NRK Nyheter når stadig flere på Snapchat

NRK Nyheters Snapchat-utgave har for første gang nådd 100 000 abonnenter. Ingunn Andersen, prosjektleder for ung-satsingen i NRK Nyheter, forteller at redaksjonen har jobbet med å nå yngre nyhetslesere i snart tre år. Det er fremdeles VG som er soleklart størst blant nyhetsmediene på Snapchat. Avisen kunne i november i fjor feire 500 000 følgere (08.09.2020).

Les mer hos Medier24.

Høyre vil fjerne støtten til riksdekkende aviser

I forslaget til Høyres nye partiprogram går partiet inn for å fjerne pressestøtten til riksdekkende aviser, og heller gi midlene til lokalaviser og til innovasjon. En slik endring i pressestøtten ville ha store konsekvenser for aviser som Klassekampen, Dagsavisen og Nationen, men også lokalaviser som Bergensavisen ville miste støtten, siden den defineres som riksdekkende i forskriften som regulerer pressestøtten. Avisene som ville bli rammet tar en stor andel av støttepotten, men er samtidig aviser som spiller en viktig rolle i den politiske debatten på nasjonalt nivå (10.09.2020).

Les mer hos Klassekampen.

Avisenes korona-stoff utgjør en tredjedel av leste artikler

Annonsørselskapet Kobler har tall som viser at nettavisenes nyhetsartikler om korona-viruset er blitt lest en milliard ganger siden viruset brøt ut. Kobler plasserer annonser i nettaviser ut fra tema og stikkord, og har verktøy som registrerer visninger av ulike typer artikler. Ifølge selskapet utgjør korona-stoffet en tredjedel av alle leste artikler hos medier selskapet har plassert annonser hos (10.09.2020).

Les mer hos Kampanje.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Høyre samlet inn persondata fra Facebook i avansert kampanje

Like før valget i 2013, lanserte Høyre en digital kampanje med navnet 100-timerskampanjen. Her ble tusenvis av nordmenn rangert etter hvor sannsynlige Høyre-velgere de var. Kampanjen benyttet en applikasjon utviklet for Høyre av analyseselskapet Bisnode Analytics, som samlet inn Facebook-vennelister til de av partiets medlemmer som lastet ned appen. Dermed fikk analyseselskapet tilgang til Facebook-vennenes navn, fødselsdato og bosted. Disse opplysningene brukte Bisnode til å søke opp adressene til rundt 10 000 nordmenn. En liste over 25 personer med høyest «Høyre-score» ble sendt tilbake til Høyre-medlemmene, som deretter ble oppfordret til å sende en personlig melding om valget. Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, ønsker å se nærmere på 100-timerskampanjen.

LES MER HOS NRK (27/06/2018)

AT&T kjøper annonseplattformen AppNexus

Amerikanske AT&T, et av verdens største telekomselskaper, kjøper annonseplattformen Appnexus for nærmere to milliarder dollar. Appnexus, som Schibsted er kunde av, er en av konkurrentene til Google og Facebook innen programmatisk reklame. AT&T fikk nylig også klarsignal til å kjøpe Time Warner. Dermed fortsetter de store telekomselskaper å sikre posisjonene sine i kampen mot de store teknologigigantene, både når det gjelder medieinnhold og annonseteknologi.

LES MER HOS KAMPANJE (27/06/2018)

EUs forslag til ny internett-lov vekker reaksjoner

EU foreslår å oppdatere reglene rundt opphavsrett, bl. a. for å forhindre at Youtube og Facebook er gratispassasjerer på nettet. EU vil sørge for at musikere, fotografer og andre innholdsprodusenter får betalt for at innholdet deles. Det kan innebære at sosiale medier blir nødt til å forhåndsensurere og skanne innhold før det publiseres, for å forhindre at opphavsretten brytes. Enkelte kritikere påstår at Internett går fra å være en åpen og innovativ plattform for deling, til å i større grad kontrollere og overvåke brukerne. Ifølge Marius Karlsen i Helt Digital betyr lovforslaget i praksis at internett blir sensurert. Forslaget må gjennom en avstemning i EU-parlamentet før det eventuelt vedtas.

LES MER HOS AFTENPOSTEN
LES MER HOS MEDIER24 (26/06/2018)

TV 2 og Telenor enige om distribusjonsavtale

Etter tre uker på overtid er TV 2 og Telenor enige om ny distribusjonsavtale. TV 2 Sumo – og hvordan strømmetjenesten skulle tilbys til Telenors kunder – har vært et sentralt punkt i forhandlingene. De to partene har kommet til enighet om en samarbeidsmodell der innholdet på TV 2 Sumo blir distribuert til Telenors kunder, men TV 2 beholder den redaksjonelle kontrollen. Ifølge Sarah Willand jobbes det nå med de tekniske løsningene for å gi tilgang til TV 2 Sumo gjennom Canal Digitals distribusjonssystem.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (25/06/2018)

Google med “underskudd” i Norge

I 2017 omsatte Google Norway AS for 135,9 millioner kroner, en økning på over 11 prosent fra året før. Driftsresultatet viste et underskudd på 2,8 millioner kroner. Googles norske datterselskap betalte like over tre millioner i skatt. Ifølge Kjersti Løken Stavrum, adm. dir. i Stiftelsen Tinius, illustrerer Googles underskudd i Norge hvor dårlig systemet fungerer. Google hadde, ifølge anslag fra mediebyråene, en omsetning på rundt tre milliarder kroner i Norge i fjor.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (25/06/2018)

Foto: Eric Langhorst cbnd

Driftsresultatet for Googles norske datterselskap i 2017 viser et underskudd på 2,8 millioner.

Forlagenes millionbøter halveres etter runde i retten

Oslo tingrett har nedjustert bøtene Konkurransetilsynet påla Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm etter boikotten av distributøren Interpress, men gir ingen av partene seier i bokstriden. Tingretten anerkjenner derimot brudd på konkurranseloven, noe juridisk direktør i Konkurransetilsynet, Karin Stakkestad, er fornøyd med. Forlagenes gebyrer reduseres fra 26,7 millioner kroner til 13,5 millioner kroner.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (22/06/2018)

NRK beklager utlevering av utbetalingsopplysninger

Nettavisen publiserte forrige uke en sak hvor de omtalte utbetalingene til en rekke NRK-ansatte, etter å ha mottatt opplysninger fra NRK. Ettersom opplysningene i tillegg til bruttolønn også inneholdt andre utbetalinger som kjøregodtgjørelse og reiseutgifter, har flere NRK-ansatte opplevd å bli hengt ut. Også de ansattes fagforeningstilknytning ble oversendt Nettavisens journalist. Leder Richard Aune i Norsk Journalistlag i NRK er blant de som reagerer. Han påpeker at opplysningene om utbetalinger gir et feil inntrykk av de NRK-ansattes lønn. Juridisk direktør i NRK, Olav Nyhus, beklager, og er enig i at informasjonen fra NRKs side burde vært tydeligere.

LES MER HOS JOURNALISTEN (21/06/2018)

Prince-arvinger vil ut av Tidal-kontrakt

Arvingene til avdøde Prince ønsker å trekke seg fra eksklusivitetsavtalen de har med Tidal etter Dagens Næringslivs avsløringer. I 2019 lanseres et nytt Prince-album, som i utgangspunktet kun skal være tilgjengelig for Tidals abonnenter de første 14 dagene. Nå mener arvingenes advokat at familien kan tape mye dersom Tidals rykte forsetter å svertes. Striden mellom Prince-arvingene og Tidal har vært langvarig. Blant annet hevder arvingene at Tidal har strømmet 15 Prince-album uten tillatelse, og at strømmetjenesten ikke betalte Prince et forskudd på 750 000 dollar han ble lovet for å gi Tidal eksklusivitet på to av sine album.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (21/06/2018)

Foto: Scott Penner cba

Arvingene til avdøde Prince trekker seg fra eksklusivitetsavtalen de har med Tidal.

Konkurransetilsynet gir Telenor milliongebyr

Telenor har ifølge Konkurransetilsynet misbrukt markedsmakten sin ved å forhindre utbygging av et tredje mobilnett, og er derfor ilagt et gebyr på 788 millioner kroner. Saken går tilbake til 2007, da Network Norway skulle bygge et tredje mobilnett sammen med Tele2. Konkurransetilsynet peker blant annet på at Telenor inngikk eksklusivavtaler med fire mobiloperatører, som begrenset det tredje mobilnettets muligheter til å skaffe seg kunder. I 2012 gjennomførte tilsynet bevissikring hos Telenor etter mistanke om misbruk av dominerende stilling i mobilmarkedet.

LES MER HOS NRK (21/06/2018)

Disney med nytt bud på 21st Century Fox

Disney og kabelselskapet Comcast har havnet i en budkrig om kjøp av Rupert Murdochs film- og TV-selskap, 21st Century Fox. I november 2017 inngikk Murdoch-familien og Disney en intensjonsavtale om Disneys overtakelse av Fox, men Comcast har nylig lagt inn et høyere bud på selskapet. Disney har nå svart med et bud på 71 milliarder dollar – 6 milliarder høyere enn Comcasts tilbud.

LES MER HOS GUARDIAN
LES MER HOS THE VERGE (21/06/2018)

Youtubes strømmetjenester lansert i Norge

Strømmetjenestene Youtube Music og Youtube Premium er nå tilgjengelig i Norge og 12 andre europeiske land. Videoplattformen Premium blir spekket av egenprodusert TV-innhold, og Youtube Music vil blant annet gi abonnentene muligheten til å laste ned musikk.

LES MER HOS KAMPANJE (20/06/2018)

Langslets bibliografi viser tydeligere enn noe annet norsk forfatterskap hvordan han var opptatt av å utvikle konservatismen som ideologisk plattform, men han ville samtidig tilpasse den til samtiden han levde i. Han ville – kan vi si – fornye og oppdatere konservatismen slik at den ikke stivnet. Tanken om å forandre for å bevare kan derfor sees som særlig viktig i hans forestillingsverden. Vi lever daglig med virkningene av det han gjennomførte i sin fremskutte posisjon som kulturminister i Kåre Willochs Høyre-regjering fra 1981 til 1986.

Mediekritikk fra høyre

Langslets parti, Høyre, likte seg slett ikke da Stortinget vedtok å opprette NRK i 1933. I voteringen om kringkasting med statsdrift stemte 36 av Høyres representanter imot, kun to stemte for. Men Arbeiderpartiet, Venstre og Bondepartiet sikret flertall for å opprette et statsdrevet NRK, slik vi kjenner det.

Motstanden mot NRK var altså stor i Høyre helt fra starten. Og Høyre fortsatte som et NRK-skeptisk parti i hele monopolets levetid. Vi ser det i 1950- og 60-årene: Høyres presse var ofte toneangivende i kritikken mot NRK. Høyrepressen var landets største partipolitiske avisgruppe, med over 40 aviser. Mange av dem var blant landets største, slik som Aftenposten og Adresseavisen. De fulgte NRK med argusøyne og kritikken satt ofte løst.

Oslo 16. desember 1981: Kulturminister Lars Roar Langslet offentliggjør hvem som skal få drive forsøksvirksomhet med nærradio. Dokumentbunken foran ham er alle søknadene om nærradiodrift. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

I 1960-årenes NRK-debatter ble det enda tydeligere at kritikken mot NRK alltid kom fra de borgerlige partiene, mens NRK ble forsvart av Arbeiderpartiet og SF. Partipressen delte seg tilsvarende: Borgerlig presse gikk hardt ut mot kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt, som ledet NRK i tiden 1962–72, mens arbeiderpressen og SF-avisen Orientering forsvarte NRK.

Det var i denne situasjonen at Lars Roar Langslet entret scenen, som ung akademiker med ambisjoner om å fornye og oppdatere konservatismen som ideologi. Han fikk tidlig synlige posisjoner. Han var formann i Det norske Studentersamfund i 1960. Han deltok også i de såkalte isme-debattene i NRK-fjernsynet i 1963–64. Dette var fire store TV-debatter om konservatismen, sosialismen, liberalismen og kommunismen som politiske ideologier. Hvor stod de egentlig etter at Kings Bay-saken hadde rystet Norge som landet største politiske krise etter krigen? Disse TV-debattene ble ledet av den lett arrogante Kjell Arnljot Wig, og er siden blitt legendariske i norsk TV-historie. Langslet deltok og fremstod her som en autoritet.

En annen plattform han bygget opp var Minervas kvartalsskrift, der han var redaktør i en årrekke. Dette tidsskriftet brukte han bevisst for å legge grunnlaget for en tidsmessig og fornyet konservatisme. I 1966 kom Minerva med et spesialnummer om NRK. I dette nummeret ble kritikken mot NRK mer prinsipiell enn før. En rekke artikler gikk dypt inn på radio og TV som medieformer. Per Lønning skrev om NRKs kirkelige programmer, Anita Werner om barn og TV. Tore Lindbekk skrev om “den radikale idyll” på Marienlyst, mens Halvor Stenstadvold skrev så inngående om TV-mediets estetikk at det fortsatt er interessant lesning.

På dette tidspunktet i 1966 fantes det knapt noen medieforskning i Norge. Det lille som eksisterte var den aller tidligste utgave av norsk presseforskning. Om radio og TV som medier fantes det rett og slett intet. Derfor kom denne utgaven av Minervas kvartalsskrift til å vekke oppsikt. Utgaven satte dagsorden for NRK-debatten. Det vil si: tidsskriftet gjorde kritikken av NRK mer prinsipiell og seriøs enn før.

For en oppmykning av monopolet

Slik begynte Lars Roar Langslet å gripe inn i samfunnsdebatten: begrunnet og motivert ut fra et bevisst konservativt utgangspunkt. I en rekke innlegg i pressen i de følgende år, viste han seg igjen svært opptatt av tidens nye strømninger, ikke minst i radio og TV – altså NRK. I 1969 ble han stortingsrepresentant og denne posisjonen ga ham større tyngde når han deltok i disse debattene. Tidlig i 1970-årene var han blitt en av Høyres viktigste stemmer i de løpende debattene som alltid raste om NRK på denne tiden.

Parallelt med Høyrebølgen som vokste frem i siste del av 1970-årene, økte partiets skepsis til NRKs monopol. I Høyres kringkastingsutvalg våren 1980 foreslo partiet å myke opp monopolordningen. Dokumentet het “Kringkasting i Norge – perspektiver og muligheter” – og det var Lars Roar Langslet som ledet arbeidet. Utvalget gikk inn for fri etablering av nærradioer, fri rett for lokale kabel-TV-anlegg til å sende over fellesantenneanlegg og rett for andre enn NRK til å bruke P2-nettet.

Denne utredningen satte i 1980 straks ny fart i NRK-debatten. Plutselig var NRKs monopolstilling ikke lenger noen selvfølge. Før stortingsvalget i 1981 gikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen om en “oppmykning” av NRK-monopolet i neste stortingsperiode. Andre enn NRK burde også lage radio og fjernsyn, mente de, og tenkte særlig på frivillige organisasjoner.

Ved valget i 1981 fikk de tre borgerlige partiene flertall i Stortinget. Høyre dannet likevel regjering alene, men med de to andre som støttepartier. Kåre Willoch ble statsminister og gjorde Lars Roar Langslet til landets første kulturminister. Kultur og vitenskap ble samtidig skilt ut fra Kirke- og undervisningsdepartementet som eget saksfelt. Da Willochs regjering la frem sin tiltredelseserklæring for Stortinget den 15. oktober, lovet den å myke opp NRK-monopolet.

Utnyttet lovens unntaksbestemmelser

I ettertid er det ofte blitt sagt at det første denne regjeringen gjorde, var å oppløse NRKs monopol. Og det er mye rett i dette, fordi beslutningen gikk så fort og var så synlig. Tiden var kort fra 15. oktober til 16. desember 1981. Men i løpet av disse ukene utførte Lars Roar Langslet og hans stab det som skulle til for å oppløse NRK-monopolet. I et festskrift som ble utgitt til Hans Fredrik Dahls 70-årsdag i 2009 ga Lars Roar Langslet sin egen versjon av dette arbeidet. Det fremgår tydelig av hans fremstilling at målet om oppløsning av NRK-monopolet var klart helt fra begynnelsen. Det gjaldt bare å finne ut på hvilken måte det rent formelt kunne utføres. Han innrømmer at de hele veien opptrådte strategisk både innad og utad for å få det til.

Årsakene til at Høyre og dets støttepartier ønsket slutt på NRK-monopolet var flere. Kristelig Folkeparti ønsket sendemuligheter for menigheter og kristne organisasjoner. Senterpartiet så for seg grasrotinitiativer og lokalradio. Lokale krav om at NRK måtte desentraliseres hadde da også fått økt tyngde utover i 1970-årene. Ny teknologi gjorde dette mulig. Satellitt-TV og video ville også snart komme.

Men også NRKs måte å forvalte monopolordningen på spilte inn. I 1960- og 1970-årene hadde NRK vært mer kontroversiell enn noensinne. Kritikerne snakket om “fyrstehoffet på Marienlyst” og fryktet at en liten gruppe programskapere kunne manipulere hele folket og dirigere opinionen via NRK. Påstander om at radikalere på Marienlyst misbrukte NRK-monopolet til misjonering for sine egne politiske synspunkter – langt ute på venstresiden – undergravde mye av tilliten til NRK. Kritikken hadde toppet seg under den såkalte “hustuktsdebatten” i Stortinget i 1975. Da truet et flertall med skrevne retningslinjer hvis ikke NRK holdt bedre orden i sitt hus. Debatten er en av de mest dramatiske NRK-debatter som noengang er blitt holdt i dette land. Og den rystet NRK langt ned i dets grunnvoller. Selv fem år etter, i 1980, henviste Høyres kringkastingsutvalg til det radikale “misbruket” av NRK-monopolet da det skulle begrunne hvorfor det var nødvendig å myke det opp. Programskaperen Bjørn Nilsen var en av dem som VG og Høyrepressen hadde kritisert aller mest for dette.

Alt dette lå i bakgrunnen da Lars Roar Langslet ledet arbeidet med å avvikle NRKs monopol i ukene fra oktober til desember 1981. Den 16. desember var alt klart. Han inviterte til pressekonferanse i Regjeringsbygningen. Å endre kringkastingsloven for å oppløse monopolet hadde vist seg umulig på så kort tid. Isteden utnyttet han lovens unntaksbestemmelser. Derfor kunngjorde han nå at en rekke aktører hadde fått tillatelse til å drive nærradio, lokalt kabel-TV og motta overføringer fra den nye OTS-satellitten. Tilatelsene ble gitt til 19 foreninger og andre sammenslutninger, menigheter og utdanningsinstitusjoner for nærradio, til syv kabelselskaper og tre kabel-TV-konsesjonærer. De kom fra hele landet. Konsesjonsdokumentene var allerede utsendt fra departementet – og tillatelsene skulle gjelde fra 1. januar 1982 og to år fremover.

Denne pressekonferansen 16. desember 1981 ble et høydepunkt i Lars Roar Langslets politiske karriere. Fotografene foreviget ham mens han der satt mellom papirbunkene og delte ut konsesjonene. Bildet er blitt stående i historiebøkene. I dette øyeblikket var NRK-monopolets tid i realiteten over – selv om det formelle drøyde enda noen år.

Konservativ mediepolitikk

Beslutningen om å avvikle NRK-monopolet var slett ingen selvfølge på dette tidspunktet. Tiltaket var omstridt og hadde for eksempel ingen støtte fra Arbeiderpartiet. Men i etterkant fant motstanderne ut at det var umulig å skru tiden tilbake – akkurat slik Langslet hadde forutsett. For i mellomtiden hadde Norge fått nye nærradioer med et mangfold som landet tidligere ikke hadde hatt. Nye navn som radiOrakel, Radio Nova, Radio Oslo dukket opp. Forsøk med lokal-TV var kommet i gang, blant annet på Elverum. Snart kalte man det rett og slett for “den nye mediealderen.”

Samtidig med liberaliseringen av eteren fikk videospilleren sitt gjennombrudd i Norge, og fra himmelen kom signalene ned fra nye TV-satellitter. Denne “nye mediealderen” ble av mange opplevd som en brå forandring og skapte straks avstand tilbake til NRK-monopolets dager. I sin tale på pressekonferansen fremstilte Langslet sin politikk som et forsvarstiltak: “Vi må frigjøre de krefter vi har, for å skape en større bredde i det som lages av kringkasting i Norge, så vi ikke blir passive mottakere av det som kommer utenfra.”

Hans brudd med NRK-monopolet er siden blitt stående som et av de mest avgjørende øyeblikk i norsk mediehistorie. Monopoloppløsningen er faktisk ett av nokså få eksempler på at konservativ ideologi også har skapt mediepolitikk i Norge. Mange andre mediepolitiske tiltak har utgått fra en sentrum-venstreallianse i norsk politikk, slik som opprettelsen av NRK i 1933, det kommunale kinosystemet etter 1913 og ordningen med statlig pressestøtte i 1969. Høyre-regjeringens oppløsning av NRK-monopolet i 1981 skiller seg ut i dette bildet. For å forstå bakgrunnen for dette må vi kjenne til Høyres skepsis mot NRK helt siden 1933. Men vi må også kjenne til hvordan Lars Roar Langslet moderniserte norsk konservativ ideologi fra 1960-årene og fremover. Etter hvert trakk han også radio og TV inn i denne moderniseringen, inntil han i 1981 trakk konsekvensene og gjorde slutt på hele NRK-monopolet – etter nesten 50 år.

I all ettertid vil Lars Roar Langslet bli husket for dette. Et helt annet spørsmål er om det finnes noe rimelig samsvar mellom hans intensjoner om avviklingen av NRK-monopolet og det faktiske kanaltilbudet Norge fikk i årene som fulgte. Hva han selv mente om det radio- og TV-tilbudet han hadde åpnet opp for, bør kartlegges av hans fremtidige biografer.

Kilder

De to viktigste kildene som er brukt i artikkelen:

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, Oslo: Cappelen 1999

Lars Roar Langslet: “Da NRK-monopolet sprakk”, i Henrik G. Bastiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lundby og Helge Rønning (red.): Det elegante uromoment. Hans Fredrik Dahl og offentligheten, Oslo: Pax 2009

Grafen under viser hvordan Arbeiderpartiet og KrF har nærmet seg hverandre politisk, ifølge KrFs velgere. Grafen skal leses slik at null på y‑aksen er der Kristelig Folkepartis velgere oppfatter at KrF ligger på en ellevepunkts høyre/venstre-skala. Partier under null ligger til venstre for dem, og partier over null ligger til høyre. Tallene må tolkes med forsiktighet da de ligger i grenselandet for feilmarginene, men trenden i utvalget er likevel klar: KrF og Arbeiderpartiet står for en likere politikk nå enn de gjorde like etter stortingsvalget 2013, ifølge KrFs velgere.

Den andre grafen viser også hvordan KrFs velgere driver bort fra regjeringspartiene. På spørsmål om hvor sterkt KrFs velgere liker eller misliker de andre partiene, var det høsten 2013 stor forskjell mellom Ap og Høyre, i favør sistnevnte. Forspranget i denne “popularitetskonkurransen” er nå spist opp. Frp — som i og for seg aldri har vært noen favoritt blant KrFs velgere — når et foreløpig bunnivå våren 2015.

Denne informasjonen fra norske velgere burde bekymre statsministeren, som virker å måtte bære stadig mer sprikande staur utover i sin regjeringsperiode.

Klikk på denne linken for å utforske mer av dataene fra panelet.

I juni kommer regjeringens stortingsmelding om NRK, og den tradisjonelle lisensmodellen bør absolutt diskuteres og vurderes i den digitale tidsalder. Bordet er dekket for debatt. Men når ubehagelige fakta gjemmes under duken, og en kun vil snakke om empiri som til enhver tid støtter opp om eget grunnsyn, preges samtalen av ideologiske fronter framfor tilgjengelig kunnskap.

Foto: NRK beta cba

Hva nå for nrk.no?

Hovedproblemet er dette: Løvaas avfeier to nye, grundige og bevisbaserte undersøkelser, og kaller dem for «bare tull». Hvorfor? Jo, rapportene «gjenspeiler ikke virkeligheten». Derimot fester Løvaas sin fulle tillit til en bransjeintern spørreundersøkelse fra Mediebedriftenes Landsforening (MBL). Denne spørreundersøkelsen har tydeligvis gjenklang i Løvaas’ virkelighetsforståelse. Journalistene burde stilt det ekstra lille oppfølgingsspørsmålet: «hva er det som gjør at han stoler så mye på den ene undersøkelsen, og ikke de andre?»

Han er ikke alene. Fra tidsskriftet Minerva svarer redaktør Kristian Meisingset lynraskt på Løvaas’ utspill, og går enda et hakk lenger: NRK bør legge ned hele sin nettavis. Dette har Meisingset argumentert for før. Da kalte han rapporten fra forskningsmiljøet SNF ved Norges Handelshøyskole «skuffende svak» – uten å spesifisere dette ytterligere. I sitt nye utspill nevner han at en mulig grunn til at SNF-rapporten kommer fram til motsatt konklusjon av han selv, kan skyldes metode. MBLs rapport derimot, ser Meisingset ingen grunn til å problematisere. Det er sikkert ikke med vilje, men en slik oppstilling er en slapp håndtering av kilder, på grensen til det uredelige.

Selv er nemlig både Meisingset og Løvaas helt blinde for metodebruken i MBL-undersøkelsen de begge stoler på. Det er her argumentene og bevisene strekkes så langt at det ikke bare knaker i sammenføyningene, men virkelig spruter i skruer og metall. Utvalget bak undersøkelsen, under ledelse av Polaris-styreleder Bernt Olufsen, konkluder bastant: Rikskringkasteren er i ferd med å bli for dominerende i den norske mediebransjen.

Denne påstanden baserer utvalget på en gjennomgang av NRKs posisjon i mediemarkedet, som viser det vi alle vet: NRK er – som seg hør og bør – store, også på nett. Dette er helt i tråd med NRK-plakaten, sist revidert i 2007, som nettopp pålegger NRK å «utvikle et attraktivt, lisensfinansiert tilbud på nye medieplattformer». Men hva som menes med for dominerende, og hvordan NRKs tilstedeværelse på nett har skapt en usunn konkurranse med de private aktørene, står ubesvart. En surveyundersøkelse som blant annet viser at 7 av 10 i norske mediehus ser på NRK som en konkurrent eller en utfordring, står fram som utvalgets eneste nye empiriske bidrag. I kvalitet og grundighet kan den ikke sammenliknes med de to andre, som Meisingset og Løvaas er raske til å avfeie.

At flertallet i norske mediehus (undersøkelsen forteller ikke noe om hvem som har svart, om det er journalister, redaktører, eller direktører) oppgir at de opplever NRK som en konkurrent er data man bare kan strekke til et visst punkt. Det er en forskjell på noens egenrapporterte oppfatning av virkeligheten som man får gjennom spørreskjema, og en observert virkelighet. Det at noen mener at NRK har en uheldig effekt, eller er konkurransevridende, betyr ikke at NRK faktisk har slike effekter.

Dessuten burde det ikke være oppsiktsvekkende at en slik undersøkelse nettopp finner ut at NRK oppfattes som en konkurrent. Det viktige spørsmålet her har alltid vært om hvorvidt denne konkurransen er skadelig – og det har man ikke grunnlag for å påstå med de bevisene man har. Det er trist å se slik selektiv virkelighetsoppfatning. Men tristere er det at to grundige, evidensbaserte rapporter avfeies som tøv. Løvaas spør filosofisk på Twitter: «Hva når forskningen ikke er entydig, og virkeligheten er annerledes?» Tristest er den implisitte påstanden i utsagnet — at forskere ikke forholder seg til virkeligheten.

Løvaas og Meisingset minner stadig mer om Harald Heide-Steen Jr. sin udødelige figur, ubåtkapteinen, som hardnakket ror, nekter og forsøker å bortforklare det åpenbare faktum at han har gjort noe galt: parkert ubåten i norsk farvann. «Vi kan jo ikke se den grense under vann!» I dagens situasjon er det ikke et overtramp, men en enkel observasjon som ligger til grunn: Man har ikke belegg for å påstå at NRK truer mediemangfoldet, eller at NRK har en uheldig konkurransevridende effekt. Men man kan tydeligvis ikke så lett se fakta hvis man er for opptatt av å få den til å passe med en konklusjon man har gjort seg opp om på forhånd.

Høyre har rett i at nye medievaner må føre til en ny og moderne mediepolitikk. Men en moderne, plattformtilpasset mediepolitikk må ta NRK med på lasset. At rikskringkasteren ikke har noe å gjøre på internett – som Løvaas går langt i å indikere, og som Meisingset uttrykker eksplisitt – er omtrent en like konservativ idé som at norske aviser bare skal eksistere på papir.

NRKs mandat er å fremme den offentlige samtalen, slik at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser. Nettopp derfor må ikke NRK vingeklippes, men tillates å være til stede – bredt, flermedialt og stadig i forandring.

De omtalte rapportene kan leses her:

Hva nå NRK?, MBLs utvalgsrapport.
Konkurransemessige virkninger av noen utvalgte NRK-tjenester, SNF-rapport 2/15
Analyse av modeller for finansiering av NRK AS, Menon-publikasjon 33 2014

Arbeidsdagen i Aftenposten var over. Da hadde Sundar svingt taktstokken over borgerlig politikk siden midten av 1960-årene.

En selvstendig borgerlig aksjonisme

Grünerløkkagutten Egil Nilsen var pressemann med genuine politiske ambisjoner på egne og avisens vegne, men særlig for sitt parti, Høyre. Han var på ingen måte partilojal, men kjørte Aftenpostens og sin aksjons løp i det politisk-publisistiske landskapet. Som mangeårig leder for Aftenpostens politiske avdeling og siden sjefredaktør bedrev han en selvstendig form for borgerlig aksjonisme. Inntil han måtte forlate sin post, levde Aftenpostens og Høyres ledelse med denne skikkelsen som overskred skillet mellom redaksjon og partilokale på sin egenartede måte. At han fikk holde på, skyldtes at han lenge lyktes.

Egil Sundar i Akersgata i januar 1988 (foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTB Scanpix)

Egil Sundar kom til Aftenposten i 1958, og var sjef for Aftenpostens politiske avdeling i 20 år og ble så sjefredaktør fra 1984 til han ble avsatt i 1989. Han spilte, som han sier i sine memoarer, både observatørens og aktørens rolle. Fra 1973 ble han en utrettelig pådriver for borgerlig regjeringssamarbeid. Sundar mente at partiene selv ikke maktet å finne sammen – de måtte ha hjelp. Sundar selv og de aksjoner han sto bak var fasilitatoren som søkte – og klarte – å få partiene til å samarbeide, trass i de problemene Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på hver sine måter representerte. Med dårlig skjult stolthet forteller Sundar i sin bok om hvordan den ene etter den andre fra Høyres ledelse kom til ham for å «søke råd», det vil si sikre seg Aftenpostens støtte.

I mars 1971 tilkalte stortingspresident Bernt Ingvaldsen Sundar til Stortinget for å diskutere situasjonen etter Borten-regjeringens fall. Han vil ha Aftenpostens fortsatte støtte for en fortsatt borgerlig regjering, og derfor er det nødvendig å skrive pent om Senterpartiet. Ingvaldsen får ikke den støtten han ber om. Rollene var for anledningen byttet om – den samlingsivrige Sundar ville ikke skrive forsonende om Senterpartiet og Borten som hadde rent det borgerlige samarbeidet i senk. Sundar skriver: «Presidenten må nok gå videre uten min medvirkning; dette både av hensyn til min egen integritet og den presseetikk jeg bekjenner meg til». Men også politisk mener han det er en dårlig ide. I Aftenpostens spalter har han skrevet at Regjeringen er grepet av «en vanmakts ånd». Stikkordene «tillitskrise» og ønsket om «fornyelse av samarbeidet» var dårlig skjulte kodeord for at regjeringen måtte ha en ny sjef. Ingvaldsen, som vanligvis var tilhenger av en ren og klar Høyre-profil, ville derimot forhindre at Bratteli tok over. Dette til tross for at bare Bratteli, slik Sundar så det, kunne lose Norge inn i EEC.

Egil Sundars beskrivelse av Bernt Ingvaldsen passer påfallende godt på Sundar selv: «Han var en markant skikkelse”, skriver Sundar, «steil og sterk i sine standpunkter, bastant i sin form, selvbevisst og besluttsom. Aldri skulle noen betvile hans holdninger og politiske kurs, aller minst i hans eget parti Høyre, hvor han likefrem så det som sin plikt å øve et vedvarende kritisk korrektiv».

EF-nederlaget i 1972

Resultatet av folkeavstemningen om EF i 1972 var tung å svelge for redaksjonssekretær Egil Sundar. At han var en dårlig taper, er et understatement. I sin oppsummerende artikkel 29. desember 1972 skrev han følgende under tittelen «Da politikerne vaklet og folket sa nei»:

«Et spørsmål som naturlig melder seg, er hvordan det kunne gå til at folkeflertallet valgte å si nei til Europa og faktisk aksepterte det skremmebilde som var manet frem gjennom Folkebevegelsens propaganda. Samarbeide i forpliktende former har vært en klar linje i norsk utenrikspolitikk helt siden den annen verdenskrig, og norsk deltagelse i et utvidet samarbeide i Vest-Europa ville være en logisk videreføring av denne politikk. Ikke desto mindre sa folket nei til medlemskap i EF, den viktigste av alle samarbeidsorganisasjoner i vår verdensdel.»

Hvorfor, spurte Sundar seg, og ga selv svaret:

«I all sin enkelhet er det historien om hva som kan skje når politikerne vakler, når de mer eller mindre suspenderer seg selv fra det politiske lederskap og overlater en nasjonal hovedsak til utenomparlamentariske organisasjoner som ikke kan trekkes til politisk ansvar […] Skremslene, produsert av den organiserte motstandsbevegelse og spredd i millioner av brosjyrer og trykksaker over hele landet, viste seg å ha en usannsynlig gjennomslagskraft i store deler av folket».

Det mest uhyggelige, mente han, var hvordan den organiserte motstandsbevegelse, inspirert av en liten hjernetrust omkring høyesterettsadvokat Arne Haugestad, spilte på en irrasjonell frykt for det nye og ukjente:

Løgnhistoriene slo godt an, og det gjør naturligvis ikke saken bedre at de som spredte løgnen, visste meget godt at de løy.

Nei-siden var vant til litt av hvert fra Sundars hånd. Men siste setning var den juridiske dråpen som rant over. Haugestad gikk til sak mot Egil Sundar, sjefredaktør i Aftenposten Hans Vatne, og mot Høyres Erling Norvik som under EF-kampen hadde påstått det samme i foredrag som var gjengitt i pressen. Saken i Oslo byrett fikk mye oppmerksomhet fordi den angitt kjente skikkelser fra EF-striden og ble ført av kjente advokater som Alf Nordhus, Tor Erling Staff og Annæus Schjødt. Dermed ble rettsaken en EF-debatt i seg selv, men med resultatet av folkeavstemningen som bakgrunn. Den rekapitulerte noen av de mest tilspissede og kontroversielle påstandene som hadde dukket opp i debatten i pressen og i informasjonsmateriellet som hadde blitt spredt i store opplag. Mot Aftenposten krevde Haugestad mortifikasjon av påstanden i siste setning i artikkelen. Retten ble satt 1. oktober 1973, etter 16 dager ble det inngått forlik. Aftenposten trakk påstanden tilbake.

«Aksjonen for borgerlig samhold»

Egil Sundar og folk på nei-siden kan nok enes om ett forhold; at EF-saken endret politikkens form. Saken sprengte seg ut av Storting og partikontorer og ble i stor grad drevet frem av bevegelser og aksjoner. Politikerne mistet momentum, samtidig som Ja-bevegelsen ikke evnet (eller begynte for sent) å bygge seg opp. Sammen med den polariseringen som skjedde gjennom 1972, der mellomstandpunktet (assosiasjonsavtale med EF) forsvant, førte inn en ny distinksjon på tvers av høyre/venstre, og posisjon/opposisjon-distinksjonene, som ofte er delvis overlappende (Korvald-regjeringen var det første solide unntaket). Det politiske system mistet kontrollen til fordel for en politisk offentlighet som ikke respekterte de etablerte distinksjonene. En nødvendig betingelse for dette var at Stortinget enstemmig gikk inn for folkeavstemning. Men det var ingen tilstrekkelig betingelse. Kraften i engasjementet på begge sider ses med rette i sammenheng med at EF-saken berørte andre dyptloddende sentrum-periferi-distinksjoner som respekten for primærnæringene, bosetting, lokaldemokrati, sosial likhet, språk, kristen tro, folkekultur, nasjonalfølelse, med mer.

Fra katastrofen for Arbeiderpartiet i valget i 1973 ble Sundar for alvor en drivkraft for en borgerlig samlingsregjering. I 1974 tok han initiativet til «Aksjonen for borgerlig samhold», den såkalte «Sundar-aksjonen». Målet var borgerlig valgseier i 1977 og en borgerlig regjering. Aftenposten ble med den største selvfølgelighet et talerør for aksjonen og dens mål: «Som følge av Arbeiderpartiets smått radikaliserte kurs tok avisen på et tidlig tidspunkt til orde for å gjenreise et alternativ med appell til ikke-sosialistisk innstilte mennesker, skriver Sundar. «Nå og i mange år fremover – ja, helt til stortingsvalget 1989 – ble Aftenposten den viktigste premissleverandør til debatten om alternative utviklingslinjer i norsk politikk».

Også den unge Kjell Magne Bondevik møtte på noen av møtene til Sundar, men likte seg dårlig: «Folk var hyggelige nok, men grunnen til at jeg ikke fant meg helt til rette, var følelsen av at de forsøkte å etablere et maktsentrum utenom partienes valgte ledelse».

Ikke uten stolthet påpeker Sundar at «Det lar seg vel knapt skjule at jeg selv ble den fremste eksponent for denne samarbeidsstrategi, først som leder av den politiske avdeling, og senere som avisens sjefredaktør». For Sundar var det tydelig at partiene trengte et press og en massiv forventning utenfra – fra offentligheten. Uten et slikt trykk ville den øvrige pressen får rett i at de borgerlige partiene aldri mer klarer å finne sammen: «Gjennom en årrekke har Dagbladet, VG og hele Arbeiderpartiets presse gjort borgerlig splittelse til en merkesak. Frem til stortingsvalget 1989 var dette en dårlig sak – dømt til nederlag. Feilen som ble gjort, var at man kom til å overse den pådrivende politiske faktor utenfor partiene. Det var nemlig den som ble avgjørende for utviklingen av borgerlige regjeringsalternativer både i 70- og 80-årene». Ganske riktig observerte Sundar at partiene måtte skue mer enn før til den offentlige mening. Sundar hadde egenhendig inntatt en lederrolle der – en rolle han håndterte på usedvanlig vis.

En mislykket allianse

Etter det dårlige valget for Høyre i 1983 registrerte ikke formann Jo Benkow misnøyen i partiet, og det var ingen tegn til andre kandidater til vervet. Benkow ville rette opp det dårlige valget, og den ivrige redaktøren i Aftenposten støttet ham: «Sjefredaktør Egil Sundar i Aftenposten var blant dem som sterkest tilskyndet en klar og entydig beskjed om at jeg ønsket å fortsette. Hans oppfordring og støtte hadde først og fremst sammenheng med vårt nære og langvarige samarbeide om sosialpolitiske spørsmål». Mange av de viktige sosialpolitiske initiativ som Jo Benkow tok som Høyre-formann, stammer i virkeligheten fra Egil Sundar, ifølge tidligere Aftenposten-journalist Lars Hellberg.

Benkow fulgte Sundars råd, som ikke var det beste han kunne fått. Uten Benkows vitende mobiliserte andre for Erling Norvik. I midten av februar 1984 meldte Aftenposten at Finnmark Høyre ville gå inn for Norvik som partiformann, og Norvik og Benkow snakket sammen. Benkow trakk sitt kandidatur på en pressekonferanse, få dager etter at han fikk vite om sin konkurrent. Erling Norvik kunne tilby et annet Høyre, et folkelig og direktetalende Høyre. Følgelig noe ganske annet enn Frogner-stilen til Willoch og Syse. Benkow var ingen organisasjonsmann. Norvik håndterte motsetningen mellom folkelighet og Høyre-politikk. Han var akkurat hva Høyre trengte; en åpen og utålmodig organisator, en mann som kunne kommunisere og fange opp politiske signaler. Han utfylte Willochs kjølige og analytiske hode. Høyre fikk en bredere profil der kysten og landsbygda ble gradert opp.

Nært samarbeid med Willoch

På samme tid var Sundar også involvert i å få utvidet Høyre-regjeringen til en bredere trepartiregjering. Statsminister Kåre Willoch drøftet saken med Sundar: «Han og jeg hadde fra tid til annen meget nyttige fortrolige samtaler om vanskelige politiske spørsmål». Willoch og Sundar ble enige om at Sundar skulle skrive en leder fra Senterpartiets landsmøte der ønsket om flertallsregjering markeres, og der forklare at toparti-regjering ikke er en farbar vei. Lederen sto i Aftenposten 3. mars 1983. Den 20. mai gikk Senterpartiet gikk inn for en trepartiregjering. Dette var nye toner.

Ved siden av Lyng er Willoch Egil Sundars forbilde, og om Willoch skriver han at «vi utviklet et samarbeid som i mange saker, og i skiftende situasjoner, skulle vise seg å bli av uvurderlig politisk betydning». For kollegaen Per Egil Hegge minner denne formen for kontakt mest av alt «om forholdene i britisk presse i 1920- og 1930-årene – med et samrøre mellom politiske redaktører og politikere som virker svært underlig på dagens journalistgenerasjon. Jeg tilhører dem som forstår undringen».

Per Egil Hegge skriver om Sundar at politikken var hans liv ved siden av avisen og det er vanskelig å forklare hvordan han som en ren selvfølge oppfattet de to tingene som deler av et hele. «For ham var det aldri et integritets-problem på den måte man vil oppfatte det i dag. Å vurdere hans utrettelige arbeid for borgerlig samhold og borgerlig samarbeid fra han engasjerte seg for alvor i 1974, forutsetter derfor i noen grad en evne til å gå tilbake til en annen tid. Men det han selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid allerede var inntrådt med folkeavstemningsresultatet i 1972. Det ble det avgjørende signalet til å få løsnet båndene mellom avisene og de politiske partier. Slik er det blitt sett i ettertid, men jeg mener at det var mulig å se det også den gangen. Egil Sundar så det ikke, og jeg tror det var fordi han ikke ville se det».

Hegge skriver videre: «Sundars utrettelige innsats for borgerlig samhold ga som resultat, selv om andre kanskje bidro mer enn han selv, at Jan P. Syse kunne danne en borgerlig regjering i midten av oktober 1989. Bare noen dager senere ble Sundar fratatt de fleste av sine beføyelser som sjefredaktør, og Andreas Norland begynte et ryddearbeid som var ganske omfattende, og kraftkrevende».

Politiker eller politisk redaktør?

Om Schibsted skriver veteranen fra VG og Dagbladet, Arne Skouen: «I min tid har konsernet bommet en eneste gang, da de slapp til Egil Sundar. Han misforsto situasjonen, og ut bar det». Han klarte egentlig aldri å bestemme seg om han ville være politiker eller politisk redaktør, skriver Per Egil Hegge: «Smitt Ingebretsens tid, da det gikk an å si som Ole Brumm, var forbi, men Egil Sundar hadde ikke helt maktet å frigjøre seg fra den». NRK-mannen Herbjørn Sørebø skriver at «Det står likevel ikkje til å nekta at Egil Sundar gjennom åra utvikla seg til å bli en maktfullkommen sjefredaktør, og i Høgre arbeidde han for å fremje ideane sine på en slik måte at eg tykte det var i strid med grunnleggjande journalistiske prinsipp.”

Sundar må i sin bok konstatere at redaktørrollen ikke er som den var. Før holdt man Aftenposten fordi avisen viste vei i samfunnsdebatten. Den ville noe! Så har ubestemmeligheten og de usikre verdier ført til nivåsenkning. Det står ille til med norsk presse, skriver Sundar. Det viktige behandles useriøst og det trivielle blåses opp. Lite tyder på at pressen er seg sitt ansvar bevisst. «Vi ville verne om verdier og vår kultur som hele vår samfunnsform bygger på. Intet er viktigere enn dette i en tid da utglidning og normoppløsning viser en tiltagende tendens».

Hentet til NRK

Så gikk Sundar til NRK – ikke blant kringkastingssjef Einar Førdes mest vellykkede beslutninger. «Korleis ville han nå skikke seg i NRK?», spør Herbjørn Sørebø. Det gikk ikke så bra. Ja, Sørebø var nær ved å si opp. Sundar klarte heller ikke å sitte stille når det stormet rundt statsminister Syse høsten 1990. Da skrev «frokostklubben» til Sundar (pensjonerte politikere og redaktører), brev til partilederne i regjeringskoalisjonen med appell om at de måtte støtte opp om sin statsminister. I gråsonen, sa kringkastingssjef Førde.

Norske regjeringer er intet unntak. De rødgrønne regjeringspartiene fikk smake på slitasjen for sine åtte år i regjering: Sosialistisk Venstreparti tapte blant annet over halvparten av sine velgere fra 2005 til 2013.

Den blå-blå regjeringen

Norsk medborgerpanel har fulgt et representativt utvalg av den norske befolkning siden høsten 2013. Hvert halvår blir de samme personene blant annet spurt om hvor tilfreds de er med regjeringen. Data fra panelet viser at heller ikke den blå-blå regjeringen slipper unna. Figuren under viser hvordan gjennomsnittlig «tilfredshet med regjeringen» begynner å vise samme trend. Hvis du trykker på bildet så kan du interaktivt undersøke forskjellen i tilfredshet mellom ulike velgergrupper.

Neste runde med spørsmål skal snart ut til panelet. Det blir spesielt interessant å se hvor mye den negative omtalen til regjeringen de siste par månedene har påvirket denne trenden. Hvis du er mer interessert i hvilke holdninger Norges befolkning har og hvordan de endrer seg over tid, kan du utforske Norsk medborgerpanel sine data interaktivt på prosjektets hjemmeside.

Biletet sin særeigne styrke

Eg meiner at visuelle argument har visse høve til å vere overtydande som skil seg frå høva verbale argument har. Slike moglegheitar blir kalla affordances av kommunikasjonsforskarar, eit ord som kanskje kan bli omsett til rådigheiter eller rådvelde. Tanken er at ulike medium råder over ulike høve og føremon: Om eg skal leggje fram eit abstrakt resonnement, er det meir nøyaktig og etterretteleg dersom eg brukar språket, og kanskje til og med skrift; dersom eg skal formidle korleis mamma ser ut, er det både meir effektivt og meir nøyaktig å syne fram eit fotografi.

Jens Kjeldsen har skrive om bilete sine fire retoriske kvalitetar, noko eg les som ei utforsking av bilete sine rådvelde frå eit retorisk perspektiv. Korleis kan bilete sine kvalitetar bli nytta for å overtyde? I masteroppgåva mi forska eg på korleis dei fire retoriske kvalitetane kan bli utnytta til å formidle overtydande visuell argumentasjon i politiske reklamefilmar, meir spesifikt i tilfelle der det blei brukt ein visuell metafor.

Foto: plasticenglish.wordpress.com/cb

Ein visuell metafor er ein metafor der metaforens to element, måldomenet og kjeldedomenet, blir kommunisert ved hjelp av bilete – heilt eller delvis, som her: måldomenet “jordkloten” blir forstått gjennom kjeldedomenet “iskrem”, meir spesifikt blir jorda sin sårbarheit for global oppvarming forstått gjennom noko meir konkret og velkjend: iskremen sin sårbarheit for å smelte.

Visuelle metaforar – Høgres helsekø

Ein metafor er å forstå noko, eit måldomene, gjennom noko anna, eit kjeldedomene, og ein visuell metafor blir kommunisert ved hjelp av bilete. Dei fire kvalitetane Kjeldsen skil mellom er nærvær, realisme, umiddelbarheit og semantisk fortetting. Eg fann samspelet mellom nærvær og realisme særskilt interessant.

La oss se på Høgre sin reklamefilm om helsekøar frå 2009. Filmen visualiserar den velbrukte metaforen helsekø – ein metafor som blir brukt av både polikarar og media, gjev over 55 000 treff i søkemotorar og til og med har gjeve namn til ei kampanjenettside. Å vente på helsetenester blir her forstått som å stå i kø, og i videoen ser me pasientar ståande i ein fysisk kø. Vidare fortel ein voiceover oss at helsekøane blei kraftig redusert under den borgarlege regjeringa som styrte frå 2001–2005, sidan ho opna opp for at staten kunne kjøpe plassar på private klinikkar – for å vokse att når den raudgrøne regjeringa fjerna denne praksisen i 2005. Korleis køane veks og krympar ved dei ulike regjeringsskifta blir tydeleg visualisert.

Kvaliteten nærvær blir godt brukt i filmen. Nærvær, ifylgje Kjeldsen, dreier seg om å skape ei oppleving hjå tilskodaren som om dei opplevde den avbilda situasjonen sjølv. Det er ikkje slik at alle bilete har nærvær, tvert om må det ei rekkje kunstgrep til.

Foto: Sander van der Welcb

Eit bilete med lite nærvær: Fotografiet er tatt i fugleperspektiv, noko som hever oss litt opp frå folkemengda og distanserer oss frå den. Dessutan er biletet kaotisk, slik at me ikkje får eit klart punkt å fokusere på, og personane på biletet er ikkje særskilt i kontakt med korkje kvarandre eller oss som tilskodarar.

Foto: Julius Schrankcb

Eit bilete med høgt nærvær: Me ser scenen forfra, som om dei står på ei scene for oss, og komposisjonen i biletet er slik at personane framstend som dynamiske, dei syng og forheld seg til kvarandre – eit konkret, levande augeblikk er fanga. Dessutan er det som om ein av mennene midt i biletet lener seg mot oss tilskodarar og syng for oss.

Å skape kontakt, involvere tilskodaren i biletet, er eitt av dei. Fleire stadar i videoen er synsvinkelen slik at det verkar som om me sjølv står i køen og ser korleis den strekk seg ut bakover. Dessutan kikkar aktørane oss ofte rett i augene medan dei snakkar, som om dei vender seg til oss personleg. Me opplev køen sjølv, den vedkjem oss.

Nærvær, realisme og kjensler

Eit anna grep er at filmen er konkret. Me ser verkelege menneske i alle aldrar og former. Det konkrete skapar ikkje berre nærvær, det skapar også kvaliteten realisme. Eit realistisk bilete er eit truverdig bilete, og det truverdige her ligg i nettopp variasjonen av menneske. Her ser me ein liten gut som er tydeleg lei, ei kvinne med eit spedbarn, ein middelaldrande mann som ser ut som om han har store smerter, og til og med ei eldre dame som ikkje står i kø, men har måtta setje seg ned. Me får presentert all den lidinga helsekøane skapar på eit realistisk, truverdig vis. Dessutan får me demonstrert korleis køane blir kortare når dei borgarlege inntek regjeringskontora, som ei fylgje av at det er fleire dører å stille seg i kø for – og vidare korleis dei raudgrøne sperrer desse dørene slik at køane veks att. Ei slik visualisering kallar Kjeldsen for visuell kronologi, ei visuell framstilling som ikkje er eit fotografi, men eit slags diagram som syner ei utvikling ved hjelp av illustrasjonar og slik fungerar som eit slags prov.

Så, desse bileta vekkjer kanskje nokre kjensler hjå tilskodaren, og dei illustrerar ei utvikling på ein effektiv og forståeleg måte. Vel og bra, men korleis medverkar dette eigentleg til effektiv argumentasjon?

Aggressiv argumentasjon?

For det fyrste er det ganske openbart ein god del – ganske aggressiv – verbal argumentasjon i denne videoen. Det blir gjort klart at helsekøane blei redusert under den borgarlege regjeringa for så å vokse att under den raudgrøne, me blir tilbode ei forklaring på kvifor det er slik, og dei raudgrøne sin helsepolitikk blir kalla unødvendig, urettferdig, og usosial. Reklamen er altså eit tydeleg åtak på venstresida, kanskje særskilt Arbeidarpartiet, men det som gjev filmen styrke er at det verbale åtaket blir støtta av eit smart bruk av den utslitne metaforen «helsekø», og at denne smarte bruken avheng av bileta sine retoriske kvalitetar.

Metaforar kan nemleg bli nytta argumentativt. Ein metafor vil alltid innebere eit visst perspektiv på det metaforiserte som kan bli utnytta, og den særskilte fordelen med metaforar er at dei, rett nok dersom dei er gode, kan skape veldig rike perspektiv: Ei rekkje konnotasjonar i form av t.d. verdiar, kjensler og årsak verknad-samanhengar kan bli overført frå metaforens kjeldedomene til metaforens måldomene. Eit artig døme er frå britisk EU-debatt på 90-talet, der EU og Maastricht-traktata ofte blei omtala som eit tog som Storbritannia stod i fare for å miste. Denne metaforen overfører både årsaks-verknadssamanhengar, til dømes at dersom ein rekk toget (signerar Maastricht-traktata og slik meldar seg inn i EU) kjem ein fram dit toget går (Europa si framtid), verdiar (vanlegvis er me interesserte i å rekke toget), og scenario som kan skape kjensler – toget går sjølv om ein passasjer ikkje blir med, altså kunne Storbritannia bli ståande åleine att på plattformen medan Europa køyrde inn i framtida. Thatcher klarte å vri denne metaforen til sin eigen fordel, ved å seie at “det er liten vits i å gå på toget dersom det køyrer i feil retning”…

Å vente på helsetenester = å stå i kø

Når «å vente på helsetenester» blir forstått som «å stå i kø», er den mest openberre eigenskapen om blir overført ubehaget ved å stå i ein kø. Sidan «helsekø» er ein slitt metafor er det truleg at denne konnotasjonen ikkje dukker så lett opp hjå publikum når ein les eller høyrer ordet, men ved å framstille køen på film klarer Høgre å gjere ubehaget realistisk og nærværande for oss att. Dette ubehaget blir nytta som ein grunn, eller eit argument, til å bytte regjering: Arbeidarpartiet skapar lange helsekøer, og å stå i helsekø får folk til å lide – difor bør du stemme på Høgre, som vil gjere noko med problemet og har synt før at dei får det til.

Slik dette argumentet blir framstilt visuelt i videoen, med nærvær og realisme, får det meir tyngde enn det «tilsvarande» verbale argumentet ovanfor. Jens Kjeldsen hevdar at dette er ein av styrkane til visuell argumentasjon: Det er alltid mange gode grunnar både for og mot dei fleste politiske sakar, og me er nøydd til å ta eit val om kva grunn som bør vere den viktigaste, kva som er det tyngste argumentet. Å skape nærvær er det viktigaste middelet ein retor kan nytte for å framheve sitt argument som viktigare enn andre argument. Ved å understreke den menneskelege lidinga visuelt, formidlar videoen eit meir tungtvegande argument for at det er naudsynt å bytte regjering.

Bilete og film kan altså vekkje til live ein død metafor på eit slikt vis at den kan vere med på å formidle tungtvegande argumentasjon. Eg meiner at det visuelle også kan ha ei annan interessant rolle: Måten nærvær og realisme let oss oppleve metaforen på, nærast på eit direkte vis, kan føre til at me aksepterar delar av perspektivet metaforen skapar som me ikkje ville akseptert dersom metaforen hadde blitt verbalt framstild.

Moralsk forarging

I Høgre sin video blir helsekø-metaforen naturalisert ved at me ser pasientar stå i ein fysisk kø. Me får difor erfare at ein del ting som typisk kan skje når me ventar i kø, også skjer med pasientane som ventar på helsehjelp, mellom anna at køen blir merkbart kortare når det blir fleire stadar å stå i kø, og at vissse menneske snik i køen. Ifylgje retorikarane Perelman og Olbrechts-Tyteca har døde metaforar som “helsekø” eit viktig retorisk føremon: Dei er ein del av våre vanlege referansar, så perspektivet dei innfører vil i ein høg grad allereie vere akseptert. Dersom dette er rett, tyder det at folk flest vil gå med på at det å vente på helsetenester er å stå i ein kø. Likevel trur eg at folk flest ikkje så lett går med på heile pakka. Det er nemleg ein rekkje sider ved det å stå i kø som ikkje alle vil vere samde i kan bli overført til det å vente på helsetenester. I denne samanhengjen er særskilt køsniking viktig. Kan ein eigentleg snike i helsekøen? Det blir framstilt slik i filmen: Me ser ein mann som har råd til å betale for å sleppe å vente, og me ser – i sakte film – korleis han gjeng forbi den lange lina med ventande pasientar, som ser på han med dels lengtande, dels sinte blikk. Samstundes snakkar voiceoveren om korleis Arbeiderpartiet sin politikk skapar eit klasseskilje mellom dei som kan betale seg ut av helsekøen, og dei som ikkje kan. Eg meiner det er ganske klart at både voiceover og bilete formidlar ei moralsk forarging over både dei som snik i helsekøen, og ikkje minst dei som har lagt til rette for det – den raudgrøne regjeringa. Denne moralske forarginga kjem til dels frå metaforen – det er barnelærdom at me ikkje skal snike i køen.

Tilsløring?

Men det går an å utfordre dette perspektivet, fyrst og fremst ved å peike på ein viktig skilnad: Ventetida for dei som ikkje kan betale seg ut av helsekøen blir ikkje lengre fordi ein riking kjøper privat behandling – kanskje den faktisk blir kortare sidan han ikkje tek opp plass i det offentlege helsevesenet. Dette blir tilslørt av å presentere ein helsekø som ein fysisk kø, og eg vil hevde at denne tilsløringa blir vanskelegare å leggje merke til når metaforen er visuell: Nærvær og realisme let oss erfare metaforen som reell, den blir eit liksom-prov, slik at me også lettare aksepterar nye metaforiske koplingar som me kanskje hadde vore skeptiske til dersom me hadde fått dei presenterte i eit verbalt resonnement.

Visuell argumentasjon har meir enn berre ei teoretisk interesse: Partia brukar stadig meir ressursar på politisk reklame, og filmane blir meir profesjonelle og smarte. Å forstå korleis lyd, bilete og språk verkar saman, og kva deira særskilte kvalitetar er, blir viktigare og viktigare for å forstå korleis ein stor del av politisk kommunikasjon verkar retorisk, både så me kan bli meir kompetente kritikarar av det me ser, og så me kan utnytte visuelle medium for det dei er verdt for å skape ein betre offentleg samtale der me tek meir enn berre det skrevne og talte ordet på alvor som viktig, rasjonelt og nyttig.

Direktør Solberg

Erna Solberg i Dagsnytt atten, dagen etter at Noreg har fått ny regjeringsplattform:

Vi er selvfølgelig opptatt av at vi skal levere, vi er opptatt av at vi skal vise resultater, at vår politikk skal gi bedre resultater. Alt dreier seg ikke bare om hvor mye penger man bevilger, det dreier seg også om at man har ideer og løsninger som gjør at du kan sørge for at du kan få gode resultater for de pengene. Veldig mye dreier seg også om lederskap, det å ha stor gjennomføringskraft. Det er viktig å løfte gjennomføringskraften, være opptatt av resultatoppnåelse, mer enn aktiviteten som drives. For det kan godt tenkes at det vi hadde tenkt faktisk ikke gir det resultatet det var ment å gi. Da er vi villige til å forandre politikk, for man skal ikke være forelsket i virkemidlene, man skal være opptatt av å nå målene. (mi utheving)

Det er som eit oppsummerande ekko av Høgre sin valkampretorikk: Høgre sitt valprogram (pdf) har tittelen «Nye ideer og løsninger». Høgre vil «investere i framtida» og kvart kapittel inneheld ei smørbrødliste med «Høyres løsninger». Gode løysingar skal syte for at skattebetalarane sine pengar ikkje blir sløst vekk av byråkrati, men blir nytta til å levere gode resultat. Politikk skal ein drive kostnadseffektivt – nett som eit føretak.

Erna Solberg taler etter valgseieren (Foto: Skjermdump fra Høyres Facebook-konto / CF-Wesenberg).

Kamerat Audun

Audun Lysbakken, kvelden der SV gjer sitt nest dårlegaste val i historia. Han lovar kompromisslaus motstand mot ei ny regjering: “Vi skal gå i spissen for motstanden mot høyrekreftene og vi skal gjøre det med den stoltheten som kommer av at vi har forandret Norge og gjort det rødere og grønnere mens vi har vært i regjering».

Han snakka vidare om alle kampane SV hadde vunne i regjering. SV sitt valprogram heiter «Stort nok til å drømme om, konkret nok til å tro på”. Dei vil “skape et rettferdig og miljøvennlig samfunn” og smørbrødlistene er innleia med “SV jobber for”.I valkampinnspurten snakka SV om å mobilisere alle medlem, støttespelarar og potensielle veljarar. Politikk er ein kamp for forandring – nett som ein revolusjon.

Det er ikkje tilfeldig korleis dei ulike partia føretrekk å presentere sin eigen politikk, tvert om speglar det korleis dei forstår kva politikk er, kva ein stat er. Og dersom partiet si forståing høver bra med korleis media og veljarar tenkjer, ja, då får partiet lettare setje dagsorden i valkampen – noko som kanskje er med på å avgjere valresultatet. Oppfattar ikkje Høgre politikk som føretaksleiing, som administrasjon, medan SV ser på politikk som samfunnsomvelting – som revolusjon?

Audun Lysbakken portrettert i SV si eige valkampavis “Del Godene” (Foto: Skjermdump fra delgodene.no / Johanna Siring).

Å tenkje i metaforar

Båe partileiarane framstillar politikken sin på eit metaforisk sett. Det er viktig å ikkje tenkje på metafor i tradisjonell forstand, slike me gjerne forbind med dikt og poetisk språkbruk. I motsetnad til Stoltenberg, som kalla Mongstad-prosjektet «vår månelanding» eller Jagland som kalla regjeringa sitt prosjekt «Det Norske Hus», har ikkje Lysbakken (versjon 2013) sagt at SV ser på politikken sin som revolusjonær. Det same gjeld for Solberg – ho har aldri eksplisitt samanlikna Noreg og eit føretak.

Poenget er at SV snakkar om politikk som ein snakkar om revolusjon – ei omgripande omvelting ein må kjempe fram, medan Høgre snakkar om politikk som ein snakkar om føretaksleiing – implementering av nye løysingar og tydleg leiarskap. Å forstå eit omgrep – eller eit felt (engelsk: domain) – med ord ein vanlegvis nyttar til å snakke om eit anna felt blir kalla kognitiv metafor. Vitskapsfolk frå feltet kognitiv lingvistikk hevdar at måten me tenkjer på i all hovudsak er metaforisk – me forstend verda gjennom grunnleggjande metaforar. Nokon av desse metaforane er universelle, til dømes TID ER ROM (me seier at tida går og at me har lagt fortida bak oss), medan andre er spesifikke for ein viss kultur, til dømes er den klassiske oppfatninga av politikk i USA basert på metaforen AMERICA IS A FAMILY (tenk berre på «The founding fathers»).

Eit sentralt teoretisk poeng er at me ikkje kan leggje desse metaforane vekk – det er rett og slett umogleg for oss å tenkje og resonnere om tid på ein måte som er uavhengig av korleis me tenkjer og resonnerer om rom. Det tyder ikkje at metaforane er statiske: Metaforen TID ER ROM er samansett av eit tilnærma uendeleg sett med koplingar (mappings), moglege korrespondansar mellom kjeldefeltet (source domain) ROM og målfeltet (target domain) TID. I dagleg språkbruk kan me aktivere nokre koplingar og slå av andre, kreativ språkbruk kan starte koplingar som aldri har vore i bruk før, og på denne måten kan ein til og med byggje ut nye metaforar, til dømes KJÆRLEIK ER EI REISE.

Politiske frames

Kva har alt dette med politisk presentasjon å gjere? Det meste. Dersom me forstend politikk på eit metaforisk sett, må politikarane klare å bruke desse metaforane til sin fordel. Retorisk dyktige politikarar kan kommunisere slik at deira framstilling av røyndommen og av eigen politikk klinger godt med ein viss kognitiv metafor, men også slik at motstandarane får problem med å fremje sin politikk på ein fordelaktig måte. Ein har aktivert koplingar som er meir tenlege for ein sjølv enn for motstandaren, ein har klart å setje dagsorden ikkje berre for kva politikk media skal skrive om, men om korleis ein skal forstå politikken. Dei har gjort ei god framing.

Her lukkas Høgre i valkampen, medan SV snubla lengje før målstreken. Erna Solberg frama politikken til Høgre på ei måte som lét dei setje dagsorden, medan Lysbakken kommuniserte på ein måte som korkje gjeng godt saman med mediebiletet eller med det SV har oppnådd i regjering.

Noreg er eit føretak

Lat oss gjere eit tankeeksperiment: I Noreg tek den dominerande forståinga av politikk den metaforiske forma NOREG ER EIT FØRETAK. Reinspikka kognitive lingvistikarar gjennomførar eksperiment, både i form av spørjeskjema sendt til store grupper og i form av datamaskinmodellar, når dei skal finne ut om ein kognitiv metafor eksisterer og kva slag koplingar som er aktive, men sidan eg ikkje er eit rikt amerikansk universitet, held eg meg på fyrste nivå av forskinga – analyse av den lingvistiske overflata, av korleis me nyttar språk og bilete i politisk kommunikasjon.

Erna Solberg snakker forretninger (Foto: Kilian Munch / Norsk olje og gass. CC: by sa‑2.0)

Det finst ein god del data som støtter hypotesa om at NOREG ER EIT FØRETAK er ein aktiv metafor. New Public Management-ideologien er kan hende det mest openberre hintet (eit viktig poeng i kognitiv lingvistikk er sjølvsagt at metaforane ikkje berre påverkar korleis me kommuniserer, men rett og slett korleis me handlar og lev – altså ikkje berre korleis me forstår politikken, men også korleis me formar den). Måten andre parti enn Høgre og SV kommuniserer er eit anna teikn – Arbeidarpartiet har presentert skrytediagram på Facebook om sine politiske resultat, nett som ein føretaksleiar gjer for aksjonærane. FrP vil ha ein enklare kvardag for folk flest – dei vil levere betre tenester, betre vegar og eldreomsorg, for færre pengar – nettopp som eit godt føretak. Ikkje minst kan reduksjonen av valkampen til eit val mellom to statsministerkandidatar bli lese som eit symptom: Valet står mellom to styreleiarar, Jens eller Erna. Veljarane er generalforsamlinga, regjeringa er føretaksstyret.

God framing frå Høgre

Høgre sine valkampstrategar har klart å dra nytte av denne metaforen. For det fyrste har dei vore heldige – partileiaren deira er ein av to statsministerkandidatar. For det andre har dei klart å snakke om Høgre-politikk som om dei snakka om føretaksleiing, samstundes som denne måten å snakke på synte fram alt det dei raudgrøne ikkje har fått til. Skattelette er klassisk Høgre-politikk, når dei snakkar om gode løysingar som skal gje oss meir for pengane snakkar dei til veljarane som aksjonærar – me skal få mest mogleg att for investeringane me gjer. Skattelette er slett ikkje venstresida sin politikk – så å forstå veljarar som aksjonærar er ikkje fordelaktig for dei raudgrøne.

Høgre er også oppteken av at løysingane skal gje gode resultat – dei skal oppnå mål, levere oss auka tryggleik, gode vegar, rask behandling når me er sjuke. Då vert veljarane brått kundar som skal bli so nøgde som mogleg. Høgre sin fordel her er den massive medieomtala av korleis byråkratiet har feila under dei raudgrøne – handlingslamminga 22. juli, kaoset på Ahus, utgreiing på utgreiing om utbygging av jernbanenettet. Grafane til Ap som skal syne kor såre vel alt er blir då ikkje så effektive – media har jo fortalt oss at det slett ikkje gjeng så bra, og Høgre si kopling klikkar rett inn i den forteljinga. Viktigast er kanskje kor gjennomført Høgre snakkar om politikk på denne måten – det gjer bodskapen deira tydlege og styrkar framinga dei er ute etter.

SV i utakt med folket

SV snakka om noko heilt anna. For dei er politikk store samfunnsendringar, ein revolusjon. Det er absolutt mogleg at ulike kognitive metaforar kan eksistere parallelt på dette nivået, både i same kultur og i same hjerne (medan på meir basale nivå, som TID ER ROM, vil det ikkje vere rom for slik drastisk skilnad), men ein av metaforane vil vere den dominerande.

Heikki Holmås og andre frå SV i demonstrasjon. (Foto: Tore Netland/SV)

POLITIKK ER REVOLUSJON ligg nok støtt i hjartet til det sosialistiske protestpartiet SV, men eg trur det er trygt å seie at dei berømte folk flest ikkje forstend politikk som ein revolusjon. Eit viktig poeng i teorien om kognitiv metafor er at kjeldefeltet bør vere noko me kjenner betre til enn målfeltet, og få av oss har opplevd slike veldige omveltingar som revolusjonar. Derimot møter me alle føretak og liknande einingar i dagleglivet. I tillegg, som allereie nemnt, medverkar mediebiletet og NPM-ideologien til å aktivere forståinga av politikk som administrasjon og føretaksleiing. SV klarar ikkje å møte veljarar flest eller massemedia.

Dårleg kommunikasjon frå SV

Samstundes har ikkje SV greidd å frame politikken dei har gjennomført i regjering som store, strukturelle endringar. Partiet har vore tydleg på at dei har oppnådd full barnehagedekning og mellombels stoppa oljeboring i Lofoten, men kvifor er dette radikalt, korleis er det revolusjonært? SV har oppnådd resultat, men dei klarar ikkje å ta i bruk metaforen dei forstend politikk gjennom når dei skal kommunisere resultata sine. Dei har ikkje klart å sende revolusjonen på TV.

Partiet klarar heller ikkje å forklare kvifor ein bør forstå politikk som ein revolusjon. Noreg går jo som kjent nokså bra, folk flest har det godt, kvifor skal me mobilisere, kvifor skal me kjempe, vil me eigentleg ha noko så valdsamt som ein revolusjon? Kanskje tidsanden er mot dei, for er det ikkje betre og tryggare med litt betre løysingar, nokre nye idear, tydlegare leiing som kan gje oss meir utbytte for skattpengane og levere betre tenester?

Slike vendinger dukker jevnlig opp i politisk debatt, både hos regjering og opposisjon. Er dette selve kronargumentet, som effektivt skaper støtte rundt politikerens harnisk over landets tilstand – eller er dette noe som kan ha en negativ effekt for politisk diskurs og handling? Det kan like godt hende at slike formuleringer snart fremstår som parodiske – og at den eneste reaksjonen de fremkaller er at velgerne himler med øynene. Først og fremst må en huske at det argumentet forteller slett ikke er sant. Det er kun sannsynlig. Det betyr at det alltid finnes en annen side av saken.

Sannhet versus sannsynlighet

Argumenter som benytter seg av formuleringer rundt Norge som verdens rikeste land beveger seg i et landskap hvor publikum ikke logisk kan analysere seg frem til en felles enighet. Derimot er det et argument som baserer seg på det sannsynlige. I retorikkens verden kjenner vi dette som et enthymem. I politikk kan man ikke alltid finne den beste kursen ved bruk av rent matematiske og korrekte avveielser – det vil alltid være en stor grad av usikkerhet. Hvordan argumentere godt og samtidig helt sant for å oppnå tilslutning når det kommer til svært omstridte diskusjoner rundt innvandring, oljeboring i Lofoten og abortlov?

Som retorikeren Chaim Perleman peker på, foregår denne typen argumentasjon på en uformell måte, uten logikkens strenge regler. Det er dette man vanligvis gjør i diskusjoner og debatter. Man forsøker å få støtte for sitt syn, og derfor må en ofte bruke premisser som publikum aksepterer og kan kjenne seg igjen i. Jens E. Kjeldsen sier at «retorisk argumentasjon søker mindre å verifisere og bevise enn å berettige og begrunne». Her passer argumentet om Norge som verdens rikeste land som hånd i hanske:

«Som verdens rikeste land, og også et land som har klart seg ganske godt gjennom finanskrisen, har vi et ekstra ansvar for å bidra også i FN-sammenheng», sa Laila Gustavsen (Ap) fra Stortingets talerstol. Det er ingen selvfølge at Norge som verdens rikeste land skal hjelpe andre, men argumentet spiller på premisset om at vi med stor oljekonto bør kunne finne oss i å dele en ørliten del av rikdommen vår. Dersom man selv har mye, skal man hjelpe dem med lite. Fremstår premissene som sannsynlige og riktige for folk, kan argumentasjonen virke overbevisende. Samtidig stiller man seg åpen for at andre kan snu det samme argumentet på hodet. Dersom en for eksempel sier at vi som verdens rikeste land må holde oss unna FN for å sikre og verne om vår sterke økonomi i en usikker finansiell tid, kan dette også virke overbevisende, selv om en ikke har premisser som er hundre prosent gyldige.

Meningsløs argumentasjon?

Når går denne formen for argumentasjon over streken? Muligens når politikere benytter argumentet til å hausse opp problemer, uten å komme med løsninger. Ett eksempel er bensinpriser. Å påstå at «Det er en skam at bensin er så dyrt i verdens rikeste land» kan godt være legitimt. Men det spørs om det fører til en unødig forenkling av et komplekst bilde. Det kan jo godt hende at bensinprisen følger gjennomsnittsinntekten i Norge, eller at en stor del av bensinprisen er avgiftsbasert, av gode grunner. Et annet eksempel er samferdselspolitikk: Linda Hofstad Helleland (H), sa at «det er meningsløst at verdens rikeste land ikke får bygd ut mer vei enn vi gjør under Jens Stoltenberg» (Dagsrevyen 11. april). For det første er det ikke gitt at verdens rikeste land skal ha bedre veier, men en følger en argumentasjon som får mange til å tenke “ja det er sant det der, hvorfor har vi ikke bedre veier når vi er verdens rikeste land? Sannsynligvis burde det være bedre”. Norge som det rike landet det er, burde kanskje ha bedre veier, men er det faktisk meningsløst at det ikke bygges mer vei siden vi er verdens rikeste land?

Rikdommen fremstilles ofte som en del av problemet i dagens Norge, ved å kritisere politikerne som sitter ved makten for at de ikke klarer å forvalte rikdommen godt nok. Hofstad Hellelands partikollega, Torbjørn Røe Isaksen, bruker frasen på en annen måte når han ytrer at “utfordringen for oss er å videreutvikle rikdommen og velferden, altså bruke de mulighetene man har som et av verdens rikeste land, til å sikre og skape muligheter for alle». Den viktigste forskjellen her er kanskje at argumentet ikke fremstilles på en slik måte at man stopper helt opp ved det problematiske. Her fremmes det en mulig kurs og en løsning, fremfor at det inviteres til ergrelse og undring over en enkelt sak. Isaksen tar ikke tak i et konkret problem, som bensinpriser eller veibygging, men fremstiller seg selv som en politiker som forstår mulighetene som rikdom innebærer. Det hadde ikke overrasket meg å se noen som sa det på en langt mer populistisk måte: «Det er sjokkerende at vi ikke klarer å sikre og skape muligheter for alle når vi bor i verdens rikeste land».

“Stat­lig lande­veis­rø­veri i et av ver­dens rikeste land” (kilde: FrP på Flickr. CC:by-nd)

Negative vinklinger – farefulle forventninger

10. april i år valgte Aftenposten å kjøre forsiden med følgende tittel: “Hvorfor har ikke norske barn det best i verden?”. Her kommer det frem at norske barn er ganske fornøyd med sin egen tilværelse, men ikke så bra som eksempelvis barn fra Nederland. UNICEF-sjef Bernt G. Apeland mener det ikke er noen grunn til at Norge ikke skal score bedre. Dette til tross for at norske barn ifølge undersøkelsen viser at de totalt sett kommer på en andreplass i rangeringen.

Det er problematisk hvis argumentasjonen blir mer og mer preget av at en bruker premisser som baserer seg på at en andreplass er fullstendig uholdbart på grunn av Norges rikdom. Da er det kanskje derfor barna våre ikke har det aller best i verden – fordi vi aldri blir helt fornøyd? Aftenpostens overskrift kunne like greit vært “Norske barn har det bra — bare nederlandske barn har det bedre”.

Forventningene vokser

Faren ved den hyppige bruken av «verdens rikeste land» i argumentasjonen er at det settes et stadig høyere krav til hva politikerne kan utrette med en så stor pengesekk. En kan spørre seg om ikke dette skaper direkte urealistiske forventninger, og om dette er en litt for enkel og til dels feig utvei. En stor mengde penger kan ikke sies å gi perfeksjon i alle ledd. En nasjon vil alltid ha noe å forbedre, noe å jobbe med. Ved å stadig påpeke situasjoner som ikke burde eksistere grunnet rikdommen til Norge, vil velgere stadig forvente mer.

Nå som valgkampen er i gang vil vi igjen se denne typen argumentasjon hyppigere og hyppigere. Men politikerne vet bedre enn dette. Vi som velgere må være oppmerksomme på at politikere som fremmer denne typen argumentasjon ikke kommer med en annen løsning enn å kaste penger på problemene.