Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

Solhjell har vært statsråd i to perioder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nestleder i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han fortalt om opplevelsen av økt polarisering.

«Det skumlaste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Landet er blitt så polarisert at dei politiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike verdiar, ser på ulike TV-kanalar, har vanskeleg for å bli samd i Kongressen og går altså på ulike konferansar», skriver han i én Facebook-post.

«Ei veke i USA gjorde dette innlegget av Alex Iversen ekstra relevant», skriver han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med identitetspolitikken i en kronikk i VG.

– Du skriver at «dei kloke og liberale – som eg ser opp til og er inspirert av – knapt syns det er verdt å snakke med republikanere og andre dei mislikar»?

– Polarisering er en toveis prosess. Vi har sett hvordan kristne evangelister, Tea Party og Trump polariserer USA, men nå polariserer også venstresiden.

Foto: Morten Brakestad/Stortinget cbd

I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig, sier Bård Vegar Solhjell.

Solhjell var på en konferanse i regi av New York Review of Books, hvor nobelprisvinnerne Paul Krugman og Angus Deaton, navn som Frances Fitzgerald, Ian Buruma, Bill Bradley og Richard Sennett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.

Konferansen bekreftet inntrykket av polarisering:

– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avstand til det republikanske og høyreorienterte USA. De opplever det ikke som meningsfullt å diskutere med eller lage kompromisser og felles løsninger med motparten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.

Polariseringen preger hele USA, mener Solhjell. Han nevner både hvor vanskelig det har blitt å finne politiske løsninger i Kongressen, og statistikk som viser at det er ytterfløyene som skriver mest om politikk på Twitter, noe som bidrar til å polarisere debatten.

Utviklingen kan være farlig, advarer Solhjell.

– USA har sterke gruppeidentiteter og lite fellesskap: Landet er preget av enorme geografiske avstander, store klasseforskjeller, og veldig ulike kulturelle og religiøse identiteter. Likevel har demokratiet fungert godt, og man har bygget en nasjonal identitet over gruppene. Men hvis den felles identiteten slutter å fungere, er det veldig dramatisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iversen beskriver fenomenet slik i VG-kronikken:

«I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»

– Iversen gir en treffende beskrivelse av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er vanlig at det som skjer i USA og i andre land, kommer til Norge. På konferansen til New York Review of Books var det et liberalt univers, et sterkt fellesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.

Det var «eit relativt homogent publikum, politisk og kulturelt» der, de fleste «delte nok mitt politiske utsyn», og Solhjell fikk inntrykk av at «kulturell identitet ikkje berre er religion for kvite evangelister, men også liberale universitetsstudenter»», skrev han på Facebook.

– At venstresiden dyrker gruppeidentiteter, det er fremmed for meg, sier han.

Utviklingen i retning av sterkere gruppeidentiteter, som henger sammen med det man kaller identitetspolitikk, bryter klart med ideologien Solhjell står for.

– Venstresidens politiske prosjekt er at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uheldige utviklingen har to hovedforklaringer, mener Solhjell.

– Det første er at den er en reaksjon mot en markant høyredreining på høyresiden i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyresiden i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanskelig å ha et fellesskap og meningsfulle debatter med dem.

– For det andre: Selv om USA har politiske mekanismer som skal sikre at mindretallene har innflytelse, og et partisystem som i statsvitenskapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finansierer partier og kandidater på, som bidrar til polarisering. Det har, sammen med økende forskjeller blant folk, dratt de politiske fløyene fra hverandre.

Iversen skriver i kronikken at den norske offentligheten «inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så mye konflikt og polarisering i USA».

Norge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.

– Men hvis vi ser til Nederland, kan vi se noe lignende. Man har partier for dyrerettigheter og miljø, og flere partier som representerer ulike gruppers interesser. Samtidig er mye i samfunnet, som skoler og kirkesamfunn, bygget over ulike religioner. Da får man et demokrati som består av mange partier og polariserte gruppeidentiteter.

Når gruppeidentiteten dominerer politikken, får man identitetspolitikk, slik Solhjell forstår begrepet.

– Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.

Å ta avstand fra identitetspolitikken betyr ikke at man slutter å være opptatt av rettigheter.

– Man kan stadig være like opptatt av kvinners og homofiles rettigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i samfunnet. Men man trenger ikke å dyrke gruppenes indre fellesskap og autonomi. I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig.

Land som Nederland og Storbritannia har det til felles med USA, forklarer Solhjell, at de har færre felles institusjoner enn vi har i Norge.

– De har ganske ulike skoler, ulike universiteter, man bor i ulike bydeler, og det varierer fra gruppe til gruppe hvilke idretter og aktiviteter man driver med. Slike samfunnstrekk er skadelige: Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iversen nevner flere eksempler i sin kronikk, blant annet debatten i etterkant av Siv Jensens indianerkostyme. Solhjell er enig i at kritikken mot Jensen var overdrevet.

– Jeg har ikke fulgt den debatten så nøye, men har selv vanskelig for å bli provosert av Jensens indianerkostyme. Jeg skjønner at Iversen bruker det som eksempel, sier Solhjell.

Det Solhjell mener er spesielt interessant i Iversens kronikk, er at Iversen påpeker hvilken temperatur slike identitetsdebatter får.

– Det synes som om temperaturen i debatter som har med identitet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grupper på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhører en gruppe, oppfatter noen ganger symbolene rundt seg som hellige. Det minner meg om måten troende kan snakke på.

Temperaturen gjelder imidlertid ikke bare venstresiden.

– Når det kommer til debatten om muslimske religiøse symboler, ser vi hard språkbruk og et intenst og hatefullt engasjement. Det var det samme engasjementet debatten om Jensens kostyme skapte.

– Er de ulike debattene utslag av den samme gruppetenkningen?

– Ja, når det kommer til tradisjoner, identitet og kultur, som har med forskjeller mellom grupper å gjøre, blir debatten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vektlegger det som binder oss sammen på tvers av identiteter.

Dynamikken strider mot det moderne norske prosjektet, mener Solhjell.

– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mellom mennesker tre fram, og la folk leve ved siden av hverandre i avslappede fellesskap.

En kamp for større likhet

Samtidig som vi i Norge har sterke tradisjoner for fellesskap, har vi også hatt betydelige strømninger som vektlegger ulikheter: Det kan være motkulturer som avholdskulturen eller kristenkulturen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det medgir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle framskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp, og i kampen oppstår det en del gruppeidentiteter.

– Hvordan skiller det seg fra det som skjer nå?

– Min opplevelse er at for eksempel arbeiderbevegelsens mål har vært å skape like rettigheter og like muligheter innenfor en felles ramme i Norge. Bevegelsene har lagt sterk vekt på å skape felles institusjoner, lovverk og regelverk.

– Arbeiderbevegelsen laget et parti, egne idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner med mer?

– Det er riktig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjellene ble mindre, ble de institusjonene bygget ned. Tendensen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble gradvis endret til at man søkte en felles identitet i Norge.

Solhjell advarer igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstatter søkenen etter en felles identitet med veldig sterke kulturelle identiteter, så tror jeg ikke det er noe framskritt, akkurat.

En skummel tendens

Iversen skriver at «en bevegelse av illiberale konformister» er så forvirret at de «klamrer de seg til klisjeer» som «giftig maskulinitet», «internalisert homofobi» og «hvite privilegier».

– Finnes det virkelig ikke «hvite privilegier» eller noen «giftig maskulinitet»?

– Jeg bruker ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svarer Solhjell.

Han understreker at det finnes kamper det er viktig å ta mot forskjeller og diskriminering.

– Jeg observerer bare en tendens i andre land til at de gruppene man tilhører, tar større plass, og at gruppeidentiteten og ‑symbolene inntar en hellig karakter. Det er en skummel tendens.

Unge jenters opplevelser og erfaringer med Instagram var utgangspunktet for min masteroppgave som ble levert våren 2016. Til sammen intervjuet jeg 15 unge jenter i alderen 14–15 år. Informantene gikk på 10. trinn ved en ungdomsskole i Bergen. Det ble gjennomført syv parintervjuer (to informanter på hver gruppe) og ett enkeltintervju.

I denne artikkelen, som er basert på dette arbeidet, diskuterer jeg hvilke bilder informantene publiserte på Instagram og hvilket inntrykk av seg selv de ønsket å gi gjennom disse bildene.

Ønsker privatliv

Alle informantene jeg snakket med hadde et godt forhold til Instagram, og mange hadde også Instagram som favoritt av de sosiale mediene. Jeg ble overrasket over at nesten alle informantene hadde to brukerkontoer på Instagram. De hadde en offentlig konto som var åpen for alle og en privat konto som var lukket og kun for nære venner. Med nære venner henviste informantene til sine beste venner, ofte gode venninner, og de som de pleide å være sammen med på skolen og på fritiden. De fleste informantene var opptatt av å ha få følgere på sin private konto (noen titalls) og flest mulig følgere på sin offentlige konto (gjerne flere hundre). Ifølge informantene var det vanlig å ha flere brukerkontoer på Instagram, og de visste om flere som hadde så mange som fire-fem kontoer.

På spørsmål om hvorfor de hadde flere brukerkontoer på Instagram oppga informantene årsaker som at de ønsket å uttrykke ulike sider av seg selv til ulike publikumsgrupper, de hadde flere kontoer fordi det var populært og noe “alle” hadde, og fordi de ønsket privatliv. Enkelte ønsket ikke at foreldre, andre familiemedlemmer og ukjente skulle se alt som de delte på Instagram.

Selv om informantene hadde to brukerkontoer på Instagram, brukte de ikke kontoene like mye. Den private kontoen var en klar favoritt og informantene var oftere inne på denne kontoen enn på den offentlige kontoen. Enkelte sa de sjekket den private kontoen så mye som “hele tiden”. Informantene publiserte også oftere bilder på den private kontoen enn på den offentlige kontoen. Flere sa at de likte den private kontoen best fordi bildene var “gøyere” på denne kontoen enn på den andre kontoen. Det informantene gjorde mest på Instagram, var å se på andres bilder, publisere egne bilder og trykke ‘liker’ på venners bilder.

Den private kontoen er «mer ekte»

Bilder på offentlig konto på Instagram ble av informantene beskrevet som “fine” og “ordentlige” bilder. Informantene publiserte her gjerne bilder av seg selv, bilder sammen med venner eller bilder fra spesielle anledninger og merkedager, som konfirmasjonsdagen, sommerferien, Halloween og julen.

Flere av informantene sa at de gjerne brukte “litt tid” på å publisere et bilde på offentlig konto på Instagram. Det som tok tid var å ta selve bildet, redigere bildet og skrive bildetekst. Informantene redigerte bildene sine enten i Instagram eller i andre redigerings-apper.

Bildene som informantene publiserte på offentlig konto på Instagram var “fine bilder”, ofte av dem selv eller bilder sammen med venner. Informantene publiserte kun fine bilder på denne kontoen, fordi de ønsket at publikum skulle få et godt inntrykk av dem. Illustrasjonsbildene er fra passiionforfashion og er ikke fra informantenes brukerkontoer. Tillatelse til å bruke bildene er innhentet.

Bildene som skulle publiseres på den lukkede kontoen ble ikke utsatt for samme utvelgelseskriterier. På denne kontoen var informantene mest opptatt av at bildene skulle være morsomme, hverdagslige og få venner til å le. Som én av informantene sa om hvilke bilder hun publiserte på privat konto:

“[…] Hvis eg for eksempel […] går ute og det er glatt og eg ser en venninne som sklei, så kan det vær at eg tar bilde av hun og legger det ut på privatbrukeren liksom. Det er litt mer sånn […] morsomme ting og mer […] hverdagslige ting… det eg gjør om dagen […]”.

Bilder på privat konto viste altså det hverdagslige og det som informantene syntes var morsomt. På denne kontoen brukte informantene, i motsetning til offentlig konto, ikke lang tid på verken å fotografere eller publisere et bilde. Her ble bildene publisert med en gang etter at de ble tatt og uten å bli redigert. Informantene omtalte bildene på sin private konto som “tullebilder” og “stygge bilder”. De mente også at bildene på denne kontoen var mer “personlige”, “private” og “ekte” enn bildene på deres offentlige konto. En av informantene sa at hun syntes den private kontoen viste bedre hvem hun var som person enn den offentlige kontoen på Instagram.

I det siste har det blitt populært at profilerte personer viser en mer privat og uredigert side av seg selv i sosiale medier. Malin Nesvoll Vangsnes, kjent som Makeupmalin, og Ulrikke Falch, kjent som Vilde fra Skam, er gode eksempler på dette. Bildene er hentet fra deres kontoer på Instagram. Tillatelse til å bruke bildene er innhentet fra begge.

Inntrykksstyring på Instagram: ‘Likes’ viktig for populariteten

På begge brukerkontoene på Instagram var informantene opptatt av hvilket inntrykk publikum fikk av dem. Det å prøve å kontrollere hvilket inntrykk andre får av deg som person, beskrives av sosiologen Erving Goffman som impression management. På privat konto ønsket de fleste informantene som nevnt å bli oppfattet som morsomme. Ved å dele “tullebilder” på sin private konto viste informantene til sine nære venner at de hadde selvironi og mye humor.

På offentlig konto var de fleste informantene opptatt av å fremstå som ordentlige og pene. Enkelte var spesielt opptatt av at gutter skulle like bildene deres. Det var for eksempel en informant som sa at “bildene går jo ofte til guttene” og viste til bildene på hennes offentlige konto. Informantene var også opptatt av å fremstå som populære på sin offentlige konto. Måten de viste at de var populære på var gjennom likes. For enkelte av informantene ble presset om å få likes for stort og førte til at de sjelden publiserte bilder på sin offentlige konto. De sa de var redde for at andre skulle tenke de var upopulære og “venneløse” om de ikke fikk nok likes på bildene sine på offentlig konto. På privatkontoen var likes derimot ikke viktig.

Et spørsmål man kan stille er hvorfor informantene var så opptatt av å fremstå som perfekte og populære på sin offentlige konto og så lite opptatt av det på sin private konto. Det er to elementer som er særlig viktig her: publikum og hvorvidt kontoene til informantene var åpne eller lukkede. Publikum på privat konto var som sagt nære venner, og det betydde for informantene at de kunne slappe mer av og ikke trengte å være like selektive i hvilke bilder de publiserte. Det var for eksempel enkelte som sa at de pleide å publisere bilder av seg selv uten sminke på denne kontoen, noe de aldri gjorde på sin offentlige konto. Det at kontoen var privat og kun for nære venner, bidro altså til å skape en trygg atmosfære for informantene.

På offentlig konto var publikum som kjent større, mer sammensatt og mer ukjent. Publikum var ukjent siden informantene hadde offentlig konto og da ikke kunne vite hvem som faktisk besøkte kontoene deres. På denne kontoen kunne også foreldre og andre ansvarlige voksne se hvilke bilder de publiserte. Årsaken til at informantene publiserte fine og ordentlige bilder på sin offentlige konto, var altså det store publikumet og at de ønsket at de som så bildene deres skulle få et best mulig inntrykk av dem. Det er ikke sikkert at alle humorbildene som informantene delte på sine private kontoer hadde falt i smak hos publikum på deres offentlige konto.

Privat konto gir rom for eksperimentering

Informantenes selvpresentasjon på offentlig konto er imidlertid ikke uvanlig. Forskning viser at det er det positive som dominerer i sosiale medier og at de fleste deler bilder som viser dem fra sin beste side. På den måten kan man si at informantenes selvpresentasjon på offentlig konto er i tråd med samfunnets forventninger og normene som finnes i dag i sosiale medier.

Det finnes også noen likheter mellom måten informantene fremstilte seg selv på offentlig konto og det tradisjonelle skjønnhetsidealet for kvinner. Skjønnhet og femininitet har ifølge David Gauntlett historisk vært forbundet med kvinnelige interesser og er fremdeles sentrale temaer innen kvinnemagasiner. Det at informantene var opptatt av å publisere pene bilder av seg selv på offentlig konto, viser at skjønnhet var noe som opptok dem. Det var også tydelig i hvem informantene fulgte på offentlig konto, da mange fulgte brukerkontoer innen mote og sminke.

Slik var det derimot ikke på informantenes private kontoer. Her publiserte informantene som kjent morsomme og såkalte “stygge” bilder og brydde seg lite om sminke og skjønnhet. På grunnlag av dette kan man si at informantene på sin private konto i større grad lekte med det tradisjonelle kvinnebildet. Denne eksperimenteringen kan bli sett i forhold til Anthony Giddens’ teori om identitet som et refleksivt prosjekt. Med dette mener han at identitet ikke lenger er noe gitt, men noe vi selv er med på å skape og utvikle. Det kan virke som at informantenes private konto, i mye større grad enn deres offentlige konto, ga dem rom for eksperimentering og identitetsutfoldelse. På offentlig konto var informantenes identitet som vist i større grad gitt, fordi de fremstilte seg selv på en mer tradisjonell feminin måte. Når det er sagt kan man også argumentere for at informantene utførte identitetsutfoldelse på begge brukerkontoene sine, bare at den ene kontoen ga informantene mer frihet enn den andre.

Enkelte bryter med sosiale normer

Selv om de fleste informantene stort sett fulgte de samme sosiale normene på Instagram, var det også enkelte av informantene som gikk mot strømmen. Det var for eksempel én informant som gjorde det motsatte av de andre ved at hun publiserte “tullebilder” på sin offentlige konto. Med dette mente hun bilder som ikke var redigerte og som viste “tull og tøys”. Med andre ord hadde hennes offentlige konto mange likheter med de andre informantenes private kontoer. Dette viser at ikke alle informantene var like opptatt av å fremstå som “pene og populære” på offentlig konto og at det var enkelte informanter som gjorde det motsatte av de andre.

Den siste tiden har det også blitt mer søkelys i mediene på å vise det ekte og uredigerte, særlig blant offentlige personer. Malin Nesvoll Vangsnes, kjent som Makeupmalin, er et godt eksempel på dette. Vangsnes blir i en artikkel fra NRK omtalt som “angstens ansikt” og har fått skryt for sin åpenhet om psykiske lidelser. Hun er aktiv innen de fleste sosiale medier og kjennetegnes av en ærlig og personlig stil. Andre eksempler på kvinner som viser en mer uredigert side av seg selv i sosiale medier, er Ulrikke Falch, kjent som Vilde i Skam, og Ida Fladen, kjent fra TV-programmene Happy Go Lucky og Sykt perfekt.

Med tiden vil kanskje enda flere unge jenter kaste seg på denne bølgen og ikke lenger være like opptatt av å vise det perfekte og polerte. Det at informantene hadde en privat konto hvor de viste en mer privat og personlig side av seg selv, kan i så måte være et steg i den retning.