På denne bloggen vil vi med jevne mellomrom publisere utvalgte dypdykk i den rike, komplekse og egentlig uuttømmelige beretningen om vår offentlighets historie. Tekstene vil presentere og problematisere enkelte hendelser, epoker og fenomen med betydning for den offentlige samtalens utvikling i Norge – helt fra da de første tidsskriftene ble trykket på 1660-tallet og frem til dagens digitale tider. Det kan også komme innlegg som tar for seg mer teoretiske problemstillinger. Noen av innleggene vil fungere som smakebiter fra det kommende bokverket, mens andre vil publiseres eksklusivt på Vox Publica. Vi vil også dekke enkelte arrangement i regi av prosjektet.

«17. mai 1893» av Christian Krohg

Vi forstår offentlighetshistorien som et grunnleggende element i historien om demokratiet både som samfunnsform og som styreform. I en demokratisk samfunnsform er offentligheten – i skarp kontrast til i totalitære regimer – til stede i ytrings- og informasjonsfriheten som oppleves konkret i alt fra daglige samtaler til et fritt og bredt kulturtilbud i og utenfor diverse (masse)medier. Som et grunnleggende element i en demokratisk styreform karakteriseres offentligheten ved en åpen, mangfoldig samtale om saker av felles interesse for samfunnets medlemmer både i den politiske og i den kulturelle delen, som det er flytende grenser mellom.

Gjennom hele fremstillingen vil politiske myndigheters ulike reguleringer av offentligheten bli belyst gjennom så vel demokratiteoretiske som juridiske betraktningsmåter, med ytringsfrihetens vilkår som sentral målestokk. Særlig danner Jürgen Habermas’ arbeid om offentlighetens strukturforvandling et viktig teoretisk utgangspunkt i de små og store fortellinger om Norsk offentlighets historie. Samtidig søker vi å tilby nye og nyanserte perspektiv på Habermas’ tradisjonelle forfallshistorie om utviklingen fra en borgerlig, sosialt avgrenset og argumenterende offentlighet til en bred, institusjonalisert og polarisert offentlighet. Heller enn å tenke, som Habermas gjorde i 1962, at den resonnerende offentlige samtale forfaller og erstattes av tautrekking mellom organiserte samfunnsinteresser, kan en betrakte offentlighetens historie som preget av et varierende spenningsforhold og en varierende balanse mellom deliberasjon og mobilisering. Offentligheten kan samtidig være en arena for saklige og argumentasjonstuftede ordskifter og en mobiliseringskanal for (et ofte passivt) publikums støtte til bestemte ideologier og verdier i drakamper mellom etablerte samfunnsinteresser – og over tid kan vektfordelingen mellom de to aspektene forandres. Betyr digitalisering og sosiale medier etter den kalde krigens slutt en ny “gullalder” for deliberasjonen? Et annet grunnleggende spørsmål handler om historiske deltakelses- og ekskluderingskriterier i vår offentlighet. Hvordan vil ulike politiske, sosiale og teknologiske krefter – mer eller mindre uavhengig av hverandre – skape nye rammer for hva slags aktører og strømninger som får plass i det offentlige rom?

Bloggens første bidrag tar særlig for seg dette sistnevnte spenningsforholdet, og viser hvordan Grunnlovens trykkefrihetsparagraf åpnet opp for nye opposisjonelle røster og nye ideologiske skillelinjer i den trykte norske offentligheten, samt hvordan kong Carl Johans politiske virkemiddel motarbeidet en slik utvikling.

Følg med!

Begrepet offentlig rom brukes imidlertid også som metafor, og betyr da gjerne det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt. Brukt på denne måten refererer ikke offentlig rom nødvendigvis til en fysisk ramme.

Rom for allmennheten

Offentlig stammer i likhet med offentlighet fra det tyske “offen”, altså åpen. Den etymologiske substansen i begrepet tegner derfor et avriss som er ganske konkret. I den juridiske betydningen av offentlig rom – et rom eller territorium som alle har tilgang til – skal “alle” forstås bokstavelig. I sin mest idealistiske forstand er et offentlig rom også tilpasset brukere som normalt sett ville vært forhindret fra å bruke det, det være seg av fysiske, mentale, sosiale, kulturelle eller politiske årsaker. I denne forstand er for eksempel Hardangervidda et rom med stor grad av offentlighet – allemannsretten sikrer at allmennheten har adgang. Typiske rom som er svært offentlige vil derfor være parker, torg og strender som er åpne for allmennheten. Den rent juridiske forståelsen av offentlighet utelukker likevel sentrale aspekter av hva et offentlig rom kan være.

Begrepet offentlig rom bærer preg av å være en instruksjon om noe som gir plass til mennesker – eventuelt andre løse og bevegelige strukturer – og da gjerne med et formål som er knyttet til sivilsamfunnets sysler.

Hardangervidda er for eksempel for de aller flestes vedkommende et rom der det ikke foregår deliberative praksiser, det er sjelden en arena for diskusjon og sosialt samvær. Et offentlig rom slik det fremtrer i samfunnsvitenskapen er for det aller meste et fysisk rom der diskusjoner og samtaler konstituerer deltagerne som deltagere i noe større enn denne fysiske avgrensede enheten. Et offentlig rom er i denne tradisjonen forstått som en samfunnsbyggende enhet, som en arena for sivilsamfunnet.

Historisk bakgrunn

En vesentlig inspirasjon for begrepet offentlig rom kommer fra Jürgen Habermas. I hans avhandling Borgerlig offentlighet fremmes påstanden om at det har eksistert tre typer offentlighet, eller i alle fall tre typer ideell offentlighet. Den første var den førmoderne offentligheten i antikken, i bystaten – i polis. Her diskuterte borgerne saker av interesse på torget – agoraen – og avgjorde dem i folkeforsamlingen der de representerte seg selv, og ingen andre. Dette var en form for direktedemokrati. Den andre var den føydale offentligheten, som var preget av at det ikke var noen forskjell mellom privat og offentlig sfære. Kongen holdt makten og representerte den. Han verken ytret seg eller styrte gjennom et maktdelingsprinsipp. Han var alltid privat og alltid offentlig. Det tredje offentlighets-idealet var en borgerlig-kritisk offentlighet som vokste fram på 1700-tallet som en dynamisk sfære for det ekspanderende borgerskapet. Denne typen offentlighet var ikke orientert mot representativitet, men mot en type debatt som var preget av opplysningstidens idealer der målet var den fornuftige løsningen. Denne forståelsen av at det finnes noe som er felles, som er større, bedre og sannere enn enkeltmenneskers interesser, skaper grobunn for det moderne demokratiet, og en slik borgerlig-kritisk offentlighet medierer mellom den private sonen og samfunnets politiske overbyggende institusjoner.

I sin beskrivelse av 1700-tallet bruker Habermas kaffehusenes fremvekst i London som et eksempel på at en borgerlig offentlighet ble født og fungerte. Dette var steder der mennesker måtte legge igjen sin rang og status ved inngangsdøren. Enkelte av kaffehusene hadde til og med formalisert denne idealismen, og hadde et sett av regler som instruerte gjestene til å alltid engasjere seg i debatter, og som klargjorde at andre momenter enn argumenter ikke kunne aksepteres. Rent empirisk stemmer det at en rekke kaffehus ble viktige i utviklingen mot et mer demokratisk samfunn og at debattkulturen i dem var av en slik at art at begrepet om en borgerlig-kritisk offentlighet lar seg bruke også som beskrivelse av en faktisk tilstand. Blant annet ble flere av dem omdannet til mer formelle institusjoner. For eksempel ble The Oxford Coffee Club etter hvert The British Royal Society. Kaffehuset Lloyd’s – der skippere samlet seg – ble med tiden skipsfartsavisen Lloyd’s List og forsikringsselskapet Lloyd’s. Habermas’ forestilling om at “herredømmefrie dialoger” ble gjødslet i disse omgivelsene stemmer, men det han unngår å bemerke er at flertallet av disse kaffehusene ikke hadde dette bumerket og var rensket for en så elevert debattform. Imidlertid er det slik at de historiske eksemplene til Jürgen Habermas har vært vesentlige for utviklingen av teorier omkring offentlige rom. Hos ham blir ikke sjelden offentlighet noe som utspiller seg i et offentlig rom.

Hos Habermas er betydningen av nøytral mark ikke uvesentlig. Et territorium der ingen har noen vesentlige fortrinn gjør at tanken og talen får frie kår fordi “alle” blir likeverdige her. Det offentlige rommet gir denne muligheten gjennom å være institusjonalisert som nøytral mark, “ingen” (med unntak av staten eller det offentlige) – altså alle – eier et slikt rom. Denne kombinasjonen av at det er alles, men også ingens, er dets fortrinn, og kjernen i hva det vil si å være et offentlig rom. Nå betyr ikke det at et slikt rom er rangeringsfritt og at sosiale distinksjoner forsvinner i et slikt territorium. Imidlertid er dette det beste av alle mulige steder for en herredømmefri dialog, og slik blir hos Habermas den sosiale utopien om et rangeringsfritt rom materialisert nettopp i disse offentlige romlige strukturene – som for eksempel kaffehuset utgjør.

Teaterscene og intimitetstyranni

I boka The Fall of Public Man (1974) presenterer Richard Sennett en teori om at utviklingen av det offentlige rom er et resultat av det offentlige livet som oppstår gjennom transformasjonen av det økonomiske systemet på 1800-tallet.

Etter Sennetts syn var offentligheten i opplysningens tidsalder preget av en balanse mellom det private og det offentlige. Det var en form for orden der det offentlige livet hadde en avsondret, men også konkret oppgave. Det er slik at i det offentlige kan personen omgåes fremmede og forskjellighet med en form for profesjonalitet, det er som om det offentlige rommet hos Sennett er et romlig fellesskap der alle deltagerne er klar over at de er skuespillere på en scene. De skal ikke være autentiske og opprinnelige, de skal ikke si akkurat hva de mener. De skal delta i en samfunnshandling der målet er prosessen, der det ikke ligger et ønske til grunn om å være den man “er”, rett og slett fordi denne sosiale konstruksjonen ikke anerkjenner det som et gyldig prinsipp utenfor den private sfære. Det er maskeraden og teateret som blir den sosiale koden ute i det territoriet som er åpent – offentlig.

Fremveksten av en industriell kapitalisme, av en gryende sekularisering, endrer på dette. Det er selve modernitetens innpass i bylivet som skaper endring. Det er den nye tids krav til enhet og autentisitet som ødelegger det mer frie og teatralske bylivet som 1700-tallet var preget av. Den nye økonomiske ordenen bryter ned de klassiske parameterne for atferd. Den nye tiden er preget av at de økonomiske strukturene tillater klassevandringer, og derfor blir det paradoksalt nok viktigere å vise hvilke klasse man tilhører, eller i det minste streber etter å tilhøre. Når graden av flytende sosiale posisjoner øker, blir behovet for å etablere en ekthet og troverdighet i forhold til sin egen posisjon viktigere for den enkelte. Den nye friheten til å endre livsløp reder grunnen for et mer stivnet sosialt liv, der individene får sin offentlige rolle ut fra økonomiske posisjoner, og der de offentlige rommene blir mer lukket. Sennett innfører begrepet “intimitetstyranni” for å beskrive denne utviklingen. Her er det å “by på seg selv” og å “stå fram” strategier som blir konvensjonelle. Det er menneskets krav om inderlighet som smelter sammen med ønsket om å predikere sannhet, som bidrar til at det private får en rolle i det offentlige.

Modernistisk arkitektur og konsekvenser for offentlig rom

Et tiår før Sennett problematiserte det fysiske offentlige rommet, lanserte Jane Jacobs sin analyse av de amerikanske byene og bylivet. I boka The Death and Life of Great American Cities fra 1961, trekker hun opp en debatt om modernismen som arkitektur og som byplanleggingsideal. Jacobs er entydig negativ til de endringene som modernismen medfører for byutviklingen gjennom 1900-tallet. I denne sammenhengen er det spesielt relevant å henvise til hennes kritikk av hvordan nye planidealer og arkitektur ødelegger de offentlige rommene.

Jacobs’ syn på hva offentlig rom er ligger svært nært Sennetts. Hun frykter også at intimitetstyranniet ødelegger hva et offentlig rom kan være. Det tilbakevendende kravet om harmoni og samvær, om glede og hygge i det offentlige rommet er etter hennes syn destruktivt. Et offentlig rom må ivareta hensynet til forskjellighet i så vel uttrykk som økonomisk og kulturell bakgrunn. Etter hennes syn er et offentlig rom som ikke åpner opp for forskjellighet i realiteten ikke offentlig. Kravet om å være ensartet vil resultere i tilbakevending til det private og til en oppgivelse av den forskjelligheten som en gatestump eller et torg kan oppvise. Jacobs er heller ikke blind for at de bakenforliggende økonomiske strukturene har endret det offentlige rommets karakter. Hennes referanser er først og fremst USA, og det som skjer når byene blir økonomisk og teknisk rasjonelt segregert og soneinndelt.

Etter Jacobs’ syn er det den uformelle overvåkningen av en gate – gjennom det sosiale livet i tilknytning til den og i den – som skaper et godt byrom, og slik sett gjør den til et offentlig rom. Hennes påstander har en form for selvinnlysende begrunnelser. Hun hevder at for at et byrom skal være et velfungerende offentlig rom, må det tilfredsstille krav: a) det foregår en form for kontinuerlig aktivitet der, b) det er “eyes upon the street, eyes belonging to those we might call the natural proprietors of the street” og c) et klart skille mellom hva som er offentlig og hva som er privat rom, og det må være en selvinnlysende grensedragning, en som ingen som er i det offentlige rommet er usikker på.

Shoppingsentre og kollektivknutepunkter

Nyere teoretikere på feltet har forsøkt å etablere sterkt normative teorier – i Jacobs’ tradisjon –, men har åpnet for at offentligheter også kan oppstå i rom som er skapt av andre romlige konstruksjoner enn de som finnes i de klassiske byformene fra 1800-tallet. Eksempelvis har Maarten Hajer og Arnold Reijndorp i boka In Search of the New Public Domain utgitt i 2001 fremmet påstanden om at offentlige rom i økende grad er steder der mennesker er i transitt – kollektivknutepunkter, shoppingsentre etc. Etter deres syn er det her forskjelligheten og det mellommenneskelige i daglige møter åpenbarer seg. Ergo er det den fysiske utformingen av disse rommene som avgjør om det virkelig blir offentlighet ut av dem og ikke bare store menneskemengder.

En offentlighet har eksistert og eksisterer i de fleste tenkelige samfunn, i den grad de har skilt mellom livet i husholdningen på den ene siden og livet på diverse arenaer for fellesskapet utenfor den egne, hjemlige. Markeder, landsbymøter, religiøse ritualer, sammenstimlingen på kirkebakken etter søndagens høymesse, folkemassen foran slottet der en ny kongelig beslutning blir bekjentgjort – alt dette kan forstås som enklere, førmoderne samfunns varianter av den offentlighet som historisk vokste fram ved etableringen av det borgerlige, kapitalistiske samfunnet i Vest-Europa. Dette samfunnet var nettopp det første som, i tråd med modernitetens allmenne tendens til samfunnsmessig differensiering, skilte skarpt mellom det offentlige og det private området, et offentlig liv og et privatliv, i tydelig kontrast til for eksempel livet ved Solkongen Ludvig 14.s hoff, der den kongelige av- og påkledning skal ha vært en offentlig begivenhet.

Offentligheten har interessert samfunnsforskere og filosofer av mange slag. To tidlige bidrag i forrige århundre er kanskje spesielt verdt å nevne. Begge ble utgitt i 1922: Sosiologipioneren Ferdinand Tönnies’ Kritik der öffentlichen Meinung og journalisten Walter Lippmanns Public Opinion. Den sistnevnte hevdet at offentligheten nå var ubrukelig som utgangspunkt for politisk ledelse. Samfunnet var blitt så komplekst at folk flest manglet tilstrekkelig innsikt og lett lot seg manipulere. Følgelig måtte eksperter ta over styringen av sine respektive fagfelt. Tönnies betraktet på sin side offentligheten, som den frie pressen konstituerte, som et tredje strukturerende prinsipp i moderne samfunn, mellom staten og markedet. Dannelsen av en offentlig mening representerer en nedbrytning av tradisjonsbaserte og religiøse oppfatninger og normer, den fostrer refleksivitet, og utvikler offentlige vurderinger av politiske målsetninger samt metoder for å nå disse. Den offentlige mening feller dommer over statens handlinger og avslører maktmisbruk. Slik representerer den en videreføring av det store opplysningsprosjektet.

Mye av Tönnies’ forståelse kan en si gjenfinnes hos den som nå regnes som offentlighetens fremste teoretiker, den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Han framhever i sin nå klassiske studie Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962; norsk utgave 1971 med tittelen Borgerlig offentlighet) at markedsøkonomien var ”motoren” som drev fram utviklingen av en offentlighet. Dette henger sammen med at det framvoksende, ressurssterke borgerskapet i 1700-tallets Europa hadde behov for å beskytte seg og sine økonomiske interesser mot vilkårlige beslutninger fra mer og mindre eneveldige fyrster. De trengte fornuft og forutsigbarhet når det gjaldt de mange samfunnsmessige forutsetningene for deres virksomhet. Fordi de i den private, økonomiske sfæren konkurrerte, hadde de ikke minst bruk for en offentlig sfære der de kom fram til hva som var til deres felles beste når det gjaldt statlige tiltak.

Offentligheten som vokste fram i løpet av 1700-tallet var, ifølge Habermas, i første omgang en litterær eller kulturell offentlighet, som den politiske offentlighet så å si vokste ut av. Offentligheten besto av en rekke ulike scener og institusjoner, fra kaffehus, teatre og romaner til aviser og møter. Der ble det skapt en offentlig opinion om moralske og politiske spørsmål, gjennom drøftinger hvor de beste argumentene skulle være avgjørende, ikke private økonomiske ressurser, status, familieforbindelser eller lignende. Lovgivning og statlig aktivitet eller passivitet skulle da i prinsippet baseres på denne opinionen.

Borgerskapet var sosialhistorisk sett, blant annet på bakgrunn av dets forståelse av det private området, også bærere av visse ideer om enkeltmennesket, individet, og dets fri- og rettigheter. Disse ideene var historisk nye, selv om de klart nok hadde røtter bakover til renessansen og det man har ment ble gjenfødt der – antikken. Det er slik en historisk sammenheng mellom offentlighet, demokrati og ideer om menneskeretter.

Habermas’ framstilling av den “klassiske” borgerlige offentligheten la sterk vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, dette at alle de deltakende borgerne, som alle var menn med dannelse og eiendom, lyttet til hverandre og var villige til å oppgi sine opprinnelige synspunkter om de ble møtt med overbevisende argumenter. I denne framstillingen, fra 1962, framsto det nærmest som et forfall at det ble dannet politiske partier og bevegelser som arbeiderbevegelsen, fordi de åpenbart representerte bestemte interesser i det “private”, økonomiske området. I den grad det der rådde uforsonlige interessemotsetninger, måtte nå også offentligheten gå over fra å handle om argumentasjon som skulle føre til konsensus, til å dreie seg om tautrekking, mobilisering og kompromisser. I en slik offentlighet har ”kjøttvekta”, antallet mennesker som støtter et synspunkt, samt økonomiske ressurser som kan mobiliseres, stor betydning uansett om synspunktet overbevisende kan forsvares som fornuftig og moralsk riktig. Argumentenes kraft får mindre betydning.

Selv om en kan forstå logikken i dette resonnementet, vil de færreste nå beklage at de mannlige eiendomsbesitternes dannede diskusjoner ble forkludret av organiserte lønnsarbeidere og kvinner av alle sosiale klasser. Spørsmålet om hvor og hvordan grensene skal trekkes mellom et privat og et offentlig område har vært diskutert fra mange synsvinkler. Men særlig den feministiske kritikken av Habermas’ opprinnelige offentlighetsteori, framført av Nancy Fraser og andre, har vært viktig, også for Habermas selv. Han har akseptert mange av kritikernes argumenter og endret syn, både på dette og andre sentrale områder.

Medier av alle slag, fra teateret til avisen, fra diktsamlingen til radio, film, fjernsyn og internett, har alltid vært av grunnleggende betydning for offentlighetens former og innhold. Selve hovedtesen i Habermas’ bok er at det har foregått en strukturell forandring av offentligheten som han kaller en “reføydalisering”. I dette ligger det at reelle diskusjoner, der deltakerne er innstilt på å oppgi sitt opprinnelige synspunkt hvis de møter gode nok argumenter, ikke lenger foregår i den mediedominerte offentligheten. Slike diskusjoner, der standpunkter og politiske linjer utformes, foregår nå stort sett i lukkede fora, er påstanden. Offentligheten er et rom der oppfatninger og politiske tiltak ikke blir utviklet, bare proklamert og propagert for – slik det også var i det føydale samfunnets representative offentlighet. I medienes offentlighet arrangeres all debatt som scenisk underholdning, det vil si som boksekamper mellom på forhånd fastlagte standpunkter. Publikum har tilsvarende gått fra å være “resonnerende” til å bli “konsumerende”.

Mange vil kunne akseptere noe av dette som gyldige karakteristikker av i det minste noen aspekter ved dagens offentlighet. I dette ligger også noe av styrken i Habermas’ opprinnelige offentlighetsteori: Den bygger på og framhever et sett av normer for offentlighetens og følgelig medienes funksjoner som fortsatt aksepteres av de fleste involverte. Vær Varsom–plakaten dreier seg for eksempel om saklighetskrav, om å respektere skillet mellom et privat og et offentlig område og andre ting som Habermas’ historiske offentlighetsteori kan sies å handle om. En hovedhensikt med kulturpolitikken, fra pressestøtten og kringkastingslisensen til teater- og litteratursubsidier, er nettopp å beskytte og støtte opp om en mangfoldig og levende offentlighet som ville vært mer ensartet og mindre åpen om rene markedsøkonomiske prinsipper hadde fått være alene om å bestemme hva slags ytringer som skal høres.

Verdien av teorien ligger ikke egentlig i at den er en korrekt empirisk framstilling av offentlighetens historiske utvikling i Europa. Den ligger primært i at den leverer en bredt akseptert målestokk for offentlighetens kvaliteter og demokratiske funksjoner.

Med internett og digitale medier oppstår det i prinsippet nye muligheter for realisering av noen av de klassiske offentlighetsidealene. Særlig har man framhevet den økte mulighet enhver med datamaskin og internettadgang nå har til å være aktiv deltaker i offentlige ordskifter, gjennom for eksempel innlegg i mangfoldet av diskusjoner som til enhver tid foregår og gjennom blogging. Andre har framhevet at internett og digital kringkasting gjør det mye lettere enn før å velge bort alt man ikke tror man liker og alle synspunkt man er uenig i. Dermed dannes det ensartede grupper der en ifølge en del sosialpsykologisk forskning kan vente at den mest ekstreme varianten av det felles standpunktet vinner fram.

Gode innvendinger kan reises mot både de mest optimistiske og de mest pessimistiske av disse oppfatningene. Her er det mye som er usikkert. Utviklingen vil uansett bli målt opp mot etiske og politiske idealer som er knyttet til den ”klassiske” borgerlige offentligheten slik Habermas i sin tid beskrev den.