– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

Plakatene har blitt samlet inn og arkivert av en iransk student i design og visuell kommunikasjon ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, som har dette som sitt masterprosjekt. Kuratoren viser også fram materialet fra Den grønne bevegelsen på et eget nettsted, hvor hun ber publikum om å kommentere og dele historier knyttet til plakatene og nettmaterialet.

Den grønne bevegelsen i Iran — politisk plakatkunst (foto: irangreenposters.org).

Plakatene som aktivister i Den grønne bevegelsen sirkulerte på nettet ble skapt for å informere om protester som foregikk både online og i det offentlige rom. Samtidig bidrar de til å skape en kollektiv hukommelse om hendelsene og mobilisere internasjonal oppmerksomhet og sympati.

Den grønne bevegelsen startet som en reaksjon på resultatet av presidentvalget i 2009. Den ble etablert på den politiske plattformen lagt av 1990-tallets reformbevegelse, og gjorde utstrakt bruk av nettbasert kommunikasjon. Over tid — fra juni 2009 til februar 2011 — ble online kommunikasjon basismediet for nettbaserte og offentlige protester i det fysiske rom. En studie av de nettbaserte plakatene vil ikke bare vise hvordan en opposisjonell kultur ble til, men kan også vise prosessene der nettbaserte rom for aktivisme og motstand ble skapt.

Det som gjør de nettbaserte plakatene interessante, er at Den grønne bevegelsen ble formet og i stor grad organisert uten en sentral ledelse eller organisasjon. Derfor viser ikke plakatene til en organisasjon — i hvert fall ikke ved første øyekast. For selv om vekten ofte legges på bevegelsens “horisontale” struktur, betyr ikke det at alle kunne ha lik tilgang til planlegging og antakelig heller ikke utforming av plakater. Innflytelsen iranere i diasporaen (iranere bosatt i utlandet over lang tid) med sin lettere nett-tilgang hadde på bevegelsen, nevnes ofte. Min egen forskning på iransk politisk aktivisme viser imidlertid at iranske studenter i utlandet (som gjerne oppholder seg utenlands i kortere tid og reiser ut og inn av Iran ofte) var veldig aktive med å danne små grupper/nettverk for aktivisme på nettet — et eksempel er iranske studenter i Malaysia.

Med sine nettverk og språkkunnskaper kunne iranere i utlandet mobilisere mer internasjonal oppmerksomhet og sympati. Transnasjonal kommunikasjon om bevegelsen var sterkt påvirket av menneskerettighets-språk (diskurs). Men diasporaen kan ikke få æren for å ha skapt interesse gjennom menneskerettighetsdiskursen. Mange av dem som var aktive i reformbevegelsen hadde allerede integrert menneskerettighetsdiskursen i sin språkbruk på 1990-tallet.

Where is my vote? Politisk plakatkunst i Iran (foto: irangreenposters.org)

Når vi vet at nettaktivisme formes gjennom transnasjonal nettverksbygging og at grensene for nettaktivismens rom ikke følger nasjonale landgrenser, kan man spørre seg om hva nettbasert motstandskunst kan fortelle om kampen som skjer lokalt. Hamid Dabashi skriver i en bok om Iran, Den grønne bevegelsen og USA at “ett blikk på kalenderen iranere bruker til å organisere sitt liv viser at det faktisk er tre ulike typer datoer som minner dem på hvor og hvem de er i verden — en iransk, en islamsk og den globaliserte kristne kalenderen.” Mange av plakatene kommuniserer de religiøse hendelsene og dagene som bevegelsen valgte for sine protester som del av en prosess for å ta tilbake religionen fra statens kontroll. Mange plakater kommuniserer gjennom dikt eller skaper assosiasjoner til før-islamsk tro knyttet til årstider som våren. I enkelte andre plakater markeres internasjonale dager som kvinnedagen. Selv om en kan argumentere for at det lokale allerede er globalisert, er det et tydelig hierarki blant brukere når det gjelder den reelle muligheten de har til å uttrykke seg på nett. Dette skyldes bl.a. ulikheter i tilgang til nettet og nett-tjenester.

Uavhengig av prosesser med inkludering og ekskludering når nettbasert opposisjonell kunst skapes, hinter “offline”-utstillingen av Den grønne bevegelsens nettmateriale til behovet for en ny forståelse av plakater og kunst som motstand. Hva kan kalles nettplakater? På hvilke måter utfordrer de etablerte definisjoner av plakater? Utstillingen virvler opp mange spørsmål.

— Bahrains største handikap er den strategisk geografiske plasseringen. Som en øy midt mellom Iran og Saudi-Arabia, hvor USA også har militærbaser, blir Bahrain en viktig brikke i maktbalansen mellom stormaktene. Derfor blir det ekstra vanskelig å kjempe for demokrati der, sier seniorforsker ved CMI i Bergen, Kjetil Selvik.

Familiedynasti styrer

Bahrain er et kongedømme styrt av familiedynastiet Al-Khalifa. De politiske posisjonene blir fordelt innad i familien, og den reelle makten i Bahrain ligger dermed hos kongen og kongefamilien. Undertrykkelse og brudd på menneskerettigheter har foregått i landet i mange år, og særlig har det gått utover sjiamuslimer, kvinner og arbeidsmigranter som utgjør 55 prosent av befolkningen.

The Pearl, et sentrum for protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

Konge og statsoverhode i Bahrain i dag er Hamad ibn Isa Al-Khalifa, mens hans onkel Khalifa ibn Sulman Al-Khalifa er statsminister. Nasjonalforsamlingen består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset. Et annet konsultativt råd, også bestående av 40 medlemmer, er utpekt av kongen selv. Det bahrainske samfunnet regnes som mer moderne og liberalt enn andre gulfstater, og har lenge hatt en tradisjon for politisk opposisjon.

— Det spesielle ved Bahrain er at flertallet av innbyggerne er sjiamuslimer, mens regimet er sunnimuslimer. Sjiamuslimene har et eget parti som har blitt holdt utenfor reell makt, og Bahrain generelt bærer preg av undertrykkelse av sjiamuslimene. De kan blant annet ikke ta del i viktige posisjoner som politiet og militæret, sier professor i historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør.

I februar 2011 har Bahrains innbyggere fått nok av undertrykkingen og mangelen på demokrati, og de første store opptøyene starter.

— Opprøret startet fredelig fra folket sin side med gatedemonstrasjoner med krav om et mer demokratisk regime. Regimet svarte med maktmidler som tåregass, gummikuler, vannkanoner, arrestasjoner og tortur, sier Tora Systad Tyssen, som har skrevet sin masteroppgave om politiske endringer i Bahrain.

— Blir fengslet som terrorister

Skillet mellom sjia- og sunnimuslimene har blitt sterkt utnyttet av regimet, og at dette har ført til at ekstreme grupper har vokst fram, ifølge Tyssen.

— Opprørerne blir fengslet som terrorister. Skillet mellom muslimene bekymrer mange og har ført til at blant annet Saudi-Arabia har gått inn med militære styrker for å slå ned opprøret. Så langt regner man med at over 80 mennesker har blitt drept, noe som er svært mange i forhold til innbyggertallet på om lag én million, sier hun.

Kart over Bahrain (ill: Wikimedia Commons, PD)

Bahrain er et rikt land med stor økonomisk frihet, noe som har gitt regimet mulighet til å kjøpe velvilje hos folket. Mange lever svært godt i Bahrain, og blant annet foregår det en stor import av arbeidskraft. En av BCHRs fanesaker har vært kårene for arbeidsmigrantene i Bahrain, som i dag lever under forhold som mest minner om slaveri. Det er særlig arbeidsmigranter fra fattige land i Asia, som Bangladesh og India, som kommer til Bahrain for å jobbe som hushjelper eller sjåfører. Realiteten er at de er sterkt underbetalt, blir mishandlet og har så godt som ingen rettigheter.

— Sjia og sunni: Ingen store forskjeller

Mens revolusjonene i land som Egypt og Syria har preget det norske nyhetsbildet over lang tid, har undertrykkelsene og menneskerettighetsbruddene som foregår i Gulf-landene gått de fleste hus forbi. Sist gang norske myndigheter uttalte seg offisielt om Bahrain var i 2011, like etter at opprøret startet.

— Alliansen mellom Saudi-Arabia og USA gjør det vanskelig for USA og resten av Vesten å ta klart parti for folkelig protest i Bahrain. Myndighetene i Saudi-Arabia ser opprøret i Bahrain og resten av Midtøsten som en trussel fordi de frykter at opprøret vil spre seg til sitt eget land. Det gjør at land som USA som har sterke økonomiske og strategiske interesser i Saudi-Arabia holder en lav profil i forhold til det som foregår i Bahrain. Det får også konsekvenser for resten av Vesten, sier Kjetil Selvik.

Først og fremst er Saudi-Arabia redd for at økt innflytelse for sjia-muslimene også skal styrke erkefienden Irans posisjon, framholder Knut S. Vikør.

I Saudi-Arabia er det kun en liten sjia-befolkning. Små opprørstendenser blant sjiaene har tidligere blitt slått hardt ned på, ifølge Vikør. Sunni-regimet i Saudi-Arabia frykter derfor økt sjia-innflytelse i Bahrain som kan spre seg til et internt opprør også i Saudi-Arabia.

— Man får kanskje inntrykk av at det er store forskjeller mellom sjia- og sunnimuslimene, men det er det strengt tatt ikke. Det finnes ingen dramatiske forskjeller mellom de to retningene, men det har oppstått ulike identiteter i forhold til dem. Siden revolusjonen i Iran i 1979 har forholdet vært preget av voldelige konflikter som har ført til en polarisering mellom sunni-dominerte land som Saudi-Arabia og sjia-dominerte land som Iran, sier historikeren.

Manipulerende regime

Bahrain Center for Human Rights har vært veldig opptatt av å presisere at opprøret i Bahrain ikke er et sjia-opprør, men et opprør på vegne av alle Bahrains innbyggere. Skillet mellom sunni- og sjiamuslimene blir derimot brukt av regimet for å slå ned på opprøret, noe som forsterker skillet mellom de to retningene. Det kan Kjetil Selvik bekrefte.

Fra protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

— I Bahrain har regimet med hjelp fra Saudi-Arabia utviklet en strategi om at minoritetene (sunnimuslimene) må beskyttes mot den «skremmende majoriteten» (sjiamuslimene). I starten var opprøret like mye drevet av sunni- som sjiamuslimer, men da svarte regimet med å beskylde sjiamuslimene for å prøve å ta makten fra sunnimuslimene på oppdrag fra Iran. Ved å fokusere på at dette var et sjia-opprør og ikke et demokratisk opprør, fikk regimet mange sunnimuslimer til å støtte opp om seg, på tross av at de også i utgangspunktet kjempet for demokrati. Slik utnyttes situasjonen, sier Selvik.

Kritisk til norsk taushet

Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International har lenge jobbet for å sette Bahrain på dagsordenen. I Norge holder Amnesty for øyeblikket på med en underskriftskampanje som har som mål å overtale bahrainske myndigheter til å slippe BCHRs leder Nabeel Rajab ut av fengsel. Rajab er dømt til tre års fengsel for å ha forstyrret offentlig orden og for å ha oppfordret til «ulovlige forsamlinger». Han ble overfalt 6. februar 2012 da han demonstrerte for løslatelse av politiske fanger i Bahrain. Under protesten ble han angrepet av opprørspoliti som slo ham i ansiktet, hodet og ryggen med køller.

— Vi er bekymret over en svært vanskelig menneskerettighetssituasjon i Bahrain, sier Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty International Norge og leder for Amnestys kampanje for ytringsfrihet i Midtøsten og Nord-Afrika.

Hun forteller at Amnesty er svært kritiske til den norske tausheten rundt den uakseptable kneblingen som foregår i Bahrain.

— Motsetningene i Bahrain øker i takt med frustrasjonen, og situasjonen er svært alvorlig. Jeg er skuffet over den lave profilen på kritikken av situasjonen i internasjonal sammenheng. Gulfen er et område Norge kan bli mye mer tydelige på, mener hun.

Tin peker også på hvordan opprørene i Bahrain og Gulf-områdene er ubeleilige for USA og Vesten, og mener det er på tide at norske myndigheter blir mer prinsipielle i saker som dette.

— I et land som Norge hvor man offisielt mener at menneskerettigheter er så viktig, må man tørre å ta opp ubehagelige saker også.

Opprøret etter presidentvalget i 2009 ble fulgt av undertrykkelse av det sivile samfunn i Iran. Dette gir et nytt perspektiv på hjelpearbeidet for de jordskjelvrammede. Blodgivning og andre måter å bidra på har vært det viktigste diskusjonstemaet i sosiale medier siden 11. august. Diskusjonene om mobilisering av frivillig innsats har gitt nytt liv til det iranske sivilsamfunnet og skapt en optimistisk atmosfære i sosiale medier.

Målet med denne artikkelen er ikke å ta opp alle aspekter ved de iranske diskusjonene om jordskjelvet, men å vise at den frivillige innsatsen betyr en gjenfødelse av sivilsamfunnet etter undertrykkelseskampanjen som fulgte valgprotestene. Jeg vil også drøfte hvordan frivillig innsats blir sett som en form for motstandsarbeid og som noe som kan forene landet. Artikkelen er ikke et resultat av akademisk forskning, men er basert på mine observasjoner av iranske Facebook-sider de tre første dagene etter jordskjelvet.

Sivilsamfunnet og manglende tillit til myndighetene

Bare få timer etter jordskjelvet dominerte kritikk av myndighetene på mange Facebook-sider og enkelte andre nettsamfunn som balatarin.com. President Mahmoud Ahmadinejad var ofte i sentrum for kritikken; han ble særlig kritisert for å ha prioritert internasjonale initiativer foran egne borgeres behov. En av sakene som ble trukket fram var Ahmadinejads økonomiske bistand til etterisolering av boliger i Venezuela — mens hus i Iran ikke har fått tilsvarende behandling.

Bare på Facebook-siden “Parazit” ble dette bildet delt mer enn 1000 ganger. På den første linjen står det: “Iran bygger solide boliger etter internasjonal standard i Venezuela”. På den andre linjen: “Iranere — som hvis de hadde hatt solide boliger…”

Bildet over har sirkulert på iranske Facebook-sider (som Parazit) og på populære nettsamfunn som balatarin.com siden 11. august. Slike bilder og meldinger som er blitt delt av Facebook-brukere og ‑sider sår tvil om myndighetenes vilje til å hjelpe dem som ble rammet av jordskjelvene.

En annen type kritikk som også er blitt delt og diskutert mye tar for seg nyhetsdekningen av jordskjelvet i tv og aviser. Iransk tv er er under direkte kontroll av Irans politiske og åndelige leder Ali Khamenei. Kritikken av nyhetsdekningen er dermed ikke rettet mot private tv-kanaler og deres eiere, men mot politikerne.

Avsenderne av bildene nedenfor peker på at religiøse seremonier, nyheter fra Syria og internasjonale spørsmål har vært viktigere for myndighetene enn Irans egne innbyggere. I innlegg som har sirkulert på Facebook har myndighetsorganer blitt anklaget for å ha gitt opp søkingen etter overlevende i ruinene for tidlig. Søkelyset er også blitt satt på mulig korrupsjon i det offentlige — som her betyr at frivillige bidrag til hjelpearbeidet kan ha blitt stjålet.

Bildet viser seks nasjonale tv-kanaler som på samme tidspunkt viser religiøse seremonier og taler. Bildet ble delt på Facebook 11. august 2012 med tittelen: “Iransk tv i dag, etter det forferdelige jordskjelvet i Aserbajdsjan”.

Alt i alt peker disse meldingene — som har sirkulert vidt, ikke bare i avgrensede grupper — mot mangel på tillit til myndighetene og offentlige organisasjoner. I lignende situasjoner tidligere har man kunnet se frivillig innsats og donasjoner som en rent humanitær innsats uten politiske undertoner, men nå er engasjementet direkte rettet mot det man oppfatter som myndighetenes uvilje.

Andre typer meldinger som har sirkulert har konsentrert seg om frivillige organisasjoner, lister over veldedige bidrag, diskusjoner om å opprette frivillige grupper og deling av erfaringer med blodgivning. Som et resultat av manglende tillit til myndighetenes organisasjoner ble noen Facebook-sider opprettet for å diskutere og koordinere donasjoner.

Bildet viser forsidene til de to avisene Keyhan og Resalat, som begge ses på som støttespillere for myndighetene, dagen etter jordskjelvet. Overskriftene handler om nyheter fra Syria, Tyrkia og OL i London. Dette bildet sammen med et bilde av jordskjelvofre sirkulerte på iranske Facebook-sider.

Flere spørsmål har blitt tatt opp i disse meldingene og samtalene, som hvorvidt Røde Halvmåne kontrolleres av Irans revolusjonsgarde. Det ble anbefalt å danne grupper sammen med naboer. Det betyr at Facebook er blitt brukt til å mobilisere borgere til frivillig arbeid, som kan ha blitt sett som sivil motstand, en aktivitet i strid med myndighetenes vilje og praksis.

Siden nasjonalt tv og aviser ble kritisert for sin passive holdning til jordskjelvet, ble Facebook og andre nettsamfunn som balatarin.com brukt av iranere til å samle informasjon om jordskjelvet fra ulike sider og profiler, og dele den med andre.

Kampanje for blodgivning på Facebook-siden “female=male”

Blodgivningskampanjen var et grasrotinitiativ delt på Facebook-profiler og ulike typer sider som underholdnings- og sportsrelaterte sider. Facebook-siden “female=male” (“kvinne=mann”) var en av dem som konsentrerte seg særlig om å dele informasjon om blodgivning. Siden har over 33000 deltakere (antall som har trykket på “Liker”-knappen), og ifølge sidens egen statistikk er de fleste deltakerne bosatt i Iran.

Denne Facebook-siden er en av de mest populære iranske sidene som engasjerer seg mot kvinnediskriminering. Siden beskriver sine mål som “å kreve like rettigheter for mennesker uten hensyn til kjønn og å protestere mot lover som diskriminerer kvinner på grunn av kjønn”.

De siste månedene har siden arbeidet med kampanjen “Nei til påbudt slør” (na be hejab‑e ejbari). Her har kvinner skrevet om sine erfaringer med påbudet om å bære slør i Iran. Kampanjen ble avbrutt av en ny, der sidens deltakere ble bedt om å sende inn sine historier etter at de hadde gitt blod. Kampanjen pågikk i fire dager.

Forsidebildet på Facebook-siden “female = male”. Dette bildet ble brukt i blodgiverkampanjen. Til høyre er skrevet: “Fra Irans fire hjørner, blod til Aserbajdsjan” (regionen som ble rammet i det nordvestlige Iran kalles Øst-Aserbajdsjan).

Sidens administrator, som interessant nok er en ung iransk mann bosatt i Tyskland, sa til Voice of Americas persiske tv-kanal at han fire timer etter starten på kampanjen allerede hadde mottatt 400 meldinger fra Iran (Rooye Khat, 2012). I intervjuet anslo han at han i perioder hadde mottatt 10–12 historier/meldinger per minutt i løpet av disse timene. Ikke bare gjorde denne siden det mulig for Facebook-brukere å få informasjon om hvordan kampanjen utviklet seg i ulike deler av Iran, men selve prosessen ble også dokumentert.

Mange av sidens deltakere som forsøkte å gi blod i de første timene etter jordskjelvet rapporterte om at blodbankene var stengt på grunn av ramadan, eller at de som var åpne ikke hadde fått beskjed om å sende blod til de jordskjelvrammede områdene. Folk ble fortalt at blodet de ga ikke ville bli sendt dit, siden det ikke var noe behov for blod der. Rapportene var preget av avsky mot myndighetene. “Det var i realiteten folket selv som bestemte at dette var en nødsituasjon”, sa en ansatt ved en blodbank i Teheran til en av deltakerne på Facebook-siden.

Kølapp fra blodbank, med tekst: “Den sentrale blodbanken i Teheran-provinsen. Giver: 1807”.

Likevel, de som stilte opp fortalte om stor deltakelse i kampanjen. Noen tok bilder av blodbanker og kølapper. Nummeret på kølappen viste hvor mange som hadde kommet til senteret før — med andre ord, dette viste hvor vellykket kampanjen var.

Nytt håp om samlet Iran

“Vi ble ydmyket, men som i dagene etter valget fant vi også denne gang spontant veien til hverandre og beviste at vi fortsatt er et fellesskap” (Facebook-siden “female=male”, 2012).

Folks omtaler av blodgivning på Facebook-siden viser et ønske og håp om samling og fellesskap. To aspekter ved dette kan drøftes. Ett jeg vil ta opp her gjelder enhet mellom etniske grupper. Jordskjelvet skjedde i Irans provins Øst-Aserbajdsjan, hvor de fleste innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Dette er den største etniske gruppen etter perserne i Iran, og en av mange etnisiteter. Aserbajdsjanere ses likevel som en minoritet, og deres og andre gruppers krav om minoritetsrettigheter som undervisning på morsmålet har tiltatt i de senere årene. Vektleggingen av “Irans fire hjørner” og “Aserbajdsjan” snarere enn navn på landsbyer eller byer viser at kampanjen ønsker å framstille initiativet som bygd på samarbeid og enhet på tvers av etnisitet.

Ønsket om å bli oppfattet som et fellesskap kan også forstås i lys av erfaringene fra opptøyene etter valget i 2009. Sommeren 2009 mobiliserte ulike sosiale bevegelser som student- og kvinnebevegelsen sammen med reformorienterte politikere sine tilhengere for å få dem til delta i presidentvalget. Samarbeidet fortsatte under opprøret etter valget, den såkalte grønne bevegelsen. Under de første dagene av opptøyene ble mange aktivister arrestert og andre sendt i eksil. Dette førte blant annet til at sivilsamfunnets evne til å mobilisere tilhengere bak politiske krav ble svekket. I tillegg til myndighetenes undertrykkelse ledet politisk uenighet, som kom til syne i den grønne bevegelsen, til at mange mistet motivasjonen til å delta i politisk arbeid. Mens gatedemonstrasjoner og boikottaksjoner avtok i styrke, økte kritikken mot bevegelsens ledere Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karoubi (Elson et al 2012).

Allerede i februar 2010 var opprøret over, og en atmosfære av pessimisme og politisk fragmentering preget det iranske sivilsamfunnet såvel som sosiale medier, blogger og nettsamfunn. Setninger som “Vi er samlet” (ma ba ham hastim), “Vi kan beskytte hverandre” og “Jeg er stolt av mine landsmenn/-kvinner” er noen av mange lignende formuleringer blodgivere brukte på nettsiden. Dette viser en ny optimistisk stemning i iranske sosiale medier etter to år med interne stridigheter mellom ulike politiske og sosiale grupper.

Nytt liv for sivilsamfunnet

Etter to år med undertrykkelse av sosial og politisk aktivisme i Iran, og av sivilsamfunnet generelt, framviser det iranske sivile samfunnet ny aktivitet og mobiliseringsevne. Blodgivning og frivillig innsats som beskrevet her kan ha blitt sett som sivil motstand mot myndighetenes politikk. Verken frivillig innsats som blodgivning eller sivil motstand er nye erfaringer for iranske borgere. Imidlertid har sosiale medier her blitt brukt i tillegg for å diskutere og organisere disse aktivitetene og til å dokumentere erfaringer som det tidligere var vanskelig å synliggjøre i samfunnet.

Kilder

Elson, S.B. et al. (2012). Using Social Media to Gauge Iranian Public Opinion and Mood After the 2009 Election. RAND Corporation: Santa Monica.
Facebook page “female=male”. (2012). https://www.facebook.com/page.barabari
Facebook page “parazit”. (2012). https://www.facebook.com/paraazit
Rooye Khat. (2012). http://ir.voanews.com/media/video/1485569.html

Later, in November 2009 when election fraud had shocked me, like many others, I came across the article “Competitive Clientelism in the Middle East” written by Ellen Lust. Lust in this article tries to draw a picture of the relation between authoritarian elections and democratization processes in the Middle East. She claims that “Elections in authoritarian regimes [of the Middle East] not only fail to push the transition process forward, but tend to strengthen the incumbent regime” (Lust, 2009, p. 131). She argues that in authoritarian regimes elections are the mechanisms to create competition for access to the limited state resources. By this, she claims that the authoritarian elections reduce demands for change, and create a “Competitive Clientelism”.

Foto: Hamed Saber cb

Fra protestene i Iran i juni 2009.

Lust uses this concept to describe a mechanism where the voters will reduce their demands to interests which fit in the state’s limited resources. In other words, she considers that voters would support the parties or groups which can cooperate with the regime to deliver goods to them. Further, she argues that authoritarian elections only during economic or political crisis can lead to demands for change.

This, in my point of view, contradicts with Lust’s description of voters in “Competitive Clientelism”. How could voters in authoritarian elections demand change (which would lead to democratization) if they will only act based on their limited interests? Is it the political crisis that creates a condition for demanding change? Or does democratization from below create a political crisis, which in the next step might produce the conditions for growing demands for democracy on the surface?

Although I find “Competitive Clientelism” very useful in helping to understand the Iranian presidential election of 2009, I felt the need for some further discussion on the way voters and authoritarian electoral “games” were described by Lust. I use the concept of game in authoritarian elections to indicate that on the one hand these elections seem to be simulation of selections, and on the other hand these kinds of elections are more complicated than simple selections.

As Lust also gave attention to, some voters in authoritarian regimes would not accept the rules of the game and would refuse to vote. But some of the others who participate in authoritarian elections would, in my point of view, learn the rules of the authoritarian electoral games.

In this article, I will consider whether knowledge about the game and participation in the game (in combination with many other factors) would create a demand for change from below. This gives meaning to why authoritarian elections only in a period of economic or political crisis can lead to a demand for democratization. Here, I will use the Islamic Republic of Iran as an example to indicate firstly the way voters as political actors learn about their positions in the authoritarian electoral games. By this, I mean that voters would find a power (even if it is limited) in the game. Secondly, I am interested in indicating that the election system would create a Self for voters which contradicts with the principles of authoritarian regimes (by the concept of Self I mean that the experience of voting creates an individual understanding of being able to choose one’s own representative). In other words the practice of voting creates an individual experience that might be the basis of demanding democracy. This I have called in this article democratization from below.

When elections in political crises do not lead to change

Not all authoritarian elections in periods of political crisis lead to demand for change. Since 1979 a new system of theocracy with some democratic features has prevailed in Iran. On the one hand legislative and democratic institutions such as the parliament have been established, and on the other hand Velyat‑e Faqih, the leader of the Revolution, subordinate the people’s will by his ultimate rights (Eshkevari, Tapper, & Mir-Hosseini, 2006).

Between 1979 and 1989 there were continuous fights among Islamist groups and non-Islamist parties in Iran. While the Iranian people fought in battles with Iraq (in the 1981–89 war), radical Islamists established their power in the country by terror and imprisoning of political oppositions. During ’79 to ’89 many authoritarian elections were held, where people were supposed to choose selected candidates as president and parliament members. During these 10 years of internal and external political instability, none of the authoritarian elections led to a demand for change.

There should be many reasons for that. Voters might not have seen the election system as authoritarian. Or maybe elections were not understood as a correct way to change power, since the elections were not used by Islamists to stabilize their power. This also means that voters could not see their power in the election system.

Learning how to play the game!

In 1997 when the first post-revolution generation was ready to step onto the political stage by taking part in elections, there had already been some demonstrations at universities against the government. Youth, who were unhappy with the individual restrictions the government had placed on them, supported Mohammad Khatami in the election of 1997. Khatami supported peaceful relationships with Western countries, democracy, individual and civil freedom. “Iran for all Iranians” was one of his most known slogans in the election of ’97. On June 12th 1997, 79 percent of eligible voters participated in the election and by almost 70 percent of the votes cast Khatami was elected as the new president of Iran. The new generation of Iran was not the only attribute of the election. The Islamist groups that had been excluded from the powerful institutions of Iran had to mobilize people to reach the institutions. In other words, the Islamist opposition groups had to use the election system to gain power.

I believe it is crucial to ask what mobilized people. What were the voters’ interests? Can I claim that the speeches on democracy, individual and civil freedom mobilized voters? If yes, then I would argue that there already existed a huge demand for change and democratization from below in the society. In other words, the excluded Islamist groups and voters used each others interests to reach their own interests. This is what I want to call learning how to play the game. After twenty years of authoritarian elections, voters not only know the rules of the game, but also know more about the fights among Islamists. Since voters can see the oppositions’ need for their support, they recognize their power in the election system. Voters see themselves more as insiders, rather than outsiders in the authoritarian electoral games.

What moves in parallel with learning about the game is the experience of choosing one’s own representatives. Voters not only assume that they have some power in the game, but also they believe they are able to choose their representatives. We should also keep in mind that the Islamic Republic of Iran is the result of a revolution, where there was a belief that people should choose their government. The discourse of “nation’s will” was always powerful in the Islamic Republic of Iran.

The experience of choosing own representatives

President Ahmadinejad’s national and international aggressive policies mobilized youth, women and middle class people to vote against him in 2009. The opposition candidates Mir Hossein Mousavi and Mehdi Karroubi accused Ahmadinejad of making the Iranian people poor by his international policies. Ahmadinejad in return accused them of being corrupt.

Mousavi represented a coalition of different Islamist opposition groups with more reformist feature. Karroubi is known as reformist cleric.

After a few debates among the presidential candidates, it became clear that Ahmadinejad was supported by a generation of Islamists that believed that the Islamic Republic of Iran has chosen a wrong path. They wanted a new start based on their own understanding of the Islamic revolution’s goals. The opposition candidates argued that Ahmadinejad’s international policies are against the interests of lower-class families, and national policies are against the will of youth, women and middle class families.

This video documents in part the election campaign and mass protests:

A detailed discussion on corruption and internal fights among Islamists never were held openly in Iran before the presidential election of 2009. Firstly, this showed a huge political crisis among Islamists in the structure of power. Secondly, it revealed that both the government and the opposition groups needed to mobilize the support of the people to gain power. The video footage taken some days before the election showed that Mousavi had mobilized many people across the country. One of his best known slogans was “every Iranian is one campaign, every campaign is one leader”. While remaining silent could be an option for people, they chose to come to the streets and express their thoughts in rallies. This, among other things, indicates that people believed that they could have impact on the situation and might gain acceptance for their demands.

Despite the mobilization of the opposition, Ahmadinejad was announced as president for four more years. The post election protest which is today called “the green movement” started from the day Ahmadinejad was announced as elected president. The first slogan of the protest was “Where is my vote?” which people shouted in the streets. Only a few days after the protest started, demonstrations changed the focus from election fraud to Vali‑e Faqih Khamenei. Such chants can be heard in this video:

If authoritarian elections were only a system of Competitive Clientelism, then any political crisis in authoritarian regimes would only lead to another authoritarian election system. By this I mean that the lack of democratization from below would probably not change an authoritarian election system to democracy in any political crisis.

Here I have argued that the paradoxical nature of the authoritarian election creates a Self that grows against authoritarian ideology. This is not the political or economic crisis creating a condition for demands for change, but the demands for change that exists at the grassroots level. The demand for change can only lead to democratization, when the voters know how to use their limited power in electoral games. These voters who have started to believe in their power and formulate independent demands (independent from the authoritarian regime) know about the oppositions’ needs of support and mobilization.

In this article I have focused on a type of relationship between voters and an authoritarian election system that can lead to democratization. However, I believe that international and global forces should also be taken into consideration when we talk about the relation between authoritarian elections and democratization. How can we talk about an authoritarian regime, or any other regime, excluded from the rest of the world? Even if a regime tries hard to isolate the nation from the world, there will always be some international relations that have impact on authoritarian regimes and also the way authoritarian elections are perceived among the voters.

Foto: Hamed Saber cb

The text on the poster says: “Our demand: Referendum again”.

Literature:

Lust, E. (2009). Competitive Clientelism in the Middle East. Journal of Democracy, Volume 20, Number 3, July 2009, pp. 122–135.

Eshkevari, H. Y., Tapper, R., & Mir-Hosseini, Z. (2006). Islam and democracy in Iran: Eshkevari and the quest for reform. London: I.B. Tauris.