Gudmund Hernes forteller om gutten som har fått en ny hammer – alt trenger et slag!

Les og lær.

Jeg skal ikke innlate meg på å vurdere i hvilken utstrekning kjønn samt maskulin og feminin adferd er (mest) biologisk eller kulturelt betinget. Jeg skal heller ikke vurdere om Lorentzen og Cathrine Egeland (Forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet) tar feil i det de sier i programmet, om de er ensidige og dårlige forskere eller om Lorentzen er en ”ideologisk forblinda mann”, som Jon Hustad skrev i Aftenposten.no. Retorisk sett er det – i første omgang – ikke så interessant om forskerne faktisk er inkompetente eller ideologisk forblindet. Det interessante er hva som får dem til å fremstå slik i programmet.

En retorisk analyse kan hjelpe oss med å forstå dette. Ser vi nærmere på forskernes argumentasjon og fremstillingen av deres personlige karakter i programmet er det ikke underlig at de fleste seere mente at Lorentzen og Egeland gjorde en dårlig figur.

For det første var det grunnleggende forskjeller på den type argumentasjon kulturforskerne (Lorentzen og Egeland) og deres motstandere – vi kan kalle dem ”biologene” – fremførte i programmet. Forskerne som mener at biologien er viktig for å forklare hvorfor gutter og menn oppfører seg på noen måter og jenter og kvinner på andre, fremførte hovedsakelig argumentasjon for deres sak (det vi i retorikken kaller probatio). Med eksperimenter og statistikk fikk de forklare hvorfor biologien spiller en rolle. De gav påstander om saken og støttet disse påstander med gode grunner.

Harald Eia intervjuer Jørgen Lorentzen (foto: nrk.no)

Vi vet ikke hva som er klippet bort, men i programmet fremkom Lorentzen og Egeland ikke med mye substansiell argumentasjon for at adferd er kulturelt betinget. De gav altså ikke noen særlig gode grunner for deres posisjon. I stedet kom de mest med utsagn om hvorfor ”biologene” tar feil. Fremfor probatio bedrev de mest refutatio – gjendrivelse og avvisning av motstanderes synspunkter. Effektiv argumentasjon involverer både oppbygning av støtte for egne påstander og avvisning av motstanderens påstander. Med meget få unntak er det viktigste imidlertid alltid oppbygningen av egen sak (probatio). Det så vi ikke mye til hos kulturforskerne. Her hørte vi mest ubegrunnete avvisninger av arten: ”Det er dårlig forskning”, ”Det er gammeldags”, ”Ingen tenker slik mer”. Tilbakevisningen – som vi så den i fjernsynet – hadde mest karakter av postulat og mistenkeliggjøring. Vi fikk ikke mange gode grunner til at kultur er avgjørende, og vi fikk ikke noen saklig grunn til at biologenes forskning skulle være så problematisk.

Kulturforskernes viktigste – og tilsynelatende eneste – argument var at små gutter og jenter gjennom måten vi forholder oss til dem kultiveres og oppdras til å blive maskuline menn og feminine kvinner. Vi klær jenter i rosa og gutter i blått, vi sier ”for en tøff liten gutt” til guttene og ”å for en nydelig prinsesse, gu, gu, gu” til jentene – som Dagbladets Martine Aurdal så elegant uttrykte det. Men dette argumentet ble raskt avvist av ”biologenes” observasjoner og empiriske undersøkelser, som for eksempel viser at selv meget små babyer har tydelige kjønnsforskjeller. At ”biologene” i Hjernevask fremstår mer overbevisende enn kulturforskerne er altså ikke overraskende. Før det første argumenterer de for sin egen sak, mens kulturforskerne argumenterer imot de andres, for det andre ligger biologenes forklaring tettest på de fleste menneskers hverdagserfaringer, og for det tredje er empiri nesten alltid mer overbevisende enn teori.

En ting til: Vi overbevises ikke bare av argumenter, men også av karakteren til dem som fremfører argumentene. Det påvirker hvordan vi oppfatter argumentasjonen. Vi har vanligvis et mer positivt bilde av den som kommer med saklige argumenter, enn av den som mest kritiserer motstanderen.

Mens ”biologene” var forsiktige i deres konklusjoner, argumenterte nyansert og aksepterte at også kultur og miljø hadde innflytelse, fremstod kulturforskerne mer ensidige og avvisende. ”Hvorfor er de så frenetisk opptatt av kjønnsforskjellene”, spør Jørgen Lorentzen, da han konfronteres med ”biologenes” argumenter. Men sett i lyset av ”biologenes” forsiktighet og hans egen totale avvisning av biologiske og genetiske forklaringer, fremstår han som det han anklager de andre for å være.

Det andre programmet i serien Hjernevask ble sent mandag 8. mars. Her var spørsmålet om intelligens og skoleevner kan påvirkes av kultur, miljø og familie eller om også dette er mest genetisk betinget. Lorentzen synes å ha rett i at NRK og programleder Harald Eia har en tydelig agenda. Det er i hvert fall ingen tvil om at de to første programmene i serien helt åpenbart støtter biologiske forklaringer på hvordan vi utvikler oss som personer. Men retorisk sett er det ingen overraskelse at kulturforskerne i programmet ikke virker overbevisende. Selv om Eia kanskje har en agenda – og det må være åpenbart for enhver – så ber han jo likevel kulturforskerne om gode argumenter for deres sak. Men de kommer aldri.

Som seere kan vi ikke presist hvordan noe er bundet sammen eller hva som er klippet fra. Det er mulig at programmet på redelig vis fremstiller alle deltakernes beste argumenter, og det er mulig at kulturforskernes gode argumenter på uredelig vis er fjernet eller ødelagt. Men det er sikkert at seerne ikke får gode argumenter for kulturens og miljøets betydning.