Komposisjonen av bildet fremhever de sterke følelsene som formidles. Blikket faller på Stoltenbergs forknytte ansikt og faste grep, som røper reaksjonene han forsøker å kontrollere. I bakgrunnen ser vi Knut Storbergets alvorstunge ansikt og en årvåken sikkerhetsvakt som minner oss om unntakstilstanden landet befant seg i dagene etter terroren.

Fotograf Tommy Ellingsen ble tildelt prisen “Årets bilde” for dette blinkskuddet. I en kommentar til VG Nett i forbindelse med prisen, sa Stoltenberg følgende om scenen:

«Jeg husker veldig godt at jeg møtte Eskil Pedersen, at jeg ga ham en klem, og at det var vondt. Vondt å se ham, vondt å se alle de som hadde fått beskjeden om at en av deres nærmeste hadde mistet livet.»

Styrte debatten. Er i valgkampform, offensiv, aggressiv, humørfylt. Får opp temperatur i helseduellen med Erna og får inn flere venstrehooker. Får fram forskjellen mellom de rødgrønne og de blå.

VG-kommentator Hanne Skartveit og VGs terningkastpanel mente også at Jens var best, han var den eneste som fikk 5 på terningen. Også Aftenpostens kommentator Thomas Boe Hornburg mente at Stoltenberg vant – og det «med god margin».

Det er sjeldent særlig klart hvilke kriterier vinnere vurderes etter. Som regel virker de usagte normene til å handle om effektivitet. Politikerne får karakter etter hvordan man tror de klarer å overbevise seeren. Vi ser sjeldent at noen vurderes i forhold til redelighet og etikk eller gode politiske løsninger. Det er verd å fundere på når man leser kommentatorenes terningkast og vurderinger; men jeg vil la det ligge her i denne omgangen. I stedet vil jeg se nærmere på hva det kan være i Stoltenbergs retorikk som gjør at de fleste anså ham som vinner. En lengre innlegg mot slutten av debatten illustrerer godt statsministerens styrker som debattant.

Utfordringen for Jens Stoltenberg var at mange i Norge føler at det er på tide å prøve noe nytt etter 8 år med ham som statsminister for en rød-grønn regjering. Det er ikke noen sterk motvilje mot Stoltenberg og regjeringen, men det er heller ikke noen særlig begeistring. Mange synes å føle at de har det greit. De er kanskje ikke imponert av regjeringen, men de har heller ikke riktig noe veldig alvorlig å klage over. De tenker antagelig at det ikke vil være noen særlig forskjell for landet med et regjeringsskifte og at Erna Solberg virker fornuftig og kanskje vil være en god statsminister.

Hvis Stoltenberg ønsker å bevare stemmene på venstresiden og få så mange som mulig til å stemme på Arbeiderpartiet, må han derfor vise frem på hvilke måter han og regjeringen har gjort en god jobb, samtidig med at han viser at det innebærer en risiko å skifte regjering.

Stoltenbergsk humor: “Vi er ikke helt enige om alt, vi hel­ler. Det har jeg prøvd å skjule, men det nyt­ter ikke.” (Ill: nrk.no)

Når man sitter i en båt hvor alt er rolig, har ingen noe imot å skifte plass eller styrmann. Men hvis noen vipper båten litt og viser hvor ustø den ellers stabile farkosten kan bli når folk begynner å flytte seg rundt, vil de usikre i båten oppfordre til at alle blir sittende hvor de allerede er. Stoltenbergs innlegg – som kom bare 5–10 minutter før debatten sluttet – rugget båten slik at mange usikre må ha lagt en hånd på relingen og tenkt det kanskje er best bare å la alle bli sittende. Selv om Stoltenberg i dette innlegget ikke gir noen konkrete beskrivelser av regjeringens resultater eller noen utdypende argumentasjon for at regjeringen bør bli sittende (det gjør han ellers ofte), illustrerer innlegget mange av hans styrker som debattant. Innlegget begynner med at programlederen, Jarle Roheim Håkonsen, sier:

Stoltenberg, dere ligger altså langt, langt bak disse på meningsmålingene, det til tross for at rent objektiv sett så er det ikke 100 prosent klart hva de skal legge frem av regjeringspartier. Betyr ikke det at folk er meget fornøyd med dere (klipp til JS, som undrer seg), med de rødgrønne, selv ikke uten disse avklaringene så klarer dere å overbevise?

Da programlederen spør om ikke dette “betyr at folk er meget fornøyd med dere”, klippes det til et bilde av Stoltenberg som legger hodet på skrå og senker øyenbrynene forundret, mens han nøler forvirret og tydeligvis funderer på om dette er nordkoreansk Dagsrevy hvor journalisten roser den fremragende lederen som har bragt vår stolte land fremgang og rikdom – eller om det er en eller annen form for skjult retorisk bakholdsangrep.

Da det går opp for statsministeren at journalisten bare har snublet inn i en fomlete måte å spørre på, stiller han seg opp i båten og begynner å vippe: “Jeg håper at folk er meget fornøyd med oss”, sier han, og latteren sprer seg idet folk forstår at spørsmålet var underlig, men at statsministeren tok det på en god og humoristisk måte. Så fortsetter han med å slå fast at de rød-grønne har gjort en god jobb:

og i hvert fall er min oppgave å bruke disse ukene til å overbevise dem om at vi skal fortsette, fordi vi har vist i 8 år at vi kan ta vare på landet på en god måte, sammen med alle de fantastiske menneskene i dette landet, og kan gjøre det i fire nye år.

Etter å ha begynt med å slå fast at regjeringen har gjort det bra og vist at han anerkjenner det norske folkets innsats, setter han angrepet inn:

Men jeg er helt enig med alle de som sier at det er jo velgerne som må avgjøre. Problemet er jo bare at hvis de stemmer på et av de fire partiene der, så vet de ikke hvilken regjering de får, så du kan ikke si til velgerne “dere skal bestemme, men det er hemmelig hva som skjer hvis du stemmer på meg” [latter].

Gjennom karikert, simulert tale som om han var en av partilederne på høyre-siden (Erna Solberg, for eksempel) får han på samme tid tydeliggjort utfordringer for disse partiene og appellert gjennom humor slik at angrepet virker mer morsomt enn surt eller hånlig. Så blir han alvorlig igjen og trekker tydelig opp den usikkerheten velgerne står overfor med disse partiene:

For det eneste vi vet det er at Høyre og FrP vil være de to dominerende partier i regjering. Det er i og for seg nyttig; jeg mener det er noe negativt, men det er i hvert fall klart. Men resten vet vi ikke. Vi vet for eksempel ikke om det kommer til å være flere andre partier i regjering og i tilfelle hvilke. Og det er ganske stor forskjell på en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet eller en regjering der også Venstre og Kristelig Folkeparti er med. Det får vi ikke noe svar på. Hvordan kan velgerne da bestemme, når dere ikke kan fortelle dem klart hva som er alternativet på denne siden.

Han fornemmer antagelig nå at han allerede har hatt ordet lenge. Men han er ikke ferdig, og som en av de beste i norsk politikk til å holde ordet i debatter inntil resonnementet er ferdig, holder han fingeren opp i været og angir samtidig med ord at dette var bare første punkt:

Det er det ene. Det andre er at dere har holdt på i 8 år. For 8 år siden sa dere at dere skulle bygge stein for stein et borgerlig alternativ, og nå har dere bygget i 8 år, og det er fortsatt helt uklart. Altså, det er jo et ufattelig mislykket prosjekt når man må bruke så lang tid …

Allerede her begynner applausen, statsministeren har meldt overraskende klart og nådeløst ut om de andres manglende kompetanse: «et ufattelig mislykket prosjekt», og sympatisørene i salen føler seg oppløftet. Stoltenberg fortsetter utsagnet og avslutter det med en klar kontrast:

… på å lage noe som er så uklart.

Så lang tid, på noe så uklart! Mens han gjør ferdig setningen stiger applausen og bruser frem, mens han rider den som en bølge. Produsenten merker utvilsomt dramaet og klipper til et bilde av de ukomfortable og anstrengt smilende ansiktene til Erna Solberg og Siv Jensen. Programleder Ingunn Solheim fornemmer at Stoltenberg har talt lenge, hun forsøker å gi ordet til Høyre-lederen med ordene “Erna Solberg”, men statsministeren holder fast på ordet i tradisjonell Stoltenberg-stil ved insisterende å gjenta begynnelsen av sin setning for å signalere at hans resonnement bare mangler en kort avslutning:

Og da…, og da… sier jeg: det ene er at det er uklart hvem som skal være med i denne regjering, men det er også uklart hva som er de fundamentale rammene. Og det er ikke slik at vi forventer at dere skal være helt enige om alt. Vi er ikke helt enige om alt, vi heller. Det har jeg prøvd å skjule, men det nytter ikke, så det er litt til å leve med.

Avslutningen ble antagelig lengre enn programlederne hadde forventet, og motdebattanter hadde håpet, men med en innskutt selvironisk morsomhet holder han oppmerksomheten og ordet. Latter og applaus sprer seg igjen. Liv Signe Navarsete smiler og klapper Stoltenberg bekreftende på skulderen. Stemningen er tilbake til avslappet, men igjen blir statsministeren alvorlig og setter det siste angrepet inn. Denne gangen blir han mer konkret – og personlig:

Men sånne fundamentale ting som at hvem som skal være med i regjeringen blir avklart, hva som er de økonomiske rammene blir avklart; det synes jeg er en lederoppgave å avklare før et valg. Vi gjorde det: Hvem som skulle delta og rammene for politikken ble avklart. Det tok vi ansvaret for. Det har ikke dere greid og det mener jeg at Erna Solberg er ansvarlig for: At Høyre ikke engang forsøker. De sier bare: Etter valget, etter valget.

Kontrasten er åpenbar: Allerede før valgkampen i 2005 satte Stoltenberg seg ned sammen med partilederne i SV og Sp og ble enig om kjøreregler og politikk for en kommende regjering. Etter det har han som statsminister holdt sammen regjeringen og gjennomført den lovede politikken i 8 år. Slik gjør en god leder. I de samme åtte år har Erna Solberg forsøkt å skape felles fotslag for en borgerlig regjering, men fremdeles er det fullt kaos der, så hvem vil du helst ha som styrmann? Selv om Knut Arild Hareide forsikret om at «det ikke blir ellevilt med Erna», var det likevel det inntrykk debatten etterlot – eller, om ikke ellevilt så i hvert fall usikkert. Siv Jensen holdt seg ikke tilbake for å angripe Høyre, Venstre er bestemt ikke enige i alt hva de andre borgerlige mener, gjorde Trine Skei Grande det klart, og gudene må vite hva KrF egentlig vil med Fremskrittspartiet. Båten vipper.

Vel, dette betyr jo langt fra at Arbeiderpartiet vinner valget og den sittende regjering fortsetter. I noen situasjoner kan god retorikk ikke skaffe det ønskete utfallet. Men statsministerens lange, korte innlegg i Arendal illustrerte tydelig hvorfor han ofte klarer seg så godt i debatter: Han har et energisk og dynamisk kroppsspråk fylt med positiv energi. Hans argumentasjon er presis, påholden og fokusert. Hans timing gjør ham i stand til å si det rette på det rette tidspunktet. Hans språkbruk er variert, velformulert og levende, og få andre evner så elegant og ubemerket som ham å holde på ordet inntil argumentet er ferdig. Han er klar og konfronterende uten å bli for aggressiv. Han kan være alvorlig, men også morsom og selv-ironisk. Dette er typisk Stoltenberg i begynnelsen av en valgkamp, men slikt går opp og ned. Man må være i form på dagen, og statsministeren har til tider virket tom og tam i debatter når valgkampen går mot slutten. Men hvis han klarer å holde fast i sin overbevisende begynnelse – og hvis de borgerlige partier ikke klare å mønstre en mer sammenhengende front — så er det slett ikke gitt at vi må skifte styrmann etter 9. september.

Men det er den ikke. Eller, det bør den i alle fall ikke være. Funksjonen til en slik tale er ikke først og fremst å argumentere for det regjeringen har oppnådd i året som var eller for det som den vil gjøre i året som kommer. Nei, nyttårstalen er en mye vanskeligere genre enn dette.

Statsministeren skal tale til hele folket, ikke bare sine egne velgere. Han – eller hun – skal samle nasjonen, gi en fornemmelse av nasjonal helhet og felles identitet – på tvers av uenighet og politiske kontroverser. Statsministeren kan godt komme med politiske utspill, visjoner for fremtiden og gi sitt eget, partiets og regjeringens syn på hvordan utviklingen i landet bør være. Og disse synspunkter kan meget vel være i motstrid med synet til mange Nordmenn. Ikke desto mindre må Statsministeren inkludere alle, tale til hele landet og samle nasjonen.

Dette er ikke så enkelt, for det krever en tale som hever seg over partipolitikk. Men samtidig vil talen uunngåelig og vanemessig bli angrepet av opposisjon og motstandere. Talen skal samle, men kritikken vil forsøke å splitte.

At dette er en muntlig genre, er enda en utfordring. Vi ser statsministeren og høre ham tale, men samtidig blir talen formidlet skriftlig på nett fra det øyeblikk siste ord er uttalt. Dagen etter blir teksten trykt i mange av landets aviser. Ja, vi kan til og med lese ordene tekstet på skjermen på samme tid som Statsministeren uttaler dem. Det er en utfordring for taleren fordi en tekst som virker velstrukturert, gjennomarbeidet og grundig uttenkt på skrift, kan fremstå upersonlig, stiv og kjedelig når den fremføres muntlig. På samme måte vil en tale som høres muntlig, naturlig og ledig ut når den sies, risikere å virke enkel og flat ut når vi møter den på skrift.

Med et slikt utgangspunkt må man si at statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale 1. januar 2011 fremstår helstøpt, sammenhengende og ganske vellykket. Det skyldes blant annet tre retoriske grep: 1) et klart hovedfokus, 2) En historisk rammefortelling, 3) Assosiative overganger.

Det klare hovedfokus er talens viktigste grep. I forhold til de trøstesløse smørbrødslister over regjeringens tidligere og kommende bedrifter, som har preget mange nyttårstaler, har 2011-versjonen et tydelig fokus. Den handler om fremgang og positivisme og appellerer til stolthet og optimisme. Nesten alle eksemplene utrykker dette. Helt fra begynnelsen hvor Statsministeren forteller om Fram-ekspedisjonen i 1911: ”Da Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen satte han Norge på verdenskartet.” Det var en bragd som ”fylte en ung nasjon med stolthet”, forteller han, for ”et lite land viste verden at det kunne utrette store ting.”

Denne begynnelsen er også innledningen til rammefortelingen, vi kan kalle den for 100-års-fortellingen. Talen er strukturert over en historisk bevegelse fra 1911 til 2011 og en parallell kognitiv struktur som går fra mindre bra til mye bedre. Samfunnet har endret seg til det bedre:

En av de norske utvandrerne skrev begeistret hjem at i Amerika ”… spiser vi julemat hver dag.” I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til.

Vi lever sundere, bedre og lengre:

I Norge har forventet levealder økt med nesten en generasjon på 100 år. Det at så mange av oss lever lenger er kanskje det fineste og flotteste uttrykket for fremgangen vi har opplevd. For 100 år siden fikk mange 65-åringer omsorg av sine barn. I dag gir mange 65-åringer omsorg til sine foreldre.

Vi har fått en helt ny alderdom:

I dag henger ikke de gamle i et horn på veggen, de henger over PC-en. De møtes på kjøpesenteret, i bridgeklubben, på golfbanen og på eldreuniversitetet.

Statsministeren uttrykker forståelse for den som tenker ”det skjer jo mye slemt i verden”. Det er ti år siden ”terrorangrepene mot amerikanske byer førte til aksjonen i Afghanistan”, sier han, og “forstår at mange har opplevd dette som et urolig tiår for verden.” Men han fastholder det positive utgangspunkt; for ” sannsynligvis er det tiåret vi har bak oss det beste tiåret i menneskenes historie.” Det beste tiåret i menneskehetens historie! Da skal man visst være ekstra sur, tverr og irritabel for likevel å sutre og klage. Det meste går nemlig bedre: antall væpnede konflikter og drepte går ned, flere lever i frie samfunn, gjennomsnittsinntekten har aldri vært høyere, vi løser flere miljøproblemer, flere hundre millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom, smittsomme sykdommer blir utryddet og barnedødeligheten går ned.

Det klare hovedfokus og den historiske rammefortelling er bundet sammen av assosiative overganger. Det vil si skift fra et tema til et annet ved hjelp av assosiasjoner, metaforer eller ord som vedrører begge temaer. På skrift kan slike overganger til tider se litt tilfeldige ut. De har ikke alltid tekstens hierarkiske og adskillende struktur, som tydelig deler forskjellige enheter og innhold opp. Men i tale virker de som regel passende og flytende. De bringer os fra en tanke til en annen på en måte som binder sammen, frem for å dele opp. Som i skiftet fra Amundsen til vår tids samarbeid for å løse klimautfordringene:

Nansen og Amundsen erobret isen. Vår bragd skal være å hindre at isen smelter.

Gjennom likheter i materien (isen) og i utfordringer bindes to ellers helt forskjellige temaer sammen og vi bringes smidig videre i talen. En liknende overgang ble brukt da Statsministeren roste de norske styrker i Afghanistan og minnet de falne:

Roald Amundsen ble nasjonens helt for det mot han viste i isen. Våre fremste helter i dag, er de norske kvinner og menn som tjenestegjør i Afghanistan

Ved å vende tilbake til Amundsen skapes en fornemmelse av helhet og sammenheng og vi huske på talens grunntema som ble introdusert i begynnelsen. I slutningen vender statsministeren tilbake til sitt hovedfokus og sin innledende bemerkning om at hver generasjon, som Amundsen ”må sette seg nye djerve mål”, for han samler opp:

Jeg begynner derfor det nye året i optimismens tegn og minner om at ”menneskeheten skaper sin egen historie.” Som de eldste blant oss kan skrive under på: Verden går fremover, hvis vi vil. Og vi vil.

Han har vist at verden går fremover og at alle mennesker kan bidra: Amundsen, de eldre, Drillo, de norske kvinner, ansatte i omsorgsorgsyrker, de militære styrkene og alle andre som har bidratt til å skape en bedre verden. Nå vekker han Amundsens ånd og tildeler oss handlekraft: vi kan hvis vi vil. Vi kan skrive vår egen historie og vi kan gjøre en forskjell. Godt nyttår!

Også en av de andre bloggerne, Børge A. Roum, trakk fram åpne data overfor statsministeren. I denne videoen forteller hver av de fem hva de la vekt på i samtalen:

Initiativet er et ledd i regjeringens nettsatsing Samarbeid for arbeid.

Opptellingen viser for eksempel — i den grad at den er korrekt utført — at opposisjonens partiledere oftere talte om regjeringen, enn regjeringen om opposisjonen. Bortsett fra at Halvorsen 7 ganger nevnte kontantstøtten — som jo er en sak og ikke er et parti — handler ingen av de opptalte ord for regjeringens talere om opposisjonen. Til sammenlikning nevner Siv Jensen fra Fremskrittspartiet regjeringen og Arbeiderpartiet til sammen 19 ganger. Erna Solberg nevner regjeringen 13 ganger.

Lars Sponheim er dagens vinner i neste alle disipliner. Han omtaler Fremskrittspartiet 12 ganger og regjeringen hele 59 ganger. Det er 29 ganger mer enn han nevner sitt eget parti.

Vanligvis må man forvente at det ord partilederne oftest bruker i en landsmøtetale er navnet på sitt eget parti. Det gjør da også Dagfinn Høybråten (13 ganger), Åslaug Haga (25 ganger) og Siv Jensen (29 ganger). Men Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Lars Sponheim gjør det ikke.

Stoltenberg er en analytisk og forklarende taler. Ordet han bruker mest er “derfor”. Halvorsen er en fellesskapsorientert taler. Ordet hun bruker mest er “Norge”. Og Sponheim er en taler som mest av alt er opptatt av motstanderen. Ordet han bruker mest — som du allerede har regnet ut — er “regjeringen”; Eller, det vil si: de ordene han bruker aller mest er tilsynelatende “vi” og “jeg”.

Han sier vi 264 ganger og jeg 182 ganger. Ingen andre talere er i nærheten av å si disse ordene så mange ganger. Den som kommer nærmest er Kristin Halvorsen. Hun sier “vi” 207 ganger og jeg bare 29 ganger. Det er 235 ganger mindre enn Venstre-lederen.

Hva kan vi lære av å vite at Sponheim i sin landsmøtetale i 2008 sa “regjeringen” 59 ganger, “jeg” 182 ganger og “vi” 264 ganger? Kanskje at han er mer enn vanlig opptatt av motstanderen, seg selv og sitt parti? Vel, tallene i seg selv sier naturligvis ikke dette. For å avgjøre om det er tilfellet må vi lage en mer detaljert analyse av talen.

Sponheim er den eneste som har et stort nok ego til å kunne ha fungert i amerikansk politikk, har kommunikasjonsrådgiver Ketil Raknes hevdet. Over Atlanteren er det rom for det verbale og selvhevdende.

Kanskje det. Og mens vi funderer over alt dette kan vi nyte Sponheim som med en viss selvironisk distanse taler som Barack Obama — stort og svulstig for små norske ører.

Raknes kommentar og Sponheims tale finner du her.