Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”

Brev gir håp for forfulgte

Skriv for Liv- kampanjen er ifølge Amnesty verdens største menneskerettighetsarrangement og arrangeres i år for ellevte gang. Kampanjen starter 6. desember og pågår i ti dager. Den er lagt opp som en brevskrivingsmaraton der hver enkelt deltaker bidrar med å legge press på myndigheter og vise solidaritet med mennesker som er utsatt for menneskerettighetsbrudd.

Kareem Amer, blogger og fribyforfatter i Bergen (foto: Emma Gerritsen).

Etter å ha deltatt sporadisk fem ganger, har Amnesty Vest nå gjort begivenheten til en del av sin handlingsplan, og avholder ulike arrangement i perioden.

— Det er to hovedgrunner til det, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

— Den ene er at vi ser at brev hjelper til å snu situasjoner fra ille til det bedre, og noen ganger fører til løslatelse. Og den andre grunnen er at også de pårørende får vite at det finnes mennesker der ute som støtter dem. Dette gir håp både for de som er utsatt for brudd, men også de rundt.

For Amer er begivenheten både viktig og personlig. Han mottok selv tusenvis av brev fra folk rundt om i verden da han satt innesperret.

— Det minner meg på den tiden jeg var innsatt. Blant annet Amnesty jobbet for min sak og jeg fikk mange tusen hilsener av mennesker jeg ikke kjenner, men som viste sin støtte. Det hjalp meg veldig, sier Amer, og fortsetter:

— De prøver å knekke deg mentalt i fengslet, blant annet ved å isolere deg helt. Brevene minner en på at det er mange mennesker som kjemper ens sak, og det gir håp og styrke. Det er i grunn ikke løslatelse som er viktigst, men din psykiske helse. Knekker du, er det for sent uansett.

Ulike skjebner — felles stemme

I år fokuserer Amnesty på seks enkeltsaker i seks forskjellige land. Alle sakene har til felles at mennesker er eller har blitt fengslet fordi de bruker sin stemme til å si ifra om uverdige forhold. Amer var en gang blant dem og har opplevd det på kroppen, bokstavelig talt. I samtalen på biblioteket 10. desember er dette et tema han kommer til å fokusere på.

— Mange sitter innesperret og blir torturert for å ha brukt sin stemme, sier Amer, som selv setter ytringsfriheten svært høyt.

— Alle som kjemper for ytringsfrihet får inspirasjon innenfra, legger han til.

Amer forteller at han vokste opp i en svært konservativ familie i Alexandria, der den eneste kilden til kunnskap var religiøse skrifter, og religiøse skoler og universitet var en selvfølge. Han studerte sharia- og rettslære på al-Azhar-universitetet, og fant etter hvert veien til biblioteker og internett, der han oppdaget en annen verden og alternative ideer som inspirerte ham til å skrive.

— Jeg ønsket å forandre samfunnet som helhet. Det var så mye jeg var uenig med, og jeg fant etter hvert ut at det eneste jeg kunne gjøre var å si ifra om hvorfor jeg ikke var enig. Det var først i 2005 at jeg oppdaget bloggen, og dette ga meg rom til å skrive om uretten i landet mitt slik jeg selv ville, i tillegg til å spre det i både den reelle og virtuelle verden. Dette fikk uunngåelige konsekvenser, som satt min tro på prøve.

Kan du utdype dette?

— I fengslet forsøkte de å ta fra meg alt, men det eneste de ikke klarte å ta fra meg var min tro. På sett og vis fikk jeg testet om jeg virkelig sto for overbevisningen om at ytringsfrihet er en menneskerett, slik jeg alltid har hevdet. Det klarte jeg, og da følte jeg meg virkelig fri. Det å være fri er å føle at man ikke har noe å tape.

Viktigheten av ytringsfrihet

Amer fortsetter sitt arbeid med å spre budskapet om ytringsfrihetens betydning, og skriver blant annet en bok om sine erfaringer. Men først er det brevskriving for Amnesty som står for tur, og han vil skrive til både kjente og ukjente som er i tilsvarende situasjon som han var i.

— I Egypt blir man fengslet for kritikk av presidenten og religionen, og selv om situasjonen er forverret, er mennesker i andre land mer utsatt og må bøte med livet for det samme. Disse menneskene som trosser regimer til tross for konsekvensene har et enormt mot, og bør vite at de ikke er alene. Jeg skal selv bidra til kampanjen og håper at mange gjør det samme, avslutter han.

Dommen på fire års fengsel for Abdul Kareem Suleiman Amer for artikler han skrev på sin personlige blogg kan ha sjokkert mange rundt om i verden, men treffer egyptiske bloggere desto hardere.

Kareem ble dømt av en domstol i Alexandria til fire år i fengsel – tre for blasfemi mot islam og ett for å ha fornærmet Egypts president Mubarak.

En internasjonal kampanje arbeider for Kareem Amer (illustrasjon: freekareem.org).

For bloggeren Ala’a Abdulfattah, som selv ble fengslet i fjor for politisk aktivisme, er det det ene året Kareem fikk for å ha fornærmet presidenten som var mest sjokkerende:

Det fortelles om en mann som en dag bestemte seg for å forsøke å bli president. Det hemmelige politiet fanget ham og spurte om han var en idiot. Mannen svarte: Er det et krav? Jeg skulle ønske at de som arbeider mot Abdul Kareems rettssak og fengsling kunne fokusere litt mer på denne detaljen om at han skal tilbringe et år i fengsel for å fornærme presidenten (…) Jeg håper du tenker på hvor mange andre mennesker i Egypt denne unnskyldningen vil bli brukt mot når en dom som denne kan avsies uten noe særlig støy.

En annen blogger, “Frihet for egyptere”, er enig i Abdulfattahs konklusjon om at nå som Kareem er i fengsel, kan det samme ramme andre i Egypt:

Det er virkelig trist! Egypt danner en farlig presedens ved å tiltale og dømme nettskribenter og bloggere når andre land arbeider med å øke takhøyden for ytringsfriheten. Og den største katastrofen er at saken ikke dreier seg om å være enig eller uenig med Kareem Amers blogg, den virkelige skuffelsen er at mange mennesker støtter fengslingen av Kareem, inkludert familien hans. De forstår ikke at uansett hvor de står i politiske og religiøse spørsmål, står de for tur nå… Jeg er ikke sjokkert, men trist.

Etter å ha gått igjennom noen av kommentarene internasjonale organisasjoner og menneskerettighetsgrupper har kommet med, skriver Ibn Ad Dunya om religion og ytringsfrihet:

Det folk oppfatter som et forsvar for religion eller forsvar av bildet av Egypt i verden, er ikke bra men et tegn på svakhet. Religionene (islam så vel som kristendommen) trenger ikke beskyttelse. Religion er i seg selv større enn noen av oss til sammen, og begge de to religionene har gjennomlevd langt verre tider enn dette. Det er vi som trenger religionen, ikke motsatt, og islam trues ikke som religion eller sivilisasjon av al Qaida, Danmark, Salman Rushdie, paven eller andre (…), og i hvert fall ikke av en enkelt blogger som Kareem, akkurat som kristendommen ikke trues av tekstene til en Muhammad Emara…

Bloggeren Yasmin Amin tar for seg i detalj akkurat hva det er Kareem har skrevet og hva som førte til fengselsdommen:

Det siste innlegget på hans ulykksalige blogg er datert 28. oktober 2006, da han nevner at han har mottatt en stevning om å komme til politistasjonen i forbindelse med etterforskningen av saken mot ham. Anklagene mot ham, skriver han, er gjenferdet fra Al-Azhar-universitetet som hjemsøker ham, til tross for at han har fått sine utvisningspapirer fra universitetet allerede. Han nevner andre størrelser og intellektuelle som ble berørt av Al-Azhars forbannelse, som han kaller det, og som ble tvunget til enten å ta avstand fra sine ideer eller flykte fra landet eller bøte med livet, slik som Nasr Hamed Abu Zeid, Dr. Ahmed Sobhy Mansour, Nawal El Saadawi eller Ahmed El Shahawy og Farag Fouda. Han skriver at dette bare styrker hans mot og besluttsomhet. Etter det siste innlegget ble han arrestert og satt i varetekt, og han har uten tvil gått gjennom et helvete. Vi har alle sett nok videoer på YouTube om hva som foregår på egyptiske politistasjoner til å vite at varetektsperioden hans der antakelig var et mareritt – for å si det pent. Visitter fra familien eller advokatene hans var forbudt.

Amin skriver at Kareem skrev om bruken av religion til å undertrykke kvinner på alle livsområder.

Kareem protesterer mot at jenter ikke får utdanning, at de ikke får lov til å arbeide i visse profesjoner og fagfelter. Han fordømmer omskjæring av kvinner og kjønnslemlestelse som enda en form for undertrykking. Han kritiserer at mindreårige jenter giftes bort og skriver lidenskapelig om å få en slutt på vold i hjemmet. Disse synspunktene har tidligere skaffet ham problemer med Al-Azhar-universitetet og stormuftien.

Amin oppsummerer videre innholdet i Kareems blogg. Hun konkluderer slik:

Utrolig nok sier den egyptiske grunnlovens kapittel tre, som dreier seg om friheter, rettigheter og plikter i offentligheten, dette i paragraf 47: “Ytringsfriheten skal være garantert. Hvert individ skal ha retten til å si sin mening og publisere den verbalt, som tekst, i fotografier eller i andre ytringsformer innenfor lovens rammer. Kritikk (…) skal garantere det nasjonale fellesskapets sikkerhet.”

Det er akkurat dette Kareem har gjort. Han brukte sin ytringsfrihet. Han tok sin rett til å si sin mening alvorlig og trodde nok på den til å uttrykke den på internett i en offentlig tilgjengelig blogg. Etter min mening levde Kareem opp til både sin egen integritet og prinsipper såvel som sin religion. I presentasjonen av seg selv skrev Kareem at han så fram til å hjelpe menneskeheten mot alle former for undertrykkelse. Koranen ber de troende inntrengende om å stå opp mot urett, og det er akkurat det Kareem har gjort.

Enda en gang har en religiøs institusjon blandet sammen seg selv og Gud: istedenfor å se at de selv er en del av problemet, tolker de enhver kritikk av institusjonene som kritikk av Allah, mens Kareem bare gjorde det som Allah har sagt at alle muslimer skal gjøre: [4:135]: “O you who believe! be maintainers of justice, bearers of witness of Allah’s sake, though it may be against your own selves or (your) parents or near relatives; if he be rich or poor, Allah is nearer to them both in compassion; therefore do not follow (your) low desires, lest you deviate; and if you swerve or turn aside, then surely Allah is aware of what you do.”

Artikkelen er opprinnelig publisert på engelsk på nettstedet Global Voices Online under en Creative Commons-lisens som tillater viderepublisering. Artikkelen er noe forkortet. (Oversatt av Olav Anders Øvrebø).

Se også:

• Reuters: Egypt’s bloggers test state media control
• En rekke videoer som viser egyptisk politivold er blitt lastet opp på YouTube.