Den store talekunst fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en oppvisning av patriotiske dyder. Det dreier seg om en kampretorikk med tydelig heroisk preg. Situasjonen blir tegnet i svart og hvitt; følelsesladete begreper blir stilt opp i skarpe motsetningspar: Vi har friheten på den ene siden, tyranniet på den andre. Frihetens forkjempere står for verdier som fedrelandskjærlighet, offervilje, mannsmot; tyranniets tjenere er feige, krypende egoister. Den politiske virkelighet er først og fremst et oppgjør mellom slike moralske krefter: Den sanne patriot er bare opptatt av det felles beste; tyrannens medløpere tenker bare på seg selv. I den store, følelsesfylte tale blir situasjonen bestandig framstilt slik, som en strid mellom godt og ondt, uansett hva det dreier seg om saklig sett og nærmere bestemt. Jonas Reins tale ved edsavleggelsen i kirken dreide seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akkurat dét var hovedinnholdet i hans store finanstale på Eidsvoll også. Man kan ofte få inntrykk av at den slags demonstrasjon av moralske kvaliteter er nok i seg selv, i alle fall viktigere enn undersøkelse av sakens realiteter, eller anbefaling av konkrete tiltak og løsninger.

Det er ikke alltid godt å si hvordan slikt er å forstå. Mener taleren det han sier? I hvilken forstand mener han det? Utpå høsten 1814 oppsto det på Stortinget en situasjon som reiser nettopp slike spørsmål. Det var blitt klart for enhver at det ikke lenger var noen vei utenom unionen med Sverige. Før den avgjørende avstemning var det likevel flere som fant det påkrevd med kraftfulle demonstrasjoner av mannsmot og fedrelandssinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sammen, at det er bedre å dø for den gode sak enn å leve videre i skjensel og ydmykelse. I den berømmelige «berserkertalen» gikk Niels Hertzberg inn for hva vi i dag ville kalle total krig, blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk. Dagen etter stemte han, sammen med nesten alle de andre, for unionen. Selv hevdet han, mange år senere, at denne talen var ment som en parodi: Det var for å latterliggjøre de mest hysteriske patriotene at han talte på denne måten. Men ingen andre oppfattet det slik. Der og da ga det hele inntrykk av å være alvorlig ment. Det var det nok også – men i hvilken forstand?

Det rimeligste er nok å oppfatte denne talen, og mange lignende taler, som en selvstendig retorisk prestasjon. Den hadde, som så mange politiske ytringer i samtiden, en utpreget litterær og teatralsk karakter. Trolig var den alvorlig ment – men nettopp som kunstverk snarere enn som handlingsveiledning. Berserkertalen til Niels Hertzberg var, i det minste langt på vei, patriotisk teater – og i dette hadde den noe vesentlig til felles med for eksempel finanstalen til Jonas Rein.

De ledende menn i slekten fra 1814 var grunnleggende klassisk dannet. I deres skolegang var gresk og latin de eneste språkfagene; klassisk retorikk var det sentrale dannelsesfaget. Hva de lærte på skolen, var ikke minst å skrive, tale og deklamere etter mønster av antikkens mestere. Når de utbredte seg om friheten og fedrelandet, og framviste sitt mot og sin offervilje – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle romere. Det var disse antikke forbildene som slo igjennom i en stil som virker så merkelig høystemt og likesom overspent i dag. Den politiske tale var full av utrop («O, Frihet, O Fedreland!»). Stadig brøt den ut i lidenskapelige opprop («Nordmænd! Medborgere og Medborgerinder! Klippesønner!»). Innholdet ble gjerne personifisert, så man kunne rette direkte henvendelser til det («Ja, hellige Odelret!» sa Falsen på Eidsvoll). Denne svulmende deklamasjonen gikk gjerne sammen med et blomstrende billedspråk: Saken selv ble ofte dynget ned med metaforer og allegorier, og med henvisninger til oldtidens historie og mytologi. Til avslutning var ingen ting bedre enn et sitat på latin.

All denne lærdom og kunstferdighet ble avlevert med en kraft som i dag virker lettere forrykt. «Svada», «pathos» og «salvelse» var honnørord den gangen. Det var en «henrivende patetisk tale», kunne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den herligste svada». For oss er vel dette det aller mest fremmedartede, at de faste, konvensjonelle former kunne gå sammen med en slik heftighet i framføringen. I moderne romantisk kultur er det helst de personlige, dempede uttrykk som evner å berøre, for de virker ekte, som indikasjoner på et spontant, indre følelsestrykk. Men 1814-generasjonen var altså klassisk dannet, den var før-romantisk: Den gikk ut fra at kommunikasjon av følelser måtte skje gjennom imitasjon av noen upersonlige forbilder som så uten videre ville framkalle den rette reaksjon i enhver. Det gjelder bare å innta den foreskrevne heroiske positur – slik Demosthenes gjorde det, slik Cicero gjorde det – så blir man selv, og dermed publikum, revet med til de helt store høyder.

I dag kan det virke skjærende falskt – tillært, utstudert, utvendig, overflatisk. Men det var altså dette som skulle til. Og det kan ikke være tvil om at det gjorde sin virkning. “Jeg har aldri hørt maken til tale”, skrev en av grunnlovsfedrene i sin dagbok etter at Rein hadde levert sin finanstale. «Den inneholdt Perioder, hvorved Taarer strømmede os ud af Øinene. Der var en almindelig Sindsrørelse i Forsamlingen.» Iblant ble «Taarer og Graad forvandlede til Latter, især hvor han talte om Sverige og dets Agenters (skumle) Planer.» Da han var ferdig, nådde begeistringen slike høyder at taket holdt på ramle ned. Rein hadde ikke greie på økonomi; det var hodeløs ferd han gikk inn for. Men han vant flertallet med denne talen, og han avgjorde saken. En annen dagbokskriver, som var dypt uenig i sak, måtte motvillig registrere at så godt som hele forsamlingen fôr opp i «bachantinsk Raserie, klappede, skreg Bravo og Hurra, svingende Hændene over Hovedet».

Den store talekunst var det stort sett prestene som sto for; de hadde trening fra prekestolen. Men det fantes også jurister på Eidsvoll; for noen av dem var det viktigere med språklig presisjon enn med patos. Christie var den fremste representant for denne alternative retorikken. Hans stil var ikke folketalerens, men statsmannens. Når han talte og skrev, var det enkelt, likefram, nøkternt og sindig, med et slående preg av myndighet og verdighet. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Christie snarere spartansk. «Jeg elsker korthet», sa han.

1814-generasjonens retorikk var sterkt påvirket av den store franske revolusjonen – men altså ikke alltid på samme måte. En mann som Rein kunne minne om revolusjonens store teatralske og lidenskapelige forgrunnsfigurer – folk som Mirabeau og Danton – men Christie praktiserte en knapp og fyndig kunngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon. Den type språkkunst kom best til nytte utover høsten, under forhandlingene med svenskene, når ordene ble til forpliktende handlinger, og følgelig måtte veies på gullvekt.

På temmelig usikkert grunnlag gikk komiteen likevel inn for å garantere for gammel statsgjeld, og dessuten garantere for en fast kurs på nye sedler til dekning av statens utgifter. Dette var Eidsvollsgarantien – som Stortinget to år seinere så seg nødt til å gå tilbake på. Den ble vedtatt med stort flertall, men først etter hard debatt.

Kritikerne påpekte at planen var urealistisk og risikabel; den kunne føre til kaos i pengestellet, og dermed til nød og elendighet for store deler av folket.

Men tilhengerne lot seg ikke skremme. De oppfattet alle slike innvendinger som skjulte angrep på Christian Frederiks selvstendighetspolitikk. Når man først har satt seg et mål, sa de, så må man også være villig til skaffe de nødvendige midlene, og betale prisen.

Hva de uttalte seg om, var egentlig ikke økonomi i det hele tatt, men moral. Spørsmålet var ikke om vi hadde råd, men om vi hadde offervilje og fedrelandskjærlighet. Jonas Rein var den mest veltalende av dem. Med sin berømmelige «finanstale» feide han all tvil til side.

Jonas Rein: Jeg opofrer indtil den sidste Rest

Debatt om finanskomiteens innstilling
Eidsvoll, 13. mai

“Det er beklageligt, at nu Tidspunkten nærmer sig, da Norge kan udgjøre en egen uafhængig Stat, at nu Hindringer, som man kalder uoverstigelige, lægges os ivejen; at vore egne Landsmænd, raabe til os: «Det er umueligt, vi kunde ikke bestaae som en selvstændig Stat, vi maae give os i fremmed Vold. Vort forvirrede Pengevæsen, den uhyre Masse af Papiirpenge, som ingensteds neppe i Landet selv har Credit, deri ligger Grunden til vor Afmagt og Fordærvelse».

Det er grov Fornærmelse, forsætligen at ville blænde et heelt Folk eller dets Representantere; jeg maae heller ikke formode at det er disse Mænds Hensigt — ogsaa vilde det være baade fornærmeligt og latterligt, om jeg gav mig af med at fortælle denne hæderlige Forsamling, at vort Pengevæsen var i den ønskeligste Tilstand, og at der ingen Betænkelighed var i Henseende til vore Finantzer. Jeg spørger kun hvad Raad er herimod, Hvad Lægemiddel kan anvendes uden det, som maae søges hos os selv, hentes fra vor egen Villie, egen Kraft, fra vort Patriotiske Sind, det falder dog vel ingen ind, for fuldt Alvor, at troe at en fremmed Magt og allermindst den, til hvilken vi ere solgte, er beredvillig til at paatage sig vore Byrder og befrie os fra vore Sorger.

Jeg kan ikke tale som en Mand der har at yde af sin Overflod; det er Enhver bekjendt at Embedsmændene og især Kjøbstedernes Embedsmænd og iblandt disse fornemlig de Gjeistlige have lidt saare meget i disse Krigens Aar. Blandt de sidste er jeg. Men den usle Rest jeg har tilbage, offrer jeg med Glæde for Norges Friehed og Selvstændighed. Jeg har ikke arvelige Privilegier; jeg har ikke meget at efterlade mine Børn; men dette ønsker jeg, dette haaber jeg at kunne sige dem engang: Norge er frit og uafhængigt: I ere dets frie Borgere; ogsaa jeg har, efter ringe Evne, bidraget dertil. Ikke ville I forbande mit Støv, fordi jeg ingen anden Arv formaaede at efterlade Eder.

Oscar Wergeland: Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Og Du Norges Odelsmand! som dog har noget Meere der binder dig til Fødelandet, skulde du intet ville opofre, nu vel da, vælg det Eeneste som staaer tilbage, vælg Svensk Herredømme! og naar da engang i Tiden dine Efterkommere, medens de arbeide som Trældyr under det uværdige Adelsaag, medens de udsues og sukkende læse i Krønnikken hvad Norge, hvad Nordmænd engang har været – naar de da paa det sidste Blad i Norges Krønnikke læse: da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhængighed, Deres Børns Odel for en Sum hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spotte med vor Usselhed.

Vor Stilling er ikke glimrende, og dog spørger jeg, hvilket Folk kjøbte nogensinde sin Frihed og Uafhængighed for saa ringe en Priis? Spanien har ikke vunden saa megen Agtelse og Beundring som i disse 7 Aar da det kjæmpede med utrætteligt Mod for Frihed og Uafhængighed; At tilintetgjøre Deres Ejendomme, jage Hustru og Børn ud for at vanke om i ubekjendte Egne, uden at vide hvor de skulde finde Brød, dette toge de ikke i Betænkning for at vinde hiin Skat, Frihed for fremmed Undertrykkelse? Og Eder, Nordmænd, Eder tør man opfordre til en saa skammelig Feighed, til saa skjendigen at forraade det gjengivne Fædreneland, at bortgive det til Fremmede, til en Arvefiende, for at spare en Haand fuld forslidte Bankosedler.

Europas Øine ere Hæftede paa os, de offentlige Tidende der tale med høi Beundring om den ædle Beslutning, vi have fattet. O lader os dog ikke bedække vort Navn med Skjendsel! lader os ikke blive til Spot og Latter for de mange Folkeslag, der have lidt saa Meget og saa Skrækkeligt for at naae det Klenodie vi have i Hænde. Her gives Mænd iblandt os, der true med at forlade Fædrenelandet saa fremt det bliver frit. Bort med Dem! lad Dem længe nok flye det Land hvis uægte Sønner de ere!

Jeg for min Deel antager altsaa Finantz Committeens Forslag. Om jeg ejer, eller kan tilvejebringe den Sum Rigsbanksedler som af mig maatte fordres, det veed jeg ikke; men at jeg opoffrer indtil den sidste Rest, det veed jeg.”

Bakgrunnen var denne: I januar hadde de europeiske stormaktene bestemt at Kongen av Danmark skulle avstå Norge til Kongen av Sverige. Napoleonskrigene var over; danskekongen befant seg på tapernes side, nå fikk han betale. Det var i denne situasjonen Christian Frederik tok et dristig initiativ. I et desperat forsøk på å beholde Norge, satset han på å la seg utrope til konge for en selvstendig norsk stat. Som arving til den danske tronen ville han så en gang i fremtiden kunne gjenskape den gamle helstat.

Først viste han til sin arverett. Men flere omkring ham insisterte på at denne retten var gått tapt; kongen var blitt tvunget til å gi den fra seg. Prinsen ble etter hvert overbevist om at hans eneste utvei nå var å appellere til det norske folket. Han innså at han måtte gå god for det moderne, liberale prinsipp om folkesuvereniteten. Dét går ut på at kongens makt har sitt grunnlag i at folket en gang har betrodd ham makten. Når han nå hadde gitt den fra seg, var den ifølge dette prinsippet gått tilbake til folket, som nå igjen sto fritt til å overdra makten til hvem det ville. Hvis Christian Frederik skulle ha håp om å sikre seg Norge, måtte han altså la seg velge. Derfor aksepterte han også å kalle sammen en riksforsamling, der nordmennene selv kunne utarbeide en grunnlov og bestemme hvordan landet skulle styres. Konstitusjonelle begrensninger på makten fikk han tåle, om denne makten bare ble hans.

Christian Frederik instruerte embetsverket om hvordan det hele skulle ordnes. I kirkene rundt om i landet skulle det avholdes valg på representanter til en riksforsamling, samtidig som det ble avlagt en troskapsed til fedrelandet. Dette var et taktisk grep som overrumplet alle motstandere. Med eden i kirkene fikk Christian Frederik tilslutning til sin politikk, direkte fra folket som helhet. Dette løftet som alle var nødt til å avlegge, i form av en høytidelig ed i Guds navn, var et middel til å binde riksforsamlingen. Da prinsen senere ønsket delegatene velkommen til Eidsvoll, minnet han dem om dette. «Det hele Folk har i Herrens Tempel aflagt den høitidelige Eed, at hævde Norges Selvstændighed», sa han da: «den Eed skal I besegle, trofaste Nordmænd.» Slik gjorde han det klart for dem hva de hadde forpliktet seg til og hva de var avskåret fra. De hadde allerede sluttet seg til prinsens motstandspolitikk. Å argumentere for en minnelig ordning med Sverige, var etter dette både å bryte med folkesuvereniteten og å bryte sitt løfte til Gud.

Jonas Rein: Norges Selvstændighed

Tale og bønn ved avleggelsen av eden til Norges selvstendighet
Bergen, 11. mars 1814

“Det er i dag bekjendt, at Danmarks Konge, Frederik den Sjette, som ogsaa var vor Konge, nød af Vold og Overmagt, har løst alle sine norske Undersaatter fra sin Troskabs-Eed til sig, ja, end mere, nød af samme Vold, at afstaae Norges Rige til Sverrig. Han kunde ikke andet den gode Konge, Voldsmænds blodige Sværd svævede ham over Hovedet. Men vi friebaarne Nordmænd lade os ikke mageskifte som man bytter Fæ.

Ak! der hviler Blodskyld over Sverrig! De have valgt til Kronprinds en oplært Menneskeslagter, som nu lader sig bruge som Hærfører mod sit eget Fædreland, med ham har Sverrigs Regjering nu udkommanderet over 25000 svenske Mand, fra Gaard, fra Hustru, fra Børn, at stride i fremmed Land for Frihed – maaske. Nei, for Penge.

O! I, mine Brødre! blive udcommanderede langt borte fra elsket Fædreland, henud i Tydskland, hvor nu mangen faver svensk Kriger falder for franske Kugler. Du skal bytte med ham, og der, der skal dit ærlige norske Blod flyde; der skal du bløde dig i hjel for dit Fædreland – maaske! O, nei! for fremmed Herskab, for fremmede Penge; du skal sælges som Fæ, sælges af en Slagterdrift.

Ja, Nordmand! du ærlige Nordmand! Da du nu visselig maa bære Krigens Byrder, hvad enten du godvillig, som ræd Slave, gaaer over til Svensken eller ei — bør du da ikke langt heller kjæmpe for Frihed, for Ære, for Hustru, for Børn, for Eiendom — Du, Nordmand! som skal bløde, vil du da ikke heller bløde dig i hjel for dit Fædreland, end for Voldsmand? Og vil du da ikke heller døe med Ære end leve med Skam?

Ja! jeg læser i enhver ærlig Nordmands gnistrende Øine hva der staaer i hans Hjerte: Jeg vil kjæmpe for Fædreland, min Fædrejord skal før drikke mit varme Blod før jeg sviger — saa raaber du, Landsmand!

Men hvo fører os an? Hvor er Bannern? siger du. — Du har Anfører, Broder! Lovet være Gud! du har ham. Han kom til os som hin Engel, fra Himmelen høit, han Norges Odelsmand, Prinds Christian Frederik. Han vil føre dig an, han vil dele Liv og Død med dig.

Udi 434 Ar var Norges Klipper foreenede med Danmarks Sletter — Klipperne gave Staal mod Voldsmand — Sletterne gave Armene Kraft at føre Staalet. Udi 365 Aar regjerede den oldenborgske Stamme Norge og Danmark faderligen. Nordmand, Nordmand! for 365 Aar siden, var din Farfaders Farfaders Oldefaders Oldefars Fader med at vælge og hylde, og sværge første Troskabs-Eed til første Konge af denne Stamme: Chr.1ste. De svore ærligen de Mænd, de holdt hvad de svoere, thi de frygtede Gud, derfor ærede og lydde de Kongerne.

Ja! jeg synes at høre i Dag vore Oldefædres salige Aander raabe ned af Himmelen til os: Vi her oppe i vor Faders Huus, vi synge nu Saligheds Sange, som alle Himle give Gjenlyd af, denne Sang: Strider, Børn! Som vi strede, og da skulle I engang siunge med os: Amen, Velsignelse, og Ære, og Visdom, og Taksigelse, og Pris, og Magt, og Styrke være vor Gud i al Evighed.

Men her taler til os en vigtigere, høiere Stemme: Pligtens, Ærens og Frihedens hellige Stemme, og dette er Guds Røst; thi hvem bød Pligt og Ære og Frihed uden Gud. Som vor Tro er vor helligste Eiendom til Himlen, saa er vor borgerlige Frihed og Ære paa Jorden. Forsvar dit Liv, din Eiendom! overgiv ikke dine umyndige Børn til Slavelænker! Det er Guds Røst i vort Hjerte. Derfor opfordrer jeg eder i Dag at aflægge denne Eed: At forsvare med Liv og Blod Norges Selvstændighed.

Jeg aflægger først denne Eed.

Maatte Nogen tænke: du er Guds Ords Lærer, det er ikke dit Kald at gaae i Krig, du vover ikke saa meget som jeg, der kan komme at staae for Kugler og Sverd.

Ja, Broder! jeg torde vove ligesaa meget som du. Jeg vover Embede, ja Liv. Man døer ogsaa for Sandhed. Thi dersom det skeer, det Gud forbyde! at vort Norge erobres med Magt, da vil Voldsmand sige til mig: Du stemplede din Menighed at forsvare Norge — Du ugjød Blod — Du skal døe — Ja jeg døer gladelig.

Min velsignede Menighed! eet beder jeg dig, for den Kjærlighed, der er mellem os, – skeer det, det Gud afværge! forbarm dig over min Enke og mine faderløse Børn! drag Omsorg for dem! O! saa døer jeg gladelig, thi jeg døer for Pligt, for Ære, for Frihed.
Jeg oprækker nu min Haand til Himlen, Gud række nu sin Haand til mig!

Jeg sværger at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland, saa sandt hjælpe mig Gud og hans hellige Ord!”

Om Jonas Rein

Foto: Nasjonalbiblioteketcb

Jonas Rein.

Jonas Rein (1760–1821) var sogneprest i Nykirken i Bergen. Han utga flere diktsamlinger, helst i den melankolske gate; ifølge Zetlitz var han «den sande Sorgs ulignelige Sanger». I Riksforsamlingen på Eidsvoll møtte han som Bergens fjerde representant. Her opptrådte han som markant tilhenger av selvstendighetspartiet og som en effektiv taler. Ifølge Henrik Wergeland praktiserte han en «energisk flammende Veltalenhed», full av «heftige Udgydelser». Hans ofte aggressive utfall mot «svenskepartiet» skaffet ham mektige fiender. Som taler i riksforsamlingen fikk han i flere tilfeller avgjørende innflytelse – men det kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig etter Johan Nordal Brun i 1816.