Ungarerne er alltid stolte når de blir omtalt internasjonalt, uansett hvordan de blir fremstilt. Som markedsføringsobjekt lever de i skyggen av de store, og de mener visst at dårlig omtale er bedre enn ingen omtale – så lave forventninger har de til hva folk rundt om i verden vet eller ønsker å vite om landet deres.

Oppfattes som en «illiberal stat»

Ungarn ble en del av det demokratiske Vesten i 1989, året da Berlin-muren falt. For en del mennesker er det ingen ny tanke at Ungarn er på vei til å bli en «illiberal stat». Det er heller ikke nytt at landets statsminister Viktor Orban fremholder mer og mindre autoritære stater som forbilder. Men med mindre du er en engasjert aktivist som kjemper for grunnleggende menneskerettigheter i land der friheten er truet, vet du kanskje ikke at dette unge demokratiets fall begynte en god stund før de siste par ukene.

Da den sittende regjeringen tok over i 2010, var noe av det første den satte på dagsordenen å endre grunnloven og vedta en ny medielov. I Ungarn er det slik at hvis et parti får to tredjedels flertall ved valg, behøver det ikke fri til opposisjonen for å få sine forslag igjennom i nasjonalforsamlingen. Det kan bare vedta de lovendringene det ønsker.

Foto:Marietta Lecb

Demonstrasjon i Budapest i oktober 2014.

Velgerne ga regjeringen mandat til å endre lovene – det hevder i hvert fall medlemmer av regjeringspartiet Fidesz. Og sant nok hevet ikke folk et øyenbryn da det ble snakk om en ny grunnlov, en ny medielov og overføring av penger fra private pensjonskasser til statlige. De lot seg ikke engang uroe av at flere titusen mennesker demonstrerte og felte bitre tårer over «demokratiets grav» under parolen «Én million for pressefrihet i Ungarn».

I 2010 eller 2012 var det ingen som ante at regjeringen ville endre valgloven for å gjøre det enklere å vinne to tredjedels flertall i 2014. Ingen visste at myndighetene ville slå til mot frivillige organisasjoner med prosjekter finansiert av blant annet norske EØS-midler, EØS-landenes bistandsprogram for EU-land i Sentral- og Sørøst-Europa.

Lever du i et land der aktivister blir livredde når de ser en politibil utenfor kontorene sine? Det gjør ungarerne.

Så snart Fidesz hadde vunnet valget og tatt fatt på sin andre periode, innledet det statlige kontrollkontoret (en revisjonsinstans) etterforskning av pengebruken til organisasjoner som har mottatt EØS-midler. Politiet foretok en razzia på kontorene til Ökotars, en organisasjon som fordeler midlene, på jakt etter bevis for påståtte underslag og uoffisiell tildeling av lån til frivillige organisasjoner. Det ble laget lister over problematiske organisasjoner. 13 organisasjoner, som hovedsakelig arbeider for demokrati og mot korrupsjon, ble underlagt en særlig gransking på grunn av sin virksomhet.

Razziaen mot Ökotars fant sted en mandag morgen. Noen dager senere besøkte EU-kommisjonens daværende president José Manuel Barroso Ungarn for å la seg utnevne til æresdoktor ved Corvinius-universitetet. Kontorene til en av de «indekserte» organisasjonene, som holdt til like bak universitetet, ble omringet av politifolk som skulle passe på æresgjesten. Det begynte å sirkulere meldinger på internett om en ny aksjon, nå mot en organisasjon som hadde mottatt økonomisk støtte. Et par timer senere fikk vi en epost fra en skremt aktivist. Hun gråt da hun kom hjem etter å ha ventet i flere timer på at politiet skulle gjennomsøke kontoret hennes. Datteren hennes tegnet et hjerte til henne og skrev «Lykken forsvinner aldri» inni hjertet.

Ikke bare aktivister

Som medarbeider i en frivillig organisasjon er jeg ofte bekymret for at folk skal bli lei av oss når vi hele tiden slår alarm om det ungarske demokratiets død. Men internettskatten, «netado» på ungarsk, har endret folks syn på det myndighetene har drevet på med i årevis. For første gang var det ikke bare ytterliggående aktivister som protesterte. Unge og gamle demonstrerte i Budapest med hjemmelagde plakater. Folk ropte slagord om internett, Twitter og Facebook. De gikk med Guy Fawkes-maske enda det er forbudt ved lov. Endelig så det ut til at en ny generasjon forsto at de må slå ring om sine rettigheter. Det lød ikke lenger som et spørsmål – folk innså nå at alle myndighetenes tiltak hadde ett eneste mål: sentralisering av makten gjennom manipulering og korrupsjon.

Likevel er det mange som tror at forslaget om internettskatt bare var falsk informasjon som ble satt ut for å avlede oppmerksomheten fra viktigere ting. Dette er noe vi husker fra tiden før 1989. Det er nifst å tenke på at Berlin-muren falt for bare 25 år siden. Vi befinner oss i en tid da de styrende ønsker å begrense folks rettigheter i like stor grad som den gang, og nå nesten utelukkende til sin egen fordel.

Fritt land, fritt internett

Statsministeren bestemte seg for å legge forslaget om internettskatt på is da flere titusener samlet seg i gatene i Budapest og ropte «Fritt land, fritt internett». De krevde at han måtte gå av og sa at de ikke ville betale skatt til korrupte skatteinnkrevere. Statsministeren svarte at internettskatten ikke er noe nytt, bare en utvidelse av den allerede eksisterende særskatten for IT-industrien. Det har vært mindre oppmerksomhet omkring internettskatten den siste tiden, men vi forventer at det vil komme en «nasjonal rådslagning» om den i januar.

Folk blir kanskje slitne av å leve i et dårlig styrt ungt demokrati, men de vil ikke la seg lure i lengden. Mitt håp er at ungarerne innerst inne har skjønt hva som foregår, men at de har vært for opptatt med sitt og å få endene til å møtes. Kanskje blir internettskatten katalysatoren som konverterer folks generelle misnøye til handling og gjør at de endelig reiser seg mot korrupsjonen.

I begynnelsen av november fant det sted en demonstrasjon der folk krevde at skattedirektøren må gå av. Blant talerne var Andras Horvath, den «ungarske Snowden», som for et år siden lekket dokumenter som viste at myndighetene stadig ser gjennom fingrene med selskaper som driver med skatteunndragelser, og at korrupsjon er en integrert del av systemet. Lekkasjene førte bare til mindre protester der bare noen hundre mennesker deltok.

Men nå som amerikanske myndigheter nekter enkelte ungarske embetsmenn innreise til USA, har vi fått vite at også amerikanerne har kjent til at det foregikk korrupsjon på høyt nivå i Ungarn. Zsolt Varady, som startet Ungarns første sosiale medium, som en gang var større enn Facebook, sa at han ville starte et nytt nettverk for folk som ønsker å arbeide aktivt for forandring. Han sa at ungarerne må begynne å tenke nytt for å få den politiske eliten på bedre tanker.

Og det er ikke bare korrupsjon på høyt nivå som står på agendaen. Talere under demonstrasjonen snakket om behovet for grunnleggende endringer i det ungarske skattesystemet. Det å snyte på skatten har vært omtalt som en «folkesport», men nå begynner også folk flest å kreve en kursendring. Talerne oppfordret demonstrantene til å begynne å snakke med naboen om problemer med korrupsjon i det små. De ba dem gå til de lokale skattekontorene og spørre de ansatte der om de vet om skattedirektøren har trukket seg ennå.

Avslutningsvis kan jeg bare gjenta ordene til Zoltan Bekesi, en ungarsk kunstner og gründer: I 25 år har vi lekt demokrati. Det er på tide at vi tar det alvorlig.

Aktørene som driver internett i dag, er ikke en del av den dugnaden en del mennesker så for seg at internett skulle bli. De har sine egne forretningsinteresser å ta hensyn til, og har alltid hatt det. Problemet er bare at den siden ved saken hittil har blitt overskygget av en tåkete forestilling om fred, frihet og harmoni. Husk at det er business vi snakker om her, og at det er ikke i deres interesse at nettet står vidåpent.

Mobilfeltet er den viktigste slagmarken, mener Lovink. “Mobilfeltet har et helt annet syn på den åpne nettkulturen enn det som har vært tilfellet på de tradisjonelle nettplattformene så langt”, sa han til Klassekampen.

The usual suspects

To uker tidligere hadde teknologidirektør Rolv-Erik Spilling bekreftet overfor Dagens Næringsliv at Telenor vil ta betalt av innholdsleverandører som VG, NRK og YouTube for å transportere videoene deres i nettet. Begrunnelsen lyder som en bekreftelse på Lovinks påstand: Ifølge Telenors anslag vil trafikken i mobilnettet bli tidoblet i perioden fram til 2015 på grunn av den sterke veksten i videobruk via smarttelefoner og nettbrett som Apples iPad. I et innlegg i Bergens Tidende 3. februar skriver Spilling at “internettmodellen med fri distribusjon av ubegrensede mengder innhold ikke lenger er bærekraftig.” Han argumenterer for at en modell hvor selskap som ønsker å streame HD og 3D-video til sine kunder, må betale for distribusjon, vil “være en fordel for alle som ønsker å dele sin informasjon på internett og for nettbrukerne som fortsatt vil få gode brukeropplevelser på internett.”

Tilsynelatende kan disse nye signalene fra Telenor virke som et åpenbart brudd på de retningslinjene for nettnøytralitet (pdf) som Post- og teletilsynet utformet i 2009, og som Telenor har sluttet seg til, spesielt punkt 3, som lyder:

Internettbrukerne har rett til en internettilknytning fri for diskriminering med hensyn til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype og hvem som er avsender eller mottaker.

Det er jo nettopp en slik diskriminering Telenor ønsker å innføre, ved å kreve at noen avsendere betaler for å få levert en spesiell innholdstype med den nødvendige kapasitet. Dette må med logisk nødvendighet føre til at andre tjenester blir nedprioritert. Behovet for å kreve ekstra betalt oppstår jo etter sigende fordi det kjempes om et knapphetsgode; kapasitet. Hvis noen skal betale for å bli garantert tilstrekkelig mengde av denne kapasiteten, kan ikke alle få samme garanti.

Propaganda for nettnøytralitet (ill: BLW Moore, CC: by-nc-sa)

Teknobloggen Ars Technica omtaler de nye signalene fra Telenor under overskriften: “Cash, please! A Nordic change of heart on net neutrality”, og skriver at Spilling i intervjuet med Dagens Næringsliv “made the usual case: YouTube uses too much traffic and it needs to compensate ISPs for it”.

For de som har fulgt den amerikanske debatten om nettnøytralitet, var Spillings argument virkelig “the usual case”, og Telenor vil være blant “the usual suspects” i diskusjonen om et internett som blir stadig mindre dugnad og stadig mer forretning.

Argumentene mot nøytralitet

Argumentene om et overbelastet mobilnett og behovet for å lage en egen, leverandørbetalt, ordning for de store distributørene av video, som Netflix og YouTube, er i USA framført av Telenors storebrødre, som Verizon og Comcast. De er blitt kraftig imøtegått av grupper og individer som forsøker å forsvare et nøytralt nett hvor alle ideer, tanker, varer og argument har lik rett til å bli formidlet. Før det amerikanske medietilsynet, Federal Communication Commission (FCC), i desember vedtok nye regler (pdf) som skal sikre nettnøytralitet, overrakte lobbyorganisasjonen Free Press to millioner underskrifter fra internettbrukere som frykter nettopp en slik utvikling som Telenor legger opp til. Selv om Free Press og andre hevder at FCC la seg flate for ønskene fra tele- og bredbåndsgigantene, har Verizon i etterkant saksøkt FCC med påstand om at kommisjonen ikke har mandat til å regulere det trådløse nettet.

Den amerikanske debatten er også i ferd med å flytte seg inn i Kongressen. 17. februar vedtok det republikanske flertallet i Representantenes hus en lov som hindrer FCC i å bruke statlige midler til å iverksette vedtaket fra desember. Republikanerne mener at det er unødvendig å regulere nettet, og at bestemmelser som skal sikre nettnøytralitet vil hindre teleselskapene og kabeloperatørene i å investere i oppgradering av bredbåndet. Ved å hindre dem i å tjene mest mulig, reduserer reguleringene viljen til å investere.

I Senatet, hvor demokratene ennå har et svakt flertall, ligger det imidlertid et lovforslag som uttrykkelig vil slå fast FCCs myndighet og samtidig eksplisitt forby bredbåndsoperatørene å kreve betaling for prioritert levering av innholdet. Utfallet av den politiske prosessen vil utvilsomt påvirke offentlige reguleringer og markedsutvikling også i Norge.

Det ene av de to punktene i de norske retningslinjene for nettnøytralitet er hentet fra et annet av FCCs policy-dokumenter, fra 2005. Den gang argumenterte Southwestern Bell (nå AT&T), og senere Verizon nøyaktig likt det Telenor nå gjør. Ed Whitacre, daværende CEO i Southwestern Bell sa den gang: “Vi og kabelselskapene har foretatt investeringene. Google, Yahoo! eller Vonage eller hvem som helst må være sprø om de tror at de skal få bruke disse rørene gratis”. Et år senere sa John Thorne, en av toppsjefene i Verizon i en tale at “nettverksbyggerne bruker en formue på å bygge og vedlikeholde nettverkene som Google har tenkt å bruke uten å betale for noe mer enn noen billige servere” (Begge sitatene hentet fra dokumentet: “Net Neutrality: Investment and Economics” (pdf), FreePress 2010)

I Norge sier Spilling: “I den nærmeste treårsperioden vil Telenor investere om lag 12 milliarder kroner i fast og mobilt bredbånd”. Til tross for disse investeringene, vil det bli “svært vanskelig” å levere ubegrenset innhold i høy kvalitet. Løsningen er å løfte de tunge leverandørene over i såkalte “content delivery networks” hvor de betaler for å nå brukerne med høykvalitets video. “Slike løsninger finnes allerede, og leveres av globale aktører som Akamai og Level 3 og av nordiske leverandører som Qbrick og Telenor”, skriver Spilling. Men i USA ligger nettopp Level 3 i skarp konflikt med Comcast, og hevder at kabelselskapet urettmessig har hevet prisene på den delen av nettet som Comcast kontrollerer, den såkalte “last mile” fram til forbrukeren.

Level 3 inngikk i november i fjor en avtale om å levere streamet video fra utleieselskapet Netflix, som har hatt en enorm vekst de siste årene, nettopp et slikt opplegg som Telenor ser for seg. Men nå hevder Level 3 at Comcast forsøker å presse en konkurrent til deres egen video-on-demand tjeneste ved å sette opp en bomstasjon som krever ekstra betaling av enkelte brukere av nettet. “Selv om hensikten ikke er å diskriminere uavhengige videoleverandører direkte, er effekten utvilsomt en diskriminering av uavhengig video”, sier en av toppsjefene i Level 3, John Ryan, til The Washington Post.

I sitt omfattende høringsnotat til FCC går FreePress gjennom alle argumentene som de amerikanske ISP-ene har ført i marken for å svekke nettnøytraliteten. Telenors påstander om at en eksponensiell vekst i trafikken vil kreve kapasitet utover hva som er teknisk eller økonomisk mulig å bygge ut, er gamle. Comcast advarte FCC om en slik utvikling for flere år siden. FreePress skriver:

This has long been used as a primary reason why discrimination must occur. That is, these large traffic increases will lead (or in some cases is presented as having already led) to serious congestion issues that can only be solved through discriminatory network management practices and new revenue streams based on discrimination. Without these ‘tools’, network providers claim they will simply be unable to keep space.

En omfattende oversikt over ulike prognoser over nettveksten, både nasjonalt og for de enkelte leverandører, viser at de alle regner med årlige vekstrater på rundt 40 prosent, som er langt lavere enn den veksten nett-trafikken har hatt de senere år. Og, noe som er langt viktigere: Dagens nett er langt fra å være overbelastet. En undersøkelse utført av TeleGeography i 2009 viste at rushtrafikken på nettet i USA beslagla 37 prosent av kapasiteten.

Dagens nett, både i USA og Norge, er finansiert av sluttbrukerne. De investeringene Telenor har foretatt, avskrives med god avkastning. Fordi de fleste bare utnytter en liten del av den kapasiteten de betaler for, kan storbrukerne se video og høre lyd uten at det korker seg til. Da Bell Canada hevdet at de måtte strupe fildelingen på nettet (peer-to-peer, P2P-trafikken) på grunn av økende tendenser til kork i trafikkflyten, forlangte det kanadiske medietilsynet, Canadian Radio-television and Telecommunications Commission (CRTC) dokumentasjon. Da dataene omsider ble offentliggjort, viste de at trafikkproblemene var begrenset til 5 prosent av nettet, og at investeringene for å fjerne også disse problemene var minimale, faktisk langt mindre enn reduksjonen i Bell Canadas investeringsbudsjett det foregående år.

Tre modeller for nett uten nøytralitet

Det finnes tre tenkbare modeller for et ikke-nøytralt internett. Den første, pay-for-play, vil si at bredbåndstilbyderne, ISP-ene, krever betalt av alle innholdsleverandører for å formidle trafikken. Men modellen er lett å reversere, som i kabel-tv, hvor det er kabelselskapene som må betale innholdsleverandørene for å få formidle de mest attraktive kanalene til abonnentene. Den risikoen har neppe ISP-ene tenkt å ta.

En annen modell er vertikal prioritering. Comcast og NBC har nettopp fått lov til å slå seg sammen. Motstanderne av sammenslåingen frykter at innhold fra NBC vil bli prioritert framfor konkurrentene i Comcasts nett. I høringsnotatet til FCC, skriver FreePress om et slikt system:

This prioritization can be achieved either by flagging their traffic for priority, or by more subtle ways, such as de-prioritizing applications that are used to deliver classes of content that compete with the ISPs vertical content; or by the outright blocking of an IP application that competes with the ISPs own adjacent market services. (s. 12)

Telenor lanserte i februar i fjor, sammen med Aspiro og Platekompaniet, musikktjenesten Wimp, og la ikke skjul på at den skulle være en norsk konkurrent til svenske Spotify. Telenor er den største leverandøren av TV- og satellittkringkasting i Norge, og driver det digitale bakkekringkastingsnettet, to forretningsområder som blir kraftig utfordret av streaming av video over nettet. Trenden med å si opp kabelfjernsyn er tiltakende i USA. Fristelsen til vertikal prioritering er i hvert fall til stede.

Den tredje modellen er pay-for-priority, hvor enkelte leverandører betaler for en reservert fil på den digitale motorveien hvor det aldri er kø, og som har kapasitet til å frakte hvor store informasjonsmengder som helst. Det er denne modellen teknologidirektør Spilling argumenterer for, og den er vel kjent også fra amerikansk debatt. De tyngste motargumentene er at innholdsleverandørene bare vil se seg tjent med en slik ordning dersom forskjellen i den kvalitet sluttbrukeren opplever, er betydelig. Bare hvis det blir vanlig med kork på nettet og merkbare forsinkelser i trafikken, vil innholdsleverandørene ha noe insentiv til å betale for å gå utenom køen. Dermed vil dette forretningsområdet avhenge av at den vanlige kvaliteten i nettet er så dårlig at kork er et vanlig fenomen. Muligheten for å ta betalt i begge ender, både av sluttbrukeren og av innholdsleverandøren, vil altså være et insentiv for ISP-ene til ikke å investere i økt kapasitet.

Videre vil en slik prioritert leveranse bare fungere hvis det aldri oppstår kø i kremfilen. Det er ikke noe stas å ha gullkort hvis innsjekkingskøen på økonomiklasse både er kortere og beveger seg fortere. Telenor og de andre ISP-ene kan løse dette på to måter: Enten ved bare å selge prioritert plass til noen få, svært betalingsdyktige kunder, eller ved å strupe allmenn-nettet. Det er kvalitetsforskjellen mellom disse to leveransekanalene som er selve forretningsmodellen. Blir den for liten, synker betalingsviljen. Men blir den merkbar, har vi ikke lenger et nøytralt nett hvor alt innhold, alle tanker og tjenester har samme mulighet til å nå borgerne.

Underskrifter og opprop

Senator Al Franken, for mange best kjent som tidligere komiker på Saturday Night Live, er en av de mest fremtredende forkjemperne for nettnøytralitet i USA. Han samler inn underskrifter mot sammenslåingen av Comcast og NBC, og skriver i et opprop:

The Comcast-NBC merger is the first domino. If it falls, the rest will soon follow. If no one stops them, how long do you think it will take before 4 or 5 megacorporations effectively control the flow of information in America not only on television, but online? How long do you think it will take before the Fox News website loads 5 times faster than DailyKos?

Franken har også støttet et nytt lovforslag fra en annen demokratisk senator, Maria Cantwell fra staten Washington. Hun skriver i en pressemelding at vedtaket til FCC fra november, som altså Verizon har gått til sak for å få omstøtt, ikke er tilstrekkelig til å sikre at “internett forblir en kilde for innovasjon og økonomisk vekst.”

Cantwell har formelt foreslått at den amerikanske kommunikasjonsloven blir utvidet til å omfatte de seks prinsippene for nettnøytralitet (pdf) som FCC vedtok i oktober 2009. I tillegg inneholder lovforslaget et forbud mot at bredbåndsleverandører inngår avtaler med leverandører av applikasjoner, innhold eller tjenester som krever betaling for prioriterte leveranser av deres IP-pakker, “også kjent som pay-for-priority”. Loven vil, dersom den blir vedtatt, gjelde for både fastlinjer og trådløst nett. Telenors forslag ville bli rammet av en slik lovbestemmelse.

Omtrent samtidig så vi en mer indirekte konsekvens av BBCs nye sitiuasjon, nemlig en lenge annonsert, ny internettstrategi. Etter et drøyt tiår med ekspansjon — og mange ulike mer eller mindre vellykkede eksperiment — skal BBC nå konsentrere seg om fem “hovedproduktgrupper” på nett:

• Nyheter, sport og vær
• Den audiovisuelle nettapplikasjonen iPlayer og TV
• Radio og musikk
• Tilbud til barn
• Udanning og kunnskap

Ikke akkurat smale betegnelser, dette. En kan kanskje lure på hva en allmennkringkaster kan finne på som ikke passer i en av disse sekkene. Svaret er i hvert fall en ganske omfattende liste: Halvparten av BBCs 400 delnettsteder skal stenges eller flyttes, stoff som ikke er nyheter skal vekk fra distriktstilbudet, det skal bli mindre underholdningsbransjenyheter, færre nyhetsblogger, mindre sportsnyheter og færre direkte sportsoverføringer. I tillegg skal flere deltilbud automatiseres, og enkeltstående diskusjonsfora skal vekk. BBC lover også blant annet å ikke selv starte sosiale nettverkstjenester eller nettleksika, eller investere i eksklusive sportsrettigheter for nettet. Alt i alt skal budsjettet for BBC på nett ned 25 prosent.

Det er flere interessante aspekt ved denne nye strategien. Den kommer etter flere år med feider der kommersielle konkurrenter har krevd måtehold fra den offentlig finansierte institusjonen. Selv om strategien altså også ses i lys av BBCs nye rammevilkår under nye styresmakter, er det grunn til å tro at noe lignende kan skje i Norge. Det blir også interessant å se hvordan den offentlig finansierte ikke-kommersielle institusjonen i tiden framover vil forholde seg til kommersielle sosiale nettverk som Facebook, eller til Twitter og YouTube for den del. En mer umiddelbar konsekvens er at en hel masse nettinnhold står i fare for å forsvinne: “The material taken offline is stored for future reference, or deleted altogether”, meldte nemlig BBC Online. Det er ikke en holdning som rimer med en helhetlig strategi for nettsatsing.

Et nytt NRK-initiativ etter UT-modellen fikk Indrøy til å snakke om voldtekt allerede dagen etter. NRK ønsker å bygge en trafikkportal på nettet i samarbeid med Statens vegvesen, NSB og andre kollektivtrafikkselskap. ”Dette er statsfinansiert virksomhet som vil bli oppfattet som voldtekt”, mente Indrøy (DN, 30.10).

Hvis vi ser bort fra den malplasserte metaforbruken er argumentene helt på linje med dem vi finner igjen i en rekke andre europeiske land, for eksempel Danmark. Og NRKs holdning er fremdeles like offensiv som hos søsterinstitusjonene i nabolandene: Det handler om å tilby nye allmennyttige tjenester, og om utvikling av eksisterende tilbud, hevdes det.

Det er positivt at NRKs framtid diskuteres, men ikke særlig oppløftende hvis debatten blir preget av referanser til sinnslidelser og seksuelle overgrep. Det er heller ikke nødvendig å tegne et svart/hvitt-bilde der NRK enten står for ekspansjon og samrøre av kommersielle og allmenne hensyn, eller er en ”ren” og tilbaketrukket allmennkringkaster. Institusjoner som NRK har aldri vært helt isolert fra kommersielle tjenester eller inntekter. Historien om allmennkringkasting er full av eksempler der nye medier leder til nye initiativ, som igjen leder til den samme diskusjonen med kommersielle aktører. Allmennkringkastere har vært magasinutgivere, startet nyhetsformidling på tekst-tv, og planlagt betal-tv-kanaler og elektroniske programguider for digital-tv — alt før web’en ble arena for kampen mellom offentlig og kommers.

I NRKs tilfelle gikk faktisk denne diskusjonen allerede fra institusjonen ble født. Fra 1925 til tyskerne okkuperte landet i 1940 ble norske radiolyttere utsatt for radioreklame. Reklamen ble altså opprinnelig introdusert av NRKs private forløper, men videreført av den statseide monopolisten fra 1933. I sin NRK-historie viser Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen hvordan kringkasteren selv uttrykte bekymring for at kommersielt press skulle påvirke redaksjonelt innhold. Samtidig var reklameblokkene populære blant lytterne siden de skapte etterlengtede pusterom i en ellers noe tung programplan. Men, skriver Dahl og Bastiansen, det viktigste argumentet mot reklame på NRK var rett og slett ulempen for den annonsefinansierte trykte pressen. NRK burde begrenses for å skåne kommersielle aktører. Dahl og Bastiansen gir ikke eksempler på like kreativ metaforbruk, men hensynene og frontene er altså de samme i dag, snart 100 år senere.

I de to nye bøkene er ikke temaet de teknologiske nyvinningene som sådan, men hvordan weben som et mer modent medium virker inn på oss. For femten år siden var PC-en et arbeidsverktøy. Avislesing, platekjøp, billettbestilling og sosialt samkvem foregikk andre steder. I dag har alle disse aktivitetene invadert PC-en og smarttelefonen overalt og kontinuerlig.

Flyktighet

Weben sluker alle eksisterende medieformer og omformer dem i sitt bilde, skriver Nicholas Carr. I The Shallows er han opptatt av hvordan de nye medievanene påvirker individet, og deretter hvordan kulturen på lengre sikt vil forringes. Carrs hovedpoeng er at Internett i dag distraherer og undergraver den konsentrerte, kontemplative lesingen av lengre resonnementer, som typisk har vært å finne i trykte bøker. Med henvisning til Maryanne Wolfs bok Proust and the Squid, sier Carr at denne formen for dyp lesing har vært en forutsetning for dyp tenking og refleksjon, som igjen er grunnleggende for samfunnet. Man kunne tenke seg at kombinasjonen av dyp lesing og enkel tilgang til informasjon ville være det beste av to verdener, men Carr mener at Internett-oppførselen vinner over den dype tenkningen. Og han viser til mediestatistikk som underbygger påstanden. TV-titting har fortsatt å øke parallelt med at Internett-bruken har økt, mens tiden brukt til å lese trykte tekster (aviser, tidsskrifter og bøker) har gått ned i USA.

Omslaget til Carrs bok.

Carr mener at ny forskning om hjernens plastiske egenskaper kan forklare denne utviklingen. Spesielle områder i hjernen kan øves opp til å mestre enkelte oppgaver gjennom gjentakelse. Forskningen viser at hjernen endres fysisk under slik gjentatt stimulering. Evnen til å lese og skrive er — i motsetning til språket som sådan — ikke naturlig hos mennesker, men tilegnes gjennom trening og følgelig preging av hjernen. Tilsvarende vil andre områder øves opp til å håndtere multitasking, stadige avbrytelser og skanning av tekster, som kjennetegner dagens web. Også tidligere teknologiske nyvinninger — slik som kartet, klokken og skrivemaskinen — har virket inn på hjernen og måten vi tenker på.

Pessimisme

I The Shallows utdyper Carr tankene fra artikkelen Is Google Making Us Stupid? i juli/august-nummeret av The Atlantic fra 2008. Lite nytt bringes inn, men artikkelens innhold underbygges med flere kilder og eksempler. Derfor har Carrs hovedpoenger allerede vært drøftet grundig i ulike sammenhenger. Særlig interessant har diskusjonen på Encyclopedia Britannicas blogg vært, der både Carr og Clay Shirky bidrar. Shirky er forundret over at Carr, som er en grundig kjenner av nettets teknologi og kultur, framstår som en ludditt. Denne betegnelsen, opprinnelig brukt om en gruppe vevere i Storbritannia som på begynnelsen av 1800-tallet ødela maskinene som truet deres manuelle arbeidsinnsats og levebrød, anvendes i dag om Internett-kritikere.

Shirky trekker fram Andrew Keen (kjent for den web 2.0‑pessimistiske boken The Cult of the Amateur) og tidligere president for det amerikanske biblioteksforbundet Michael Gorman som eksempler på ludditter og uvitende kritikere av mediet. Shirky anklager Carr for å forsvare en litterær elitekultur som ble drept allerede av fjernsynet, mange år før weben ble et massemedium. «Ingen leser Krig og fred av Tolstoj», sier Shirky. «Den er for lang, og ikke så interessant.»

Exit Gutenberg

I Cognitive Surplus skriver Clay Shirky om hvordan økt fritid i post-industrielle samfunn blir brukt til TV-titting på bekostning av sosiale aktiviteter. Det ligger et hittil uutnyttet potensial i alle disse timene som først nå med de sosiale mediene kan omsettes til samfunnets beste gjennom nettbaserte dugnader. Hvis bare en brøkdel av hver enkelts fritid blir omdisponert på denne måten, vil det globalt og i sum være nok til å skape mengder av Wikipediaer. Og Shirky finner at medievanene allerede dreies i denne retningen. Bokens resonnement underbygges med massevis av anekdoter, fra netttjenesten PickupPal som setter bilførere i kontakt med passasjerer, til Josh Groban-fans som organiserer veldedighetsarbeid gjennom Grobanites for Charity.

Omslaget til Shirkys bok.

Shirky mener at Gutenberg-økonomiens dominans nå er over. Boktrykkerkunsten skapte en overflod av bøker, men trykkekostnadene var høye. Den økonomiske risikoen ved produksjon ble overført til forleggerne, som filtrerte og kvalitetssikret utgivelsene. Hele dagens medieindustri med bøker, radio, fjernsyn og kinofilm har tilsvarende filtreringsledd, og tilhører derfor Gutenberg-økonomien. Internett er derimot det første mediet innenfor den post-Gutenbergske økonomien, der brukerne ikke lenger er passive mottakere, men bidragsytere.

Internett har kommunikasjonsmuligheter, lave kostnader og kan brukes til å spre et ubegrenset antall perfekte eksemplarer av digitale objekter. «Menneskene som tidligere var kjent som publikum» i Gutenberg-økonomien, vil derfor sammen kunne eksperimentere, skape og dele nye former og uttrykk.

La-skure-mentalitet

Dette er en revolusjon på linje med trykkpressen, sier Shirky. Endringene blir dramatiske og smertefulle. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Tradisjonalistene vil overlate kontrollen til ansvarlige institusjoner, mens radikalerne vil teste ut nye ting uten tanke på eksisterende normer og regler. Mange tenker kanskje at en mellomløsning vil være det beste. Nei, sier Shirky. Eksperimentér i vei, oppfordrer han. En periode vil det være kaos, men vanlige samfunnsborgere er de eneste som er berettiget til å avgjøre hva som skal overleve. Denne la-skure-mentaliteten kjennetegner Shirkys bok.

Selv om Carr og Shirky har vært på kollisjonskurs før, framstår de ikke som teknologipolitiske motpoler gjennom disse bøkene. Til det er Carr for nyansert i sine anskuelser. Han hyller mulighetene som teknologien gir, men maner til selvdisiplin for ikke å bli oppslukt. (I et lite kapittel forteller han at han stengte Twitter- og Facebook-kontoene sine og stoppet bloggingen for å kunne konsentrere seg om å skrive boken.) Shirkys motsetning er derimot Andrew Keen. Der Keen i Cult of the Amateur bare plukker fram negative eksempler som viser webens og amatørenes herjinger i det etablerte kulturlivet, velger Shirky bare positive. Hvis Keen og Gorman er ludditter, er Shirky en webist. Ifølge litteraturmagasinet n+1 ser ikke webistene Internett som teknologi eller et verktøy, men som en sosial bevegelse. Webisten har ikke noe klart mål med sin ideologi, men tror at utfallet av teknologiutviklingen uansett vil være positivt for menneskeheten.

Begge disse bøkene er temmelig polemiske og vil antakelig raskt bli uaktuelle. Men om noen år vil både bøkene og snakket om dem være verdifulle levninger fra vår tid for historikere og samfunnsforskere som vil undersøke hvordan vi i 2010 strever med å forstå endringene som skjer i skjæringspunktet mellom teknologi, kultur og medier.

Omtalte bøker

Nicholas Carr: The Shallows: What the Internet is Doing to Our Brains (W. W. Norton & Company, 2010)
Clay Shirky: Cognitive Surplus: Creativity and Generosity in a Connected Age (The Penguin Press, 2010)

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr 4, 2010.

I dag brukes ikke mobiltelefonen kun til å ringe eller skrive meldinger med, den kan like gjerne brukes for å få med seg de siste nyhetsoverskriftene via wap eller trådløst internett. Ifølge 2008-utgaven av Norsk Mediebarometer har over 97 prosent av ungdom mellom 16 og 19 år tilgang på egen mobiltelefon, fjernsyn, radio og internett. 76 prosent har tilgang på et avisabonnement.

Den stadig økte tilgangen på ulike informasjons- og nyhetskilder har også ført til en rekke spekulasjoner rundt hvordan ungdom i dag faktisk tilegner seg nyheter, og i hvilken grad de gjør det. De tradisjonelle bruksmønstrene er i ferd med å endres, noe som også gjenspeiles i dalende opplag for aviser og til dels gjennom kutt i nyhetssendinger på fjernsyn. TVNorge, som i stor grad retter seg mot ungdom, la i år ned sitt nyhetstilbud, og selv om NRK og TV 2 samtidig øker sin nyhetssatsing kan det tyde på at fjernsynsnyhetene ikke treffer ungdomssegmentet.

Denne artikkelen presenterer noen av de nyeste tallene som er tilgjengelig om norske ungdommers nyhetskonsum, hvilke nyhetsmedier de foretrekker og hvilke typer nyheter de får med seg.

Ungdoms nyhetskonsum

Det totale nyhetskonsumet til ungdom i alderen 16–19 år har, ifølge Norsk Mediebarometer, gått ned fra 82 prosent i 1998 til 68 prosent i 2008, noe som tilsvarer en nedgang på 14 prosent.

En nedgang på 14 prosentpoeng i løpet av 10 år kan ikke betegnes som direkte dramatisk, men det er likevel en klar nedgang som tydelig gjenspeiler at nyhetskonsumet blant ungdom har endret seg. Målingen fra 1998 tar ikke høyde for nyhetskonsum på internett (kun radio, avis og fjernsyn) og det er derfor mulig at det reelle tallet for nyhetskonsum var noe høyere. Det er imidlertid liten sannsynlighet for at store deler av norsk ungdom brukte internett som eneste nyhetskilde allerede i 1998.

Dersom man ser på andelen i aldersgruppen 16–19 år som har fått med seg nyheter i ulike medier en gjennomsnittsdag i 2008, så rapporterte 49 prosent at de hadde lest en avis, 15 prosent hadde sett nyheter på fjernsyn og 8 prosent hadde hørt på nyheter på radio. 45 prosent hadde lest nyheter på internett. Dersom man går ti år tilbake i tid representerer dette en nedgang på 26 prosentpoeng i avislesning, 15 prosentpoeng i nyhetsprogrammer på fjernsyn og 3 prosentpoeng for radio.

Når det gjelder internett og nyhetsbruk, så startet målingene først i 2001, og det finnes dermed ikke sammenliknbare tall fra 1998. Prosentandelen fra 2008 viser imidlertid tydelig at internett har blitt en viktig kilde for nyheter. Det er derfor også naturlig å anta at deler av nedgangen i avis, fjernsyn og radio skyldes at flere har gått over til å bruke internett som nyhetskilde.

Kilde: Bearbeidede tall fra SSB/Norsk Mediebarometer

At ungdom ser på internett som en sentral kilde til nyheter kommer også klart frem fra TNS Gallups undersøkelse Forbruker & Media fra 2006/2007. De spurte da ungdom i alderen 15–19 år om hva som var deres viktigste nyhetskilde, og i denne undersøkelsen svarte hele 68 prosent at de var helt eller litt enig i at internett var den viktigste. Fjernsyn kom her på andreplass, etterfulgt av avis og radio.

Det at internett blir rangert som viktigste nyhetskilde kan underbygge en voksende tendens til at ungdom gradvis beveger seg bort fra radio, avis og fjernsyn, og over på internett. Det er imidlertid også mulig at internett er rangert såpass høyt fordi det er her de som egentlig ikke interesserer seg for nyheter, og som ikke oppsøker dem særlig aktivt, i størst grad eksponeres for det lille de får med seg.

Interesse for nyheter, men…

I Forbruker & Media 2007/2008 ble ungdom i alderen 15–19 år spurt om hvor interessert de er i ulike typer nyheter som er tilgjengelige gjennom radio, avis, fjernsyn og internett. Tall fra denne undersøkelsen viser at mellom 43 og 68 prosent av norske ungdommer er meget eller litt interessert i nyheter avhengig av medium og type nyheter. De er generelt mest interessert i lokalnyheter, mens innenriksnyheter følger tett etter og utenriksnyheter er av minst interesse. Tallene rundt ungdoms nyhetsinteresse må imidlertid ses med forbehold om en mulig overrapportering, ettersom interesse er et ganske normativt begrep.

Undersøkelsen viser at ungdom har størst interesse for nyheter som omhandler nærområdet (lokalnyheter), noe som tyder på at de sannsynligvis foretrekker nyheter som de lettere kan identifisere seg med og relatere seg til. Bruksmønsteret er litt annerledes på internett, der utenriksnyheter interesserer mest.

I undersøkelsen er det flest som svarer at de er “litt interessert” i nyheter, noe som tyder på at de ønsker å få med seg hva som skjer rundt dem. At hele 68 prosent av 15- til 19-åringer er litt eller meget interessert i lokalnyheter i avisen, tyder på et ganske høyt engasjement blant unge lesere. Når 64 prosent i tillegg melder at de er litt eller meget interessert i innenriksnyheter på fjernsyn, er det tydelig at samfunnsinteressen fremdeles er til stede.

Det er imidlertid også et stort antall som opplyser at de er meget uinteressert, spesielt når det kommer til utenriksnyheter.

Tallene fra Forbruker & Media 2007/2008 tyder på at ungdom interesserer seg mest for nyheter som presenteres gjennom avis eller fjernsyn, og at det dermed er disse mediene ungdommene først og fremst foretrekker som nyhetsmedier. Dette står imidlertid i kontrast til at andelen som oppsøker avis og fjernsyn samtidig synker og at disse mediene heller ikke ses på som viktigste nyhetskilde.

En mulig forklaring kan være at internett tilbyr en umiddelbarhet som gjør det til en av de viktigste kildene til oppdaterte nyheter, mens avis og fjernsyn tilbyr en dybde som gjenspeiles i større interesse for nyheter gjennom disse mediene. Det kan også ha sammenheng med at en viss andel av ungdommene som benytter seg av internett som nyhetskilde, er de samme som leser aviser eller ser nyheter på fjernsyn.

I studien ”The Paradox of Popularity” fra 2007, tar Irene C. Meijer for seg deler av denne problematikken. Studiet har blant annet undersøkt hvordan ungdom i Nederland (15–25 år) vil at nyheter skal være og hvordan de ønsker at nyheter skal presenteres for at de skal bli interessante. Funnene i denne studien kan sannsynligvis også kaste lys over deler av tvetydigheten som kommer frem blant tallene i Norge.

Et av de mest sentrale funnene i Meijers studie er at ungdommene foretrakk nyheter gjennom de tradisjonelle nyhetskanalene (som fjernsyn eller avis) fremfor internett. På tross av at utviklingen tydelig viser at internettbruk har økt kraftig blant ungdom, så var det den tradisjonelle presentasjonen av nyheter som ble sett på som seriøs, og ungdommene i studien var for eksempel raske til å avfeie underholdende og ungdommelige nyhetsprogrammer på fjernsyn som useriøse nyheter, skriver Meijer:

… young people do not appreciate the ”soapification” of news, making it more fun and appealing to watch as a goal in and of itself. Youngsters want news to address major issues, to be reliable and not to be made more entertaining.

Meijer kaller det imidlertid et paradoks at det var de underholdende nyhetsprogrammene ungdommene brukte mest tid på. De var klare på at de så på slike programmer fordi de var mer underholdende enn nyhetsverdige, og at de synes dagens nyhetssendinger fremstod som kjedelige og uinteressante. Samtidig mente ungdommene i studien at de tradisjonelle nyhetsmediene måtte være der og at det var viktig at de fantes. De var bare ikke interessert i å bruke tid på dem. Denne holdningen ser også ut til å støttes av de tallene som er tilgjengelige i Norge, og kan blant annet være med på å forklare hvorfor interessen for avis og fjernsyn er såpass høy, samtidig som selve konsumet går ned.

Meijer forklarer dette paradokset blant annet med tankegangen om at dersom det skjer noe viktig, så vil man få vite det uansett:

… young people only want to consume news if there is a specific reason to do so. […] Because young people are almost permanently in contact with their peers, siblings or parents through various means of communication, they feel no need to watch the news all the time. They will soon be informed about important news anyway.

Ifølge Meijers studie er ungdom fremdeles interessert i nyheter, men de ønsker at de skal presenteres på en ny måte, samtidig som de ikke må miste det seriøse og tradisjonelle preget. De tradisjonelle, objektive nyhetssakene oppleves ikke som interessante nok, og det stilles større krav til at mediene også skal tilby opplevelse, gjenkjennelse og deltakelse. Ungdom ønsker i større grad å være i stand til å kunne identifisere seg med det som skjer rundt om i verden, noe som betyr at de også ønsker å oppleve nyhetssaker fra flere sider (for eksempel både offerets og gjerningsmannens), med mulighet for å gå i dybden i saken.

Studien viser videre at det ikke bare er ungdom som vektlegger erfaringer og historier om mennesker når de skal få med seg nyheter. Det gjelder i like stor grad for voksne. Ifølge Meijer er dette fordi alle som er vant til å forholde seg til informasjon på nettet i større grad ønsker erfaringer og deltakelse. De som foretrekker helt objektive og “kalde” nyheter er ifølge studien en utdøende rase som kommer til å forsvinne etter hvert som internettgenerasjonen vokser til og tar over.

Tendensene i Norge har flere likhetstrekk med resultatene fra Nederland. Det at ungdom i større grad ønsker å erfare nyheter og kunne identifisere seg med sakene som tas opp, gjenspeiles blant annet i at de er mest interessert i lokalnyheter.

En rapport fra Joan Shorenstein Center (pdf) i 2007 tar for seg amerikansk ungdoms (12–17 år) og unge voksnes (18 til 30 år) nyhetsvaner. Denne rapporten viste at fjernsyn var det mediet som ble mest brukt til å få med seg nyheter, mens avis lå på bunn. Bruksmønsteret er dermed, ifølge denne rapporten, noe annerledes i USA sammenliknet med Nederland og Norge, hvor aviser fremdeles ser ut til å bli lest forholdsvis flittig. I 2008 hadde hele 49 prosent av ungdom i alderen 16–19 år lest en avis en gjennomsnittsdag i Norge, og dette er et veldig høyt tall sammenliknet med USA.

Rapporten viste også at ungdom brukte betydelig mye mindre tid på daglige nyheter enn tidligere, men den fastslo samtidig at det har oppstått nye bruksmønstre som må kartlegges nærmere:

… news has its place, or no place, depending on personal preference. […] A person might read the newspaper for its public affairs coverage, watch television for its entertainment programs, and use the Internet for gaming and social interaction, or any of a dozen other content and medium combinations.

Ungdom har gjerne ulike preferanser knyttet til de forskjellige mediene og det finnes en rekke ulike måter å kombinere dette på, avhengig av interesse og tilgang. Det å kunne dele nyheter med venner gjorde dem også mer interessante for ungdommene, og hadde betydning for hvordan de fikk med seg nyheter. Blant annet rapporterte hele 28 prosent av ungdommene i studien (12–17 år) at de hadde hørt om bestemte nyheter gjennom andre.

Dersom man sammenlikner med andre undersøkelser, har også de rapportert om tilsvarende funn. I ”A New Model for News” (pdf) fra The Associated Press i 2008, blir det slått fast at det har oppstått en betydelig forandring i hvordan ungdom tilegner seg informasjon og nyheter, og at konsumet foregår på tvers av en rekke ulike plattformer og ressurser. Undersøkelsen legger særlig vekt på at ungdom bruker internett- og mobilteknologi til å kommunisere kontinuerlig med hverandre. Denne mediebruken fører samtidig til en ny måte å oppleve og å forholde seg til nyheter på.

Tallene som i dag er tilgjengelig i Norge har i stor grad målt internettbruk i forhold til hvilke typer sider man søker seg mot. De tar dermed ikke hensyn til det multimediale eller sosiale aspektet ved disse mediene, som også ser ut til å ha blitt viktig for hvordan ungdom tilegner seg informasjon. Det er dermed godt mulig at nyhetskonsumet ville sett litt annerledes ut dersom målingene også tok høyde for de mange sosiale plattformene ungdom i dag får tilgang på informasjon fra.

Nye måter å kommunisere på

Samfunnet i dag er preget av en stadig økt tilgang til ulike kilder for informasjon og nyheter. I tillegg til tradisjonelle nyhetsmedier som avis, radio og fjernsyn har også internett blitt en av vår tids mest populære kilder for å følge med på hva som skjer i verden. Krysninger mellom disse mediene har også blitt mer og mer vanlig, og interaksjon med leseren gjennom sms, chat, eller diskusjonsforum har skapt nye arenaer og muligheter for å tilegne seg informasjon.

Det er liten tvil om at ungdoms informasjons- og kommunikasjonsmønstre har endret seg som følge av økt tilgang på nye medier, da spesielt internett, og dette har sannsynligvis også betydning for hvordan ungdom holder seg oppdatert på nyheter.

De tallene som i dag er tilgjengelige med tanke på norske ungdommers nyhetskonsum er preget av varierende aldersgrupperinger, noe som til tider gjør det vanskelig å sammenlikne dataene som foreligger. Hva som bør defineres som nyheter er en annen utfordring, og dette varierer ofte avhengig av undersøkelsene.

I tillegg har nyhetskonsumet stort sett blitt målt i forhold til det å høre på nyhetsprogram på radio, se nyhetssendinger på fjernsyn eller lese nyhetsartikler på papir eller nett. Andre informasjonskilder og bruksmønstre som kan være relevante for norske ungdommers nyhetskonsum, spesielt kontinuerlig kommunikasjon gjennom internett- eller mobilteknologi, er dårlig kartlagt og det vil være nødvendig med flere og mer omfattende undersøkelser for å få en mer fullstendig oversikt over norske ungdommers nyhetskonsum.

Det er positivt at nyhetsinteressen blant ungdom fremdeles ser ut til å være til stede, men nedgangen i konsum gjennom avis, fjernsyn og radio tyder også på at den tradisjonelle måten å presentere nyheter på ikke lengre holder mål med tanke på et ungt publikum. Det at nyhetskonsumet på internett heller ikke har veid opp for nedgangen i de tradisjonelle nyhetsmediene, tyder også på at ungdom heller ikke får møtt behovene sine der.

Last ned datamateriale

Tallene brukt i figurene i artikkelen kan lastes ned her: Open Office-format (ods) | Microsoft Excel (xls).

Referanser

Meijer, Irene C. 2007, The Paradox of Popularity, [online], All Academic Research. Tilgjengelig fra: http://www.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/
0/9/1/5/9/p91594_index.html [14.09.2009]
Joan Shorenstein Center 2007, Young People and News, [online], Harvard University. Tilgjengelig fra: http://www.hks.harvard.edu/presspol/research/carnegie-knight/young_people_and_news_2007.pdf [14.09.2009]
Statistisk Sentralbyrå
Norsk Mediebarometer 1998, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra: http://www.ssb.no/medie/arkiv/sa31/ [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2002, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/vis/07/02/30/medie/arkiv/sa57/art-2003–03-31–01.html [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2008, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/medie/sa106/oversikt.html [14.09.2009]
The Associated Press, 2008, A New Model for News, [online], Associated Press. Tilgjengelig fra: http://www.ap.org/newmodel.pdf [14.09.2009]
TNS Gallup 2009, Forbruker & Media 2007/2008, Bestilt rapport fra TNS Gallup.

Korrigert versjon

Fra redaksjonen: Den første versjonen av denne artikkelen inneholdt beklageligvis unøyaktigheter. Disse er rettet opp i denne versjonen.

Artikkelen er også publisert i MedieNorges nyhetsbrev.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.

The values […] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.

Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3–5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at“dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det — så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:

1. Reception (s. 278)
   

   They view them multiple times […] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. […] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.

2. Interpretive practices (s. 278)
   

   Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.

3. Consumer activism (s. 278–279)
   

   Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. […] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands […] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

4. Cultural production (s. 279–280)
   

   Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.

   […] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. […] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. […] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.

   Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.

5. Alternative social community (s 280–283)
   

   Fans are often people […] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. […] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. […] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.

Noen eksempler

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:

• den tekno-meritokratiske
• hackerne
• the virtual communitarian culture (hva i all verden skal man oversette det til?)
• entreprenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85–86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.

Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.

Demonstrasjonen som er rettet spesielt mot ni land — Burma, Kina, Nord-Korea, Cuba, Egypt, Eritrea, Tunisia, Turkmenistan og Vietnam er plukket ut — starter kl. 11 vår tid onsdag 12. mars og pågår i et døgn fram til klokken 11 dagen etter. I denne perioden kan nettbrukere velge seg et protestbudskap og delta i en av de virtuelle demonstrasjonene mot de ni landene.

UNESCO trakk seg
FNs organisasjon for utdanning, forskning, kultur og kommunikasjon UNESCO var på forhånd annonsert som kampanjens beskytter. Men kvelden før aksjonen begynte trakk UNESCO tilbake sin støtte. Beslutningen ble tatt etter press fra regjeringer i 15 land Reportere uten grenser har utpekt som nettets fiender, hevder RSF selv. Blant de 15 er også Hviterussland, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia, Syria, Usbekistan og Zimbabwe. Nye på listen i forhold til i fjor er Zimbabwe og Etiopia.

Reportere uten grenser legger samtidig fram en ny versjon av sin håndbok for bloggere og nettdissidenter. Her får man blant annet tips om hvordan å utmanøvrere nettsensorene.

Nettsensur tema i Vox Publica
Nettet har lagt til rette for en global offentlighet. Det passer dårlig for regimer som ikke vil slippe løs fri nyhetsformidling og debatt. Vox Publica forsøker å følge og analysere både de positive og negative sidene ved den internasjonale nett-utviklingen. Dette har vi gjort i blant annet disse sammenhengene:

• Raftobloggen skrevet av medarbeidere på Raftohuset i Bergen tar opp spørsmål om nettsensur med jevne mellomrom. Særlig følges situasjonen i Kina og Burma tett på Raftobloggen.
• Artikkelen Ytring.cn tar for seg det kinesiske apparatet for nettsensur og ‑kontroll.
• Den egyptiske bloggeren Abdul Kareem Suleiman Amer er en av nettdissidentene som må sone for å ha brukt ytringsfriheten.
• Svensk-eritreiske Dawit Isaak sitter fortsatt fengslet i Eritrea, et av landene kampanjen retter seg mot.
• Det fremvoksende fellesskapet av bloggere i Latin-Amerika ble viet en egen artikkel.
• Potensialet for en felleseuropeisk offentlighet ble analysert i saken Let’s Talk European.
• Ikke minst følger vi med på det som skrives om nettsensur i medier og blogger gjennom tjenesten Aktuelle lenker. Se blant annet emneordene sensur, Kina og internett.

Vilje til etisk ansvar og anstendighet er en forutsetning for at internett skal bli den demokratiske arena vi alle ser konturene av. I motsatt fall vil nettet blir det Usenet ble: en arena for bombastiske kverulanter som ødelegger ethvert forsøk på en saklig samtale. Usenet og nå nettet ble tidlig invadert av trollene; de provokativt og rabiat usaklige som ødelegger ethvert debattforum med avsporing, personkarakteristikker og andre metoder for å skremme alminnelige mennesker fra å delta aktivt i samtalene.

I den absolutte ytringsfrihetens kjølvann øker nå antallet digitale drittsekker. Det er de, som i tillegg til trollenes metode, bruker nettets åpenhet til å terrorisere, true og forfølge sine medmennesker.

Fra roping til trusler
Den digitale drittsekken stopper ikke ved debattforumets yttergrense, men forfølger deg ved å bombardere deg med ubehagelige og truende e‑poster. Drittsekken søker opp tilgjengelig og sensitiv informasjon og publiserer den på ulike fora og nettsteder. Drittsekken går heller ikke av veien for å offentliggjøre vidløftige konspirasjoner, rykter og ren løgn om deg og din person.

Mobbing, trusler og sjikane via elektroniske nettverk (sms, lynmeldinger, e‑post og web) er økende. 20 prosent av unge har opplevd elektronisk mobbing. På den andre siden frykter politiet at ofre for alvorlig kriminalitet ikke vil anmelde saker av frykt for å bli hengt ut på internett. Barnevernsansatte er kanskje den gruppen som mest systematisk og personlig utsettes for sjikane og trusler gjennom et stadig voksende nettverk av nettsteder kritiske til barnevernet.

Verdier fremfor sensur
Noe av dette vil muligens være lovstridig. Personvernnemda mener imidlertid at barnevernsansatte, i kraft av sine offentlige stillinger, må tåle harde karakteristikker og angrep på nett i ly av ytringsfriheten. Altså lovlig. Ytringsfriheten er altså et vern av de digitale drittsekkene. De handlinger som er ulovlige, er allikevel vanskelig å etterforske og straffeforfølge, og drittsekkene lærer raskt hvor grensen går for det lovstridige og vil derfor utmerket godt klare å opptre truende og sjikanerende innenfor lovens grenser.

Flere lovforbud er derfor trolig ikke veien å gå, uten å komme i vanskelige konflikter med prinsippet om den frie ytring. Det hindrer oss likevel ikke i å markere våre verdimessige standpunkter som redaktører og således tydelig markere grenser for anstendighet.

Code of conduct
Tekno-blogger og forfatter Kathy Sierra mottok for en tid tilbake drapstrusler etter å ha skrevet om hvorvidt det er akseptabelt å slette eller moderere kommentarer fra besøkende på egne blogger og nettsteder. Den svært omtalte saken ble utslagsgivende for tekno-skribenten Tim O’Reilly og Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales forslag om innføring av frivillige retningslinjer for anstendig oppførsel og redigering av blogger, personlige nettsteder og fora.

Den internasjonale bloggosfæren svarte med en storm av kritikk mot forslaget. Dermed er det i praksis dødt, og begravet under anklager om moralsk korrekthet og fascistisk sensur.

Møte med en drittsekk
For noen uker siden modererte jeg et innlegg på bloggen Ad:varsel. Innlegget var usaklig i forhold til artikkelens og bloggens tema, og også i strid med bloggens uttalte retningslinjer for kommentarer. Dette ble også forklart for kommentarens forfatter. I de påfølgende ukene ble jeg bombardert med e‑poster med personlige karakteristikker, anklager, påstander og ren, usminket galskap. Raskt begynte den provoserte forfatteren å sende kopi av alt sitt forvirrede tankegods til en rekke andre mottakere, samtidig som han sørget for at kopi av korrespondansen ble publisert på ulike nettsteder.

Først forsøkte jeg med en høflig henstilling om å stanse, men uten resultat. Når jeg så endte i et raseriutbrudd av en e‑post, ble denne naturligvis umiddelbart publisert på nett av drittsekken. I tillegg resulterte mitt rasende utbrudd i fornyet interesse og aktivitet fra drittsekken. Altså motsatt effekt av den ønskede.

Evig eies det publiserte
De siste ukene har derfor vært et pågående prosjekt i privat omdømmekontroll. I begynnelsen vurderte jeg å ikke gjøre noe. Men så gikk det en faen i meg: Hvorfor skal jeg akseptere at drittsekkene skal overta kontrollen over deler av livet mitt? Jeg valgte å ta igjen. De siste ukene har jeg derfor systematisk sporet opp innlegg om meg og bedt debattredaktører fjerne de verste innleggene. Noen har faktisk gjort det.

Dessuten har jeg oversendt teknisk dokumentasjon på sjikanen og e‑post-terroren til operatørene av de nettverkene han har operert fra. Hans daværende nettleverandør sa opp kundeforholdet med mannen, etter at jeg oversendte dokumentasjonen.

Prisen for ytringsfrihet
Men vårt samfunn er fulle av åpne nettverk, og mine handlinger har derfor ikke forhindret drittsekken i å fortsette sin vendetta mot meg. Erfaringen har i alle fall gjort det klart for meg at vi alle er potensielt vergeløse i et åpent nett. I den grad internett i framtiden skal fortsette som det fantastiske demokratiske eksperimentet som det faktisk er, så må altså hver og en av oss ta ansvar for den offentlige samtalen.

Vi kan utmerket godt forsvare et åpent og fritt ordskifte, uten å forsvare alt som flyter i dets kjølvann. Selvsagt er det et spørsmål om skjønn og vurderingsevne. Det er snakk om et redaktøransvar. På mine nettsteder er det mitt skjønn og min vurderingsevne som gjelder. Jo flere av oss som følger samme praksis, jo færre muligheter har drittsekkene.

Signaturen mastergunner99 takker Time for kåringen.

Når folk flest produserer kunnskap

Tidligere i år kom en av de grundigste analysene til nå av publikums publiseringsvirksomhet, i boken “The Wealth of Networks” (boken er publisert i sin helhet på nett). Forfatter er professor i juss ved Yale University Yochai Benkler. Et hovedpoeng for Benkler er å vise hvordan det han kaller “den nettverksbaserte informasjonsøkonomien” har gitt hver enkelt medborger kontroll over produksjon og distribusjon av informasjon. At flere og flere har PC-knyttet til internett, utgjør faktisk et fundamentalt skifte. Menneskelig kreativitet og allerede publisert informasjon er nå de eneste innsatsfaktorene som trengs for å produsere ny kunnskap, mener Benkler.

Utsnitt av Times for­side, utga­ven datert 25. desem­ber 2006.

Også for Benkler er altså “DU” – enkeltmennesket – i fokus. Han er særlig opptatt av hvordan folk bidrar med sin ledige tid, uten å få betalt, til prosjekter som utvikling av programvare med åpen kildekode, eller nettleksikonet Wikipedia – såkalt produksjon i grupper eller “peer production”. Gitt vår tids produksjonsbetingelser bør slike bidrag ikke forundre, mener han: “Ut fra det begynnende 21. århundres mål og materielle betingelser for informasjonsproduksjon er fremveksten av “peer production” like rasjonelt og effektivt som samlebåndet var ved begynnelsen av forrige århundre,” skriver Benkler i boken.

En bedre offentlighet?

Vox Publica stilte Benkler noen spørsmål på e‑post om hvordan han ser for seg at slik produksjon av kunnskap vil utvikle seg. Vi var særlig opptatt av konsekvensene for en kritisk offentlighet og medier.

Kvaliteten på kunnskap og fakta kontrolleres på en annen måte enn tidligere av deltakerne i prosjekter som Wikipedia og Slashdot. Den tradisjonelle redaktørmodellen er her avskaffet. Hvordan vil nye kunnskapskilder som Wikipedia påvirke hvordan vi forholder oss til kunnskap?

“Jeg tror den innebygde usikkerheten i Wikipedia vil kurere oss for tiltroen til autoriteter. Massemediene hadde en tendens til å skape holdningen at “jeg så det på trykk, derfor må det være sant”. Denne kulturen førte til en mer ukritisk holdning og gjorde offentligheten lett å manipulere, eller rett og slett veldig utsatt for feil. Lesere, seere og lyttere hadde et stort sett veldig tillitsfullt forhold til mediene. Jeg tror at når en ny generasjon vokser opp med å lese ting som aldri har en autoritet bak seg, som bare har status som midlertidige biter av informasjon, vil vi begynne å få en mer kritisk, undersøkende form for lesning, lytting og TV-titting. Det å lese vil bli mer som å undersøke noe, som når noen plukker opp biter av materiale med varierende troverdighet, undersøker det fra ulike vinkler og kommer frem til en konklusjon. Som uansett fortsatt kan bli revidert og falsifisert. Dette er essensen i vitenskapelig metode, og det er på høy tid at den tas i bruk på bredere front. Den mest verdifulle endringen vil være utviklingen av en kritisk grunnholdning blant brukerne. Dette vil de ha stor nytte av som uavhengige individer generelt og når de deltar i samfunnet politisk og kulturelt.”

Håpet om at internett skal bidra til å gjøre samfunnet mer demokratisk er en klassiker i debatter om nettets betydning. Spesielt i USA var det på 1990-tallet mange teknologiprofeter som spente forventningene altfor høyt. Dette har ført til et overdrevent tilbakeslag, mener Yochai Benkler. I sin bok fremholder han at demokratiets utvikling etter at nettet kom må sammenlignes med tilstanden i det gamle massemediesamfunnet, ikke med 90-tallets urealistiske utopier. Demokratiet er allerede betydelig styrket gjennom skaren av nye, kritiske stemmer i offentligheten, blant annet i blogger og fora, mener Benkler.

Offentlighet og utvikling

I “The Wealth of Networks” bruker Benkler mye plass på å analysere hvordan desentralisering av apparatet for kunnskapsproduksjon kan få betydning for utvikling i fattige land. Det er en mulighet, mener Benkler, for at tilgang til “produksjonsmidlene” – PC, internett og kunnskapen som er globalt tilgjengelig der – kan motvirke noe av den skjeve fordelingen av ressurser mellom rike og fattige land.

Slik jeg leser dette, mener du at vi undervurderer det positive potensialet informasjonsøkonomien utgjør for utviklingsland.

“Til å begynne med er det viktig med en ydmyk holdning til hvor stor del av kjerneproblemene som kan løses gjennom informasjon og kommunikasjon. Rent vann, fungerende myndigheter og et minstemål av personlig sikkerhet og helse – dette kan ikke bedre internett-tilgang gjøre noe med. Det jeg fremholder, er at selv om vi erkjenner disse problemene, er det likevel mye vi kan gjøre for å redusere menneskelig lidelse også ved hjelp av informasjonspolitikk og kunnskapsproduksjon. Hvis nettverkskommunikasjon faktisk forbedrer demokratiet og legger til rette for mer deltakelse i offentligheten, vil dette i seg selv forbedre menneskelig utvikling. Både direkte, fordi deltakelse er en del av et godt liv. Og indirekte, ved at folk vil stille myndigheter mer til ansvar. Det jeg har vært mest opptatt av er å utforske hvordan myndigheter, tradisjonelle frivillige organisasjoner og individer som arbeider på egen hånd og sammen i “peer production”-prosjekter, kan legge til rette for utvikling der tradisjonelle markedsbaserte og myndighetsbaserte initiativer har mislyktes.”

Blant eksemplene Benkler studerer nærmere er hvordan åpen programvare (fri eller med åpen kildekode) kan forbedre fattige lands tilgang på informasjonsteknologi, og skape en plattform for lokale programmerere til å konkurrere i den globale økonomien. Mer ambisiøse prosjekter gjelder hvordan en kombinasjon av fritt tilgjengelig utdanningsmateriell og forskningsresultater og nettbasert samarbeid kan skape nye plattformer for innovasjon innen biologi og landbruk.

Hvordan ser du på rollen Wikipedia og andre fritt tilgjengelige eller allmennings-baserte prosjekter som “open access” forskningspublisering kan spille for global utvikling?

“Open access-publisering kan redusere adgangskostnadene til den globale informasjonsøkonomien. Mer grunnleggende kan det gi folk sjansen til å leve et rikere liv — bedre informert om sin egen kultur og verden de lever i. Innovasjon og utdanning er grunnleggende komponenter i utvikling. Open access-publisering kan bidra til å senke en av de viktigste barrierene for utvikling på disse feltene. Initiativer som One Laptop per Child har også potensial for å endre betingelsene. Likevel må vi ikke glemme at den viktigste grunnen til manglende utdanning er kostnaden en familie pådrar seg når barna går på skole. Intet initiativ har vært mer effektivt enn å betale familier for å la barna gå på skolen.”