Jeg har hatt to overordnede mål for avhandlingen: For det første har jeg forsøkt å bidra til eksisterende litteratur om skandinavisk diskurs om Islam, ved å sammenligne norsk, svensk og dansk innhold på Facebook, en viktig arena for nyheter så vel som offentlig debatt. For det andre har jeg tatt sikte på å bidra til eksisterende litteratur om motoffentligheter (counterpublics), ved å analysere i hvilken grad motoffentlighets-diskurser (Toepfl & Piwoni, 2015, s. 471) opptrer i sentrale nyhetsmediers kommentarfelt. 

Kort forklart er motoffentlighets-diskurser språk som utfordrer (det som oppleves som) en dominant/ekskluderende offentlighet og dens (oppfattede) konsensus. Dette er noe vi for eksempel kjenner godt fra anti-islamske alternative medier. Disse framstiller seg som korrektiver til en sensurerende offentlighet, som de anklager for å ekskludere eller marginalisere islam- og innvandrings-kritiske aktører og meninger. Tidligere forskning på motoffentligheter i onlinesfæren har i stor grad fokusert på (progressive og venstre-orienterte) grupper i blogger, diskusjonsfora, alternative nyhetsmedier og andre arenaer mer eller mindre avsondret fra mektige offentligheter. Denne avhandlingen, derimot, analyserer (både islamfiendtlige og islamsympatiske) motoffentlighets-diskurser i kommentarfeltene til sentrale nyhetsmedier, som i stor grad bidrar til å forme den offentlige debatten. 

Dataene i avhandlingen er fra 2018 og består av Facebook-poster (og artiklene disse lenker til) publisert av 15 sentrale nyhetsmedier i Norge, Sverige og Danmark (N=602) og kommentarer vanlige borgere har til disse postene (N=6820). Jeg har gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse for å undersøke (1) holdningene postene og kommentarene uttrykker overfor islam (2) omfanget kommentarer som uttrykker motoffentlighetsdiskurser, det vil si, de som utfordrer grensene for den offentlige debatten rundt islam og (3) hvilke poster og kommentarer som deles og «likes».

Islamvennlige nyhetsmedier, islamfiendtlige kommentarfelt

Når det gjelder holdningene i Facebook-postene- og kommentarene, finner jeg at i alle de tre landene er folks kommentarer betydelig mer negative til islam, islamsk praksis og muslimer enn det nyhetsmedienes egne oppslag er. I kommentarfeltene var det 1.7 negative kommentarer om islam, islamsk praksis og muslimer per positive kommentar, mens tilsvarende tall for nyhetsmedienes egne poster var 0.6. I den studerte perioden publiserte altså de 15 nyhetsmediene nesten dobbelt så mange positive som negative Facebook-poster om islam. Det var spesielt de norske og svenske mediene som dekket islam positivt, men også de danske mediene (med tabloidene B.T. og Ekstra Bladet som klare unntak) hadde flere positive enn negative poster. Det er dog verdt å merke seg at oppslagene ofte fokuserte på negativt ladede temaer: Hver femte post hadde jihadisme, islamisme eller krig som hovedtema.

Et betydelig mer negativt syn på islam, islamsk praksis og muslimer kom likevel til uttrykk i nyhetsmedienes kommentarfelt. Denne observasjonen er i tråd med tidligere forskning på sosial medie-diskurs om islam og muslimer, og er kanskje ikke spesielt overraskende. Mer interessant er det at det var de danske kommentarene som i minst grad uttrykte seg negativt til islam. For hver positive danske kommentar om islam, var det 1,5 negative danske kommentarer. Tilsvarende tall i Sverige og Norge var henholdsvis 1,9 og 2,5. Dette er til tross for at de danske medienes egne nyhetsposter var de som var minst positive til islam, og at Danmark generelt er det skandinaviske landet som i klart størst grad har vært preget av negative holdninger og meningsutvekslinger om islam og muslimer. Studien indikerer altså at forskjeller mellom landenes debatter om islam følger et annet mønster i kommentarfeltene enn i den generelle offentligheten.

Den nasjonale debatten i Sverige blir utfordret

Basert på den teoretiske litteraturen om motoffentligheter (Asen, 2000; Dahlberg, 2011; Downey & Fenton, 2003; Fraser, 1990; Warner, 2002) definerer Toepfl og Piwoni (2015, s. 471) motoffentlighets-diskurser som språk som:

1. dekonstruerer den offentlighet som oppleves som mainstream og dominant, for eksempel det politiske etablissementet eller «mainstream media» (dekonstruering av maktrelasjoner); eller
2. fremsetter argumenter som utfordrer (den oppfattede) konsensusen i den overordnede offentligheten (motargumentasjon); eller
3. forsøker å styrke en form for kollektiv identitet blant støttespillerene av den (oppfattede) underordnede offentligheten (styrking av identitet).

Med disse kriteriene som grunnlag, fant jeg at 31% av de svenske, 22% av de norske og 14% av de danske kommentarene inneholdt minst en form for motoffentlighetsdiskurs. Det er altså de svenske kommentarfeltene som i størst grad preges av at folk utfordrer grensene for den nasjonale debatten rundt islam, mens dette i minst grad er tilfellet i Danmark, med Norge i en mellomposisjon. Med andre ord er det kommentarfeltene i den skandinaviske offentligheten som har hatt mildest debatt om islam og muslimer (Sverige) som i størst grad preges av mot-stemmer, mens dette i minst grad er tilfellet i offentligheten preget av de hardeste ordskiftene og de mest negative synspunktene om islam og muslimer (Danmark).

Når det gjelder hvilken politisk «side» disse kommentarene kommer fra, er det i tilfellene Norge og Sverige nesten utelukkende fra folk som er (svært) skeptiske til islam, islamsk praksis og/eller muslimer. I tillegg til å dekonstruere maktrelasjoner gjennom kritikk av medier, politikere og politisk korrekthet, argumenter slike mot-kommentarer for eksempel at islam og/eller muslimer er iboende intolerante, bakvendte og kvinnefiendtlige og at diverse aspekter ved islam, spesielt heldekkende plagg, bør forbys. De mest ekstreme kommentarene ønsker å forby hele islam og/eller at muslimer skal fengsles/deporteres, men slike kommentarer er marginale (ca. 1% av alle kommentarene). 

De danske mot-kommentarene preges også først og fremst av anti-islamsk/anti-muslimsk innhold, men man finner – til forskjell fra Norge og Sverige – også islam-/muslimvennlige kommentarer som utfordrer grensene for den nasjonale debatten. I kontrast til anti-islamske mot-kommentarer, uttrykker disse islam/muslimvennlige mot-kommentarene blant annet at danske medier og det politiske etablissementet fortrenger positive syn på islam og at politikerne og mediene er med på å demonisere den muslimske minoriteten i landet. 

Delinger og likes

Disse forskjellene kommer også til uttrykk når det gjelder hvilke Facebook-poster som frembringer delinger og likes. Mens de norske og svenske medienes negative poster om islam typisk får mange flere delinger og likes enn deres positive poster (2,5–5 ganger så mange), er antall delinger og likes i den danske casen jevnt fordelt mellom negative og positive poster. Det er likevel nesten ingen forskjell i antall likes som gis til positive og negative kommentarer; i alle tre landene får positive og negative kommentarer omtrent samme antall likes. 

Det er dog verdt å merke seg at kommentarene med radikalt innhold (de som er registrert som mot-kommentarer) får typisk ca. dobbelt så mange likes som kommentarer som har et mainstream innhold. Grunnen er trolig at de som har behov for å protestere mot mainstream diskurs har større insentiv for å støtte innhold på Facebook enn de som opplever at deres synspunkter allerede gjenspeiles i den offentlige debatten. 

Korrigerende handling

Mens den danske offentligheten i skandinavisk sammenheng er den som i størst grad har vært preget av negativ diskurs om islam og muslimer, indikerer funnene i avhandlingen min at norske og svenske Facebook-brukere bruker plattformen betydelig oftere enn de danske til å uttrykke negative synspunkter på islam og muslimer. Dette kommer til syne i forskjeller i antall negative versus positive kommentarer, i andelen mot-kommentarer og hvilke poster som mottar mange delinger og likes. 

Teorien om korrigerende handling (corrective action) (Rojas, 2010) kan være nyttig for å forstå noen av disse funnene. Ifølge denne teorien, som kan sees på som en motpol til taushetsspiralen (spiral of silence) (Noelle-Neumann, 1974), vil folk bli motivert til å agere hvis de opplever at offentligheten behandler et tema feilaktig. Dette kan skje både offline og online: ved å sende brev til stortingsrepresentanter, delta i demonstrasjoner, skrive innlegg på sosiale medier, like en FB-post osv. Hvis man knytter denne teorien til skandinavisk debatt om islam, vil islamkritiske personer ha relativt liten motivasjon til å foreta korrigerende handling i den danske konteksten, med tanke på hvordan den generelle offentligheten allerede i høy grad er preget av islamkritiske holdninger. Islamkritiske personer vil ha større insentiv til å agere i den norske, og, spesielt, den svenske offentligheten, som i betydelig mindre grad enn den danske har vært preget av negative holdninger til islam og muslimer. Vice versa vil man kunne anta at de som er vennlig innstilte til islam/og eller muslimer vil være svært motiverte til å korrigere for fiendebildene av islam som tegnes i den danske debatten, mens de vil ha relativ lite å korrigere for i den norske og, spesielt, den svenske debatten.

At slike representasjoner og forestillinger blir utfordret, er ikke nytt i norsk offentlighet. At det fremdeles er arbeid som gjenstår, kommer imidlertid til uttrykk blant annet ved “de skamløse jentene” sin tilstedeværelse og oppmerksomhet i offentligheten de siste par årene. Som Sumaya Jirde Ali belyste i NRKs “Torp” den 28. februar, er det særlig for henne – en minoritetskvinne med hijab – slik at hun blir redusert til “den innvandreren”. Senere har Ali også beskrevet hvordan både minoritetssamfunn og majoritetssamfunn ønsker å plassere henne i en “firkantet boks av forventninger”.

Det kan se ut til at det for det norske samfunnets del særlig er muslimske kvinner med hijab som opplever å bli brukt som representanter. Og det fra vidt ulike hold. For minoriteten kan de representere et moralsk riktig levesett, og “lydighet og dydighet”, som beskrevet av Ali i det nevnte intervjuet med journalist Ole Torp. For majoriteten kan hijabbrukere representere en undertrykkende og mannsdominert kultur.

Slike tilsynelatende uforenlige og totalt motstridende syn på hijab kan imidlertid se ut til å være i endring. Forestillinger om hijabbrukeren som representant for den ene eller andre sosiale virkeligheten, kan også se ut til å oppløses.

Sumaya Jirde Ali beskriver forventningsmønstrene rundt minoritetskvinner med hijab (skjermdump).

Undertrykkende forestillinger i endring?

I min studie av hijabdebatter i meningsstoffet til norske aviser i 2017, “Hijaben og “oss””, kom det frem at debattene i stor grad dreier seg om hvorvidt hijabbrukere faktisk er ofre eller ikke i dag. Det viser seg at enkelte deltakere i debatten opprettholder en klassisk orientalistisk og eurosentrisk linje, mens andre kjemper imot slike forestillinger. Av enkelte blir altså hijabbrukere fremdeles fremstilt som ofre, uopplyste og passive, mens andre debattanter yter betydelig motstand mot en slik fremstilling.

De sistnevnte vektlegger blant annet også hvordan nettopp slike forestillinger om en undertrykket hijabbruker i seg selv er det som kan føre til en mulig faktisk offerposisjon. Antakelsen om at minoritetskvinner med hijab er ofre, fører nemlig ifølge slike stemmer til at man ikke blir snakket til, kun om. Man forklarer altså hvordan hijabbrukere ikke blir snakket til på like premisser som andre, eller blir antatt å være selvbestemmende aktive aktører på lik linje med andre i samfunnet. Noen debattdeltakere mener at både minoritetens og majoritetens forventninger til minoritetskvinner med hijab legger grunnlaget for hvorfor man både blir oppfattet som, og faktisk opplever å være, et offer.

Slik blir altså ikke bare hijabens rolle i det norske samfunnet diskutert. Også selve debattens betydning, og fremstillingen av hijabbrukere, blir snakket om. En (re)forhandling kan altså se ut til å finne sted. Forståelser av “den muslimske hijabbæreren” som stakkarslig, undertrykket og kontrollert kan slik få konkurranse fra alternative perspektiver.

Nærmere et “oss” på tvers av ulikheter

Samtidig var de som tok til orde for slike perspektiver i hijabdebattene, oftest minoritetskvinner selv. Muslimske kvinner var altså de som oftest diskuterte sin egen offerrolle og posisjon i offentligheten – en diskusjon som spredte seg fra argumenter både for og imot minoritetsmiljøers undertrykkelse eller majoritetsmiljøers diskriminering, til kritikk av fordommer og forventninger fra begge leirer.

En slik deltakelse og tilstedeværelse fra minoritetens side i debatten om seg selv kan virke opplysende for majoriteten, men også føre til en følelse av aksept og deltakelse for minoriteten. I tillegg kan bruken av særlig den muslimske kvinnen som representant for minoritetskulturer i Norge bli utfordret.

Om man ser minoritetskvinner med hijab som ulike mennesker med like sammensatte identiteter som andre, og får representert slike forskjeller fra minoritetskvinner selv, kan vi bevege oss nærmere et samfunn fritt for stereotypier og skepsis til hverandre. Det kan problematisere vår forståelse av minoriteten som en fast størrelse, et enhetlig “dem”, og noe som står i kontrast til hva et “vi” er.

Samtidig viste studien tendenser til at “minoritetsmannen” var en marginal stemme i hijabdebattene sammenlignet med “majoriteten” og “minoritetskvinnen”. Om dette er en generell tendens i norske debatter om hijab, og i et større perspektiv – i den norske offentlige samtalen generelt – er noe mitt masterprosjekt ikke kunne gi svar på.

Deltakelse og representasjon er grunnleggende for at man skal kunne opprettholde et “vi” – et nasjonalt fellesskap på tvers av ulikheter – som legitimerer demokratiets virke og idealer. Denne følelsen må altså være til stede både for minoritet og majoritet. Gjennom at minoriteten deltar og representeres i demokratiet, kan ikke bare minoriteten kjenne aksept for at de er en del av fellesskapet, men majoriteten altså få bedre kjennskap til hvordan et “de” egentlig har mye til felles med et “jeg” eller et “vi”. Slik kan man bevege seg nærmere et “oss”, fra begge sider.

For den norske velferdsstatens legitimitet er dette også nyttig, da en fellesskapsfølelse kan gjøre det lettere å godta å måtte arbeide for at mennesker man aldri har møtt eller kommer til å møte skal kunne ha et sikkerhetsnett å falle i ved behov. Slik kan studiens funn av at minoritetsmannen har en betydelig mindre deltakelse enn de tre andre gruppene (minoritetskvinner, majoritetskvinner og majoritetsmenn), virke urovekkende, og være vel verdt å studere videre. Minoritetskvinnens posisjon er likevel oppløftende, da det tross alt er henne hijaben og debatten om den berører direkte.

«Som ung muslim i Norge er du både i en drakamp og i en spagat mellom to verdener,» skriver Ali i Aftenposten (skjermdump).

“En saklig islamkritikk”

Faktiske undertrykkende strukturer innad i visse minoritetsmiljøer kan også bli diskutert på en mer reflektert og nyansert måte når de som er berørt har den mest aktive rollen i debattene. Slik kan man muligens bevege seg nærmere løsninger også på dette feltet.

Disse tendensene i våre nylige hijabdebatter kan altså bøte på det Nancy Herz beskriver som destruktive tendenser i norske debatter om islam og muslimer i Norge:

“Ved å tillegge oss meninger vi ikke har og bruke oss i sine agendaer, gjør de det vanskelig for oss som ikke hater islam og muslimer å kritisere sider ved islam. I stedet må vi bruke mye tid og krefter på å si helt grunnleggende ting, som at vi forsvarer religionsfrihet og retten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil. De gjør det vanskelig for dem som er muslimer å rette blikket inn i sitt eget miljø, når de hele tiden må forklare og forsvare seg […] Den saklige islamkritikken er viktig. Men den konstante demoniseringen av muslimer i Norge i dag, særlig den mest synlige gruppen – muslimske jenter med hodeplagg – er ødeleggende både for samfunnsdebatten og for de individene det angår. Dette fører for eksempel til at de saklige og livsviktige debattene rundt hijabtvang, tvangsekteskap og ukultur overdøves av at unge muslimer må forsvare seg og sin tro” (Aftenposten 29. mars 2017).

Om det er slik at minoritetskvinner i større og større grad selv er ledende i debattene om islam og muslimsk kultur i Norge, kan vi altså vente oss en mer opplyst diskusjon om nettopp disse spørsmålene. Ved at hijabbrukere selv legger grunnlaget for hijabdebatter, og blir lyttet til fremfor snakket om, kan de også selv skjenne, kritisere og rette blikket innad, uten å frykte konsekvensene av å bli feiltolket inn i allerede etablerte forestillinger som måtte finnes hos majoriteten. Slik høynes ikke bare debattenes kvalitet siden det er de med mest innsikt i spørsmålene som ytrer seg. Vi unngår også en umuliggjøring av “selvransakelse” rundt de mer problematiske sidene man kan finne i enkelte muslimske miljøer i Norge i dag.

Begreper som “selvransakelse” i slik sammenheng kan også forvitre mer og mer, da man blir observant på hvordan en kultur eller æreskultur ikke kan anses som en uatskillelig del av minoritetskvinnens selv. Man kan oppdage at hijabbrukere også er individer med sammensatte personligheter og vekselvirkende tilknytninger til flere miljøer på en og samme tid. Slik kan de bli debattanter fremfor representanter.

Debattinnlegg av Fatema Al-Musawi i Aftenposten 25. april 2017 (skjermdump).

Man kunne altså tolke det dithen at likestillings-Norge er i ferd med å bevege seg enda et skritt i riktig retning – om det er slik at Kvinnens stilling som representant for ulike samfunn gradvis forsvinner. Slik behøver ikke en kvinne uten hijab, men med høye hæler og leppe-injeksjoner, å representere de vestlige fortapte, kapitalistiske mannsdominerte samfunn der kvinnen skal kikkes på, fremfor snakkes med. Og slik kan en kvinne med hijab bare være en borger, en advokat, en hundeoppdretter eller en vektløfter.

Min studie er ikke omfattende nok til å kunne konkludere så bastant, til tross for at det utvilsomt kan se ut til å være positive utsikter for minoritetskvinnens posisjon i norsk offentlighet fremover. I tillegg fremstår den tilsynelatende solfylte himmelen man kan tegne opp av slike resultater plutselig ikke så udiskutabelt lovende og uproblematisk likevel, minoritetsmannens beskjedne tilstedeværelse i debatten tatt i betraktning.

Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?

Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.

I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.

Foto: Lars Kjølhede Christensen cbnd

Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.

Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.

For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?

Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:

Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»

Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.

Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.

Foto: Dag Arne Christensencb

Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)

Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.

Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.

– Driver du gjøn med islam?

– Jeg føler ikke at jeg driver gjøn med islam. Men islam er jo den store elefanten i rommet, ikke sant? Veldig mange er sånn: «Kan man tulle med det her?», «kan det få konsekvenser?». Jeg tuller mye med islam, men jeg tuller ikke like mye med de andre fem store.

Han lener seg frem og trommer med fingrene på bordet. Terje og regissør Per-Olav Sørensen diskuterte lenge om de også skulle ta alle de «smale». – Men det blir så far out. Scientologi, for eksempel. Krigsguden Xenu som plantet et menneske i vulkanen for millioner av år siden, det er så absurd at det er vanskelig å lage vitser på det.

– Grunnleggeren L. Ron Hubbard var jo Sci-Fi-forfatter. Jeg ser for meg at det var litt sånn: «Hvis jeg kommer på en syk idé, kan jeg få folk til å tro på det?», og plutselig står Tom Cruise der og bare «ah, this – this is for me!», sier Terje og ler.

Han mener det er viktig å tulle med islam. Hvorfor? Folk er bekymret fordi få vet noe om religionen, og nordmenn klarer ikke å skille mellom en moderat muslim og en salafist, eller en radikal konservativ. – Før Oslo-premieren inviterte vi teologisk fakultet til førpremiere. Enstemmig blant de muslimske var responsen at endelig – noen som tuller med det – men med respekt.

Terje Sporsem mener det er viktig å tulle med islam. Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Om vi gjør det nok, vil folk etter hvert bli vant til det. I stedet for å si «nå tar vi rennafart og sparker opp den døra knallhardt, klart vi skal tulle med Mohammed på våre vestlige premisser», så prøver jeg heller å dytte opp døra litt og litt.

Terje knipser karakteristisk med fingrene mens han forklarer.

– La dem se at, vet du hva, det er ikke så farlig. Jeg tuller med Mohammed, men også Dalai Lama, Buddha, Jesus og Moses. De er jo profeter hele gjengen!

Musikk, suggererende lyder og tungetale

– Hva tror du får folk til å tro?

– Jeg tror… Jeg skjønner godt hvorfor det ble til. Folk levde i gjørme uten medisiner, og dødeligheten var enorm for tusen år siden. Tanken på at én dag, når jeg drar herfra, kommer jeg til en bedre plass – det hjelper.

Terje slår ut med armene. Religion er også til for å ha regler å leve etter. – Man får en slags kontroll, sant. Folk sier jo «uten tro vil du miste det moralske kompasset».

De mange norske som har konvertert og dratt ned til IS, har gjort det av en grunn, tror Terje. En manglende farsfigur, problemer med narkotika, problemer generelt i livet. Så har de blitt tilbudt en løsning. – Det burde være en ordentlig wake-up call for det norske samfunnet. Vi har ikke apparatet til å plukke opp utskuddene. De som blir fanget opp av disse profetens Ummah-folka sier at du føler deg som en bror, de tar vare på deg, gir deg det du trenger, og så videre.

– Jeg har vært på møte i pinsemenigheten. Det er musikk, suggererende lyder, tungetale… Du blir dratt med, og tenker at det fellesskapet de har vil man gjerne bli en del av om man føler seg utenfor.

«Dette (religion, red.anm.) er en tematikk som er veldig viktig. Jeg har levd og åndet for religion i to år nå, og kona begynner å bli litt lei», sa Terje til Vesterålen Online i fjor.

– Jeg ser alt av foredrag og filmer, og hun er sånn «kan vi ikke bare se noe Adam Sandler-drit i stedet?». Det er klart at å ligge på senga og lese Bibelen ikke er den største turn on’en når hun kommer inn og er helt «heeeya, Terje», og jeg sier «åh, vent litt, skal bare bli ferdig med Salmenes bok!», sant…

Terje hadde en drøm om å bli troende. Besteforeldrene var indremisjonskristne – skikkelig kristne. Hos dem ble han holdt bønn for og lest for fra Bibelen blant bilder av Jesus og engler.

– Jeg husker jeg prøvde veldig å bli en del av det de hadde for å glede dem. Jeg oppsøkte barnekor, speider og alt som har et religiøst bakteppe, men jeg fikk aldri den åpenbaringen i det hele tatt. Jeg begynte stort sett bare å le. Jeg har aldri hatt et tomrom som må fylles av en gud.

Ingen kompromisser med ytringsfriheten

– Hvor går grensa mellom ytringsfrihet, humor og religiøs sensibilitet?

Terje lener seg fremover og folder hendene i en knyttneve foran seg. Når man snakker om humor og religion, skal man liksom alltid «sprenge ei grense», sier han. Denne problemstillingen har de diskutert mye.

– Men etter jeg ble drapstruet selv, har ytringsfriheten vært ekstremt viktig for meg. Det var ikke bare radikale islamister, det var kristne nordmenn som sendte meldinger og liksom «hold kjeft, blir det et nytt terrorangrep nå, så er det du som har skylda».

Etter drapstruslene har ytringsfrihet blitt et viktig tema for Sporsem. Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Gode nordmenn mener vi bare skal bøye hodet vårt for totalitære ideologier som sier «gjør som vi sier, eller så dreper vi dere».

Han lener seg tilbake og tar en liten pause.

– Vi må huske at det er tusenvis av nordmenn som har gitt livet for at vi skal kunne gjøre akkurat dette. Tulle med politikk, ledere og religion, ha ytringsfriheten vi har. Det å gå på kompromiss med det, det gjør jeg ikke. Det mener jeg er å spytte på grava til de som har gitt livet for vår ytringsfrihet.

Som humorist må man takle mange forskjellige meninger. Spesielt dersom man beveger seg inn på et ømt tema som religion, og portretterer og spiller Mohammed på scenen.

I hvert fall om man lager en musikkvideo om skjulte homofile følelser for lederen av IS.

Som teaser til Religion publiserte Terje «My Bagdaddy» på YouTube, hvor IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi fremstilles som skaphomofil mann. De to går blant annet på romantisk pikniktur i parken, mater hverandre med sushi, slikker hverandres fingre og flørter. Videoen tok av i utlandet.

Drapstrusler og PST

– Jeg våknet til så mange notifikasjoner, meldinger og ubesvarte anrop. The Independent hadde skrevet sak. Det kom inn meldinger som: «Lions of the Kalifat, let’s go to Norway and find this fool», sant. Jeg hadde aldri blitt drapstrua før, det var veldig bisart.

Hvilke tanker gjør man seg da rundt egen sikkerhet? Terje rister svakt på hodet.

– Jeg er ganske lugn på det, altså. Jeg tar jo radikale islamister ordentlig, henger dem ut som ganske tilbakestående… De kan sikkert bli sure, men…

Han smiler lurt og smeller til med kebabnorsk aksent.

– Jeg tenker du skal ha rimelig lite på agendaen om du tenker «je ska ta han der je, skalla komikern, han Terje Sporsem!»

– Jeg bare satser på at de har gjort såpass lite research at de tar feil og går etter han Dagfinn Lyngbø i stedet…

Terje tok steget og ringte til Politiets sikkerhetstjeneste. I andre enden var det som om noen hadde hatt et veddemål.

– Jeg sa: ja hei du, det er Terje Sporsem, og de bare «ja, DER ringer du, ja». Vi snakket om alt fra hjemmesikkerhet til aldri å åpne døren uten at du vet hvem det er. Det er en absurd følelse å være komiker i 2017 og å måtte forholde seg til sånt.

Burde man da være modig for å drive med sånn humor i dag? Nei, synes Terje – humor er subjektivt. Det noen synes er supermorsomt, kan andre synes er altfor drøyt. Dette er balansegangen han jobber med hver gang.

– «Nå tuller du med Moses, at han stod og prata med en brennende busk. For meg er det viktig, for jeg har en gang snakket med.. En bjørk, i Fyllingsdalen», ikke sant. Folk har også egne opplevelser.

– Jeg har avfunnet meg med at jeg ikke kan tilfredsstille alle. Men de største kritikerne er de som aldri har sett showet. Etter at jeg gjestet Lindmo og pratet om hvor mange Gud dreper i Bibelen, da bare… Det RANT inn med meldinger. Det var så mye hatmail fra Sørlandet!, sier Terje. Han vrir seg i sofaen og gliser stort.

Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Tror du IS har humor?

Humor handler jo om referanser, forklarer han. Dette ler vi av i Norge, eller i Bergen, eller i Oslo. Noe ler man vel også av i Raqqa? Han tar en slurk av kaffen og nikker.

– Jeg er overbevist om at de har masse humor. Sikkert humor som er siiiinnsyykt drøy. Terje drar på ordet.

– Jeg tror at når… Når IS-folk møtes: «Åh, så du al-Baghdadi i dag, eller? Hæ? SÅ du at den kjortelen bare hadde hengt seg opp i trusa, eller?». De må jo ha sånn hverdagshumor. Også noe sånt som «jeg sku halshugge en i dag vettu, også fikk jeg ikke til på første forsøk! Haha!».

Et selvpålagt tabu

– Det er vel viktig med humor, uansett hvor eller hvem man er?

– Altså, hva hadde vi vært uten humor? Vi har evnen til å le av situasjoner som er så jævla mørke. Det elsker jeg ved mennesket, vi evner å vri kjipe situasjoner til noe som kan bli gøy for oss i ettertid. Det er jo sånn at tragedie + tid = humor, sant.

Terje har en hel bolk i showet med Mohammed. Han åpner med «Mohammed er profeten over alle profeter i islam».

– Det blir så stille i salen. Det er så deilig å kjenne på den halvkleine stemningen. Da er det morsomt å snakke om det på en måte som gjør at folk blir sånn «åh, jammen, ja, dette er jo kjempegøy».

– Ja, for det er litt tabu det, å tulle med sånt?

Terje nikker ivrig. Han flytter seg energisk rundt i sofaen. For mange er det tabu å tulle med religion. Særlig islam, noe han mener er litt selvpålagt.

– I vår uvitenhet er vi redd at ingen muslimer eier humor. Mange har en sterkere tro enn den vanlige nordmann, men veldig mange er ganske avslappa. Vi skal tørre å tulle med det så lenge vi ikke spotter noen – det er de ikke så begeistret for.

Han synes også det egentlig er ganske inkluderende. 

– Det hadde nå vært kjempeekskluderende å ikke tulle med islam! Jeg tar alle de seks store av en grunn. Kan ikke vi bare være en gjeng, også tuller og ler vi med hverandre. Da blir vi alle «one big happy family».

Selv om det teknisk sett dreide seg om et forbud mot strandantrekk som er ute av takt med allmenn moral og sekularitet (laïcité), eller til hinder for sikkerhet og hygiene, har det i praksis kun blitt håndhevet mot kvinner i såkalt islamsk klesdrakt, som for eksempel hijab, og har dermed gitt ny giv til debatten om muslimers stilling i det franske samfunnet.

Foto: Francois Schwarz cbn

Den berømte strandpromenaden i Nice: I år åsted for både dødelig terrorangrep og burkinidebatt.

Burkiniforbudet inngår imidlertid i en lengre strid, eller forhandling, om hvordan islam skal praktiseres i Frankrike, og om muligheten for å forene ulike identiteter, som muslim og borger av den franske republikken. Samtidig sier den oss noe om den politiske og intellektuelle situasjonen i landet. For det første kan debatten sies å gjenspeile en splittelse mellom liberale, kosmopolitiske intellektuelle i Paris på den ene siden, og konservative krefter i sør og nord på den andre; den viser også hvordan idéer som tidligere var forbeholdt den ytre høyresiden i økende grad sirkulerer i den offentlige debatten.

I denne teksten skal jeg derfor ta for meg den konkrete bakgrunnen for forbudet, og se på hvordan det forholder seg til presidentvalget i 2017 og debattklimaet i Frankrike.

Laïcité og feminisme

Argumentasjonen som lå til grunn for forbudet var todelt. For det første var den basert på den franske sekularismen, laïcite, dvs. de sekulære prinsippene som har ligget til grunn for den franske republikken siden 1905, med et strengt skille mellom religion og offentlige institusjoner. Det har vært argumentert for at det å bære religiøse symboler i det offentlige rom er en markering som på sikt vil kunne true Frankrikes sekularitet. Imidlertid omfatter laïcité primært staten og dens representanter, mens det selvsagt er full religionsfrihet, og enhver borger er fri til å gi uttrykk for sin religion i det offentlige rom, så lenge det ikke truer allmenn orden. Bruken av religiøse symboler er likevel til en viss grad regulert, selv om det i hovedsak er islamske symboler og bekledning som har vært gjenstand for forbud.

I 2004 ble det innført et forbud mot bruk av tydelig religiøse symboler som hijab, kipa, og store kors i den offentlige skolen, med begrunnelse i at det dreier seg om mindreårige, og i prinsippet om at skolen er et sekulært rom. Heldekkende slør (burka/nikab) ble i 2010 forbudt å bære i det offentlige rom i Frankrike, for eksempel på gaten eller kollektivtransport, og knyttes til et generelt forbud mot maskering i det offentlige rom.

Bilde fra reportasje i France24 om burkinidebatten. (skjermbilde: france24.com)

Lovene ble innført på bakgrunn av en mangeårig debatt om tildekking, men debatten er langt fra avsluttet. Statsminister Manuel Valls (Parti socialiste) er blant dem som ønsker et forbud mot hijab også på universitetsnivå. Denne tolkningen av laïcité kritiseres imidlertid av andre på venstresiden. Edwy Plenel, tidligere sjefredaktør i Le Monde og grunnlegger av det venstreorienterte nyhetsnettstedet Mediapart, påpeker for eksempel hvordan burkiniforbudet inngår i en tradisjon av retthaversk og overdreven sekularisme, og økende muslimhets.

For det andre ansees burkini av mange som et kvinneundertrykkende klesplagg, og som spydspiss for en reaksjonær og farlig versjon av islam. Denne argumentasjonen er utbredt blant mange feminister, uten at de nødvendigvis ønsker noe lovforbud. Denne debatten gjenspeiler også en dyp og økende splittelse i den franske kvinnebevegelsen, mellom på den ene siden en klassisk fransk feminisme, som er opptatt av sekulære verdier, og sterkt kritisk til blant annet hijab og andre former for tildekking; og på den andre siden en nyere, feministisk bevegelse, som er inspirert av post-kolonial teori. Denne siste gruppen påpeker at muslimske kvinner ofte opplever en to- og tredobbel undertrykkelse; i kraft av sitt kjønn, men også knyttet til religiøs/etnisk tilhørighet og sosioøkonomisk status. I den første leiren finner vi blant annet journalisten og forfatteren Caroline Fourest, som er kjent, og til dels omstridt, på grunn av sine bøker om religiøs fundamentalisme, enten det gjelder katolikker eller muslimer. De siste årene har hun imidlertid fokusert spesielt på islam. Selv om hun er mot et forbud, mener hun det er viktig å ta tydelig avstand:

Enhver som er en smule feministisk, eller bare bekymret over radikaliseringen, vil føle ubehag ved å bade ved siden av kvinner i burkini. Å gå med den fundamentalistiske badedrakten på stranden er det samme som å si til andre at de er uanstendige, eller at du er besatt av deres halvnakenhet. Slitsomt. Når man går på stranden er det for å slappe av, ikke for å få andres psykologiske problemer eller ideologiske overbevisning rett i fleisen. Hvis noen er så lite komfortabel med egen kropp, og vil være anstendig, kan man bare la være å bade offentlig, og heller finne et mer anstendig sted… som et privat basseng, eller sitt eget badekar (Fourest, 2016).

Erfaringene til dem det faktisk gjelder, nemlig de tildekkede kvinnene, har dessverre i liten grad kommet frem i offentligheten, men blant dem som generelt er skeptiske til tildekkingsforbud finner vi for eksempel aktivisten Zhor Firar, fra nettstedet Contre-attaque(s). Hun påpeker at kampen om tildekking har en lang historie i fransk offentlighet, ikke bare til debattene om hijab og nikab på 2000-tallet, men helt tilbake til kolonitiden. Da inngikk kampen om slør og tildekking av kvinnekroppen i en ideologisk kamp mellom kolonimakten og de koloniserte, noe som blant annet ga seg uttrykk i postkort med erotiske fremstillinger av algeriske kvinner på begynnelsen av 1900-tallet, og offentlige seremonier på slutten av kolonistyret hvor algeriske kvinner kastet sløret, ledsaget av franske militære og andre dignitærer.

Propagandaplakat mot tildekking av kvinner brukt av den franske hæren i Algerie på slutten av 1950-tallet. Tekst på plakaten: “Er De ikke vakker? Kast sløret!” (kilde: Slate.fr).

Terrorfrykt og høyredreining på Rivieraen

Forbudet må selvsagt også sees i lys av den spente stemningen på Côte d’Azur etter attentatet i Nice 14. juli, og den politiske konteksten lokalt og nasjonalt. I motsetning til det mer kosmopolitiske og liberale Paris, er den franske Rivieraen et konservativt område, hvor høyresiden står sterkt. Sør-Frankrike, og spesielt regionen Provence-Alpes-Côte d’Azur (PACA) er et område hvor Front National (FN) historisk har gjort det bra, helt siden 80-tallet. Ved regionalvalget i fjor var Marion Maréchal Le Pen, Jean-Marie Le Pens barnebarn, FNs førstekandidat, og selv om hun ikke vant, er det likevel en viktig og sterk region for FN.

Også høyresiden i partiet Les Républicains (LR, tidligere UMP) gjør det godt i dette området, og når det nå nærmer seg primærvalg i høyrepartiet, og presidentvalg i 2017, kan det være et gunstig tidspunkt å profilere seg på islamkritikk. Således legger også tidligere president Nicolas Sarkozy seg på en hard linje, etter nylig å ha lansert sitt kandidatur til LRs primærvalg. Han tar til orde for et utvidet forbud mot synlige religiøse symboler, om nødvendig gjennom grunnlovsendring eller folkeavstemming. Høyresiden i Les Républicains legger seg dermed på en retorikk og politisk tematikk som tradisjonelt var forbeholdt Front National, og det kan dermed være grunn til å bekymre seg for at fremmedfiendtlige ytringer vil kunne få mer rom i fransk offentlighet.

Selv om venstresiden i hovedsak er kritisk til burkiniforbudet, har spesielt statsminister Valls lagt seg på en offensiv linje, hvor han støtter de lokale myndighetene, men tar avstand fra nasjonal lovgivning på feltet. Han er også generelt for en mer restriktiv linje overfor tildekking. Det finnes imidlertid en splittelse i regjeringen på dette saksområdet, da utdanningsministeren Najat Vallaud-Belkacem (Parti socialiste) har vært tydelig på at myndige personer selv må kunne bestemme påkledning innenfor lovens grenser, og i tillegg har påpekt at burkinidebatten står i fare for å alminneliggjøre rasistiske ytringer.

Debatten som aldri vil dø

Noe av det mest slående med burkinidebatten, både i Frankrike og i Norge, er i hvilken grad tilsynelatende marginale fenomener som burkinien kan komme til å påvirke den offentlige debatten fremover. Omfanget av burkinibrukere er antakelig helt marginalt, men griper inn i en større debatt om hvordan vi skal leve sammen. I en situasjon med unntakstilstand i Frankrike, og et stadig mer polarisert debattklima etter attentatene, er det imidlertid bekymringsfullt om partiene legger seg på en enda mer innvandringskritisk retorikk, og dersom forestillingen om at muslimsk og fransk identiteter ikke er forenlige, får fotfeste.

Referanser

Firar, Zhor (16.03.2016). “Le «dévoilement» des femmes, une longue histoire française”. Contre-attaque(s). Pour en finir avec l’islamophobie.

Fourest, Caroline (16.08.2016). À propos du burkini et du grotesque. Huffington Post France.

Gombin, Joël (2012). Le Front national en Provence-Alpes-Côte d’Azur. In. Delwit, Pascal (red.). Le Front national. Mutations de l’extrême droite française. Brüssel: Editions de l’Université de Bruxelles, pp.191- 209.

Plenel, Edwy (14.08.2016). «Un vêtement comme les autres»…

Terror ved Vestens dører

Massakren der 49 mennesker ble drept på nattklubben Pulse i Orlando, Florida 12. juni, var en ny påminnelse om at IS-terroren har flyttet seg til vestlige dører. Til tross for spekulasjoner om gjerningsmannens motiver, ble angrepet likevel utført med en lojalitetserklæring til IS i forkant. Angrepet i Orlando har likheter med flere angrep som har rammet Europa de siste to årene.

I sitt propagandamagasin Dabiq inspirerer IS leserne til blind vold mot vestlige borgere, og ærer muslimer som dreper selv én «vantro» fiende for dem utenfor “kalifatets” grenser. Denne type angrep fremstilles i  magasinet som en alternativ form for jihad, hvor en istedenfor å krige i fellesskap med IS, tar opp kampen på egen hånd i terrorgruppens navn. I forsøket på å forstå hva som kan motivere individer i Vesten til å handle etter IS sine ønsker, gir en retorisk analyse av magasinets innhold et potensielt svar på dette.

Dødelige oppfordringer

Med sitt engelskspråklige format og profesjonelle utforming er Dabiq tydelig rettet mot et vestlig publikum. Til tross for overfladiske likheter med magasiner som Time eller Newsweek, er IS-bladets retorikk full av alt fra dyptgående religiøse diskusjoner til direkte oppfordringer til handling, ofte av voldelig sort. På et grunnleggende nivå er dets innhold ment å rekruttere, og ikke minst ment å appellere til sine muslimske lesere.

Tre klare temaer bidrar til dette: polarisering, glorifisering av vold, og løftet om paradis. Sammen skaper de en farlig kombinasjon av fiendehat og fryktløshet, som ikke bare gir leserne mulighet å reise til Syria og Irak for å få utløp for aggresjon, men også til å krige i landene de befinner seg i. Med økningen i angrep fra slike IS-hjemmekrigere, er spørsmålet: Hva får de i bytte for å svare på terrorgruppens oppfordringer?

Berømmelse og status

Man Haron Monis, mannen bak terrorangrepet på kafeen i Sydney i 2014, Syed Rizwan Farook og Tashfeen Malik, ekteparet skyldig for San Bernardino-angrepet i USA året etter, og Elton Simpson og Nadir Soofi, de unge mennene som startet et angrep på et museum som utstilte karikaturer av profeten Muhammed i Texas, er bare noen av individene som har fått spalteplass i Dabiq. Som mønstereksempler på terror i Vesten, er heders-retorikken som omkranser dem sentral for den grunnleggende appellen bak det som gjør ensom-jihad attraktivt.

Magasinets 14 utgaver er fulle av hyllester både til muslimer som har utført angrep i Vesten, og til IS-medlemmer som æres etter sin død på slagmarken i Irak og Syria. Et eksempel i tiende utgave knyttes til førstnevnte. I en velredigert bildesamling vises 13 av IS sine hjemmekrigere (se bilde).

Bilde hentet fra Dabiq #10, side 5.

Omringet av vakre gule nyanser og stillbilder fra åsted i bakgrunnen, er dette en klar takk for deres innsats. Teksten «Join the caravan of the Islamic State knights in the lands of the crusaders» gjør likevel et slikt bilde til mer enn bare en hyllest. Det er også en direkte oppfordring til handling her: angrip de kristne land som ridderne av Den islamske stat har gjort før deg. Denne retorikken fungerer inspirerende og oppmuntrende for sympatiserende lesere. I tillegg viser en slik form for anerkjennelse innad i det ekstremistiske IS-miljøet, at søken etter berømmelse og status kan være viktige motivasjonsfaktorer for de som tiltrekkes av de voldelige oppfordringene magasinet publiserer.

Fra et utvendig perspektiv, speiler retorikken i magasinet på flere måter et virkelighetsbilde av livet som muslim i Vesten. Med flyktningkrisen som traff Europa høsten 2015, har både frykt for muslimer, men også fiendtlighet overfor denne gruppen, vært med på å skape polarisering i samfunnet.

I Dabiq er fremmedgjøring, undertrykkelse og diskriminering sterke temaer som på eget vis forsterker tanken om at en motarbeides av «vantro» krefter i verden. Slik blir hevn også en klar appell, da muligheten til å skade de som undertrykker og truer det muslimske folk, kan motivere en del av magasinets lesere. Et tydelig eksempel på en slik appell, fremtrer i artikkelen som omtaler dansk-palestineren Abu Ramadan Al-Muhajir. Den unge mannen tok livet av to mennesker i angrepene i København i fjor. I forordet til åttende utgave av Dabiq æres han for “(…) retaliating for his brethren in the Khilafah [kalifatet]”.

Et utvalg forsider av IS-magasinet Dabiq.

Når det kommer til det praktiske, er det likevel mer enn bare jakten på status og hevn som spiller inn. For både det å koordinere angrep, eller fysisk utføre dem, krever sterk motivasjon. Selv om Dabiq gir enkle steg for hvordan en best mulig gjennomfører angrep (ikke involvere mange personer, unngå kompliserte drapsmetoder), er det stor risiko knyttet til prosessen. Denne risikofaktoren er likevel også en appell. For gjennom faren for å avsløres, økes spenningen.

En IS-tilhenger fortalte i et intervju til Dabiq om gleden ved å slippe unna belgiske myndigheter, som var på jakt etter ham etter planleggingen av et bombeangrep i landet. Noen måneder etter artikkelen er publisert, er den samme mannen verdenskjent som Abu Umar Al-Baljiki, en av hovedmennene bak Paris-angrepene i november 2015. I dag er han død som konsekvens av sine handlinger, i likhet med de fleste andre som har fulgt IS sine voldelige oppfordringer, inkludert de som er nevnt i artikkelen her. Med en nærmest sikker død i vente, er det viktig å forstå at potensielle krigere trolig ikke frykter den, heller.

Frykter ikke døden

IS-forsker og journalist Patrick Cockburn skrev i en av de mer omfattende artiklene om IS, at denne terrorgruppen har en martyrideologi. Plasserer vi magasinets retorikk og ikke minst appeller i en slik kontekst, vil martyrkulturen Dabiq fremmer ved å ære de døde som i eksemplene over, få døden til å fremstå som mindre skremmende – og appellerende i seg selv.

Dabiqs tolvte utgave feiret de dødelige terrorangrepene i Paris i november 2015.

Radikaliseringsforsker Shiraz Maher forklarer at enkelte IS-tilhengere utvilsomt er såkalte martyrsøkere, som ser det å ofre seg selv som et eget mål for å bevise sin lojalitet til Allah og få skrevet navnet sitt inn i jihadist-annalene. Å potensielt dø er dermed ikke bare risikosport, snarere et eget steg for å bli kjent innenfor terrormiljøet, og ikke minst en sikker inngang til paradis med martyrstatusen som følger med. Dermed er det ikke unaturlig at IS-sympatisører som utsettes for slik propaganda, deler lignende tanker før de kaster seg ut i angrep mot Vesten.

Strategisk skifte?

Økningen i denne ensomme formen for jihad har i den siste tiden blitt omtalt som et skifte i IS sin strategi. Ifølge Franck Orban er angrepene en konsekvens av at terrorgruppen presses stadig tettere opp i et hjørne av de allierte styrkene på bakken i Irak og Syria.

Men selv om slagmarken for terror er utvidet, så bør en likevel kaste lys på skillet mellom IS som en organisert gruppe, og individer som er sympatisører og handler på vegne av IS. Førstnevnte er fortsatt den største trusselen av de to, og opprettholdelsen av kalifatet vil trolig alltid være viktigere enn angrep på den fjerne fienden for Den islamske stat. Denne prioriteringen er nettopp en del av terrorgruppens suksess. For med en utopisk fremstilling av kalifatet, kombinert med både actionfylt vold og fokuset på brorskap i retorikken, er IS-merkevaren sikret. Når terrorgruppen møter motgang med færre landområder, en nedgang i antall rekrutter, økonomiske tap, samt problemer med desertører, er de likevel langt i fra knust. For om det i dag er mer problematisk å fysisk dra til Syria og Irak for å bli en del av Den islamske stat, er det samtidig ikke mindre attraktivt for de radikaliserte ekstremistene å knyttes til terrorgruppen av den grunn.

I skrivende stund er angrepet på Istanbuls flyplass — som mange mener ble utført av IS-tilhengere – det fremste beviset på dette.

Menneskerettighetsforkjemper, advokat og Nobelprisvinner Shirin Ebadi sier i intervju med Vox Publica at det var feil å trykke karikaturtegningene den gangen. Hun mener ytringsfriheten har sine begrensninger. At den er for alle, men at ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion og nasjonalitet. Det mener hun er forbudt.

Skuffet over Ebadi

Uttalelsene skaper reaksjoner. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk trykket Muhammed-karikaturene i 2006 da han var sjefredaktør for Magazinet. I den forbindelse mottok han blant annet en rekke drapstrusler og måtte gå i dekning.

Foto: Persiandutchnetworkcba

Vebjørn Selbekk intervjues om angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.

Sist uke ble Selbekk og Flemming Rose tildelt Fritt Ords Honnør for sitt “prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid”. Rose tok som kulturredaktør i Jyllands-Posten initiativet til å trykke tegningene.

Selbekk har møtt Shirin Ebadi én gang, og beskriver henne som en kvinne han har stor respekt for. Men da han så Ebadis uttalelser til Vox Publica, ble han bekymret.

– Muligheten til å drive religionskritikk og religionssatire er også en del av ytringsfriheten, og av veldig viktige menneskerettighetsstandarder. Ikke minst i det landet hun er fra. Alle mennesker er sammensatt, men på dette området synes jeg hun ligner mer på en iraner enn på en menneskerettighetsforkjemper.

– Hva mener du med det?

– Islamske stater har flere ganger prøvd å få FNs menneskerettighetsråd med på å kriminalisere angrep på religion, men det er blitt avvist hver gang. Særlig etter karikaturene. Ifølge internasjonale standarder er det lov å angripe religiøse dogmer. Det er en menneskerett, og viktig for å få samfunnet til å gå fremover.

Hva er en hatefull ytring?

Anine Kierulf er jurist og forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Hun kan ikke ta stilling til hvilke internasjonale standarder Ebadi viser til, men understreker at det finnes unntak fra ytringsfriheten, som for eksempel for å ta hensyn til andre menneskers rettigheter.

– Spørsmålet er hva den rettigheten går ut på, og det er et vanskelig felt. Konvensjonen som viser til dette med rasediskriminering, er CERD (Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination). Den pålegger statene å beskytte mot diskriminering, og gjelder internasjonalt for alle som har ratifisert den. Men det er klart den tolkes ulikt.

Hun viser til at land som for eksempel USA har reservert seg mot konvensjonen. At den tolkes ulikt, mener Kierulf er med på å skape uklare grenser mot ytringsfriheten.

– Når Ebadi viser til at det er forbudt å spre hatefulle ytringer, stemmer det for eksempel overens med norsk lov og mange andre lover. Men problemstillingen er hva som skal til for at noe er en hatefull ytring. Man mener ytringer fremsatt for å skape hat, men det er ikke alltid så godt å avgjøre det. Kanskje mente man ikke å skape hat, men forsvarer seg med at man bare driver samfunnskritikk. Det kan være en vanskelig linje å trekke.

– Vi trenger å utfordre

Selbekk viser blant annet til Norge der han mener vi har utfordret den kristne tro i lang tid, noe som ifølge ham har vært helt nødvendig, og gjort Norge til et bedre samfunn. Han mener religiøs makt må utfordres på samme måte som økonomisk og politisk makt. Det har vært viktig i den vestlige verden, men for Selbekk er det åpenbart at dette også trengs i resten av verden.

– Særlig for Ebadi som kjemper for kvinners rettigheter, er dette viktig. En stor del av den kvinneundertrykkelsen vi ser i Iran har sitt opphav i religion. Nettopp da trengs disse religiøse læresetningene å utfordres, sier redaktøren.

For ti år siden hadde Selbekk aldri sett for seg at en så stor diskusjon rundt ytringsfriheten ville oppstå.

– Det er veldig rart å tenke på. Den internasjonale debatten har rullet siden 2005, og har synliggjort disse utfordringene vi står ovenfor. Vi har sett at det er miljøer som er villig til å gå veldig langt for å utfordre holdninger som de ikke vil skal finnes.

Selbekk refererer til angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i år.

– Det er et mareritt at tolv mennesker dør i en avisredaksjon i hjertet av Europa. Det viser hvilke utfordringer vi står overfor. For meg var det sterkt å se reaksjonene, også her i Norge. Det bare understreket hvor viktige disse frihetene er.

Ikke forbudt

Noe av det Anine Kierulf ser at Ebadi er inne på, å utbre tanker om krig, kan hun klart understreke at generelt ikke er forbudt.

– Forherligelse av straffbare handlinger er ikke forbudt. Sier jeg at det som skjedde på Utøya var fabelaktig, er det skrekkelig – men lov. Det er forskjell på en meningsytring om noe som allerede har inntruffet, og en ytring som foranlediger at en ny handling inntreffer, som en oppfordring til ulovligheter.

– Hva tror du Ebadis nasjonalitet har å si for hennes vurderinger?

– Det vil jeg ikke spekulere i. Men jurister vurderer ting forskjellig innen et system, og selvsagt også mellom ulike systemer. Det hun sier om karikaturtegningene, blir likevel for generelt. Det er viktig å skille mellom minoriteter og majoriteter, og det er selvsagt oftest minoriteter som beskyttes av regelverket. Men å si at tegningene var forbudt på grunn av at de skapte eller kunne skape fiendtlige holdninger, er feil.

Ville vært annerledes i dag

Dagen-redaktør Selbekk tror samfunnet har kommet langt siden 2005, og at den politiske diskusjonen ville vært annerledes om det samme hadde skjedd i dag. Han viser blant annet til at Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre selv har sagt at han ville reagert annerledes i dag enn han gjorde i 2006. Selbekk og Magazinet ble anklaget for å skape konflikt ved å trykke tegningene.

– Politisk og norsk presse ville også behandlet en slik situasjon annerledes i dag. Men trusselen mot ytringsfriheten har ikke blitt mindre. Det har vært et tiår med radikalisering. For ti år siden fantes ikke ordet fremmedkriger, men det har vi lært oss. Det som skjedde i Paris kunne like gjerne skjedd her i Norge, og det er en alvorlig situasjon, sier Selbekk.

Fra en jurists synsvinkel ser Anine Kierulf at selv fæle foranledninger, som angrepet på Charlie Hebdo, bidrar til at flere er opptatt av og reflekterer rundt ytringsfrihet. Hun tror at i Norge, hvor vi gjerne tar ytringsfriheten for gitt, har vi blitt tvunget til å tenke gjennom hvorfor vi beskytter denne friheten, og hvorfor meninger som vi misliker skal bli beskyttet.

– Jeg tror det er ganske sunt. Det får frem hvorfor vi beskytter ytringsfriheten, men også hva som kan begrunne inngrep i den. Det finnes jo mange rettslige grenser som alle er enige om, slik som trusler på livet. Da må man plutselig tenke at hvis det er greit å begrense sånn, hvorfor er det ikke da greit slik?

Samfunnskritikk veier tyngst

Hun viser til at Jyllands-Postens publisering av Muhammed-tegningene ble prøvd rettslig i Danmark, og at de syv muslimske foreningene som saksøkte avisen, tapte rettssaken.

– Det vil være et ganske stort frirom for ytringer som har en samfunnskritisk og offentlig interessant side, selv om mange vil finne dem usmakelige. Det er ganske klart at tegninger av den type ikke er ulovlig etter nasjonale eller internasjonale standarder.

Grunnen til dette er ifølge Kierulf at karikaturene er en type samfunnskritikk. Hun påpeker at det blir vanskelig å ha funksjonelle regler for ytringsfrihet om en skal legge til grunn hele vurderingen hos den som føler seg krenket, men også om man legger til grunn hele vurderingen hos avsenderen og hva som mentes med budskapet.

– Man prøver å forholde seg til en slags mellomting mellom avsenderens mening og mottakerens reaksjon, og slik finne ut folk flest sin tolkning, og folk flest oppfatter karikaturer særdeles forskjellig.

– Hvordan har det juridiske aspektet ved tolkningen av ytringsfrihetens grenser utviklet seg i de siste ti årene som er gått siden Jyllands-Posten publiserte?

– Reglene som sådan er ikke mye endret på grunn av dette, fra lovgiversiden mangler man historisk prinsipielle vurderinger, alt er lagt til domstolenes vurdering i den generelle sak. Generelt kan jeg si at det skal en god del til for å bli dømt for denne type ytringer hvis de har et samfunnskritisk element i seg.

– Konteksten er viktig

Selbekk er tydelig er skuffet over Shirin Ebadis syn på ytringsfriheten.

– Hva ville du sagt til Shirin Ebadi hvis du møtte henne nå?

– Jeg ville ha prøvd å minne henne på at ytringsfriheten er en menneskerettighet. At den er grunnlaget for mange andre rettigheter også. Uten ytringsfrihet har vi ingen religionsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet, egentlig ikke noe politisk frihet eller demokrati i det hele tatt.

Likevel påpeker Selbekk at det er viktig å minne seg selv på hva slags kontekst Ebadi befinner seg i som en muslimsk, opposisjonell kvinne og fredsprisvinner. Det mener han skal være med i beregningen når man hører uttalelsene hennes.

– For all del, dette skygger ikke over alt det andre positive hun gjør.

– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

Vold og trusler mot ytringsfriheten

For det første bør det bli slutt på å kombinere fordømmelse av voldelige angrep med forståelse for raseriet mot karikaturer. Når tegninger og satire blir besvart med massakrer, er det viktig at det sendes utvetydige signaler om at religiøse fanatikere ikke skal sette grensene for ytringsfriheten. Verken gjennom vold, trusler eller høylytt protest mot satire.

Foto:Emile Lombard cbd

Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.

Det er selvsagt lov med ikke-voldelige reaksjoner mot islam-satire, men også denne formen for protest må betraktes som en del av presset på ytringsfriheten, så lenge det skjer i en kontekst der vold og terror er blitt en del av pressmidlene. Det var for eksempel ikke særlig konstruktivt av lederen for salafistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, å prioritere under debattprogrammet Aktuelt på NRK å reagere mot «mobbing av muslimer» bare timer etter massakren i Paris. Det hjelper lite å fordømme terroren når man samtidig også kritiserer de drepte for karikaturene de har tegnet.

Det samme kan sies om måten styreleder Ameen Chilwan i Det muslimske samfunnet i Trondheim reagerte på. Han sa blant annet følgende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av terror, men jeg tar også avstand fra slike tegninger.» Og han spurte retorisk: «Hvorfor skal man alltid helle bensin på bålet?» Tegnere blir på denne måten ansvarliggjort for terroren som rammet dem. Denne type uttalelser skaper ikke et inntrykk av at representanter for religiøse muslimer tar angrepene på ytringsfriheten i Europa på alvor.

Når minoriteten presser majoriteten

For det andre bør det bli slutt på tendensen til å fremstille nærmest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majoritet kontra minoritet-perspektiv. I denne sammenhengen har mange betraktet muslimer som en utsatt minoritet i Europa, som trenger beskyttelse mot religiøse krenkelser. Noen har gått langt i retning av å sette likhetstrekk mellom voldelige ekstremister og tegnere eller forsvarere av ytringsfriheten, for eksempel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».

Vanligvis er det storsamfunnet som presser en minoritet til å endre sine verdier og tradisjoner, men i denne saken er det omvendt. Det er majoritetssamfunnene i Europa som presses til å innskrenke sitt spillerom for frie ytringer. Konflikten rundt Muhammed-karikaturene har en global karakter. Kampen for å innskrenke ytringsfriheten her i Vesten har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, men også gjennom diplomatiske kanaler, blant annet ved at en rekke muslimske stater har tatt denne saken opp i internasjonale organer. Sammen med sine støttespillere i Europa sprer disse forskjellige aktørene en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.

Må ikke bli stående alene

For det tredje må de som utfordrer reaksjonær islam ikke bli stående alene. I dag fremstilles Vebjørn Selbekk som en respektert forsvarer av ytringsfriheten og kan være en kandidat til Fritt Ords pris, men da det stormet som verst ble han av flere nærmest likestilt med ekstremistene som truet ham og hans familie.

Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: “100 piskeslag om du ikke dør av latter”. Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).

Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur. Magasinet Charlie Hebdo har stått ganske alene på barrikadene for ytringsfriheten og insistert på at ingen skulle skremme dem til taushet, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjefredaktøren Stéphane Charbonnier (Charb) sa at han heller ville dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også islamistene som truet ham og hans kolleger.

PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte til VG-TV på torsdag at: «Journalister og andre meningsbærere kan være særskilt utsatt for truende handlinger fra ekstreme islamister.»

Nå er det viktigere enn noen gang å slå ring rundt dem som forsøkes truet til taushet, selv om man ikke nødvendigvis går god for alle deres ytringer. Her inkluderer jeg også muslimske stemmer som utfordrer militante islamister. I denne kampen må vi stå samlet.

Konflikt om liberale verdier

For det fjerde bør ikke dette fremstilles som en konflikt mellom muslimer og Vesten, men som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. Både høyreekstreme krefter og islamske ekstremister tjener på at dette blir fremstilt som en konflikt mellom sivilisasjoner.

Militante islamister representerer en ideologi som truer også muslimske samfunn. Muslimske forkjempere for det frie ord betaler hver dag en høy pris for det i muslimske land.

Sårbare samfunn

Muslimer flest fordømmer terror i islams navn. Utfordringen er også å fremme toleranse for satire og religionskritikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.

I Europa har muslimer rett til å praktisere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også penger fra spleiselaget til å etablere moskeer og drive med religiøse aktiviteter. Det er også i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten ettersom denne er nært forbundet med religionsfriheten. Alle religioner har hellige tekster som noen vil kunne betrakte som «krenkende» og «blasfemiske» overfor andre religioner.

Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men nå meldes det om angrep mot moskeer i Frankrike og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Slike krefter er allerede i sving og bruker «kampen mot islamisering av Europa» for å rekruttere. Også derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker, slik nordmenn og andre bekjemper muslimhatere.

Demokratiet og frihetsverdiene som er kjempet frem gjennom en lang historisk kamp står fremdeles sterkt i Europa, men våre flerkulturelle samfunn er likevel sårbare. Dette krever at vi står samlet i kampen mot terror og intoleranse.

Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”