Facebook lanserte produktet direkteartikler (Instant Articles) for norske mediehus i år. I praksis vil det si at Facebook tilbyr å publisere mediehusenes innhold direkte i appen sin slik at vi lesere ikke lenger trenger å forlate fjaseboken for å lese norske nyheter.

Flere amerikanske medieselskaper har allerede testet ut konseptet i vel et år, så det er godt mulig du har lest slike direkteartikler dersom du for eksempel følger Buzzfeed eller The New York Times. Lyn-symbolet øverst til høyre i bildet bekrefter at du har med en direkteartikkel å gjøre.

Lett og kjapt. Slik presenterer Facebook direkteartiklene. (foto: Facebook)

Selvsagt lokkes det med penger. Ikke bare skal mediehusene få beholde kronene fra egensolgte annonser i direkteartiklene, de skal også få noe inntekt på Facebooks annonser tilknyttet artiklene.

Det er ingen hemmelighet at norske mediehus jakter på nye inntektskilder. Blant flere faktorer representerer internasjonale medieselskaper, deriblant Facebook, utvilsomt en stor økonomisk utfordring. Spørsmålet er om å gjøre avtale med stor-konkurrenten er god strategi.

Man kan se for seg at dagens økonomiske forutsetninger vil endres over tid, og at man plutselig kan risikere å ende opp med å være avhengig av inntektene, men samtidig måtte gi fra seg flere av annonsekronene. Som en utidig bivirkning styrkes Facebooks allerede veldig sterke posisjon. Å ende opp med å bli diktert fra andre siden av Atlanteren er neppe gunstig verken for innholdsprodusent eller konsument.

Ved å begi seg inn på en slik publiseringsavtale som Facebook nå tilbyr, samtykker man i prinsipp også til at Facebooks algoritmer og antall liker-klikk avgjør hvilke nyheter som blir lest av flest her på bjerget.

I engelskspråklige land har man i tillegg trending topics inkludert i nyhetsfeeden. Nylig ble det lekket et internt Facebook-dokument som blant annet avslørte hvordan ansatte nyhetskuratorer bestemmer hvilke saker som kommer gjennom nåløyet og plasseres i trending topics. Mark Zuckerberg har siden hatt det travelt med å tilbakevise kritikk om skjult politisk agenda og tilby større transparens ved å gjøre kuratorenes retningslinjer tilgjengelige for allmennheten.

Det er flere dilemma knyttet til at Facebook er på amerikanske hender. Ved å publisere gjennom plattformen, faller norske nyheter i siste instans under en form for amerikansk sensur – og amerikanere er kjent for å være noe mer moralkonservative enn vi er vant til her hjemme. Instant Articles Policies punkt E. omtaler “Ting en burde vite”. Artikler som bryter med Facebooks retningslinjer vil kunne føre til utestengelse. Retningslinjene kan til enhver tid – og uten forvarsel – endres.

I Asia og Afrika viser medievaneundersøkelser at mange allerede antar at Facebook er internett, og nå følger nok vi nordmenn taktfast etter og gjør Facebook mektigere også her hos oss.

Hvor mange i den oppvoksende generasjon som vil anta at Facebook faktisk er internett, er skummelt å tenke på. Behovet for å forlate appen deres blir mindre og mindre for hver dag som går, og når de nye direkteartiklene nå har nådd Norge, innebærer det et sjumilssteg videre i retning amerikansk styring av den norske digitale allmenningen. Hva som skjer med den gravende journalistikken idet liker-klikk avgjør hvor mange som velger å lese den, kan vi bare spekulere i.

Brukervennligheten derimot, kan ikke sies å være noe annet enn formidabel sett fra en mobilbrukers perspektiv. De fleste av oss har irritert oss over lange lastetider idet vi må videre til den norske avisens hjemmeside for å lese innholdet. Utvilsomt har mange lesere falt av lasset på veien mot selve artikkelen. Direkteartikler løser dette problemet. Når det også kan tilbys løsninger som gjør det sømløst tilpasset den enkelte publikasjons visuelle uttrykk med formatering tilpasset eksisterende profil, er det mye som taler for at det strømmes penger, flere lesere, annonsører og innhold mer kostnadseffektivt målt i både kroner og tid.

Flere norske aktører har vært på banen og etterspurt samarbeid om en felles norsk portal for å konkurrere mot direkteartiklene til Facebook. Dette teknologiske samarbeidet vil likevel ikke kunne gjøre noe med det faktum at Facebook tiltrekker seg mennesker som primært logger seg på for annet enn å lese nyheter, men likevel ender opp med å lese dem i tillegg til å holde seg oppdatert på venner og kjente, arrangementer og for å sende meldinger. Et tverrmedialt bransjesamarbeid vil alltid innebære en viss risiko for mediemangfoldet også på nasjonal basis.

Det er utvilsomt flere betenkeligheter og utfordringer ved direkteartiklenes inntog, spørsmålet er om reklameinntekter fra viste annonser, markedsføringsverdien og økt spredning av innhold er lokkemat man har råd til å takke nei til i vår nye mediehverdag. På veien mot økt inntjening risikerer vi dog å gå konkurrentens ærend ved å hjelpe den til å bli selve Portalen man bruker på internett, på godt og vondt. Facebook er allerede den primære nyhetskanalen for mange. Alt uten en eneste momskrone i vår statskasse.

“Naiva medier bygger luftslott på Facebook – och skryter om dem”, skriver Ehsan Fadakar, Schibsted Publishings sjef for sosial strategi. Han er sterkt kritisk til direkteartiklene og følgene Facebooks dominans fører med seg. Ikke bare påskynder det en negativ tendens for mediemangfoldet, men også for demokratiet, skriver Fadakar.

Enkelte norske aktører er allerede i gang med direkteartiklene. Når du sitter på bussen neste gang, velger du sakene med lynet oppe i hjørnet fremfor andre artikler da? Et klikk er nok. Men er det det for norsk mediebransje?

Flere norske mediehus ser med skepsis på Facebooks nye tilbud, og det med god grunn. For hva skjer når Facebook begynner å få makt over journalistikken? Jo, vi ender opp med et digitalt kontrollsamfunn ingen av oss helt aner rekkevidden av. Gjennom å overlate nyhetsdistribusjonen til Facebook, hevder flere at vi kan ende opp med en tilstand der Mark Zuckerbergs bedrift har makt til å sensurere innhold som den finner upassende. I norsk sammenheng blir dette alltid eksemplifisert med at da Aftenposten publiserte bilder av en naken Fridtjof Nansen, ble avisens bruker utestengt fra plattformen i en hel uke som straff.

Ill.: Charis Tsevis cbnd

Liker? Norske medier bør prøve ut Facebooks Instant Articles, mener artikkelforfatteren.

Slik sensur aksepterer vi selvsagt ikke i et Norge hvor demokrati og ytringsfrihet er noen av våre viktigste verdier. Likevel bør norske mediehus teste ut et samarbeid med Facebook og deres Instant Articles. Det er nemlig viktig å understreke at dette nettopp vil være en testfase, og at man ikke legger ned avisenes egne nettsider av den grunn. Dersom det viser seg at plattformen begynner å oppføre seg som overredaktør, er det ikke nettopp den redigerende makt som kan avdekke slike forhold og opplyse samfunnets borgere om det? Et sensurscenario vil i så fall kunne undergrave Facebooks pålitelighet og troverdighet ovenfor brukerne. Nettsamfunnets styrke ligger jo nettopp i dets massive mengde brukere, og den dagen disse flakker fra plattformen fordi de ikke lenger får tilgang til nyheter og aktualiteter som angår dem, er det gjort. Det er altså viktig å huske at nyhetsmedienes og Facebooks interesser i mange tilfeller er sammenfallende – de vil begge beholde sine lesere eller brukere.

Så hvorfor bør norske medier gå med på å ta i bruk Instant Articles? Facebook er den primære nyhetskilden til en stor og viktig gruppe i samfunnet, nemlig de unge. Denne gruppen leser nyheter, men de leser ikke nødvendigvis avisen. Dersom mediene tar sikte på å ivareta sitt samfunnsoppdrag i en digital tid hvor offentligheten i mange tilfeller er oppdelt, nytter det ikke å ignorere at Facebook er en plattform som delvis har tatt over for avisen når det gjelder å være en felles offentlighet hvor dagsorden settes. Mediene bør derfor teste ut et samarbeid og se om Instant Articles fungerer som en arena for den offentlige samtale.

Et annet argument for Instant Articles er den enorme hastigheten, med opptil ti ganger raskere innlastingstid for brukerne nå enn tidligere. Dette er Facebooks hovedargument når de forsøker å overbevise mediehusene, selv om noen kanskje vil hevde at dette blir brukt for å dekke over den kommersielle gullgruven Instant Articles potensielt kan bli for Facebook. Kritikere vil gjerne hevde at selv om Facebook i dag lokker mediehusene med solide annonseinntekter, vil det være naivt å anta at inntektsmodellen som nå presenteres vil være den samme om Facebook får en sentral nyhetsposisjon i fremtiden. Kritikere har nok rett i det, men jeg vil likevel påstå at det like naivt å anta at mediehusene vil beholde sine annonseinntekter om de lar være å teste modellen. Flere medieinstitusjoner har jo allerede meldt at nettavisene deres ikke genererer de annonseinntektene man hadde håpet på. Å bruke dette som argument mot Instant Articles blir derfor å trekke inn en helt annen (men selvfølgelig viktig) diskusjon som handler om hvordan man kan utvikle bærekraftige inntektsmodeller for nyhetsmediene. Det er likevel ikke det Instant Articles-diskusjonen handler om. Det den handler om, er hvilken rolle Instant Articles spiller for ytringsfriheten og demokratiet, og det må ikke mediehusene glemme i jakten på annonsekronene.

Ved siden av annonsekronene har også storstilt satsing på brukerbetaling blitt brukt som argument mot Instant Articles. Sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, har tidligere uttrykt at hans avis på grunn av satsingen på brukerbetaling ikke ville være blant de første til å ta i bruk Facebooks tjeneste. Også innovasjonsdirektør i Amedia, Pål Nedregotten, har hatt tilsvarende uttalelser: — Vi lykkes godt med brukerbetaling, en modell som Instant Articles ikke støtter.

Jeg mener skeptiske medieledere bør ta en ny runde i tenkeboksen. De langsiktige planene må ikke bli så fastlåst at mediene atter en gang havner i suksessfellen. Det nytter ikke å avvise ny teknologi fordi man allerede har en plan. Det er ikke gitt at abonnementsmodellen er det mest gunstige om noen år, selv om det per i dag gagner etablerte medieinstitusjoner og holder hjulene i gang. Man må skille debattene om Facebooks rolle i et demokratisk samfunn, og Facebooks rolle for enkeltbedrifters økonomi.

I tillegg er det viktig at man ikke går i fellen å tro at bare fordi avisene til nå har drevet med distribusjon, er dette den beste løsningen og det som tjener journalistikkens samfunnsoppdrag best. Man kan ikke utelukke at et samarbeid med Facebook, hvor man overlater distribusjonen til verdens beste informasjonsdistributør, vil kunne gjøre det mulig for nyhetsmediene å konsentrere seg om det de faktisk er gode på (men som det stadig bevilges færre ressurser til) – nemlig journalistikk og utøvelse av rollen som den fjerde og overvåkende statsmakt. Det er ikke snakk om å gi fra seg redaktøransvaret til en internasjonal overredaktør, men å outsource distribusjonen som et ledd i produksjonskjeden.

Selv om det kan være fristende for mediehusene å gå til felles front mot den nye stormakten, holder det ikke kun å få de andre medieinstitusjonene med på planen – i så fall må også brukerne godta den. At mange brukere i dag leser nyheter, ikke aviser, og bruker Facebook som seleksjonsverktøy, må mediene ta på alvor. Facebook lytter til brukerne. Det må også nyhetsmediene gjøre, skal de klare å ivareta journalistikkens samfunnsoppdrag i en ny tid. At en rekke medieinstitusjoner nå tester ut Instant Articles, betyr ikke at de planlegger å gi bort redaktørrollen som er så dypt befestet i den norske pressens profesjonsideologi. En one-night stand fører ikke nødvendigvis til evig ekteskap.