I slike advarsler referer «svenske tilstander» til en uholdbar situasjon skapt av høy innvandring, kombinert med en integreringspolitikk hvor rettigheter har blitt vektlagt fremfor krav. Det hevdes at den svenske innvandringsdebatten har vært for konsensuspreget og styrt av en «meningskorridor» som har gjort det vanskelig å snakke om de mindre positive sidene ved innvandringen.

Artikkelen er basert på en studie av fem partilederdebatter fra valgår i perioden 1991–2018. Også tidligere debatter er gjennomgått, men utelatt fordi innvandring ikke ble diskutert. Følgende debatter er inkludert i studien: Slutdebatten 13.9.1991 (SVT), Slutdebatten 13.9.2002 (SVT), Partiledardebatt 10.9.2014 (SR), Partiledardebatt 1.9.2014 (Aftonbladet), Slutdebatten 7.9.2018 (SVT).

Studien er en del av prosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet ledes fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Annerledeslandet

Beskrivelsen av Sverige som et «annerledesland» med en eksepsjonelt liberal holdning i innvandringsspørsmålet finner støtte i faktiske befolkningstall, praktisk politikk på innvandrings- og integrasjonsfeltet og i statsborgerskapslovgivningen. I tillegg til dette kommer landet ofte best ut på indekser som måler lands åpenhet mot innvandrere, som MIPEX-indeksen, hvor Sverige i 2015 ble rangert som nummer én av i alt 38 land.

SCANPUBs omfattende undersøkelse av innvandringsdebatten i avisspaltene peker i retning av at ikke bare innvandringspolitikken, men også innvandringsdebatten skiller seg ut – både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Studien viser, blant annet, at negative sider ved innvandring vektlegges i langt mindre grad enn i de øvrige landene, mens rasisme langt oftere tematiseres (Hovden, Mjelde & Gripsrud, 2018; Hovden & Mjelde, 2019).

Lenge var også Sveriges politiske landskap ganske ulikt vårt. Med unntak av det kortlivede partiet Ny Demokrati, som ble valgt inn i Riksdagen i 1991 og falt ut igjen ved neste valg, var det først i 2010, da Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen, at et politisk parti var villig og i stand til å sette innvandringskritiske standpunkter på det politiske kartet. Fraværet av et innvandringskritisk parti kan sees som både en konsekvens av, og en bidragende faktor til, den svenske «eksepsjonalismen».

Væromslag i debattklimaet

På de ti årene Sverigedemokraterna har vært i Riksdagen har det skjedd mye i den svenske innvandringsdebatten. Fra en situasjon hvor det var bred enighet mellom de øvrige partiene om ikke å la Sverigedemokraterna få noen innflytelse, har partiet det seneste året vært det største på flere målinger. Den brede alliansen mot dem har slått sprekker og partiet samtaler nå jevnlig med andre partier i Riksdagen, fremfor alt med partiene på den konservative fløyen.

Væromslaget i debattklimaet tidfestes ofte til høsten 2015. Fra først å ha sagt at det var uaktuelt å stenge hjertene sine for mennesker i nød, foretok landets ledere det som har blitt kalt en «U‑sving» og innførte strenge restriksjoner på asylinnvandringen. I årene som fulgte endret retorikken seg.

Jeg har undersøkt disse endringene i innvandringsdebatten ved å studere hvordan partiene argumenterer i TV-sendte valgdebatter i perioden 1991–2018. Fjernsynsdebattene er en av de viktigste retoriske genrene for offentlig diskusjon om politiske saker – både for partiene som skal mobilisere velgere og for borgerne som skal foreta et valg. Perspektivene og argumentene som dominerer i disse debattene både reflekterer og bidrar til å forme den offentlige mening. Tendensene som gjør seg gjeldene i disse debattene kan slik gi oss et inntrykk av, ikke bare av partienes standpunkter, argumentasjon og de rådende konfliktlinjene, men også hva som kan ytres og hvordan dette kan uttrykkes.  

Fremmedfiendtligheten er problemet

Første gang innvandring ble satt på dagsorden i en valgdebatt på svensk fjernsyn var i 1991. Innvandring bringes på banen av Ian Wachtmeister, lederen av det nystartede partiet, Ny Demokrati. Partiet skapte kontroverser da det gjorde strengere innvandringspolitikk til en valgkampsak. At dette var kontroversielt er tydelig: Da partiets representanter ankom SVTs valgvake samme år forlot flere inviterte partiledere studioet i protest.

I debatten argumenterer Wachtmeister for strengere innvandringspolitikk. Han presenterer saken som en sak som «typiskt nog inte behandlas här, men som folk alltid talar om». Derfor, sier han, må politikerne våge å snakke om dette. Foruten å vektlegge de økonomiske fordelene av innstramminger, er Wachtmeisters hovedargument at man ved å stille strengere krav til innvandrerne bidrar til å minske «främlingsfientlighet[en] i Sverige». Blant annet argumenterer han for «att alla bidrag som ges ska ersättas med lån därför att den som tar ett lån misstänks inte för att leva på andra».

Da innvandring igjen er tema i valgkampens siste partilederdebatt i 2002 er fremmedfiendtlighet og rasisme det mest fremtredende perspektivet i politikernes argumentasjon. Dette er den første av debattene hvor en egen sekvens er dedikert til å diskutere innvandring. Debatten karakteriseres av bred enighet om at 1) fremmedfiendtlighet og diskriminering ikke kan tolereres, 2) fremmedfiendtlighet og diskriminering er utbredt i Sverige, og 3) svenskene, ikke innvandrerne, er problemet.

Det råder full enighet om situasjonsbeskrivelsen: «Verkligheten idag är ju miserabel», slår Alf Svensson fra Kristdemokraterna fast. «Invandrarna behandlas ju sämre än svenskar idag», hevder Centerpartiets Maud Olofsson. «Vi vet att även om det finns jobb så får inte invandrare de jobben därför att de kanske har fel efternamn», forteller Göran Persson fra Socialdemokraterna.

Det eksisterer imidlertid uenighet om hvem som kan klandres for dette, og hvordan problemet skal løses.Representantene fra Moderaterna (M), Centerpartiet © og Folkpartiet (FP) beskriver diskriminering som et strukturelt problem:

“Det är ju samhället som håller dem ute. Det är ju inte deras fel att de inte har jobb, utan vi har byggt samhället så att de hålls utanför och det är det vi måste ändra på” (Lars Leijonborg, FP).

Løsningen er at det stilles strengere krav til innvandrerne – slik sikrer man at flere kommer i jobb og derigjennom blir inkludert i det svenske samfunnet.

Representantene fra Sosialdemokraterna (S), Vänstern (V), Kristdemokraterna (KD) og Miljöpartiet (MP), hevder derimot at det er denne tankegangen som bidrar til å gi næring til fremmedfiendtlighet og tilrettelegger for diskriminering. De stiller opp en kontrast mellom «ett samhälle som bygger på respekt för varje människas lika värde» og å «börja tala om att vi ska ställa krav på dem» (Gudrun Schyman, V). Problemet er den individuelle svenske («det sitter fördomar i människors huvuden») og må løses gjennom å holdningsskapende arbeid og sanksjoner:

“Vi måste ju också ta avstånd från diskriminering. Vi måste ta avstånd från de som uttrycker den här typen av värderingar. Och vi kan aldrig säga att det beror på att man lever i ett samhälle som präglas av arbetslöshet eller utanförskap” (Göran Persson, S).

På tvers av denne konfliktlinjen er det imidlertid stor enighet om at selve innvandringen ikke skaper utfordringer; problemet er enten den individuelle svenske med dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som holder innvandrerne utenfor. 

Sverigedemokraterna er problemet

I 2014 har Sverigedemokraterna sittet i Riksdagen i fire år og er, i motsetning til valgkampen i 2010, invitert til å delta i valgdebattene. Partiet er imidlertid ikke invitert inn i varmen, snarere samles alle de øvrige partiene i en unison fordømmelse av Jimmie Åkesson og hans parti. Åkesson bidrar også selv til å skape denne alle mot én-dynamikken som preger debatten. For eksempel sier han: «ni övriga sju partier är helt överens om att [ökad asylinvandring] ska vara den enskilt största satsningen under nästa mandatperiod, och jag är den enda som inte tycker det, utan som istället gör stora satsningar i välfärden».

Som Åkesson selv påpeker er han den enste som argumenterer for innstramminger i asylpolitikken. Han begrunner innstrammingene med økonomiske hensyn: Han argumenterer for å prioritere velferd over asylinnvandring. I motsetning til dette, benytter de øvrige partilederne seg av et bredt arsenal av argumenter. De argumenterer ut fra et humanitært perspektiv (mennesker i nød), et kulturelt perspektiv (multikulturalisme) og et økonomisk perspektiv (arbeidskraft). Mens Åkessson utelukkende snakker om asylinnvandring, snakker de øvrige partilederne om flyktninger og arbeidsinnvandrere: Innvandrerne er både «människor som behöver fly för sina liv» og «massor av arbetskraft som vi behöver här i vårt land» (Stefan Löfven, S). I tillegg til dette beskrives innvandrerne som en kulturell berikelse som skaper et mer «spännande samhälle» (Fredrik Reinfeldt, M).

Politikernes innlegg består ikke kun av deliberativ argumentasjon orientert mot fremtidig handling, men inneholder i stor grad epideiktisk og konstitutiv retorikk som søker å skape et fellesskap gjennom fremvisning og feiring av felles verdier, fortellinger om hvem «vi» er og fordømmelse av utsiden av dette fellesskapet. Også de norske innvandringsdebattene har i stor grad vært preget av epideiktisk og konstitutiv retorikk, mer presist av fortellingen om Norge som en «anstendig nasjon» og fordømmelsen av Fremskrittspartiet som den «uanstendige» utsiden av det nasjonale felleskapet (Hagelund, 2003; Bjøntegård, 2017).

I debattene fra 2014 fortelles to narrativer om nasjonen: Sverige er en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon. Denne konstitueringen skapes gjennom fremvisning av nasjonens tradisjon for å være solidarisk og åpen overfor omverdenen, samt fremheving av innvandring som det som har bygget nasjonen til det den er i dag. Utsiden av det nasjonale felleskapet som konstitueres gjennom disse narrativene er Sverigedemokraterna. Partiet fordømmes i sterke ordelag av alle de øvrige partilederne. Et utdrag fra Centerpartiets Annie Lööfs argumentasjon illustrerer godt hvordan konstitusjonen av Sverige – både som en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon – utføres, og hvordan Sverigedemokraterna plasseres utenfor dette fellesskapet: 

“Vi hade haft möjligheten under den här stunden när vi pratade om migration att prata om vad som byggt Sverige starkt under väldigt lång tid, vi hade haft möjligheten att prata om alla de människor från andra länder som bygger vår hemtjänst, våra äldreboenden, som ser till att vad händer i vården, vi hade haft möjligheten att prata om alla de företagsledare som har kommit till vår land och byggt Sverige starkt och skapat jobb. Istället väljer vi att prata om problemen. Och jag tycker det är så förbaskat tråkigt. Sverigedemokraterna är trots sitt namn det mest osvenska som finns. Vi är ett land som är byggt på solidaritet, vi är ett land som är byggt på öppenhet, vi är ett land som växer från glesbygd till storstad på grund av att människor kommer till vårt land. Flyr undan krig och förtryck. Ser till att skaffa ett arbete och göra rätt för sig. Låt Sverige fortsätta vara ett varmt och humant land även i framtiden.”

I debattene konstrueres Sverigedemokraterna som den konstitutive utsiden av Sverige som en åpen, humanitær innvandringsnasjon og utgjør en trussel mot alt fellesskapet verdsetter. For å handle i tråd med nasjonens verdier og tradisjoner er det dermed ikke nok bare å være for en liberal innvandringspolitikk, man må også distansere seg fra Sverigedemokraterna og sikre at de ikke får noen innflytelse hverken i politikken eller den offentlige debatten.

Innvandringen skaper problemer

I de tidlige debattene var det bred enighet om å ikke snakke om problemene knyttet til innvandring: I 1991 og 2002 var bekymringen fremmendfiendtlighet i det svenske samfunnet; i 2014 var det kun Sverigedemokraternas representant, Jimmie Åkesson som snakket om problemer, noe han møtte sterk fordømmelse for å gjøre. I 2018 er bildet et helt annet. Bakgrunnen for debatten var de økende problemene relatert til integrering – både i form av høy arbeidsledighet blant innbyggere med innvandrerbakgrunn og problemer med gjengkriminalitet i forstedene. Det er bred enighet om situasjonsbeskrivelsen: «I dag misslyckas Sverige med båda de sakerna [og] integrationen är en av Sveriges absolut stora ödesfrågor just nu” (Ulf Kristersson, M).   

De fleste av partilederne er enige om at det ikke bare er akseptabelt, men også nødvendig å stille krav til at innvandrerne skal tilpasse seg til det svenske samfunnet. To typer krav promoteres: 1) innvandrerne må tilpasse seg nok til det svenske samfunnet til å kunne bli en del av arbeidsstyrken, og 2) innvandrerne må tilpasse seg til svensk kultur, handle i tråd med felleskapets verdier og følge landets lover.

Argumentasjonen for å stille krav til kulturell tilpasning representerer en endring, ikke bare i retorikken til partiene som tidligere har tatt sterk avstand fra en slik debatt, men også i Sverigedemokraternas retorikk. Til tross for at partiet ofte beskrives som «etno-nasjonalistisk» med en argumentasjon som fremstiller innvandring, især fra muslimske land, som en trussel mot den nasjonale identiteten (Elgenius & Rydgren, 2018), er denne typen argumentasjon lite fremtredende i partiets retorikk i tidligere valgdebatter. I 2014 kritiserer Jimmie Åkesson aldri innvandrerne; han kritiserer innvandringspolitikken. I 2018 er det først og fremst innvandrerne Åkesson er kritisk til. Et utdrag kan illustrere hvordan Åkessons problembeskrivelse nå vektlegger kulturelle motsetninger mellom innvandrerne og svenskene:

“Och det är den självklara principen om att man tar seden dit man kommer, man kommer till Sverige, man anpassar sig, man ställer framförallt inte krav på vårt land, att vi ska anpassa oss till hur det såg ut i deras hemland. Man kan inte ställa krav på att man ska slippa ta chefen i hand. […] Man kan inte ställa krav på att man ska få bygga storskaliga moskékomplex och höga minaret, och sen ska man väl ha böneutrop. Man kan inte ställa krav på att svenska domstolar ska ta hänsyn till sharialagstiftning och så vidare. Ställer man sådana krav, så ska man inte bo i Sverige, då får man välja ett annat land.”

Der partiene i tidligere debatter samlet seg i en unison fordømmelse av Sverigedemokraterna, er det i 2018 kun småpartiene (Vänstern, Centerpartiet, Miljöpartiet og Liberalerna) som markerer verdimessig avstand fra partiet gjennom anklager om rasisme, fremmedfiendtlighet og et uholdbart menneskesyn. Både Stefan Löfven (S) og Ulf Kristersson (M) uttrykker politisk uenighet med Jimmie Åkesson, men kritikken rammer ikke hans moralske karakter, men de praktiske politiske løsningene han argumenterer for. Dermed anerkjenner de Åkesson som en legitim meningsmotstander. Kristdemokraternas leder, Ebba Busch Thor, går lengre enn å anerkjenne Åkesson som en legitim meningsmotstander, hun inviterer til samarbeid for å finne løsninger på integreringsproblemene: «Enda sättet att göra, det är att sluta posera mot Sverigedemokraterna». Slik bereder hun grunnen for hendelsene som finner sted året etter, da

Busch Thor skapte overskrifter ved å spise lunsj og diskutere politisk samarbeid – blant annet på innvandringsfeltet – med Jimmie Åkesson.

En svensk konsensuskultur?

Innledningsvis presenterte jeg en rekke forestillinger om det svenske debattklimaet som har vært utbredt i den norske offentligheten. Disse kan sammenfattes med begrepet «konsensuskultur». I de TV-sendte valgdebattene kommer denne konsensuskulturen til syne. Lenge var innvandringssaken viet lite tid i debattene. Da saken ble diskutert, var debattene preget av bred enighet om at eventuelle problemer knyttet til innvandringen måtte skyldes svenskenes dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som bidro til å skape utenforskap.

Men stemmer denne beskrivelsen av debattklimaet fortsatt? I debattene fra 2014 kan vi se hvordan den rådende konsensusen slår sprekker. Sverigedemokraterna er alene i å utfordre enigheten og fordømmes av de øvrige partiene. Så kom høsten 2015. Politikere som tidligere hadde sagt det var utenkelig å innføre restriksjoner i innvandringspolitikken så nå behovet for å gjøre nettopp dette. I årene som fulgte fikk diskusjoner om gjengrelaterte problemer i landets forsteder stadig større plass i offentligheten. Sverigedemokraterna vokste på målingene. Flere av de øvrige partiene begynte å snakke om behovet for kontroll.

I den siste partilederdebatten før valget i 2018 er det nærmest full aksept for å snakke om problemer knyttet til innvandring og integrering av innvandrerne. Politikernes retorikk har endret seg – også Sverigedemokraternas retorikk. Rommet for hva som kan ytres ser ut til å ha utvidet seg. Samtidig preges debatten av bred enighet: Vi måsnakke om problemene, vi måstille krav. Dette vitner om at en konsensuskultur er i ferd med å reetablere seg, med den forskjell at det nå er det motsatte standpunkt det nå hersker bred enighet om.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier
Den utskjelte debatten

Litteratur:

Bjøntegård, M. K. (2017). Innvandringsdebattens retorikk. En analyse av identitetskonstruksjoner og argumentasjon i norsk fjernsynsvalgkamp (1987–2015). (MA). Universitetet i Bergen

Elgenius, G. & Rydgren, J. (2019). Frames of nostalgia and belonging: the resurgence of ethno-nationalism in Sweden. European Societies, 21(4), 583–602.

Hagelund, A. (2003). The importance of being decent: political discourse on immigration in Norway 1970–2002. Oslo: Unipax.

Hovden, J. F., Mjelde, H. & Gripsrup, J. (2018). The Syrian refugee crisis in Scandinavian newspapers. The European Journal of Communication Research, 43(3), 1613–4087.

Hovden, J. F. & Mjelde, H. (2019). Increasingly Controversial, Cultural, and Political: The Immigration Debate in Scandinavian Newspapers 1970–2016. Javnost – The Public, 26(2), 138–157.

Gjennom det siste tiåret har man sett en rekke kontroverser og bekymringer knyttet til såkalte ”innvandringskritiske alternative medier” i den skandinaviske offentligheten.

Slike nettmedier kjennetegnes av at de har som hovedmotivasjon å informere offentligheten om utfordringer knyttet til innvandring – særlig fra muslimske land – som de opplever at de tradisjonelle nyhetsmediene holder unna dagsorden. Videre er de svært kritiske til det de anser som en uansvarlig, liberal innvandringspolitikk, og kritiserer jevnlig den politiske eliten for å svikte på dette saksfeltet. Man kan si at disse aktørene er populistiske i den forstand at de påtar seg å opplyse folket om den ”egentlige sannheten” om innvandringens konsekvenser.

De som stiller seg kritiske til fremveksten av alternative medier, fremhever ofte lav journalistisk kvalitet og at et ensidig negativt fokus på innvandring kan bidra til fremmedhat og polarisering av den offentlige samtalen. Andre derimot, jubler for at stemmer og perspektiver som sjelden passerer de tradisjonelle nyhetsmedienes portvoktere får slippe til på alternative plattformer.

En serie av kontroverser

I Norge har de største kontroversene de siste årene dreid seg om presseetikk. De to etablerte alternative aktørene, Document og Resett, ønsker begge å bli regnet som redaksjonelle nyhetsmedier. Etter at Documents redaktør ble godtatt som medlem av Norsk Redaktørforening (NR) i juni 2018, oppsto det en debatt om hvilke journalistiske aktører som kan anses som legitime og ikke, samt hva det betyr for tilliten til tradisjonelle nyhetsmedier at alternative aktører innlemmes i det presseetiske systemet. I nyere tid har redaktøren i Resett, Helge Lurås, søkt om medlemskap i NR flere ganger, men søknaden har blitt avslått på bakgrunn av gjentatte brudd på Vær varsom-plakaten, blant annet tilbud om en stor pengesum til et ønsket intervjuobjekt, samt oppfordring til boikott av tradisjonelle nyhetsmedier.

Også i Danmark har mange av kontroversene handlet om det kritikere hevder er et lemfeldig forhold til presseetikk. Nestleder i Dansk Journalistforbund, Lars Werge, fikk mye oppmerksomhet etter at han skrev et innlegg i Politiken hvor han tok til ordet for at ”Den Korte Avis er ingen avis, fordi den ikke bedriver journalistik”. I tillegg oppsto det en stor kontrovers etter at en aktivist tok til orde for annonseboikott av den Korte Avis via Twitter i 2016 på grunn av dets ideologiske ståsted. Dette førte til at over 30 selskaper sørget for at deres annonser ikke skulle vises hos Den Korte Avis. Selv omtalte redaksjonen annonseboikotten som et ”uhørt angreb på ytringsfriheden”.

I Sverige, derimot, har kontroversene i all hovedsak dreid seg om de alternative medienes ideologiske ståsted, og deres mange koblinger til Sverigedemokraterna. Svenske tradisjonelle nyhetsmedier har i flere omganger gransket de alternative mediene, og avslørt at personer med verv i Sverigedemokraterna har skrevet rasistiske kommentarer i kommentarfeltene deres, og at et daværende, høytstående medlem av partiet sto bak opprettelsen av domenene til flere av de største alternative aktørene. Men den desidert mest betente svenske kontroversen knytter seg likevel til det Dagens Nyheter i etterkant har omtalt som ”den aller mest hatske kulturdebatten i svensk offentlighet”. Den oppsto etter at et Nya Tider, en alternativ aktør med høyreekstreme røtter, i 2016 fikk innvilget sin søknad om en stand på en av kultursveriges viktigste arenaer; den årlige ”bokmessän” i Göteborg. Dette førte til flere måneder med debatt om hvorvidt andre aktører burde boikotte messen, om ytringsfrihet og om fascistiske ytringer.

Bruk av og tillit til alternative medier

Det er altså tydelig at disse kontroversielle aktørene har klart å fange offentlighetens søkelys, og fått en viss dekning i tradisjonelle nyhetsmedier. Men inntil nylig har vi hatt lite kunnskap om omfang og utbredelse av innvandringskritiske alternative nettmedier i de skandinaviske landene. De siste årene har imidlertid Reuters Institute Digital News Report – verdens største undersøkelse for mediebruk – undersøkt bruk av og tillit til alternative medier.

Den norske delrapporten for 2019 viser at bruken er lav, kun 4–7 prosent oppgir ukentlig bruk av de alternative mediene Human Rights Service (HRS), Document og Resett.

I Danmark finnes det kun én etablert aktør – Den Korte Avis som har holdt det gående siden 2012 — som er drevet av ekteparet Ralf Pittelkow og Karen Jespersen. Kun 4 % av danskene oppga ukentlig bruk av Den Korte Avis i 2019.

Sverige skiller seg ut både med hensyn til at det finnes flere etablerte, alternative aktører og ved at disse har en høyere bruk: 6–11 prosent oppgir ukentlig bruk av aktører som Nya Tider, Samtiden, Ledarsidorna, Samhällsnytt, Fria Tider og Nyheter Idag. Likevel er bruken beskjeden i alle land, når man sammenligner med bruk av tradisjonelle nyhetsmedier. Videre viser rapporten at skandinaver har vesentlig høyere tillit til tradisjonelle nyhetsmedier enn til alternative medier.

Det har blitt hevdet at ”sjelden har så mange snakket så mye om noe som leses så lite”. Ingen grunn til bekymring, med andre ord. Eller?

I løpet av 2019 har imidlertid flere studier vist at både norske og svenske innvandringskritiske alternative medier er svært gode til å skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer på Facebook. Faktisk så er Facebook-brukerne til de alternative mediene mer aktive enn Facebook-brukerne til de tradisjonelle nyhetsmediene. Dette betyr at saker fra alternative medier blir mye likt, kommentert og delt, noe som igjen innebærer at disse får stor rekkevidde i sosiale medier. Forskeren bak studiene, Anders Olaf Larsson (2019: 14), konkluderer med at ”etablerte aktører ser ut til å miste fotfeste på en av de viktigste plattformene for nyhetsbruk og politisk kommunikasjon”.

De alternative mediene utfordrer altså tradisjonelle nyhetsmedier på en rekke områder, og det er særlig to forhold som har blitt trukket frem i den offentlige debatten: 1) De utfordrer vår forståelse av hva journalistikk er, og hvilke aktører som skal kunne anses som legitime journalistiske aktører,  2) videre representerer de kontroversielle ideologiske synspunkter, og mens enkelte mener at det er viktig at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter disse synspunktene frem slik at de kan få motstand, mener andre at de potensielt kan føre til fremmedfrykt og rasisme, og derfor bør ties i hjel.

Klarer alternative medier å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Men hvordan reagerer de tradisjonelle nyhetsmediene på disse utfordringene? Som vi har sett er innvandringskritiske alternative medier gode til å setta agenda og skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer i sosiale medier. Men klarer de å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier? Og møter synspunktene deres i tilfelle motstand?

Inntil nylig har vi manglet systematisk kunnskap om disse forholdene, men en fersk studie av undertegnede – Boundary work: Intermedia agenda-setting between right-wing alternative media and professional journalism – undersøker nettopp disse forholdene.

Studien tar utgangspunkt i et ”intermedia agenda-setting”-perspektiv og spør om innvandringskritiske alternative medier klarer å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Mens tradisjonell ”agenda-setting”-forskning har vært opptatt av i hvilken grad medienes agenda påvirker publikums agenda, er forskning på intermedia agenda-setting opptatt av i hvilken grad medier påvirker hverandres agenda. Man har med andre ord undersøkt hvilke nyhetsmedier som kan sies å være opinionsledere. Historisk har man sett at de store, nasjonale avishusene har hatt en tendens til å påvirke agendaen til nyhetsprogrammer på tv og radio, samt mindre, lokale aviser.

Det studien undersøker mer konkret, er som følger: For eksempel, er det slik at Aftenposten plukker opp en sak fra Document, og publiserer en nyhetsartikkel om samme saksforhold på egne plattformer med henvisning til at saken oppsto hos Document?

Innenfor faglitteraturen har en slik praksis blitt ansett som en validering av at den konkrete saken er viktig og riktig å publisere – altså at man har med vesentlige nyheter å gjøre. Men i og med at de alternative mediene er såpass kontroversielle, er studien bygget på en antakelse om at dette kanskje ikke er tilfellet når det gjelder de alternative mediene, og den tar derfor høyde for hvorvidt dekningen er negativ, positiv, balansert eller nøytral når det gjelder de alternative medienes ideologiske ståsted og journalistiske produkt og virke.

Studien tar for seg perioden 2012–2017, og inkluderer dekningen av de norske alternative mediene Document og Human Rights Service i Dagbladet og Aftenposten, dekningen av de svenske alternative mediene Avpixlat og Fria Tider i Expressen og Dagens Nyheter, og dekningen av den danske alternative aktøren Den Korte Avis i Jyllands-Posten og Politiken.

Resultatene viser at det er stor forskjell på omfanget av mediedekning de alternative mediene får i de skandinaviske landene. De svenske og danske avisene fremstår som to motpoler, med henholdsvis 493 og 122 artikler totalt. De norske avisene inntar en mellomposisjon, med 263 artikler.

Ikke overraskende evner de alternative mediene i liten grad å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier. Men også på dette området er det betydelige forskjeller mellom landene. Mens de norske og danske alternative mediene klarer å sette agenda i henholdsvis 12 og 9 prosent av dekningen, skjer dette i kun én prosent av den svenske dekningen: I praksis betyr dette at det så å si aldri skjer.

Videre ser man at dekningen generelt – både de sakene hvor de alternative mediene kan sies å  sette agenda, men også den resterende dekningen – kjennetegnes av en ensidig negativ dekning i de svenske avisene. Hele 76 prosent av sakene kan karakteriseres som utelukkende negative, mens ingen kan karakteriseres som utelukkende positive. Videre er det få balanserte og nøytrale saker sammenlignet med den danske og norske dekningen.

De norske og danske avisene tegner et noe mindre negativt bilde av de alternative mediene, med henholdsvis 50 og 41 prosent utelukkende negative saker. Man finner også noe udelt positiv dekning i disse landene (6 og 9 prosent), samt langt flere nøytrale saker sammenlignet med de svenske avisene. Dette forteller oss at de svenske tradisjonelle nyhetsmediene skiller seg ut ved å fremstå som langt mer kritiske til innvandringskritiske alternative medier enn sine norske og danske kolleger.

Ideologiske og journalistiske avvikere

Dersom vi ser på hva som kritiseres i mediedekningen, stikker Sverige seg også ut som et annerledesland: Mens de svenske avisene i all hovedsak tilbyr kritiske perspektiver på de alternative medienes ideologiske ståsted, står kritiske perspektiver på de alternative medienes journalistiske produkt og virke i forsetet hos de danske avisene.

Dette betyr at mens de svenske journalistene virker å være mest opptatt av å vokte grensene for akseptabel offentlig debatt mot det de anser som ideologiske avvikere, er de danske journalistene mest opptatt av å verne den journalistiske profesjonens tillit og rykte mot aktører som de anser som journalistiske avvikere. Igjen finner man de norske avisene i en mellomposisjon, men de lener i dette tilfellet mest mot de svenske avisene.

Oppsummert kan man si at selv om de norske og danske alternative mediene til en viss grad evner å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier, så er det definitivt ikke ”tradisjonell intermedia agenda-setting” forstått i faglitteraturen som en validering av at den konkrete saken var viktig og riktig å publisere. Tvert imot ser man at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter frem de alternative mediene som eksempler på avvikere  — ved at en journalist eller en kilde kritiserer den journalistiske praksisen eller det ideologiske ståstedet de representerer. Denne tendensen gjelder også den øvrige mediedekningen.

Dette innebærer at de alternative medienes fremvekst og virke definitivt anses å ha stor nyhetsverdi blant skandinaviske tradisjonelle nyhetsmedier. Dette betyr at de får en bredere plattform hvor deres motiver og synspunkter spres til et større publikum utover de som nås via deres egne nettsider og sosiale medier-kontoer. Likevel viser denne studien at den omfattende mediedekningen definitivt ikke representerer en ukritisk plattform for de alternative mediene.

Dette representerer likevel et dilemma som tradisjonelle nyhetsmedier ofte står overfor i møte med populistiske aktører: Ofte er det slik at ”all publisitet er god publisitet” (Mudde 2007). På den andre siden kan en overdreven negativ dekning nøre opp under slike aktørers stadige påstander om at mediene er ute etter dem, og slik sett gi dem sympati.

I lys av at de tradisjonelle nyhetsmediene i de skandinaviske landene tilsynelatende har valgt svært ulike tilnærminger for hvordan de håndterer utfordringen fra alternative medier, er det likevel verdt å merke seg at den svenske alternative sfæren er den desidert største, med flere etablerte aktører og et høyere antall lesere enn hva man finner i Norge og Danmark. Det er dermed verdt å spørre om den svenske tilnærmingen egentlig er en farbar vei.

Kilder

Larsson, Anders O. 2019. Right-wingers on the rise online: Insights from the 2018 Swedish elections. New Media &  Society. Epub ahead of print. DOI: 10.1177/1461444819887700

Mudde, Cas. 2007. Populist radical right parties in Europe. New York: Cambridge University Press.

“Journalistisk venstreparti”

Selv om nordmenn flest fortsatt har høy tillit til nyhetsmediene, har fremveksten av de alternative mediene ført til bekymring for polarisering og spredning av mediemistro. Redaktør Hans Rustad i Document har for eksempel ved flere anledninger omtalt de tradisjonelle mediene for ”journalistisk venstreparti”, mens blant svenske alternative medier er ”gammelmedia” en typisk betegnelse.

Til tross for at de alternative mediene fortsatt har relativt beskjedne lesertall, får de stor oppmerksomhet i tradisjonelle nyhetsmedier. Ifølge Reuters Digital News Report, oppgir omtrent 5 % av den norske og danske befolkningen at de leser alternative medier ukentlig, mens for den svenske befolkningen er tallet så høyt som 11 %. Den store oppmerksomheten kan skyldes at artikler fra alternative medier ofte er blant de mest delte i sosiale medier. Ifølge analysetjenesten Storyboard, var Resett den 8. mest delte norske nettsiden i sosiale medier i 2018, etterfulgt av Document på 10. plass. Artikler fra disse nettstedene ble mer delt enn artikler fra nettaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen, Aftenbladet og Dagens Næringsliv.

Kredibilitet på lån

Selv om en svensk studie har vist at personene bak de alternative mediene har sterke motforestillinger mot tradisjonelle nyhetsmediers etiske normer og profesjonelle standarder, kan man si at alternative medier i stadig større grad låner kredibilitet av de tradisjonelle nyhetsmediene ved å etterligne dem på flere områder: For eksempel har de største Skandinaviske alternative mediene en layout som er svært lik den til nettaviser fra tradisjonelle nyhetstilbydere som VG, Aftenposten og Dagens Nyheter. De alternative mediene merker også ofte innholdet sitt som ”nyheter”, ”kommentar”, ”kultur”, og ”debatt”, som er velkjente og veletablerte sjangre innenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken.

En ny studie av undertegnede, ”The appearance of objectivity: How immigration-critical alternative media report the news”, har spurt hva denne typen etterligning betyr for de sakene alternative medier publiserer under sitt nyhetsbanner. Studien tar utgangspunkt i det største og mest etablerte Skandinaviske alternative mediene, norske Document, svenske Fria Tider og danske Den Korte Avis, og undersøker kvalitativt hvordan subjektive vurderinger sniker seg inn i nyhetssakene hos disse tre aktørene. Premisset for studien er at nyhetssjangeren tradisjonelt kjennetegnes av deskriptiv eller objektiv formidling av fakta: hvem, hva, hvor når, mens subjektive innslag som analyse og meningsinnhold er forbeholdt leder-og kommentarsjangeren. Valg av fakta, kilder og vinkling kan riktignok være preget av journalistens forståelsesrammer, og slik sett vil man aldri kunne være fullt ut objektiv.

Da objektivitetsbegrepet er svært omdiskutert, har man heller vist til begreper som balanse, upartiskhet, rettferdighet, og det å gi korrekte fakta i vurderingen av nyheter (Cottle 2003). Likevel har objektivitetsidealet stått sterkt i den skandinaviske nyhetsformidlingen etter oppløsningen av partipressen, hvilket har ført til at nyhetsjournalistikken kjennetegnes av en deskriptiv skrivestil. I Norge opererer også de fleste avishus med et strengt skille mellom nyhets- og kommentaravdelingen. Spørsmålet blir dermed hvordan de alternative mediene forholder seg til dette skillet?

Tre land og tre ulike strategier

Funnene viser at alle de tre alternative mediene har et overveldende fokus på innvandring og kriminalitet, og at de i all hovedsak klandrer den politiske eliten og rettsvesenet for at ”de skandinaviske landene har blitt mer utrygge som følge av innvandringen”. Men de har likevel svært ulike strategier når det gjelder hvordan dette budskapet blir formidlet.

Den svenske alternative mediet – Fria Tider – skiller seg klart ut ved at nyhetene hovedsakelig er deskriptivt formidlet – uten subjektive innslag. Tematisk er nyhetene oftest knyttet til alvorlige kriminalsaker – som voldtekt, knivstikking, ran, overfall og påtente biler. Disse sakene knyttes ikke nødvendigvis eksplisitt til innvandrere, men påfallende ofte er disse sakene hentet fra bydeler som er kjent for å ha en høy innvandrerbefolkning og utfordringer knyttet til kriminalitet.

Det kan dermed synes som om Fria Tider benytter seg av samme strategi som Paul Scott Mowrer — en politisk journalist i Chicago Daily News på 1930-tallet. Mowrer holdt objektivitetsidealet høyt, og tok til orde for at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv – også innenfor meningssjangrene:

”Thus it is better to scrap an editorial calling the mayor a liar and a crook, and to write another which, by reciting facts without using adjectives and without calling names, makes it obvious that the mayor is a liar and a crook” (Mott and Casey 1937: 225).

På samme måte gjør den store andelen nyhetssaker som linker kriminalitet til innvandrertette bydeler det ”åpenbart” for leserne at innvandrere er ”crooks”, eller kjeltringer. Selv om det ikke uttrykkes eksplisitt, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem: Økende innvandring vil føre til mer kriminalitet.
Det kan altså synes som at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv, og at Fria Tider derfor til en viss grad forholder seg til profesjonelle journalistiske normer for hvordan nyhetene skal presenteres. Likevel, dette er helt klart politisk propaganda forkledd som journalistikk, da utvelgelsen av fakta er høyst selektiv i form av et ensidig negativt fokus på innvandring og kriminalitet.

Det hender imidlertid at det sniker seg subjektive vurderinger inn i nyhetssakene også hos Fria Tider. Dette forekommer typisk i form av spekulasjon i fremtidige hendelser. I en nyhetssak om en 85 år gammel kvinne som ble forsøkt ranet i sitt eget hjem oppsummerer Fria Tider saken med følgende spekulasjon:

”Något närmare signalement på mannen ger polisen inte. Nästa gång gärningsmannen står utanför någon äldres bostad kommer det potentiella offret alltså inte kunna känna igen personen” (Fria Tider, 15.08.2017).

Det å gi ut signalement på mistenkte personer har blitt oppfattet som høyst kontroversielt i Sverige. I 2015 ble det gitt en intern instruks i det svenske politiet som sa at man ikke skulle nevne mistenktes hudfarge, nasjonalitet eller rase i offentlige rapporter. Ifølge politiet, ble instruksen gitt for å unngå at slike opplysninger skulle føre til rasisme.

Denne avgjørelsen har blitt heftig debattert og kritisert i den alternative mediesfæren, ikke bare i Skandinavia, men også i USA – anført av det alternative nettstedet Breitbart. Dermed kan denne type spekulasjoner ses som et spark i retning av politiet og rettssystemet for å ikke i tilstrekkelig grad beskytte befolkningen mot trusselen de opplever at innvandringen representerer.

Den Korte Avis: Dogmatikeren

Der det svenske alternative mediet, Fria Tider lar publikum trekke konklusjonene selv, legger danske Den Korte Avis opp til helt motsatt strategi. Nyhetssakene er gjennomgående subjektive – hvor man dogmatisk gjør krav på å inneha sannheten om innvandringens konsekvenser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i form av normative verdidommer om hva som er ”riktig” og ”galt”. For eksempel i en sak om en 17 år gammel asylsøker som skal ha utagert på et asylsenter på grunn av at personalet ikke ville vaske en tallerken for ham, skriver Den Korte Avis:

”Det var så voldsomt at personalet måtte ringe efter politiet. Men tog politiet ham med? Fik han en straf? Blev hans asylansøgning afvist? Nej, realiteten er nok, at det stort set ingen konsekvenser fik. Han og de mange andre asylansøgere fik endnu engang det indtryk, at de kan tørre fødder på europæere, som blot lægger sige som en dørmåtte” (Den Korte Avis, 14.08.2017).

Igjen er det altså politi og rettsvesen som holdes ansvarlig for det man anser som en uholdbar utvikling. Forskjellen er at de høyst subjektive vurderingene hos Den Korte Avis levner ingen tvil for leserne om at Danmark har blitt mer utrygt som følge av innvandringen.

Norge midt imellom

Norske Document kan plasserer et sted i midten da det alternativet mediet benytter seg av både ”den svenske” og ”den danske” strategien. Rundt halvparten av de analyserte tekstene hos Document kjennetegnes av en rent deskriptiv fremstilling, men som hos Fria Tider er disse i all hovedsak alvorlige kriminalsaker – ofte fra innvandrertette bydeler. Dermed kan det synes som om også Document forsøker å gi et inntrykk av at man er objektiv i den forstand at de lar det bli opp til leserne å trekke konklusjoner.

Den andre halvdelen av tekstene karakteriseres imidlertid av høyst subjektive innslag, hvor deres ståsted i innvandringspolitikken kommer tydelig til uttrykk. I en artikkel som omhandler en partilederdebatt i forbindelse med Stortingsvalget i 2017, skriver Document:

”Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. […] Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner. På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke” (Document.no, 14.08.2017).

Så er spørsmålet hvorfor Document benytter seg av disse to svært ulike strategiene i nyhetsformidlingen. En forklaring kan være at de ønsker å tiltrekke seg både mer og mindre innvandringskritiske lesere – og slik sett kan dra nytte av å fremstå som mer anstendige overfor potensielle nye lesere ved å legge seg på en mer deskriptiv linje.

På den andre siden hadde Document ambisjoner om å komme inn under selvjustisordningen allerede da datamaterialet ble samlet inn (august 2017), og disse to svært ulike måtene å formidle nyheter på kan være et uttrykk for en gryende profesjonaliseringsprosess – i form av at man forsøker å møte ”det aksepterte” nivået for hvor subjektiv man kan være før man krysser grensen for hva som anses som ”avvikende journalistisk praksis”. I så tilfelle kan denne todelte strategien være et uttrykk for voksesmerter.

Hva motivet er for å etterligne tradisjonell journalistisk praksis i form av deskriptiv nyhetsformidling vet kun aktørene selv. Det er likevel bekymringsverdig at de alternative mediene pakker inn tilsynelatende objektive saker med et ensidig negativt fokus på innvandring og sprer dem i sosiale medier som ”nyheter” – en sjangerbetegnelse forbundet med begreper som balanse og upartiskhet.

I andre halvdel av 2015 var nyheitsbiletet prega av flyktningsituasjonen i Midtausten og Europa. Ein kunne lese om menneske som flykta frå heimlanda sine til Europa og om korleis dei blei mottekne i ulike land. Flyktningsituasjonen sette òg fart på innvandringsdebatten i Noreg, og fleire meir eller mindre kjente personar ytra seg i ulike medium om korleis situasjonen burde handterast.

Denne offentlege debatten var utgangspunktet for analysematerialet i masteroppgåva mi i nordisk språkvitskap. Eg valde ut ti forskjellige tekstar skrivne av ti politiske aktørar i Noreg. Tekstane var debattinnlegg og kronikkar og i dei blei det argumentert for anten ein restriktiv eller ein meir liberal innvandringspolitikk i Noreg. Eg ønskte å finne ut kva for ei rolle ulike metaforiske uttrykk spelte i denne argumentasjonen, meir spesifikt korleis metaforar blei brukt til å skape legitimitet for restriktiv eller liberal innvandringspolitikk.

Kognitiv metaforteori

Vi bruker ofte termen metafor for å forklare at eit ord eller uttrykk blir brukt i overført tyding. Innanfor den kognitive metaforteorien meiner ein at dette skiftet frå bokstaveleg til overført tyding skjer på det kognitive nivået – ein bruker metaforar når ein snakkar fordi ein bruker metaforar når ein tenker (Kövecses, 2010, s. 4). Metaforane er verktøy ein tar i bruk for å forstå abstrakte omgrep, og språkbruken vår er full av metaforar.

I metaforen har ein to ulike omgrepsdomene, som kan forklarast som kognitive “lager” av kunnskap om eit omgrep, og ein bruker det eine, kjeldedomenet, for å forstå det andre, måldomenet. Om eg seier at eg “ser poenget ditt” eller at det “demrar for meg” bruker eg kunnskap eg har om synssansen for å uttrykke at eg forstår deg. Dei to metaforiske uttrykka kan dermed sjåast som språklege realiseringar av omgrepsmetaforen å forstå som å sjå (ein bruker kapitel – store bokstavar, men med høgd som små – for å vise at ein refererer til kognitive storleikar og spesifikke språklege ord).

Sidan utgivinga av Metaphors We Live By (Lakoff og Johnson, 1980), som kan reknast som startskotet for den kognitive metaforteorien, har fleire forskarar hatt ei meir kritisk tilnærming til metaforar. Mange anerkjenner at metaforar er både eit kognitivt og eit språkleg fenomen, men hevdar òg at metaforane kan ha fleire funksjonar enn berre å skape forståing av ulike måldomene. Til dømes kan metaforar vere eit viktig verktøy om ein ønsker å overtyde nokon, dei kan framstille ulike fenomen på bestemte måtar, og særleg sentralt for meg: Dei kan vere med i arbeidet med å skape legitimitet for ei bestemt politisk line, eller eventuelt bidra til å skade legitimiteten til ei anna politisk line (Charteris-Black, 2005, s. 17).

Kva rolle speler metaforane i debatten?

Eit av dei viktigaste funna i oppgåva mi var at majoriteten av metaforane som handlar om innvandring eller innvandrarar, er med på å framstille desse storleikane på ein negativ måte (Bredahl, 2018, s. 104). Det fanst éin omgrepsmetafor som stod i kontrast til denne forståinga (innvandrarar som naboar), men i all hovudsak blei innvandring oppfatta som noko skremmande og truande ein må kontrollere for å hindre øydeleggande scenario i framtida. I tillegg blei innvandrarar ofte oppfatta som ulike “ting” eller substansar i staden for menneske, og i den grad dei blei oppfatta som menneske, blei dei ofte forstått som ei homogen gruppe i staden for unike individ.

Den mest dominerande omgrepsmetaforen som handla om innvandring var innvandring som vatn i rørsle, der innvandring som fenomen eller ei stor gruppe innvandrarar blei oppfatta som vatn i staden for menneske. Uttrykk som tilstrømming, flyktningbølge, strømmen fra Afrika og strømmen av asylanter er døme på metaforiske uttrykk innanfor denne omgrepsmetaforen. I metaforen blir kunnskap vi har om vatn i rørsle projisert over på innvandring, noko som kan påverke forståinga vår av innvandring til Noreg og Europa. Forståinga ein sit igjen med, kan fort bli uheldig – vi har til dømes erfaringar med at vatn i rørsle, som bølgjer eller flaumar, kan vere vanskeleg å kontrollere og kan føre til materielle øydeleggingar, og i verste fall menneskelege tap. Når denne kunnskapen om kjeldedomenet blir projisert over på måldomenet innvandring, kan det bidra til ei forståing av innvandring som noko skremmande som kan føre til øydeleggingar i det norske samfunnet.

I materialet var det ofte abstrakte storleikar, forstått som meir konkrete objekt, som kunne bli utsett for øydeleggingar, som i denne setninga: “Uten adekvat innsats fra regjeringen risikerer vi at de økte ankomstene vil slå som en voldsom bølge gjennom asylsystemet i lang tid framover.” (Steen, 2015, s. 41). Eg vil hevde denne metaforen i større grad kan bidra til å skape legitimitet for ein restriktiv enn ein liberal innvandringspolitikk, for i den grad ein kan kontrollere innvandringa for å forsøke å hindre ulike øydeleggingar, bør ein gjere det.

Eit anna interessant funn gjeld metaforane om innvandringspolitikk. Det fanst nokre få døme på at dei politiske aktørane brukte metaforar for å forsøke å skape legitimitet for den innvandringspolitikken dei sjølv var tilhengarar av. Likevel blei dei metaforiske uttrykka om innvandringspolitikk i all hovudsak brukt til å forsøke å skade legitimiteten til innvandringspolitikk som aktørane ikkje var einige i. Eit døme på dette er omgrepsmetaforen politikk som konkurranse, der innvandringspolitikk er forstått som ulike konkurransar, og politikarar som deltakarar i konkurransane. Deltakinga tar tid og merksemd vekk frå å føre ein god innvandringspolitikk og blir derfor oppfatta negativt av dei ulike forfattarane. Vi kan sjå to ulike døme:

Uten å ofre de langsiktige konsekvensene en tanke, kappes politikere om å vise sine blødende hjerter og moralske fortreffelighet som i praksis betyr åpne grenser (Amundsen, 2015, s. 6).

Den viktigste årsaken er nok snarere at det er politikerne selv som har redusert norsk asyldebatt til å være en strenghetskonkurranse (Valen, 2015, s. 46).

I desse setningane kan vi sjå to språklege realiseringar av politikk som konkurranse, og det er høvesvis ein liberal og ein restriktiv innvandringspolitikk som blir utsett for kritikk ved hjelp av dei metaforiske uttrykka: Dei liberale politikarane kappast om å vere godast, medan dei restriktive konkurrerer om å vere strengast.

Avsluttande tankar

Her har eg berre vist to omgrepsmetaforar frå materialet, men dei to heng tett saman med resten av funna i oppgåva. Ein stor del av omgrepsmetaforane er med på å forme eit negativt bilete av innvandring og innvandrarar. Sidan eg arbeidde med eit relativt lite materiale i oppgåva mi, er det vanskeleg for meg å seie noko om kor konvensjonelle og utbreidde dei metaforiske uttrykka er i språket. Men det kan sjåast som uheldig om ulike negative forståingar av innvandring og innvandrarar får stor plass i politisk diskurs om innvandring eller i språket generelt. Samstundes er det mogleg at nokon av metaforane, til dømes språklege realiseringar av innvandring som vatn i rørsle, er i så gjennomgripande bruk i språket at det er vanskeleg å utfordre dei.

I tillegg er metaforane viktige i arbeidet med å skade legitimiteten til innvandringspolitikk den aktuelle politiske aktøren ikkje er tilhengar av. Dei politiske aktørane bruker mykje plass på å kritisere innvandringspolitikk, og metaforane er eit viktig verktøy i dette arbeidet. I framtida vil det vere interessant å ta utgangspunkt i andre politiske saker og sjå om ein kan finne liknande tendensar der, eller om innvandringssaka skil seg ut på dette området.

Det ville òg vore av stor interesse, ikkje berre for språkvitskapen, å undersøke eit større tekstmateriale og omfanget av ulike omgrepsmetaforar, særleg dei som er med på å forme negative bilete av ulike storleikar innanfor innvandringsdomenet. Kor konvensjonelle er eigentleg desse metaforane i norsk språk og tanke i dag?

Litteratur

• Amundsen, P‑W. (2015, 11. september). Hodeløs innvandringsnaivitet. Nordlys, s. 6, del 2.
• Bredahl, A. (2018). “Den endeløse strømmen”. Ein kritisk analyse av metaforar i ein politisk diskurs om innvandring (Masteroppgåve). Universitetet i Bergen, Bergen.
• Charteris-Black, J. (2005). Politicians and Rhetoric. The Persuasive Power of Metaphor. New York: Palgrave Macmillan.
• Kövecses, Z. (2010). Metaphor. A Practical Introduction. New York: Oxford University Press.
• Lakoff, G. og Johnson, M. (2003 [1980]). Metaphors We Live By. 2. Utg. Chicago/London: The University of Chicago Press.
• Steen, R. B. (2015, 16. september). Regjeringens ansvar. Dagbladet, s. 41, del 1.
• Valen, S. (2015, 5. september). Hvilken side står du på? Klassekampen, s. 46–47, del 1.

At norsk innvandringsdebatt handler om verdier, moral og identitet er ikke noe nytt. Slik har det vært helt siden 1987, da innvandring for første gang ble et tema i NRKs tv-sendte valgdebatter. I stedet for å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’», taler politikerne i stor grad om hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om.

11. september er det igjen tid for å bestemme hvem som skal styre Norge. På 30 år har nye konstellasjoner dannet seg, innvandringspolitikken har gjennomgått store endringer og NRKs valgdebatter har skiftet format. I min nylig avleverte masteroppgave undersøker jeg hvordan innvandringsdebattens retorikk har endret seg – fra flyktning- og asylpolitikk for første gang ble diskutert i NRKs partilederdebatt i 1987 – til 2015 hvor flyktningkrisen tok regi over kommunevalgkampen.

Politikernes retorikk er en sentral del av hvordan makthavere fremstiller norsk asyl- og flyktningpolitikk. Like interessant som politikernes standpunkter er hvordan disse begrunnes og forsvares, og fjernsynet er fortsatt et viktig bindeledd mellom velgere og politikere foran valg. Gjennom en retorisk analyse av debattene om innvandring i NRKs partilederdebatt i 1987, folkemøte i Oslo i 1999 og partilederdebatt i Fredrikstad i 2015, undersøker jeg hvilke argumenter og poenger som oppstår, forsvinner og vedvarer fra debatt til debatt. Deler debattene noen likhetstrekk til tross for utviklingen?

I studien forstås innvandringsdebatten i fjernsynsvalgkampen som deliberativ og epideiktisk retorikk. Deliberativ retorikk assosieres med politiske forslag lagt til fremtiden og forsøker å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’?». Epideiktisk retorikk fokuserer på definisjoner av hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om. Slike ytringer skiller seg ut fra vanlig argumentasjon. De uttrykker den nåværende tilstanden i samfunnet og dets verdier.

Det hele startet i 1987

Kun fire dager før NRKs partilederdebatt i 1987, leste Fremskrittspartiets partileder Carl I. Hagen opp et brev signert av innvandreren Muhammed Mustafa. Der sto det blant annet at det vantro korset i det norske flagget skulle fjernes og at Norge en dag ville være muslimsk. Dette året opplevde Norge en sterk vekst i antall asylsøkere, noe som førte til praktiske problemer og misnøye blant asylsøkerne og deler av befolkningen. Brevet viste seg å være et falsum, og mediene omtalte saken som en politisk skandale. Likevel fikk ikke «Mustafa-brevet» negative konsekvenser for Fremskrittspartiet, tvert imot tredoblet partiet sin velgeroppslutning fra Stortingsvalget to år tidligere.

Ved å gjøre innvandringsrestriksjon til en viktig valgkampsak, politiserte Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet innvandringsspørsmålet. Tidligere var politikerne enige om at innvandring ikke skulle diskuteres som et politisk stridsspørsmål. De fryktet at et fokus på innvandringsrestriksjon ville føre til økt fermmedfrykt blant befolkningen (Bjørklund, 1999:140). Ved å sette innvandring på dagsorden i valgkampen, gjorde Fremskrittspartiet seg til talerør for misnøyen i befolkningen.

Carl I. Hagen omtaler økt innvandring som naivt og sløsing av penger. Skjermdump fra NRKs partilederdebatt i 1987.

NRKs partilederdebatt i 1987 er delt opp i fire temaer. Sendingen ledes av programlederne Ole Kristen Harborg og Tom Berntzen. I tillegg deltar lederne for de åtte største partiene, bortsett fra Arbeiderpartiet i regjering som stiller med to representanter. Programlederne er hovedsakelig ordstyrere som i liten grad blander seg inn i debatten, mens hver politiker har en samlet taletid på ti minutter. Bolken «andre politiske spørsmål» innledes med flyktning- og asylpolitikken. Ole Kristen Harborg forteller innledningsvis at valgkampemnet har vært vanskelig og uttrykker at det virker som debatten har visse rasistiske trekk. Videre spør han Carl I. Hagen om Fremskrittspartiet har vunnet på at innvandring har blitt et valgkampemne. Hagen forklarer at han ikke har holdt et eneste innlegg om dette og at han kun svarer på spørsmål fra salen. Deretter svarer han følgende:

Carl I. Hagen (Frp): «Vi skal ta imot flyktninger i et antall på 1000–1200 fra FNs Høykommissærs leirer, men at asylsøkere som kommer fra tredje land, altså ikke første land som programlederen innledet med, men fra tredje land hvor vi ikke har noen forpliktelser – de kan vi ikke ta imot fordi omkostningene ved dette har blitt alt, alt for store for det norske samfunn.»

Partilederen beskriver økt innvandring som naivt og sløsing av penger. Dette fører blant annet til press på boligmarkedet og går utover «våre egne». Derfor mener Carl I. Hagen at pengene bør disponeres annerledes.

I 1987-debatten er Carl I. Hagen den eneste politikeren som svarer på spørsmålet «hva skal vi gjøre med ’dette’». Han forklarer at Norge kun kan ta imot 1000–1200 flyktninger fra FNs Høykommissariat og begrunner sitt standpunkt ved hjelp av økonomisk argumentasjon. Dette synspunktet deles ikke av de andre partiene. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener Norge, som en rik nasjon med humanitære tradisjoner, må hjelpe folk i nød. Høyres partileder Rolf Presthus henviser for eksempel til Fridtjof Nansen, som i 1922 ble tildelt Nobels fredspris for sin store internasjonale innsats for flyktningene:

Rolf Presthus (H) fremstiller Norge som et humanitær nasjon ved å henvise til Fridtjof Nansen. Skjermdump fra NRKs partilederdebatt i 1987 .

Rolf Presthus (H): «Vi er tross alt da et land med Nansens tradisjoner, og når folk da blir skutt ved grensene og lider verre skjebner, så må vi gjøre det som er mulig vi også for å hjelpe til. At de da kan få en annen tilværelse når å bli sendt hjem er den rene død, eller tortur eller, eller lignende ting.»

Disse politikerne skaper en felles norsk identitet ved å henvise til verdier som medmenneskelighet, nestekjærlighet og anstendighet. Hos dem er den gode moral både nøkkelen til fellesskapet og løsningen på problemet. De kritiserer Carl I. Hagens holdninger til innvandring og fremstiller ham som uanstendig. «Jeg tror nok at noe av motstanden mot innvandring i Norge skyldes uheldige, dels grumsete holdninger som vi som tror på menneskeverd og nestekjærlighet må bekjempe,» forklarer for eksempel Kjell Magne Bondevik (KrF). Både Hanna Kvanmo (SV) og Aksel Nærstad (RV) kritiserer regjeringens innvandringspolitikk som de mener er for streng og har signalisert uvilje. Likevel er det Carl I. Hagens tvilsomme moral som får skylden for at uanstendige holdninger spres ut til det norske folk:

Aksel Nærstad (RV): «Jeg ønsker å se datteren min i øynene når hun blir stor, og hun skal kunne vite at faren hennes, han sloss mot den statlige rasismen og mot de virkelige ille utslagene som Carl I. Hagen kan høste og som han sår ut til folket».

Partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, forteller om hva det vil si å være norsk og signaliserer viktigheten av å innta en anstendig holdning i innvandringsspørsmålet. Til gjengjeld fremmer de heller ingen pragmatiske løsninger på problemet. Dynamikken illustrerer at partiene for og mot innvandring i 1987 betrakter saken på to ulike måter. Dette fører til forskjellige definisjoner og løsninger på problemet.

1999: Norge er et flerkulturelt samfunn

Hele NRKs Folkemøte i Oslo i 1999 er viet til norsk innvandrings- og integreringspolitikk. I motsetning til partilederdebatten i 1987, hvor aktørene diskuterer norsk flyktning- og asylpolitikk, er det hovedsakelig arbeidsinnvandring som er tema på dette folkemøtet. Programleder Terje Svabø kan stille spørsmål underveis i hele sendingen og politikerne må ikke lenger forholde seg til en bestemt taletid.

I likhet med debatten i 1987 består folkemøtet av to konstellasjoner: Fremskrittspartiet mot de andre. Samtlige aktører er enige i at innvandringsdebatten er blitt bedre. Carl I. Hagen mener dette er fordi de andre partiene nå tør å peke på utfordringene og problemene som innvandring medfører. Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener debatten har blitt bedre fordi Norge nå er et flerkulturelt samfunn hvor alle viser hverandre respekt og toleranse uavhengig av kultur, bakgrunn og hudfarge. Carl I. Hagen avviser denne påstanden. Han mener Norge ikke er flerkulturelt ennå og fremstiller innvandring som et økonomisk problem for Norge. I tillegg forklarer han at noen innvandrere ønsker å integreres i det norske samfunn, mens andre grupper ikke gjør det:

Carl I. Hagen (Frp): «Så det jeg sier, det er mange innvandrere som vil integreres, som er ivrige på å lære seg norsk, oppføre seg ordentlig, skaffe seg arbeid og leve av egen inntekt, og så er det enkelte andre innvandrere som driver med kriminalitet og som ikke ønsker integrering, som ønsker å bevare skikkene fra sitt tidligere land, bevare sin religion og omgangsform.»

Carl I. Hagen understreker viktigheten av å behandle innvandrere som selvstendige individer fremfor en helhetlig gruppe. Som eneste parti tar Fremskrittspartiet innvandrerne på alvor ved å stille krav til dem, hevder han. På denne måten fremstår partilederen som nyansert. På den annen side fremstiller han også noen innvandringsgrupper som en kulturell trussel for Norge ved å vektlegge kulturelle forskjeller mellom «oss» nordmenn og «dem», innvandrerne.

I 1999 ble et helt folkemøte viet norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Skjermdump fra NRKs folkemøte i Oslo.

De øvrige partiene karakteriserer Hagens påstander som fordummende og feilaktige og mener Fremskrittsparti-lederen knytter innvandrere opp mot problemer i samfunnet som egentlig ikke skyldes innvandring, slik som presset på boligmarkedet. De mener innvandrerne er en ressurs og en nødvendig arbeidskraft i det flerkulturelle Norge:

Odd Einar Dørum (V): «Det er riktig som Solheim sier at hvis du hadde fjernet alle i Oslo, så hadde vi ikke hatt noen boligproblemer i det hele tatt. Og jeg tror vi må si det så enkelt etter den ideologiske innledningen vi hadde, at når vi har boligproblem for noen i Oslo, spesielt ungdom, så er det et problem for oss alle. Det rammer alle, og det rammer ungdom uansett hudfarge. (…) Solheim har helt rett, og det må vi ikke glemme i åpningen av dette programmet. Fjern folk fra Oslo Sporveier, fjern fra Oslo Taxi, fjern dem fra hotellnæringen, fjern dem fra Ullevål Sykehus, og vent og se på resultatet.»

Hva skjer når politikerne kritiserer motstanderne på denne måten? I de tv-sendte valgdebattene har politikerne som oppgave å henvende seg til hele befolkningen. I 1987- og 1999-debatten er det motsatte ofte tilfellet. Politikerne har ofte forskjellige forestillinger om hva det vil si å være norsk, og de kan ha ulike holdninger til innvandring. Når politikerne kritiserer hverandres holdninger, skaper dette skiller i befolkningen fremfor å forene nasjonen. Når Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen fremstilles som uanstendige mennesker og innehavere av «grumsete holdninger» i 1987, rammer dette også deler av befolkningen. I forsøket på å avskrive Hagen fra debatten avfeies lignende syn på innvandring.

2015: Norge er et raust land

Over 31 000 asylsøkere kom til Norge i 2015. Skejrmdump fra NRKs avsluttende partilederdebatt i 2015.

I NRKs partilederdebatt i Fredrikstad i 2015 har situasjonen forandret seg. I motsetning til NRKs valgdebatter i 1987 og 1999, hvor partiene utgjør to konstellasjoner der graden av anstendighet og holdninger til innvandring fører til ulike definisjoner og løsninger på problemet, er samtlige politikere enige i 2015 om at Norge er et raust land som skal hjelpe flyktningene fra Syria og andre konfliktområder. Det norske folk fremstilles som et engasjert, solidarisk og initiativrikt fellesskap som deltar i en nasjonal dugnad.

Samtidig skaper forestillingen to ulike grunnlag for videre argumenter og løsninger på utfordringen. De store partiene – Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet – mener Norge hovedsakelig må bidra i Syria og nærområdene. Som et rikt og ressurssterkt land har Norge mulighet til å hjelpe til i form av pengedonasjoner. De beskriver å reforhandle «Syria-avtalen» som en kortsiktig løsning. Avtalen gikk ut på at Norge skulle ta imot 8000 syriske kvoteflyktninger i løpet av de tre neste årene og ble signert av partiene på Stortinget, med unntak av Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, i juni samme år. Ettersom situasjonen er så uklar påstår de store partiene at det viktigste er å gå til kjernen av utfordringen, nemlig Syria og nabolandene:

Siv Jensen (Frp): «Nettopp fordi vi må sette dette i perspektiv, så handler det jo om å få stabilisert regionen. Det er altså millioner av mennesker som har problemer i denne regionen. De mangler mat, de mangler vann, de mangler de mest elementære ting. Og FN sier at de mangler 40 milliarder kroner. Derfor er det jo giverlandinitiativet regjeringen har tatt mye viktigere, for hvis vi ikke får den situasjonen under kontroll, så blir jo det vi nå ser i Europa for en sval bris å regne, så vi kan jo ikke bare diskutere dette kortsiktige bildet, vi må faktisk også tenke litt mer langsiktig. Derfor må vi stabilisere regionen, og derfor må vi hjelpe mer der.»

De små partiene – Venstre, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – mener Norge må delta i en europeisk dugnad som en følge av at situasjonen har blitt verre. Derfor bør «Syria-avtalen» reforhand  les. Som medlem av Schengen og som et rikt og ressurssterkt land er Norge moralsk pliktige til å bidra. De mener regjeringen ikke bidrar nok:

Audun Lysbakken (SV): «Jeg mener dette er en tid for lederskap. Ikke for å avvente hva de som nå tar ledelsen gjør. Når regjeringen skal delta på disse møtene, så snakker de ikke bare på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet, de snakker på vegne av hele det norske folk, og det er et folk som ønsker å vise solidaritet. Og jeg ønsker meg politikere nå som viser den samme dugnadsånden som de barna som samler inn leker til flyktningene.»

Audun Lysbakken (SV) mener regjeringen ikke bidrar nok i den europeiske dugnaden. Skejrmdump fra NRKs avsluttende partilederdebatt i 2015.

I 2015 kritiserer politikerne hverandres løsninger på problemet, ikke motstandernes holdninger til innvandring som i tilfellet med debatten i 1987 og i 1999. En av grunnene til dette kan være fordi aktørene nå definerer saken likt, inkludert Fremskrittspartiet. Saken defineres som «flyktningkrisen», og Norge fremstilles som et raust land. Aktørene har inntatt samme holdning i innvandringsspørsmålet. Selv om premisset benyttes på to forskjellige måter, er alle enige i at Norge skal hjelpe flyktninger i nød. Siden politikerne kritiserer hverandres løsninger på problemet og ikke holdninger til innvandring, går heller ikke kritikken utover det rause fellesskapet som beskrives.

En ny retorikk?

Kort oppsummert har jeg funnet ut at de tre debattene deler mange likhetstrekk til tross for ulike situasjoner, innvandringspolitiske bestemmelser og programformat. Særlig bruken av epideiktisk retorikk, hvor politikerne snakker om hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om heller enn å fremme argumenter tilknyttet fremtidige avgjørelser, dominerer ordskiftet. Politikerne viser til norske verdier for å begrunne hvorfor Norge skal ta imot flyktninger og asylsøkere. I 1987- og i 1999-debatten er det hovedsakelig partiene som er for en mer liberal innvandringspolitikk som benytter seg av denne typen retorikk. Carl I. Hagen avviser de andre partienes fremstilling av en felles norsk identitet og ønsker en mer restriktiv og kontrollert innvandringspolitikk. Han begrunner sine standpunkter hovedsakelig ved hjelp av økonomisk argumentasjon hvor økt innvandring går utover «våre egne». I 2015-debatten, derimot, er situasjonen annerledes. Alle deler den samme problemforståelsen og benytter seg av epideiktisk retorikk, inkludert Siv Jensen.

Det kan være flere grunner til at Fremskrittspartiets retorikk har endret seg i 2015-debatten. For det første har Fremskrittspartiet gått fra å være et opposisjonsparti til å sitte i regjering. De med regjeringsmakt kan tenkes å ha en annen tilgang til debatten enn partier i opposisjon. Siv Jensen står for eksempel ikke like fritt til å komme med andre budskap enn resten av regjeringen. Videre var flyktningkrisen en spesiell situasjon som krevde en annen retorikk. Der retorikken i flyktning- og asylspørsmålet var åpen og sjenerøs i fjernsynsvalgkampen, endret den seg i kjølvannet av kommune- og fylkestingsvalget, også blant andre partier og deler av befolkningen. Dette betyr ikke nødvendigvis at partiets retorikk i innvandringsspørsmålet har forandret seg på permanent basis. En annen forklaring kan være at Høyre og Fremskrittspartiet i 2015-debatten har endret sakens premiss til å gjelde Norges bidrag i Syria og nabolandene. De argumenterer for at Norge hjelper til bedre der enn ved å ta imot flyktninger og asylsøkere. Det er blant annet fordi situasjonen er uklar.

Helt siden innvandring ble et tema i de tv-sendte valgdebattene, har det blitt behandlet som et spørsmål om verdier, moral og identitet. Som velgere får vi innblikk i hvor partiene befinner seg på den partipolitiske aksen og politikernes holdninger til innvandring. Dette kan være vel og bra, men får vi innblikk den faktiske innvandringspolitikken?

Referanser:

Andersen, Ø. (2007) I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørklund, T. (1999) Et lokalvalg i perspektiv. Valget i 1999 i lys av sosiale og politiske endringer, ISF-rapport 99:002. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Charland, M. (1987) «Constitutive Rhetoric: The Case of the Peuple Québécois», Quarterly Journal of Speech, 73(2), Mai, s. 133–150.

Gabrielsen, J. (2008) Topik – ekskursioner i den retoriske toposlære. København: Retorikkforlaget.

Kjeldsen, J. E. (2006) Retorikk i Vår Tid: En Innføring i Moderne Retorisk Teori. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Da jeg vurderte tema for masteroppgaven min i statsvitenskap, var ikke nettdebatt på listen over alternativer, for å si det sånn. Jeg ville skrive om politikernes innvandringsretorikk. Konsentrere meg om selve makten i menneskeskikkelse. Det var før veilederen min, professor Bernt Olav Aardal, kom over en undersøkelse om at innvandringspolitikk var den mest diskuterte politiske saken på Internett før stortingsvalget i 2009. “Hvorfor analysere politikerspråket, som så mange andre har gjort før deg”, spurte han. “Hvorfor ikke se på “folkets” syn på innvandringspolitikk og hvordan det kommer til uttrykk på Internett?”

Jeg likte ideen, ikke bare på grunn av min respekt for dyktige professorer, men også fordi jeg ved nærmere ettertanke begynte å se potensialet som ligger i en digital debattarena som er åpen for alle. Så jeg startet å fordype meg i fenomenet. Leste alt jeg kom over av studier, kommentarer og intervjuer. Analyserte en mengde debattinnlegg og intervjuet tre redaktører, før jeg et knapt år senere leverte masteroppgaven min med tittelen “Nettdebatt og demokrati — styring eller anarki?”

Atypisk innvandringsdebatt

Etter hvert som jeg leste mer om debattarenaen og studerte de forskjellige foraene for diskusjon som finnes på norske nettsider, ble det tydelig at nettdebatt ikke bare er nettdebatt. Kvaliteten varierer i stor grad fra forum til forum. Og mens interessen min for nettdebatt vokste, ble jeg mer nysgjerrig på hvordan redaksjonene kan påvirke debatten og hvilken effekt ulike tiltak kan ha. Den endelige problemstillingen så slik ut: I hvilken grad oppfyller debatten om innvandring på norske nettavisers diskusjonsfora kriterier for en ideell debatt i et deliberativt demokrati? Hvilke forskjeller finnes mellom diskusjonsfora med ulik grad av kontroll?

I ettertid har jeg fått spørmål om hvorfor jeg konsentrerte meg om innvandringstemaet. Det er ikke representativt, hevdet noen, og mente at det ofte er mer hets og færre saklige argumenter i nettdebatten om innvandring enn andre temaer. Overfor dem med slike innvendinger har jeg understreket at det var nødvendig å konsentrere seg om én diskusjonsgruppe for å oppnå sammenlignbare data. Valget falt på innvandring fordi det er blant de mest diskuterte temaene på nettet, og nettopp fordi det er på dette området man finner de mest ytterliggående holdningene. Metoden betegnes som “the extreme-case method”, og kjennetegnes av at utvalget er atypisk eller annerledes. Slike case er interessante, fordi det ofte er mer informasjon å hente, og eventuelle forskjeller mellom foraene kan bli tydeligere.

Habermask målestokk

Ved hjelp av kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse studerte jeg et utvalg av nettdebatter med temaet innvandring på tre diskusjonsfora med ulik grad av kontroll (f. eks. redaksjonell styring og deltakelse i debattene, registrering av personopplysninger, og krav om fullt navn og oppfordring til andre personopplysninger). Debattforumet på Hegnar Online var utvalgsenheten med minst redaksjonell kontroll. Her var det før juli 2011 ingen krav om registrering, og debattene ble tilsynelatende i svært liten grad moderert. Debattsentralen i Aftenposten (som ble stengt høsten 2011) havnet midt på treet. Det var liten redaksjonell deltakelse og styring, og ingen krav om fullt navn. Deltakerne måtte opprette brukerkonto og dele personopplysninger med redaksjonen. Verdidebatt.no i avisen Vårt Land var det mest kontrollerte forumet. Her er det krav om å signere med fullt navn, og redaksjonen styrer til en viss grad debattene ved å fremheve de beste innleggene og selv svare på spørsmål og skrive egne innlegg for nettdebatten.

Det teoretiske utgangspunktet hentet jeg fra Jürgen Habermas’ teori om det deliberative demokratiet (samtaledemokratiet). Målet for det deliberative demokratiet er at meninger skal brytes mot hverandre gjennom samtale og diskusjon for å dempe konflikter, og at deltakerne til slutt respekterer det felles beste. Gjennom ny informasjon og refleksjon er det mulig å bli overbevist om at man selv ikke representerer den beste løsningen.

Et uoppnåelig ideal, vil mange hevde, men likevel et ideal som er blitt mye brukt i analyse av debatter mellom både politikere og andre debattanter, siden kjernen i teorien om det deliberative demokratiet, nemlig kommunikasjon mellom et mangfold av stemmer, av mange anses som en demokratisk nødvendighet i dagens samfunn.

For å måle grad av deliberasjon, brukte jeg ni kriterier som Raphael Kies (2010) har utarbeidet basert på Habermas’ demokratiteori: Inklusjon, diskursiv likhet, gjensidighet, begrunnelse, refleksjon, empati, oppriktighet, mangfold og ekstern innflytelse.

Kriteriene ble brukt som ledetråder i den videre innholdsanalysen.

Noen hundre analyserte debattinnlegg senere, var konklusjonen klar. Og den levnet liten tvil: Styring gir deliberasjon. Det er mulig for en redaksjon å kontrollere seg til et ryddigere nettforum.

Tydelige forskjeller

De største forskjellene fant jeg på kriteriene om begrunnelse, gjensidighet og empati. For eksempel er påstander og holdninger begrunnet med argumenter i 78 prosent av kommentarene på Verdidebatt.no, mot 45 prosent på Debattsentralen og kun 18 prosent på Hegnars Debattforum.

Gjensidighet målte jeg blant annet ved å se på grad av meningsutveksling, og forskjellene var store: 41 prosent av Verdidebatts innlegg inneholder et argument som knyttes direkte til et annet argument. De tilsvarende tallene for Debattsentralen og Debattforum er henholdsvis 10 prosent og 3 prosent.

Figur 1 viser tydelig at Verdidebatt kommer best ut på kriteriene som kjennetegner en god deliberativ debatt. Deretter følger Debattsentralen, mens Hegnar Onlines Debattforum imøtekommer disse kriteriene i minst grad.

Figur 1: Argumenter, meningsutveksling og refleksjon på Verdidebatt, Debattsentralen og Debattforum. Prosent.

Empati-kriteriet er ifølge Kies helt sentralt, siden de andre kriteriene springer ut fra nettopp dette. Dersom man er oppriktig interessert i sine medborgeres meninger og bekymringer, vil man være mer tilbøyelig til å lytte til deres argumenter, begrunne sine egne argumenter og skifte mening hvis man er overbevist.

Mangel på empati undersøkte jeg ved å kode krangling, skjellsord, personangrep, trusler og aggresjon samt rasisme, fordommer og hets.

Figur 2: Grad av empati på Verdidebatt, Debattsentralen og Debattforum. Prosent.

På figur 2 ser vi kjennetegn som kan være til hinder for en god debatt i et deliberativt demokrati. Det er Hegnar Online som har den høyeste andelen innlegg med som indikerer mangel på empati, og Verdidebatt har den laveste andelen.

22. juli endret debatten

Interessen for nettdebatt blusset opp i etterkant av terrorangrepene 22. juli. Det viste seg at Anders Behring Breivik hadde vært en aktiv nettdebattant. Og det ble også kjent at Behring Breivik langt ifra var alene om å fronte farlige holdninger på nett, slik Øyvind Strømmen skrev om i Aftenposten allerede 23. juli.

Avis etter avis endret reglementet for nettdebatt til det strengere, samtidig som politikerne messet frem ordene om åpenhet og demokrati. Mer åpenhet og demokrati, du liksom, fnyste mange nettdebattanter. Paradoksalt nok, tror jeg et strammere grep rundt nettdebattarenaen kan ha ført til nettopp mer åpenhet og demokrati — i hvert fall i betydningen at flere skal bli hørt. La meg forklare: Ikke lenge etter terrorangrepet, fikk jeg jobb som vikar i Aftenpostens debattredaksjon. En av oppgavene mine var å følge med på nettdebatten og gripe inn hvis det forekom overtramp. Sammen med en mer aktiv moderering av og deltakelse i debatten, ble det satset mer på å invitere ulike aktører til både å skrive og kommentere saker på nett. Flere av kommentatorene og redaktørene i avisen er også blitt mer aktive i kommentarfeltet under egne saker, og svarer ofte på spørsmål fra leserne.

Kombinasjonen ga resultater; mange av debattene ble gode, og det uten at vi trengte å innskrenke ytringsfriheten ved å nekte folk å skrive anonymt — en løsning mange andre redaksjoner valgte. Med gode debatter stiger interessen for hva som blir sagt i kommentarfeltet. Flere får sjansen til å bli hørt — dermed blir det mer åpenhet og demokrati. Erfaringene mine fra Aftenposten samsvarer altså med analysene jeg gjorde i masteroppgaven: Mer innblanding fra redaksjonen fører til en bedre og mer ordnet debatt.

Alle må bli hørt

Jeg jobber nå som ansvarlig for Si ;D, Aftenpostens debattside for ungdom. Også her skiller målgruppen seg betraktelig fra den typiske Aftenposten-debattant. Språket er mer direkte. Meningene ofte klare og sjelden pakket inn i passivt akademikerspråk som kan være både tungt og kjedelig å lese. Uten å sammenligne nettdebattantene med barn for øvrig, ønsker jeg (i ekte habermask ånd) å understreke hvor viktig det er å lytte til alle samfunnets grupper, uavhengig av antall år på skolebenken, yrkestittel og nettverk. Og for å bli hørt, trenger man en ytringsarena. Diskusjonsforaene og kommentarfeltene er ypperlige kandidater for en arena hvor alle kan uttale seg om hva de vil. Men det krever betydelig innsats og selvkontroll fra deltakerne selv, klare regler og en redaksjon som er villig til å sette av ressurser nok til å følge opp debattene og debattantene.

I forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik har Aftenposten tatt enda et midlertidig grep: forhåndsmoderering av nettdebatten. Noen nettdebattanter har reagert negativt på dette, og debattleder på nett Mina Hauge Nærland svarer følgende:

“Den første uken av rettssaken opplevde vi flere ting. Det ble mobilisert blant en del debattanter som kom med uforbeholden støtte til Anders Behring Breivik, og vi opplevde truende kommentarer og sjikane av overlevende etter Utøya. Vi kan ikke godta denne typen støtte til drap eller hets av mennesker i en sårbar situasjon. Derfor innførte vi forhåndsmoderering i en periode.”

Aftenposten kunne ha valgt å stenge kommentarfeltene under rettssaken. I stedet opprettholder man muligheten for leserne til å ytre seg, samtidig som man sikrer seg mot verbale angrep mot sårbare individer. Forhåndsmoderering av debatten er ikke en ideell løsning, men i visse situasjoner kan det være nødvendig. Spesielt hvis alternativet er null debatt.

Litteraturreferanser:
Berg, Ingvild (2011): Nettdebatt og demokrati – styring eller anarki? Universitetet i Oslo.
Kies, Raphaël (2010): Promises and limits of web-deliberation. New York: Palgrave Macmillan.

Emnet for debatten skulle ifylgje Studentersamfunnet sine heimesider vera om islamkritikarar som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og HonestThinking har viktige poeng som fortener merksemd og debatt, eller om tankegangen botnar i framandhat. Debattantane var formann Arne Tumyr i SIAN, kommunikasjonsansvarlig Rune Berglund Steen i Antirasistisk senter, journalist Mimir Kristjansson i Klassekampen og leiar for Demokratane i Bergen Atle Stien.

Utspel frå Tumyr som: «Muhammad var ein sexovergripar» og «Islam er ein barbarisk og primitiv ideologi forkledd som religion» sette tydeleg kjensler i sving både hjå panelet og publikum. Innlegg vart hyppig avbrotne av buing og tilrop frå salen.

— Bra at folk kjem og reagerar

Møteleiar Anna Magnus meiner likevel at debatten gjekk overraskande bra.

— Me var redde det kunne bli sirkusliknande tilstandar, der talarane ikkje kunne bli høyrd grunna buing. Alt i alt synes eg stemninga i salen var god. Det er bra at folk kjem og reagerar.

Fullsatt sal i Studentersamfunnet (foto: Jørgen Thune Johnsen)

Det var splitta oppfatningar i publikum om stemninga i salen. Jøran Thengs seier det utarta seg slik han forventa.

— Eg tykkjer det er sunt med buing og tilrop, men eg innrømmer at det var ein del umodne folk i salen. Det vart lagt opp til steile frontar. Eg synes 90 prosent av det Tumyr seier er usakleg, samstundes vert lista lagt der av Kristjansson som fleire gonger kallar Tumyr for «Tumor».

Ampert og aggressivt

Veninnene Maya Sunde Singh, Åse Fadnes og Maria B. Underdal karakteriserar stemninga under debatten som amper, aggressiv og med høg temperatur.

Maya Sunde Singh, Åse Fadnes og Maria B. Underdal tykte Arne Tumyr fordumma debatten. (foto: Marit Mjølsneset)

— Etter mi meining er det unødvendig av publikum å bue og koma med ukvemsord, men eg skjønar at folk vert provosert, seier Underdal.

Kenneth, som vil vera anonym då han såg kva reaksjonar Tumyr vart møtt med, meiner at både debattantane og tilskodarane latterleggjorde og var respektlause ovanfor Tumyr, og tidvis Stien.

— Det er ein skam for Studentarsamfunnet at dei let folk halde på slik. Vaktene burde tatt ut bråkmakarane. Eg har vore på veldig mange debattar her før, men dette er det verste eg har vore borti.

Kenneth seier han trur skjellsorda og buinga mot Tumyr kan få folk til å bli nyfikne på organisasjonar som SIAN og HonestThinking.

— Ein tenkjer at det er ein grunn til at alle vil kneble Tumyr, at han kanskje er inne på noko. Sjølv om eg ikkje er einig med han i alt tykkjer eg han har mange gode poeng. Eg skal gå heim og sjekke ut SIAN meir.

Artikkelen vart først publisert i nettavisa Brostein.