Mange har vært raskt ute med å legge skylden på statsminister Shinzo Abes regjering og det liberaldemokratiske partiets (LDP) anstrengte forhold til mediene.

Situasjonen er imidlertid langt fra så enkel. I tillegg til dagens politiske strømninger er også det japanske mediesystemet, bedriftskulturen og lovgivningen en del av puslespillet. Mange av disse aspektene, som det ofte kritiserte presseklubb-systemet og de korporative strukturene med mediekonglomerater, har røtter tilbake til førkrigs-Japan.

Det som hindrer pressefriheten i Japan er ikke så mye direkte fengsling eller trakassering av journalister eller at publikasjoner stenges ned, slik det er i en del andre land der situasjonen for journalister og uavhengige medier er alvorlig. I stedet handler det ofte om å skape en kultur der mediene tilpasser seg det de oppfatter som den offentlige mening og effektivt sensurerer seg selv.

Presseklubber – det handler om tilgang

Et av de kanskje mest kjente – og mest kritiserte – fenomenene i det japanske mediesystemet er presseklubbene, eller kisha kurabu.

Presseklubbene er informasjonssamlende foreninger for reportere som hovedsakelig kommer fra nyhetsorganisasjoner som tilhører Japan Newspaper Publishers og Editors Association (Nihon Shinbun Kyoukai, NSK).

Foto: Eugene Kaspersky cbna

For lite uavhengige? Japanske journalister på jobb.

Presseklubbenes rapportering samles i et presserom i en organisasjon som de dekker, som for eksempel departementer, lokale myndigheter, politi og noen større bedrifter. Gjennom presseklubbene har reporterne tilgang til briefinger, forelesninger, intervjuer og mer uformelle samlinger arrangert av organisasjonen de dekker – inkludert mat og drikke.

Tilgang til presseklubbene var tidligere knyttet til medieorganisasjonenes medlemskap i NSK. Fra 2009 har systemet åpnet for at frilansere, tidsskriftjournalister og utenlandske journalister kan delta i visse av klubbenes arrangementer. Klubbene har imidlertid ofte skrevne og uskrevne regler om hva som kan rapporteres, hvordan det kan rapporteres og om sensitive saker, noe som gir god grobunn for selvsensur. En reporter som bryter reglene, og publikasjonen han eller hun representerer, kan i verste fall bannlyses fra klubben.

Det sies også at klubbsystemet oppmuntrer journalister til å konspirere med offisielle kilder og dermed hindrer kritisk og uavhengig dekning. Japanske embedsmenn gir dessuten sjelden intervjuer til medier som ikke er medlem i deres organisasjons presseklubb.

Politisk press

Det har blitt antydet at japanske journalister ofte er mer lojale mot bedriften sin enn mot profesjonen generelt. Medieinstitusjonenes korporative struktur, og det faktum at de fleste japanske journalister blir værende i samme bedrift i hele sin karriere, kan ses som en bekreftelse av denne typen holdninger. Det har blitt hevdet at dette gjør det mindre sannsynlig at de stiller spørsmål ved for eksempel presseklubbenes regler og reguleringer, fordi de ikke vil sette sin egen bedrifts rykte og tilgang til viktige kilder i fare.

Sterk konkurranse mellom mediebedriftene antas også ytterligere å undergrave solidariteten journalister imellom.

Japan har en offentlig kringkaster, Nippon Hoso Kyoukai (NHK), og flere kommersielle fjernsyns- og radiostasjoner samt en rekke aviser fra nasjonalt til lokalt nivå. Medieeierskap i Japan er imidlertid kraftig konsentrert rundt om lag fem hovedaktører: De store nasjonale avisene Yomiuri, Asahi, Mainichi, Nikkei og Sankei. Alle de fem avisene har regionale og lokale utgaver, i tillegg til andre publikasjoner som tidsskrifter og tilknyttede nasjonale og regionale fjernsynskringkastere.

Videre er mediebedriftene, i likhet med andre store japanske selskaper, tilknyttet partipolitikken gjennom ulike formelle og uformelle innflytelsesnettverk. Denne typen forbindelser sørger for at informasjon går fra regjeringen til mediene, men åpner også opp for at regjeringen kan legge press på medier som ikke følger den offisielle linjen.

Et overraskende offentlig eksempel på dette skjedde i februar i fjor da innenriksminister Sanae Takaichi uttalte at kringkastingsselskaper kunne miste lisensen dersom de unnlot å være «rettferdige» i den politiske dekningen. Etter den japanske kringkastingsloven har innenriksministeren makt til å gjøre dette.

Takaichis kommentar kom kun en uke etter at tre erfarne journalister kjent for sine kritiske standpunkter, ble oppsagt fra stillingene sine ved NHK, TV Asahi og Tokyo Broadcasting System (TBS). Alle tre hadde hisset opp sentrale aktører i statsminister Abes LDP-regjering med sin nyhetsdekning.

Vidtgående lov om statshemmeligheter

RSFs rangering av Japan peker på den såkalte statshemmelighetsloven, som ble vedtatt i 2013 til tross for sterk kritikk, som den viktigste årsaken til landets fall på rangeringen.

Loven gjør det mulig å fengsle varslere i inntil ti år for å lekke vagt definerte «statshemmeligheter». Journalister som offentligjør slik informasjon kan få inntil fem år i fengsel. I tillegg gir loven statsråder rett til å definere informasjon som statshemmeligheter i 60 år. På toppen av dette kan varslere fengsles for å ha lekket statshemmeligheter selv om de ikke visste at informasjonen var definert som det.

Foto: Metropolico.org cba

Strammer til: Japans statsminister Shinzo Abe — her på en luftballong under et G7-møte i 2015 — beskyldes for å stramme inn på pressefriheten i Japan.

Statshemmelighetsloven er imidlertid ikke det eneste lovmessige hinderet for japanske journalister. Ærekrenkelser kan forfølges både sivilrettslig og som straffesak. I sivilrettslige saker må journalisten bevise at historien er korrekt – ulikt de fleste andre land der dekningen må være beviselig falsk. Erstatningskravene mot journalistene kan være opptil flere titalls millioner yen, og hvis ærekrenkelsen forfølges som en straffesak risikerer den tiltalte å dømmes til inntil tre års fengsel. Dessuten kan det også få rettslige følger for publikasjonen journalisten jobber for dersom retten mener at det å publisere saken vil få alvorlige følger for saksøkerens rykte.

Konformitetens milde makt

Japans fall på RSFs liste skapte ikke store nyhetsoverskrifter i Japan. Etter at landets rangering begynte å dale i 2012 endret den offentlige debatten seg fra å reflektere over medienes tilstand til å kritisere selve rangeringen. Mange mener at Japans plassering er urimelig lav sammenliknet med nabolandet Sør-Korea (70. plass), Hong Kong (69. plass) og Kina (176. plass), der journalister faktisk blir fengslet og trakassert for å gjøre jobben sin. I Kina er det i tillegg eksempler på at journalister er blitt drept.

Japanske journalister blir imidlertid presset på mer subtile måter. Et illustrerende eksempel dreier seg om den offentlige kringkasteren NHK. I april 2016, etter at et jordskjelv la den sørlige byen Kumamoto i ruiner, ble et referat fra et internt møte i NHK lekket til avisen Asahi. På møtet ba NHKs leder Katsuto Momii sine ansatte om å følge regjeringens linje i rapporteringen og frarådet dem å formidle meninger om katastrofen fra andre enn eksperter.

Undersøkelser av rapporteringen etter den store jordskjelv- og tsunamikatastrofen i Fukushima i mars 2011 tyder på at det ikke var første gang NHK holdt tilbake eller ble bedt om å holde tilbake informasjon for publikum i en krisesituasjon.

Flere skyer i horisonten

Selv om japanske journalister sjelden dømmes til fengsel eller utsettes for direkte vold på grunn av sitt yrke, blir ytringsfriheten deres utfordret hver eneste dag gjennom politisk og sosialt press om å tilpasse seg status quo. Dette kommer trolig ikke til å bli bedre i fremtiden, da LDP er i ferd med å stramme grepet om makten i Japans parlament.

En annen bekymringsfull utvikling, som dessverre ikke er enestående, er LDPs åpenlyse flørt med Japans høyreekstreme bevegelser, både på og utenfor internett. Dette har allerede ført til flere tilbakeslag mot de liberale medienes dekning av omstridte tema, som Japans handlinger under andre verdenskrig. Tiden vil vise om Japan vil følge Tyrkia og Ungarns stygge eksempel som demokratier på vei mot en mer autoritær styreform.

Løsningen ble et internasjonalt, selvorganiserende samarbeid mellom frivillige fra flere land, deriblant Tyskland og Norge. Etter hvert har også japanske myndigheter frigitt mer data. Resultatet er blitt nær “live” tilgang til måledata visualisert i et interaktivt Japan-kart. Men la oss ta historien kronologisk.

Den tyske brukervennlighetseksperten Marian Steinbach var en av dem som bekymret seg over at det var vanskelig å finne eksakte tall som kunne si noe om alvorlighetsgraden av strålingen. Han fant etter hvert ut at det japanske departementet for utdanning, kultur, sport, vitenskap og teknologi (MEXT) jevnlig publiserer målinger av radioaktivitet fra målestasjoner rundt om i Japan. Problemet var bare at disse rapportene kun var tilgjengelige på japansk og i et lukket dokumentformat, PDF. Dermed var det vanskelig å bare klippe ut og lime inn verdiene i et regneark for å se utviklingen over tid.

Steinbach opprettet et regneark i Google Docs som han ga alle fri tilgang til å redigere. Via Twitter rekrutterte han språkkyndige frivillige som hjalp til med å oversette rapportene fra MEXT. Der fant han også hjelp til å konvertere PDF-filene. For å hente ut dataene fra PDF-dokumentene ble det brukt to metoder: Skriftgjenkjenning (OCR) og programmer for å konvertere PDF-tekst til vanlige tekstdokument.

Steinbach legger ut oppdaterte tall hvert tiende minutt på hjemmesiden sin. De japanske myndighetene har etter hvert gjort målingene tilgjengelige på flere språk, inkludert engelsk, kinesisk og koreansk.

En av dem som har brukt Marian sine data til å visualisere de radioaktive målingene, er den norske matematikeren og programmereren Geir K. Engdahl. På sin hjemmeside har Engdahl laget et kart som viser de siste målingene for hver enkelt målestasjon.

Datagrunnlaget og resultatet etter frivillig, global innsats (ill. H. Ferstad)

“Marian Steinbach laget scraping-systemet og publiserer en csv-fil med dataene. Deretter laget jeg et system som leser denne filen med jevne mellomrom og genererer kartet. Til slutt har enda en frivillig tatt siden jeg lagde og oversatt den til japansk. I tillegg har flere hjulpet til med å finne GPS-koordinatene til målestasjonene, kommet med innspill til fargeskalaen og teksten på siden osv,” forteller Engdahl i et epost-intervju.

“Det hele startet med at jeg var nysgjerrig på hvor stor strålefaren var i Japan. Jeg fant mye snakk i media, men få faktiske tall, helt til jeg fant Marians csv-fil. Denne filen hadde dataene jeg var interessert i, men jeg fikk ikke noe overblikk over den geografiske spredningen ved å se på et regneark. Derfor laget jeg kartet, og det viste seg fort at mange andre var interessert også.”

Hvilke utfordringer møtte du/dere på veien (f.eks. skraping av data, språkvansker)?
“Første utfordring var å finne GPS-koordinatene til stasjonene. Jeg begynte med å ta de stasjonene som viste høyest verdier og lete etter stedsnavnene på Google Maps. Noen fant jeg, men mange var usikre. Dessuten er det over 200 stasjoner, så jeg fant ut at det var bedre å spørre om frivillige til å finne koordinatene, noe som ga godt resultat: Etter bare 24 timer hadde folk fylt inn de fleste stasjonskoordinatene. Google spreadsheets are en god måte å organisere slikt arbeid på. Oversettelsen ble også gjort på denne måten: Jeg la ut et Google spreadsheet med alle de forskjellige setningene jeg måtte oversette, deretter ble cellene oversatt en etter en. En annen utfordring var høy belastning på serveren pga mye trafikk. Her hadde jeg en periode med febrilsk optimering av databasesystemet. Det ble helt krise da webhotellet sperret kontoen min pga. for høy load. Jeg måtte ringe dem og forklare situasjonen for å få tilgang til serveren igjen… Neste gang skal jeg lage slike webapplikasjoner på Google App Engine, så de kan takle mye mer trafikk. Det hadde f.eks ikke vært noe problem for meg å programmere et kart med en tidslinje som gjør at brukeren kan se hvordan strålingen utvikler seg i tid, men noe slikt ville fullstendig tatt knekken på min nåværende web-server.”

Kan du si noe generelt om framtiden for offentlige data og visualiseringer?
“Fremtiden for offentlige data ser lys ut i mine øyne. Det er kommet veldig mye data på nett, tildels også i formater som er lett å arbeide med. Det har utrolig mye å si hvordan slike data presenteres (f.eks valg av fargeskala i tilfellet med strålingen i Japan). Et annet kart la seg opprinnelig på en fargeskala der de markerte alt over 80 nano-Gray per time som illrødt. De endret det da vi gjorde dem oppmerksom på at bakgrunnsnivået allerede før jordskjelvet var over dette nivået i enkelte fylker (prefectures). Om man ønsker å skape panikk eller bagatellisere problemet, kan man alltids velge en skala som passer ens agenda. Det ligger mye makt i visualisering og presentasjon av data, og derfor vil det nok tvinge seg fram en form for “rykte” for de som driver med dette. Typisk “denne gruppen kan vi stole på” eller “han her representerer en spesiell næringsinteresse” osv. Men jeg er optimistisk for fremtiden.”

Situasjonen i Japan har fortsatt ikke stabilisert seg helt, men innsatsen til frivillige nettentusiaster gjør at befolkningen i Japan og ellers i verden er løpende orientert om utviklingen ved kjernekraftverket.

Her er noe av det som allerede finnes på portalen:

• Datakilder: Shape-filer som viser Japans kystlinje, administrative grenser, kjernekraftanlegg, stedsnavn, veinett. Dessuten pdf- og jpg-filer med plan for strømutkobling, skadevurdering, redningsplaner.
• Web services og websider med kart i mange varianter, bl.a også med video, fotografier, tweets.

Har du data eller kart du tror kan være til nytte? Initiativtakerne ber om at du tar kontakt og sender dem materialet:

If you have geospatial data about the earthquake impacted regions (such as satellite images, aerial photos, GIS data sets, or other data files that bear locational references) before or after the March 11th earthquake, please consider sharing them through this portal. To contribute datasets to the portal, please email us to obtain the Secure FTP login information: chgis@fas.harvard.edu.

Utsnitt av kart over kjernekraftverket i Fukushima. Klikk for full versjon (ill: Geospatial Info Authority of Japan)

Se også tidligere blogginnlegg om katastrofen i Japan og data om jordskjelv på datakilder.no. OBS: Alle kan legge inn informasjon om datakilder på denne nettsiden.

Det finnes flere gode kilder til data om jordskjelv, og de oppdateres fortløpende. Her finner du data fra bl.a. US Geological Survey:

• Detaljer om dagens skjelv: Egen side med detaljer om skjelvet utenfor Japan i dag.
• De siste skjelvene: Liste over de siste skjelvene på over 4,5 verden over og over 2,5 i USA. Med tidspunkt, kartkoordinater og dybde.
• Nedlastbart: Data i CSV-format over jordskjelv siste time, dag eller uke. Også andre formater. Se oversiktsside. De samme dataene kan du abonnere på i RSS-format.
• Flere jordskjelvdata: Instituttet IRIS tilbyr også jordskjelvdata i ulike formater.
• Skjelv i vår region: NORSAR har listen over skjelv i Norden og nordområdene. Også informasjon hos Norsk nasjonalt seismisk nettverk.

Mange ulike kartvisninger er tilgjengelig. Kartet nedenfor visualiserer rystelsene dagens skjelv skapte:

Rystelser etter jordskjelvet i Japan (ill: usgs.gov)

IRIS har også et eget jordskjelv-verdenskart som oppdateres fortløpende.

Jeg har registrert datakildene i portalen datakilder.no. OBS: Alle kan legge inn datakilder på dette nettstedet.