Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?

Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.

I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.

Foto: Lars Kjølhede Christensen cbnd

Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.

Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.

For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?

Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:

Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»

Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.

Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.

Foto: Dag Arne Christensencb

Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)

Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.

Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.

Klokken er litt over 21.30 på Zénith i La Villette, nordøst i Paris 17. april. Denne mandagskvelden det ingen rockekonsert her, men klokken 20.20 startet et heidundrende møte med Front nationals president. Salen er nesten fylt til randen. Nesten 6000 Marine Le Pen-sympatisører har kommet hit for å bejuble henne, politikeren som enkelte tilhengere betrakter som en «ny Jeanne d’Arc som ikke vet det selv».

«Nasjonalisme er ikke aggressiv, den vokser utover seg selv. Men man må ikke glemme at i 1939 var det Léon Blum som erklærte krig mot Tyskland», sier Charles Delaporto rolig, en 80-åring som har vært Front national-medlem siden 1988.

Ivrig flaggvifting på Front nationals valgkampmøte (foto: Simon Fontvieille).

På tribunene som er satt opp av røde plastikkstoler, er det ikke bare snakk om blinkende pins, bannere med «Marine som president» og franske flagg som svinges hver gang kandidaten setter inn et støt eller et ekstra engasjerende utrop. Folkemassen stamper, klapper, tramper i halvmørket. Mot en av veggene kaster en prosjektor de lysende bokstavene i Marine Le Pens kampanje-slagord: «I folkets navn». Det visuelle rommet er fylt av blått-hvitt-rødt.

Det må sies at det franske flaggets farger er vesentlige for Front nationals kandidat ved presidentvalget. For skal vi tro henne er det ved valget i 2017 intet mindre enn «sivilisasjonen som står på spill».

«Våre motstandere tror at Frankrikes tid er forbi, at vi må gå videre til andre ting, selge alt på billigsalg og velte oss i en gjørme av utemmet globalisering. Men så har du patriotene som vet, eller snarere føler, at Frankrikes tid ligger foran oss, at det er ved å være seg selv at Frankrike best kan beskytte sine barn…» roper Marine Le Pen.

Antonio Darrisseau (18), medlem av ungdomsorganisasjonen FNJ (Front National Jeunesse). (foto: Simon Fontvieille).

«Vi er hjemme hos oss selv! Vi er hjemme hos oss selv!» lyder tilhengernes taktfaste svar.

Hva som skal til for at Frankrike skal være «seg selv», vet Marine Le Pen svaret på: Sett opp grensene.

«Med meg ville det ikke ha vært noen Mohamed Merah!»

Nasjonal preferanse ved ansettelser, et fransk samfunn «plaget» av skikker innført av den utenlandske befolkningen og «bandelovene» i forstedene. For ikke å glemme de mange anklagene mot «systemet» bestående av elitene i politikk og medier. «Gi oss Frankrike tilbake, for pokker!», utbryter FN-lederen.

Alle Front nationals klassikere er med, men noen presiseringer må tilføyes. Marine Le Pen anser seg som den nasjonale uavhengighets eneste vokter, og hun erklærer at hun med det samme hun får makten vil «organisere et møte mellom statslederne (i EU-landene, red.anm), men uten de europeiske institusjonene.”

For å stoppe den «enorme innvandringen», «som er dramatisk for Frankrike», og som medfører, hvis man skal tro Marine Le Pen, en «tredje-verden-gjøring» av landet, forlanger den blå rosens kandidat «en øyeblikkelig utsettelse av den lovlige innvandringen, for å utrede situasjonen», og innføre en mer «drastisk» innvandringspolitikk.

Som et sikkerhetstiltak vil Marine Le Pen, foruten de 15 000 stillingene hun vil skape i ordensstyrkene og de 40 000 fengselsplassene, ta seg av de såkalte S‑merkede (personer som sikkerhetstjenesten gir den hemmelige betegnelsen ‘klasse S’ som «trussel mot landets sikkerhet”) på sin egen måte: «Hvis en S‑merket er utlending, blir vedkommende utvist til hjemlandet». Hvis han har dobbelt statsborgerskap blir han «utvist fra landet», og hvis han er fransk blir han «fratatt sine rettigheter».

Og man kan i det minste si at Marine Le Pen er overbevist om de gode følgene hennes tiltak vil få for Frankrike. Etter å ha hevdet at mediene og politikerne prøver å «få oss til å glemme navnene» på ofrene fra de siste terrorangrepene og «gå videre til andre saker», fortsetter hun uten blygsel: «Med meg ville det ikke vært noen Mohamed Merah (S‑merket fransk-algerier som sto bak angrepene i mars 2012. red.anm)». «Og drapsmennene på Bataclan som spredte blod over Paris i november 2015, hadde ikke engang kommet inn i landet vårt!»

Med mindre Frankrike omringes av en hermetisk mur, er et slikt utsagn i det minste dristig. Men det er ikke så viktig, for Front nationals medlemmer og tilhengere jubler. «Islam ut av Frankrike!» roper noen bakerst i salen. Marine Le Pen vet å spille på kollektive følelser og har tydeligvis bestemt seg for å gjøre talen sin enda litt mer radikal. Bare dager unna første runde ligger alle de fire tet-kandidatene på rundt 20 prosent oppslutning på meningsmålingene. Man må skille seg ut.

Tilhengernes sang, molotov-cocktail og Femen

Uansett, hvis det er én grense som er hermetisk, er det grensen mellom Front nationals medlemmer og dem som regner seg som anti-fascister. Allerede fra klokken 18.20 har rundt 60 av de sistnevnte flokket seg rundt metrostasjonen på Porte de Pantin. Politifolk og sikkerhetsstyrker med hjelmer og skjold sperrer veien for dem ved Zénith de la Villette. Åtte lastebiler står parkert langs veien som leder til Marine Le Pens møte. Ved siden av selve Zénith står det tretten til, sammen med en anti-opprørsbil.

Dagen før i Aubervillier, under en antifascistisk demonstrasjon mot FN-lederens ankomst, kastet et femtitalls personer prosjektiler mot politiet, som svarte med å skyte tåregass. «Hvis Marine Le Pen kommer forbi utløser hun en tredje verdenskrig!» sier Thiago Alves Da Silva, medlem av Anonymous’ parisiske fellesskap, og viser fram en Guy Fawkes-maske. Litt lenger unna stemmer en annen «antifa»-forkjemper, Kamel, i med le Chant de Partisans (Partisanersangen, den franske motstandsbevegelsens sang under andre verdenskrig, red. anm).

«Det er hyggelig, når man har med slike vichyister å gjøre (tilhengere av Vichy-regimet, red.anm)», sier den unge mannen i en fortrolig tone, han snakker om Front nationals medlemmer.

Parlamentsmedlemmet Gilbert Collard eskorteres av politiet til Front nationals valgmøte mens fornærmelsene hagler fra motdemonstranter. (foto: Simon Fontvieille).

I 19-tiden kommer Gilbert Collard, parlamentsmedlem for Gard og FN-tilknyttet, for å delta på møtet. En molotov-cocktail kommer susende og knuser i en gul flamme ikke langt fra parlamentsmedlemmet. Fornærmelsene hagler idet politiet går imellom: «Stikk! Pell deg vekk! Dust, fascist!»

«Pøh, det er de som er fascistene, dette er knebling av ytringsfriheten!» sier representanten til Vox Publica idet politiet og FNs ordensvakter eskorterer ham inn til møtet.

Hvis sammenstøtene mellom politiet og militante antifascister fortsetter frem til klokken 20.30, vil ingen klare å bryte barrieren som ordensstyrkene har satt opp. Bortsett fra tre medlemmer av den feministiske bevegelsen Femen, faste uroelementer på FNs samlinger, som klarer å komme seg helt fram til Zénith. Den første av dem fanges og bringes ut av vaktene klokken 19.15. Rundt 20.35, akkurat idet Marine Le Pen sier alt ondt hun kan komme på om muslimske slør, klarer en annen å komme seg opp på scenen i et brøkdelssekund, før hun slenges i bakken og føres ut av sikkerhetsvaktene. «Der ser man hvordan de forstyrrer møtet til den eneste kvinnen som forsvarer kvinner!» sier Front nationals president hånlig. En halvtime senere blir en tredje Femen-aktivist plukket opp i nærheten av flokken av TV-kameraer. «Hurpe! Forbannede hore!», roper en ung tilhenger med briller.

Klokken 22.30, etter en siste oppfordring til å «slåss for seier», begynner tilhengerskaren å forlate Zènith de la Villette. For Hervé, en 42 år gammel høyere funksjonær fra Paris og tjueårig medlem av FN, var møtet «prikkfritt, Marine var i kjempeslag.»

Avslutningen av Front nationals valgkamparrangement: Tilhengere flokker seg om Marine Le Pen (i rødt i midten). (foto: Simon Fontvieille).

Men ikke kom her og si at forslagene Front national fremmer tilhører det ekstreme høyre. «Jeg mener at det er det egentlige høyre», svarer Aude, en student på 22 år.

Utenfor selger noen ungdommer eksemplarer av l’Action francaise for 4,50 euro. TV-kanalen La Une har hengt seg opp i ordet «Frexit». På Porte de Pantin har et togsett på metroens linje fem sluppet ut en skokk med tilhengere på vei hjem fra møtet. En uteligger med flekkete bukser, ledsaget av en forkommen hund, tigger blant de reisende. Ett av FNs fremste argumenter for ikke å ta imot innvandrere er at man må prioritere å hjelpe Frankrikes egne hjemløse. Men i linje 5s togsett er det ingen som gir så mye som en mynt til den ulykkelige. Kanskje Marine Le Pens trofaste tilhengere har en grense rundt hjertet?

Vox Publica har snakket med tegneseriens manusforfatter, François Durpaire, historiker og førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Cergy-Pontoise. Durpaire har kulturelt mangfold i Frankrike og i USA som spesiale, og skrev den første franskspråklige biografien om Barack Obama.

Vox Publica: Hvorfor tok dere for dere denne ukronien, i form av to album i serien La Présidente, og hypotesen om at Marine Le Pen vinner det franske presidentvalget i 2017?

Det andre albumet av tegneserien La Présidente. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Durpaire: Da vi bestemte oss for å lage denne tegneserien, var det fordi det i 2014 hadde vært to valg der Front National ledet etter første valgrunde: Kommunevalget, og valget til Europaparlamentet der de fikk mer enn 24 prosent av stemmene. Det samme skjedde ved regionalvalget i 2015. Det var kun på grunn av en overføring av stemmer (taktisk stemmegivning, red.anm), og en “alt unntatt Le Pen”-holdning, at de ikke gikk av med seieren i andre runde. Hadde vi hatt et amerikansk system med kun én valgrunde, ville Front National vært det klart største partiet i Frankrike.

Selv om vi ikke mener at en Le Pen-seier i valget i 2017 er uunngåelig, ser vi det som høyst mulig. Det som skjer i disse dager ser jo ut til å bekrefte dette.

VP: Hvorfor?

Durpaire: Vel, på grunn av to aktuelle nyhetssaker. For det første har vi, i internasjonal sammenheng, kombinasjonen av Brexit og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. Valget av milliardæren har overrumplet det internasjonale samfunnet og gir Marine Le Pen bekreftelse. Nå kan hun si: “Bare se der, amerikanerne gjorde det! Og i møte med Trump, trengs det en fransk Trump!”. Det andre er Fillon-faktoren. Hadde ikke høyresidens presidentkandidat, François Fillon, vært innblandet i saken om konen Penelopes fiktive stilling som parlamentarisk assistent, hadde han utvilsomt vært favoritt i presidentvalget. Men det er han ikke lenger, og siden naturen frykter vakuum, utnytter Marine Le Pen denne situasjonen.

Identitetsbasert nasjonalisme

VP: Hvordan forklarer du den økte oppslutningen som Marine Le Pen og Front National nå opplever?

Durpaire: Det er en slags internasjonal bølge av identitetsbasert nasjonalisme som Marine Le Pen surfer på. Bare se på det som skjedde 21. januar i Koblenz i Tyskland, der flere europeiske høyreekstreme partier frydet seg over Brexit og Donald Trumps valgseier. Når det gjelder Frankrike, kan Marine Le Pens suksess forklares med det sinnet som mange franskmenn kjenner på. Det er et ønske om å rokke ved hele systemet, å stikke hånden inn i vepsebolet, om det så er ved å gi en stemme til Marine Le Pen, eller ved å unnlate å stemme. I Frankrike er det et vedvarende sinne som på én side kan forklares av korrupsjonssakene og frykten for sosial degradering, men også av det gradvise sammenbruddet til de politiske ideologiene siden Berlinmurens fall. Denne kollapsen har ført med seg en mistro til politikken, og skapt avstand mellom folket og de folkevalgte.

Vi har kanskje også et problem i Frankrike med politisk dannelse. Vi klarer ikke helt å ta inn over oss at en politiker ikke klarer alt! Vi er i en dyp politisk krise, og der kommer Marine Le Pen og sier: “Er du sint, stem på meg!”, men det er jo kun for å lokke til seg flest mulig velgere. Ta for eksempel det økonomiske programmet til Front National som trekkes mellom Florian Philippots (red. anm.: Marine Le Pens hovedrådgiver) orientering mot statsstyre på den ene siden og ultraliberalismen til Marion Maréchal-Le Pen (red.anm.: niesen til Marine Le Pen) på den andre. Det er på en måte som Trump, som får stemmer fra Michigans arbeiderklasse samtidig som han lover lavere skatter til de aller rikeste. Uten sammenheng og amatørmessig. I tillegg hverken forbereder eller behersker Marine Le Pen alle sakene sine. Dette så vi nok en gang i det politiske tv-programmet på France 2 den 9. februar, da hun ble fullstendig satt ut av spill av utdanningsminister Najat Vallaud-Belkacems spørsmål om utdanning. Denne amatørmessigheten hindrer likevel ikke mange franskmenn fra å stemme på det ekstreme høyre.

Utsnitt fra tegneserien: en verden der nasjonalistene vinner valg. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Le Pen ved makten

VP: Hvis Marine Le Pen vinner presidentvalget 2017, hva mener dere hennes første tiltak vil være?

Durpaire: Dette beskriver vi i første utgave av La Présidente. Det første hun vil gjøre, er å prøve å skaffe seg flertall i parlamentet. Hun kommer derfor til å velge en statsminister fra det klassiske høyrepartiet Les Républicains. I tegneserien ser vi for oss at hun velger Gérard Longuet, som var forsvarsminister under Nicolas Sarkozy fra 2011 til 2012. Mange mente vi var “helt på viddene», og at “han er jo heller en sentrumsmann”. Men Gérard Longuet har en politisk bakgrunn med forgreininger til det ekstreme høyre, som han fortsatt har sterke bånd til. Han var ikke minst en av grunnleggerne av den høyreekstreme bevegelsen Occident i 1964, og ble i 1967 dømt for medvirkning til overlagt vold og væpnet overfall. Men det er jo også andre mulige kandidater. I partiet Les Républicains skorter det ikke på personer som er sterkt høyreorienterte, og med en seier vil Le Pen kunne sanke inn oppslutning.  Det andre hun vil gjøre, og da i løpet av sommerferien som kommer rett etter valget, er å iverksette en massiv uttransportering av papirløse utlendinger. Hvorfor? Fordi det ikke lenger vil være behov for tilleggslover og fordi det kommer til å gi sterke og umiddelbare signaler. Se på Trump. Det er akkurat det han gjør: Han sender sterke signaler når det gjelder innvandring.

François Durpaire, manusforfatter til tegneserien der Marine Le Pen er president. (foto: Bruno Fert)

VP: Men dere går lenger i tegneserien, i og med at dere ser for dere at Marine Le Pen innfører et totalitært regime i Frankrike, der franskmenn overvåkes på nett, politiske motstandere fengsles, og den muslimske befolkningen spores ved hjelp av mobiltelefoner, offisielt for å beskytte dem. Blir dette resultatet med Front National ved makten?

Durpaire: Selvfølgelig. Særlig fordi det i Frankrike nå er en helt spesiell situasjon: terrortrussel, spenninger i forstedene. Det er et ønske om å gjenopprette orden. Front National kan bare ta i bruk den nye teknologien og innføre en fascisme versjon 2.0 som er mye mer effektiv enn den gamle. For å kunne holde på makten og for å implementere sitt politiske program som har fokus på sikkerhet, ved å si at det er for å beskytte nasjonale interesser. Det er teknisk mulig for de politiske styresmaktene å overvåke alle innbyggerne via mobiltelefoner og Internett. Alt som trengs er at de store internettoperatørene og politikerne går sammen. Som Pasolini sa det: Vi kan ha et totaliserende, ikke totalitært, system. Det vil si et system der individet ikke lenger kan skjule hemmeligheter for staten, der hele livsførselen er kjent, og identiteten er forutbestemt utenfra. Da ville staten kunne ha en fullstendig innsikt i hver og ens liv, om det så gjaldt forbruk eller kjørevaner. Bare se på hvor mye informasjon vi gir fra oss til maskiner og til teknologien. Hvis vi på et eller annet tidspunkt går over grensen, hva skjer da? Selv de teknologiske mulighetene som George Orwell så for seg i 1984 er ikke i nærheten av mulighetene vi har i dag. Hans teleskjermer er dagens webkamera. Vi betrakter, vi kan bli betraktet, man kan ta over datamaskiner og betrakte andre. Det er allerede teknologisk mulig. Så må man spørre seg hvordan man unngår at dette skjer. Men, nå skjer jo dette allerede.

En visjon av Frankrike under Le Pen. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Bort fra Republikken

VP: På tross av Marine Le Pens store innsats med å avdemonisere Front National, for å gjøre partiet mer presentabelt, er det ikke snakk om et “republikansk” parti i ordets rette forstand?

Durpaire: Nei, Marine Le Pen pynter på fasaden og ordbruken (red.anm.: Marine Le Pen overtok som leder av Front National januar 2011 etter sin far Jean-Marie Le Pen som hadde ledet partiet siden 1973). Men det ideologiske fundamentet til Front National har ikke endret seg. Det høyreekstreme grunnlaget er fortsatt det samme. I tegneserien ser jeg tilbake på Front Nationals røtter. Partiet ble opprettet i 1972, ut ifra den nyfascistiske grupperingen Ordre Nouveau, for å samle de tidligere poujadistene (red.anm.: tilhengere av Pierre Poujade, antiparlamentarisk politisk figur på 1950-tallet), Petain-tilhengere og nynazister. Med trikoloren som logo kopierte Front National den italienske bevegelsen Movimento Sociale Italiano, MSI, opprettet av Mussolinis støttespillere i 1946.

Foruten selve opprettelsen av partiet er det mange andre eksempler som viser at Front National ikke hører hjemme i den franske republikken. Under valgkampen til regionalvalget i 2015 var Marine Le Pen kandidat for Nord-Pas-Calais, og var den eneste kandidaten som sa at hun ville kutte støtten til kultur. I tillegg, i løpet av det samme tv-programmet, sa hun at utlendinger med lovlig opphold burde betale for å gå på offentlig skole. Hun antydet dessuten at hun ikke ville ha ventet på en juridisk bestemmelse for å ta en administrativ avgjørelse. Hva mer trengs det for å se at man befinner seg utenfor de franske republikanske prinsippene? Front National forfekter dessuten et identitetsbegrep som er etnisk fundert, og som sier at for å være fransk, må man være hvit og kristen. Det som er sikkert, er at identitetsaspektet er helt sentralt for dem, mens det sosioøkonomiske er en justerbar variabel som kommer i andre rekke. Det siste eksempelet vi har sett, er Marine Le Pen som sier, i det samme tv-programmet, at en russer kan ha dobbelt statsborgerskap med Frankrike, men ikke en person fra Senegal. Men det er jo Senegal og Frankrike som har tette historiske bånd! Hvis ikke dette handler om rase, så vet ikke jeg. En slik etnisk forståelse er dessuten veldig ikke-fransk. Allerede på 1800-tallet skilte Ernest Renan mellom Frankrikes “ønske om å leve sammen” og Tysklands mer etniske visjon. På denne tiden gjaldt det selvfølgelig konflikten om Alsace-Lorraine, men det som Renan skriver er viktig: Innbyggerne i Alsace-Lorraine kunne komme fra en tysk kultur men ha et fransk kall, fordi de ville bli franske!

VP: Dere understreker likevel i tegneserien at diktaturet som Marine Le Pens Front National innfører, er mulig helt enkelt ved at de tar i bruk lovene som er vedtatt i løpet av de siste årene i kampen mot terror, og på grunn av forfatningen fra 1958. Legger de franske institusjonene til rette for et høyreekstremt diktatur?

Durpaire: For det første må det sies at hver gang et samfunn går over til å bli diktatorisk, skjer det ganske så umerkelig. På 1930-tallet sa man “ikke bekymre dere, Hitler er en tulling!”, slik som man sier i disse dager: “Trump er en tulling!”. Det er lærdommen fra Ionescos teaterstykke Neshornet: Vi legger ikke merke til endringene som er i ferd med å skje. Når det gjelder antiterrorlovene trekker vi særlig frem loven av 23. januar 2006 som sier at man kan holdes i varetekt uten advokat i 72 timer, loven om unntakstilstand av 3. april 1955 som tillater nattlige husransakelser, og dessuten etterretningsloven vedtatt i april 2015, i kjølvannet av Charlie Hebdo-attentatet, som tillater installering av “svarte bokser” hos internettleverandører og som gir sikkerhetstjenesten rett til å foreta telefonavlyttinger. Etter attentatene ville myndighetene beskytte det franske folk og vise folk at de gjorde det. Men jeg tror ikke vi har tatt debatten og sett godt nok på hva som har ført til dette og hvilke følger det kan få. Så spørsmålet vi stiller er: “Hva skjer hvis disse lovene ender i fanget til Marine Le Pen?”. Særlig fordi hun vil kunne si “jeg hadde ikke noe med det å gjøre, jeg tar bare i bruk det eksisterende lovverket!». Lovene som er ment til å ta terrorister, kan benyttes til å skape vanskeligheter for både journalister og innbyggere. Dette er noe som burde vekke bekymring.

Marine Le Pens seiersmarsj i tegneserien La Présidente (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

VP: Og når det gjelder forfatningen fra 1958?

Durpaire: I Frankrike inkluderte ikke den femte republikkens institusjoner et maktfordelingssystem slik man har i USA. Den franske presidenten har mange flere fullmakter og parlamentet fungerer nesten som et sandpåstrøingsorgan. Det er en stor forskjell fra det amerikanske systemet der presidenten befinner seg i en helt låst situasjon hvis han ikke har flertall i Kongressen, for ikke å glemme makten som domstolene og etterretningstjenesten besitter. I Frankrike ville det være mye enklere å få i stand et autoritært regime.

Hva med motstanden?

VP: Men i løpet av de fem årene et presidentmandat varer, ville det ikke dannes opprørsbevegelser, motstand, i befolkningen, i statsapparatet og i media?

Durpaire: Angående statsapparatet tilsier historien at man ikke kan ha full tillit til dets motstandsevne. Det vil være mange tilhengere og noen få motstandere. Dette kjenner vi godt fra Primo Levis bøker. Man må heller ikke tro at politiet ikke vil følge instrukser fra et Front National ved makten. Mange politifolk gjør en utrolig flott jobb, men blant dem finner man i dag medlemmer av Bloc Identitaire (red.anm.: en regional høyreekstrem bevegelse opprettet i 2003) og Front National, som går bevisst inn i polititjeneste i ondsinnet hensikt. Det er en rasistisk og fascistisk åre som er i ferd med å forplante seg i de statlige institusjonene. Noe som man er nødt til å ta på alvor og innse at er i ferd med å utfolde seg rett foran øynene på oss, før det er for sent. Med tanke på befolkningen, så er opprør og motstand to viktige franske tradisjoner. Det har vi sett ved flere anledninger. Men demonstrasjonene som vil komme like etter Marine Le Pens valgseier vil oppfattes som antidemokratiske. Og det å gå ut i gatene for å si sin mening vil bli stadig mer vanskelig med en regjering som styrer politi og militærstyrker. Den femte republikken har dessuten et styresett som gjør det mulig for den politiske styresmakten å holde seg ved makten, å motstå kriser. Det var også slik de Gaulle hadde tiltenkt den. Institusjonene han innførte var et resultat av de to store krisene som Den andre verdenskrig og Algerie-krigen utgjorde.

VP: Hvilken betydning vil Marine Le Pens presidentskap ha i internasjonal sammenheng?

Durpaire: Når det gjelder EU, vil unionen rakne hvis Marine Le Pen går inn for å trekke seg ut av eurosamarbeidet. Men ikke minst også fordi hennes seier i det franske presidentvalget vil ha en dominoeffekt der alle europeiske land vil vende blikket innover mot nasjonale anliggender og skaffe seg en mini-Trump ved makten. I resten av verden vil vi kunne oppleve det som Samuel Huntington beskriver i boken The Clash of Civilizations. Hver sivilisasjon vil bry seg om seg selv i stedet for å blande seg med andre. Jeg er likevel heller optimistisk med tanke på dette siste. Det er som om dette identitetsorienterte synet synger på siste verset, for de flerkulturelle samfunnene kommer til ikke å la seg stoppe så lett, om enn bare på grunn av de mange personlige båndene som er knyttet på kryss og tvers av kontinentene.

VP: Mye av det du har skrevet i denne tegneserien, som Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, har blitt et faktum. Er det noe som gjenstår å gjøre for å unngå at Marine Le Pen blir Frankrikes president?

Durpaire: En rent politisk faktor som vil kunne være et mulig hinder for seier til Le Pen, er Emmanuel Macron (red.anm.: tidligere økonomiminister i Hollande-regjeringen og nå presidentkandidat fra sentrum-venstre). Macron kan få halvparten av stemmene fra høyresiden og fra venstresiden i første runde, og deretter sikre seg en stor nok overføring av stemmer fra høyre- og venstresiden i andre runde. Dette kan utgjøre det siste hinderet for Front National. Også har jeg i bunn og grunn stor tro på en humanistisk folkebevegelse som vil kunne overgå den nasjonale. For å komme dit, må vi skape en sivilisasjon som er tuftet på relasjoner mellom mennesker på tvers av kontinenter, og som helt konkret kan fungere som en demokratisk oppdragelse. Jeg er tilhenger av en sterk stat som satser tungt på utdanning på alle nivåer. Frankrike er en nasjon som i stor grad la det intellektuelle grunnlaget for humanismen og universalismen. Mens opplysningstidens humanisme var av den mer overbærende typen som ikke forhindret kolonitiden, kan Frankrike i dag støtte seg til forfattere som Edouard Glissant fra Martinique, en av de store tenkerne om mellomfolkelige relasjoner, som han kalte “mondialité”, og det franskspråklige fellesskapet, frankofonien. Frankrike har alt som trengs for å gjenskape en slik moderne og relasjonell humanisme.

Identitarismen starta i Frankrike under namnet Bloc Identitaire, og seinare i den langt meir aktive ungdomsorganisasjonen Génération Identitaire. Dei har erklært krig mot 68-arane, noko som vert uttrykt i klartekst i det austerrikske manifestet Génération Identitaire av Markus Willinger og den populære franske videoen Génération Identitaire – A Declaration of War From the Youth of France. Og det er lett å forstå kvifor. Manifestet og videoen rekkjer ein fordømmande peikefinger mot styresmaktene og kultureliten i Europa for å ha oversett behova til folket, og anklager dei for å ha forrådt europeiske og nasjonale verdiar for å leggje til rette for storkapitalen og masseinnvandring. Det er litt som å henge i kommentarfeltet til Facebook-sida til enkelte Frp-politikarar, berre meir velformulert og reflektert retorikk, og antikapitalistisk.

Den førnemnte krigserklæringsvideoen etterlet liten tvil [forf. omsetjing]:

Vi er Generasjon identitær (den identitære generasjon)
Vi er generasjonen som vert drepen for å sjå på feil person, for å nekte nokon ein sigarett eller ha ei “haldning” som irriterer nokon.
Vi er generasjonen av etnisk splintring, av sameksistensens fullstendige kollaps og tvungen raseblanding.
Vi er generasjonen som er dobbelt straffa:
Dømd til å betale for eit sosialt system som er så generøst mot framande at det ikkje lenger kan bere vårt folk.
Vår generasjon er ofra til 68-arane som ville frigjere seg frå tradisjon, kunnskap og autoritet i utdanning.
Vi forkastar dykkar historiebøker for å forme våre minner på ny.
Vi trur ikkje lenger at “Khader” nokon gong kunne bli vår broder, vi har stogga å tru på den “globale landsbyen” og “menneskefamilien”.
Vi har oppdaga at vi har røter, ei arv og difor ei framtid.
Vår arv er vårt land, vårt blod, vår identitet.
Vi er arvingane av vår eiga framtid.
Vi skrudde av fjernsynet for å marsjere i gatene.
Vi malte slagord på veggane, og ropte gjennom høgtalarane etter “ungdom i makt” og lòt våre Lambda-faner fly høgt.
Lambdaen, malt på stolte Spartanarars skjold, er vårt symbol.
Forstår du ikkje kva dette tyder?
Vi vil ikkje rykkje attende, vi vil ikkje gje etter.
Vi er lei og trøytt på dykkar feigheit.
Dykk kjem frå åra av etterkrigsoppgang, pensjonsfordelar, SOS rasisme, “mangfald”, seksuell frigjering og ein sekk med ris frå Bernard Kouchner.
Vi er 25 prosent arbeidsløyse, sosial gjeld, multikulturelt kollaps og ein eksplosjon av anti-kvit rasisme.
Vi er knuste familiar, og unge franske soldatar som døyr i Afghanistan.
Du kjøper oss ikkje med eit nedlatande blikk, ein elendig jobb i det offentlege og ein klapp på skuldra.
Vi treng ikkje dykkar ungdomspolitikk.
Ungdom ER vår politikk.
Tru ikkje at dette er eit ringe manifest.
Dette er ei krigserklæring.
De er av gårsdagen, vi er av morgondagen.
Vi er Génération Identitaire.

I Markus Willinger si krigserklæring kan vi høyre ekkoet av klagesongen frå ytre høgre; “Dei har forderva flagga våre, knust våre grenser, og vridd på sjølve namnet åt ting. Med dei [68-arane. Forf. merknad] er heimlandet ikkje lenger landet av eins fedre! Det er ein tåkete idé, ein abstraksjon, ein konstruksjon.” Vidare skriv han at eit folks identitet er biologisk, og at det er denne som gjer alle folk uerstattelege: “Eit folks identitet, minne og “prosjektar” kjem frå eit særskilt nedarva utgangspunkt.” Willinger sin påstand er at 68-arane (det andre vil kalle kulturmarxistar) har opna dørene for masseinnvandring av framande folk, og at Europa etter tusenar av år med stolt historie no står for fall. Ikkje fordi dei framande er sterkare, men fordi vi er for redde for å frykte. Vi er indoktrinert og kua av 68-arane, og frykter å verte omtala som rasistar, og gjev etter for anti-europeisk rasisme i staden. “68-arane sin ideologi har infisert Europa. Det er ein sjukdom som vil drepe oss, om vi ikkje finn ein kur.”

Desse utdraga illustrerer kva desse identitære ønskjer. Det vanlege omkvedet om at dei er “etnopluralistar” og berre opptatt av å verne om kulturell eigenart let falskt. Deira kamp er ikkje ein for å utjamne sosiale eller økonomiske ulikskaper, eller for å styrke rettvisa i samfunnet, men for å reinske landet, nasjonen, kulturen og rasen for framand påverknad, anten det no er “kulturmarxistar” eller innvandrarar frå andre delar av verda. Dei opplev desse kreftene som ein trugsel mot sin etniske eigenart. Mot blod og jord.

Om det er noko som skil dei frå klassisk fascisme, så er det nett fokuset på etnisitet og biologisk opphav. Fascismen i sin opphavelege italienske form var ikkje rasistisk på same vis som nasjonalsosialismen. Men medan fleire av medlemmane av det identitære miljøet har bakgrunn frå nynazistiske miljø, er det lettare å spore tankegodset via tenkjarar ein vanlegvis omtalar som fascistiske.

Den fascistiske arva

Fascismen er ikkje ein enkel ideologi å oppsummere, det er difor heller ikkje openbert korleis identitarismen passar inn. Ein gøymer seg gjerne bak idear som etnopluralisme og før-fascistiske filosofar. Det er likevel framleis mogleg å spore identitarismen til fire hovudinspirasjonar, ifølgje det identitære oppslagsverket Metapedia:

1. Det nye høgre, eller Nouvelle Droite, ei nytenking av høgreradikalismen ført an av Alain de Benoist og hans forskingsgruppe Groupement de recherche et d’études pour la civilisation européenne eller GRECE.

2. Tradisjonalismen, ein filosofi inspirert av franske René Guénon og hans tilhengjarar, som søkte den opphavelege religion, filosofi og tradisjon. Tradisjonalismen har fleire variantar, inkludert ein mystisk-religiøs, vitskapleg (samanliknande religionsvitskap) og ein politisk, òg kjend som radikal tradisjonalisme. Den politiske tradisjonalismen er nær knytt til fascismen gjennom sin opphavsmann Julius Evola som ikkje berre tenestegjorde for Mussolini, men og for SS under krigen, og som var inspirasjonskjelda til mykje av den fascistiske terroren i Italia i etterkrigstida.

3. Arkeofuturismen til Guillaume Faye, som er ein kombinasjon av tradisjonalismens arkaisme og fortidsnostalgi med futurisme og omfamning av moderne teknologi. Futurismen er som kjend fascismens føretrekte kunstform.

4. Metapolitikk, etter kommunisten Antonio Gramsci sine idear om korleis ein vinn hegemonisk og politisk makt ved først og fremst å endre kulturen. Ein vinn ikkje i politikken ved å kjempe politisk, men å endre den kulturelle premissen for politikken. Metapolitikk inneber å jobbe gjennom kulturinstitusjonar og dra dei i ei retning som ein finn ønskjeleg.

Dette er med andre ord eit medvite prosjekt for å omdanne fascismen. Bloc Identitaire og seinare Génération Identitaire springer direkte utifrå Nouvelle Droite og GRECE i Frankrike. Andre miljø på ytre høgre har latt seg inspirere ikkje berre av retorikken, men av hamskiftet.

Den fjerde veg

Ved sida av Alain de Benoist og Julius Evola er det få namn som vert nemnt så ofte som Alexandr Dugin, russisk fascist og akademikar som nyleg vart sagt opp frå universitetet i Moskva. Han har lang fartstid på ytre høgre, og var medlem av fascistiske miljø allereie før Sovjet fall. Gjennom nittitalet og 2000-talet var han aktiv i fleire ulike miljø, og sentral for nasjonalbolsjevikane og seinare det nyeurasiatiske miljøet. Kor stor påverknad han har hatt på Kreml er uvisst, men han har bygd seg eit rykte som ideolog og geopolitisk analytikar. Mykje av russisk politikk i seinare år har spegla Dugin sine forslag om å vende attende til Russlands autoritære og religiøse arv, samt å ekspandere mot Ukraina.

I The Fourth Political Theory legg han fram sin nyaste versjon av sin ideologi. Boka er utgjeven på engelsk av det identitære forlaget Arktos, og prøver å forklare kvifor desse nye tankane ikkje berre står i kontrast til liberalisme, kapitalisme og sosialisme, men òg fascisme. Noko den ikkje gjer så overtydande. Dugin hevdar at ideen om den fjerde politiske teorien vart fødd i eit møte mellom han og Alain de Benoist i Russland, men så langt har ikkje omgrepet slått an utanfor identitære kretsar. Og Dugin ser ut til å slå betre an i utlandet enn heime i Russland – hjå dei identitære.

I sitt forfattarskap utviklar Dugin sine eurasiatiske idear, der Austen skal fungere som motpol mot den atlantiske sivilisasjonen – det vil seie dei liberale demokratia i Vest-Europa og Amerika. Den føreslåtte eurasiatiske alliansen vil bestå av land som omfamnar tradisjonelle styresett, og avfeiar liberalismen, som Iran, Kina og Syria. Gjerne ispedd litt ortodokse og tradisjonalistiske religiøse forestillinger. Russiske anti-homo-lover passer veldig godt inn i sistnemnte.

Allierte på venstresida

Via Dugin og Russland har identitarismen opna dørene til å rekruttere fråfalne venstreradikalarar som har anti-amerikanisme og anti-israelisme som leietrådar. Fascismen vart definert av kommunisten Georgi Dimitrov som eit uttrykk for den reaksjonære kapitalismen og imperialismen. Marxismen ser fascismen for å vere kapitalismen, imperialismen og borgarskapen som synar sitt sanne andlet når dei vert pressa. Ei revolusjonær anti-kapitalistisk rørsle, med appell til arbeidarklasse, som det fascismen eigentleg er og alltid har vore, vert difor ikkje kjend att som fascistisk av dei gamle dogmatikarane på venstresida. Og slik verkar sjølv identitarismen som eit mogleg svar på spørsmåla som har plaga den radikale venstresida etter kommunismens fall, ein motpol til liberalisme og kapitalisme, og ein plattform for ein slags identitet i nasjonen og folket.

Denne type lefling med det identitære og fascisme finn vi blant ein del kjende tidlegare AKP/Raudt-medlemmar som samlar seg på Facebook (desse er gjerne ekskluderte eller utmelde over “jødespørsmålet”, m.a.o antisemittisme). Dei har funne seg ein alliert i kampen mot vestleg imperialisme og «jødemakta» representert av Israel. I Facebook-gruppa “Vi som bryr oss om avisa Klassekampen”, er referansar til Dugin og støtte til Putins Russland ikkje sjeldan kost. Steget til å støtte opp om det identitære prosjekt er heller ikkje langt, om ein ikkje kjenner att fascismen som eit revolusjonært anti-kapitalistisk fenomen.

Men lik klassisk fascisme har identitarismen fleire møtepunkt med ytre venstre, ikkje berre i kraft av å vere revolusjonær og anti-kapitalistisk, men òg i sin valte strategi og fokus på identitet. Gramsciansk metapolitikk overlappar med evoliansk apoliteia — ein trekk seg unna normalpolitikken, til fordel for å jobbe kulturelt. I staden for å endre politikken, endrar ein premissen politikken vert drøfta på. Ein jobbar seg sakte, men sikkert, gjennom institusjonane og ervervar påverkingskraft på dette viset. Dei identitære vender 68-arane sin strategi imot dei. Anklager om fascistiske sympatiar kan snøgt avfeiast med at ein er ikkje politisk, ein har berre interesse for europeisk kultur.

Ytre venstreside har lenge hegna om identitetspolitikk. Politikk driven fram av særinteressene til undertrykte grupper som homofile, kvinner, ikkje-europearar og liknande. Motivet er å styrke desse gruppene og jamstelle dei med resten av samfunnet, og ein gjer det gjennom å krevje særskilte retter som skal bidra til dette. Her ligg det diverre eit problem. Det er lett å sympatisere med minoritetar som kjemper for like rettar, men kva om desse rettane dei vil ha utelukker andre sine rettar?

Og korleis skal ein skilje mellom denne identitetspolitikken og den politikken som vert ført av Ku Klux Klan og andre “white pride” og rasistiske, høgreekstreme organisasjonar? Intuisjonen fortel oss jo at dette er noko heilt anna fordi vi veit kvar denne type politikk ender opp, men korleis skal ein forklare det intellektuelt?

Det er dette problemet dei identitære utnyttar i dag når dei presenterer sin etnosjåvinisme og nasjonalisme som identitetspolitikk. Deira identitet er den (kultur)kristne europear, nominelt kvit (frå papirfarga til oliven). Dei er ikkje rasistar, seier dei, men dei vil kjempe for sin kultur og identitet, heller enn andre sin. Med andre meinast her jødar, muslimar og folk med fleire pigmenter i huden enn det som ein reknar som europeisk. Som med alle nasjonalistar, så er det sjølvsagt eit fokus på den identitære sin eigen kultur og etnisitet som står sentralt. Dei har oppdaga sine røter, seier dei, og dei er europeiske, dei er franske, tyske, russiske, nederlandske og så bortetter. Dei føler at foreldregenerasjonen har frårøva dei deira rettmessige band til fortida og forfedrane deira, og slik til deira identitet. Dei søkjer difor å opprette gamle band til blod og jord.

Dei identitære er ikkje minst opptatt av å opplyse om den urett som vert gjort mot europearar, såkalla anti-kvit rasisme som dei meiner råkar dei. Dei meiner at deira interesser vert satt til side til fordel for andre ikkje-europeiske interesser, og at dette ikkje berre er diskriminering, men rasisme og at det er eit resultat av ein hovudlaus kulturrelativisme satt ut i liv av 68-arane og tilhengjarane av Frankfurterskulen.

Nordisk identitet

I Skandinavia har identitarismen hovudsakleg slått rot på ytste høgrefløy i Sverige, der mellom anna Nordiska förbundet og seinare SDU har vore påverka av tankegodset. Nordiska förbundet var ein rein naziorganisasjon som prøvde å finne legitimitet i ein rebranding som identitær organisasjon. Dei hadde mange avleggjarar som Nordiska festivalen, Nordiska förlaget (vart starta nokre år før i 2001, og gjekk inn i forbundet) og, ikkje minst, den tradisjonalistiske bloggportalen, og no identitær tenkjetank, Motpol. Då organisasjonen vart nedlagt i 2010, hadde dei klart å etablere tradisjonalismen og identitarismen som relevante omgrep for nordiske nyfascistar. Nordiska festivalen, som hadde gitt scene til David Duke og andre kjende nazistar, vart avløyst av Identitär ide, der mellom anna Alexandr Dugin har talt. Nordiska förlaget gjekk inn i det danske tradisjonalistiske forlaget Integral Tradition Publishing og heiter no Arktos, som har gjeve ut fleire identitære tekstar, deriblant Génération Identitaire av Markus Willinger. Nyleg vart ungdomsfylkinga til Sverigedemokraterna, SDU, skilt frå moderpartiet på grunn av identitære sympatiar. Dei har tidlegare produsert ein eigen svensk versjon, Salute to the European Youth, av Génération Identitaire si krigserklæring.

I Noreg har miljøet vore lite. Eit forsøk på å etablere sida Identitær Bergen på Facebook klarte aldri å vekke noko særleg engasjement. Mest aktivitet finn ein rundt tidsskriftet KultOrg og organisasjonen med same namn — eller Kulturorgan Skadinaujo. Organisasjonen spring ut frå miljøet i den nedlagte nazistiske organisasjonen Allgermanische Heidnische Front eller Hedensk front grunnlagd av “Greven” Varg Vikernes. KultOrg har alltid hatt ein klar tradisjonalistisk profil, med vektlegging av skandinavisk kultur, natur og historie. Dei tradisjonalistiske og seinare identitære elementa er krydra inn her og der. Tidsskriftet får selskap av høgnorsktidsskriftet Målmannen som i tillegg til språk- og kulturstoff, har lagt seg på det dei vil kalle ei “nasjonalsinna” linje. Nettmagasinet Kulturverk har ein vid profil, som i tillegg til lange artiklar om kultur, motkultur, historie og djupøkologi serverar omsetjingar av Dugin og anna tradisjonalistisk og identitært stoff. Desse sistnemnte reagerer ofte kraftig på å verte satt i samband med identitarismen.

Avvising av demokratiet

Der identitarismen har hatt høve til å vekse seg langt større enn her heime, har vi sett korleis dei identitære kan gjennomføre store aksjonar som presser innvandrarar ut av det offentlege rom. Identitære etablerer ein nasjonalsjåvinistisk identitet som knytt herkomst til stad, blod til jord. Dei fornektar kanskje å vere rasistiske, men etterlet ingen tvil om kven som høyrer heime “her” på “vår jord og vårt land”. Det er ditt blod og din etnisitet som avgjer kven du er og kvar du høyrer heime. Dei som skil seg ut i ein slik samanheng er framandelement som må skiljast ut og i beste fall deporterast.

Det speler ingen rolle i ei slik samanheng om du snakkar om kultur, etnisitet eller rase. Rasismen var kanskje ikkje ein sentral bestanddel i klassisk italiensk fascisme, men har med tida blitt ein sentral del av nasjonstanken som dominerer i ulike nyfascistiske retningar. Slik òg i identitarismen, trass protestar mot dette. Gjennom Putins politikk ser vi denne nasjonalsjåvinismen, og søken etter fortida og eit historisk Stor-Russland har ført til ei avvising av det liberale demokratiet og aggressiv ekspansjon inn i nabolanda. Her speler ein sterkt på identitetspolitikk, og på russiske minoritetars kjensle av å vere i ein utanforskap eller forfølgd av majoriteten av Ukraina og andre land som med tida er tenkt innlemma i Stor-Russland.

Dagens ungdom fryktar dei ikkje vil kunne nyte dei same godane som foreldregenerasjonen nyter godt av. Når dei identitære erklærer krig mot 68-arane, er det fordi det finnes ei grobotn for det. Dei avviser demokratiske prosessar til fordel for aksjonisme og metapolitikk. Dette appellerer til ein desillusjonert generasjon som ser aukande arbeidsløyse, innvandring, gjeldskriser og forfall av sosiale tenester i ein samanheng, og som ser at dei demokratisk valte leiarane er lamma og ute av stand til å gjere noko. For dei er identitarismen eit alternativ til oppsmuldrande kulturell identitet og impotent demokrati:

“Vi hevdar at folket kan gjere tusen gonger betre vurderingar i avgjerande saker enn dine valte representantar som lever i ideologiske bobler.” (Markus Willinger)

Omtalt litteratur

Willinger, Markus (2014): Génération Identitaire. Arktos.
Dugin, Alexandr (2012): The Fourth Political Theory. Arktos.
Hildyard, Nicholas (1999): “Blood” and “Culture” — Ethnic Conflict and the Autoritarian Right”. CornerHouse Briefing 11.

***

Tilsvar og replikk

• Les tilsvar og replikk til denne artikkelen fra redaktør Olav Torheim i tidsskriftet “Målmannen”.

Debatten har en tematikk som ligger tett på Vox Publicas interesseområder, og er derfor spesielt anbefalt for magasinets lesere.

Tid: lørdag 28. november 2015 kl 13–15
Sted: Universitetsaulaen, Naturhistorisk museum, Muséplassen 3, Universitetet i Bergen.

Gå til Facebook-siden for arrangementet for mer informasjon

Etter 18 måneder med feltarbeid i Ukraina leverte Hansen nylig sin masteroppgave i Russlandstudier ved UiT Norges arktiske universitet.

Den ukrainske revolusjonen vinteren 2013–14 varte i tre måneder, tok med seg nesten hundre menneskeliv, og var på mange måter starten på de turbulente tidene Ukraina befinner seg i nå. Hendelsene på Majdan, Uavhengighetsplassen i Kiev, skapte stor debatt i verdenspressen. Hvordan skulle den ukrainske virkeligheten forstås og fortolkes? Et av de store spørsmålene var i hvilken grad høyreekstreme elementer var til stede og preget opprøret.

Det er et spørsmål som har vært debattert mye også i tiden etter revolusjonen. Russiske medier beskriver rutinemessig revolusjonen som et fascistisk kupp, ikke som en revolusjon utført av vanlige ukrainere.

Nå har Arve Hansen levert et forskningsbasert bidrag til nettopp denne debatten.

Den unge appellen

Masteroppgaven “Majdan 2013–2014: Plassen, protestene, drivkreftene” fikk svært god mottakelse da UiT publiserte den i mai (se tekstboks).

– Oppgaven utfordrer den vanlige fremstillingen av protestene på Majdanplassen som et ukrainsk valg mellom EU og Russland. Oppgaven er skrevet tett på handlingene i tid og rom av en forfatter som snakker både russisk og ukrainsk. Den gir viktig og troverdig informasjon, sier Siri Lill Mannes, tidligere utenrikskorrespondent i TV 2.

– Min oppgave var ikke å kaste stein eller beskytte politiet, sier Arve Hansen om sin tid med feltarbeid under den ukrainske revolusjonen. Her i Grusjevskygaten i Kiev i juli 2015, en gate som i 2014 var et av åstedene for slag mellom politi og demonstranter (foto: Håkon Benjaminsen).

Etter halvannet år med feltdagbok, intervjuer og samtaler har Hansen trukket sine konklusjoner. Han mener revolusjonen kom fra grasroten, var vanskelig å kontrollere for politikere, og at den ikke var drevet av de mørkebrune holdningene mange fryktet i Vest-Europa og Russland.

– Jeg mener at de høyreradikale tilbød en organisert radikalisme som mange hadde behov for. Det var svært mye vold mot protestantene, og det var mange som ønsket å bruke vold mot myndighetene. Volden og den radikale symbolikken appellerte til ungdom. Men å kalle revolusjonen ultranasjonalistisk av den grunn, blir en forenkling, sier Hansen.

Brune argumenter

Ifølge Hansen verserer det flere tilsynelatende gode argumenter for at høyreekstremismen ledet an i fjorårets revolusjon. Han trekker frem tre hovedargumenter.

Det første bygger på at det høyreekstreme partiet Svoboda var et av de fremtredende opposisjonspartiene fra det ukrainske parlamentet som prøvde å kontrollere revolusjonens krefter. Men Hansen peker på at selv om partiet tok mye plass under revolusjonsdagene, har resultatene i tiden etter vist at partiet hadde ingen eller liten reell oppslutning og kontroll under revolusjonen.

Det andre argumentet er at det ble brukt mye symbolikk som minnet om høyreekstremisme. Det siste argumentet er at det var flere aktive grupper med klare høyreekstreme trekk som vokste seg svært populære på revolusjonsplassen.

– Problemet med disse argumentene er at disse gruppene ikke var de eneste som var der. Andre grupper var også villige til å bruke vold, men de gjorde seg mye dårligere på TV og fikk mindre medieoppmerksomhet, sier Hansen.

Eksperter over natta

Mediesirkuset rundt revolusjonen strakte seg fra Uavhengighetsplassen i Kiev og ut til alle verdenshjørner. Oppmerksomheten var stor, noe av mediedekningen var god, men Hansen så mange mangler og sier han savnet nyanser.

– For meg var det veldig vanskelig når det ble skrevet mye om Majdan-revolusjonen i media hjemme. Det ble rapportert om grupper som jeg ikke så mye til og politikere som jeg heller ikke følte at hadde stor innflytelse på det som skjedde.

– Problemet er at det var mange eksperter på Russland som over natta ble eksperter på Ukraina, siden folk regner med at det er omtrent det samme landet.

Hansen mener det likevel er forståelig at det kan bli kluss, siden Ukraina var en viktig del av Sovjetunionen og mange snakker russisk i landet. Han mener folk fort glemmer hvordan Ukraina har mye felles historie med andre naboland også, som Polen, Litauen og Østerrike. Ukraina er også et land med mange religioner, språk og etnisiteter.

– En feil mange gjør i media, er å forenkle Ukraina til et land delt i to. Dette er ikke et land i kamp mellom et russisk øst og et ukrainsk vest. Ukraina er mer allsidig enn det, sier Hansen.

Høyreekstreme på lang liste med problemer

Anton Shekhovtsov er verdensledende ekspert på temaet høyreekstremisme i Ukraina, og han stiller seg bak Hansen.

17. januar 2014: En gruppe tilhengere av en av Ukrainas høyreorienterte grupper fotografert rett utenfor barrikadene på Majdanplassen. (foto: Harald Hoff)

– Nei, revolusjonen var ikke høyreekstrem. Den var heller en revolusjon sammensatt av politiske krefter kritiske til Viktor Janukovitsjs korrupte og kriminelle regime, enten de var høyreekstreme, konservative, nøytrale, sentrumsorienterte eller venstreorienterte. Jeg vil estimere at de høyreekstreme utgjorde omtrent 10 prosent av de revolusjonære, sier Shekhovtsov.

Nå, mens krigshandlingene mellom ukrainske styrker og russiskstøttede opprørere fortsetter i Øst-Ukraina, har mange høyreekstreme elementer nådd overflaten. På den ukrainske siden av krigen finner en flere frivillige bataljoner hvor mange av soldatene følger en høyreekstrem ideologi. Shekhovtsov er klar på at det vil bli problemer med høyreekstreme i tiden etter krigen også, og at soldatene på fronten ikke er et unntak.

– Ukraina har heller ikke kapasitet til å reintegrere soldater til et fredelig samfunn, sier han.

Men han mener også at freden ligger for langt unna til at en kan spekulere for mye i hva en kan vente i tiden etter krigen. Han presiserer at på dette tidspunktet er de høyreekstreme bare ett moment i Ukrainas lange rekke med problemer.

Symbolet Majdan

Arve Hansen mener også at det er problematisk med de høyreekstremes stilling i Ukraina i dag.

I juli 2015 demonstrerte medlemmer av gruppen Høyre Sektor utenfor presidentadministrasjonen (foto: Håkon Benjaminsen).

– Det er fortsatt viktig å kritisere de ytterliggående høyregruppene som kan bli farlige nå som de er aktive i en krig og har våpen. Men revolusjonen jeg forsket på vil jeg si ikke kom fra disse menneskene. Det var en revolusjon drevet frem av 30 år med økonomisk misnøye og 22 år med politisk frustrasjon. Et sinne som igjen manet frem ønsket om å kvitte seg med det dysfunksjonelle og korrupte systemet.

– Jeg vet ikke om ukrainerne føler de har oppnådd det de ønsker ennå. Men jeg vil si at de ekstreme hendelsene vi har sett etter revolusjonen forsterket Majdans symbolske verdi, sier Hansen.

***

Merknad fra redaksjonen

Artikkelforfatteren, frilansjournalist Harald Hoff, har de siste årene vært på flere reportasjeturer til Ukraina, og var også til stede mens revolusjonen pågikk i Kiev. Under disse reportasjeturene har Arve Hansen, som er intervjuet i denne artikkelen, vært Hoffs tolk og medhjelper.

Du kan høre hele fortellingen i episoden under, som også inneholder en liten bonus i form av en kort diktopplesning.

Mediesamfunn er en podkastserie om medievitenskap og retorikk.