EMK artikkel 10, og denne avgjerda er heilt på linje med tidlegare praksis frå EMD i saker der nasjonale domstolar har domfelt for liknande ytringar.

Krenkande ytringar har også eit konvensjonsvern

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har opp gjennom åra utvikla eit sterkt vern av ytringsfridommen. Allereie i dommen Handyside mot Storbritannia frå desember 1976 slo EMD fast at vernet av ytringsfridommen i EMK artikkel 10 ikkje berre omfattar informasjon og idear som er “favourably received or regarded as inoffensive or as a matter of indifference, but also to those that offend, shock or disturb the State or any sector of the population” (avsnitt 49 i dommen).

Dette utgangspunktet blir regelmessig framheva av EMD i saker som gjeld inngrep i ytringsfridommen, og det framstår som nokså sjølvsagt for dei fleste: Det er dei krenkande og omstridde ytringane som først og fremst treng eit menneskerettsleg vern. Det er likevel ikkje slik at vernet av ytringsfridommen er utan grenser, og i praksis frå EMD ser ein at desse grensene er utvikla med grunnlag i to prinsipielt sett svært ulike tilnærmingsmåtar.

I dei aller fleste klagesakene under EMK artikkel 10 har EMD fastlagt grensene for vernet av ytringsfridommen med utgangspunkt i ei tolking av uttrykket “necessary in a democratic society” i EMK artikkel 10 nr. 2. Dette er eitt av tre vilkår som må vere oppfylt for at inngrepet i ytringsfridommen ikkje skal vere ei krenking av konvensjonen. Dei to øvrige vilkåra – at inngrepet må ha eit tilstrekkeleg grunnlag i nasjonal rett, og at inngrepet må vere eigna til å verne ei eller fleire av dei interessene som er opprekna i EMK artikkel 10 nr. 2 – er av mindre interesse i denne samanhengen.

Foto: Dominic Doylecb

Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Vurderinga av om det er naudsynt i eit demokratisk samfunn å gripe inn mot dei omstridde ytringane, er nokså samansett, og den samla praksisen frå EMD gjer nokså sikre haldepunkt for kva moment som er relevante å vektlegge i denne vurderinga. Likevel kan utfallet i den enkelte sak vere usikkert; dei relevante momenta kan trekke i ulike retningar. Nyare praksis frå EMD kan tyde på at den internasjonale kontrollen med nasjonale domstolar er i endring: Ein ser stadig fleire eksempel på at EMD nøyer seg med å vurdere om nasjonale domstolar har vurdert dei relevante momenta, men overlet til nasjonale domstolar å trekke den endelege konklusjonen om det er foreineleg med konvensjonsvernet å gripe inn mot ytringane.

Sagt med andre ord: EMD overlet i større grad til nasjonale domstolar å bruke den konvensjonsrettslege regelen på det faktum som er funne bevist. Etter mitt syn er dette i all hovudsak ei positiv utvikling.

Nærmare om yttergrensene for vernet av ytringsfridommen

For nokre kategoriar av ytringar er situasjonen derimot grunnleggande annleis. Det er gjerne i desse sakene ein klarast ser at ytringsfridommen i EMK artikkel 10 har visse absolutte grenser. Det er i første rekke ytringar som fornektar Holocaust som ikkje er omfatta av vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, og at slike ytringar står i ei særstilling i Europa, har sine openberre historiske grunnar.

Standpunktet kom klart fram allereie i avvisningsavgjerda Garaudy mot Frankrike frå juni 2003. Roger Garaudy, ein fransk filosof og forfattar, og tidlegare politikar, publiserte i 1995 boka “The Founding Myths of Israeli Politics”, og i kjølvatnet av dette vart han i fleire rettsprosessar for franske domstolar dømt til betinga fengsel og bøtestraffer for utsegner i boka som dels vart tolka som fornektingar av Holocaust, og dels som rasistiske ytringar og ytringar som oppfordra til rasistisk og religiøst motivert hat og vald.

Garaudy meinte at straffesanksjonane innebar ei krenking av vernet av ytringsfridommen i EMK artikkel 10, og han klaga saka inn for domstolen i Strasbourg, men her møtte han langt på veg stengte dører. EMD såg det slik at Garaudy i boka stilte spørsmål ved realiteten i, og omfanget av, jødeutryddingane under andre verdskrigen. Han fornekta systematisk brotsverka mot menneskeslekta som nazi-regimet gjennomførte mot det jødiske folket. Domstolen peika vidare på at ytringar som dette undergrev dei verdiane som kampen mot rasisme og anti-semittisme er bygd på, og at dei representerer ein alvorleg trugsel mot offentleg ro og orden. Ytringane er uforeinelege med demokrati og menneskerettar fordi dei tek sikte på å krenke andres menneskerettar, og då følgjer det av misbruksføresegna i EMK artikkel 17 at dei som ytrar seg på denne måten, heller ikkje sjølv kan påberope seg menneskerettsvernet som ligg i konvensjonen. EMD avviste denne delen av klagen på denne måten:

“Accordingly, the Court considers that, in accordance with Article 17 of the Convention, the applicant cannot rely on the provisions of Article 10 of the Convention regarding his conviction for denying crimes against humanity. It follows that this part of the complaint is incompatible ratione materiae with the provisions of the Convention ” (s. 23–24 i avgjerda)

Konsekvensen av denne tilnærmingsmåten var at EMD ikkje trengte å vurdere om dei nasjonale straffesanksjonane oppfylte dei tre inngrepsvilkåra som er nedfelt i EMK artikkel 10 nr. 2: lovskravet, kravet om legitimt føremål, og kravet om at inngrepet må framstå som naudsynt i eit demokratisk samfunn.

Ein viktig konsekvens av at ytringane ikkje er omfatta av EMK artikkel 10 nr. 1, er at nasjonale domstolar ikkje er bundne av kravet i EMK artikkel 10 nr. 2 om at inngrepet må vere forholdsmessig. Med andre ord: EMD vil ikkje vurdere om dei idømte straffesanksjonane er for strenge. Her står nasjonale domstolar fritt, sjølvsagt med dei begrensingar som følgjer av nasjonal straffelovgjeving.

Når det så gjaldt dei øvrige ytringane som Garaudy var domfelt for i franske domstolar, kom EMD under sterk tvil til at desse var omfatta av vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, men at det var naudsynt i eit demokratisk samfunn å straffesanksjonere desse ytringane. Heller ikkje for denne delen av klagen fekk altså Garaudy medhald i Strasbourg. Nokre nyare avvisningsavgjerder kan også tyde på at ytringar som gjer uttrykk for etnisk og religiøst hat kan utelukkast heilt frå vernet i EMK artikkel 10 nr. 1 på grunn av dei omsyna som ligg til grunn for misbruksføresegna i EMK artikkel 17, men eg går ikkje nærmare inn på desse her.

Dieudonné M’Bala M’Bala: Ei viktig rettsavklaring

Avvisningsavgjerda i Dieudonné M’Bala M’Bala mot Frankrike frå oktober i fjor føyer seg fint inn i det argumentasjonsmønsteret som låg til grunn for avvisninga av klagen frå Roger Garaudy i 2003, og som EMD har praktisert også i seinare avgjerder. Dommarane i Strasbourg kom til at det aktuelle opptrinnet i showet til M’Bala M’Bala var klart revisjonistisk og anti-semittisk, og at ytringane altså ikkje i det heile teke hadde eit konvensjonsrettsleg vern. Slikt sett tilfører avgjerda lite nytt til den rettstilstanden eg har gjort greie for ovanfor.

Foto: Alexandre Hervaudcbna

Dieudonné M’Bala M’Bala i 2007.

På eitt punkt er denne avgjerda likevel avklarande, sjølv om ein skal vere varsam med å legge altfor stor vekt på det som kan utleiast av ei avvisningsavgjerd: M’Bala M’Bala påberopte seg nemleg vernet for kunstnarleg fridom, både for franske domstolar og for EMD, men utan å bli høyrt med dette. Franske domstolar såg det slik at showet til M’Bala M’Bala endra karakter til å bli eit politisk møte då Robert Faurisson vart invitert opp på scena. EMD slutta seg til dette. Elles peika domstolen på at dei tidlegare sakene der ytringar hadde vorte utelukka frå det konvensjonsrettslege vernet i EMK artikkel 10 nr. 1 med tilvising til misbruksføresegna i EMK artikkel 17, hadde knytta seg til ytringar der det revisjonistiske innhaldet hadde kome eksplisitt til uttrykk. Den omstridde delen av showet til M’Bala M’Bala hadde ikkje eit eksplisitt revisjonistisk innhald. At ytringane ga uttrykk for hat og anti-semittisme bygde derimot på ei tolking av dei ulike elementa i opptrinnet, nemleg at eit offer for jødedeportasjonane under andre verdskrigen heidra ein av dei mest kjente Holocaust-fornektarane i Frankrike med å tildele han ein pris.

Denne avvisningsavgjerda kan difor vanskeleg tolkast på anna vis enn at EMD ikkje finn grunn til å oppstille eit krav om at det revisjonistiske budskapet eller fornektinga av Holocaust eksplisitt må kome til uttrykk for at ytringane kan utelukkast frå det konvensjonsrettslege vernet med tilvising til misbruksføresegna i EMK artikkel 17. Legg ein dette til grunn som eit tolkingsprinsipp i saker der spørsmålet er om ytringar heilt skal utelukkast frå vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, må det same tolkingsprinsippet etter mitt syn også gjelde i saker om andre former for rasistiske og hatefulle ytringar. Også i desse sakene må det vere rom for ei tolking av ytringane, og det må vere greitt at tolkingsresultatet går ut over det som eksplisitt følgjer av ordlyden i dei omstridde ytringane.

Etter mitt syn inneber difor denne avgjerda i realiteten ei svekking av det folkerettslege vernet til rasistiske og hatefulle ytringar. Dei som ønskjer å framsette slike ytringar, har med denne avgjerda fått trongare rammer for sin ytringsfridom.

Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.

Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.

Foto: Monica Strømdahl/BLD cbd

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.

Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.

§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.

Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:

«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»

– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.

– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.

– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.

– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.

Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:

«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»

LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.

Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.

– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?

– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.

– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.

Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.

– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?

– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.