Essayføljetong i ni deler

Tre historiske fasar i teknologiutviklinga

I tusenvis av år var teknologiar underlagt menneska og vi kunne styre dei som vi ville. Men no er teknologiane sterkare enn oss og tvingar oss til å strebe etter stadig større vekst. Difor må også våre etiske prioriteringar endrast, skriv Jonas. Han ynskjer at vi skal nå eit tredje nivå der vi kan gjenvinne kontrollen og bryte med vekstautomatikken.

            Denne historiske analysen er tydeleg inspirert av Heideggers filosofi, og kanskje særleg essayet “Spørsmålet om teknikk” frå 1954. Jonas går lenger enn Heidegger, og formulerer ein storfelt moralsk kritikk av menneskeslekta. Vi må forstå kva vi har rota oss opp i, og ta etiske grep for å endre teknologiforholda våre før det er for seint.

            Det tredje nivået er eit utopisk nivå i historieforteljinga til Jonas. Det kan hende menneske aldri kjem til å leve i ein tilstand der teknologiutviklinga er berekraftig, men det er høgst nødvendig å sjå for seg ein slik situasjon og peike ut dei kvalitetane den vil bestå av.

Fase 1: Vi lagar teknologi med hendene våre

“Gamle dagar” vil her seie heile menneskets historie frå steinalderen gjennom antikken og middelalderen fram til industrialiseringa på 1700-talet. I alle desse titusen åra brukte mennesket berre handverksteknologiar. Verktøy og enkle maskiner vart laga “for å verte brukt i direkte omgang med andre menneske innafor ein avgrensa stads- og tidshorisont” (s. x).

            Heidegger skildra dette forholdet i nemnte essayet “Spørsmålet om teknikken”. Ordet teknologi viser opprinneleg til dette skapande forholdet, for det stammar jo frå det greske techné som betyr handverk eller kunst. Det viser til dei kunstferdige aktivitetane og ferdigheitane til handverkarar som til dømes smeden, snekkaren og steinsetjaren.

            Gammal teknologi er prega av at handverkaren “bringer fram” eit objekt frå materialet ho jobbar med enten det er ei steinøks, eit skip eller ei hesje. Techné er ein måte å avdekka verkelegheit på, seier Heidegger, og det skjer ved ei utforsking og avsløring av potensialet i dei materielle forholda. Smeden “ser” sverdet i metallet og utformar det sakte men sikkert i eit samarbeid med naturen.

            Kommunikasjonen var også handverksbasert. Teikningar, maleri, skrift og statuer er døme på ytringar som vart forma ved techné. Folk skapte språklege og kulturelle uttrykk ved sjølv å forme om eit materielt råmateriale. Prosessen med å lage fargar, blekk, lerret og skriveoverflater var omstendeleg, og det tok lang tid å opparbeide seg dei nødvendige ferdigheitene. Poenget er ikkje å idyllisere dette saktegåande handverket, men å få fram at det førte med seg etiske behov som vi ikkje lenger har.

Etikken var ein del av situasjonen her og no

Jonas tek utgangspunkt i denne historiske framstillinga og seier at teknologibruken var samkøyrt med etiske normer knytt til notid og nær framtid. “Planlegging, målsetjing og ansvar hadde kort tidshorisont. Korrekt åtferd hadde umiddelbare kriterier og vart også gjennomført nesten umiddelbart. Dei meir langsiktige konsekvensane var overlatt til tilfeldigheiter, skjebne eller forsyn” (s. 5).

            Eg har allereie vist til bondelivet, som i tidlegare tider var fullstendig dominerande som overlevingsstrategi. Bonden kan arbeide hardt i åkeren, men naturen er alltid sterkast og mennesket kan berre håpe at avlinga vert god. Dersom vêret er dårleg over lengre tid vil avlinga døy på rot, og ingen tekniske reiskapar kan endre på dette. Bonden må setje si lit til Gud eller andre overmenneskelege krefter.

            “Naturen var ikkje gjenstand for menneskets ansvar. Den tok hand om seg sjølv, og med litt godsnakking og uro tok den også hand om mennesket. Ikkje etikk, men dyktigheit gjaldt for naturen […] Handlingar med ikkje-menneskelege ting utgjorde ikkje ein genuin etisk sfære” (s. 4). Det var berre menneska sjølve som kunne handterast med etiske reglar. Naturen var altfor sterk til å la seg styre, og handverksteknologiane var altfor svake til at det var grunn til å innrullere dei i etikken.

Fase 2: Lærdomen vi har frå erfaringa vert makteslaus

Etikken har ikkje forandra seg nemneverdig opp gjennom historia, men det har teknologien. Menneska lagar no teknologiske infrastrukturar som formar åtferda vår på usikre, stadig foranderlege måtar. “Det foregår ei kumulativ og sjølvforsterkande teknologisk endring av verda, og den overskrider stadig vilkåra for dei handlingane som bidreg til den og skapar situasjonar utan presedens. Lærdomen vi har frå erfaring vert makteslaus” (s. 7).

            Moderne maskin-driven teknologi er basert på fysikk som ein eksakt vitskap. Menneska har laga dampmaskiner, forbrenningsmotorar og vi har temja den elektriske krafta. Vi kan demme opp store elvar, bygge kunstige øyer og enorme byar. Vi kan sende menneske til månen og heimatt, og vi kan øydelegge livsvilkåra på heile planeten med atombomber.

            Dei vitskaplege og industrielle revolusjonane gjer at mennesket kan manipulere naturen på eit utal måtar, og denne typen teknikk styrer no all menneskeleg aktivitet. Alle vitskapens bragder kunne ramsast opp her, til dømes moderne medisin og biokjemi, kjernefysikk, kvante-datamaskiner og kunstig intelligens basert på hjernens nevrale nettverk.

            Kunnskapen veks oss over hovudet. Menneska har no større makt enn vi har kunnskap til å bruke denne makta, seier Jonas (s. 119). “Den politiske visdomen frå antikken kan ikkje imiterast eller assimilerast av oss moderne menneske så lenge vår eksistens vert styrt av lova om ustoppeleg, sjølvskapt endring. Den bringer jo fram ting og tilstandar som er genuint nye og aldri har vore erfart tidlegare” (s. 124).

            På denne måten byggjer Jonas opp eit grunnlag for påstanden om at tradisjonell etikk er utdatert, og at vi må lage ein etikk som er meir passande til den makta vi har.

Vi har eit ansvar vi ikkje taklar

Teknologiens store makt gjev den også stor øydeleggingskraft, seier Jonas (s. 23). “[Francis] Bacons ideal om makt over naturen gjennom vitskapleg teknologi skapar ein fare for katastrofe som oppstår ikkje så mykje frå begrensingar i kva teknologien kan gjere som frå dens store suksess” (s. 140).

            Den har særleg skapt suksess i materiell produksjon av goder og vekst i folkesetnaden. “Moderne teknologi har gjeve menneskerasen ei endelaus framoverretta drivkraft og vorte vårt viktigaste prosjekt”. Dette gjer at “teknologi, utover sine objektive former, har fått ei etisk rolle på grunn av sin sentrale posisjon i menneskas føremål med seg sjølv” (s. 9).

            Det som allereie er bygd opp kan ikkje endrast så lett, og strukturane vi lagar no kastar lange skuggar inn i framtida (s. 124). Vi har allereie laga viktige rammevilkår for vår eiga framtid, men vi har altså ikkje ein etikk som hjelper oss å ta ansvar for denne makta.

            “For oss moderne let ikkje visdomen til dei gamle seg så lett tilpasse og anvende. Vår eksistens er underlagt lova om evigvarande, sjølv-skapt endring, og som sitt naturlege produkt bringer den fram ting og tilstandar som er genuint nye” (s. 124).

            I mediesamanheng er det til dømes slik at journalistar og kjendisar lett kan få eit publikum på fleire millionar menneske utan at dei seier noko viktig. Det er ikkje ein velutvikla etisk relasjon mellom det å adressere store folkemengder og det å ha ein alvorleg og viktig bodskap.

Vi er vant med å vere grunnleggande usikre

Det er vanskeleg å spå, særleg om framtida, seier vi ofte. I gamle dagar var det lett å spå. Dei aller fleste saksforhold ville gjenta seg gjennom sesongane, og hendingar ville utspele seg på same måte gong etter gong.

            Vilkåra for menneskeleg handling har endra seg radikalt, og då må etikken endra seg radikalt også. Dette er kjernen i Jonas sitt historiske resonnement. “Nokon av handlingane våre har fått kvalitativt nye særtrekk og dette opnar opp ein heilt ny dimensjon av etiske relasjonar som det ikkje finst presedens for i våre etiske standardar og tradisjonar” (s. 1).

            I våre dagar kan sjølv ikkje dei dyktigaste og mest ressurssterke forskingsmiljøa spå kva slags teknologi som vil dominere om tre eller fem år. Denne grunnleggande usikkerheita er skapt av moderne teknologi, og gjer oss makteslause.

            I gamle dagar var teknologiane enkle nok til at vi i stor grad kunne styre dei, men så vart dei så kraftfulle at dei istaden tok kontroll over oss. Difor må vi utvikle ein ansvarsetikk som moralfilosofien så langt ikkje har sett behov for.

Fase tre: Vi forstår ansvaret og gjenvinn kontrollen

Fase 2 i teknologiutviklinga er eit mørkt kapittel i menneskas historie, og Jonas argumenterer for at menneska må nå fram til eit tredje nivå for vår kontroll over teknologiar. Det tredje nivået inneber ei “gjeninnsetjing av mennesket — i siste øyeblikk — så vi gjenvinn kontroll over denne makta og bryt med dens tyranniske automatikk”, s. 142. Mennesket må lære seg å styre måten teknologiar styrer mennesket på, og sakte gjere den meir berekraftig, moderat og ansvarleg.

            Viss vi skal ha håp om å få kontroll over den moderne teknologiutviklinga må vi organisere oss på samfunnsnivå, seier Jonas. Heile boka handlar om ulike dilemma med å forsøke å få betre kontroll, og bygge ned dei verste utslaga av veksten. Jonas peikar ut problem utan sjølv å ha klare løysingar på dei.

            Vi må lære oss betre korleis vekstautomatikken fungerer for å bekjempe den, seier han. Vi må lære oss korleis vi kan endre teknologiutviklinga slik at den påverkar oss på måtar som er nærare vår erfaringshorisont som menneskekroppar, og vi må motverke at teknisk framskritt vert oppfatta som eit mål i seg sjølv.

            Gjennom eit slikt metamedvit om forholdet mellom menneske og teknologi kan vi muligens klare å omforme framtida og gjere den betre for dei som skal leve då (s. 141–42).

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni deler. Fjerde del heiter “Teknologiane vert sterkare av seg sjølv”. Her skildrar eg Hans Jonas si oppfatning av moderne teknologiutvikling i større detalj. Inspirert av Martin Heideggers teknologifilosofi hevdar Jonas at teknologiane skapar stadig auke i kapasitet og bruksområde som følgje av naturvitskapens stadig meir sofistikerte utfordring av naturen. Menneska er underlagt teknologiens behov, men nektar å innsjå det.

Det som en gang virket, må igjen tas i bruk; det som ikke gjorde det, må vi la ligge. Historien blir brukt som forbilde og inspirasjon, eller til skrekk og advarsel. Men fortiden kan også brukes til å legitimere politikk ved at aktuelle standpunkter blir innskrevet i en ærverdig tradisjon. Slik kan man ta fortiden til inntekt for seg og sitt. For øvrig brukes historien til å forklare, og med dét definere, den nåværende politiske situasjon og dens utfordringer. Dermed kan man snevre inn alternativene slik at løsningene man selv ønsker å realisere, fremstår nærmest som selvsagte og uunngåelige. Som George Orwell formulerte det i 1984: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden».

Et nærliggende eksempel fra norsk politikk er begrepet om «den norske modellen». I senere år har det vært mye snakk om en samfunnsmodell som passer helt naturlig for Norge for så vidt som den er – og alltid eller svært lenge har vært – særpreget norsk eller nordisk. Akkurat hva den består av, hvorfor den er så spesiell og hvordan den har blitt til og har utviklet seg, er mer uklart. Men det er i alle fall en allment utbredt oppfatning at den norske modellen er det som gjør Norge til et helt enestående godt land å bo i.

Et lite utvalg taler fra Virksomme ord-arkivet vil kunne illustrere hvordan historien blir brukt og misbrukt i norsk politisk retorikk. I det følgende skal jeg å ta for meg Audun Lysbakkens landsmøtetale til SV (mars 2019), Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte (mars 2019) og Jonas Gahr Støres tale på Fagforbundets landsmøte (oktober 2019). Her er tre politiske aktører med vidt forskjellige versjoner av hva den norske modellen går ut på og hvordan den er blitt til – og hvordan man i fortsettelsen bør gå fram for å ta vare på denne verdifulle arven.

Audun Lysbakken: Kamp og motstand

I Lysbakkens versjon er den norske modellen gradvis kjempet frem av arbeidsfolk og fattigfolk. Det er deres kamp som har «formet landet», som har tvunget makt- og pengeeliten til å gi etter og inngå kompromiss. Slik fikk vi «et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Slik fikk vi et system for rettferdig progressiv beskatning, slik fikk vi et sikkerhetsnett av trygder og stønader som tar vare på folk når det trengs.

Ifølge Lysbakken er den norske modellen et resultat av de undertryktes kamp for rettferdighet og velferd. I hans fremstilling er den norske modellen blitt til på tross av makt- og pengeeliten, ikke gjennom gjensidig enighet mellom ansvarlige parter, slik for eksempel Jonas Gahr Støre vil ha det til. Hos Lysbakken er de rike og deres politiske representanter (høyreregjeringen og de borgerlige partiene) snarere et problem og en utfordring for den norske modellen: Det er de som truer den.

«Historien om det moderne Norge er historien om hvordan de mange – arbeidsfolk og fattigfolk – kjempet, vant og formet landet. De få, rikfolk og pengefolk, fikk ikke lenger bestemme aleine. Sånn fikk vi et arbeidsliv hvor ingen lenger skulle stå med luen i hånden. Sånn fikk vi et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Sånn fikk vi en velferdsstat som skulle være et sikkerhetsnett for oss når vanskelige dager kommer, men også en trampoline å ta sats på i livet — så alle sine evner kan tas i bruk og også vanlige folk sine drømmer bli til virkelighet. For de mange, ikke for de få».

Det Norge som arbeidsfolk «kjempet, vant og formet» er truet, skal vi tro Lysbakken. «Sånn styres ikke Norge lenger.» Høyreregjeringen har – på vegne av de rike – langt på vei gjenerobret det de en gang måtte gi fra seg. Dette fører til splid og bekymring i befolkningen. Ulikhetene vokser, makten er skjevt fordelt, og klimakrisen truer. «Det skaper uro. Uro over ulikheten i makt og rikdom som igjen splitter oss. Uro over klimakrisen som nå for alvor truer oss. Uro over en regjering som alltid lytter mest til de få på toppen. Erna Solberg leder de rike sin regjering.»    

Vi ser her hvordan Lysbakken har regissert historien til den passer som hånd i hanske med hans eget politiske budskap. Kort oppsummert kan vi si at fortellingen går som følger: Først kjempet folkeflertallet for rettferdighet og bedre kår, hvilket de klarte. Dette gjorde Norge til et bedre sted å bo for alle. Så har høyresiden over tid – på vegne av de rike – klart å reversere mye av dette. Samfunnet er nå preget av mer urettferdighet, skjevere maktfordeling, mer uro og utrygghet. Kampen må gjenopptas på vegne av de mange mot det rike mindretallet. Lysbakken og SV er villig til å lede denne kampen.

Med en slik forklaring på dagens sosiale og økonomiske utfordringer må Lysbakkens egen politikk fremstå som et nærmest nødvendig og innlysende riktig forvar av det beste i selve det historisk «norske».

Erna Solberg: Kompetanse, innovasjon, omstilling

I motsetning til Audun Lysbakken viser ikke Erna Solberg til konkrete historiske hendelser eller forløp. Hennes bruk av historien er, ved første øyekast, vanskeligere å få tak på. Dette er nok også litt av poenget. Solberg vil ikke snakke om fortiden, men om fremtiden. I talen til Høyres landsmøte sier hun det slik: «Vi skal ikke tegne et foreldet bilde av samfunnet for at det skal passe inn til et gammelt partiprogram. Vi skal utvikle nye partiprogrammer for å løse virkelige problemer som mennesker opplever i dag og i morgen.»

Likevel tyr hun til historien når hun trenger å rettferdiggjøre enkelte påstander om egen politikk. I sin tale på Virkekonferansen 2019 slo hun fast at det har vært det norske folks evne til å omstille seg som har gitt oss den norske modellen: «I Norge har vi tradisjonelt vært gode på å få til omstilling når det har vært nødvendig. Det er en av grunnene til at vi har det velferdssamfunnet vi har i dag.» Solberg viser ikke til konkrete årstall, historiske skikkelser eller kjente politiske reformer som har formet samfunnet, men til det norske folks «tradisjonelle» evne til å omstille seg. Siden vi gjennom historien har vært flinke til å benytte oss av denne verdifulle egenskapen, har vi har klart å skape et godt fungerende velferdssamfunn etter norsk modell. Hva historien lærer, er at omstilling virker. Dette har vi gjort før med stort hell, dette må vi derfor fortsette å gjøre.

Som historiker har jeg aldri hørt denne påstanden før – i alle fall ikke fra faghistorisk hold – men den passer perfekt til politikken Solberg ønsker å føre. Hovedbudskapet i Solbergs tale på Høyres landsmøte var nettopp omstilling. Hun tegnet da et bilde av et Norge i en overgangsperiode, hvor endring er uunngåelig og stadig vekk finner sted i tiltakende tempo. Det grønne skiftet fører til at vårt tidligere livsgrunnlag må vike til fordel for et nytt og mer bærekraftig. Eldrebølgen fører til at vi må jobbe mer og lengre, ny teknologi fører til at vi må jobbe annerledes enn før og stadig oppdatere vår kunnskap og kompetanse. Dette betyr at vi som enkeltpersoner regelmessig må kurses slik at vi alltid er oppdatert, eller vi må omskoleres til nye oppgaver – «vi skal lære hele livet, aldri gå ut på dato.» Sist, men ikke minst, må politikken endres etter tidens og fremtidens nye utfordringer, slik at bedrifter og privatpersoner kan omstille seg på best mulig vis. Skal vi tro Solberg, er omstilling selve mirakelkuren som løser alle problemer. Det er omstilling som må til for å løse klimakrisen, eldrebølgen, velferdsstatens fremtidige utfordringer, finanskriser, arbeidsløshet osv. Da passer det også godt at vårt flotte velferdssamfunn er et resultat av det norske folks tradisjonelle omstillingsevne. Vårt velferdssamfunn er, ifølge Solberg, et historisk bevis på at omstilling virker.

Motsetningen mellom Lysbakken og Solberg blir nå tydelig. Lysbakken bruker historien om det moderne Norge til å vise at uansett hvor svake og ubetydelige vi føler oss, er det mulig å gå sammen i kamp og forandre samfunnet til det bedre. Solberg derimot, hevder at retningen er gitt, utenfor vår kontroll, og at det som utgjør vårt særlige norske fortrinn, er vår omstillingsevne, dvs. vår evne til å justere oss etter stadig skiftende omstendigheter. Lysbakken hevder at vi tidligere har kunnet – og dermed fortsatt kan – gripe aktivt inn og forandre verden etter eget hode. Solberg hevder at vi alltid har klart å tilpasse oss ytre forhold i forandring. Dette er vår suksessoppskrift, det er slik vi må fortsette å gjøre det.

I landsmøtetalen til Solberg heter det at «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler. Ofte basert på våre naturressurser. Fossefallene og havet. Fisk. Skog. Mineraler. Olje og gass. Sammen med hardt arbeid og høy kompetanse er det dette som har lagt grunnlaget for vårt velferdssamfunn.»

Det er vanskelig å få tak på akkurat hva Solberg her forsøker å formidle. Men jeg tolker henne dit hen at hun mener «historien har vist» at hardt arbeid og høy kompetanse i bruken av våre naturressurser har hatt en god samfunnsøkonomisk effekt, og slik dannet grunnlaget for det norske velferdssamfunnet. Om vi skal takle fremtidens utfordringer, må vi fortsette, slik vi alltid har gjort, med å dra nytte av kompetansen vi allerede har opparbeidet gjennom mange års erfaring med utnytting av naturressursene. Kompetansen vi har tilegnet oss i olje- og gassnæringen er selve grunnlaget for en nytenkning som kan redde oss gjennom fremtidens utfordringer – det har «historien vist». Med et trylleslag går olje- og gass-utvinningen fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen – fordi «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler». Og nye bedrifter som takler nye utfordringer er nettopp løsningen.

Ifølge Solberg må vi stole på historiens lovmessige utvikling: kunnskap fører til kompetanse, kompetanse fører til innovasjon og nyskaping, hvilket fører til gründerskap som igjen fører til nye arbeidsplasser. Ut av dette vil det vokse frem nye bedrifter tuftet på en videreutviklet kompetanse – osv., osv. Vi må ikke tukle med denne prosessen, men heller legge til rette for den og la den gå sin gang. Gründerne er de som driver historien fremover i Solbergs historieforståelse – ikke, som hos Lysbakken, folkebevegelsene.

Solberg er et godt eksempel på den teknologioptimisme og fremskrittstro som har preget vår moderne tid. Troen på at vitenskapen og fornuften alltid vil føre oss trygt opp og frem, mot stadig nye og bedre samfunnstilstander, har preget vår tenkning og selvforståelse siden opplysningstiden. Men er det en ting vi historikere vet, så er det det at utviklingen ikke følger en rett linje. Historien er ofte et resultat av tilfeldigheter og uintenderte konsekvenser. Dens gang er like mye preget av brudd som av kontinuitet, av tilbakeskritt like mye som av fremskritt (alt etter hvordan man ser det).

Jonas Gahr Støre: Moderasjon, pragmatisme, kompromiss

I sin tale til Fellesforbundets landsmøte i 2019 forklarte Støre hvorfor sosialdemokratiet var veien å gå: «Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror og vet at politikk nytter, at vi kan få til store ting i fellesskap. Beviset er mange tiår med den norske modellen som har formet dette samfunnet med parter som tar ansvar.»  

Både høyresiden og ytre venstre tar feil, hevder Støre. «Høyresiden møter oss med beskjed om nøytralitet, markedet ordner opp.» Og markedet er god til å ordne, slår han fast, «det er effektivt til å fordele, det er bare at det fordeler skjevt, og det fordeler urettferdig.» Ytre venstre, på den andre siden, ønsker å «knuse kapitalismen, og stenge for globaliseringen. EU må legges ned, krefter utenfor oss er så sterke at det beste vi gjør er å trekke oss tilbake. Vi gjenvinner kontroll ved å lukke dører, kutte avtaler, være hos oss selv.»

Begge deler er feil, slår han så fast og fortsetter: «Norsk historie» er «full av eksempler» på at sosialdemokratiet er det beste alternativet. Det har vist seg gang på gang at hvis man «står sammen i fellesskap i åpen omgang med verden», kan man få til «store ting». Til slutt vil han minne oss om «et avgjørende viktig år i norsk historie», nemlig 1935: Året da det store klassekompromisset fant sted – Hovedavtalen, Kriseforliket – da kapital «fikk en åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor, men hvor arbeid fikk velferd, rettferdig fordeling og fellesskapets sterke ansvar. Dette har jo kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» 

Det er her verdt å merke seg særlig tre ting. For det første at den norske modellen, sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet er ett og samme. Når Støre skal forklare hvorfor sosialdemokratiet generelt eller Arbeiderpartiet spesielt er det beste alternativet, er det bare å vise til den norske modellen. Dette er et historisk bevis på sosialdemokratiets overlegenhet i forhold til andre tilgjengelige løsninger. Den andre tingen å merke seg, er at Støre hevder en ubrutt kontinuitet mellom Arbeiderpartiet anno 1935 og dagens Arbeiderparti. Det tredje er at han hevder at kapitalen gjennom Hovedavtalen og Nygaardsvolds regjeringsdannelse fikk en «åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor.»

Med denne siste påstanden skaffer Støre seg historisk ryggdekning for sitt forsvar av EØS-avtalen, som hadde møtt hard kritikk på nettopp dette landsmøtet. Men dette stemmer ikke i det hele tatt. Etter flere tiår med økonomisk uro og kriser (fra ca.1870 til 1935) hadde folks mistro til den økonomiske liberalismen økt drastisk – ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Man stolte ikke lenger på at markedet kunne ordne opp selv. Ut av dette vokste det frem en ny styringsideologi hvor staten skulle regulere samfunnsutviklingen gjennom planer og aktive inngrep i økonomien. Markedet skulle styres og stimuleres etter samfunnets behov, ikke overlates til seg selv. Snarere var det en form for planøkonomi og økonomisk proteksjonisme som kom til å prege den norske økonomien i tiden fremover.

Støre prøver å sette sitt eget partis politikk inn i arbeiderbevegelsens ærverdige historie. Det dreier seg om å vise kontinuitet: Slik gjorde vi da, og slik bør vi gjøre det nå … Den norske modellen er Arbeiderpartiets fortjeneste, siden det var dette partiet som fikk til et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1935. Det er dette som har «kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» Man kan få inntrykk av en grunnleggende kontinuitet mellom Arbeiderpartiet da og nå. Men dette kan ikke stemme. Snarere dreier det seg om to helt forskjellige partier med radikalt forskjellig verdigrunnlag. Uten å gå inn i for mange detaljer, kan jeg her nevne noen av de mest opplagte forskjellene: For det første var DNA i 1935 et klasseparti, nærmere bestemt arbeiderklassens parti. For det andre var det et sosialistisk parti. En fløy hadde en parlamentarisk-sosialistisk plattform, en annen var fremdeles revolusjonær marxistisk. Selv om statsminister Nygaardsvold var reformvennlig og samarbeidsvillig, var han ingen sosialdemokrat slik vi forstår begrepet i dag, han var sosialist. Men den sosialismen han representerte var av en særnorsk type, utviklet av hans egen utenriksminister, historieprofessoren Halvdan Koht. Folkesosialisme, ble den kalt. Sosialisme var målet, men her var ikke intensjonen først og fremst et klasseløst samfunn, men et samfunn uten klassekamp. Dette var en sosialisme hvor det nasjonale fellesskapet, det store samarbeidet på tvers av klassene, var både mål og middel. Koht ønsket en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. Som han selv formulerte det: «Sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke.»

Arbeiderpartiet av i dag kan ikke sies å være et klasseparti, i alle fall ikke arbeiderklassens. Mange vil hevde at det er blitt et markedsliberalistisk parti fullt av konsulenter og folk fra PR-bransjen. Man kan trygt si at Nygaardsvold var en mann av folket. Mellomkrigstidens arbeidsfolk må ha følt en viss identitet og samhørighet med Gubben, som de kalte han, for han var jo en av dem. Med Støre, derimot, er det annerledes. At han vokste opp på Oslos vestkant, at han er mangemillionær, utdannet ved noen av verdens mest prestisjetunge kunnskapsinstitusjoner, har ikke bare gitt ham plenty av økonomisk kapital, men og en stor dose kulturell kapital. Større avstand fra den gjennomsnittlige nordmann kan man ikke oppnå, om ikke man er kongelig. Det er god grunn til å tro at det kan være vanskelig for arbeidsfolk å identifisere seg med denne partilederen og omvendt.

At det for Støre tilsynelatende har vært problemfritt å arbeide for, ideologisk sett, vidt forskjellige regjeringer og statsministere – Syse (H), Brundtland (Ap), Bondevik (KrF), Jagland og Stoltenberg (Ap) – kan også tenkes å bidra til å skape avstand mellom ham og arbeidsfolk flest.          

Det er jo dette som har vært Støres problem. Han blir ikke tatt på alvor som arbeiderbevegelsens representant. Snarere har han blitt selve symbolet på hvor langt partiet har beveget seg i borgerlig retning. Nettopp derfor er han tjent med å prøve å vise en affinitet til det gode gamle Arbeiderpartiet som altså satte sitt umiskjennelige preg på «den norske modellen» vi er så stolte av. For ham blir fortellingen om et Arbeiderparti som er seg selv likt, da som nå, et middel til å framstille seg som arvtaker etter Nygaardsvold (og Gerhardsen), med all den politisk-sosiale troverdighet som følger med. Men enhver som har satt seg litt inn i partiets historie, vet at det har gjennomgått en enorm forandring. Det er nesten ikke til å kjenne igjen. I Støres fremstilling får man likevel inntrykk av at både Arbeiderpartiet og den norske modellen er overlevert som mer eller mindre uforandret, og ganske enkelt nå må videreføres i den skikkelse de har i dag.

Kontekst og forandring

Som historiker vet jeg at historie fremfor alt er forandring, hvilket betyr at det ikke er noen lærdom å hente direkte fra den. Sosialdemokrati og sosialisme er historisk foranderlige begreper; de har hatt forskjellige betydninger til forskjellige tider i historien. Nygaardsvold hadde en annen forståelse av disse begrepene enn Støre. At han var pragmatisk under kriseforliket på 1930-tallet, var av helt andre grunner enn de som har beveget Støre til en tilsynelatende lik politisk innstilling i dag. Valgene til disse to har funnet sted i vidt forskjellige historiske situasjoner, med særegne problemer som har krevd særegne løsninger. Siden historien ikke gjentar seg, er det ikke mulig å bruke den som lærestykke, eller hevde identitet mellom da og så. Om vi virkelig ønsker å forstå Nygaardsvold, må vi kontekstualisere hans valg og hans handlinger. Vi må forstå hva det var som til enhver tid motiverte ham til å gjøre det ene fremfor det andre. Det må vi også gjøre med fenomener som «den norske modellen.» Hvilke historisk spesifikke faktorer spilte inn da den begynte å ta form; hvorfor og på hvilken måte har den utviklet seg videre, frem til i dag? 

            Historien er mangfoldig. For så vidt kan den brukes til å forklare litt av hvert, alt etter hvor man velger å fokusere blikket. Betoner vi særlig ett aspekt ved historien, får vi en ganske annen versjon enn om vi betoner et annet. Det er derfor ikke så vanskelig, om man ønsker det sterkt nok, å finne noe fra fortiden som kan gi inntrykk av likhet og sammenheng med egen aktuell politikk. Er man litt kreativ, slik innovative ideologer og gode taleskrivere er, kan man få det til å se ut som at man spiller på lag med historien. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at både kampvilje (Lysbakken), kompromissvilje (Støre) og omstillingsevne (Solberg) har vært av en viss betydning for noe som man med litt oppfinnsomhet kan kalle en «norsk modell». Men dette betyr ikke at det er fritt frem for alle og enhver til å tolke historien slik som det passer dem. Historikernes oppgave er å fremstille fortidens hendelser som betinget av en bestemt konkret situasjon som nå for lengst er overstått. Det dreier seg da om å få tak på aktørenes eget perspektiv. Historisk forståelse er kontekstualisering: Å forstå en historisk handling eller hendelser er å forstå aktørene ut fra deres egne intensjoner og ut fra egne relevante handlingsbetingelser.  

Den viktigste lærdommen historien kan gi, er at det ikke er noen lærdom å hente i historien. Hvis vi kan lære noe, er det at samfunn og kultur er i stadig forandring. Hva fremtiden vil bringe, er derfor ganske sikkert noe overraskende nytt og ukjent. I dette ligger det en usikkerhet, men også noe håpefullt. At fremtiden er åpen, betyr at det i fortsettelsen er opp til oss å skape historien. Vi trenger ikke følge gamle tradisjoner eller etterligne gamle forbilder. Historisk bevissthet av denne typen er altså potensielt frigjørende. Hvis vi går med på at hver historisk stund er ny og annerledes, kan det hjelpe oss til å få øye på flere handlingsmuligheter i situasjonen her og nå. Men da er det ikke lenger noe som kan frita oss fra ansvaret for å begrunne våre politiske valg i konkrete undersøkelser av den aktuelle historiske situasjon etter hvert som den forandrer seg.

Kilder:

Audun Lysbakken: Tale til SVs landsmøte, Gardermoen, 29.03.2019. www.sv.no

Erna Solberg: Tale til Høyres landsmøte, Gardermoen, 15.03.2019. www.høyre.no

Jonas Gahr Støre: Tale til Fellesforbundets landsmøte, Oslo, 15.10.2019. www.fellesforbundet.no

Søker vi etter ordet «demonstration» i for eksempel Aftenpostens digitaliserte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tallet opp rapporter fra utlandet – Frankrike og England – som forteller om slike opptog i bestemte stridssituasjoner.

Nasjonaldagens fanetog

Men i Norge hadde vi 17. mai. Samfunnets eliter feiret på 1800-tallet gjerne 4. november, datoen da Grunnloven ble revidert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.

Feiringen tok mange former, ikke alle like godt organisert. De første «borgertogene» skal ha gått i Trondheim i 1826 og i Kristiania 1844 – det siste gikk opp det som nå heter Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. utenfor slottet.

Siden var det hvert år slike borgertog, der håndverkerlaugene gikk med sine faner. Etter hvert kom også fagforeninger med i disse togene, med faner. Det første offisielle barnetoget – «smaagutternes flagtog», som det ble kalt – gikk i Kristiania i 1870, etter initiativ av skolestyrer P. Qvam og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om toget ble motarbeidet fra konservativt hold, bidro det kanskje også etter hvert til en form for avpolitisering av dagen.

Men avpolitisering er ikke dekkende for borgertogene – også kalt «fanetog» – fram mot århundreskiftet. De voksnes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den politiske striden mellom Venstre og Høire.

I 1884 tok Tobaksarbeidernes forening initiativ til et eget arbeidertog 17. mai, og dette «selvstendige fanetog» ble sett som en demonstrasjon til støtte for Venstre.

17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Arbeidertog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kristiania og Kristiansand i 1890, var det følgelig verken første gang arbeiderbevegelsen demonstrerte – det hadde blant annet de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker gjort året før – eller første gang de krevde normalarbeidsdag og allmenn stemmerett.

1. mai-tog: Med røde flagg, paroler og fagforeningsfaner markerte arbeiderbevegelsen at de var mange, og at de krevde politisk innflytelse. Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling, Oslo.

Det var heller ikke bare arbeiderbevegelsen som gikk i demonstrasjonstog. Fra midt på 1890-tallet hadde også avholdsbevegelsen demonstrasjoner hvert år i juni, med stor oppslutning over store deler av landet.

Men 1. mai-togene, som snart begynte å gå hvert år på stadig flere steder, bidro til å markere demonstrasjonstoget som primært et uttrykksmiddel for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen.

1. mai ble gjort til internasjonal kamp- og festdag på arbeiderkongressen i Paris i 1889, etter et amerikansk forslag, til minne om tre arbeidere som ble skutt av politiet under en demonstrasjon i forbindelse med en generalstreik for 8‑timersdagen i Chicago.

Slik sett markerer 1. mai-feiringen en tiltakende internasjonalisering av offentligheten. Med røde flagg, paroler på transparenter og mer og mindre fargesterke fagforeningsfaner, var togene både seriøse og festlige markeringer av den nye, voksende samfunnsklassens eksistens og politiske krav – i det offentlige byrommet.

Som store folkeansamlinger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angstfylte forestillinger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velorganisert og målrettet.

Det var ikke skarpsindig politisk argumentasjon som preget togenes paroler, den kom eventuelt som et tillegg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folkemengden som ble til et slags argument i seg selv: Vi er mange, og vi holdes utenfor. Hvorfor? Det ble etter hvert stadig vanskeligere å forklare.

“Publikum haanlo, trampet og ropte til hende”

Aasta Hansteen (1824–1908) er en av disse pionerene som brøyta vei i den mannsdominerte vellinga ved å ha en oppførsel som til de grader overskred det aksepterte for en kvinne i datidens Norge.

I tillegg til å være første norske kvinne til å tale borgerlig kvinnesak i offentligheten, var hun også Norges første kvinne som blei utdanna til profesjonell billedkunstner. Problemet her var at hun ikke bare var malerinne, men en ambisiøs sådan. Dette gjorde at karrieren ikke varte så lenge, da en kvinne til nøds burde holde seg til portrettmalerier, noe som føltes altfor begrensende for Hansteen. Malerperioden ble likevel veldig viktig for henne; hun ble anerkjent som portrettmaler, og kunsten gav henne selvtillit til å fortsette sine andre kamper gjennom resten av livet.

Hansteen var også en av de aller første brukerne av den nye målformen landsmål, den første blant borgerskapets kvinner som gikk aleine på gata (også på kvelden), og som frekventerte kafeer alene (Uten anstand! Skandale!) — hun var rett og slett en pioner på flere arenaer.

Aasta Hansteen, 1863 av A. Moestue

Men tilbake til den talende Aasta Hansteen. Virksomme ord-databasen inneholder foreløpig fire av Hansteens taler og foredrag, og hennes mest kjente er foredraget (og boka): «Kvinden skabt i Guds billede». Dette reiste hun rundt med, og høstet, vel, ikke akkurat applaus, men i hvert fall nysgjerrige tilskuere. De kunne få se noe så eksotisk (og latterlig) som en kvinnelig foredragsholder! Overalt hvor hun kom, ble hun latterliggjort og trakassert av salen og kritikerne. Anders Johansen skriver i sin ennå ikke utgitte “Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre”:

En ung mann som var til stede da Hansteen opptrådte i Trondhjem, husket det seinere som noe av det pinligste han hadde opplevd. «Publikum haanlo, trampet og ropte til hende. Bare det at hun var kvinde og stod paa talerstolen – noget sligt var aldrig den gang set – det var saa uhyre komisk. Naar dertil kom at hun var en liten, uanselig skikkelse, som med heftighet utkastet sine originale idéer, da blev komiken for grandios – for mængden.»

Talen i seg selv er i grunn ikke det spor morsom, men heller et kampskrift mot den patriarkalske kirkens «hankjønnstyranni» som ikke ville tilkjenne kvinner det samme verd eller de samme rettigheter som menn. Når kvinnen i likhet med mannen var skapt i Guds bilde, måtte hun være likestilt med ham, mente hun, slik at de sammen kunne få gi stemme til alle tonene i orgelet:

Naar Kvindeligheden bliver erkendt som aandelig Størrelse, da vil endelig Menneskehedens Orgel kunne tone med “fuldt Spil”, (Aasmund Olafsson Vinje), efterat hidtil, gennem Aartusinder, den mandlige Røst har lydt, altoverdøvende og “alene, med Styrkens Haardhed.”

Hun innrømmer lett at motstanden mot kvinnesaken finnes hos både menn og kvinner, men at hun nå retter seg mot de mannlige motstanderne:

Den Sag som kaldes Kvindesagen, dette Arbeide som drives over hele den civiliserede Verden for at forbedre Kvindernes Stilling og indsætte dem i deres naturlige Rettigheder, denne Sag har sine Modstandere, som fremstille den paa en saa forvendt og karikaturagtig Maade, at man har ondt for at tro, at det virkeligt er deres Opfatning de kommer frem med, man nødes næsten til at tro, at der er ond Vilje med i Spillet; det vil da sige, at de slaa sig dumme, som man siger, for ikke at indrømme det berettigede, det uendeligt berettigede, i dette Arbeide, for at frigøre Kvinderne fra Fordommenes Tryk. Denne Sag har mandlige Modstandere og kvindelige Modstandere. Jeg ved ikke hvem af disse som er værst. De mandlige Modstandere er mere tykhudede, men de kvindelige Modstandere er over al Maade stivnakkede og aldeles umodtagelige for Fornuft. Alligevel er disse Strøtanker, som jeg nu vil fremføre hovedsageligt rettede mod de mandlige Modstandere, af den Grund, at jeg synes at der nu er, og altid har været, hakket altfor meget paa Kvinderne og altfor lidet paa Mændene. Jeg vil derfor lade de kvindelige Modstandere sejle deres egen Sø. Jeg vil blot se hen til, at man ikke kan vente stort af Kvinderne, da de lever i saa trykkede og indskrænkede Forhold, og er blevet vetskræmte af altfor megen Hovmesterering fra alle Kanter, baade fra den verdslige og fra den geistlige Side. Med Magthavere behøver man derimod ingen Medlidenhed at have.

“En Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen”

Et annet foredrag, holdt på Sagatun Folkehøgskole i 1879, har tittelen «Kvindesagen set fra Folkehøjskolens Standpunkt», og her får vi glimt av de sosialt snevre rammene kvinnene opererte i:

- Hvor nøje man imidlertid tog det med Hensyn til «Overgreb» fra Kvindekønnets Side, faar man Besked om i Vergelands Brevveksling. Vi ser der, at Fredrika Bremer i 1840 havde skrevet til Henrik Vergeland for at forhøre sig om norske Forhold, da hun vilde digte en Fortælling som skulde foregaa i Norge. Hun spørger, om det kan gaa an at skildre en ung norsk Pige som interesserer sig for noget mer end Silkebaand og Smørrebrød. Hertil svarer Vergeland: Nei det kan ikke gaa an. Han havde selv været tilstede, i et Selskab, hvor en Dame havde gjort en Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen, og da havde Herrerne tydelig vist at de havde en pinlig Fornemmelse, man kunde mærke at de heller havde ønsket at høre en Ytring af en anden Slags, f. Ex. «Søde Lina, hvor har du købt det Kjoletøjet?» Og Damerne havde faaet en ren Skræk, de saa du som en Flok Høns som Høgen netop har fløjet over.

Her var det sket et Overgreb, et af disse frygtelige, hvor «Naturens Lov» og «Guds Anordninger» er krænket, det var tydeligt for Alle!

Hun ser likevel noen lyspunkt, blant annet en omdreining hos samtidens diktere, med for eksempel Ibsens kvinneskikkelser:

Vi føler som en Luftning af den gamle frie norske Folkeaand komme os imøde, vi ser vore Digtere som Ledere i Spidsen for det folkelige Fremskridt. Vi føler en Forvisning om at naar Folkeaanden engang bliver rigtig vaagen og reiser Hovedet, da vil dens første Gerning være at føre Frøya, Husfruen, Kvinden igen op i Højsædet, hvor i Norden fra gammel Tid, hendes Plads altid har været. Og naar det er sket, da maa Forkuelsen forsvinde og det nordiske Folkeliv vil opblomstre i fuld Kraft og Skønhed.

Som nevnt emigrerte Hansteen til USA i nesten ti år på grunn av alt trykket rundt henne, men da hun returnerte, kom hun til et Norge som både var politisk og kulturelt endret siden hun dro. Nå ble hun mottatt som den kvinnesakspioneren hun virkelig var, til stor inspirasjon for datidens ferske og den senere etablerte kvinnebevegelsen. I 1904 ble hun æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, og hun fortsatte selv sitt eget kvinnesaksarbeid helt til sin død, både gjennom foredrag og kronikker.

Kilder:

Anders Johansen: «Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre» (under utgivelse)
Norsk biografisk leksikon
Store norske leksikon
Wikipedia

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

En sentral tanke var at kvinner måtte bli representert av andre kvinner, ikke av menn, fordi kvinner hadde større omsorgsevne, empati og forståelse for sosiale og humanitære spørsmål enn menn. Kvinner fikk ord på seg for å ha en nødvendig moralsk dømmekraft, og som vi skal se i denne artikkelen kan det dermed hevdes at kvinnene rykket fram i offentligheten i forlengelsen av sin husmorrolle.

Var kvinner skikket til å stemme? Stemmerettsdebatten i korte trekk

Perioden mellom 1870 og 1913 var preget av debatten om kvinner skulle få full deltakelse i offentligheten gjennom stemmerett. Summen av innholdet i stortingsdebattene etter 1890 gav god argumentasjon for at kvinner burde ha stemmerett ut fra særartsargumentasjonen. Vi finner ikke et syn som avgjørende omdefinerte kvinnerollen, som husmora i hjemmet. Brit C. Stuksrud viser i sin doktoravhandling hvor effektive og kraftfulle de lokale byforeningene ble i Vestfold i årene mellom 1895 og 1901 gjennom medlemsmasse, nettverk, møter, avisinnlegg, petisjoner og valgsamarbeid. Hun argumenterer for at stemmerettskampen også ble vunnet nedenfra-og-opp. Men for å legitimere bevegelsen var det viktig å gi det en «husmoderlig» tilnærming. Stemmerettskvinnene var først og fremst husmødre, voktere av familien og hjemmet.[1]

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum cba

Kvinnelige arbeidere i spisesalen på Christiania Seildugsfabrik i Oslo, 1906.

Når kvinnene i 1894 fikk lov til å stemme ved folkeavstemninger om alkoholsalg i byene, var det ut fra at fyll og alkoholisme blant mennene berørte eller rammet kvinnene og deres barn og hjem. Kvinners engasjement og deltakelse i Totalavholdsforeningen og i en rekke humanitære foreninger demonstrerte at kvinnene hadde stor moralsk dømmekraft og sosial ansvarsfølelse. Men mest dreide det seg om at dette spørsmålet fikk store konsekvenser for den feminine sfære, hjemmene, der kvinnene hadde ansvaret.[2]

Forestillingen om at kvinner hadde mindre intelligens og var mindre evnerike enn menn, var ofte en hovedinnvending i avisspaltene mot at kvinner skulle ha stemmerett, ha utdannelse, være næringsdrivende eller opptre i offentligheter. Dette fikk næring av nyvinningene fra naturvitenskapen. Et leserinnlegg fra 1878, trolig fra en kvinne som talte varmt for opprettelsen av leseforening for kvinner i Bergen, oppsummerte debatten om kvinners og menns intelligens. Her lå argumentasjonen som hadde betydning for om kvinner burde spille aktive roller i offentligheter og politikk eller ikke. Innsenderen avviste den utbredte oppfatningen at:

«… mænderne skulde være født med større forstand, kvinderne med større livlighed, kvinderne have større medfødt kombinationsevne, mænderne skarpere tænkekraft.»

For innsenderen var det «opdragelsessystemer» som skapte forskjellene, for jentene og guttene som løp i gata var i utgangspunktet «ens». Veien til likestilling lå i at kvinner fikk samme tilgang til opplysning og dannelse.[3]

Innsenderen Erik Bøgh argumenterte to år senere sterkt mot kvinnesaken i den kvinnelige leseforeningen i Bergen, og hevdet at hjemmet var «kvindens virkekreds» og at kvinner og menn hadde ulike evner. Og Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling.[4]

For Det medisinske fakultet i Kristiania i 1882 ble hovedbegrunnelsen for å avvise at kvinner skulle kunne utdanne seg som leger, at de ikke hadde nervesystem og helbredelse til omfattende studier og åndsarbeid. De manglet ro og likevekt i tanken, og likeså fasthet i karakter og vilje. Kvinner var fra naturen av ikke skikket til å være leger.[5]

Gro Hagemann hevder at moderniseringen av det norske samfunnet på 1800-tallet var kjønnsspesifikk. Det var i første omgang menn som ble moderne, mens kvinnene i stor grad ble igjen i familien og husholdet, som gifte husmødre, hjemmeværende døtre eller som tjenestepiker. Hagemann gjør imidlertid et unntak for yrkeskvinnene i industri og moderne tjenesteyting som hadde fått større handlingsrom og frihet. Noen fikk også høyere sosial status. For kvinner fra borgerskapet og embetsstanden kunne et liv som yrkesaktiv bety statusfall, men for mange gav yrkeslivet ny selvbevissthet og nye fellesskap.[6] I 1875 var en tredjedel av kvinnene i yrkeslivet, og denne andelen holdt seg ut 1800-tallet, før den utover på 1900-tallet begynte å gå sakte tilbake.[7]

Eirinn Larsen har dokumentert at antall gifte kvinnelige entreprenører økte sterkt i årene mellom 1870 og 1900. De etablerte seg med matforretninger, frisørsalonger, klesbutikker, kafeer, vertshus og hoteller. På slutten av 1800-tallet var det næringslivet som gav de beste mulighetene for både ugifte og gifte kvinner som søkte egen inntekt, økt fortjeneste og et bedre liv for seg selv og sine. Larsen får fram at kvinnelige entreprenører både utnyttet og overskred de etablerte forestillingene om det å være kvinne. En viktig forutsetning for kvinners inntreden var liberaliseringen av handel og håndverk som hadde foregått på 1800-tallet. De selvrealiserte yrkeskvinnene i hovedstaden rundt 1900 utgjorde imidlertid aldri en enhetlig gruppe kvinner, verken sosialt eller aldersmessig. Noen var enslige og ugifte, andre gifte eller enker. Kvinnene som slo seg opp som selvstendige næringsdrivende, kom til å utfordre det borgerlige husmoridealet, og mange av de mannlige grossistene reagerte negativt på sine kvinnelige konkurrenter.[8]

I 1883 skrev Bodø bys formannskap at

«kvinner i arbeide havde en sterkere selvbevidsthed end de der vier sig helt og holdent til hjemmet og familien».[9]

Pikeskolen i 1870-årene og middelskolen i 1880-årene bidro til økt utdanningsnivå for borgerskapets kvinner i Bodø, og med større kunnskap og kompetanse som kunne omsettes som ansatte eller eiere i bedrifter.[10]

Det store prinsipielle spørsmålet i Misvær samtaleforening utenfor Bodø vinteren 1885–1886 gjaldt «kvindesagen». Særlig på ett møte gikk diskusjonen høylytt. I denne bygda hadde både liberale og konservative menn gått sammen om å danne en diskusjonsforening. I 1882 hadde kvinnene fått adgang til å ta examen artium og kort tid også rett til å studere ved Universitetet i Kristiania, og dette tok forsamlingen stilling til. Én taler tok til orde for at kvinner burde være likestilt med mannen i «mange henseende». Han fikk tilslutning fra en annen taler, som hevdet at kvinnen var blitt forurettet i mange tilfeller. Han syntes det var synd at enker med gårdsbruk «ikke fikk være og ordne kommune- og skolesager».

En tredje taler sluttet seg også til dette og viste til den gamle og urettferdige arveloven som hadde gitt kvinnen halv arverett i forhold til mannen. Han mente det også var urettferdig at kvinner skulle ha lavere lønn enn menn. Ett innlegg skilte seg skarpt ut fra det liberale flertallet som talte om likestilling. Debattanten la vekt på Guds egne ord til den første kvinne i Mosebok 3, og han konkluderte: «Kvindens plads er i hjemmet.» Kvinnene burde riktignok ikke være uten opplysning, men han ville fraråde enhver fra de mandige kvinner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har fremtraadt for offentligheden.»[11]

Her møter vi spenningen mellom to ulike forståelser av kvinnerollen, den som de liberale og den som de konservative målbar. Men det fantes ingen kvinnesaksforening i Salten, og kvinnene var nokså fraværende i både foreningsliv og i det politiske liv. Vi finner i 1880- og 1890-årene ingen avisinnlegg fra kvinner. Men de ytret seg likevel, og såpass høyt at det nådde både embetsmenn og politisk ledelse. Flere mer eller mindre anonyme brev har havnet i de offentlige arkivene.

Kvinnene kom til å tilkjennegi sine kritiske synsmåter. Et brev fra 1879 fra en anonym kvinne, som havnet hos fogden, forteller sitt. Brevet var nok ment for en god venninne i Bodø landsogn. Kvinnen hadde skrevet under med navnet Mari, og hun skrev til Karen:

«Tenk om vi havde veret mænd. Tænk hvad vi to kunne ha udrettet. Det er ikke vore evner det står på, men de mange stengsler vi møder. Tenk om nogle flere av disse hadde veret revet vækk.»[12]

En bykvinne i Bodø skriver noe lignende i 1885. Brevet hun skrev, var trolig ment som et rundskriv, og lensmann og fogd fikk til slutt fatt i det:

«Om jeg havde veret mand, vilde flere ha lyttet til mig, set mig og taget mig på en alvorlig maade. Og mange dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvinde er megen arbeide og slid, og lidet af ære og berømmelse.»[13]

Kvinnenes ord nådde også mennene. I 1875 konkluderte Bodø bys formannskap med at en også måtte høre hva kvinnene mente om ulike saker som angikk byen. Det fantes mange kloke husmødre i byen, het det. En hadde merket seg klager fra flere kvinner om at kvinner ble neglisjert, og møtt påstanden om at kvinner var like kloke og fornuftige som menn.[14] I 1876 hadde en kvinne fra Skjerstad skrevet:

«Nu maa snart kvinnene faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og husholdningen trænger. Manden ville ikke have magtet at leve uden os særlig lenge. Men vi leve stadig vækk uden en mand, og det med stort hell.»[15]

Kvinneforeningenes kvinneroller

Det må være riktig å si at kvinneforeningene på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, og da særlig sanitetsforeningene, ytet samfunnsnyttig arbeid som framsto som en forlengelse av kvinners omsorgsfunksjoner i hjemmene. Ut i det offentlige liv tok de med seg oppgaver fra hjemmet som var knyttet til morsrollen og husmorrollen. Misjonsforeningene sendte penger til misjonen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og husflid som kvinnene hadde tilvirket selv. Arbeidet som ble mest lagt merke til, utførte sanitetsforeningene. La oss se på sanitetsforeningen i Ås i Follo som ble stiftet i 1913.[16]

Kvinnenes Sanitetsforening. Bildet er tatt 30. september 1905 (foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)

Sanitetskvinnene begynte tidlig å dele ut mat og klær til fattige, både voksne og barn, og særlig var hjelpen rettet inn mot fattige tuberkuløse. De ansatte en sykepleierske på egen regning. Sykepleiersken til sanitetsforeningen gikk ikke bare på sykebesøk, hun gav også gode råd og informerte unge kvinner og husmødre. I den forbindelse ble det opprettet en hjelpestasjon hvor det ble delt ut mat og klær til vanskeligstilte og hvor folk kunne klage sin nød. Etter hvert skaffet sanitetsforeningene i Follo seg en sykebil på deling. Videre fikk sanitetskvinnene bedret helsetilbudet for barn i skolen med utdeling av tannbørster og innføring av gratis legeundersøkelser. Det ble også diskutert om sanitetsforeningene skulle ta over ansvaret for tannpleien for barna. Det sa sanitetskvinnene nei til, fordi oppgaven ble for stor. Innføringen av spedbarnskontrollen like før utbruddet av den annen verdenskrig ble oppfattet som en stor bragd og et stort løft for sanitetskvinnene. Dette betydde mye for mange mødre. Ved å satse på tradisjonelle kvinneoppgaver og å opptre i kjente kvinneroller vant kvinnene innpass i offentligheten, og kanskje like mye halvoffentligheter der den private sfæren var vanskelig å skjelne fra den rent offentlige. Dette gav deres virksomhet stor legitimitet i bygdesamfunnet.

Kari Melby har tegnet opp tre ulike strategier som kvinneforeningene fulgte i første del av 1900-tallet, eksemplifisert i Norges Husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940.[17] Den ene strategien eksponerte kjønnsforskjellene. Den andre la kjønnsforskjellene til grunn mentalt, men brukte den ikke strategisk. Den tredje strategien kom isteden til å aksentuere kjønnsnøytralitet. Lærerinneforbundet ble stilt overfor dilemmaer og kom i spennet mellom to ulike kvinnepolitiske linjer. Hovedtyngden av lærerinnene gjorde kvinners forskjellighet til sitt viktigste våpen. Kvinner skulle ha likestilte posisjoner fordi de representerte en annen type arbeidskraft og andre kvaliteter enn menn. Ikke minst hadde kvinnelige lærere større omsorgsevne som «samfunnsmor». Det utløste krav om at kvinne skulle ha undervisningsmonopol på lavere trinn, og vinne innpass på høyere klassetrinn og ikke minst i lederposisjoner. Lærerinnene kom også til å kreve lik lønn, lik pensjonsalder og lik rett til ved inntak til høyere skoler og ved ansettelse. Husmorforbundet valgte systematisk å argumentere for å heve status og rettighetene til husmødrene gjennom å hevde kvinnenes komplementære rolle innenfor en tradisjonell kjønnsorden. Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen.

Og for forbundet dreide seg først og fremst å få politikk og samfunn til å verdsette husmødrene høyere enn det som hadde vært tilfellet. Kvinneforeningene måtte virke innenfor snevre rammer for hva en kvinne kunne forventes å være.

Hva var vunnet?

Kvinner fikk begrenset stemmerett i 1901 og 1907 ut fra egen inntekt og felles formue med mann, og allmenn stemmerett i 1913. Mye av begrunnelsen lå i hva selvgjorte kvinner hadde prestert og lykkes med. Kvinnelig entreprenørskap fra 1870-årene og utover markerte til en viss grad en ny kvinnerolle. Det var kvinner som var økonomisk uavhengige, men deres forretningsvirksomhet var i mange tilfeller en forlengelse av husmorens plikter. De selvhjulpne kvinnene lagde mat, stelte, ryddet, satte opp blomster, klippet hår, sydde og la opp klær og viste omsorg for gjester. Kvinneforeningene besto av hjelpsomme husmødre, som overførte sine funksjoner fra hjem til en offentlighet, eller halvoffentligheter, på fattigbesøk eller på helsestasjonen. Med stemmerettskampen og fullstendig stemmerett for kvinner i 1913 ble likhetsprinsippene kronet med seier. Og kvinnene var ikke lenger fra naturens side politisk uskikket.

Imidlertid betydde heller ikke denne framrykkingen noen avgjørende endring av kvinnerollen. Stemmerettskvinnene markerte ofte at deres ståsted og deres framtid var som husmødre, men det rådde misnøye om at man hadde tatt for få skritt. I 1903 skriver en kvinne i Råde i Østfold. «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle.»[18] En annen kvinne fra samme bygd skrev i 1919: «Vi faar stemme, men ikke bestemme.»[19] I 1920 skriver en kvinne i Ås at

«stemmeretten har gitt kvinder en stemme, men ikke en ny samfundsrolle. Vi skal fremdeles tjene mand og børn.»[20]

I 1920 sto husmorrollen sterkere enn noen gang i Norge, og bygdekvinnens tradisjonelle all-kompetanse var i ferd med å bli mer innskrenket. Var lite vunnet?

Svaret er både ja og nei. Ja, for dem som ønsket at kvinner fikk en helt ny, definert samfunnsrolle, som også ville endre forventningene til mannens oppgaver og kompetanse. Nei, for mange andre. For flertallet av kvinneaktivistene i foreninger, litteraturen og avisspaltene var nemlig ikke målet å omdefinere helt kvinnens samfunnsrolle. Hjem og familie skulle fremdeles være en viktig arena for kvinner. Men kvinners innsats burde verdsettes mer, og kvinners særart løftes fram som et samfunnsgode. De burde også få lov til å bestemme mer over seg selv, og få større samfunnsinnflytelse. For mange hadde nettopp kvinner med sine særskilte egenskaper, som høy moral, store omsorgsevner og andre psykososiale kvaliteter, gode forutsetninger for å fylle roller i politikk og offentlighet. Erfaringen som husmor gjorde kvinner egnet som bedriftseiere, foreningsmedlemmer og kommunepolitikere, var konsekvensen av den kvinnelige særartsargumentasjonen.

«At være husmoder, er den beste samfunnspligt og det største samfundsansvar, og kvinnen den beste statsmand,»

skrev en fattig kvinne som søkte om pengeunderstøttelse i Ås i 1878. Hun var indignert om hvor lite «politisk evne og samfundsforståelse» som bygdas «herrestyre» viste, etter at hun og andre kvinner hadde fått avslag på fattigstøtte som enker.[21]

Litteratur

Berget, Bjørg Ida 2011: «Det første skridt paa offentlighedens bane». Innføring av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Dørum, Knut 2007: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås 1850–1940. Ås bygdebokverk, bd. 1. Elverum.

Dørum, Knut 2013: Byen blir sentrum. Bodøs historie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.

Gahre, Stine 2012: Allmenn stemmerett for kvinner i lys av stortingsdebattene fra 1890 til 1913. Rettshistoriske studier nr. 24. Institutt for offentlig retts skriftsserie, nr. 1/2013. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hagemann, Gro 2005: «De stummes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo, s.157–253.

Larsen, Eirinn 2012: «Selvgjorte kvinner. Kjønn, entreprenørskap og næringsliv rundt 1900», Heimen 2012/2, s. 127?144.

Larsen, Eirinn 2014: «Forretningskvinnene inntar næringslivet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Oslo, s.139–161.

Melby, Kari 1995: Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i historie. Senter for kvinneforskning, NTNU. Trondheim.

Moksnes, Aslaug 1984: Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo.

Stuksrud, Brit Connie 2009: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldsbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Avhandling for graden dr.philos. Universitetet i Bergen.

Fotnoter

[1] Stuksrud 2009.

[2] Gahre 2012, Berget 2011.

[3] Bergens Tidende, 8. nov. 1878. «En kvindelig læseforening i Bergen».

[4] Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».

[5] Bergens Tidende, 27. nov. 1882.

[6] Hagemann 2005: 251.

[7] SSB, Historisk statistikk 1994, Arbeidskraft tabell 9.4.

[8] Larsen 2012 og 2014.

[9] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1883. Brev fra Bodø bys formannskap, 2. aug. 1883.

[10] Dørum 2013: 384.

[11] Arkiv i Nordland, Misvær samtaleforening, møteprotokoll 1885–1887.

[12] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1879. Brev fra kvinne, som kaller seg «Mari», til en annen, som hun kaller «Karen», datert august 1879.

[13] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1885. Anonymt brev fra «en bykvinde» til «en anden bykvinde», 4. des. 1885.

[14] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1875. Brev fra Bodø bys formannskap. 12. juli 1875.

[15] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1876. Brev fra «en kvinde i Skjerstad», 1. mai 1875.

[16] Dørum 2007, s. 433–458.

[17] Melby 1995.

[18] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra mars 1903.

[19] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra april 1919.

[20] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfatter av en kvinne fra 1. april 1920.

[21] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Brev fra Olga Andersen Nordby, 12. okt. 1878.

«Frihet tar med dette nummer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redaksjonen, ekspedisjonen og trykkeripersonale anledning til å samle krefter til høstens og vinterens arbeid. Det neste nummer, nr. 44, blir altså datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imidlertid understreke vår gamle appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nødvendig enn noen gang i tiden som kommer. La ikke midlertidig motgang og forbigående skuffelser sløve motstandsviljen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne krigen!»

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme ettermiddag innført pressesensur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekonferanse hvor det ble gitt klare direktiver for hvordan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun publiseres stoff som var fordelaktig for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Noe annet ville føre til «de skarpeste motforholdsregler». Videre skulle pressen ifølge direktivene «skape opinion og lede befolkningen». I dette lå det ifølge historiker Hans Luihn at pressen hadde som oppdrag å nazifisere det norske folk for å skape et Norge som sto på okkupasjonsmaktens side.

Den frie offentligheten ble med andre ord strupet av tyskerne, og dette førte til at mange aviser la ned for å unngå nazifiseringen, men mange fikk også forbud mot å fortsette. Dette skapte behov for en ny type aviser: De illegale avisene som ble produsert og distribuert utenfor okkupasjonsmaktens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

I den første tiden av okkupasjonen var informasjonsbehovet blant den norske befolkningen stort, og dette ble hovedsakelig dekket gjennom de norske radiosendingene fra BBC i London. Dette var imidlertid ikke nok, og de første illegale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket altså et avisbehov, men det handlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.

Allerede i løpet av våren og sommeren 1940 så man det som kan sies å være forløperen til de illegale avisene: illegal spredning av informasjon og skrifter så som «Kongens nei», direktivene okkupasjonsmakten påla pressen, diverse dokumenter fra tysk side som ikke var beregnet på offentliggjørelse og patriotiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ overgrep, lister over NS-medlemmer og jenter som hadde omgang med tyske soldater.

Det var først høsten 1941 – da okkupasjonsmakten beslagla radioapparatene – at antallet illegale aviser virkelig blomstret opp. Noen av de som ble de store, sentrale illegale aviser, som London-Nytt, London-radio og Radio-nytt, ble startet i denne perioden. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nordmenn unnlot å levere inn radioapparatene sine.

Tortur og henrettelser

Omfanget av illegal avisvirksomhet er ukjent, men ifølge Statsarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 illegale aviser i Norge under krigen. Da det var svært farlig å involvere seg i arbeidet med illegale aviser, ble de fleste utgitt for kortere perioder. I 1940–41 risikerte man fem års fengsel, men i 1942 satte en forordning fra Reichskommissar Terboven dødsstraff som strafferamme for delaktighet i illegal avisvirksomhet. Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med slik virksomhet. I underkant av 100 mennesker ble henrettet.

Ifølge Luihn ble et betydelig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mistet livet i fangenskap, men vi vet at mange døde i etterkant av krigen på grunn av mange år med brutal og umenneskelig behandling i de tyske fangeleirene. Også i det okkuperte Norge ble tortur benyttet systematisk for å rulle opp den illegale pressen. Tyskernes torturmetoder var både psykiske og fysiske, og hadde til hensikt å utmatte offeret på en rekke forskjellige brutale måter.

De som var involvert i denne form for motstandsarbeid på ulikt nivå tok altså store sjanser. Derfor var det også slik at avisene ofte endret navn for å hindre Gestapo i arbeidet med å rulle opp de som var involvert i produksjon og distribusjon. Av samme årsak vandret avisene fra leser til leser under mottoet «send den videre».

Opplag og lesere

Det har aldri blitt forsøkt beregnet hvor mange lesere de illegale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de menneskene som tilhørte motstandsbevegelsen. Opplagene kunne være fra noen få hundre til flere tusen. For eksempel hadde den største og mest betydningsfulle illegale avisen, London-Nytt, et totalopplag på nesten 1,5 millioner. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsier et snittopplag på 3000.

De fleste illegale avisene formidlet nyheter som var fanget opp av andre nyhetskilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hovedsakelig som selvstendige journalistiske produkter. Like fullt var de av stor betydning for den norske motstandskampen og spilte en viktig rolle som informasjonskanal i den norske offentligheten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen “Alt for Norge” i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stemmen fra London”. Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).

Den svenske TT-korrespondenten i Oslo, Benkt Jerneck, mente at den illegale pressen – tross sine begrensninger – var den eneste akseptable pressen for nordmenn fordi den var fri og stimulerende, samtidig som den etterstrebet saklighet og pålitelighet. Ifølge Jerneck fylte den illegale pressen samlet sett den funksjonen en ikke-sensurert presse ville fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent teknisk var de illegale avisene primitive i utførelse. De var hovedsakelig stensilerte, maskinskrevne med gjennomslag, håndskrevne og noen få var trykte. Det var i denne perioden moderne duplikatorer på markedet, men da disse var sjelden vare ble de illegale avisene stort sett produsert ved bruk av gamle trykkerimaskiner. I okkupasjonstiden var en god duplikator gull verdt for motstandsarbeidet og det var ikke uvanlig at disse ble stjålet. For eksempel stjal utgiverne av den illegale avisen Norge – som begynte å utkomme i februar 1941 — en duplikator på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og stensiler ble derimot «lånt» av Aker kommune, mens stensileringen foregikk på en hytte i Vestmarka i Bærum.

Norge fikk imidlertid – som mange andre illegale aviser i landet – en kort historie. Statspolitiet klarte å rulle opp avisen i oktober 1941, og 40 personer som var involvert i virksomheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse duplikatorer og trykkeriutstyr. Trykkeriene måtte derfor ofte flytte fra sted til sted. De illegale avisene som er bevart er derfor preget av trykkmessig dårlig kvalitet og at de ble produsert og utgitt under vanskelige forhold. Videre har det faktum at de har gått igjennom mange hender og ofte ble gjemt i for eksempel syltetøyglass og veggpaneler, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren forbundet med å lese og distribuere avisene, er dessverre mye av materialet gått tapt.

På side tre i første nummer av “Folkeviljen” i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

De fleste av de stensilerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvanlig at utgiverne av forsiktighetsgrunner endret navn på avisene. I noen tilfeller ble hvert nummer utgitt under ulike navn, mens i andre tilfeller ble aviser i enkelte perioder utgitt uten navn. Den illegale avisen Frihet endret ifølge Luihn av forsiktighetsgrunner navn til Folkeviljen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en tegning av den tyske propagandaministeren, Joseph Goebbels, bemerket avisen likheten mellom ham og den norske propagandasjefen, Gulbrand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde manglet klumpfot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «publikummer» i tegningen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurser i å forsøke å oppspore avisen.

To tredeler av de illegale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hovedstaden. Det var kun få aviser i landet for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hensyn til omfang og opplag. Dette skyldes bosettingsstruktur og at de mindre bygdesamfunnene var mer gjennomsiktige. Det var like fullt en betydelig nyhetsspredning i de fleste bygdene, men dette foregikk som hovedregel muntlig. De illegale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover landet. Særlig mens man fortsatt kunne sende avisene noenlunde trygt i posten var en del bygdesamfunn godt forsynt. Flere illegale aviser hadde også distributører på landsbygden. Men det var likevel få bygdesamfunn som både regelmessig og over lengre tid hadde en organisert distribusjon av trykte eller stensilerte illegale aviser. Da postsensuren ble skjerpet i 1942 måtte imidlertid mange aviser stoppe distribusjonen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vanskelig å finne stoff i det okkuperte Norge. Hendelser som arrestasjoner, terror, henrettelser, varemangel, mørklegging og psykisk press etter tyske militære seire gjorde at de illegale avisene hadde rikelig med stoff å meddele. Men også vår nasjonale fortid, samt politiske og kulturelle begivenheter som var av betydning for den norske nasjonalfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbevissthet og moral. Avisene brakte med andre ord hovedsakelig innenriksstoff. Dette skyldtes delvis at store deler av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra London, og delvis at krigsnyhetene i starten av krigen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også illegale aviser som trykket krigsnyheter i form av oversiktsartikler og kronikker. Luihn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradisjonelle aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Svenske aviser var også en viktig kilde til stoff i de illegale avisredaksjonene. Pressekontoret i den norske legasjonen i Stockholm sendte jevnlig pakker — via kurerer – med utklipp fra svenske aviser. I disse avispakkene fikk de illegale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göteborgs handels- och sjöfartstidning, Eskilstuna-kuriren, Vestmanaläns tidning og Trots alt.

Videre var kunngjøring av paroler en sentral del av den illegale avisvirksomhet. Disse var ofte impulsive og absolutte. I okkupasjonens første tid ble parolene hovedsakelig skapt av den illegale pressen. Men etter hvert som den organiserte hjemmefrontsledelsen fikk pressekontakter, ble de illegale avisene formidlere av holdningsparoler. Parolene hadde en viktig funksjon i form av å gi leserne noen direktiver og veiledninger, da de utsatte seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriver parolene som av ofte generell art – om at man skulle stå sammen, ikke sladre om ting man hørte, vise fasthet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen. Avisene publiserte både tekster, karikaturer og tegneserier som latterliggjorde og demoniserte tyskerne, NS-medlemmer og kollaboratører. For eksempel skriver Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio putter herr Mæhle inn en applausplate på passende steder: sannsynligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriver 09.01.1941: “Det fortelles at konst. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkommisariatet for underslag. Det er visst med margarin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten latterliggjorde den illegale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for større versjon.

Ifølge Ottosen var de første illegale avisene rene opinionsorganer. Disse opererte uten nærhet til tradisjonelle avisers kvalitetskrav med hensyn til kilder eller normer for god skikk. Videre publiserte de rene rykter, som for eksempel hvem som sto i NS. Analysene kunne være preget av ren ønsketenkning, men mange var også ansvarlige organer. Luihn hevder at dersom man ser bort ifra den illegale pressens spesielle innhold knyttet til motstandskampen, som paroler og lister over NS-medlemmer, så vil innhold og journalistisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bakgrunnen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i illegal pressevirksomhet. Videre var det mange yrkesjournalister som deltok i de illegale avisers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tyskerne rullet opp illegale aviser med jevne mellomrom gjennom hele okkupasjonstiden. Denne virksomheten var særlig omfattende høsten 1941, sommeren og høsten 1942, høsten 1943 og i februar 1944. Ifølge Luihn oppnådde tyskerne betydelige resultater i sin kamp mot den illegale fri pressen. Det var mange arrestasjoner, ødeleggelser av avisorganisasjoner, deportasjoner og henrettelser. Men okkupasjonsmakten fikk likevel ikke noen fullstendig seier over den illegale pressen. Dette fordi den norske hjemmefronten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avsnitt samtidig. Den illegale avisvirksomheten står dermed igjen som et sentralt kapittel i den norske idelogiske motstandskampen under okkupasjonstiden.

Det ble aldri noe nr. 44 av den illegale Stavangeravisen Frihet. Hele gruppen ble rullet opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 personer ble arrestert. Gestapo og norsk statspoliti møtte opp både i hjem og på arbeidsplasser for å arrestere motstandsfolkene bak avisen. De fleste ble sittende fengslet til krigens slutt, noen ble sendt til Tyskland og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Frihet (1942): Nr. 43. Illegal avis.

Hvepsen (1943): Nr. 3. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Jerneck, Benkt (1943): Folket utan fruktan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Söners forlag, Stockholm.

Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–45: en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, Oslo.

Luihn, Hans (red.) (1995): «Illegale aviser 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Biblioteksentralen.

Luihn, Hans (1960): De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Universitetsforlaget, Oslo.

Luihn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hemmelige presse i Norge 1940–1945. Universitetsforlaget, Drammen.

Ottosen, Rune (red.) (2010): «Parti, presse og publikum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk presses historie. Bind 2. Universitetsforlaget, Oslo.

Statsarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vinne (1941): 09/01. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

To av opprørarane mista livet i samband med åtaket. Styresmaktene fekk raskt kontroll over situasjonen og sette inn 50 soldatar. I 1854 vart to av leiarane, Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, dømde til døden av Høgsterett og halshogde 14. oktober same år. Tre av opprørarane døydde før eller under rettssaka. Ni av dei fekk livsvarig fengsel, medan 15 slapp unna med fengselsstraffer på år eller månader. I tillegg måtte opprørarane svare til staten 3000 rein og opplevde med det økonomisk ruin. Med denne dommen fekk dette opprøret store dimensjonar.

Kvifor?

Korleis har så Kautokeino-opprøret blitt forklart? Ei forklaring lansert av etnografen Gutorm Gjessing er at det profitable brennevinssalet til handelsmannen og presten og alkoholmisbruket forderva samane økonomisk og moralsk, og at dette vart hovudårsaka til opprøret. Ei meir omfattande forklaring med fleire element er seinare lansert av sosiologen Per Otnes. Han meiner opprøret var ein sosial protest retta både mot framande inntrengarar drivne av profitthunger og mot eit hardhendt norsk rettsapparat. Dinest såg han ei religiøs motivering i læstadianismen, ei ny kristendomsforståing som den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) hadde forkynt og gjennom det fått mange tilhengarar blant norske og svenske samar. Læstadius mana folk til høgare moral og ville ha strenge forbod mot det han såg på som syndig livsførsel, og ikkje minst mana han folka sine til handfaste handlingar mot dei ureine, syndige og vantru. Både Gjessing og Otnes er samde om at det samiske opprøret gjekk ut frå ei rørsle som sosialt kjempa mot norsk overmakt, men som også fann næring i religiøs radikalisme som gjekk ut over dei som stod utanfor rørsla.

Mykje av det same synet har den nederlandske historikaren Nellejet Zorgdrager. Ho meiner i doktoravhandlinga si at hovudforklaringa på opprøret er dei kolonialistiske og nedlatande haldningane som embetsmenn og handelsmenn møtte dei med på kyrkjestaden, tingstaden og handelsplassen. I den sterkt karismatiske rørsla som Læstadius hadde skipa, fann samane ei sterk overtyding om at dei representerte det heilage og rettvise i møte med nordmenn som ikkje levde etter den rette trua. Dei kjende ei gudgjeven plikt til å straffe nordmennene. Noko som kan ha forsterka sinnet og misnøya, var grensesperringa mellom Noreg og Finland kort tid før opprøret som øydela for sommarbeitet i finske område for samane i Kautokeino-området.

Sosialt opprør og religiøs vekking

Tore Pryser summerer opp mykje av forskinga når han ser opprøret som eit resultat av brytingar mellom samar og norske innflyttarar, slik som prestar og lensmenn som var lite kvalifiserte og synte lite forståing for samisk kultur. Den læstadianske vekkinga som i forkynninga si gjekk til åtak på alkoholmisbruk og sedløyse, fekk sterk brodd mot presteskapet og dei verdslege styresmaktene som utnytta samane i brennevinshandelen og var brutale mot dei. Vekkinga hadde i åra før 1852 utløyste religiøse demonstrasjoner blant samane, og dei som hadde delteke, var blitt straffa med inndraging av rein.

Fra Nils Gaups filmatisering av Kautokeino-opprøret (Foto: Erik Aavatsmark/Rubicon)

Pryser har vilja sjå opprøret også i samanheng med Thrane-rørsla, sjølv om det ikkje var direkte samband. Ikkje minst vil han vurdere reaksjonane til dei norske styresmaktene som ei følgje av at Thrane-rørsla hadde truga stabiliten i det norske samfunnet. I ettertid såg styresmaktene mange spor av samband mellom samane og thranittane. Eitt indisium var at den tyskfødde Heinrich Anders frå det kommunistiske forbundet hadde vitja sjølvaste Læstadius i 1847. Pryser finn også prov for at både Høgsterett og statthaldar Løvenskiold i 1850-åra såg opprøret som ein trugsel mot stat og samfunn på line med Thrane-rørsla, og at det måtte vere ei kopling mellom Kautokeino-opprøret, Thrane-rørsla og februarrevolusjonane omkring i Europa. Høgsterett meinte samane hadde vilja tvinge fram ei samfunnsmessig jamstilling mellom seg og dei sosialt høgareståande, noko som ville øydeleggje sivilisasjonen. Rettssaka og dommen spegla frykta til styresmaktene for fleire opprør under inntrykket av revolusjonsforsøka rundt omkring i Europa i 1848. Handteringa av opprøret står fram som ein del av reaksjonen som Thrane-rørsla alt hadde utløyst.

Men straffereaksjonen vart mykje hardare mot samane enn mot thranittane. Til dels hang dødsstraffa saman med at Kautokeino-opprøret var valdeleg og førte til drap, til dels speglar straffa at tilhøvet mellom norske styresmaktene og samane var blitt meir og meir konfliktfylt. Som Einar Niemi poengterer, førte oppgjeret med samane til at læstadianisme som ei kristen retning for samane vart fordømd, og samane kunne ikkje lenger opent vere læstadianarar, sjølv om denne religiøse rørsla aldri braut med den norske statskyrkja. Ifølgje Niemi hadde biletet av samane som dei edle ville slått sprekkar med det blodige opprøret, og dei stod no fram som rå og framande. Dette bidrog til at den norske staten meir og meir stramma inn minoritetspolitikken sin i siste del av 1800-talet.

Frå edelt naturfolk til primitiv rase

Frå rundt 1860 og i 70–80 år framover dreiv dei norske styringsmaktene ein stadig meir systematisk fornorskingspolitikk andsynes kvener og samar i Nord-Noreg. Ein ville plante sterkare norsknasjonale haldningar hos samar og kvener nordpå. Nasjonsbygginga kom til å gå hand i hand med ei raselære som vurderte slike folkeslag som underlegne nordmenn i intelligens og kultur. Det galdt å minske identitetskjensla og samhaldet blant dei og undergrave språket og kulturen deira. Fornorskingspolitikken fekk sterkast utslag i språk- og skulepolitikken, og born og unge på skulebenken merka mest til tiltaka. Samar og kvener skulle tvingast til å lære seg norsk, leve som nordmenn og ta i bruk norske skikkar. Det kom restriksjonar mot å tale anna enn norsk på skulen.

Viktig var det også at Finansdepartementet i 1848 innleia ein politikk i Finnmark som betydde at styresmaktene ikkje i same grad som tidlegare godtok dei gamle bruks- og eigedomsrettane til samane, som var kollektive, ikkje knytte til einskilde personar. No ville styresmaktene rekne grunnen i Finnmark som statleg og ta frå «nomadefolk, lapperne» rettar, og nye og etablerte samar og kvener skulle ikkje få status som eigarar. I 1863 kom lova om statleg jordsal, følgd av ei ny lov i 1902. I 1869 kravde amtmannen at dei som kjøpte eller leigde seg jord i Sør-Varanger, måtte kunne snakke norsk eller svensk. Knut Einar Eriksen og Einar Niemi ser den langvarige fornorskingspolitikken i stor utstrekning som eit resultat av frykta for finsk ekspansjon i nordområda. Førestillinga om «den finske faren» i Noreg botna til ein viss grad i tendensar i nabolandet til å drøyme om eit Stor-Finland, der eit utanrikspolitisk mål kunne bli å innlemme finske område i andre land i Finland. Den kvenske befolkninga i Noreg kunne dermed bli ein trugsel. Sikring av territoriet mot Russland er også ein del av biletet. Det kom i stand avtalar om grensesperringar mellom landa i nordområdet, og i 1860 vart Noreg og Russland samde om utlevering av uønskte element, som for norsk del dreidde seg om å kvitte seg med kvenske innvandrarar som vart ein sosial og økonomisk byrde for det offentlege.

Fornorskingspolitikken kom langt på veg til å umyndiggjere samane politisk og kulturelt. Det norsk-etniske arbeidarklassen fekk aldri oppleve noko som kom i nærleiken når det galdt undertrykking og nedvurdering. Ein ny opposisjon nedanfrå reiste seg i 1860-åra.

Litteratur

Pryser, Tore 1982: Gesellar, rebellar og svermarar. Om farlege folk kring 1850. Oslo.

Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi 1981: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940. Oslo.

Niemi, Einar 2003: I nasjonalstatens tid, 1814–1940, bd. 2, i Norsk innvandringshistorie.

Zorgdrager, Nellejet 1997: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Oslo.

Gjessing, Gutorm 1953: Tragedien i Kautokeino. Håløygminne.

Otnes, Per 1970: Den samiske nasjon. Interesseorganisasjoner i samenes politiske historie. Oslo.

Hvordan kunne han fornærme motstandere på denne måten, hvordan kunne han tillate seg slike grovheter? Hva var det som sto på spill?

Vi må gå noen år tilbake i tid.

Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»

Stortingsvalget høsten 1832 var et politisk jordskjelv. Mange steder var bøndene gått lei av å bli representert av den gamle øvrighet; for første gang hadde de prøvd å samordne seg for få inn flere av sine egne. Nå rykket de mannsterkt fram. Av 95 stortingsmenn var 45 bønder, 33 embedsmenn og 17 andre (kjøpmenn, håndverksmestere). Tidligere hadde embedsmennene alltid vært sterkere enn bøndene; på de to foregående tingsamlinger var de mer enn dobbelt så mange. Men denne gang var alt snudd på hodet. I konservative kretser ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumph». Skriket fra motsatt kant kunne være like overspent. «Enevældets Gjengangere, Norges Arestokrater!», tordnet det i opposisjonspressen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjælver, hvis I trodse den Magt, som erklærer sig imod Eder, den offentlige Stemme!»

Kampretorikk av dette slaget var ikke egnet til å dempe engstelsen blant regimets menn. Men for dem var ikke den nye opposisjonen egentlig en utfordring fra en annen politikk – den var et illevarslende forfall i selve den politiske prosess. Det nye flertallet «har været Gjenstand for Samtale i enhver Cirkel og for Bekymring hos Landets bedste Mænd», het det, forholdsvis behersket, i Morgenbladet: Det var grunn til å frykte at all denne udugelighet ville «prostituere Nationen» og sette en skammelig «Plet paa vor Grundlov».

Om bøndene hadde kunnet innse det selv, og holdt seg beskjedent i bakgrunnen, ville det kanskje vært til å leve med. Men bondeflokken hadde ambisjoner. Den var ikke lenger tilfreds med å gruppere seg bak sine formyndere, men prøvde selv å innta en ledende rolle. Det var grunn til å frykte det verste. Av mangel på dannelse var bonden bare i stand til å fatte det som var grovt og lavt – den materielle fordel, den umiddelbare egeninteresse; når det gjaldt høyere og edlere og mer helhetlige hensyn, strakk ikke forstanden hans til. At han kunne være taktisk utspekulert – som enhver hestehandler ful og slu – gjorde ikke saken bedre.

Bondeopposisjonen på tingsamlingene i 1833 og 1836 blir gjerne tilkjent æren for å ha videreutviklet folkestyret med reformer av typen formannskapslovene. Men hvem var folket? Hvordan var det mulig at menn som før hadde stått overfor hverandre som øvrighet og allmue, nå kunne møtes på like fot, som statsborgere alle sammen?

Statsborgeren

Tiden fram mot valgene i 1832 hadde vært preget av en uhørt agitasjon. Organisert valgkamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpenlyst; flere initiativer bar likevel bud om en ny slags målrettet innsats med sikte på å mobilisere velgere og samordne stemmegivningen. At bøndene, for å sikre sine interesser, burde stemme fram sine egne, var ingen ny innsikt – men nå ble den kjørt fram på bredere front og med ny styrke.

Forholdene lå vel til rette for krav om radikal forandring. Kornprisene steg, fattigfolk sultet. Sinnet rettet seg ofte mot embetsmennene, som sto for den rettslige inndriving av lånene, for utpantinger og tvangsauksjoner: Disse, som selv visste å berike seg med fete sportler (gebyrer), var harde og hjerteløse mot vanlige, hederlige mennesker som uforskyldt var kommet i knipe. På den andre siden var det ikke så vanskelig å få øye på en utvei. Julirevolusjonen i Frankrike (1830) og frihetsbevegelsen som fulgte over det meste av Europa, var et inspirerende eksempel på at vanlige mennesker kunne ta saken i egen hånd og drive igjennom forandring som monnet.

Peder Soelvold var en drivende kraft i agitasjonen foran valget i 1832. Som redaktør av Statsborgeren hadde han siden sommeren før drevet en utrettelig kampanje for å avsløre embetsmisbruk og svekke den alminnelige tillit til embetsstanden som øvrighet. Avisens formål var, som det het i første nummer, «at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efterspore grundlovsstridige og egenmægtige Foretagender, samt Alt hvad der kan have skadelig Indflydelse», og «med Sanhedens og Frimodighedens djærve Sprog, samt med Hensyn til Grundlovens § 100, give saadant Publicitet, og saaledes benytte Trykkefriheden i dens mest udstrakte Betydning». Soelvold holdt hva han lovte. Gjennom en lang rekke skandaløse og mer eller mindre veldokumenterte beskyldninger gikk han løs på overtramp og direkte ulovlig virksomhet blant samfunnets mektige – og dét i en tone som var så aggressiv at det var nødvendig å henvise til den nye trykkefrihet «i dens mest omfattende betydning» og tøye den til det aller ytterste.

I navnet Statsborgeren lå det et helt politisk program. I dét var Grunnlovens likhet markert, hinsides det gamle skille mellom øvrighet og undersåtter. Å kalle seg statsborger var å påberope seg en myndighet som tilkom alle og enhver; det var å utgi seg for å representere selve det suverene folk. For Soelvold innebar det en forpliktelse til å slå ned på alle som mente at de var bedre enn andre og derfor trodde at de kunne tillate seg mer. Avisen henvendte seg til alle som hadde lidd urett, og oppfordret dem til å si fra. Leserne svarte med en slik strøm av klager at redaktøren aldri var i beit for en sjokkerende avsløring eller i det minste et rykte. I sine første 30 numre påtalte avisen 13 tilfeller av misbruk av embetsmyndighet og 15 tilfeller av underslag eller annen uorden med statens penger. Det dreide seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kaptein Bentzen holder tilbake soldatenes lønn! Apoteket i Stavanger mangler provisor! Har universitetslektorene Motzfeldt og Stang virkelig lov til å gi privattimer? På Lindesnes fyr (som natten til tredje september var mørklagt i to timer) bruker man en skredder til fyrvokter! Kaptein Møller bruker artillerihester til å kjøre ut gjødsel på sine egne jorder! Sorenskriveren på Nordmøre tar ulovlige avgifter! Er det manko i kassen hos rådmannen i Christianssand? Driver prokurator Präem ulovlig brennevinshandel? Kaptein W. har slått en soldat helseløs!

Katekisme og ulovlig misjonering

Inspirasjonen til Soelvolds virke var John Neergaard, den første egentlige politiske agitator her i landet. På det første bondestortinget var Neergaard den klart førende, og om noen skulle kunne kalles opphavsmann til bondepolitikken, måtte det være ham. Neergaard møtte på Stortinget første gang i 1827, og brukte de siste månedene av sesjonen til å få utgitt en politisk brosjyre – den såkalte Ola-boka – som skulle få avgjørende betydning for de følgende stortingsvalg. Det meste av opplaget, nesten 600 eksemplarer, tok han med seg på en reise som nå i løpet av to år skulle føre ham gjennom mesteparten av det sørlige Norge.

Ola-boka begynte som en klage over at bønder og andre næringsdrivende var rammet av pengemangel, synkende priser, stigende skatter, mens embetsmennene på hvert eneste storting hadde klart å sikre seg bedre økonomiske betingelser. Til tross for alt dette hadde bøndene hittil, «af blind Tillid», bestandig sørget for å velge inn et flertall av embetsmenn. Men nå var det slutt!

Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.

Etter en kort innledning i allmenne vendinger gikk Neergaard over til å arrangere sitt stoff som en samtale, som gjorde det mulig å praktisere en enkel og levende muntlighet med preg av dagligtale og dialekt. Poengene ble presentert på en måte som alle kunne kjenne igjen, ikke bare fra hverdagens utvekslinger, men også fra katekismen, den mest utbredte av alle tekster, som ingen hadde kunnet unngå under forberedelsen til konfirmasjon. Neergaard oppdaget (som blant andre Thrane etter ham) hva den kunne utrette med agitatorisk sikte. I det hele var dialogformen anvendelig for enhver som henvendte seg til et bredt folkelig publikum. Standpunktene ble personifisert – og argumentasjonen utviklet, vanlige motforestillinger avvist – gjennom instruktiv veksling av spørsmål og oppklarende svar; det var ikke bare pedagogisk, men også underholdende, med rike muligheter for satire.

Fire figurer fikk representere ulike oppfatninger av samme sak. Selbubonden Ola hadde ikke mye greie på politikk, men han var kvikk og lærevillig, og fikk mye ut av å forhøre seg med Bymannen og Bergverksbetjenten, som begge visste å hevde de næringsdrivendes interesser – og med Klokkeren, som utfylte bildet med et nærmest komisk forsvar for embetsstanden. I Neergaards regi var det Klokkeren som fikk oppgaven med å påstå at kunnskapen må styre, at trange kår skyldes dovenskap osv., og det var Bymannen som fikk opplyse Ole om hvordan den slags var å forstå:

Byemanden: Hør Ole! Du maa undskylde Klokkeren, om han hælder noget til de saakaldte Stores Side, da han staaer i den Stilling, at han maa bukke paa sig, om han kun troer at see et Stykke af en Embedsmand.

Det sentrale poenget i dette skriftet er det imidlertid Bergverksbetjenten som presenterer: På Stortinget kan ikke bøndene stole på andre enn seg selv. Ola får komme med innvendinger – som så gir anledning til nærmere forklaringer:

Ola: Mee ha naa hat Bønder der au; ee saa int de vart naa likare heil.

Bergverksbetjenten: Ja det kommer deraf, min kjære Ole! At Bønderne have været alt for faa. Der maa endelig være Fleertallet af Bønder og Borgere i Storthinget, hvis det skulde kunne virke til Skatternes Nedsættelse. Jeg skal forsøge at gjøre Dig dette begribeligt: Embedsmændene staae jo i et Forhold til Staten, omtrent som Tjener til Husbond, og at vælge flere Embedsmænd til Storthinget end Bønder og Borgere, er  paa en Maade det samme, som at lade Fleertallet af Tjenestekarle i et Sogn træde sammen og ved Stemmefleerhed afgjøre, hvor stor Løn deres Husbonder skal betale dem.

Ola: Naa begynne ee aa forstaa de.

Neergaard gjorde aldri bruk av åpne møter med taler og store tilhørerskarer; for det meste nøyde han seg med husbesøk og fortrolige samtaler på tomannshånd eller i mindre grupper. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med rådende politisk moral, kanskje også med loven. Han fryktet den nye valgloven, som satte forbud mot å øve innflytelse på stemmegivningen. Som omreisende agitator hadde han også grunn til å frykte for at myndighetene skulle bruke løsgjengerloven mot ham. Derfor kamuflerte han sin politiske virksomhet med kjøp og salg; som handelsmann kunne han vise til at han var ute i lovlig ærend. Da han oppholdt seg på Toten, var det ifølge hans egne opptegnelser «med det officielle Ærinde at sælge en Slump Sild, som blev transporteret fra Veblungsnæs».

Slik gikk det som regel godt – men ikke alltid. Under sitt besøk i Førde kom han «i Knibe», da han ble gjenkjent av en øvrighetsperson. Om hva han hadde i Førde å gjøre, opplyste han «at hans Ærinde var som Surendaling at kjøbe mindst et Par vakre Heste, helst blaa eller ogsaa sortbrune». Til dette svarte den mistenksomme øvrighetsperson «at slige Heste helst fandtes i Opstryn i Nordfjord» – og «dermed maatte han begive sig tilbage». Beholdningen av agitasjonsskrifter, som øvrigheten hadde fått tak i et eksemplar av, stemte ikke godt med Neergaards forklaring.

Neergaard var en effektiv agitator. I hans egen valgkrets Surnadal stemte i 1832 minst 80 prosent av de stemmeberettigede, det var aldeles uhørt på denne tiden. Selv ble han valgmann med nesten alle stemmene i ryggen. Romsdals amt sendte bare bønder til Stortinget denne gangen. Det samme gjorde tre andre amt; de fleste av de øvrige valgte i alle fall ikke mer enn én embetsmann. Med ett var styrkeforholdet mellom samfunnsklassene forrykket. Flere forhold bidrar til å forklare valgskredet denne høsten. I den grad valgagitasjonen virket inn, var det Ola-boka som – sammen med Statsborgeren – gjorde utslaget.

Konge og Storting

Bondeopposisjonen måtte tåle beskyldninger om uvitenhet, sneversyn og råskap, men den var altså ikke tannløs. Den sto for en politikk som i mangt var tuftet på egne klasseinteresser. Ofte opptrådte den samlet, da fikk den fram reformer som tok sikte på å styrke det lokale selvstyre og svekke byråkratiet og sentralmakten. Under stortingssamlingen i 1833 ble lov om lokalt selvstyre («formannskapsloven»), og en rekke lignende lovforslag, kjørt fram som tiltak i denne retning. Alle ble vedtatt på tinget, men ingen ble satt ut i livet: Kongen brukte nemlig sin rett til å nekte sanksjon. Grunnlovens § 79 var en konservativ garanti mot overilte beslutninger; den tillot at Kongen avviste Stortingets lovvedtak både en og to – men ikke flere – ganger. Hvis loven med uforandret ordlyd ble vedtatt også på en tredje stortingssamling, etter at folket i mellomtiden hadde hatt anledning til å markere sin holdning gjennom to valg, var den å regne som gyldig lov, uansett hva kongen måtte mene.

Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.

Da Stortinget møttes i 1836, med omtrent samme styrkeforhold mellom bønder og embedsmenn som tre år tidligere, tok opposisjonen sikte på å bruke denne paragrafen til å drive igjennom de omstridte reformene. Det så ut til at den politiske motsetning kunne utvikle seg til en styrkeprøve mellom statsmaktene. Neste gang ville Kongen måtte gi seg. Men verken formannskapsloven eller noen av de andre demokratiske framstøtene kom til avstemning dette året. Mens sakene ennå var til behandling i komiteene, ble Stortinget plutselig oppløst og sendt hjem av en mektig irritert Carl Johan. Hva han oppfattet som misbruk av § 79 ville på sikt kunne undergrave hans maktstilling. Ved å oppløse Stortinget og avbryte dets arbeid, ville han sette en støkk i de uansvarlige.

I første omgang lyktes det glimrende: Virkningen var dramatisk, nesten som et statskupp. Men Stortinget samlet seg snart. Oppløsningen var et angrep på forsamlingen som helhet, ja på institusjonen som sådan. Embetsmennene overtok ledelsen (ingen bønder tok del i ordskiftet disse dagene, ingen fikk plass i komiteene som ble opprettet) – og slo tilbake: Statsminister Løvenskiold, som hadde støttet Kongens aksjon, ble trukket for riksrett. Folkemakten viste handlekraft. «Aldrig have vi levet saa herligt som i hine uforglemmelige Dage», sa Henrik Wergeland.

Under riksretten mot Løvenskiold var det Petersens taktikk å utnytte motsetningene mellom embetsmenn og bønder for å søke tilslutning fra disse første i felles forakt for de siste. Utskjellingen av «den store Hob» var et forsøk på å omdefinere konflikten til en stands- eller klassekonflikt og dermed splitte den norske motstandsfront.

Frekkhetens tykke dunster

Det var som forsvarer i saken mot Løvenskiold at høyesterettsadvokat Petersen hadde satt inn støtet mot «den store Hob». Sak og person gikk aldeles i ett for ham; en forhatt politikk ble bekjempet med grovt diskriminerende tale. Våre dagers rasister kunne ikke funnet mer nedsettende ord å stemple eksotiske fremmedfolk med: At bondepolitikken i Norge var uansvarlig, skyldtes ene og alene at norske bønder var mindreverdige mennesker.

Før pleide man å velge de beste, sa Petersen, nå for tiden velges visst bare den som alltid er enig med de fleste. «Det er desværre gaaet ud af Brug at undersøge en Mands Characteer og hele Færd, hans Fortrin og Dygtighed», den eneste prøvesten er nå «hvilken politisk Troe» han bekjenner seg til. Det hjelper ikke å ha levd et uklanderlig liv, hvis man kan beskyldes for å være konservativ. «Han, derimod, hvis Liv og Levnet ingen lyse Sider opviser, hvis Tænkemaade Ingen stoler paa, hvis Grundsætninger forandre sig efter Omstændighederne, han er Folkets Mand, og en fast Støtte for Friheden.» Om han er aldri så falsk og feig, vil ikke den enfoldige allmuen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjennomskue de forførende ord. Slik er det altså i det frie Norge, tordnet Petersen, slik opptrer de som bestandig roper så høyt om frihet – «medens deres Hjerter ere indtørrede af Egoismens qvalme Røg og deres Aand omtaaget af Indbildskhedens, Uvidenhedens og Frækhedens tykke Dunster.»

Er ikke dette en ulykkelig situasjon, spurte Petersen, at man blir tatt for å være en mistenkelig person, «en Smigrer for Magthaverne», bare fordi man ikke kan få seg til «at blande sig mellem den skrigende Mængde»? Hvordan skal det gå med styre og stell når «Raaheden» trenger seg fram over alt? «Kan da Nationens bedre Deel, de, der forene sand Oplysning og Dannelse med rene Sæder og ædel Tænkemaade, tause see paa denne voxende Elendighed»?

Tålmodigheten er strukket for langt! Man må forundre seg over «at Intelligentsen hidtil har misforstaaet sit høie Kald, og tvivlet om sine egne Kræfter».  Nasjonens «oplyste Mænd have altfor ængsteligen lyttet til en saakaldet Opinion» som ikke kan gjøre rede for seg med et eneste fornuftig resonnement. Det er på tide å slå tilbake! De gode krefter må «blotte Usselheden i hele sin Nøgenhed», og «vise Umodenheden tilbage til den Sphære, hvori den alene kan taales», de må klart si fra at de ikke lenger vil finne seg i på bli dominert av «raae og uædle Lidenskaber»!

Den verbale volds nødvendighet

Petersens innlegg i riksretten var en bemerkelsesverdig tale på flere måter. Som moderne leser skvetter man litt av disse personangrepene: den massive utskjellingen, klassehatet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det tilbake på taleren selv, ble han tatt i skole av sine egne? På ingen måte – og dette er det egentlig bemerkelsesverdige: Petersen var ikke en løs kanon, men en talsmann for regjeringens offisielle syn. Statsminister Løvenskiold hadde skrevet et første utkast til denne talen; den endelige versjon ble gjennomlest og godkjent av ham personlig.

Overfor riksrettens flertall av jurister var utfallet mot uvitenheten tenkt som den mest overbevisende begrunnelse for aksjonen mot Stortinget. Petersen kjente sitt publikum: Beskyldningene hans var et oppkok av innlegg som det gikk tretten av på dusinet i den ministerielle presse. I de kretser var det mange som syntes at dette var ord i rette tid. I riksretten hevdet amtmann Weidemann at Petersen burde tiltales for injurier mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det. Stortingspresident Sørenssen, som var aktor i saken, sa ved flere anledninger faktisk klart og tydelig at det var mye rett i forsvarets kritikk. Og bøndene dukket seg. Det politiske klima ble ikke ytterligere forpestet av Petersens utblåsning; snarere var det som et friskt uvær hadde renset luften. Når statsmaktene hadde fått markert seg overfor hverandre, var begge innstilt på å komme tilbake til fredelige forhold. Løvenskiold ble dømt, men på mildeste måte, nemlig til bot – og ble sittende. Regjeringen innkalte til ekstraordinært storting året etter og fikk formannskapsloven vedtatt, riktignok i utvannet form. Krisen gled over. Bøndene fikk det som de ville i spørsmålet om lokaldemokratiet. Men de hadde funnet seg i å bli æreskjelt, og de hadde tygget i seg skammen. Mangelen på selvtillit hadde satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Petersen hadde rett: De var ikke gode nok.

Det offentlige ordskifte var, i 1830-årene, langt mer brutalt enn det er i dag. I Norsk mediehistorie heter det at debatten i de ledende aviser var «preget av direkte ondsinnede personangrep, bevisst fornærmende grovheter, rykter, sladder og baktalelser.» Ettertiden har «rett og slett latt seg forskrekke av den aggresjonen og det voldsomme hatet som preget det offentlige ordskiftet i 1830-årene.» Men hvorfor var det slik? Mediehistorikerne har vist til at «normene for offentlig ytring» under den nye og uvante trykkefrihetens betingelser fremdeles var «uavklarte». Min forståelse er en annen: Den verbale vold var et nødvendig innslag i en politisk kultur som allerede var godt etablert. Den var ikke et uttrykk for normløshet, men en omkostning ved normen om fornuftig meningsbrytning mellom myndige individer. Ifølge tidens ideal burde saklig debatt føre til enighet om det allmenne vel ved at den mest forstandige fikk rett. Når debatten i stedet avdekket uforsonlig uenighet (og det gjorde den jo ofte), måtte det være (enkelte av) deltakerne det var noe galt med. De manglet moralske forutsetninger for fri, uavhengig bruk av fornuftens gave. De var feige og griske, og sannsynligvis kjøpt og betalt.

Så hadde man det gående.

Referanser:

Bastiansen, Henrik og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie. Oslo 2003

Brovold, Ivar: Forhenværende Lensmand og Storhingsmand John Neergaards Liv og Virken. Kristiansund 1877

Den Constitutionelle, nr. 214–217, 1836.

Neergaard, John Gundersen: En Odelsmands Tanker … Christiania 1830

Statsborgeren, nr. 1–2, 1831.

Steen, Sverre: Det frie Norge, bd. 5. Oslo 2002

Støren Munthe, Wilhelm: «Statsborgeren» og Peder Soelvold. Kristiania 1907.

Den store talekunst fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en oppvisning av patriotiske dyder. Det dreier seg om en kampretorikk med tydelig heroisk preg. Situasjonen blir tegnet i svart og hvitt; følelsesladete begreper blir stilt opp i skarpe motsetningspar: Vi har friheten på den ene siden, tyranniet på den andre. Frihetens forkjempere står for verdier som fedrelandskjærlighet, offervilje, mannsmot; tyranniets tjenere er feige, krypende egoister. Den politiske virkelighet er først og fremst et oppgjør mellom slike moralske krefter: Den sanne patriot er bare opptatt av det felles beste; tyrannens medløpere tenker bare på seg selv. I den store, følelsesfylte tale blir situasjonen bestandig framstilt slik, som en strid mellom godt og ondt, uansett hva det dreier seg om saklig sett og nærmere bestemt. Jonas Reins tale ved edsavleggelsen i kirken dreide seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akkurat dét var hovedinnholdet i hans store finanstale på Eidsvoll også. Man kan ofte få inntrykk av at den slags demonstrasjon av moralske kvaliteter er nok i seg selv, i alle fall viktigere enn undersøkelse av sakens realiteter, eller anbefaling av konkrete tiltak og løsninger.

Det er ikke alltid godt å si hvordan slikt er å forstå. Mener taleren det han sier? I hvilken forstand mener han det? Utpå høsten 1814 oppsto det på Stortinget en situasjon som reiser nettopp slike spørsmål. Det var blitt klart for enhver at det ikke lenger var noen vei utenom unionen med Sverige. Før den avgjørende avstemning var det likevel flere som fant det påkrevd med kraftfulle demonstrasjoner av mannsmot og fedrelandssinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sammen, at det er bedre å dø for den gode sak enn å leve videre i skjensel og ydmykelse. I den berømmelige «berserkertalen» gikk Niels Hertzberg inn for hva vi i dag ville kalle total krig, blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk. Dagen etter stemte han, sammen med nesten alle de andre, for unionen. Selv hevdet han, mange år senere, at denne talen var ment som en parodi: Det var for å latterliggjøre de mest hysteriske patriotene at han talte på denne måten. Men ingen andre oppfattet det slik. Der og da ga det hele inntrykk av å være alvorlig ment. Det var det nok også – men i hvilken forstand?

Det rimeligste er nok å oppfatte denne talen, og mange lignende taler, som en selvstendig retorisk prestasjon. Den hadde, som så mange politiske ytringer i samtiden, en utpreget litterær og teatralsk karakter. Trolig var den alvorlig ment – men nettopp som kunstverk snarere enn som handlingsveiledning. Berserkertalen til Niels Hertzberg var, i det minste langt på vei, patriotisk teater – og i dette hadde den noe vesentlig til felles med for eksempel finanstalen til Jonas Rein.

De ledende menn i slekten fra 1814 var grunnleggende klassisk dannet. I deres skolegang var gresk og latin de eneste språkfagene; klassisk retorikk var det sentrale dannelsesfaget. Hva de lærte på skolen, var ikke minst å skrive, tale og deklamere etter mønster av antikkens mestere. Når de utbredte seg om friheten og fedrelandet, og framviste sitt mot og sin offervilje – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle romere. Det var disse antikke forbildene som slo igjennom i en stil som virker så merkelig høystemt og likesom overspent i dag. Den politiske tale var full av utrop («O, Frihet, O Fedreland!»). Stadig brøt den ut i lidenskapelige opprop («Nordmænd! Medborgere og Medborgerinder! Klippesønner!»). Innholdet ble gjerne personifisert, så man kunne rette direkte henvendelser til det («Ja, hellige Odelret!» sa Falsen på Eidsvoll). Denne svulmende deklamasjonen gikk gjerne sammen med et blomstrende billedspråk: Saken selv ble ofte dynget ned med metaforer og allegorier, og med henvisninger til oldtidens historie og mytologi. Til avslutning var ingen ting bedre enn et sitat på latin.

All denne lærdom og kunstferdighet ble avlevert med en kraft som i dag virker lettere forrykt. «Svada», «pathos» og «salvelse» var honnørord den gangen. Det var en «henrivende patetisk tale», kunne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den herligste svada». For oss er vel dette det aller mest fremmedartede, at de faste, konvensjonelle former kunne gå sammen med en slik heftighet i framføringen. I moderne romantisk kultur er det helst de personlige, dempede uttrykk som evner å berøre, for de virker ekte, som indikasjoner på et spontant, indre følelsestrykk. Men 1814-generasjonen var altså klassisk dannet, den var før-romantisk: Den gikk ut fra at kommunikasjon av følelser måtte skje gjennom imitasjon av noen upersonlige forbilder som så uten videre ville framkalle den rette reaksjon i enhver. Det gjelder bare å innta den foreskrevne heroiske positur – slik Demosthenes gjorde det, slik Cicero gjorde det – så blir man selv, og dermed publikum, revet med til de helt store høyder.

I dag kan det virke skjærende falskt – tillært, utstudert, utvendig, overflatisk. Men det var altså dette som skulle til. Og det kan ikke være tvil om at det gjorde sin virkning. “Jeg har aldri hørt maken til tale”, skrev en av grunnlovsfedrene i sin dagbok etter at Rein hadde levert sin finanstale. «Den inneholdt Perioder, hvorved Taarer strømmede os ud af Øinene. Der var en almindelig Sindsrørelse i Forsamlingen.» Iblant ble «Taarer og Graad forvandlede til Latter, især hvor han talte om Sverige og dets Agenters (skumle) Planer.» Da han var ferdig, nådde begeistringen slike høyder at taket holdt på ramle ned. Rein hadde ikke greie på økonomi; det var hodeløs ferd han gikk inn for. Men han vant flertallet med denne talen, og han avgjorde saken. En annen dagbokskriver, som var dypt uenig i sak, måtte motvillig registrere at så godt som hele forsamlingen fôr opp i «bachantinsk Raserie, klappede, skreg Bravo og Hurra, svingende Hændene over Hovedet».

Den store talekunst var det stort sett prestene som sto for; de hadde trening fra prekestolen. Men det fantes også jurister på Eidsvoll; for noen av dem var det viktigere med språklig presisjon enn med patos. Christie var den fremste representant for denne alternative retorikken. Hans stil var ikke folketalerens, men statsmannens. Når han talte og skrev, var det enkelt, likefram, nøkternt og sindig, med et slående preg av myndighet og verdighet. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Christie snarere spartansk. «Jeg elsker korthet», sa han.

1814-generasjonens retorikk var sterkt påvirket av den store franske revolusjonen – men altså ikke alltid på samme måte. En mann som Rein kunne minne om revolusjonens store teatralske og lidenskapelige forgrunnsfigurer – folk som Mirabeau og Danton – men Christie praktiserte en knapp og fyndig kunngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon. Den type språkkunst kom best til nytte utover høsten, under forhandlingene med svenskene, når ordene ble til forpliktende handlinger, og følgelig måtte veies på gullvekt.