Andersson har intervjuet 31 migrasjonsforskere om hvilke vurderinger de gjør når de går ut i offentligheten for å formidle sine resultater, og hvilke opplevelser de sitter igjen med. Det har blitt til boka Kampen om vitenskapeligheten – Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt, som kom ut i høst. I dette intervjuet forteller hun om sine funn.

Formidlingens pris

I Kampen om vitenskapeligheten skriver Mette Andersson at et gjennomgangstema for boka er hva det bør koste å drive med forskningsformidling. Å være forsker på betente temaer som ofte vies mye plass i mediene, kan bringe med seg utfordringer som andre forskere aldri trenger bekymre seg for. Det kan stilles spørsmål ved din forskningsmessige integritet, om du er i lommen på stat eller politikere, men også det som verre er. Flere av migrasjonsforskerne som Andersson intervjuer forteller at de har opplevd å bli plassert på “landssvikerlister” på nettet, og at de har fått trusler etter medieopptredener. Andersson forteller at det fører til at forskere tilpasser seg mediehverdagen de kommer ut i idet de formidler.

– Hvis du er erfaren i dette feltet, tenker du gjennom hvordan det du sier kan bli plassert og koblet til ulike politiske ståsteder. Du kan ikke nødvendigvis unngå det. Du forsøker å formidle så nyansert som mulig det som er dine funn, men du skal ut i en offentlighet og en medielogikk som ikke nødvendigvis preges av akkurat det samme fokuset på nyanse som forskning gjør. Fordi det skal være klarere blir det omformet, og derfor lettere å koble til eksplisitte politiske standpunkter på migrasjonsfeltet, sier Andersson til Vox Publica.

Et begrenset ytringsrom

Nøytralitet er sentralt for mange av forskerne Andersson intervjuer. En ønsker gjerne å komme anklager om politisk tilhørighet og lignende i forkjøpet, og derfor å framtre så verdinøytralt som mulig. En kan spørre seg hvilke konsekvenser det får for formidlingen, og om det begrenser forskernes ytringsrom.

– Jeg tror nok at det har vært en tendens de siste årene til at man verken tør det eller ønsker å være normativ. Forskerne orker ikke å stå i den debatten, hvor de får så mye pes. Noe som jeg tenker på et vis er synd, men det er også viktig at forskere skiller mellom når de uttaler seg bare på basis av en ren beskrivelse av resultater fra sitt forrige prosjekt og et mer overordnet perspektiv, for eksempel på migrasjon og Norge som flerkulturelt samfunn, som de har opparbeidet seg over flere år.

I boka påpeker Andersson at det i praksis er umulig helt og holdent å unngå et normativt element, fordi det å forske samfunnsvitenskapelig innebærer å ta normative beslutninger. Forskningsfokus, teoretiske perspektiver og hvilke definisjoner man benytter seg av er alle normative vurderinger.

– Jeg kommenterer at samfunnsforskning i stor grad handler om prosesser som er normativt fundert i samfunnet. Det er en amerikansk sosiolog, Andrew Abbott, som er opptatt av dette med hva som er det empiriske og hva som er det normative. Han bruker et eksempel om at vi ser på en gutt som står og tegner på en vegg i en bygate. Det er et empirisk faktum at denne gutten tegner på en vegg. Men hva det innebærer som et samfunnsmessig fenomen, er det litt mer strid om. Er det han gjør en tegning? Er det kunst? Er det uttrykk for motstand? Er det graffiti, og er i så fall graffiti noe positivt eller negativt? Det er et hav av ulike tolkninger som åpner seg med en gang du snakker om samfunnsvitenskap. Men det at vi har det er ikke noe som ikke forplikter oss til å gjøre så redelig og god metodisk og gjennomsiktig forskning som mulig. Det er helt sentralt for at forskningen skal få legitimitet.

Nye forskere – nye utfordringer

Andersson gjør i boka et poeng ut av å intervjue ulike generasjoner migrasjonsforskere, for å utforske om det finnes forskjeller i hvilke opplevelser de ferskere forskerne har av å formidle til offentligheten i forhold til dem som har holdt på en stund. Av de yngre forskerne fantes det mange som i utgangspunktet var positive til mediene og deres henvendelser, men det fantes også opplevelser som gikk igjen og som ble opplevd som mindre givende.

– Jeg bruker noen eksempler på et par opplevelser fra noen yngre stipendiater, som i første møte med mediene er veldig positive, fordi de vet at når de er i stillinger på universitetet, så skal de formidle. Da har de tatt seg bryet og brukt lang tid på å svare på journalisters spørsmål og gi masse bakgrunnsmateriale eller bli intervjuet, og blitt lovet at deres perspektiv skal komme fram. Så har de opplevd at det ikke skjer, for da skal mediene ha en vinkling hvor vanlige folk skal komme fram. Og det at de ikke krediterer forskerne i det hele tatt, for å ha gitt et bakgrunnsperspektiv og bakgrunnsinformasjon, det opplever de som ganske ille og at det er misbruk av tid og ekspertise.

At det å ikke bli kreditert kan oppleves som sårt, er noe Andersson mener journalistene kan ta hensyn til når de henvender seg til forskerne.

– Journalister kan prøve å finne ut om det er en ny og ung forsker når de tar kontakt, og ta hensyn til de unge. De som er erfarne, de er vant til å bli brukt som kilde for bakgrunnsinformasjon og synes det er helt greit. De har ikke så stort behov for å bli kreditert selv, fordi at de kanskje tenker at de har vært nok i media. Når en forsker for første gang blir kontaktet og legger inn masse innsats og er positiv overfor mediene, så er det greit av mediene å behandle den forskeren på en god måte tilbake, og ta alvorlig å kreditere forskeren for informasjonen de får.

Medienes ansvar

Redaksjonelt sett råder hun også mediene til å tenke over hvordan de kan tilrettelegge for å beskytte forskere som tar for seg betente temaer fra ubehagelige opplevelser i etterkant. Hun forteller at det er spesielt viktig å reflektere rundt bruk av kommentarfelt.

– Det er kanskje greit at ikke alt kommer i nettavisen, kanskje noe bare skal komme i trykte medier. Og så er det jo selvfølgelig moderering av debattfelt. Må det være debattfelt på alle artikler? Mange forskere orker ikke se på debattfeltet, de orker ikke følge med for de blir helt satt ut av det de leser. Jeg tenker særlig på forskere som jobber med kontroversielle temaer, ikke nødvendigvis bare de yngre.

Hør podkast fra debattmøte om temaet med Mette Andersson som innleder:

Når det gjelder neste generasjons forskere er Andersson bekymret for at debattklimaet kan føre til at forskere i mindre grad orker å stå i stormen det noen ganger kan være å uttale seg offentlig og formidle til allmennheten.

– Jeg ser jo at det er mange, mange flinke folk som bidrar til mediene. Jeg ser at det er folk som har iver og engasjement. Men jeg er også redd for at mange av de flinkeste og mest engasjerte kan trekke seg tilbake fordi det oppleves som ubehagelig. En ting er å få faglig kritikk, som vi forskere lever med hele tida. Men å få kritikk om at du er en dårlig forsker som ikke har peiling på hva du snakker om, eller at du er bare en sånn venstreradikal marxist, den typen kritikk gjør noe. Forskere er jo vanlige mennesker og de blir redde, de blir lei seg, de blir bekymret for barna sine. Det koster en del å stå i det.

Da jeg kom til Norge som flyktning fra Kosovo i begynnelsen av 1990-tallet, handlet mye av integreringsdebatten om norskopplæring og sysselsetting, kriminalitet og diskriminering. Debattens motpoler var også den gang på den ene siden Fremskrittspartiet, som fokuserte på kriminalitet og arbeidsledighet blant innvandrere, og på den andre siden innvandrertalsmenn som klaget på mangelen på gode opplæringstilbud i norsk samt diskriminering. I dag handler debatten mye om muslimer og islams plass i et sekulært samfunn. Frp advarer mot “snikislamisering” og en demografisk utvikling som går i etniske nordmenns disfavør, mens gruppen av innvandrertalsmenn, der muslimske tradisjonalister fortsatt er i flertall, stadig krever større anerkjennelse for islamske verdier og tradisjoner, og særordninger for å kunne utfolde og uttrykke disse på offentlige arenaer.

Krisemaksimering om integrering og diskriminering må møtes med fakta, skriver Sylo Taraku (foto: Noas).

Felles for de to gruppene er generaliseringer og konfliktorientert retorikk. I det siste har Frp beskyldt radikale muslimer for konspirasjoner mot det norske demokratiet, mens talspersonene for innvandrere har sammenlignet Frp med nazistene i mellomkrigstiden. Frp legger skylden for problemene med integrering på innvandrerne selv eller på venstresidens naivisme, mens talspersonene fokuserer på storsamfunnets rasisme og diskriminering av minoriteter. Begge parter framstiller i stor grad norske muslimer som en ensartet gruppe, og henholdsvis som en trussel eller som ofre. Om det nå er tilsiktet eller ikke, vil begge disse gruppene kunne tjene på en slik polarisering: Økt islamofobi vil gi Frp flere stemmer og større politisk makt, mens en status som offer kan styrke de radikales posisjon som “forsvarere av muslimer og islam”.

Flertallet vil ha bedre integrering

Det er en universell utfordring for moderate personer å motvirke tendensen til at ens egen “klan” forvalter sin identitet ved å fremme mistillit og hat mot andre grupper. Det er de moderate og liberalt innstilte som må ta jobben med å være motvekt når ytterliggående på begge sider søker å fastslå situasjonen og sette premissene for den offentlige samtalen. I integreringsdebatten dreier det seg blant annet om å utvide rommet mellom naivisme og islamofobi, og mellom “fundamentalister” og “kokosnøtter” – en etter hvert vanlig betegnelse på innvandrere som “svikter sine egne”; mørk utenpå, men hvit inni. (Skribent Iffit Qureshi brukte denne betegnelsen i en kronikk i Aftenposten i 2006 for å karakterisere Shakil Rehman og andre moderate innvandrere som misbruker “sin kulturelle bakgrunn og storsamfunnets fordommer for å fremme sin egen posisjon blant majoriteten”. Ifølge henne manglet Rehman “innsikt i minoritetenes hverdag, som er preget av rasisme og diskriminering”).

De som krisemaksimerer problemer knyttet til integrering og diskriminering, bør konfronteres med fakta. Undersøkelser om rasisme i staten og om nordmenns holdninger til innvandrere slår hull på myten om en utbredt norsk rasisme. Innvandrere er ikke så misfornøyde som enkelte talspersoner liker å gi inntrykk av. International Comparative Study of Ethnocultural Youth viste at ungdom i Norge med innvandrerbakgrunn føler de har det minst like bra og har like godt selvbilde som de med norske foreldre. Norsk innvandrerungdom kom best ut i samtlige vesteuropeiske land i undersøkelsen. De fleste innvandrere med muslimsk bakgrunn er positivt innstilt til integrering og liberale verdier. De er ikke så religiøse, setter pris på det norske demokratiet og synes slett ikke at Norge er “umoralsk”. Talspersoner som har en tendens til å legge skylden på storsamfunnet for alt som er galt med integreringen, bør merke seg at 94 prosent av norske muslimer mener at innvandrere bør gjøre mer for å bedre forholdet mellom seg selv og etniske nordmenn. Alt dette bekreftes av en undersøkelse foretatt av TNS Gallup på oppdrag fra Liberalt Laboratorium i 2007 (se hele undersøkelsen i pdf-format). Konklusjonen er at den norske befolkningen tar dramatisk feil i sine oppfatninger av norske muslimers holdninger i ulike spørsmål.

Men er det så rart at muslimene blir oppfattet som noe helt annet enn det de er? Et eksempel på innvandrertalsmenns vridning av debatten i retning av gruppekonsolidering og steile fronter fikk vi nylig fra Fakhra Salimi, leder for “Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner” (Mira-senteret), som i avisen Utrop 4/2009 hevder at norske feminister og storsamfunnet utsetter etniske minoritetskvinner for “rasistisk kjønnsdiskriminering”. Mira-senteret forsvarer for øvrig skoleelevers bruk av niqab, et slør som dekker hele kroppen bortsett fra øynene, og tar til orde for å motarbeide all likestilling “på vestlige premisser”.

Et av de mer ekstreme uttrykkene for blind tradisjonalisme har vi fått fra Asghar Ali i Islamsk Råd og Basim Ghozlan i Det Islamske Forbundet, som ikke vil ta avstad fra drap på homofile så lenge det skjer i et land der muslimer er i flertall. Islamsk Råd har ennå ikke inntatt et offisielt standpunkt i forhold til dette spørsmålet, i påvente av en vurdering fra Det europeiske fatwarådet. Et råd som ledes av ekstremisten Yusuf al-Qaradawi, som nylig har applaudert folkemordet på jøder.

Snever elite definerer identitet

I en kronikk i Aftenposten oppfordret sosialantropolog Anne Ellingsen “den tause majoritet blant våre muslimer til å gå sammen med andre nordmenn til forsvar for felles menneskelige verdier. Slik vil vi forhåpentlig også i fremtiden kunne leve side om side i et fritt land.” Dette er et budskap jeg vil slutte meg til. En grunn til at liberale muslimer har vært ganske fraværende i debatten, kan være at de er en uensartet gruppe uten særinteresser som forener dem, i motsetning til de religiøse muslimene.

Det er en tendens til at en minoritets “identitet” og “interesser” vis-à-vis storsamfunnet blir definert og båret frem av en snever elite innad i gruppen. En så uensartet gruppe som innvandrerbefolkningen trenger å få sine forskjellige perspektiver uttrykt av en mer variert og vidsynt forsamling enn gjengen med profilerte forkjempere for særinteresser som dominerer offentligheten i dag.

Det hviler her også et ansvar på mediene, når det gjelder å besinne seg på den tabloide trangen til å framheve konflikter, som blant annet viser seg ved promoteringen av debattdeltakere med ekstreme synspunkter. Men vi har alle en jobb å gjøre når det gjelder å la de mer moderate og liberale holdningene som finnes blant store grupper av innvandrere få komme sterkere til uttrykk. Diskusjonen om integrering og delaktighet er for viktig til å overlates til aktører som driver med skyttergravsdebatt og stadig understreker skillene mellom “oss” og “dem”.

Skap spillerom for individet

Tradisjonalister ønsker å dyrke det etablerte, opprettholde gruppeidentitet og holde fast på sosiale grenser. Mot dette trekker den liberale bevegelse i retning av å nedbetone det kollektive og skape spillerom for individuell utfoldelse og grenseoverskridelser. I en liberal tankegang bejaes et samfunn som kan fungere som en åpen møteplass, der individer med forskjellig bakgrunn kommer hverandre i møte og får hverandre i tale.

Mot dette kan tradisjonalisters krav om grupperettigheter på kunstig vis opprettholde kulturelle blokker og sementere skiller. Den liberale utfordring blir å la sammensattheten innad i minoritetsmiljøer anerkjennes, og gi innvandrere muligheten til å framstå som individuelle borgere i det norske samfunnet. Retten til å bli betraktet som individ er grunnleggende.

De fleste av oss går inn for et samfunn der det legges til rette for inkludering og deltakelse. Samtidig må det være legitimt å forvente en vilje til en viss kulturell og verdimessig tilpasning av innvandrere som kommer fra samfunn sterkere preget av tradisjoner og konservatisme. Enkelte gruppedifferensierte rettigheter og tiltak kan for all del være legitime og hensiktsmessige, men generelt bør enhver liberal og moderat sinnet person, innvandrer eller “norsking”, holde øynene åpne og være forberedt på kamp hvis det tas til orde for prosjekter som går på bekostning av retten til individuell frihet og utfoldelse.