Det finnes ingen garanti for at en ny finansieringsmodell for journalistikk er på plass før den gamle kollapser helt. De tilnærmete annonsemonopolenes tid er forbi, den nye tid blir langt mer komplisert.

Men også i det kompliserte bildet er det mulig å følge noen linjer og se konturene av den nye journalistikken. Langt på vei likner den på den gamle, men på en rekke områder endres faget. Her er et forsøk på å identifisere noen viktige slike endringer. Listen er inspirert av den ferske boken “Post-Industrial Journalism. Adapting to the Present” av CW Anderson, Emily Bell og Clay Shirky.

Journalisten blir egen merkevare

Folk kjøpte aviser på grunn av enkeltskribenter før også. Dagbladet er bare én av flere norske aviser som i generasjoner har profilert de beste pennene, gitt dem plass og brukt dem som argument for å kjøpe avisen. Kommentatorene har lenge vært merkevarer i merkevaren, med større byline enn andre, fast plassering og stadig profilering også i andre medier.

Liknende profilering vil bli vanligere også for reportere som dekker spesialfelt og som enten er spesielt gode skribenter eller har unik kompetanse på sitt område. En naturlig konsekvens er at slike medarbeidere også vil kreve større kontroll over sin egen produksjon, og etablere blogger og nettkonti som gjør det enkelt å beholde kontakten med leserne selv om arbeidsforholdet skulle endre seg. Slike varemerker i varemerket vil være viktige for de tradisjonelle mediene, men de vil også være mer ustabil arbeidskraft.

Foreløpig er ikke denne utviklingen alarmerende for mediehusene. De årlige, komparative undersøkelsene av digital nyhetsformidling som Reuters Institute for the Study of Journalism gjennomfører, viste både i 2012 og 2013 at de gamle merkevarene ennå er viktigere enn både søk, sosial distribusjon og enkeltmedarbeidere når publikum velger innhold, men jo større del av lesningen som skjer via lenkespredning i sosiale medier, desto sterkere står den enkelte skribent.

Eksterne bidragsytere blir viktigere

Nettavisen og Aftenposten er to av flere redaksjoner som knytter til seg profilerte, eksterne bloggere, og gir dem framtredende plass på fronten. Bjørn Stærks første bidrag i Aftenposten, en bloggpost om konservative kristne på 55.000 tegn, nesten 10 kronikklengder, ble lest av over 100.000. Bjørn Stærk fikk en markedsføring som ville vært langt vanskeligere om han hadde publisert det samme manuskriptet utelukkende på sin egen blogg.

I den amerikanske presidentvalgkampen i 2012 kom stadig mer av oppmerksomheten til å rette seg mot Nate Silver, en tidligere baseballstatistiker som gjennom flere valg hadde demonstrert en forbløffende evne til å analysere seg fram til korrekt valgresultat. The New York Times inngikk en avtale med Silver og flyttet bloggen hans, Fivethirtyeight.com, over på NYTimes.com, hvor den ble en så stor suksess at noen kritikere mente den truet den demokratiske prosessen. Hvorfor skulle republikanerne stemme når Nate Silver hadde slått fast at det var over 93 prosents sannsynlighet for at Barack Obama ville bli gjenvalgt?

Nate Silver — ekspert på valgprediksjon (foto: JD Lasica, socialmedia.biz CC:by-nc)

Fordelen for mediehusene er at de kan knytte til seg medarbeidere som allerede har demonstrert eksepsjonelle kvaliteter, uten å ta kostnadene og risikoen ved å tilby dem fast ansettelse. Ulempen er at de eksterne samarbeidspartnerne også er langt friere til å bryte samarbeidet. Tendensen er imidlertid helt tydelig: Der hvor redaksjonene tidligere ansatte, eller utviklet, spesialister på en lang rekke fagfelt, inngår de nå heller avtale med frittstående skribenter, eller mindre byråer. I noen tilfeller er det snakk om rene innkjøp, som tidligere tiders frilansavtaler, men det blir stadig vanligere med kontrakter hvor det store mediehuset og den lille underleverandøren bygger hverandres merkevarer, driver trafikk til hverandre, inngår annonsesamarbeid eller arrangerer felles, inntektsbringende, arrangementer, turer eller liknende.

Mindre redaksjoner, flere nisjer

Redaksjonene i de tradisjonelle mediehusene ble store fordi avisene utviklet journalistikk på stadig flere områder. Mange av disse spesialfeltene blir i dag bedre dekket av nisjesteder, mens andre blir outsourcet. I stedet for å ha en egen, stor økonomiredaksjon, samarbeider VG Nett med E24 og Dine Penger og fronter saker derfra som passer inn i den brede profilen til VG.no. Liknende avtaler har VG og andre store nettaviser lenge hatt på områder som forbrukerteknologi, mote, bil og båt.

Avisene i Schibsted Norge har lenge outsourcet nettdekningen av norsk og internasjonal fotball til et eget selskap, 100 % Fotball, eid av de samme avisene. Etter dette mønsteret opprettet Schibsted i 2012 selskapet Riks, som skal produsere reiselivsreportasjer og annen forbrukerjournalistikk som disse avisene hittil har laget med egne journalister.

En slik konstruksjon svekker redaksjonsklubbenes innflytelse, og gjør det også enklere å eksperimentere med inntektsgivende tiltak i journalistikkens (og presseetikkens) randsoner, som sponsing, samarbeid med annonsører, events og produksjon av eksterne publikasjoner. De store mediebedriftene vil forsøke å slippe unna faste ansettelser for å ha maksimal fleksibilitet. Samtidig oppstår det stadig nye, digitale, nisjeaktører på de samme områdene. Selv om Norge er et lite marked, og det vil være langt vanskeligere for hver enkelt aktør å nå kritisk masse, vil en økt konkurranse fra frittstående nettsteder, spesielt innenfor forbrukerjournalistikken, presse de etablerte mediene ytterligere, både økonomisk og etisk.

Ansatte generalister, avtale med spesialister

En konsekvens av outsourcingen er at en større del av den gjenværende staben i avisene blir generalister. Spesialmedarbeidere på fagfelt blir erstattet av journalister som kanskje er eksperter på spesielle verktøy eller har spesielle ferdigheter, men som er allmennreportere. Kjerneredaksjonen vil jobbe i bredden, en større del av staben vil gå nyhetsvakter og følge det generelle nyhetsbildet. Selv de største redaksjonene vil ikke ha landbruksmedarbeidere, flymedarbeidere eller forsvarsmedarbeidere, slik praksis har vært.

Journalister som ønsker å gå i dybden på et fagfelt, vil enten arbeide i nisjeredaksjoner, eller etablere seg som frilansere, alene eller i nettverk.

Nye funksjoner fyller redaksjonene

I januar 2013, midt i den mest omfattende nedbemanningen i Aftenpostens historie, dukket det opp en annonse for 17 nye stillinger i Aftenpostens redaksjon. Av de 17 stillingene, var det bare to som hadde ordet “journalist” i stillingsbetegnelsene. Avisen var på jakt etter “kommersiell produktsjef for web-tv”, “Tech lead/mobilutvikler”, “Front end webutvikler med nyhetsinteresse”, “Trafikkutvikler” og “Segmenteringsansvarlig”. Annonsen ga et sjeldent godt bilde av endringene i bransjen: Mens reportere, fagjournalister, redigerere og kommentatorer går ut den ene døren, kommer segmenteringsansvarlige og trafikkutviklere inn den andre.

Bedre plass til de lange tekstene

Kronikken til bloggeren Bjørn Stærk er et godt eksempel på hvordan de kortfattede sosiale mediene er spesielt velegnet til å formidle svært lange tekster eller kompliserte produksjoner. Twitters følgestruktur kondenserer interessen om spesielle temaer. Brukere som er interessert i livssynsdebatter vil følge andre med samme interesse og vil selv ha følgere som deler viljen til å lese om tro og tvil. Fordi motivasjonen i utgangspunktet er høy, vil også evnen til å lese lengre tekster være tilsvarende høy. De korte mediene er på denne måten med på å bryte rammene for tradisjonell journalistikk.

Norske journalister får sjelden anledning til å skrive mer enn 10.000 tegn, selv i en større featuresak, en vanlig helsides nyhetssak er normalt på 3.500–4.000 tegn. Bjørn Stærks artikkel var, som nevnt, på 55.000 tegn.

Dagsordenfunksjonen svekkes ytterligere

Tilbudet av media øker kontinuerlig. Selv om mye visner hen og dør, er den totale mengde titler, spesielt digitalt, raskt økende. I tillegg leser nordmenn ekstremt mye flere utenlandske publikasjoner enn tidligere. Konsekvensen er at de tradisjonelle medienes dagsordenfunksjon svekkes. Brukerne har oftere korrigerende informasjon, de bruker flere kilder i løpet av et døgn, og diskuterer nyhetene oftere i sosiale medier. Alt dette reduserer de tradisjonelle medienes karakter av ekkokamre, men svekker også deres innflytelse på politiske prosesser, på kjøpsmønstre og sosial aksjon. Det oppstår mange overlappende offentligheter av ulik størrelse, betjent av hver sin miks av medier, de fleste digitale. Politiske utgrupper vil i dag organisere seg og kommunisere via nettet. Mye av den kritiske debatten om viktige politiske tema foregår på nettsteder og i nettverk som i beskjeden grad blir overvåket av de tradisjonelle portvaktene i riksaviser og kringkasting.

Ennå foreligger det ikke nok empiri til at vi kan slå fast hvor mye av den offentlige meningsdannelse som har flyttet seg fra tradisjonelle medier til sosiale medier, men det synes åpenbart at diskusjoner på Facebook har overtatt mye av den rolle som avisenes leserbrevspalter og debattsider tidligere har hatt, og at avisenes kommentarfelt er så fulle av troll og sjikane at mange seriøse debattanter søker bort derfra og over til mer lukkete fora på nettet.

Portvaktfunksjonen svekkes

Blant de monopoler som er brutt, er også de tradisjonelles medienes kontroll på den presseetiske standard. Våren 2013 var den såkalte “Christoffer”-saken igjen i nyhetsbildet. En 40 år gammel mann fra Vestfold er dømt for å ha mishandlet sin åtte år gamle stesønn til døde. Lokalaviser og riksmedier har konsekvent anonymisert den dømte, slik praksis normalt har vært i slike saker. På Facebook dukket det imidlertid opp grupper som både offentliggjorde navn og bilde på den dømte, og som i tillegg forsøkte å presse de tradisjonelle mediene til å gjøre det samme.

Konsekvensen av slike aktivistiske nettsider er at pressens tradisjonelle portvaktfunksjon uthules. Jo lettere tilgang publikum har på informasjon som de tradisjonelle mediene holder tilbake, dess mindre verdi har en samlet opptreden av de redaksjoner som er forpliktet på Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Hensikten med presseetikken er ikke å gi journalister god samvittighet, men å gi publikum et reelt vern mot overgrep. Når dette vernet svekkes ved at det er mange nok som omgår reglene, svekkes presseetikken generelt. En tiltakende tendens til at frittstående nettpublikasjoner bevisst bryter de etablerte presseetiske normene, kan tvinge fram lovreguleringer som vil svekke selvdømmeordningen også for de mediene som respekterer Vær Varsom-plakaten.

Kontrollen med distribusjonen svekkes ytterligere

Den gamle modellen, hvor mediene forsøkte å trekke brukere til sin forside, og holde dem lengst mulig der, vil svekkes til fordel for superdistribusjon, der brukerne sender hverandre materiale som de finner. De redaksjonene som aksepterer denne utviklingen, vil hjelpe sine brukere med å filtrere og distribuere enkeltsaker.

Hver ny oppdatering av telefonenes operativsystem fører til at deling blir enklere og raskere. Programvare som Storify, som gjør det enkelt å sette samme enkeltartikler med twittermeldinger og annet ikke-profesjonelt produsert materiale, blir stadig mer utbredt. Teknologisk kompetente, også utenfor redaksjonene, tar på seg rollen som kurator for spesielle temaer eller hendelser. De supplerer profesjonelt journalistisk materiale med meldinger fra publikum og setter dette sammen til nye pakker. Men vil det gå noen pengestrøm tilbake til mediet som betaler journalistene for å selve innsamlingen av fakta?

Rapporten “Information Needs of Communities”, utgitt av det amerikanske medietilsynet, Federal Communications Commission i 2011, slår fast at 95 prosent av de originale nyhetene fremdeles produseres av de tradisjonelle journalistiske institusjonene. Alex S. Jones ved Harvard University har anslått at 85 prosent av alle profesjonelt formidlete nyheter, opprinnelig kommer fra dagsavisene (McChesney & Nichols, 2010).

Det norske Mediestøtteutvalget omtaler i sin innstilling en dansk undersøkelse, utført av professor Anker Brink Lund, som har målt antall nyhetsartikler i alle danske medier i løpet av en uke i 2008 og sammenliknet frekvensen av originale nyheter, “lån og ran” med en tilsvarende undersøkelse i 1999:

..selv om nyhetsproduksjonen er doblet i den aktuelle tiårsperioden, har ikke antallet danske journalister blitt særlig større. Det har vært en økning i produksjonen av originalnyheter på 46 prosent. Tas gjenbruk, lån og ran med i regnestykket, har den samlede nyhetsproduksjonen økt med 136 prosent. Der er altså mer versjonering, ran og gjenbruk i det danskene kaller den journalistiske næringskjeden i 2008, enn i 1999.” (NOU 2010:14, pkt. 1.2)

Den danske undersøkelsen bekrefter altså inntrykket av at originalproduksjonen synker, samtidig som de redaksjonene som finansierer innsamlingen av originale nyheter, i stadig større utstrekning blir utsatt for kopiering, klipp-og-lim og uhonorert videredistribusjon av nyhetene.

Algoritmene overtar

Anderson, Bell & Shirky omtaler Narrative Science, et selskap som forsøker å utvikle programvare som tar store mengder rådata og produserer ferdig skrevne journalistiske artikler. I første omgang er det snakk om rutinemessige historier fra finans og sport som årsresultater og kampreferater, men også tradisjonelle politimeldinger og andre smånotiser vil det være mulig å produsere uten menneskelig innblanding, ifølge gründerne bak selskapet.

Mange amerikanske foreldre bruker i dag appen GameChanger for å følge avkommets lag i Little League Baseball. Narrative Science tar sikte på å omdanne slike talldata til beskrivelser av kampforløpet. Ideen er å utvikle algoritmer som bygger mer komplekse historier ved å hente inn informasjon om et tema eller en hendelse fra en lang rekke kilder, kampstatistikken kan suppleres med twittermeldinger, facebookoppdateringer osv.

Ideen er at høyt gasjerte journalister (i den utstrekning noe slikt vil finnes), skal bruke sin tid og kompetanse på annet enn rutinemessig, faktabasert nytteinformasjon. Hvorfor skal en journalist skrive om helgeværet, når et program kan hente fram oppdatert meteorologisk informasjon og omforme disse til tradisjonelle avisartikler ved å benytte det begrensete utvalg språklige klisjeer som levende journalister bruker på slike halvtimesjobber?

Kildene vil lage sin egen journalistikk

Stavanger Aftenblad har i mange år distribuert et ukentlig boligmagasin produsert av SR Eiendom, distriktets største eiendomsmegler. I tillegg til annonser for de hus og leiligheter SR Eiendom har til salgs, har avisen inneholdt generelle reportasjer om bolig, interiør, hytteliv og andre temaer som også har vært behandlet på avisens redaksjonelle sider. Boligmagasinet har åpenbart ligget i presseetikkens gråsone, men har vært akseptert av avisens redaksjonelle ledelse. Fenomenet er ikke ukjent fra andre norske aviser, og er bare et blekt forvarsel om en tung trend på nettet.

Amerikanerne kaller det “branded content”. Kjente varemerker etablerer sine egne blogger, og engasjerer profesjonelle journalister til å fylle dem med innhold som til forveksling likner den journalistikken som publiseres i etablerte medier.

The new content model represents a shift in the way publishing has usually worked. Rather than pay a media middleman for eyeballs, brands including Tory Burch, Coca-Cola and Gilt Groupe are learning to attract them all on their own. “Instead of paying money to rent an audience, they can own their own audience,” (John Hazard, Director of Community i Contently, et selskap som leverer “branded content”)

Contently opplyste i februar 2013 at de har 10.000 journalister i sitt nettverk, opp fra 2000 i juni 2012. De leverer blant annet artikler om mat og fotografering til Urban Outfitters livsstilsblogg, reportasjer om ekstremsport til “The Adrenalist”, et nettmagasin utgitt av Degree Men.

Pews State of the News Media-rapport for 2013 slår fast at kildene og objektene for journalistikken i stadig større utstrekning produserer sitt eget innhold og får det fram til publikum “without any filter by the traditional media”. Selv om de politiske partiene har vært først og fremst her, ser folkene bak Pew-rapporten tydelige tegn til at næringslivet også blir stadig mer offensive i sine anstrengelser for å fylle hullene som oppstår når stadig mindre redaksjoner ikke lenger klarer å utføre de samme oppgavene.

Oppsummert er de tunge trendene i det journaliske feltet:

• Hyperdistribusjon via sosiale medier
• Oppløsning av de redaksjonelle pakkene og sammensetning i nye pakker sammen med ikke-profesjonelt innhold
• Kildene styrer mer av journalistikken
• Annonsørene går rett til publikum ved hjelp av journalistikkens formspråk

Alt dette svekker journalistikkens uavhengige rolle og dens økonomiske fundament. Disse tunge endringene skjer raskt, og de utfordrer mange av hegemoniene til store, gamle medieinstitusjoner. Rubrikkannonsemarkedet er flyttet på nettet, merkevareannonseringen finner nye veier, den gamle forretningsmodellen som har finansiert journalistikk siden de første avisenes tid slår sprekker. Samtidig har ingen funnet bærekraftige løsninger for finansiering av en journalistikk tilpasset den nye teknologiske virkeligheten.

Utvalget henvender seg spesielt til tre problemområder i dagens kvalitetsjournalistikk: Internett, lokaljournalistikk, og journalistiske blindsoner. Utvalget foreslår å styrke NRKs rolle i tilknytning til ovennevnte problemer – og går også inn for en ny rolle for universiteter og høyskoler, som bør samarbeide tettere med journalister for å produsere godt innhold. Under kan du finne en oppsummering av de ulike konkrete forslagene utvalget lanserer i kapittel 7 i rapporten.

Det problematiske internettet

Digitaliseringens konsekvenser trekkes frem som én av tre strukturelle hovedårsaker til krisen i journalistikken.
Utvalget lanserer følgende forslag:

• Momsfritak for nettaviser og digitale tjenester

Utvalget presiserer at dette er helt nødvendig for å legge til rette for nye inntektsstrømmer for avisene der hvor de gamle tørker inn. Som første ledd bør man raskest mulig frita avisenes identiske pdf-utgaver fra momsplikten. Utvalget avfeier regjeringens henvisninger til EUs regelverk på moms-området som for defensiv, og hevder at Norge bør bruke det handlingsrommet som EØS-avtalen faktisk gir. Samtidig oppfordres det til samarbeid med nærstående EU-medlemmer for å få utviklet et europeisk regelsett som er tilpasset dagens mediesituasjon.

• Endre og øke støtten til papiravisene i en overgangsperiode

Utvalget legger stor vekt på dette punktet. Det hevdes at det vil være uheldig å flytte noe av pressestøtten fra papir og over på nett, fordi det ikke er riktig å sammenligne kvaliteten på nett med kvaliteten på papir per i dag. Utvalget nevner at det foreløpig ikke finnes noen erstatning for papiravisene som kan ivareta samfunnsoppdraget på samme måte. En eventuell pressestøtte på nett må dermed komme i tillegg til dagens papiravisstøtte.

• Forsøk med arbeidsstipend for frittstående journalister

Dette ble foreslått av Mediestøtteutvalget, og er et av de forslagene Fritt Ord-utvalget i denne sammenheng støtter. Tanken bak er å stimulere til produksjon av godt journalistisk innhold, som vil være samfunnet til nytte – uten nødvendigvis å binde støtten til enkelte publikasjoner eller kanaler. På denne måten vil en kunne stimulere til produksjon av god, samfunnsnyttig journalistikk, som er mindre bundet av bransjens kommersielle utfordringer. En slik løsning kan være en vei rundt de etablerte avishusene, som er i økonomisk trøbbel, og stadig må kutte arbeidsplasser og andre ressurser for å overleve i markedet.

• Legg en avgift på internettabonnementer som øremerkes digital journalistikk

Utvalget trekker frem at internett er den eneste distribusjonsform for nyheter der det offentlige ikke bidrar til å regulere markedssvikt. Et stort problem for journalistikken i møtet med internett er at den økonomiske livskraften til produktet tappes på grunn av omfattende gratisspredning av nyheter på nettet. Utvalget stiller spørsmålstegn rundt det faktum at deling av musikk‑, film- og bokfiler er ulovlig piratvirksomhet, men at gratis spredning av nyheter er lovlig. Utvalget ønsker seg en avgift som legges på toppen av de eksisterende internettabonnementene – pengene herfra skal gå dels til journalistiske miljøer som vil skape nye nettsteder eller nye formater og dels til journalister utenfor etablerte redaksjoner som trenger midler til å utføre prosjekter som støtter opp om samfunnsoppdraget, som ikke blir gjort i stor nok grad i dag.

Et sterkere NRK er nødvendig

Utvalget foreslår en rekke tiltak knyttet til NRKs rolle som allmennkringkaster, og samfunnsoppdraget NRK er pålagt å utføre. Det hevdes at vår tid trenger en sterkere allmennkringkaster som kan bidra til produksjon og distribusjon av informasjon og tjenester som er viktige for demokratiet. Spesielt lokaldemokratiet blir skadelidende når regionaviser skjærer ned på dekningen i sine distrikter og konsentrerer seg om storbyen. Utvalgets medlem Ragnhild K. Olsen tok dissens på dette punktet. Hun mener at et sterkere NRK vil medføre en konkurransevridning som kan skade lokale og nasjonale medier.

• NRK bør ha størst mulig frihet til å utvikle tjenester for nett og mobile enheter

Det presiseres at utviklingen av NRK.no og nye mobile tjenester ikke bør skje ut fra kortsiktige mål om å konkurrere med VG Nett og Dagbladet (inkludert Kjendis.no) om å ha de høyeste trafikktallene og klikkratene. Utviklingen må skje på områder som faller i de kommersielle medienes skygge.

Styrke NRK? (foto: Petter Holstad, CC: by-nc)

Utviklingen av disse tjenestene forutsetter at disse bidrar til å løse det overordnete samfunnsoppdraget som er nedfelt i NRK-plakaten (pdf). Ett av punktene i denne handler om å utvikle et eget regionalt nyhets- og innholdstilbud. Her mener utvalget at NRK må steppe inn:

• NRK bør bli den nye regionale og lokale arenaen for journalistikk, når andre aktører trekker seg tilbake.
• NRK bør inngå i samarbeid med lokale avisredaksjoner og samarbeide om både teknologi og innhold.
• NRK bør enda mer aktivt overføre sitt enorme produksjonsmateriale fra public service til public property

Journalistiske blindsoner

Utvalget trekker i sin rapport frem en rekke områder som per i dag får for lite oppmerksomhet av den norske pressen. På disse områdene kan journalistikken sies å svikte i sitt samfunnsoppdrag, ved at de ikke gir nok dekning og dybde i saker som er viktige for demokratiet og den offentlige meningsdannelsen. Derfor foreslår utvalget følgende tiltak:

• Skap et norsk nyhetsbyrå, basert i Brussel – som leverer innhold hjem til Norge.

Utvalget utfordrer Fritt Ord til å ta initiativ til dette byrået. Det trekkes frem at politikkutformingen i Brussel på mange måter forandrer det norske samfunnet. Her vedtas mye av det som skal bli norsk lov, og her formuleres forskrifter som vil gjelde i Norge. I Brussel endres rammebetingelsene for norsk økonomi, og handlingsrommet for norske politikere. Til tross for dette, er det “i beste fall tre” korrespondenter som har som oppgave å informere det norske folk om hva som foregår. I tillegg er journalisters kunnskap rundt EU for spinkle, og dekningen preges av at den er forsinket, og ikke speiler avtalenes viktighet.

Plenumsmøte i EU-parlamentet i Brussel (foto: Europan Parliament, CC: by-nc-nd)

Det foreslåtte byrået bør levere journalistikk om EU og Norges forhold til unionen. Det bør sikres finansiering, og være robust nok til å markere seg skikkelig i norsk offentlighet.

• Skap et nytt medium om klima, energi og bærekraft

Disse temaene trekkes frem som blant vår tids viktigste, men samtidig noen av de temaene som er minst behandlet i pressen. Det hevdes at det er liten tvil om at olje- og energisektoren underdekkes i mediene. Det er et stort fravær av gravende journalistikk, og de fleste sakene er kun responser på en hendelse eller en begivenhet, og foregår på kildenes premisser – det rapporteres om “suksesser” og “eventyr”. Dette gjør at Norge lider under mangel på en kritisk og kompetent offentlighet innen olje- og energifeltet. Det trekkes frem at det trengs “en gjeng sultne journalister som følger pengene og gransker makten, hjemme og ute”. Utvalget nevner et kooperativ eller en stiftelse som den mest nærliggende eierformen, med en formålsparagraf som definerer rammene for virksomheten.

• Skap et nytt medium som skriver om pensjonsforvaltningen

Utvalget trekker frem at privatøkonomi, renter, boligpriser, lån og sparing er områder som dekkes omfattende i mediene. Når det kommer til pensjoner, derimot, har det oppstått en journalistisk blindsone. Som samfunn og som enkeltpersoner vet vi lite om hvordan disse verdiene forvaltes. Informasjonen finnes, eksempelvis i årsrapporter og analyser – men det skjer ingen systematisk overvåkning som publiseres i en fasong og form som er tilgjengelig for folk flest.

Lokaljournalistikk

Lokaljournalistikken er under sterkt press. Når de større regionavisene skal kutte utgifter, ser en tendenser til at det første som strupes er de regionale kontorene og journalistene. Avisene blir mer og mer som storbyaviser å regne. Eksempler på dette er Bergens Tidende eller Stavanger Aftenblad.

Utvalget lanserer følgende forslag som mulige løsninger:

• Lokale stiftelser (som sparebankstiftelser) bør finansiere lokal journalistikk.

Utvalget utfordrer sparebankstiftelsene og andre humanitære stiftelser til å vise samfunnsansvar ved å endre sine vedtekter og/eller praksis slik at det blir mulig å støtte tiltak som bevarer og styrker norsk lokaljournalistikk.

• Biblioteker og lokale nyhetsredaksjoner bør samarbeide og holde til i samme hus

Utvalget påpeker at både lokalaviser og folkebibliotek ønsker å være offentlige arenaer som stimulerer til kunnskapstilegnelse, debatt og kulturfellesskap. Begge disse institusjonene rammes av de samme strukturelle endringene, som for eksempel digitalisering. Utvalget mener at noen biblioteker bør samarbeide med lokal- og regionaviser om å løse de oppgavene som disse samfunnsinstitusjonene har til felles. Konkrete forslag til hvordan dette kan gjennomføres er samlokalisering, felles arrangement, felles arbeidskraft og felles bloggverksted.

Ny rolle for universitet og høgskoler

• Universiteter og høyskoler med journalistutdanning bør samarbeide direkte med journalistiske kompetansemiljøer.

Utvalget oppfordrer norske universiteter og høgskoler med journalistutdanning til å samarbeide med journalistiske kompetansemiljøer. Det finnes allerede en rekke slike opplegg ved utenlandske institusjoner. Disse er finansiert av eksterne stiftelser, bemannet med erfarne gravejournalister, og er helt eller delvis integrert i undervisningen, spesielt på masternivå. De tilbyr også resultatet av graveprosjektene til etablerte medier, vanligvis gratis. Utvalget nevner at Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda per i dag har ansatser til en slik type samarbeid med Sunnmørsposten og Fritt Ord.

Nyutviklingen i den gravende journalistikken er også tidligere omtalt og beskrevet her i Vox Publica: Les «Tidsskifte for den gravende journalistikken».

Kvalitet må defineres og måles

For å sikre journalistisk kvalitet trenger en også å vite hva kvalitetsbegrepet faktisk innebærer. Det trekkes frem at det verserer en hel rekke forskjellige definisjoner og meninger rundt hva journalistisk kvalitet faktisk betyr. Utvalget foreslår derfor følgende:

• Den journalistiske helsetilstand må måles og overvåkes.

Den delen av rapporten som behandler dette temaet, er tidligere publisert i Vox Publica. De konkrete forslagene om kvalitetsmåling finnes i slutten av artikkelen.

For å få løftet debatten ut i det åpne rommet, hvor den absolutt hører hjemme, ble de to utfordret til å gjennomføre en e‑postduell. For å konsentrere argumentasjonen fikk de en kort tidsfrist. Her er resultatet:

To: Paul Bjerke

Emne: Papir vs nett…

Hei Paul, Er enig med deg i mye av kritikken du retter mot norske nettavisers profil, men jeg er uenig med deg i at papiravisen er en forutsetning for kvalitetsjournalistikk. Jeg tror tvert imot at kvalitetsjournalistikk kan trives meget godt på digitale plattformer.

Du peker helt riktig på at de norske nettavisenes forsider ofte fremstår som et sammenrask der behovet for «klikkvinnere» styrer redigeringen. Nettavisene avviker betydelig fra den tradisjonelle papiravisen. Papiravisen er en redigert pakke, en helhet, som journalister og redaktører har satt sammen for å møte et bestemt lesermarked. Papiravisene redigeres med rot i sine historiske tradisjoner og formålsparagrafer. Leser man Oppland Arbeiderblad eller Bergens Tidende, vet man omtrent hva man får. Geografisk avgrensning og politisk ståsted er to styrende elementer.

Man er dessuten del av en «community». Blar man gjennom Dagens Næringsliv, vet man at man forholder seg til den samme avispakken som 260 000 andre nordmenn, de aller fleste av dem godt gasjerte og velutdannede mennesker, samfunnets beslutningstakere i privat og offentlig sektor.

Redaktørene og journalistene skrur hver ettermiddag sammen et produkt som skal gi denne lesergruppen omtrent det de forventer, men gjerne slik at hun blir positivt overrasket og tenker at her har det vært lagt ned en innsats for å tilfredsstille hennes behov for å være orientert og underholdt. Hun får en pakke som gjør at hun kan være a jour med sin omgangskrets.

Det er helheten, pakken, ikke det enkelte, løsrevne, nyhetsoppslag, som gir denne følelsen. Jeg tror at det redigerte avisproduktet, der journalister og redaktører setter sammen og formidler en slags helhet, absolutt har en fremtid. Dette handler om kvalitet i den forstand at redigeringen, utvalget, tilfører leseren noe som ikke er der i en flom av enkeltstående historier som flyter rundt på nettet. Men jeg ser ingen grunn til at det redigerte avisproduktet nødvendigvis må komme på papir.

mvh Anders

Den 2013-04-05 14:56, skrev Paul Bjerke:

Det er selvfølgelig mulig å presentere kvalitetsjournalistikk digitalt. Det enkleste beviset på det er at alle(?) norske papiaviser i dag distrubueres digitalt i form av pdf-filer. (Idag er det for øvrig slik at disse disse pdffilene, som altså er helt identiske med papirutgaven, ikke har momsfritak. Et av bransjens krav er at fritaket må utvides til pdf-abonnementer, og det er jo et krav som åpenbart må støttes.) Det er også mulig å lage digital journalistikk som har tilleggskvaliteter som ikke er mulig å presentere på papir. Det gjelder både multimediale presentasjoner, interaktivitet, store datamengder, lange artikler, lenking osv. VGs barnehageserie er bare ett eksempel på dette. Her er vi enige. Mine hovedpoeng er imidlertid to andre, og begge tar utgangspunkt i de faktisk eksisterende nettaviser, ikke hvilke nettaviser vi kunne tenke oss. For det første: Mediesystemer er nasjonale. Medieformatene gjennomgår tydelige nasjonale tilpasninger. Det har både med historie/tradisjoner og økonomiske rammevilkår å gjøre. Norske nettaviser er i dag blitt 20 år gamle. Vi må i vår analyse ta utgangspunkt i hvilke kvalitetskriterier som i dag styrer norske nettaviser, ikke i hvilke kriterier vi synes burde gjelde.

Nettavisenes kvalitetskriterier er vokst fram av deres historie, de har aldri blitt akseptert av profesjonen. Profesjonens kvalitetskrav står dermed (langt) svakere enn på papir. De har hatt helt andre økonomiske rammebetingelser enn papir, langt mindre penger, langt større produksjonspress, få eller ingen utegående reportere osv. I tillegg er de unngåelig mye mer styrt av lesernes “klikk” enn papiravisene, ganske enkelt fordi leserinteressen kan måles kontinuerlig. Det skaper naturligvis et institusjonalisert press for sterk leserretting av både helhet og enkeltsaker.

Det er svært vanskelig å se for seg at norske nettaviser skulle endre disse grunnleggende trekkene. Hvis vi nedlegger papiret, har vi absolutt ingen garanti for at det fins noe som overtar. For det andre: Nettavisenes økonomi er dramatisk mye dårligere enn papiravisenes, selv om vi tar i betraktning at de første slipper trykk og distribusjon. Det er (så vidt jeg vet) bare VG og til en viss grad Dagbladet som har annonseinntekter av betydning, og det skaffer de seg ved en vesentlig sterkere markedsretting av produktet enn papirversjonen. Monopoliseringen av inntektsstrømmene er vesentlig sterkere på nett enn i andre distribusjonssystemer (jf. Google, Facebook, Spotify).

De aller fleste norske nettaviser og “nettaviser” har knapt inntekter. Det finnes ikke noe økonomisk grunnlag for å drive f. eks. Stavanger Aftenblad eller Møre som en ren nettpublikasjon. Hvis papiravisa som plattform forsvinner, forsvinner disse delene av mediesystemet slik vi kjenner dem og vil mer likne på dagens amatør- og organisasjonsnettsteder.

Paul.

To: Paul Bjerke
Emne: Re: SV: Papir vs nett…

Sendt: 5. april 2013 15:22

Hei igjen Paul, Jeg mener du undervurderer betydningen av at leserne faktisk ønsker digitale løsninger. Vi migrerer fra papir til nett alle sammen, særlig de yngre, men også vi som er litt oppe i årene foretrekker å få nyhetene levert digitalt.

Jeg så forleden en gammel kjenning fra stortingsjournalistikken som er godt oppe i femtiårene skrive på Facebook at nå var det slutt på at han fikk Aftenposten på dørmatta, både han og kona foretrakk iPad-utgaven!

Men jeg er for all del med deg på kritikken av nettavisene. Som leser irriterer jeg meg ofte over mangelen på redigering. De fremstår som like, stort sett uten særpreg. Jeg velger markedsleder VG når jeg vil vite om noe har skjedd fordi jeg vet at Torry Pedersens nyhetsmaskineri fungerer. Men om jeg blar opp Aftenposten, NRK, Nettavisen, Dagbladet, BT, eller for den saks skyld dn.no, kan jeg ha store problemer med å vite hvor jeg er. Nettavisene er uryddig strukturert. Det er vanskelig å finne frem. Tittelbruken skal få oss til å klikke, men sier ofte svært lite om innholdet i sakene. Som politikk-nerd liker jeg liker å følge med på kommentar- og debattstoffet, men det blir jeg ofte ledet til via sosiale medier – twitter og facebook, ikke fordi nettavisene gjør det lett tilgjengelig. Nå er dette generell synsing, men jeg er rimelig sikker på at jeg i det minste påpeker en viktig forskjell mellom papiravisen som en redigert «pakke» og nettavisene som en uredigert smørje av smått og stort, viktig og uviktig. Det er mye empirisk kunnskap og øvelse bak komposisjonen av nettavisenes forsider, men det er altså vesentlig mindre «value added» her enn i en papiravis der presumptivt kompetente mennesker har gjort et utvalg og noen prioriteringer; Dette velger vi å legge vekt på, derfor bruker vi to-tre sider og legger til en kommentar og en grafikkpakke. Dette toner vi ned, eller velger helt bort, fordi vi mener det er uviktig eller at vi ikke har noe vesentlig nytt å tilføre.

Papiravisen har altså viktige fortrinn. Men lesertallene forteller ganske entydig at markedet er i ferd med å endres. Folk foretrekker digitale kanaler, internett og lesebrett. Det er vel ingenting i veien for at man på digitale plattformer kan gi leseren et tilbud som minner mer om den redigerte papiravisen i den forstand at kompetente redaktører og journalister hjelper leseren til å orientere seg, til å få litt struktur på virkeligheten? Det kunne ikke falt meg inn å betale en krone for tilbudet som de store norske nettavisene tilbyr på sine sider i dag, men en velredigert, mer avislignende sak kan jeg betale for.

Jeg tror journalistikken på nettet fortsatt er i “tenårene”. Det tar tid før den blir voksen.

Beste hilsen

Anders

Den 2013-04-05 15:41, skrev Paul Bjerke:

Det er riktig at leserne går fra papir til nett, men det er, i alle fall inntil nå, svært mange papirlesere igjen. Og problemet er, som jeg påpekte i mitt siste innlegg, at hvis leserne gir opp papiret, vil tilbudet de hadde på papir ikke gjenoppstå på nettet fordi nettets økonomi er helt annerledes.

Det er det en rekke grunner til: Gratiskulturen på nett er sterk, det er umulig å beskytte seg mot at gratistilbudene kan stjele/skrive av store deler av stoffet, reklamestrømmene er helt annerledes. Det er Google og Facebook og DM som først og fremst vokser. Blant de såkalte ekspertene på feltet er mange svært tvilende til om betalingsmurer vil lykkes. Vi kan håpe, men vi vet ikke. Og vi får kanskje vite først når det er for sent. Mitt hovedpoeng er fortsatt at vi må basere oss på analyser av den faktiske virkeligheten, ikke av våre felles ønsker om hvordan de digitale løsningene vil bli.

Jeg ser også at de digitale løsningene du peker på, er de som mest likner på papiravisene. Jeg tolker det som en enighet om at den formen for nyhetsdistribusjon som er utviklet over 200 år i papirformatet har verdier som det er verdt å forsvare.

Papiravis er en annen type medium enn nettpubliserte nyheter (med unntak av pdf-variantene), på samme måte som fjernsyn er forskjellig fra både kino og aviser. Dette betyr at drama produsert med sikte på visning i kinosaler, har noen andre kvalitetskriterier enn drama produsert for tv-visning. Og det betyr at publikum stiller andre kvalitetskrav til fjernsynsnyheter enn de gjør til avisnyheter.

De viktigste skillene mellom papir og nett er for det første det vi er enige om: at papiravisa er en avgrensa pakke, mens nettet i prinsippet er en uendelig, flytende greie.

Vekten på utvalg og redigering vil derfor være annerledes og sterkere i papir (og på avgrensete nyhetssendinger i tv) enn på nett og i 24/7‑kanaler. Overgang til nett vil derfor uansett svekke denne typen kvalitet, som både handler om utvalg, sammensetning, prioritering og å tilby folk noe de ikke visste at de ville ha.

I tillegg vil den sterke veksten i nyhetsproduksjon og konsumpsjon på mobilplattformen fremme produksjon av kortfattede hendelsesnyheter framfor andre journalistiske sjangre. Kvalitet på mobilplattform er tempo og kortform. Dessuten er det en særegen kvalitet ved papiravisa at den ikke er interaktiv. Den innbyr derfor til konsentrasjon og kontemplasjon og mottak av informasjon, på samme måte som kinofilmen overlever fordi den konsumeres i en annen sosial sammenheng enn fjernsynsdrama. Samfunnet har bestemt seg for at kinofilmen, blant annet av slike grunner, er verneverdig, og har bidratt med betydelige offentlige subsidier for å holde den i live (til tross for dramatisk nedgang i omsetning da fjernsynet kom). Jeg mener en liknende argumentasjon bør utvikles og benyttes for papiravisa – fordi den er uerstattelig selv om lesertallene går ned.

Hilsen Paul

To: Paul Bjerke
Emne: Re: SV: SV: Papir vs nett…

Sendt: 5. april 2013 16:08

Hei igjen, Jeg tror papirprodukter vil leve noen år, men jeg er veldig uenig med deg når det gjelder sammenlikningen med filmen. Ser man film, enten det er på kino eller på tv, er man i et slags relaxmodus. Som nyhetskonsument er man i en annen posisjon. Jeg tror ikke folk lenger aksepterer den passive rollen ved nyhetskonsumpsjon – bare se hvordan saker hele tiden spres og kommenteres på sosiale medier.

Enveiskommunikasjon når det gjelder nyheter er gammeldags, folk ønsker å delta, og folk ønsker, med god grunn, å kunne ettergå journalistene. På nettet kan leseren gå journalistens vinkling etter i sømmene på en helt annen måte enn på papir, og hun kan lett velge å gå dypere i materien hvis hun vil. Har reporteren skjønt essensen i materialet han presenterer, tolker han det kompetent og kritisk, eller har han «kjøpt» vinkelen fra pr-byrået eller den departementale informasjonsmedarbeideren uten å gjøre annet enn å gjengi noen overflatiske highlights?

Denne transparensen tror jeg er en del av tidsånden, og den er sterkt knyttet til den digitale kulturens utvikling. Tenk hva vi kan finne ut på et blunk i vår tid!

Samtidig har nettet store fordeler også fra journalistens ståsted. Han kan dokumentere historien sin bedre. Han kan presentere mange slags kilder; rapporter, grunnlagsintervjuer, dokumenter og ikke minst data. Tekst og levende bilder kan kombineres på en måte som kommuniserer godt med leseren, ulike uttrykksformers fortrinn kan benyttes på en helt annen måte enn i papiret. Man kan velge å se papiret som en uhensiktsmessig og kostbar distribusjonsform. Det tar lang tid fra journalistens deadline til leseren sitter med produktet i hånden. Produksjon og distribusjon er forbundet med en lang rekke kostnader som ikke går til innhold, men til papirinnkjøp og frakt. Digital distribusjon er langt billigere og enklere, og man slipper å vente 10–12 timer fra produktet forlater desken til det når leseren.

Og det er vel ingenting i veien for at man på digitale plattformer kan gi leseren et tilbud som minner mer om den redigerte papiravisen i den forstand at kompetente redaktører og journalister hjelper leseren til å orientere seg, til å få litt struktur på virkeligheten? Jeg ønsker meg digitale “hybrider”, som tar med seg det beste fra papiravisen, som gir mulighet til dypere lesning via linker og dokumentasjon, og som oppdateres gjennom døgnet.

Jeg tror et ensidig “papiravisvern” vil lede til utarming. Leserne migrerer til nettet uansett. Aviser som vil ha en posisjon i samfunnet, må være tilgjengelig digitalt. Utfordringen ligger i å finne forretningsmodeller som sikrer tilstrekkelige inntekter.

Beste hilsen

Anders

I dette kapitlet skal jeg drøfte ulike normative perspektiver på journalistisk kvalitet med utgangspunkt i bidrag fra akademia og praksisfeltet. De fleste forsøkene på å definere kvalitet kommer fra den første sfæren, fra medieteoretikerne, mens fagets praktikere er mer forbeholdne med å knesette faste kvalitetsidealer. Det ligger ikke i fagets natur å dyrke autorative påbud hverken om hva journalistikk er eller hvordan den skal utøves. Den redaksjonelle praksis er kjennetegnet av en underforstått kvalitetsforståelse. Det finnes få allmenne og etterprøvbare kriterier for å vurdere godt og dårlig håndverk. Samtidig er profesjonens kvalitetsforståelse helt sentral når vi diskuterer utviklingstrekkene på mediemarkedet og konsekvensene for journalistikken.

Forholdet mellom hva journalistene vurderer som kvalitativt bra og hva brukerne opplever som bra er en av de viktigste og mest klargjørende distinksjonene når man nærmer seg kvalitetsbegrepet i journalistikken. Det er også et av de mest kontroversielle – for hva hvis publikum ikke vil ha det innholdet journalistene mener er bra og viktig? Hvem er egentlig berettiget til å felle kvalitetsdom over det journalistiske produktet — produsenten eller konsumenten? Og hvilke kvalitetskrav skal veilede journalistenes arbeid?

Samfunnsansvaret som kvalitetsnorm

Selv om oppfatningen av hva som er god og dårlig journalistisk kvalitet avhenger av en rekke forhold, og det i realiteten er umulig å definere en objektiv og universell kvalitetsstandard, finnes det et sett av journalistiske idealer med bred oppslutning både i og utenfor bransjen. Dette normsettet er godt forankret i profesjonens selvforståelse og samfunnets eksplisitte forventninger til journalistikken slik de manifesterer seg i mediepolitikk og lovgivning. Det er hva journalister må kjenne til og etterleve, og hva samfunnet må kunne forvente av journalistikken, som de amerikanske journalistikknestorene Bill Kovach og Tom Rosenstiel formulerer det i boka The Elements of Journalism. Idealene handler om journalistikkens samfunnsrolle, også gjerne referert til som et «samfunnsansvar» eller «samfunnsoppdrag», slik det blant annet er uttrykt i Vær Varsom-plakatens kapittel 1. Det dreier seg om å fylle en demokratisk funksjon som debattarena, informasjonsformidler og maktovervåker og levere innhold forankret i prinsipper som uavhengighet, mangfold og objektivitet. Dette er verdier med stor allmenngyldighet i den vestlige journalisttradisjonen. Mark Deuze oppsummerer dette i fem allmenne profesjonsnormer for journalister:

• Public service: Journalister virker i samfunnets tjeneste som vakthunder og formidlere av informasjon.
• Objektivitet: Journalister skal opptre upartisk, nøytralt, objektivt og rettferdig og dermed troverdig.
• Autonomi: Journalister må være selvstendige og uavhengige.
• Aktualitet: Journalister er opptatt av det umiddelbare og fokuserer på aktualitet og hastighet i sin rapportering.
• Etikk: Journalister har en etisk bevissthet som styrker deres legitimitet.

Man kan diskutere om aktualitetsnormen forstått som hastighet er like sterkt knyttet til utøvelsen av et samfunnsansvar som de øvrige idealene. Tvert imot kan det argumenteres med at nettopp hastighet kan gå på bekostning av samfunnsansvaret i en redaksjonell virkelighet hvor racet for å være først ute med nyheter blir stadig mer heseblesende og det er risiko for at man kutter svinger både i research og kildekritikk for å kunne publisere raskt.

Tilsvarende kan det innvendes mot objektivitetsidealet at det er lite samfunnsnyttig dersom det brukes som skalkeskjul for en ufokusert journalistikk der argumenter og motargumenter presenteres ukritisk uten analyse eller perspektiv som gjør leseren klokere. Slik sett er ikke idealene hundre prosent entydige og uimotsigelige. Samtidig viser undersøkelser at det er bred enighet om disse grunnleggende journalistiske idealene på tvers av bransjen, og da spesielt idealet om å drive avsløring og kritikk (Hovden 2010). Dette til tross for at verken avsløring eller kritikk utmerker seg som kjennetegn ved all journalistikk som leveres. Langt fra alle journalister assosierer seg like sterkt med alle verdiene, slik Paul Bjerke reflekterer rundt i neste kapittel. Men verdisettet hører like fullt til journalistikkens arvesølv, det er en felles plattform som journalistikken definerer seg selv ut i fra.

Det er lange tradisjoner for å knytte evaluering av journalistikk til nettopp pressens samfunnsansvar. Denis McQuail trekker blant annet linjene tilbake til den amerikanske pressefrihetskommisjonens rapport fra 1947 når han skisserer et rammeverk for å evaluere medienes ytelse eller virke (media performance) med samfunnets interesser (public interest) som målestokk (McQuail 1992). Selv om mediebildet er mye endret siden McQuail skrev sin bok for over tyve år siden, er det normative perspektivet han bruker fortsatt relevant for dagens diskusjon om journalistikkens utvikling og kår. Arbeid som er gjort med å definere kriterier for kvalitet i bransjen det siste tiåret, som Norsk Journalistlags Alltid Kvalitets-initiativ og Kvalitetsmålingsprosjektet i regi av Institutt for Journalistikk, tar utgangspunkt i det samme normsettet (Olsen 2006).

Som et radikalt motstykke til kvalitet forankret i samfunnsansvaret, kan kvalitet defineres ut fra journalistikk forstått som en ren forbruksvare hvis primære oppgave er å generere størst mulig inntekter i publikums- og annonsemarkedet. Det er ikke vanskelig å finne journalistikk som i form og innhold passer bedre til en slik beskrivelse enn til idealet om samfunnsnytte og vakthundfunksjon. Særlig har underholdnings- og kjendisjournalistikken, ikke minst på nett, et innhold og en presentasjonsform som gjør det nærliggende å tenke at det ligger sterke merkantile interesser bak publiseringen. Aftenpostens kommentator Joacim Lund trekker frem dette poenget i sin kritikk av blant andre VGs dekning av kjendisbruddet mellom Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie våren 2013:

Jeg tror alle forstår at medienes dekning av denne saken er hinsides all fornuft, og ikke egnet til noe annet enn å tilfredsstille lesernes sensasjonslyst og kikkertrang – og medienes klikkekåthet. Sånt blir det penger av. I Se og Hørs rekker er det gammel og velkjent lærdom at bryllup er langt mer verdifullt enn et samlivsbrudd, målt i kroner og øre. Blir det ikke bryllup, kaster mediene seg åpenbart over det nest beste med stor appetitt.

Kvalitet forstått som samfunnsansvar versus kvalitet forstått som markedsandeler og inntekter er to diametralt motsatte perspektiver. Vinzenz Wyss beskriver i boka Redaktionelles Qualitätsmanagement dette som henholdsvis et ideologisk-normativt og et utilitaristisk-økonomisk perspektiv på kvalitet. Sistnevnte innfallsvinkel har utspring i utilitiarismefilosofiens idé om at det gode er det som gir lykke og tilfredshet til flest mulig, og vurderer kvalitet ut fra hvor stort publikum og hvor mange annonsører det redaksjonelle produktet tiltrekker seg. Selv om det hersker en åpenbar interessekonflikt mellom disse to kvalitetsperspektivene og det er massiv motvilje mot en rent økonomisk basert kvalitetsforståelse i norske redaksjoner, er motsetningen mer polarisert i teori enn i praksis. En redaksjonell virksomhet kan vanskelig drive med journalistikk som overhodet ikke tar hensyn til brukermarkedets ønsker. Det er ikke riktig at journalistikk som fyller samfunnsoppdraget ikke kan ha bred publikumsappell og bidra til inntekter både i bruker- og annonsemarkedet. Det kan argumenteres for at nyhetsmediene styrker sine varemerker ved å levere kritisk, undersøkende journalistikk, og at journalistikk i et slikt perspektiv lønner seg.

Slike forhold bidrar til å nyansere motsetningen mellom kvalitet forstått fra et ideologisk og et økonomisk perspektiv. Her balanserer journalistikken på en skarp egg. Utviklingstrekk på mediemarkedet gjør at det kommersielle presset mot journalistikken øker. Det er en fare for at ønsket om publikums gunst fortrenger viktig innhold, især på nettet der leserresponsen er umiddelbart synlig i antall klikk og anbefalinger i sosiale medier. Når brukernes preferanser går i retning av det lettvinte og sensasjonspregede, er det en trussel mot viktig journalistikk uten umiddelbar klikkappell. Vi risikerer at redaksjonelle prioriteringer styres av hvilke saker som gir høy trafikk på fronten og har stort viralt spredningspotensial, mer enn vesentlighet i et samfunnsmessig perspektiv. På den andre siden er det en fare for at journalistikken gjør seg irrelevant ved ikke å ta nok hensyn til brukernes behov, dvs lytte til publikumsmarkedet. En tydeligere orientering av journalistikken mot publikums preferanser er ikke bare negativt. Tvert imot kan det innvendes at journalisten i ly av sin portvaktrolle for lenge har forholdt seg arrogant til det publikum han eller hun er satt til å tjene; at filtrering og utvalg av hva som er interessant og relevant for publikum har vært styrt av journalistens magefølelse og individuelle preferanser, ikke av hva publikum faktisk vil ha. Og at redaksjonene har sluppet unna med å servere for mye middelmådig og uinspirert innhold laget på rutine, fordi publikum har hatt få andre alternativer.

Når medieutviklingen har snudd informasjonsunderskudd til et overveldende informasjonsoverskudd, og tradisjonelle medier må konkurrere med stadig flere aktører om oppmerksomheten fra et mer og mer informasjonsblasert og tidspresset publikum, vil journalistikken marginaliseres dersom den søkes utøvd i en ideologisk boble isolert fra brukernes ønsker og behov. Derfor har også arbeidet med å analysere og forstå brukermarkedene fått stadig større betydning i redaksjonene. Jens Barland belyser dette i sin studie av redaksjonell produktutvikling i VG og Aftonbladet. Han viser hvordan journalistikk som produkt markedsorienteres ved at man først definerer og kartlegger utfordringene i markedet, for deretter å utvikle de journalistiske produkter som skal til for å løse disse utfordringene. En tydelig ledelses-/administrasjonsstyrt produktutvikling og en redaksjonskultur som tar opp i seg mer markedsorienterte holdninger er en del av bildet. Barland påpeker behovet for journalistisk tilpassing ut fra rammevilkårene, men problematiserer rammene som settes når han spør:

Hvor stort handlingsrom er det igjen til den frie og uavhengige journalistikken etter at alt dette er definert?

Hvis vi omsetter dette i kvalitetstermer med referanse til det ideologiske versus det økonomiske perspektivet, blir det relevant å stille spørsmålet: Har journalistikken fått et kvalitetsløft hvis den treffer markedet bedre, uten at den er blitt bedre til å overvåke makt og myndigheter og bringe de historiene som noen ikke ønsker skal fortelles? Samtidig: er en kritisk, undersøkende journalistikk den eneste legitime forståelsen av samfunnsansvaret som kvalitetsforankring?

Svaret er etter min mening nei. Samfunnsansvaret som journalistisk ideal er ikke en utvetydig størrelse. Den kritiske og undersøkende pressen blir gjerne fremhevet som journalistikkens aller ypperste klasse, mens hygge- og underholdningsjournalistikken havner lenger ned på rangstigen. Vaktbikkjeidealet motiverer en stadig leting etter feil og mangler ved det samfunnet pressen er satt til å overvåke. Journalistikkens dramaturgi dyrker konflikt. Men journalistikkens feilsøkende natur og fokus på problemer kan overskygge en annen samfunnsoppgave – nemlig journalistikkens rolle som kulturbærer og lim i samfunnet. Det er spesielt viktig i et lokaljournalistisk perspektiv. Gode by- og bygdesamfunn avhenger av lokale medier som ikke bare spiller rollen som aggressiv samfunnsrefser, men som også er lokalpatriotiske, som bidrar til å bygge lokal identitet og tilhørighet ved å speile bredden i lokalsamfunnet og trekke frem også det som er bra. Tilstedeværelse og speiling av lokalsamfunnets mangfold hører også inn under journalistikkens samfunnsrolle. Det handler om å balansere lokalpatriotisme og kritisk journalistikk (Røe Mathisen 2010). Det er viktig at kvalitetsbegrepet i journalistikkens ikke får en elitistisk slagside som gir oppgaven som lim i lokalsamfunnet lavstatus. Satt på spissen: Journalistikken skal selvsagt være ei bjeffende vaktbikkje, men det er også rom for en logrende selskapshund innenfor samfunnsoppdragets rammer. Det gjelder ikke bare for lokale medier, men for journalistikken generelt. Som Øystein Sande formulerer det i et debattinnlegg om lokalavisa som fellesskapsbygger på Norsk Pressehistorisk Forenings nettsider:

… det (finnes) en tendens hos mange talsmenn for kritisk (undersøkende, uavhengig, avslørende) journalistikk til nettopp å gjøre dimensjonen kritisk/ukritisk til den eneste skalaen for å vurdere avisenes innhold. Og det er som regel den lille lokalavisa som kommer dårligst ut — når f.eks. referenten av hjemmelagets seier over nabobygdas lag ikke stiller et eneste kritisk spørsmål i sitt patriotiske referat. Mulig han kunne og skulle ha gjort det (f.eks. ved å sette søkelys på dårlig oppførsel hos de ivrigste hjemmepatriotene). Men det denne kritikken overser, er at seieren, og lesingen av det hyggelige referatet, sannsynligvis styrker samholdet og trivselen i bygda — ja kanskje også rekrutteringen til idrettslaget. Det gjelder ikke bare for lokale medier, men for journalistikken generelt.

Samfunnsansvaret og de journalistiske standardene som er forankret i dette, er et forpliktende rammeverk som tilfører journalistikken unik verdi i forhold til annen informasjon. Når nye kommunikasjonsmuligheter gjør at både amatører og andre profesjoner tar arbeidsoppgaver og titler som tidligere var forbeholdt medarbeidere i tradisjonelle mediebedrifter, er det avgjørende at journalistene hegner om disse kvalitetene for å berettige sin eksistens. Kvalitet forstått ut i fra journalistikkens samfunnsansvar er en legitimeringsfaktor for faget. Som Norsk Redaktørforenings nyutnevnte generalsekretær Arne Jensen uttalte i NRK P2 Kulturnytt i forbindelse med ansettelsen våren 2013:

Jeg vet ikke om journalistikken er under press, men vi ser at både informasjonsflyten og muligheten til å delta og for å hente informasjon og motta informasjon er voldsom og det er isolert sett veldig bra. Det er demokratisering. Men journalistikk må handle om noe annet. Det må handle om å fortelle de historiene som noen ikke ønsker skal fortelles og det er den krevende biten av journalistikken, men det er også det som gir oss legitimitet til syvende og sist.

Utviklingen har ført oss inn i en flom av informasjon og fragmenterte nyhetsoppdateringer der det er stadig vanskeligere å ha oversikt og skille det vesentlige og verdifulle fra det uvesentlige og verdiløse. Det gjør behovet større enn noensinne for en troverdig veiviser i informasjonsmylderet. Som Kovach og Rosenstiel (2007, s.49) formulerer det:

The need for truth is greater, not lesser (…) for the likelihood of untruth has become so much more possible.

Derfor er troverdighet journalistikkens viktigste kapital. Troverdigheten hviler igjen på kvaliteter som integritet, faktatroskap og etisk bevissthet, som evne til å overvåke makten og vise sosial samvittighet; og som å gi oversikt og innsikt i et ofte kaotisk virkelighetsbilde. Det har ikke endret seg selv om alle kan publisere og journalisten har mistet sin suverene rolle som portvakt for offentligheten. En normativ forståelse av journalistisk kvalitet må fortsatt forankres i dette verdifeltet. Samtidig suppleres tradisjonelle standarder av verdier som tidligere ikke har vært like fremtredende ved alle sider av journalistisk virksomhet. Vi ser at åpenhet og dialog med publikum markerer seg som nye journalistiske ledestjerner. Og brukerorientering og tilgjengelighet blir stadig viktigere i kampen om det informasjonsblaserte publikumets gunst.

Profesjonsperspektiv og kundeperspektiv

Et tredje normativt perspektiv på kvalitet er det Wyss refererer til som det profesjonelle perspektivet, dvs journalistenes og redaktørenes forståelse av hva journalistisk kvalitet er. Som nevnt finner vi bred støtte for profesjonsidealene knyttet til samfunnsansvaret, men journalistisk kvalitet har for fagets utøvere også en annen viktig dimensjon knyttet til ferdigheter: Kvalitet handler om en særskilt journalistfaglig kompetanse. Styreleder Reidun Kjelling Nybø og konstituert instituttleder Trygve Aas Olsen ved Institutt for Journalistikk gjør kvalitet og ferdigheter til et hovedpunkt i sin argumentasjon mot kutt i støtten til etter- og videreutdanning av journalister i et debattinnlegg (Dagens Næringsliv, 4. april 2013). De hevder at kuttene i pressestøtten til IJ «rammer en hard plaget bransje midt i hjertet, den journalistiske kvaliteten. (…)»:

Pressestøtten er ingen garanti for at avisene formidler kvalitetsjournalistikk. Slik må det være. Det er ikke statens oppgave å skille mellom «god» og «dårlig» journalistikk. Så hvis målet er kvalitet, er det mest målrettede Kulturdepartementet kan gjøre å opprettholde støtten til IJ. For IJ jobber bare for å heve kvaliteten på journalistikken.

Journalistisk kvalitet forstått som ferdigheter knytter an til den journalistiske prosessen: fra idéutvikling og planlegging, via innsamling, til bearbeiding og formidling. Sentrale momenter er kildekritiske ferdigheter — det Kovach og Rosenstiel refererer til som «a discipline of verification» — og etisk kompetanse. Det er ferdigheter som setter journalistene i stand til levere «god journalistikk» forstått som journalistikk som fyller samfunnsrollen. Dette ligger implisitt i Kjelling Nybø og Aas Olsens argumentasjon. Selv om det ikke er en nødvendighet at «god» journalistikk følger av «godt» håndverk, slik Paul Bjerke kommer tilbake til i neste kapittel, er det vanskelig å se at lav journalistfaglig kompetanse skulle gi god journalistikk. Kvalitet i et profesjonsperspektiv handler altså om håndverksmessige ferdigheter. Det handler også om redaksjonelle rammevilkår, om å ha ressurser til å utøve de håndverksmessige ferdighetene man besitter, innenfor forsvarlige rammer. I Norsk Journalistlags debattopplegg «Alltid kvalitet» går dette igjen. Kvalitet handler blant annet om ressurser til å drive tilstrekkelig kildekritikk og kvalitetssikring av språk og innhold for øvrig, til å reise ut av redaksjonen og oppsøke mennesker og miljøer, til å lage egne saker i stedet for avskrift av pressemeldinger og «klipp og lim» fra andre medier, og til å forfølge saker som virker lite sannsynlige, men som vil være viktige å avsløre og formidle.

Kartlegging av journalistene og redaktørenes opplevelse av kvalitet ut i fra slike kriterier er utgangspunktet for Kvalitetsundersøkelsen i regi av NJ og NR. Undersøkelsen viser at tid, bemanning og produksjonskrav er de viktigste faktorene som påvirker kvalitetsjournalistikk, ifølge NJ-leder Thomas Spence. I undersøkelsen kartlegges også hvordan journalistene vurderer kvaliteten i de produktene de selv produserer. Svarene tyder på at nettjournalistene og de flermediale lokalavisjournalistene leverer flere saker som ikke fyller generelle og redaksjonsspesifikke kvalitetskriterier enn andre journalister, men det er generelt relativt en lav andel av produksjonen som ikke fyller kvalitetskravene, hvis vi skal tro journalistene.

Det er både interessant og legitimt å kartlegge hvordan profesjonen opplever utviklingen i faget sitt på denne måten, men som dokumentasjon på kvalitetsjournalistikkens utvikling forteller redaktørene og journalistenes vurdering bare en del av historien. Det er et av flere interessentperspektiv på kvaliteten. Et vel så vesentlig perspektiv er sluttbrukerens, eller kundens vurdering av kvalitet. Kundeperspektivet på kvalitet er helt sentralt i den kvalitetsledelsesfilosofien som har fått stor innflytelse i en rekke sektorer og bransjer. Her handler kvalitet eksplisitt om å dekke brukerbehov, eller som den den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO formulerer det:

Kvalitet er helheten av egenskaper og kjennetegn et produkt eller en tjeneste har som vedrører den evne til å tilfredsstille fastlagte krav eller behov som er antydet.

Ved å forankre kvalitet i kundebehov følger det logisk at kunden selv er berettiget kvalitetsvurderer. Det er kunden som vurderer om produktet han eller hun har fått levert er et kvalitetsprodukt eller ikke.

Å knytte kvalitet til kundeopplevelse og gjøre sluttbrukeren til kvalitetsvurderer kan virke både fremmedartet og kontroversielt i en redaksjonell sammenheng. Man snakker ikke om kunder i redaksjonen. Man snakker om lesere, lyttere og seere, eller eventuelt brukere. At innholdet man produserer er en vare for et marked og at markedet vurderer om den varen holder mål eller ikke, er forhold journalisten tradisjonelt har distansert seg fra. Dette kan både forstås og arte seg som en særegen form for arroganse i profesjonen. Men det er samtidig logisk og nødvendig i lys av kravet om redaksjonell integritet og journalistikkens samfunnsrolle, som jeg allerede har drøftet. Forholdet mellom journalistikkens demokratiske samfunnsrolle og kundene – eller publikum – er mer sammensatt og nyansert enn motsetningen mellom børs og katedral kan tyde på. Medienes samfunnsansvar er i bunn og grunn motivert ut fra borgernes behov. Som Rosenstiel og Kovach formulerer det: ”Journalism’s first obligation is to its citizen”. Det handler om å gi borgerne sannferdig og relevant informasjon som representerer ulike interesser og verdisyn, som gir stemme til de svake og overvåker makten – akkurat slik pressen forplikter seg til å gjøre gjennom sine profesjonelle rammeverk og retningslinjer. Kundeorientering av journalistikken kan i et slikt perspektiv forstås som å sikre at publikum får det produktet de i egenskap av borgere er lovet og må kunne forvente. Da må det også være publikum som skal vurdere om journalistikken lever opp til forventningene: Journalistisk kvalitet forankres i samfunnsansvaret slik det manifesterer seg i grunnleggende journalistiske idealer. Publikum, i egenskap av borgere, vurderer om journalistikken innfrir.

Brukerperspektivet finner vi igjen også i den akademiske diskusjonen om hvordan kvalitet i medieinnhold må forstås og vurderes. De svenske medieforskerne Rosengren, Carlson og Tågerud beskriver i sitt nå mer enn tyve år gamle evalueringskonsept for kvalitet i fjernsynssendinger «User Quality» som en egen tilnærming til kvalitetsvurdering (Rosengren m.fl 1991). Brukerkvalitet kan både være den kvaliteten publikum oppfatter og den kvaliteten produsentene av innholdet intenderer for brukeren. De bruker også begrepet Professional Quality som handler om at medieinnholdet imøtekommer journalistprofesjonens egne kriterier for hva som er godt og dårlig. Både avsender- og mottakerperspektivet er nødvendige å ha med når kvaliteten i journalistikken søkes dokumentert.

Et mulig, for ikke å si sannsynlig, scenario er at profesjonens vurderinger ikke samsvarer med brukernes. Det kan innebære et potensielt legitimeringsproblem for journalistikken all den tid vurderingen og forståelsen av kvalitet er forankret i en normativ forståelse av pressens samfunnsansvar. Vi ser stadig eksempler på at publikum ikke er enig i journalistenes vurderinger og kritiserer kvaliteten på det de får servert. På nettet har publikum fått kanaler for å målbære kritikken på en måte som journalistene ikke kan ignorere. Vi ser det stadig i sosiale medier og i kommentarfeltet under journalistenes egne saker. Både vinklinger og temavalg, men også journalistens research og kildekritiske ferdigheter er gjenstand for kritiske kommentarer. Journalister som ikke har gjort godt nok arbeid med å sjekke fakta, risikerer å bli avslørt av leserne, men også av kildene.

Det bringer oss til et tredje relevant interessentperspektiv på kvalitet i journalistikken, nemlig kildeperspektivet. I Kvalitetsprosjektet ved Institutt for Journalistikk ble kildeperspektivet bragt inn i kvalitetsvurderingen. Dette er et lite undersøkt område som fortjener mer oppmerksomhet. Kildetilfredshet som journalistisk ideal vil være kontroversielt og lite ønskelig. Kildene har sin egen agenda og det er ikke pressens oppgave å gjøre kildene til lags ved å fungere som mikrofonstativ. Samtidig har kildene krav på etterrettelighet i journalistenes rapportering, og at de etiske retningslinjene som regulerer forholdet mellom journalist og kilder for øvrig overholdes. Når vi vet at kravene til hastighet og volum presser tiden som kan brukes på kildearbeid, og dette er en av faktorene som flest journalister og redaktører mener påvirker kvaliteten, er det grunn til å bore dypere i materien. I hvilken grad opplever kildene at journalistene er godt forberedt og bruker tilstrekkelig tid på informasjonsinnhenting? Mener også de at tidsklemma går ut over kvaliteten?

Mediespesifikke perspektiv

Det hører med til diskusjonen av kvalitet i journalistikken at den gjøres medie- eller kanalspesifikk. Et aspekt er å knytte særskilte formmessige kvaliteter til ulike sjangre og mediekanaler, f.eks at en liveoppdatering fra en fotballkamp ikke kan måles mot de samme kvalitetskrav som en gravereportasje om doping i idretten, eller at en god avissak ikke funker på TV, eller internett.

En annen innfallsvinkel er å hevde at enkelte medietyper og formater er bedre enn andre når det gjelder å utøve samfunnsansvaret. Det har blant annet vært tradisjon for å fremheve enkelte avistyper som bedre skikket til å levere god og viktig journalistikk enn andre. Kommersielle TV-medier har vært anklaget for å levere mindre samfunnsnyttig journalistikk enn allmennkringkastere. Og bladbransjen har vært anklaget for å levere mindre vesentlig og troverdig journalistikk enn dagspressen. Avisjournalistikken kritiseres ofte for å nærme seg den kulørte ukepressens innholdsprofil og dermed forsømme samfunnsansvaret.

Historisk sett har debatten hatt en tendens til å nedvurdere nye mediekanaler. Slik er det også i dagens diskusjon om kvalitetsutviklingen i mediene: Nettjournalistikken blir fremstilt som overfladisk og dårlig sammenlignet med papirjournalistikken. Mobilen blir knapt nevnt som kanal med potensial til å fylle en samfunnsrolle.

Flere studier peker også på at nettjournalistikken har mye å gå på sammenlignet med papiravisene når det gjelder bredde og dybde i journalistikken, slik vi allerede har vært inne på i kapittel 1. Svært mye av nettjournalistikken er basert på klipp og lim i stedet for original rapportering, slik blant annet det danske Nyhetsuke-prosjektet avdekket. Temautvalget er dominert av kjendis‑, sports‑, og blålysnyheter. De gode gravereportasjene og featurejournalistikken hører til sjeldenhetene – i hvert fall hvis vi ser ut over de aller største nettredaksjonene. Det blir hevdet at nettmediet i sin natur er mindre egnet til å levere journalistisk kvalitet enn f.eks papiravisa (se kapittel 3 og 4 for en mer utfyllende diskusjon av dette temaet).

Selv om nettjournalistikken åpenbart har et betydelig forbedringspotensial, vil en tilnærming som avskriver nettet som potensiell bærer av kvalitetsjournalistikk, fjerne oss fra den faktiske medieutviklingen og ignorere kvalitetspotensialet i digital formidling. For å ta det siste først: Teknologisk sett er det mye som taler for at nettet er bedre egnet til å levere kvalitetsjournalistikk enn mer tradisjonelle medieplattformer. Ubegrenset plass og uante lenkemuligheter legger til rette for åpenhet i den journalistiske arbeidsprosessen. Nettjournalistene kan henvise til kilder og bakgrunnsmateriale og dele research med publikum på måter som verken er praktisk eller teknisk mulig i avis eller etermedia. Den interesserte leser kan gå i dybden på bakgrunnsinformasjon og sjekke reporterens etterrettelighet. Det er en etterprøvbarhet og transparens som bygger nettjournalistikkens troverdighet. Nettets åpne og dialogiske natur byr dessuten på muligheter til å involvere leserne i den journalistiske prosessen og gjøre nytte av publikums kunnskap i et omfang som tidligere har vært umulig. Dermed utvikler journalistikk seg fra et rent produkt til prosess, som Jeff Jarvis (2009) formulerer det. Dialog er bærebjelken i denne prosessen og utfordrer journalisten til å kommunisere på nye måter med brukerne – mer direkte og gjerne mer personlig enn det har vært tradisjon for.

Nettet har også presentasjonsmessige styrker som kan tilføre journalistikken særskilt verdi. Her finnes muligheter for å kombinere tekst, bilder, lyd, video og grafikk på måter som går langt utover tradisjonelle mediers rammer for presentasjon og brukeropplevelser. Kombinert med dialog og interaktivitet gir det nettmediet unike muligheter til å engasjere sine brukere.

En ytterligere kvalitet er tilgjengeligheten. Det er spesielt interessant for journalistikk levert på mobilen. Mobilen er med overalt, den treffer brukeren i alle situasjoner. Ikke minst i mikropausene gjennom dagen – når folk står i kassa på Rimi, eller venter på bussen fra eller til jobb. Brukerne våkner og legger seg med smarttelefonen og forventer nyheter tilgjengelig til alle tider. Kvalitet i journalistikken handler i denne sammenhengen også om å være til stede med relevant innhold som treffer brukerne der de er, til enhver tid.

Det bringer oss til mitt andre hovedargument mot å avskrive nettet som formidler av kvalitetsjournalistikk. Selv om Norge fortsatt er i verdensklasse når det gjelder papiravislesing, kan vi ikke ignorere de siste årenes fall i papirkonsum, særlig blant de yngre leserne. Tall fra TNS Gallups Forbruker og Media-måling viser at dekningsgraden til Amedias dagsaviser på papir er nær halvert i aldersgruppa 12 til 19 år i perioden 2006 til 2012: Fra 31 til 17 prosent dekning nasjonalt. Det følger mønsteret til VG som på papir har hatt et fall fra 33 til 16 prosent i den samme aldersgruppa.

Det er altså ikke slik at de massive strukturelle endringene først og fremst rammer de store riksavisene, mens lokalavisene er skjermet. Også i aldersgruppene 20–29 år og 30–39 år faller dekningsgraden markant. De av Amedias dagsaviser som er med i målingen, har i løpet av seksårsperioden redusert dekningsgraden blant 20–29 åringene fra 29 til 16 prosent, åtte prosentpoeng bare de siste tre årene (!). Blant 30–39 åringene, fremtidens kjernelesere og de som tidligere har kommet til papiravisa som nye faste abonnenter, faller lesingen i samme takt: Fra 33 til 21 prosent dekning på seks år, med et betydelig fall fra 2006 til 2012. En markant vekst i lesingen på nett kompenserer for noe av fallet, men ikke alt. Samlet sett mister lokalavisene fotfeste, særlig blant de yngste leserne, mens dekningsgraden blant seniorene over 60 år holder seg langt mer stabil.

Dersom avisene skal fylle samfunnsansvaret er det avgjørende at de ikke forbeholder kvalitetsjournalistikk til papiravisen. Det vil i så tilfelle innebære at vi sementerer et digitalt klasseskille mellom yngre og eldre lesere der vi — satt på spissen — serverer innholdsmessig junkfood til fremtidens kjernepublikum og sparer indrefileten til de eldre. Det er hverken en smart strategi for å posisjonere seg som en troverdig nyhetsleverandør for nye lesere, eller for å oppfylle samfunnsansvaret. Dersom vi skal ta utgangspunkt i publikumsmigrasjonen fra papir til nett, ligger ikke den viktigste utfordringen i å bevare kvalitetsjournalistikken på papir, men å sørge for å få betydelig mer av den på nett.

Det er også nødvendig å problematisere den markedsmessige hensiktsmessigheten av å tilby dårlig journalistisk kvalitet på nettet. Når leserne flytter seg fra analoge til digitale plattformer, ønsker nyhetsmediene selvsagt at de skal komme til deres digitalutgaver. Men da må de tilby godt innhold. I Amedia og bransjen generelt har digitalutviklingen i Nordlys det siste året imponert. Den daglige lesingen av nordlys.no økte med 20.000 i 2012 – uten at papirlesingen gikk tilsvarende ned. Flere aviser har et større frafall av lesere på papir – uten å være i nærheten av veksten i Nordlys. Omfavning av det digitale er redaktør Anders Opdahls oppskrift. Først gjennom økt kvantitet i antall saker som publiseres på nettutgaven med en økning fra ti til femti saker pr døgn. Deretter ved å fokusere på kvalitet – blant annet gjennom dyrking av såkalt lang journalistikk, med én reporter som til enhver tid jobber med tyngre, større saker og artikkelserier, samt featuresaker.

Tilsvarende har vi sett i flere andre aviser. Offensiv satsing på godt innhold og bruk av redaksjonelle ressurser gir uttelling i antall brukere. Så lenge nettutgaven behandles stemoderlig som en annenrangs kanal, ligger det ikke til rette for at den journalistiske kvaliteten skal blomstre digitalt. Det er ikke en effekt av medieplattformens manglende egenskaper eller potensial som bærer av kvalitetsjournalistikk, men først og fremst et resultat av en proteksjonistisk intern papirkultur som holder nettutviklingen tilbake.

Gitt dagens utvikling i publikums- og annonsørmarkedet, tyder alt på at nettsatsingen kommer til å akselerere. I Amedia snakker vi om «det digitale taktskiftet» som beskrivelse av den endringen av tankesett, ressursbruk og journalistisk satsing som lokalavisene er midt oppe eller på full fart inn i. Mer og mer av journalistikken kommer til å utvikles rundt en “nett først”-strategi. Og kanskje før vi aner det – en ”mobil først”- strategi.

I et samfunnsperspektiv er det ikke likegyldig hva plattformene fylles med – hverken i omfang eller innhold. Brukerne er over alt, hele tiden, men vi vet i realiteten lite om hva de får servert og hvordan de reagerer. Her er det et udekket kunnskapsbehov av stor betydning. Forsøket til Mats Svegfors på å dokumentere en negativ kvalitetsutvikling i journalistikken som ble omtalt i forrige kapittel, er imponerende, men samtidig svært mangelfull fordi den hopper bukk over den flermediale virkeligheten mediene og leserne lever i. Skal man dokumentere kvalitetsstatus må alle poster i regnskapet med – det gjelder ikke bare papiraviser, og nettaviser, men også radio- og tv-programmer som er bærere av journalistikk.

Nasjonalt prosjekt for kartlegging og dokumentasjon av kvalitet

Det er et betydelig behov for kvalitetskartlegging og dokumentasjon på det journalistiske området. Mediekonsernene foretar sine markedsanalyser der brukernes kvalitetsoppfatning er en del av det som kartlegges. Men dette er bruddstykkepreget kunnskap som ikke sier noe om den generelle helsetilstanden i bransjen. Den journalistiske helsetilstanden bør overvåkes, måles og rapporteres jevnlig av et uavhengig kompetansemiljø, med forskningsbaserte metoder som sikrer reliable og valide resultater. En slik rapport må også se utover det rene journalistiske produktet og arbeidet. Den må belyse utviklingstrekk på mediemarkedet som påvirker journalistikkens rammevilkår. Det vil i stor grad handle om å samle og analysere empiri som finnes tilgjengelig. I tillegg er det nødvendig å gjøre eget undersøkelsesarbeid for å dekke de områdene der det i dag ikke finnes data tilgjengelig. Dette arbeidet foreslås konsentrert rundt følgende hovedområder – inspirert blant annet av den amerikanske State of The News Media-rapporten utarbeidet i regi av The Pew Research Center’s Project for Excellence in Journalism.

• Innhold – kartlegging av nyhetsmedienes innholdsproduksjon basert på en omfattende innholdsanalyse.
• Interessentgrupper – kartlegging av holdninger til journalistisk kvalitet og kvalitetsutviklingen blant brukere, produsenter og kilder.
• Brukermønstre – analyse av data om mediebruk basert på tall fra SSB, TNS Gallup og MBL. Her finnes mye faktamateriell samlet og tilgjengelig i Medienorge-databasen til Universitetet i Bergen, Kulturdepartementet og Nordicom.
• Medieøkonomi – tilsvarende analyse av fakta om den medieøkonomiske utviklingen basert på tilgjengelige data fra IRM, Mediebyråforeningen, Nielsen Media Research, samt opplysninger fra Medietilsynet om pressestøtte og økonomitall fra avisene. Faktamaterialet finnes allerede samlet på Medienorge-nettsiden, men bør oppdateres raskere.
• Eierskap, konsesjoner etc. – fakta om juridiske og eiermessige rammevilkår basert på informasjon fra Medietilsynet/mediefakta.
• PFU – årsoppsummering og statistikk over arbeidet i Pressens Faglige Utvalg. Antall klager, fellelser og frifinnelser med statistikk over type brudd etc. Dette er tilgjengelig på PFUs nettsider og er allerede inkorporert som et element i Norsk Redaktørforenings årlige redaksjonelle rapport.

Som det allerede fremgår av gjennomgangen, er det mange samarbeidspartnere og miljøer som bør trekkes inn i et slikt arbeid. Men det trengs et fagmiljø som kan lede arbeidet og sørge for kontinuitet. Dette arbeidet krever finansiering. Med tanke på de investeringer det offentlige gjør for å sikre journalistikken, vil vi argumentere for at en del av pressestøtten øremerkes til et slikt dokumentasjonsarbeid.

(Forslaget om et nasjonalt prosjekt for kartlegging og dokumentasjon av kvalitet er hentet fra kapittel 7 i rapporten. Red.anm.)

Referanser

Oversikt over litteratur referert til i teksten. Øvrige referanser er gitt som lenker til eksterne sider.

Hovden, J.F.: “Oppdragarar, granskarar, speglarar og agnostikarar. Skisse til ein norsk journalisttypologi”, i Allern og Roppen (red.) Det journalistiske samfunnsoppdraget. Høyskoleforlaget, Kristiansand, 2010
Jarvis, J: What Would Google Do? HarperCollins Publishers, New York, 2009
Kovach, B. og Rosenstiel, T.: The Elements of Journalism – What Newspeople Should Know and the Public Should Expect. Three Rivers Press, New York, 2007
McQuail, D.: Media Performance, Mass Communication and the Public Interest. SAGE, London, 1992
Olsen, Ragnhild K.: Måling av redaksjonell kvalitet. Verktøykasse for kvalitetsmåling i pressen. IJrapport, 2006
Røe Mathiesen, Birgit: Lokaljournalistikk; blind patriotisme eller kritisk korrektiv? IJ-forlaget, 2010
Wyss, V.: Redaktionelles Qualitätsmanagement: Ziele, Normen, Ressourcen. UVK, Konstanz, 2002