Mediebruk følger livsfaser, og forandres når man flytter, fullfører studier, bytter jobb, får barn, går av med pensjon eller opplever andre endringer i livssituasjonen. Sammenhenger mellom mediebruk og livsfaser er med på å skape mønstre også mellom grupper som ikke har så mye til felles ellers.

Studien vår viser at småbarnsforeldre på tvers av ulike sosiale lag har en mediebruk som preges av dårlig tid, mindre plass til egne interesser, mindre plass for fordypning i kulturuttrykk, økt fokus på medier og kultur for barn og større engasjement for hendelser i lokalsamfunnet.

Personer med høy utdanning har mer variert mediediett

For de fleste informantene våre er yrke svært viktig for deres mediebruk. Ulike yrker medfører ulike tidsregimer, ikke bare i hvor mye en fritid en har, men også i ulik aksept for å bruke medier gjennom arbeidsdagen, når man kan bruke medier (for eksempel ved skiftarbeid), hvilke medier en har tilgang til (for eksempel papiraviser på jobb) eller rent praktisk kan bruke (for eksempel sjåfører og maskinførere), og hvilke muligheter en har for å snakke med kollegaer og andre om medieinnhold.

Et gjennomgående trekk i materialet vårt er at personer med høy utdanning ofte har en mer variert mediediett, spesielt når det gjelder nyheter. De bruker oftere papiraviser, og mange flere ulike papir- og nettaviser, også gjerne fagrelaterte medier. De med lavere utdanning oppgir færre nettaviser eller at de får nyhetene primært via Facebook.

Sosiale medier oppleves som nyttige, men problematiske

Informantenes bruksmønstre på sosiale medier samsvarer med statistikk og andre studier — Facebook fremstår som viktigst og her har de fleste profil. Mange er innom flere ganger for dagen, mens en mindre gruppe, hovedsakelig blant de eldre informantene, beskriver mer sporadisk bruk. Snapchat, Twitter og Instagram benyttes av mange av de som bruker Facebook. Bruken av sosiale medier skjer i stor grad på smarttelefonen, i noen grad på PC og blant eldre informanter gjerne på nettbrett. En-til-en eller gruppekommunikasjon i sosiale medier har for enkelte blitt et viktig supplement til bruk av SMS.

Sosiale medier oppleves praktiske og verdifulle av informantene, men mange er likevel kritiske og ambivalente. Mange forbinder sosiale medier med prestasjonspress og skjeve virkelighetsframstillinger. Flere viser bekymring overfor barn og unges bruk av sosiale medier, som overvåkning og misbruk av bilder og personopplysninger. Foreldre til større barn forteller at de bruker sosiale medier for å følge med i sfærer som er viktige for barna. De mener det er viktig å holde seg oppdatert og være til stede i sosiale medier for å bedre forstå hvilke utfordringer og muligheter barna møter på internett.

Mange unngår å ytre seg i sosiale medier

Sosiale medier er en viktig nyhetskanal for mange informanter. Nyheter gjennom sosiale medier oppleves av enkelte som “nærere”, “mer direkte” eller mindre mediert enn tradisjonell mediedekning. Et eksempel på dette er når man følger ordføreren fra hjemstedet på Facebook og han diskuterer kommunesammenslåing med andre. Noen følger utvalgte nyhetssider på Facebook og får nyhetsvarsler. Enkelte av informantene mener at de selv kan skape en personlig nyhetsfeed som er overlegen det mediene ellers kan by på.

Smarttelefonens betydning for nyhetsbruken øker. (foto: Colourbox)

For mange av våre informanter vil det derimot være uklart hvor nyheter i sosiale medier kommer fra. De forteller at de får nyheter fra Facebook, eller enda bredere fra “nettet” eller “mobilen” uten å kunne redegjøre for hvem som er avsender, hvem som har delt eller hva man selv har foretatt seg for at nyheten skulle dukke opp i nyhetsfeeden.

Flere trekker frem bredde som et ideal for mediedekning, og viser til at man kan gå glipp av saker og ulike perspektiv om man bare har sosiale medier som nyhetskilde. Mange beskriver en problematikk ved sosiale medier som gjerne betegnes som ekkokammer, som innebærer at man eksponeres for innhold man allerede er enig i og ikke et mangfold av ulike meninger.

Forpliktelser knyttet til yrke preger bruk av sosiale medier?

Mange av våre informanter vegrer seg mot å ytre seg i sosiale medier. Hvorfor har det seg slik? For enkelte handler det om at de ikke ønsker å dele det samme innholdet til alle man er tilknyttet i sosiale medier. Informantene forteller om sammensatte vennelister på Facebook som rommer folk fra for ulike sfærer. De foretrekker å dele bilder på Instagram eller SnapChat hvor de har mindre omfattende vennelister. Andre vegrer seg mot reaksjonene de potensielt kan møte i et debattklima som kan oppleves som hardt eller ubehagelig, og derfor velger å ikke dele ytringer i sosiale medier.

Samtidig framstår yrke som en sentral faktor som preger vegring mot og moderering av egne ytringer i sosiale medier. Dette gjelder informanter som representerer forskjellige makt- eller autoritetsposisjoner i samfunnet, som offentlig ansatte innen politi, barnevern og forvaltning, og ansatte innen helse og utdanning. Disse opplever yrke som en rolle man alltid har med seg, samtidig som de må forholde seg til taushetsplikt eller upartiskhet i sosiale medier.

Mediene gir ikke automatisk borgerne informasjonen de trenger

Norsk mediepolitikk er begrunnet ut fra et ideal om at borgerne skal være informerte, og Staten pålegges et ansvar for å legge til rette for en offentlig samtale. Men hvordan bidrar mediebruk til samfunnsorientering eller det vi kaller for offentlig tilknytning?

Studien viser at alle informantene er opptatt av borgerplikten, og mener at det er viktig å stemme ved valg. Likevel er det blant en del av informantene våre en tydelig opplevelse av avstand til politikken. Dette kan ta form av følelser av fjernhet til de som styrer, kritikk av kynisme og brutte løfter, eller en nonchalanse som kommer til uttrykk som at det er uviktig hvem som styrer landet. Informantene har ulike syn på hvor viktig det er å følge med i nyheter, og hvor grensen går for hvor lite man kan få med seg før det blir problematisk. Noen er tilfredse med å overvåke nyhetsbildet nok til at de får det med seg hvis noe katastrofalt skjer, mens andre uttrykker at det er viktig å følge med på nyhetene som et ledd i borgerrollen.

Selv om informantene mener det er viktig å stemme og følge med gjennom mediene, opplever de ikke å bli automatisk informerte gjennom sitt daglige mediebruk. Nesten alle er kritiske til hvorvidt mediene bidrar til å informere borgerne til å foreta valg. Informantene fremstiller det å følge med i nyheter som en aktiv prosess, der man selv må ta ansvar og initiativ. De opplever at det er mye uviktig stoff, mye av det samme, og mye som ikke angår dem. Flere mener at nyhetsmediene var bedre før, og noen beskriver å ha endret sin nyhetsbruk på grunn av kombinasjonen av forfall i redaksjonelle medier og nye digitale muligheter.

Redaksjonelle medier står fortsatt sterkt i nordmenns mediebruk

Nordmenns mediebruk har som vist blitt mer variert og sammensatt, samtidig som ulike mennesker, ofte i samme livssituasjon eller yrke, har mange av de samme mediebruksmønstrene. Borgeridealet står fremdeles sterkt, men mange bruker sosiale medier som kilde til nyheter. Hvilke konsekvenser har dette for samfunnet?

Som nevnt kan sosiale medier bidra til et ekkokammer, og at man kun eksponeres for saker som man allerede er enig i. Dette er en uheldig utvikling for demokratiet, da det kan føre til at borgere ikke får den informasjonen de trenger for å gjøre informerte valg. Dette er som kjent en oppgave de redaksjonelle mediene er underlagt, men det gjelder ikke for sosiale medier. Et spørsmål man kan stille seg i en slik sammenheng er om de redaksjonelle mediene er i ferd med å miste leserne sine til sosiale medier. Vår studie viser at dette ikke er tilfelle. Sosiale medier er en kilde til nyheter, men er for de fleste et supplement til en rekke ulike medier. Studien  viser at folk fremdeles foretrekker de redaksjonelle mediene for å få et helhetlig bilde av nyheter.

Ved Universitetet i Bergen har vi analysert de norske tallene og gitt ut en egen rapport om digital nyhetsbruk i Norge. Rapporten dokumenterer hvordan vi benytter nyheter. I denne artikkelen ser vi spesielt på hva rapporten forteller om de som ikke er interesserte i nyheter, og om de som oppgir å unngå nyheter.

Interesse for nyheter

Nyhetsinteressen er høy hos de fleste nordmenn – nesten to av tre erklærer seg som svært eller ekstremt interesserte i nyheter. Derimot sier nesten ingen at de ikke er interesserte.

Hvor interessert, hvis i det hele tatt, vil du si at du er i nyheter? (Kilde: Reuters Institute Digital News Report, Norge 2017)

Om vi ser litt nærmere på tallene, finner vi at menn sier seg noe oftere interessert i nyheter enn kvinner, og interessen er stigende med alder, slik at den største gruppen svært og ekstremt interesserte finnes blant de eldste (55+). Hos menn er de aller mest interesserte relativt jevnt fordelt i ulike aldersgrupper, mens kvinner i gruppene mellom 35 og 54 oppgir sjeldnere ekstrem interesse.

Det er svært få som oppgir seg som lite nyhetsinteresserte (4%), men de har en nokså tydelig sosial profil. De er oftere kvinner (62%), de er mer vanlige å finne i grupper med lav inntekt (21% av de lavt nyhetsinteresserte plasserer seg her, mot 7% av den øvrige befolkningen) og mer uvanlige i grupper med høyere utdanning (45% av den øvrige befolkningen har høyere utdanning, men bare 28% av de lavt nyhetsinteresserte). Deres medie- og nyhetsbruk er også mer rettet mot digitale medier (spesielt sosiale medier), og de har oftere lav tillit til medier og liten interesse for politikk.

De lite nyhetsinteresserte:

• … er oftere på nettet. 60% er på nettet mer enn 10 ganger om dagen (mot 52% av den øvrige befolkningen), og de er mer innrettet mot digitale nyheter.
• … vet oftere ikke (36% mot 15% av den øvrige befolkningen) hvor de plasserer seg selv politisk eller hvor venner plasserer seg politisk (37% mot 21%).
• … oppgir oftere ha sosiale medier som hovedkilde til nyheter (29% mot 10% i den øvrige befolkningen), men bruker både digitale og offline nyheter sjeldnere enn andre.
• … oppgir sjeldnere at de stoler på nyheter. 46% er uenige i at de stort sett kan stole på nyheter (mot 24% i den øvrige befolkningen), 44% stoler ikke på nyhetene de bruker (mot 16%), og de mener også oftere at mediene er påvirket av politisk og økonomisk press.
• … oppgir oftere å ikke ha kjøpt aviser siste uken (77% mot 57% av den øvrige befolkningen), og 83% har ikke betalt for digitale nyheter i løpet av det siste året (mot 69%).

Å unngå nyheter

Undersøkelsen tar også for seg i hvilken grad folk unngår nyheter. Dette dreier seg ikke om nødvendigvis om såkalt nyhetsunnvik, men heller om hvorvidt folk velger bort nyheter i konkrete situasjoner, og hvorfor de gjør det. Kun 4% sier de ofte prøver å unngå nyheter. De fleste oppgir at de ikke, eller bare en gang i blant, har unngått nyheter (75%).

Her får vi nyansert motsetningen i nyhetsbruk versus ikke-bruk. Og ser at det er ikke bare sånn at nesten alle følger med på nyheter og en liten gruppe er helt avkoblet, men at også de som følger med stort sett også føler behov for å unngå nyheter av og til.

Nedenfor ser vi grunner til å unngå nyheter som blir oppgitt av de som har svart at de unngår nyheter “ofte”, “noen ganger” eller “en gang i blant” (tilsammen 47% av de spurte).

Du oppga at du merker at du prøver å unngå nyheter. Hvilke av følgende, om noen, er grunner til at du aktivt prøver å unngå nyheter? (Kilde: Reuters Institute Digital News Report, Norge 2017)

Noen flere kvinner enn menn sier at de aktivt unngår nyheter (totalt 51% mot 42%). Den vanligste grunnen som blir oppgitt av begge kjønn er at nyheter kan påvirke humøret. Kvinner på sin side oppgir mye oftere enn menn å reagere på sterke bilder. Også følelsen av å ikke kunne gjøre noe med det som dekkes i nyhetene er mer framtredende hos kvinner. Menn derimot oppgir oftere som årsak at nyheter er for tidkrevende eller distraherende i forhold til viktigere ting, i tillegg til lav tillit til nyhetene.

Det er også verdt å nevne at nordmenn sier noe sjeldnere enn EU-borgere at de aktivt unngår nyheter (55% i EU mot 47% i Norge), og de oppgir sjeldnere lav tillit til mediene som årsak til å unngå nyheter, i de tilfellene de gjør det (33% i EU, 25% i Norge).

Vi har veletablerte redaksjonelle medier, relativt høy tillit til disse og er over gjennomsnittet digital i vår nyhetsbruk sammenlignet med andre land. Slike innsikter minner oss om at det likevel finnes nyanser i nyhetsbruk, også i Norge.

Tradisjonelt har nyhetsmediene vært en kilde til relevant informasjon på disse feltene. Følgelig er disse noe man burde følge med på for å oppnå status som informert borger. Forskning har historisk sett gitt god grunn til å verdsette det normative idealet om den informerte borgeren.

Man finner stadig en sammenheng mellom lavt konsum og interesse for nyheter og lavere samfunnsengasjement, enn hos de som følger nyhetsbildet i større grad (e.g. Wollebæk & Selle 2003 for norske forhold), og historisk har flere forsøkt å forklare lavt nyhetskonsum med manglende motivasjon til å forstå storsamfunnets problemer (Lippmann 1922; Prior 2005).

Norge har, lik de fleste andre land, i den seneste tiden sett en nedgang i bruken av tradisjonelle nyhetsmedier. For eksempel har den totale andelen av befolkningen som leser aviser, uavhengig av plattform, sunket fra 80 prosent i 2010 til 72 prosent i 2015 (medienorge/SSB 2015), og en rapport fra 2016 konkluderte med at 10 prosent av nordmenn er nyhetsunnvikere (Moe og Kleiven).

Betyr dette at nyhetsunnvikere, som de ofte kalles, er et demokratisk problem? Ved flere anledninger har forskning svart ja på dette spørsmålet, noe rapporten over er et nylig eksempel på. Men i denne artikkelen skal vi se eksempler på forskning som ikke innbyr til en like bombastisk konklusjon, og som kan nyansere synet på de som har et lavt forbruk av nyheter som et demokratisk problem.

Sjeldenkonsumenter

Forskningen jeg tar utgangspunkt i indikerer at begrepet nyhetsunnviker er problematisk i omtale av den aktuelle gruppen. Snarere kan de betegnes som sjeldenkonsumenter av nyheter. Dette begrepet ble introdusert av den svenske medieforskeren Ingela Wadbring i 2016, med begrunnelsen at det faktisk ikke handler om mennesker som aldri tar del i nyheter, heller om mennesker som gjør det mer sjelden enn andre. Relatert til det svenske samfunnet i disse dager, mener hun det virker umulig å unngå nyheter fullstendig, og det samme kan man påstå om norske forhold. I tillegg mener hun begrepet nyhetsunnviker innebærer en stigmatisering som i seg selv kan hindre debatten, og man risikerer å stå fast i begrepet. Andre har kommet med lignende kritikk, for eksempel av at forskere overser forskning som viser at også sjeldenkonsumenter er politisk engasjert (Woodstock 2014).

Wadbring påpeker også at det ikke er enighet om hva som definerer en nyhetsunnviker, altså hvor lite man må følge med for å kunne kategoriseres innenfor gruppen. Slutningen til Moe og Kleiven om at 10 prosent av nordmenn er nyhetsunnvikere illustrerer dette godt, og de vedgår selv at «begrepet «unnviker» er muligens noe upresist» (Moe & Kleiven 2016, s. 67). Anslaget er gjort basert på bruk av nyhetsmedier, blant annet i sammenheng med interesse for harde nyhetstyper og poengsum på en quiz med spørsmål om nyhetssaker.

Men en studie fra 2010 der man målte antall frakoblede borgere, som de ble kalt, fant at bare 1 prosent av nordmenn tilhørte en slik gruppe. Tallet var basert på antallet som verken fulgte nyheter via TV, radio eller aviser (Blekesaune, Elvestad & Aalberg 2010). I Moe og Kleivens rapport følger 50 prosent av respondentene nyheter både via en lokal og en nasjonal avis ukentlig, uavhengig av plattform, mens 30 prosent av disse ikke følger noen aviser ukentlig eller oftere. Mens rapporten fremhever at avislesingen blant denne gruppen er lavere enn hos de fleste andre nordmenn, mener jeg det er behov for et mer deskriptivt og kontekstløst begrep som muliggjør en fornuftig sammenligning innad i og mellom land.

I tillegg til at det er problematisk å definere en sjeldenkonsument, både med tanke på innhold og alderssegment, behøver også selve nyhetsbegrepet en modernisering, slik Slettemeås og Kjørstad (2016) påpeker. De viser blant annet til at nye medieprodusenter produserer nyheter med teknikker lik dem som brukes i underholdning. Dette er noe som kan bidra til å treffe særlig yngre mennesker uten at dette plukkes opp i målinger av nyhetsbruk, for eksempel gjennom sosiale medier, som Facebook og SnapChat Stories. En amerikansk studie finner at sjeldenkonsumenter kan bli informert ved tilfeldig eksponering gjennom Facebook (Lee & Kim 2017), og rapporten til Moe og Kleiven fant at nettopp sosiale medier var den mediekilden med klart høyeste dekning blant nyhetsunnvikere.

Uavhengig av hvordan man måler sjeldenkonsum av nyheter, er det trygt å si at jo yngre man er, jo mindre nyheter konsumerer man. Først i andre halvdel av 20-årene ser man at nyhetskonsumet nærmer seg en topp, gjerne knyttet til en økt tilknytning til storsamfunnet gjennom jobb og familie (Bergh 2013). Det er ikke dermed sagt at de som i denne alderen forblir sjeldenkonsumenter fullstendig mangler slike tilknytninger, men flere studier ser en sammenheng mellom lavere sosial kapital og sjeldenkonsum av nyheter (e.g. Blekesaune, Elvestad & Aalberg 2010). Som nevnt tidligere har politisk kapital også ofte blitt brukt som forklaringsvariabel på lavt nyhetskonsum, men forskning har sett tendenser til at samfunnstilknytning og demokratisk deltakelse hos unge også forekommer uten at nyheter oppleves som relevante (Costera Meijer 2007; Schrøder & Blach-Ørsten 2016). En svensk undersøkelse finner også at en del sjeldenkonsumenter beskriver seg selv som politisk interesserte (Shehata, Wadbring & Hopmann 2015).

Hva er så årsakene til at noen ikke tar del i nyhetsverdenen?

Tre typer sjeldenkonsument

Jeg intervjuet ti nordmenn mellom 25 og 30 år for å forsøke å finne et svar på dette, og fant i hovedsak tre ulike forklaringer på lavt nyhetskonsum (Helgerud 2017). Disse forklaringene er ikke gjensidig utelukkende; informantene gir som regel flere forklaringer på sitt sjeldenkonsum, men ofte med vektfordeling der en forklaring fremstår som viktigere enn andre.

1. De medlidende: Den første forklaringstypen er knyttet til overveldende følelser av medlidenhet, der informantene ble så sterkt påvirket av å se menneskelig lidelse i nyhetsbildet at det preget deres egen psykiske tilstand. De sterke følelsene ses enten i sammenheng med ekstrem empati eller hudløshet som et generelt karaktertrekk, eller hos andre i perioder med depresjon eller manglende stabilitet i livet deres. Flere av disse beskrev seg selv også som problemløsere, men størrelsen og mengden på problemene i nyhetsbildet ble oppfattet som uhåndterlige. Dette fører til at informantene aktivt unngår nyheter, blant annet ved å gjemme innhold fra nyhetskilder eller venner som deler nyhetssaker på Facebook.

2. De karriereprioriterende: Den andre forklaringen knyttet lavt nyhetskonsum til behovet for prioritering av tid særlig relatert til karriereutvikling. Informasjonen i nyhetsmedier ble ansett som for generell, og andre spissede medier fremsto som mer relevante for deres karriereplaner. Flere hadde til tider brukt nyhetsmedier på å oppdatere seg på situasjoner, men kun i sammenheng med konkrete debatter eller tema som hadde direkte nytteverdi i forbindelse med studie eller jobbsituasjonen deres.

3. De frakoblede: Den tredje forklaringen knyttet lavt nyhetskonsum til et større fokus på nære relasjoner og lav interesse for nyhetsmediers form og innhold. Følgelig hadde de også lav politisk kapital, de følte det var vanskelig å forstå og engasjere seg i politiske debatter. Disse var mer opptatt av venner og arbeidsplassen, altså sitt fysiske miljø, og så i liten grad nyheter som relevante i disse sfærene. Mens de medlidende følte en ekstrem nærhet til grufulle skjebner i nyhetsmediene, følte de frakoblede heller en manglende nærhet til bilder fra for eksempel kriger.

Lignende kategorier ble også funnet av en studie som så på sjeldenkonsum i USA, Storbritannia, Spania og Danmark (Schrøder & Blach Ørsten 2016). En nøkkel til å forstå forskjellen mellom disse forklaringene er i hvilken grad de antyder et aktivt eller passivt sjeldenkonsum. Med dette forstår man i hvilken grad et lavt nyhetskonsum er en konsekvens av et bevisst valg, eller om det skjer via for eksempel lav interesse i samfunnsstoff generelt. Blant mine informanter var det mulig å knytte særlig de medlidende og de karriereprioriterende til et aktivt sjeldenkonsum, og de frakoblede til et passivt sjeldenkonsum.

“News resisters”

Det er særlig de som aktivt velger vekk nyhetsmedier som gir motstand til ideen om sjeldenkonsumenter som demokratisk unyttige. Louise Woodstock (2014) intervjuet amerikanere som bevisst hadde begrenset sitt nyhetsinntak til et minimumsnivå – men likevel et nivå der de følte seg oppdatert. Følgelig kalte Woodstock disse for «news resisters». Hun fant at gruppen snakket lidenskapelig om tema de brydde seg om og deltok i medborgerlige aktiviteter som å stemme ved valg, donere penger og delta i demonstrasjoner. Informantene mente at nyheter virket negativt på deres vilje til å engasjere seg, heller enn motsatt, blant annet med bakgrunn i en følelse av maktesløshet, lik den de medlidende fortalte om.

I min egen studie var det også de som aktivt valgte vekk nyheter som utviste et tydelig samfunnsengasjement. Heller enn å være engasjert i den generelle politiske situasjonen, utøvde de sitt medborgerskap gjennom engasjement i saker som var relevante for deres livssituasjon eller interesseområder, som miljøsaken, utdanningspolitikk og barn med utviklingshemninger. Engasjementet fikk utløp i handlinger som involverte deltakelse i debatter og organisasjonsvirksomhet. I stedet for å oppsøke nyheter, så informantene det som mer relevant å oppsøke spissede kilder på feltet. Slik blant annet Lippmann (1922) og Prior (2005) foreslår, kan man si at disse mangler motivasjon til å håndtere storsamfunnets problemer, men altså kun på et generelt nivå.

Som vi har sett gir nyere forskning grunnlag for en fornuftig motstand til tesen om at de som sjelden konsumerer nyheter representerer et demokratisk problem. Særlig ser vi at antakelsen er problematisk i møte med de som aktivt velger vekk nyheter, altså de som med rette kan kalles nyhetsunnvikere – ironisk nok. Imidlertid er dette ennå et felt som er lite utviklet. Det er behov for mer forskning på feltet, blant annet forskning som kan fortelle noe om forholdet mellom aktive og passive sjeldenkonsumenter og deres politiske engasjement, hvilke demografiske forskjeller det er mellom disse og om samfunnsdebatten går glipp av stemmer fra ulike sosiale lag med bakgrunn i dette.

Inntil videre bør man avstå fra å svare utelukkende ja på spørsmålet om sjeldenkonsumenter av nyheter er et demokratisk problem.

Litteratur:

Bergh, J. (2013) Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper: Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Oslo, Institutt for samfunnsforskning.

Blekesaune, A., Elvestad, E. & Aalberg, T. (2010) Tuning out the World of News and Current Affairs—An Empirical Study of Europe’s Disconnected Citizens. European Sociological Review, 28 (1), s. 110–126.

Costera Meijer, I. (2007) The paradox of popularity: How young people experience the news. Journalism studies, 8 (1), s. 96–116.

Helgerud, A. (2017) Sjeldenkonsumenter av nyheter: Holdning til nyhetsmedier, medborgerskap og forklaringer på sjeldenkonsum blant unge voksne. Norsk medietidsskrift, 24 (02).

Lee, J. K. & Kim, E. (2017) Incidental exposure to news: Predictors in the social media setting and effects on information gain online. Computers in Human Behavior.

Lippmann, W. (1922) Public Opinion. New York, Harcourt, Brace & Company.

medienorge. (2016) Lesing av papiravis og nettavis en gjennomsnittsdag [Internett], Bergen, medienorge. Tilgjengelig fra: http://www.medienorge.uib.no/statistikk/medium/avis/360 [Lest 22. desember 2016].

Moe, A. & Kleiven, H.H (2016). Bruksmangfold. En analyse av nordmenns nyhetskonsum. TFoU-rapport 2016:7. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling.

Prior, M. (2005) News vs. Entertainment: How Increasing Media Choice Widens Gaps in Political Knowledge and Turnout. American Journal of Political Science, 49 (3), s. 577–592.

Schrøder, K. C. & Blach-Ørsten, M. (2016) The Nature of News Avoidance in a Digital World. I Newman, N., Fletcher, R., Levy, D. A. L. & Nielsen, R. K. (red.) Digital News Report 2016. University of Oxford, Reuters Institute for the Study of Journalism.

Shehata, A., Wadbring, I. & Hopmann, D. N. (2015) A Longitudinal Analysis of News-Avoidance Over Three Decades: From Public Service Monopoly to Smartphones. The 65th Annual Conference of the International Communication Association (ICA). San Juan, Puerto Rico, Department of Journalism, Media and Communication (JMG).

Slettemeås, D. & Kjørstad, I. (2016) Nyheter i en digitalisert hverdag. En landsdekkende undersøkelse av ungom og unge voksnes medierelaterte praksiser og nyhetskonsum via smarttelefon, sosiale medier og nyhetsaggregatorer. SIFO oppdragsrapport., (10–2016).

Wadbring, I. (2016) Om dem som tar del av nyheter i lägre utsträckning än andra, Människorna, medierna & marknaden. Medieutredningens forskningsantologi om en demokrati i förändring SOU 2016:30. Stockholm, Kulturdepartementet.

Wollebæk, D. & Selle, P. (2003) Participation and Social Capital Formation: Norway in a Comparative Perspective. Scandinavian Political Studies, 26 (1), s. 67–91.

Woodstock, L. (2014) The news-democracy narrative and the unexpected benefits of limited news consumption: The case of news resisters. Journalism, 15 (7), s. 834–849.

Da dommen falt ble det spådd en bølge av forespørsler, og det ser ut til å ha slått til. Ifølge Google hadde man den 9. desember 2014 mottatt 182 000 forespørsler om å slette søkeresultater som omfattet mer enn 652 000 pekere. Av disse ble 41 prosent etterfulgt av Google, mens 59 prosent ble avvist. I Norge er de tilsvarende tallene 1946 forespørsler og 8436 pekere, samt 39 prosent etterfulgt og 61 prosent avvist.

Fra starten av er EU-dommen blitt kritisert for å være vag og overlate for mye ansvar til de i all hovedsak amerikanske aktørene som leverer søketjenester i Europa. Istedenfor at motstykkene til vårt Datatilsyn i hvert enkelt EU-land tok ansvar, har Google måttet utviklet sine egne rutiner for å behandle slettingsforespørsler. En relativt stor andel av forespørslene blir videresendt til et juridisk spesialteam, fordi det er vanskelig å avgjøre om de fyller dommens krav.

Ifølge tidsskriftet PC World er uklarhet i dommen også årsaken til at Google frem til nå har valgt å varsle mange eiere av nettsteder som rammes av en slettingsforespørsel, uten å si hvor forespørselen kom fra. Dette har i enkelte tilfelle skapt spekulasjoner om hvem som kan stå bak, og om utgangspunktet for forespørselen var hovedteksten på nettstedet eller et innlegg i et kommentarfelt, for eksempel.

Men dette fremstår mest som innkjøringsproblemer. For tross uklarhet og kontroverser stiller EUs ulike IT-myndigheter seg helt og fullt bak dommen, og arbeider fortløpende for at den skal kunne praktiseres mer effektivt. Ikke nok med det: det legges nå opp til en kraftig utvidelse av virkeområdet for “retten til å bli glemt”.

Veien videre

Google er blitt kritisert for at lenker som er blitt slettet på de 32 lokale EU-domenene fremdeles er tilgjengelig på google.com. Googles svar er at kun et mindretall (rundt 5 prosent) bruker google.com istedenfor lokale varianter som google.no, og at en utvidelse til .com vil ramme millioner av brukere i land hvor domstolene aldri ville kreve slikt innhold fjernet.

Dette argumentet har ikke overbevist EUs personvernmyndigheter, hvis “Article 29 Working Party” nylig utarbeidet nye og mer presise retningslinjer til leverandørene. Konsekvensen av et av disse punktene (spesifikt nummer 7) blir at Google med flere ikke bare må slette pekere på lokale domener, men også på (det oftest USA-baserte) .com-domenet.

Om tiltaket gjennomføres i sin mest radikale form, innebærer det at EU-domstolen kan påvirke hva amerikanere leser på nettet. Forfatter og nettaktivist Cory Doctorow mener konsekvensene potensielt er enda mer dramatiske:

But EU data protection regulators say that because Europeans can simply load the US version of Google and see the censored results that Google has not done enough. It’s conceivable that they could demand that Google block “forgotten” results from searches originating on a European IP address, but that would also be trivial to circumvent. Ultimately, the only way to accomplish the European goal is to block the results worldwide. This would be a policy disaster.

Doctorow er på ingen måte alene: New York Times skrev på lederplass at dommen “kan undergrave pressefriheten og ytringsfriheten”, mens Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales mener det dreier seg om regelrett meningssensur i global målestokk.

Foto:Sebastien Wiertz cb

Tasten alle leter etter.

Den store forskjellen på europeisk og amerikansk ytringskultur kom smertelig klart til uttrykk i Washington Posts dekning av den europeiske pianisten Dejan Lazic, som for noen måneder siden ba avisen fjerne en ufordelaktig anmeldelse av en konsert fordi Google-søk på ham ga et feilaktig inntrykk av hans kompetanse:

Never mind that such an attitude torpedoes the very foundation of arts criticism, a pursuit that even Lazic says makes us “better off as a society.” Never mind that it essentially invalidates the primary function of journalism, which is to sift through competing, individual storylines for the one that most closely mirrors a collective reality. Or that it undermines the greatest power of the Web, as a record and a clearinghouse for our vast intellectual output.

Til EUs forsvar kan det sies at om kampen for personvernet skal ha noen mening i vår tid, så må den nødvendigvis føres på en global arena. En nærliggende sammenligning er kampen mot ulovlig fildeling på nettet, som lenge har vært verdensomspennende, som har resultert i at Google årlig fjerner millioner av pekere til lovstridig innhold og som nylig førte til at det notoriske fildelingsnettstedet The Pirate Bay ble stengt.

Innskjerpingen av retningslinjene må også ses i lys av arbeidet som nå pågår i EU med å modernisere unionens personvernlovgivning. Det arbeides nå med et forslag til ny personvernforordning og et nytt direktiv om “beskyttelse av personopplysninger med hensyn på forebygging, avsløring, undersøkelser eller rettsforfølgning av overtredelser.” Selv om arbeidet med disse sakene begynte lenge før Snowden-affæren, ble den en kraftfull påminnelse om at personvern, som friheten, er en rettighet som må gjenvinnes gang på gang.

Amerikanske myndigheter har på sin side forholdt seg avventende, som rimelig kan være med tanke på at landets lover fremdeles gir e‑tjenester fri adgang til å krenke personvernet til ikke-amerikanere. I sitt arbeid med en ny digital personvernlov har dessuten Obama-administrasjonen gått langt i retning av å styrke brukernes rettigheter overfor datalagrerne, og lovfeste en rett til å slette eller endre uriktige data.

En “rett til å bli glemt” får man ikke i USA så lenge grunnlovens første tillegg (“Congress shall make no law […] abridging the freedom of speech, or of the press”) står ved lag, men en viss bevegelse i samme retning som EU er altså tenkelig på sikt.

Den norske tausheten

På mange måter har den norske debatten om “retten til å bli glemt” fulgt et velkjent mønster fra den generelle personverndebatten. Man får en viss økning i aktiviteten når enkelthendelser setter spørsmålet på dagsordenen (som Snowden-avsløringene i 2013), og deretter dør den ganske raskt hen.

I Aftenposten finner vi for eksempel rundt dusinet saker om “retten til å bli glemt” i ukene etter at dommen falt, siden er det bare publisert én artikkel (i oktober, da slettestatistikk for Norge ble kjent). Dette overrasker ikke undertegnede. Som mangeårig personverndebattant og forfatter av en nylig utgitt bok om overvåkningssamfunnet var jeg forberedt på – og har denne høsten til fulle fått bekreftet – at slike spørsmål oppfattes som usexy i norsk offentlighet.

Til en viss grad kan dette forklares med at konsekvensene av “retten til å bli glemt” så langt er neglisjerbare. 270 000 slettede pekere i Europa i løpet av noen måneder kan høres mye ut, men satt opp mot de mer enn 30 billioner pekerne Google indekserer til enhver tid virker tallet totalt insignifikant. De slettede pekerne utgjør faktisk bare i underkant av én milliontedels prosent av Google-totalen.

Argumentet om at den vilkårlige slettingen av søkeresultater langsomt vil påføre oss et slags kollektivt hukommelsestap, kan imøtegås med at det kun er pekerne i Google og andre søkemotorer som slettes, ikke innholdet i seg selv. Takket være nettets desentraliserte, pekerbaserte struktur vil det alltid finnes andre måter å finne samme informasjon på, og nettbrukere er kjent for å være kreative når de støter på hindre av ulike slag.

Om de praktiske konsekvensene så langt er minimale, er det likevel prinsipielle sider ved EU-dommen som fortjener bredere debatt. Ta spørsmålet om kontroll med ytringers synlighet, for eksempel. Vil vi virkelig ha det slik at det er amerikanske selskaper som tar den endelige beslutningen, og ikke lokale organer underlagt demokratisk kontroll?

Og hvis EU får gjennomslag for at dommen også gjelder amerikanere, skaper ikke det da farlige presedenser? Hva skjer hvis myndighetene i India, Kina eller Russland, som vil rammes av EU-dommen via sine lokale Google-varianter, innfører lover basert på samme prinsipp? Ville vi være villige til å godta kinesiske standarder for hva som fortjener å glemmes på nettet?

Apropos kinesiske standarder: Minstekravet for sletting er altså ikke at informasjonen er usann, har en injurierende form eller er hetspreget, men kun at søkeren opplever den som irrelevant eller utdatert. Ifølge Google er mange slettingsvedtak ene og alene basert på informasjon som søkeren legger inn i et webskjema. Dette følger forsåvidt av EUs retningslinjer, som stipulerer at den som publiserer informasjonen ikke skal informeres når en peker kreves fjernet, og at vedkommende heller ikke har noen mulighet til å anke vedtaket.

At andre enn søkeren kan ha et annet syn på saken, at publisisten f.eks. kan være en avis av nasjonal betydning og at det ligger i journalistikkens oppdrag å veie individets behov for privatliv opp mot samfunnets behov for informasjon, viser EU liten forståelse for. Det er, som Halvard Haukeland Fredriksen nøkternt konstaterer i sin gjennomgang av dommen, “ikke journalistisk unntak for søkemotorer”.

Britisk presses dekning av EU virker ofte jingoistisk og hysterisk, men i dette tilfellet har euroskepsisen i det minste ført til at journalister spør hva dommen og oppfølgingen av den kan bety for pressefriheten på sikt. Noe tilsvarende har vi ikke sett i Norge. Ingen av våre ledende kommentatorer har grepet tak i saken, og det har ikke vært debatter av betydning i massemediene.

Meg vites har norske medier heller ikke kopiert den britiske praksisen med å si fra om de får vite at pekere blir slettet. Kan hende skyldes det at det ikke finnes pekere til norske medier blant de mer enn tusen som så langt er slettet av Google, men en avklaring av det prinsipielle ståstedet i slike saker hadde vært verdifullt for leserne.

Uansett hva man ellers måtte mene om “retten til å bli glemt”, har vårens EU-dom fungert som en prøve på hvordan vi som samfunn håndterer en potensiell trussel mot det frie og åpne nettet, og i forlengelsen av det ytrings- og pressefriheten. Det er vanskelig å fri seg fra intrykket av at resultatet – som så mange ganger tidligere på dette feltet – er “ikke bestått”.

Google selv har nøyd seg med å betegne dommen som overraskende og skuffende, men særlig amerikanske kommentatorer har fordømt den som et sjokkerende angrep på friheten til å bli informert — informasjonsfriheten — og dermed på selve ideen om et fritt Internett. De fleste reaksjonene fra europeiske kommentatorer er mer nyanserte. Det er ingen tvil om at dommen legger klare føringer i retning av styrket personvern, men den etterlater samtidig en rekke ubesvarte spørsmål som gjør at det er for tidlig å si noe sikkert om hvilke praktiske følger den vil få.

Slette “irrelevante” søkeresultater

Meget kort fortalt har EU-domstolen avgjort at personverndirektivet (direktiv 95/46/EF) som utgangspunkt og hovedregel gir enkeltpersoner rett til å kreve at søkemotorselskaper som Google sletter søkeresultater som er «inadequate», «irrelevant», «no longer relevant» eller «excessive» (avsnitt 94 i dommen).

Ifølge EU-domstolen må nemlig bestemmelsene i EUs Charter om grunnleggende rettigheter som gjelder respekt for privatlivet (artikkel 7) og vern av personopplysninger (artikkel 8) i prinsippet gå foran offentlighetens interesse i å finne slike opplysninger ved søk på den aktuelle personens navn (avsnitt 97 i dommen).

Unntak fra dette utgangspunktet krever særlige grunner («particular reasons»), noe som først og fremst vil være aktuelt for offentlige personer. Selv her krever imidlertid EU-domstolen at det foreligger en tungtveiende offentlig interesse («[a] preponderant interest of the general public») for at informasjonsfriheten skal gå foran personvernet.

Personverndirektivet er innlemmet i EØS-avtalen og det er liten grunn til å tolke det på noen annen måte i EØS-rettslig sammenheng. Om spørsmålet skulle bli reist for EFTA-domstolen, vil den temmelig sikkert legge EU-domstolens syn til grunn. Dommen må derfor kunne påberopes også av norske borgere som ønsker å bli glemt av Google eller andre søkemotorselskaper.

Google mot Mario Costeja González

I den konkrete saken mellom Google og Mario Costeja González slo EU-domstolen fast at Google må sørge for at søk på González’ navn ikke lenger viser til en 16 år gammel notis i en katalansk avis som opplyser om tvangsauksjon av boligen hans for å dekke gjeld til sosialtjenesten. Den endelige avveiningen ble riktignok som vanlig overlatt til de nasjonale domstolene, men EU-domstolen karakteriserte de aktuelle opplysningene som følsomme for González’ privatliv, viste til tidsforløpet på 16 år og la til at det ikke synes å foreligge tungtveiende offentlig interesse av opplysningene.

På veien frem til denne konklusjonen besvarte EU-domstolen flere meget viktige spørsmål knyttet til rekkevidden av EUs personvernlovgivning.

1. Google behandler personopplysninger

For det første slår dommen fast at søkemotorer som Google driver en aktivitet som er omfattet av personverndirektivet. Det bærende synspunkt er at når søkemotorer systematisk og kontinuerlig gjennomgår all informasjon som publiseres på Internett for å gjøre den søkbar, er dette behandling av personopplysninger.

En rett til å bli glemt? Googles eget forslag til søkeord.

Domstolen lot seg ikke overbevise av Googles argument om at søkemotorer faller utenfor direktivet fordi de ikke skiller mellom personopplysninger og annen informasjon. Ifølge EU-domstolen er det tilstrekkelig at personopplysninger inngår i den informasjonen som behandles. At opplysningene allerede er blitt offentliggjort på Internett av andre og ikke på noe vis endres av Google, hindrer ikke at Google «behandler» opplysningene i direktivets forstand.

2. Google er “registeransvarlig”

For det annet slår dommen fast at et selskap som driver en søkemotor, er å anse som «registeransvarlig» i henhold til personverndirektivet. Google argumenterte forgjeves med at selskapet ikke er registeransvarlig fordi det verken har kjennskap til eller kontroll med informasjonens innhold. En av EU-domstolens medlemmer, generaladvokaten som i juni 2013 kom med sitt forslag til hvordan saken burde løses, sa seg langt på vei enig med Google på dette punkt.

EU-domstolens dommere la imidlertid større vekt på formåls- og konsekvensbetraktninger: Det er viktig at søkemotorselskaper som Google omfattes av direktivet fordi deres virksomhet kan gripe inn i personvernet på et særlig omfattende vis. Google gjør personopplysninger tilgjengelige for enhver internettbruker, herunder internettbrukere som ellers ikke ville funnet frem til den nettside hvor opplysningene er offentliggjort. På sett og vis er jo dette hele poenget med Google. EU-domstolens resonnement er ganske enkelt at det nettopp av denne grunn er viktig at søkemotorselskaper anerkjennes som ansvarssubjekt under direktivet.

3. Gjelder ikke-europeiske selskaper

For det tredje slår dommen fast at personverndirektivet gjelder for ikke-europeiske søkemotorselskaper dersom de har en filial eller et datterselskap i et EU-land som markedsfører og selger reklameplass (slik som Google Spain i den konkrete saken). Google innvendte at selskapets europeiske datterselskaper ikke behandler noen personopplysninger ettersom de ikke har noe som helst med Googles søkemotor å gjøre – Google Search drives av morselskapet Google Inc., som er hjemmehørende i California, USA. EU-domstolen viste imidlertid til at Google Spains salg av reklameplass er uløselig forbundet med driften av søkemotoren og at hensynet til effektiv beskyttelse av borgernes grunnleggende rettigheter tilsier at personverndirektivet må komme til anvendelse også på behandling av personopplysninger som skjer i regi av Google Search.

Dette standpunktet er viktig ikke bare i et personvernperspektiv, men også for den europeiske internettindustriens mulighet til å konkurrere med aktører fra andre verdensdeler. En rettstilstand hvor for eksempel amerikanske selskaper kunne unnslippe EUs personvernlovgivning gjennom å legge all behandling av EU-borgeres personopplysninger til datterselskaper utenfor EU, ville være ødeleggende for europeiske selskapers forsøk på å ta opp konkurransen. EU-domstolens enkle resonnement er at dersom man tjener penger i EU, så kommer EUs personvernlovgivning til anvendelse.

Med dette har domstolen i realiteten foregrepet – og dermed samtidig forhåndsgodkjent – Kommisjonens forslag om at EUs nye personvernforordning skal gjelde også for ikke-europeiske selskaper så lenge disse tilbyr varer eller tjenester i EU. Rettspolitisk er standpunktet velkomment, men det må være lov å karakterisere EU-domstolens tolkning av det territorielle anvendelsesområdet for dagens personverndirektiv som temmelig frisk.

4. Du kan kreve at Google sletter

For det fjerde slår dommen fast at enkeltpersoner kan fremsette et krav om sletting direkte overfor søkemotorselskapene. Google hevdet forgjeves at krav om sletting alltid må rettes mot den som har publisert de aktuelle opplysningene på Internett. EU-domstolen fremhevet imidlertid søkemotorselskapenes selvstendige ansvar for de personopplysninger som de behandler. Også på dette punkt i dommen fremheves søkemotorenes helt sentrale rolle i samfunnet: Søkemotorenes systematisering av personopplysninger som er lagt ut på nettet representerer et mer alvorlig inngrep i personvernet enn den opprinnelige publiseringen av enkeltopplysninger nettopp fordi et googlesøk gjør det mulig å sette sammen en detaljert profil av en person og fordi internettets tilgjengelighet gir informasjonen et allestedsnærværende preg.

Også her legger EU-domstolen avgjørende vekt på formåls- og konsekvensbetraktninger: Når det er resultatlisten etter et googlesøk som er det største problemet for borgere som ønsker å verne om sitt privatliv, er det kort og godt mest effektivt at krav om sletting kan fremmes direkte overfor søkemotorselskapet.

5. Ikke journalistisk unntak for søkemotorer

For det femte innebærer søkemotorselskapenes selvstendige ansvar for de personopplysninger som de behandler at treff kan kreves slettet selv om informasjonen på den aktuelle nettsiden er lovlig publisert. Dette er en meget viktig avklaring, både praktisk og prinsipielt.

Den konkrete tvisten mellom Google og Mario Costeja González er illustrerende. González krevde opprinnelig at også den katalanske avisen som hadde publisert notisen om tvangssalget av boligen hans, skulle fjerne informasjonen fra nettet. Dette kravet ble imidlertid avvist av det spanske datatilsynet, som viste til at personverndirektivet gjør unntak for offentliggjøring av personopplysninger som skjer i journalistisk øyemed. Ifølge EU-domstolen kan ikke søkemotorselskaper som Google påberope seg dette unntaket. Også i tilfeller hvor dette unntaket ikke er aktuelt, kan det tenkes at Google må slette treff selv om det ikke er grunnlag for noe krav om sletting mot den som har publisert de aktuelle opplysningene på Internett. Både hensynet til ytringsfriheten og den omstendighet at offentliggjøring av personopplysninger på en nettside med en begrenset leserkrets representerer et mindre inngrep i privatlivets fred, kan føre til at Google må forholde seg til strengere rettslige krav enn dem som har publisert de aktuelle opplysningene på nettet.

Dommerne mot røkla

Først etter å ha ryddet av veien alle disse underproblemstillingene kunne EU-domstolen gi seg i kast med spørsmålet om personverndirektivet gir borgerne rett til å kreve slettet henvisninger til personopplysninger som i og for seg er riktige, men som vedkommende ønsker at skal «bli glemt». På dette punkt stod Mario Costeja González nokså alene – ikke bare Google, men også EU-kommisjonen og de fleste av de EU-statene som involverte seg i saken mente at direktivet ikke gir opphav til en slik «rett til å bli glemt».

EU-domstolens generaladvokat var av samme oppfatning og uttalte at man i motsatt fall ville «ofre» ytrings- og informasjonsfriheten på personvernets alter. Han advarte også mot en mellomløsning hvor søkemotorselskapene må avveie hensynet til personvernet og hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten, fordi dette etter hans oppfatning ville innebære en form for privat sensur av (lovlig) offentliggjort informasjon og dessuten kunne utsette søkemotorselskapene for et uhåndterlig antall krav om sletting. Generaladvokaten påpekte også faren for at søkemotorselskapene ville kunne reagere med nærmest automatisk aksept av alle krav om sletting, noe som potensielt vil få store konsekvenser for informasjonsfriheten.

Enigheten mellom Google, EU-kommisjonen og generaladvokaten er utvilsomt mye av årsaken til at EU-domstolens avvikende standpunkt kom som en betydelig overraskelse. I all enkelhet viser dommen at EU-domstolen legger større vekt på personvernet og mindre vekt på informasjonsfriheten enn forventet. Det er meget interessant hvordan generaladvokatens mange henvisninger til ytringsfriheten forbigås i stillhet. Den nært beslektede informasjonsfriheten nevnes riktignok flere steder, men den klassifiseres ikke som en grunnleggende rettighet av samme rang som personvernet. Tvert imot gjør EU-domstolen det temmelig klart at personvernet som utgangspunkt og hovedregel må gå foran offentlighetens interesse i å finne personopplysninger gjennom googlesøk – som alt nevnt må det foreligge særlige grunner for at informasjonsfriheten skal gå foran personvernet.

Med dette ikke bare foregriper EU-domstolen forslaget om å innføre en rett til å bli glemt som en del av at EUs nye personvernforordning – ved å slå fast at denne retten kan anføres også overfor søkemotorselskaper som Google, går domstolen enda lenger enn EU-kommisjonens forslag.

Uklare praktiske konsekvenser

Når det likevel er vanskelig å si noe sikkert om hvilke praktiske konsekvenser dommen vil få, skyldes det dels at den etterlater flere ubesvarte spørsmål og dels at det gjenstår å se hvordan Google og andre søkemotorselskaper vil innrette seg for å etterleve dommen.

For å ta det siste først: Google har på meget kort tid etablert en midlertidig løsning hvor personer som mener å ha krav på å bli glemt av søkemotoren kan henvende seg til selskapet. Ifølge selskapet mottok man mer enn 12.000 slike krav allerede første dag. Det gjenstår imidlertid å se hvordan Google vil håndtere kravene. EU-domstolen legger opp til at selskapet skal foreta en konkret vurdering av hver enkelt sak, men dette vil være svært ressurskrevende. Det vil dessuten være belastende for Google å bli eksponert som en slags semioffisiell sensurmyndighet. Det er nok derfor ikke utenkelig at generaladvokaten får rett i at selskapet velger å akseptere nær sagt alle krav om sletting. Som et privat selskap har jo ikke Google noen rettslig forpliktelse til å begrense inngrepet i informasjonsfriheten til det strengt nødvendige. Av kommersielle årsaker vil det imidlertid være problematisk for Google dersom andre søkemotorer – som trolig vil få inn langt færre krav om sletting – tar kostnadene med grundigere vurderinger og derfor ender opp med færre «hull» i resultatlistene. Det er derfor forståelig at Google har varslet at man vil tenke nøye gjennom hvordan man skal etterleve EU-domstolens føringer.

Sletting kun av personens navn

I vurderingen av dommens potensielle følger for informasjonsfriheten er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at retten til å bli glemt av søkemotorene bare gjelder for søk på en persons navn. Flere av de mest kritiske kommentatorene synes å ha oversett dette vesentlige poenget. Selv om søk på Mario Costeja González’ navn ikke lenger vil vise til avisnotisen om tvangssalget av boligen hans, så vil notisen fortsatt dukke opp om man søker etter tvangsauksjoner i Katalonia e.l.

Blant de nye spørsmål som dommen gir opphav til, er det kanskje særlig unntaket for offentlige personer som må utdypes gjennom fremtidige rettsavgjørelser: Når foreligger det «[a] preponderant interest of the general public» som tilsier at informasjonsfriheten må gå foran personvernet? Og hva om Google for enkelhets skyld sletter mer enn påkrevd? Skal medier som på dette vis blir «sensurert» av Google kunne påklage dette? Hvis ja, hvordan og til hvem?

Dommere setter grenser for politikk

Listen over ubesvarte spørsmål kunne imidlertid enkelt vært gjort lengre. Saken er ganske enkelt at det nesten 20 år gamle personverndirektivet ikke er tilpasset søkemotorenes virksomhet. Forslaget til en ny personvernforordning vil i noen grad avhjelpe dette, men etter dommen fra EU-domstolen bør EUs lovgivende organer klargjøre hvilke følger ulike bestemmelser i den nye forordningen vil få for søkemotorselskapene.

EU-lovgivers muligheter for å skreddersy nye personvernregler for søkemotorselskaper er imidlertid nå begrenset av EU-domstolens syn på avveiningen mellom personvernet og informasjonsfriheten. Domstolens tolkning av artikkel 7 og 8 i EUs Charter om grunnleggende rettigheter etablerer en rettslig ramme som bare kan mykes opp gjennom endring av selve EU-traktaten, noe som er temmelig upraktisk. Dommen er av denne grunn et meget klart uttrykk for rettsliggjøring av det som i realiteten er vanskelige politiske avveininger: I EU er det til syvende og sist opp til juristene i EU-domstolen, ikke politikerne i EUs lovgivende organer, å avveie personvernet mot informasjonsfriheten.

Kronglete og lite prinsipielt

Uavhengig av hva man måtte mene om den avveiningen som EU-domstolen kom frem til, så er det problematisk at dommen ikke akkurat er lettlest. Domsgrunnene er kronglete, tekniske og postulerende snarere enn åpent drøftende. Generaladvokatens innvendinger forbigås i stillhet og det gis ikke egentlig noen prinsipiell begrunnelse for den avveiningen av personvernet mot informasjonsfriheten som deretter legges til grunn for tolkningen av de ulike bestemmelsene i personverndirektivet. Relevant rettspraksis fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg omtales ikke med ett eneste ord. Og forbudet mot offentlige dissenser leder til at man ikke får vite om det var intern uenighet i dommerkollegiet.

Kontrasten er stor til de åpne og prinsipielt anlagte votaene man kunne forventet fra for eksempel U.S. Supreme Court i en tilsvarende sak. Amerikanske kommentatorer har nok fått med seg at man i Europa avveier personvernet og informasjonsfriheten på en annen måte enn i USA, men det er svært tvilsomt om EU-domstolens begrunnelse er egnet til å overbevise noen på den andre siden av Atlanterhavet.

Hva så med Norge? Som alt nevnt er personverndirektivet innlemmet i EØS-avtalen. I praksis vil derfor EU-domstolens avveining av personvernet mot informasjonsfriheten være styrende også for Norge. Hva norske jurister og politikere måtte mene om spørsmålet er derfor sørgelig uinteressant – her som ellers er vi i realiteten henvist til å ta utviklingen i EU til etterretning.

Ytringsfriheten kan grovt sett deles inn i fem elementer. Den består av retten til å søke, motta, lagre, bearbeide og publisere informasjon. Hva kan regjeringen gjøre for å bedre ytringsfriheten på de ulike punktene?

1. Retten til å søke informasjon

Sørg for at alle offentlige organer publiserer offentlig postjournal på nett (ikke bare statlige). Offentlig elektronisk postjournal (OEP) har vært en stor suksess – følg dette eksemplet.

Fjern adgangen til ikke å journalføre organinterne dokumenter. Muligheten for å unnlate å journalføre slike dokumenter gjør det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å følge mange saker i forvaltningen. Det som må endres, er arkivforskriftens paragraf 2–6.

Stans Kulturdepartementets eget forslag om at SMS-meldinger ikke lenger skal regnes som journalføringspliktige dokumenter.

Sett en stopper for praksisen med å forhåndsklassifisere dokumenter ved journalføring. Det gir flere og ofte feilaktige og unødvendige unntak.

Få fortgang i arbeidet med fulltekstpublisering av dokumenter som uansett ikke skal unntas fra offentlighet. Det vil spare både publikum og forvaltningen for mye unødig arbeid.

Sørg for at alle offentlige data som ikke er sikkerhetsgradert, taushetsbelagt eller unntatt offentlighet av andre grunner, blir gjort tilgjengelige i den form publikum ønsker. Rådata skal normalt utleveres, til priser som speiler det offentliges kostnader knyttet til tilgjengeliggjøringen.

Gjennomgå reglene for offentlighet i rettspleien, med sikte på å innføre et system hvor bevismateriale som skal presenteres i rettssalen, er offentlig fra det øyeblikk tiltale er tatt ut (i straffesaker), eller et visst tidsrom før rettssaken starter, f.eks. berammingstidspunktet i sivile saker.

Endre reglene om adgang til dokumentasjon fra norske straffesaker slik at alt i utgangspunktet kan dokumenteres – også ved foto, billedopptak eller lydopptak. Regelendringen bør også føre til at det kan gjøres unntak, for eksempel for tiltaltes, fornærmedes og enkelte vitners forklaringer.

2. Retten til å motta informasjon

Styrk kildevernet gjennom å innføre et reelt kildevern, hvor journalister og redaktører nektes å vitne om kilder de har lovet anonymitet. Vernet bør endres fra å være en rettighet for redaktører og journalister til å bli en rettighet for kilden.

Parallelt med dette:

Innfør etterforskningsforbud av medienes kilder.

Styrk medienes kildevern gjennom begrensninger i politiets metodebruk.

Styrk varslervernet ved å endre arbeidsmiljølovens varslerparagraf (§2–4). En samlet arbeids- og sosialkomité sier i en innstilling til Stortinget (Innst. 71 S 2010–2011) om varslerparagrafen og virkningen av den at “det må gjennomføres en evaluering av reglene i løpet av denne stortingsperioden”.

3. Retten til å lagre informasjon

Sørg for at det i det kommende EU-direktivet om personvern tas inn en regel som tilsvarer den norske personopplysningslovens bestemmelse om at personvernloven ikke begrenser retten til innsyn etter offentlighetsloven.

I tilknytning til det samme direktivet, sørg for å få presisert at “retten til å bli glemt” ikke kan gjelde synspunkter og betraktninger man har gitt til kjenne i kommentarfelter, på blogger osv. i voksen alder. En ubetinget eller omfattende rett til sletting av denne typen opplysninger vil kunne medføre at viktige deler av den historiske dokumentasjonen av for eksempel offentlige ordskifter går tapt.

4. Retten til å bearbeide informasjon

Sørg for at offentlige dokumenter og data gis ut i de formater som den som ber om innsyn ønsker, så sant de foreligger i dette formatet.

5. Retten til å publisere informasjon

Sørg for å innføre en samlet medieansvarslov som tydeliggjør ansvarssubjekter og ansvarsforhold i redigerte medier.

Styrk det strafferettslige redaktøransvaret, ikke opphev det, slik flertallet i det såkalte medieansvarsutvalget foreslo.

Innfør eneansvar for ansvarlig redaktør – etter den svenske modellen.

Krever mye

Vi har lett for å tro at ytringsfrihet og informasjonsfrihet er enkelt. Det er det ikke – det er svært krevende demokratiske størrelser. De krever mye av dem som skal utøve rettighetene, mye av dem som kan oppleve ubehag på grunn av dem og mye av dem som skal utforme reglene og prinsippene. Det siste lar seg imidlertid gjøre som en fruktbar, politisk øvelse, med demokratiets beste kjennetegn som rettesnor. Det er å håpe at den nye regjeringen griper sjansen.

Informasjonsfrihet — mottakelsesfrihet

Finnes det informasjonsfrihet i Tsjetsjenia og er denne informasjonen autentisk? Har sivilbefolkningen og journalistene tilgang på den informasjonen de ønsker? Står de fritt til både å passivt motta informasjon, samtidig som de aktivt har muligheten til å søke, oppbevare og bearbeide informasjon? Er det offentlige rom utbygd med kanaler og institusjoner som fremmer en åpen og opplyst samtale?

Anna Poltikovskaja intervjuet en rekke mennesker. Under er et utdrag fra ”En reise i Helvete”. Jenta i dette utdraget flyktet fra Groznyj under en bombing av byen. Hun satte kursen mot byen Znamenskoje, da hun hadde hørt at man ble tatt vare på der.

- Jeg heter Dina Salikhova. Jeg er 18 år gammel. (…) Den unge piken lider av en form for sløvhet og ligner en stenblokk, selv når hun svarer på spørsmålene mine. (…) Ansiktet hennes er like blekt som den gipsen man lager byster av. Øynene stirrer stivt på gjerdet, blikket er tomt og fraværende.
— Jeg kom fra Groznyj til fots, gjennom kløften. Vi gikk på lykke og fromme. Vi trodde aldri vi skulle komme frem noe sted. I Groznyj skyter de uten stans… Hvis folk ikke klarer å komme seg unna bombene, blir de drept. (…) Familien vår bestemte seg for å dra.
(…) Hva tilbyr den lille byen Znamenskoje i dag til disse skitne, utsultede menneskene som
har lidd så mye? (…)
Svaret er enkelt: Znamenskoje tilbyr ingenting.
Hvor er legen som står klar til å ta seg av Dina Salikhova?
Det er ingen lege.
Hvor er sengen som kunne motta Dina Salikhova?
Det er ingen seng.
Hvor er tallerkenen med varm suppe som Dina Salikhova skulle få fra Den russiske
føderasjonen?
Ingen suppe heller.

Mange tsjetsjenere får ikke tilgang til den informasjonen de trenger for å overleve. Dina, som trodde hun rømte til et sted hvor hun ville bli tatt vare på, var feilaktig informert. Nettopp dette opplever mange tsjetsjenere. De opplever at den informasjonen de får, ikke er autentisk.

Et av hovedproblemene er at staten tar kontroll over den frie pressen, i form av oppkjøp av aviser og TV-stasjoner. I 2009 reiste Reporters Without Borders til Tsjetsjenia, der de blant annet møtte president Ramzan Kadyrovs pressekontor. De forteller at Tsjetsjenia har fem aviser, fire magasiner og fem distriktsaviser. I tillegg har de to lokale TV-stasjoner som dekker hele det tsjetsjenske området. Videre skal også hvert distrikt ha sin egen TV- og radiostasjon. Pressekontoret forteller at også russisk media distribueres i Tsjetsjenia. De største nasjonale TV-kanalene kan ses i Tsjetsjenia (riktignok med spesiell tilgang til satellitt) og disse skal være tilgjengelige uten restriksjoner. Pressekontorets talsmann legger til at ”Så lenge det er forespørsel, vil avisene være der.” Reporters Without Borders forteller at de fant noen av disse avisene på flyplassen, men de klarte ikke å bekrefte om de var i salg i andre deler av landet.

Pressekontoret forklarte at det er stor tilgang på informasjon, i form av både aviser og TV. Etter intervjuet med pressekontoret møtte Reporters Without Borders en mann ved navn Khozhbaudi Borkhazhyev. Han var redaktør for avisen ”Gums” og president i ”Unionen for tsjetsjenske journalister”. Borkhazhyev fortalte at nesten all pressen er finansiert av staten, ettersom krigen og dårlig økonomi tok knekken på de uavhengige avisene. Det er altså stor tilgang på aviser og TV, men svært få av disse er uavhengige. Derfor sporer Reporters Without Borders opp en mann ved navn Lyoma Turpalov. Han er redaktør for den uavhengige avisen ”GroznenskiyRabochiy” og forteller gladelig;

Som i ethvert politisk system, må du la være å formidle heftig kritikk for å unngå å bli straffet (…) Før var det to uavhengige aviser i tillegg til denne, men de har ikke vært publisert på over ett år.

Vi kan altså konkludere med at det finnes svært få uavhengige medier i Tsjetsjenia. Dermed er det enkelt for staten å kontrollere informasjonen som formidles. Når uavhengige aviser, som russiske ”Novaja Gazeta”, trykker kritiske artikler og rapporterer fra konflikten i Tsjetsjenia, vekker dette oppsikt. Igjen er det tydelig at ytringsfriheten er preget av sensur og kontroll.

Som vi ser, er ikke forklaringene til de to mennene og det tsjetsjenske pressekontoret sammenfallende. Pressekontoret sier at det er god tilgang på informasjon, mens Turpalov mener at det er vanskelig å få tilgang på informasjon. Anna Politkovskaja reiste rundt og samlet informasjon. Hun skrev om det hun så og hørte, om det folket fortalte henne. Allikevel forteller hun og mange andre journalister at det ikke er lett å hente denne informasjonen.

Naturlig er det også at når det er vanskelig å få tilgang på den autentiske informasjonen, er det også vanskelig å få innsyn i informasjon man søker. Som en følge av dårlig infrastruktur samt sensur og kontroll av media, blir det vanskelig for den gjennomsnittlige tsjetsjener å få tilgang til den informasjonen han måtte ønske.

Det har også vist seg å være vanskelig for internasjonale organisasjoner å få tilgang til de dokumentene de måtte ønske. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som en rekke tsjetsjenske og russiske enkeltpersoner har oppsøkt for å prøve sine saker, har til tider opplevd det som svært vanskelig å hente ut informasjon. I 83 forskjellige saker har Den europeiske menneskerettighetsomstolen holdt Russland ansvarlig for brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Problemet er at i mange av disse sakene har ikke Russland gitt tilgang til nødvendig informasjon. De russiske myndighetene sier selv at de i mange tilfeller gir tilgang til informasjonen som retten spør etter. Allikevel påpeker de at det i mange saker ikke er mulig å gjøre dette og henviser til Artikkel 161 i ”The Russian Code of Criminal Procedure”. Denne artikkelen gjør det legalt å holde tilbake informasjon for å beskytte de forskjellige partene i saken. Hva forteller dette oss? Jo, disse eksemplene viser at Russland setter nasjonale lover over internasjonal lov når det passer dem. I realiteten holder de tilbake den informasjonen de ønsker, selv overfor en så mektig organisasjon som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Under ytringsfriheten ligger det også et krav om infrastruktur. Myndighetene skal gjøre det mulig å samle inn den informasjonen man måtte ønske, både for journalister og sivilbefolkningen. Dermed er det viktig at det er tilgang til områdene hvor informasjonen befinner seg. I en rapport fra 200426 skriver den internasjonale Helsingforskomiteen for menneskerettigheter at det er vanskelig for journalister utenfra å komme inn i landet. Dette kan Human Rights Watch bekrefte, da de i 2003 ble nektet offentlig tilgang til Tsjetsjenia for tiende gang. De få journalistene som reiser til Tsjetsjenia, drar sammen med det russiske militæret og får ikke lov til å oppsøke de kildene de måtte ønske.

Mediepolitikk handler som kulturpolitikk ellers egentlig om hvordan staten ivaretar det Ytringsfrihetskommisjonen i sin tid kalte dens ”infrastrukturansvar” i forhold til offentligheten: Staten skal se til at vilkårene ligger til rette for reell ytrings- og informasjonsfrihet. Mangfold og kvalitet skal kjennetegne mest mulig av medie- og kulturtilbudet.

Det er altså klart legitimt å introdusere eller endre lover og regler som diverse aktører i medier og kulturliv må forholde seg til hvis en med dette bedrer offentlighetens demokratiske infrastruktur. Hvis det tjener det overordnede målet best, kan man selvfølgelig også bestemme seg for å gjøre ingenting, altså overlate et område til markedskreftene og seg selv.

Men hvis man sier man vil overlate noe til markedet, kan man vanskelig samtidig si at staten skal fastsette hva markedet skal si.

Kulturdepartementets ledelse prøver seg likevel nå med denne typen politisk akrobatikk. Konkret dreier det seg om at TV 2 vil ha mer penger av kabelselskapene for at selskapet skal gå med på å bli distribuert til alle kablede hjem. Som allmennkringkastingskonsesjonær var TV 2 en ’must carry’-kanal som kabelselskapene ikke ville betale stort for å formidle — de måtte jo inkludere TV 2 i tilbudet sitt uansett.

Nå er det duket for konflikt om hva som er riktig pris på TV 2s kanaler. Ifølge Dagens Næringsliv ønsker TV 2 seg cirka 250 millioner i året — særlig om en skal fortsette med programprofil omtrent som før. Departementet har så sagt at dette vil de overlate til aktørene selv — prisen for TV 2‑sendingene skal fastsettes på ”markedsmessige vilkår”. Men hvis TV 2 ikke er fornøyd med prisen, skal den fastsettes av en form for statlig nemnd! Det er forståelig at TVNorges sjef Harald Strømme undret seg i DN: ”Hvordan man skal definere en markedspris i et marked der markedsmekanismen er fjernet, er for meg et ubesvart spørsmål”.

Bakgrunnen for dette, er utlysningen i fjor høst av en ny, fem-årig konsesjon for kommersielt fjernsyn med visse allmennkringkastingsforpliktelser — nå visstnok kalt ”en avtale som formidlingspliktig allmennkringkaster”. Trond Giske bekjentgjorde utlysningen samme dag som han forlot Kulturdepartementet. TV 2 hadde, med A‑presse- og Arbeiderparti-mannen Alf Hildrum i spissen, drevet lobbyvirksomhet i lang tid for å bedre sine rammevilkår — i god tid før konsesjonen gikk ut. Inntektene har blitt betydelig redusert i finanskrisetider og det er diverse skyer i horisonten.

TV 2 har i det aller meste av sin historie vært strålende butikk for sine eiere, ettersom de var eneste kanal som kunne tilby adgang til praktisk talt alle landets husstander. De oppnådde dette privilegiet, ’a license to print money’, ved, i prinsippet, å etterkomme noen få, løselige innholdskrav og et krav om å ha hovedkontor i Bergen. Nå, etter digitaliseringen av bakkenettet, i et land smekkfullt av kabler og parabolantenner, er det mange kanaler som kan tilby dette. Og det helt uten potensielt fortjenestehemmende forpliktelser. Konkurransen mellom de kommersielle kanalene er hardere enn noen gang.

Hvorfor satser da TV 2 ikke bare på kraften i varemerket de har opparbeidet over snart 20 år, blåser i konsesjon og forhandler med Telenor og Get ”på markedsmessige vilkår”? Da ville de kunne bruke produksjonsmaskineriet sitt utelukkende på helkommerse program og dessuten legge ned alt i Bergen, en lokalisering mange har trodd bare er en dyr forpliktelse.

Hovedforklaringen må være at TV 2 ikke er sikre på at de ville få en pris nær den de ønsker seg fra kabelselskapene. Å svare på lave pristilbud ved å nekte å være med i ett eller flere kabelnett, ville bety tap av hundretusener av seere og dermed betydelig fall i reklameinntektene. Nå vil selskapet altså at staten skal garantere at de oppnår det de selv mener er markedsmessige vilkår, selv om markedet, et par kabelselskaper, mener noe annet.

Men flere forhold kan spille inn. Allmennkringkasterrollen har gitt et klart skille mellom TV 2 og andre kommersielle kanaler i Norge. Programprofilen og kanalens halvoffisielle status (kongeparet var ikke involvert i verken TV3s eller TVNorges åpningsprogrammer) har betydd mye for selskapets varemerkeidentitet og generell goodwill for eksempel i politiske kretser. Dette har det også en klar kommersiell verdi å opprettholde.

Dessuten kan verdistandpunkt av ikke-økonomisk art internt i TV 2 ha betydning: Hildrum og svært mange av hans medarbeidere vil sikkert gjerne fortsette å produsere kvalitetsjournalistikk som i alle fall i blant vil koste mer enn den bringer inn. Og da trenger de en økonomisk buffer andre reklamekanaler ikke har.

Endelig er det klart at Bergen kommune og en rekke politikere fra byen, inkludert en daværende forsvarsminister, jobbet hardt for å beholde TV 2 i byen. Selskapet er blitt svært viktig for både næringsstruktur, kulturliv og utdanningssektor. En flytting ville etterlatt et betydelig tomrom på disse og andre områder.

Hva en hadde som lokale lokkemidler, vet jeg ikke. Men sentralt ble det trolig ymtet om visse garanterte tilleggsinntekter som premie for undertegnelse (og overholdelse?) av en ny konsesjon. Det er ikke bare i Bergen et konsesjonsfritt, helkommersielt TV 2 ville etterlate et tomrom. Kanalens lusekoftekommersialisme i kombinasjon med journalistisk produksjon på høyt nivå og tilleggskanalene de har fått for lite ros for — nyhetskanalen og den utmerkede filmkanalen — er viktige for en sunn økologi i det norske tv-universet. Dette tror jeg er en vurdering Kulturdepartementet og stortingspolitikere flest vil dele.

Men hvorfor skal det politiske målet om å beholde TV 2 omtrent som før oppnås ved en ”markedsløsning” som ikke er en markedsløsning — om en i det hele kan snakke om et reelt fungerende marked her? Kan en ikke i stedet legge en skatt på kabelselskaper og kanskje andre distributører som er øremerket landets kommersielle allmennkringkaster og som innbringer rundt regnet 250 millioner i året? Distributørene vil nok vite å ta pengene igjen fra publikum. Slik innføres ad omveier en minimal tilleggslisens til styrking av allmennkringkastingstilbudet i landet, vil noen si. Men det er en øremerket skatt på tv-distribusjon. En spade er stadig en spade.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 30. januar 2010.

NRK gjør seg i denne saken til en talsmann for en vid tolkning av sitatretten. En videre tolkning av sitatretten innebærer at rettighetshavere, i dette tilfellet Gørild Mauseth, må akseptere at andre medieprodusenter kan låne fra deres åndsverk. Samtidig står NRKs tolkning av sitatretten i skarp kontrast til den tolkningen de legger til grunn for sin egen arkivpolitikk. Til Dagbladet sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas at: “Dette er en viktig sak for NRK, og for norske medier generelt. Hele poenget med den frie sitatretten er jo at hva som skal siteres ikke kan bestemmes av rettighetshaverne selv” (Dagbladet, 16.09.2009). NRKs liberale holdning til sitatrett ser imidlertid ikke ut til å strekke seg like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale.

NRKs dobbeltrolle

Statskanalen er selv en gigantisk rettighetshaver i norsk målestokk. NRK forvalter Norges største audiovisuelle arkiv — et arkiv som NRK har opparbeidet seg som følge av over 70 års lisensfinansiert kringkastingsmonopol. NRKs arkiv utgjør slik sett en rik og ofte nødvendig kilde for eksempel for dokumentarfilmskapere som på ulike måter ønsker å få frem samfunnskritiske, historiske eller mediekritiske poeng i filmene sine. Å lage en dokumentarfilm om kulturelle eller politiske forhold på 1960-tallet, blir for eksempel svært vanskelig uten tilgang på materiale som lyd- eller bildeklipp som NRK har rettighetene til.

I en studie vi har gjort av norske dokumentarfilmskapere og deres forhold til opphavsrett, kommer det fram mye frustrasjon over NRKs arkivpolitikk. Dels er det komplisert og tidkrevende å finne fram til de riktige klippene, dels oppfattes prisen for arkivmaterialet som urimelig høy — sett i lys både av små budsjetter og av det NRK tilbyr filmskaperne for senderettigheter. Påberopelse av sitatretten blir avvist av NRK. Vederlagsfri gjenbruk, slik NRK med hjemmel i sitatretten selv har gjort med utdraget fra Brent av frost, er uaktuelt. Summen av dette er at uavhengige filmskapere unngår å lage filmer med stoff fra NRK. Det kan være et demokratisk problem.

Et demokratisk problem

Et hovedfunn i vår undersøkelse er at store utgifter til arkivmateriale innebærer en vesentlig begrensning på dokumentarfilmskaperes kreative frihet. I studien kommer det frem at høye priser (særlig på musikkrettigheter) og manglende tillatelse fra rettighetshaver, gjør at filmskaperne ofte må ty til nødløsninger. En annen konsekvens er at filmprosjekt blir skrinlagt. Historier som er potensielt viktige for den norske offentligheten blir aldri fortalt. Det oppstår en type selvsensur i dokumentarfilmbransjen med hensyn til hvilke historier man velger — eller har råd til — å fortelle. Det er et demokratisk problem.

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer kreativ gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et felles gode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet bør ikke NRKs arkivpolitikk virke begrensende for dokumentarfilmsjangerens potensial til å fungere som en kritisk stemme i offentligheten. Selv om NRK åpenbart har blitt bedre til å utnytte sitt arkiv i egen programskaping de siste årene, og slik styrker sin rolle som kulturformidler, må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige kulturhistoriske materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

I en høringsuttalelse til Kultur- og kirkedepartementet retter også TV 2 skarp kritikk mot NRKs arkivpolitikk, hvor de påpeker at NRKs lisensfinansierte arkiver bør anses som “samfunnsmessig felleseie” og forvaltes deretter. Videre påpeker TV 2 at NRKs monopol på dette arkivmaterialet gir NRK uforholdsmessig store konkurransefortrinn.

Den viktige, men uklare sitatretten

I et internasjonalt kulturlandskap hvor stadig større områder blir underlagt opphavsrettslig kontroll og kommersiell utnyttelse, er sitatretten av stor viktighet. I lagmannsrettens dom slås det også fast at “Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer.” (Lagmannsrettens dom s.8). Samtidig har sitatrettens grenser vært uklart definert og gjenstand for stor usikkerhet. Før NRK vs. Mauseth-saken er det liten norsk rettspraksis på området.

Et av funnene i vår undersøkelse er at dokumentarfilmskapere unnlater å påberope seg sitatretten på grunn av denne usikkerheten. Det er grunn til å tro at usikkerheten som hersker på dette området, er med på å begrense rommet for ytringsfrihet sterkere enn de grensene jussen egentlig setter. I USA, hvor brudd på opphavsretten kan medføre store erstatninger, snakker medieforskere og jurister om en “klareringskultur” preget av frykt for søksmål fra opphavsrettsindustrien. Det er et klima som fremmer selvsensur i filmbransjen, og hemmer kritikk og offentlig debatt. En styrking av sitatretten kan være et virkemiddel til å unngå at opphavsrettens viktige prinsipp om enerett går på bekostning av vårt ideal om ytringsfrihet.

Nettopp derfor er lagmannsrettens dom viktig — den slår tydelig fast at NRKs sitering fra Brent av frost faller inn under sitatretten og innebærer slik sett en viktig avklaring av sitatrettens grenser. I dommen slås det også fast at NRKs rett til å sitere i denne sammenhengen veier tyngre enn Gørild Mauseths rett til kontroll over eget bilde. Dette innebærer en viktig styrking av sitatretten.

Hva nå, NRK?

NRK skal ha honnør for å kjøre en prinsipielt så viktig sak for domstolene. Samtidig vil dommen måtte få konsekvenser for NRKs forvaltning av egne rettigheter. Det er signaler som tyder på at dette er noe man også er seg bevisst innad i NRK. Da advokat Jon Wessel-Aas kommenterte lagmannsrettens dom, uttalte han:

Dette innebærer at resten av verden også har sitatrett i forhold til NRK. For oss er ytrings- og informasjonsfriheten på dette området viktigere enn å beskytte opphavsrettsinteresser.

I kraft av sin egenartede og helt sentrale posisjon i det norske kultur- og medielandskapet, er det grunn til å tro at NRKs holdning til sitatretten vil bli retningsgivende for fremtidig praksis. Hva blir neste trekk, NRK?

”Hva mener De er det største problem for verden i dag, og på hvilken måte tror De det kan løses?” Det er ukebladet Hjemmet som har bedt ham om svar på disse to spørsmål. Han er forlagsmann, forfatter og journalist. Året er 1937. Han er for tiden opptatt som redaktør for Verket om virkelighetens eventyr, Familieboken. Han har skrevet Det hendte igår i ett bind og Verden igår og idag i tre bind. Han har alt gjort mye annet i sitt 31 år lange liv, og han har begivenhetsrike år foran seg.

Christian A. R. Christensen føler seg kallet til å svare på ukebladets enquete om problemene verden står overfor. Han setter et lite stivt kort i Bar-Lock skrivemaskinen, et kort av det slaget han ellers bruker når svar utbedes på en middagsinvitasjon. Han tenker seg om og skriver så pregnant han formår, tar kortet ut av maskinen, leser og gjør små justeringer med fyllepennen. Det største problem for verden i dag?

Han svarer: ”Å bringe vår sociale viden og teknikk på höide med vår naturvidenskapelige og industrielle, slik at den ikke ödelegger oss med all den effektivitet menneskehjerner har kunnet utpönske. Det er naturligvis vanskelig, men burde ikke være helt umulig å behandle samfundet (og menneskene!) tilnærmelsesvis så rasjonelt som vi behandler bakterier og katodestråler, motorer og aluminiumsovner. Dette problem innbefatter fredsproblemet, det økonomiske og sociale problem og noen tusen andre vitale spörsmål.”

Den uhyre produktive Chr. A.R. Christensen ved skrivemaskinen. Bildet er hentet fra bokens omslag.

Og hvordan kan problemet løses? Chr. A. R. Christensen leser hva han selv har skrevet:
”Ad forskningens og oplysningens vei, eller bedre: gjennem utvidet og sannere erkjennelse av virkeligheten. De fleste menneskers opfatning av livet og verden er emballert i ull og inhyllet av tåke: fraser og konvensjoner, alderstegen svindel og uklarhet, vrövl og vrangforestillinger. Tror f.eks. noen at krig vilde være mulig hvis menneskene hadde virkelighetssans nok til å innse hva den egentlig er?” Han streker under det siste. Hva den egentlig er?

Det er en opplysningsmann som her formulerer seg. Det er en mann som tror på fremskrittet. En rød tråd i hans virke er tanken om å få vrangforestillingene bort, å røske opp i uklar tenkning, få fakta- og saksgrunnlaget i orden for en reell diskusjon. Uenigheter ville ikke fordampe, men de skulle i hvert fall ha et saklig grunnlag. Og de burde håndteres på sivilisert vis.

Hittil kjente han krigen og den ikke-siviliserte formen for konflikthåndtering gjennom historiske studier som alt hadde munnet ut i samtidshistoriske verk som ble lagt merke til. Under den første verdenskrig var han for ung og krigen for fjern til at han fikk noen skjellsettende erfaring med grusomhetene. Han skulle få oppleve på kroppen det sivilisasjonssammenbrudd den annen verdenskrig representerte. Han skulle komme ut av denne erfaringen med hva krig virkelig er styrket i troen på opplysning og sivilisert samarbeid på tvers av partigrenser og andre skillelinjer.

Virkelighetssuget skulle ikke avta. Fascinasjonen ved ”virkelighetens eventyr” skulle ikke forta seg hos denne pressemannen som så det som noe av en livsoppgave å legge grunnlaget for en saklig offentlig samtale. Gjennom sitt mangfoldige publisistiske og organisatoriske virke var Chr. A. R. Christensen en saklighetens strateg i interessante perioder av vår offentlighets historie. Denne rollen fylte han ikke minst i kraft av sin formuleringsevne. Han kunne uttrykke seg i parole- og plakatform, så vel som i sober sakprosa. Han skulle komme til å bidra til utformingen av tekster med bærekraft og institusjonell betydning.

Han førte i pennen sentrale Hjemmefrontparoler. Han var med og skrev Fellesprogrammet (1944–45). Han var med på å utmeisle Redaktørplakaten (1951–53). Han skrev den viktige Vær Varsom-plakaten som kom i 1956, den første revisjon etter at den første plakaten ble vedtatt i 1936. ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Han var en mann for de store anledninger. Han ble kalt på når det skulle holdes taler med prinsipiell sus over — om pressens samfunnsrolle, om ytringsfrihet og demokrati. Han var mannen da pressens uavhengighet skulle markeres. Han var taleren da det var behov for selvransakende overveielser om kvalitetsjournalistikkens utfordringer. Hans tillitsverv var tallrike og krevende. Også på den internasjonale arena representerte han norsk presse, bl.a. i FNs arbeid med informasjonsfrihet.

Fra før krigen hadde han bakgrunn fra Dagbladet og NRK. Han ble den selvskrevne redaksjonelle leder for frigjøringsavisen Oslo-Pressen i maidagene 1945, og like etter for det nystartede hjemmefrontorganet Verdens Gang. Hans virke var ledsaget av manende appeller om en sakliggjøring av politikk og samfunnsdebatt. I Verdens Gang var han sjefredaktør fra 1945 til sin død i 1967, og ble følgelig en viktig aktør – både med og mot sin vilje – i en av norsk presses viktigste transformasjoner, Verdens Gangs forvandling fra et folkeopplysningsprosjekt i en europeisk tradisjon til en moderne populæravis, i en særegen skandinavisk og norsk tradisjon.

Han var i viktige faser av sitt liv nærmest en virksom offentlighet helt alene. Ikke i den forstand at han alltid var en tydelig og profilert røst, det var ikke som samfunnsdebattant han markerte seg med de kontroversielle eller slående standpunkter. Han sto for et vesentlig grunnarbeid i samfunnsdebatten, og han var med på å utvikle en ytringsfrihetens infrastruktur i kongeriket.

Chr. A. R. Christensen var samtidskronikør og han var handlingsideolog og dannelsesagent, slik Rune Slagstad har gitt disse begrepene form og innhold i sitt prosjekt med å forstå moderniseringen av Norge gjennom dens handlende strateger. I Slagstads definisjon er en ’handlingsideolog’ en bærer av politisk virksom ideologi, en bærer av institusjonelt virksomme verdier. Christensen bidrog til å opprettholde og ”bære” virksom ideologi, men særlig vesentlig var altså hans bidrag til formuleringen av de institusjonelt virksomme verdier. Han formulerte sentrale bærende idealer og prinsipper på slagkraftig vis.

Chr. A. R. Christensen var en sentral aktør i formingen av den moderne medieinstitusjonen i Norge. Ikke så å forstå at hans ideer fikk gjennomslag i ett og alt, men de betydde noe fra eller til. Hvilken makt de uttrykte eller knyttet an til varierte nok, men at de har krav på interesse i en forsvarlig forståelse av norsk medie- og offentlighetshistorie står for meg som uomtvistelig. Denne historien blir i denne formen også en historie om et kunnskapsregime, definert som en forening av makt, kunnskap og verdi. Det blir kort og godt et spørsmål om hvilke sammenhenger vår manns virksomhet inngikk i, hvilke strategiske miljøer han forholdt seg til.

Hvilken type aktør var han? Hvilken intellektuell karakter var han? Hvilke verdier var han bærer og fortolker av? Hvilke verdifellesskap inngikk han i og var med på å forme? Hvordan fortolket han selv sin samtid og dens historie? Hva besto hans opplysningsprosjekt i?

Det er av interesse å kretse rundt spørsmål som dette når vi her står overfor en aktør som på sitt vis har stått sentralt plassert i forhold til viktige premissgivende institusjoner i norsk samfunnshistorie, i norsk publisistisk virksomhet. Hans biografi kan gi et inntak til en forståelse av hvordan pressevirksomhet og journalistikk samvirker med politikk og spiller en offentlig rolle av betydning.

Beretningen vil bygges opp omkring følgende pilarer i Chr. A. R. Christensens offentlige virke: Forfatterskapet, journalistikken, redaktørvirket, motstandsarbeidet, gjenreisningsinnsatsen og det presseideologiske arbeidet. Det vil dreie seg om hans rolle som samtidskronikør og handlingsideolog, noe som bringer oss inn i et spenningsfelt mellom idéhistorie og realhistorie – og det i en særdeles begivenhetsrik historisk epoke.

Han var en av denne epokens mest sentrale formidlere og fortolkere. Han var en sentralt plassert observatør med formuleringskraft. I 1960 var han igjen i gang med arbeidet på et større samtidshistorisk bidrag, hans to bind i Vårt folks historie. I et brev til sin gamle venn Johan Falkberget skrev han da at vel hadde det vært ”slitsomt arbeid i noen år ved siden av alt det daglige i avisen, …” Men samtidig hadde det vært ualminnelig interessant å ”pröve å skape oversikt, perspektiv og sammenheng i en periode en stort sett har opplevd.” Han kom til å tenke på at han selv hadde truffet og til dels kjent så å si alle de mer framskutte personligheter han skrev om, ”fra Gunnar Knudsen (som jeg i min grönne ungdom har referert) til Einar Gerhardsen, fra Hambro til Scheflo, ja fra Paal Berg til Qusling!” Hans sentrale plassering i forhold til politikkens aktører gikk sammen med en orientering mot kulturlivet. ”Du er forresten også med der,” skriver han til Falkberget om et avsnitt om litteraturen i det samtidshistoriske verket, ”og jeg tror ikke du vil bli særlig fortvilet over det som står…”

Samtidshistorikeren brakte kulturen inn i sine beretninger i flere betydninger av ordet. En ting var at han både behandlet den høye og den lave kulturen, — både scenekunsten og filmen, både skjønnlitteraturen og populærlitteraturen. Men kulturen kom også inn i hans samtidsportretter som hverdagsliv og levemåter, både som livsform og mentalitet. I hans mangfoldige portrett av 1920-årene i Det hendte igår skriver han like selvfølgelig om design og arkitektur, om ”den nye stil”, som om økonomisk politikk og parlamentariske forviklinger. Her kan vi lese om hvilke forandringer som skjer i drikkeskikker og smak: ”Et av de mest karakteristiske trekk i billedet er cocktailens seiersgang. Denne besnærende, lunefullt lumske og iltre drikk er efterkrigstidens drikk par excellence, kaotisk, sterk og farlig som tiden selv, en farverik og hissende stimulans.” Vi kan lese om tidens modernisering slik den kommer til uttrykk gjennom en hjemmenes industrielle revolusjon. Her er stoff om ”et folk i idrett”, om fenomenet ”påsketur” som griper om seg, om seksuallivet som er blitt ”en slags alminnelig borgerrett”. Kronikøren viser til filmen ”Kvinnens hygiene”, som gikk i begynnelsen av 1920-tallet. Det var en opplysningsfilm for kvinner om ”slektslivet”: ”Da den ble forevist på en av Oslos kinoer, besvimte ifølge samtidige avismeddelelser ikke mindre enn 30 damer pr. aften, og der blev stasjonert sykepleierske i lokalet…. Kjørte man en slik film idag, er det vel tvilsomt om man vilde opnå så meget som et anfall av svimmelhet blandt tilskuerne.”

Det var plass for både det nære og det fjerne i den nye samtidshistorien. Som journalist, samtidskronikør og historiker brakte Chr. A. R. Christensen også verden der ute hjem til alt folket. Og det i en tid da denne informasjonen hadde en prekær verdi. Han formidlet og fortolket begivenheter og bevegelser som formet det 20. århundre.

Om sin egen generasjon, om studentene fra 1925, om de som var født i årene 1904–1907, skrev Christensen i 1950 at de hadde ”gjennomlevd størsteparten av det mest begivenhetsrike, stormfulle og fascinerende halvsekel i nyere historie …”. Da de var barn var krig ”noe som hendte i koloniene eller til nød i et såpass eksotisk miljø som Balkan, …” Men mye har skjedd, og Christensen gir sitt forslag til en epokebetegnelse: Det er forskernes og diktatorenes århundre, skriver han med en karakteristisk sammenstilling. Forskningen og kunnskapen representerer håp og fremskritt, sivilisasjon, men den kan også misbrukes om den ikke inngår i en demokratisk politisk kultur. ”Vi er vare overfor ideologier og universalløsninger. Vi har sett hvor lett forkynneren har for å ende bak en maskinpistol,” skriver Christensen i 1950.

Hans generasjon har vært vitne til en verdenshistorie som ikke kunne unnlate å sette spor. ”… ved alle korsveier i vårt liv hittil har vi møtt krig og krise, revolusjon og diktatur: da vi begynte på skolen og da vi gikk ut av den, da vi gikk inn i arbeidslivet og da vi ’ved midten av vår bane gjennom livet’ skulle legge ryggen til for alvor og øve vårt manndoms verk. Vi kunne i sannhet ha grunn til å være bitre og bebreide skjebnen at den hadde latt oss fødes i et mer enerverende århundre enn vi setter pris på.” Men Christensen finner ikke bitterhet og kynisme i sin jakt på sin generasjons mentalitet. Derimot er de blitt ”nokså skeptiske, iallfall noe forbeholdne, vâre overfor blåøyd entusiasme, mistenksomme overfor idealer uten gulldekning,” skriver han. ”… vi ble ikke kyniske fordi vi holdt oss nær jorden. Vi kan føle sterkt nok, og våre årsklasser viste seg neppe skrøpeligere enn andre i prøvelsens år 1940–45, men vi bruker ikke gjerne store ord, iallfall ikke løse ord. De fleste har vel visse uttalevansker når det gjelder ord som idealer, fedreland, humanitet; de vil foretrekke begreper som plikt, beredskap, anstendighet – og kanskje vil en senere generasjons analytiske psykologer avsløre oss som bare en smule mere raffinerte selvbedragere. Vi er iallfall så lite naive at vi er forberedt på det.”

Han beskriver en generasjon som har lært så det svir at visse elementære ting er faste og vesentlige. Han sirkler seg inn mot en betegnelse av denne kjerne av noe absolutt som for så vidt kan gis mange navn, men som han velger å kalle menneskelig anstendighet, for ikke å bruke høytravende ord. ”Men det betyr ganske meget. Det betyr bl.a. at folk skal være redelige, at de ikke skal industrialisere løgnen og bruke den som våpen, at de ikke skal lynche negrer eller gasse i hjel jøder, bruke tortur og gisselsystemer, konsentrasjonsleirer og straffelover med tilbakevirkende kraft – for bare å nevne noen av de idretter det siste halve århundre har drevet opp til en så høy grad av fullkommenhet.”

Til sist i de biografiske opplysninger i studentboken oppgir Chr. A. R. Christensen følgende interesser: Litteratur, musikk, moderne politikk og historie. Under rubrikken livssyn setter han: Kjempende humanisme.

Christian A. R. Christensen var altså mannen bak parolen ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Sentensen fikk sitt institusjonelle feste i 1956. En desemberdag samme året kommer samme mann vandrende opp Lillegrensen fra Stortings plass, rolig og rank, med høyre hånd dypt nede i frakkelommen. I venstre hånd bærer han hanskene. Under frakken i jakkens brystlomme strutter et nystrøket lommetørkle. Han er på vei til Verdens Gang i Akersgata – til avisen han hadde vært med å starte som ”en avis av en annen art” og som nå var i ferd med å bli en avis av en litt annen art enn han hadde tenkt seg. Han fyller snart 50, og reflekterer i avisintervjuer med pressekolleger over hvor eksplosivt urolig verden har vært og er.

Før i tiden kunne folk leve hele sitt liv uten at det skjedde større forandringer, forklarte Christensen Nationen i anledning hans 50-års dag. ”Et menneske i dag på 50–60 år har gjennomlevd det kolossale. Vi har bl.a. hatt to verdenskriger, gjennomlevd en veldig økonomisk krise, fascisme, nazisme og kommunisme – og så den kalde krigen etterpå alt. Legg så dertil den veldige tekniske utvikling.”

Skrivemaskinen knatrer jevnt og trutt i Hagan Terrasse på Sørbyhaugen i hovedstaden. Inntyllet i sigarett- og tidvis piperøyk, sitter han der kveld etter kveld. Sakprosaen flyter i strie strømmer. Verden kaller. Akkurat nå skal han bare først skrive et nytt bind til Verden igår og idag, som skal komme i svensk utgave. Han skal avslutte Grimbergs verdenshistorie for Cappelen, han begynner i 1914 og fører historien frem til og med siste verdenskrig. Det er alt tre år siden verket om virkelighetens eventyr kom i ny utgave, nå var Familieboken blitt til Familieboka. Fascinasjonen ved virkelighetens eventyr drev verket og mannen.

Fotnoter er av tekniske årsaker ikke inkludert i utdraget.