Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant også mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

Aksept for krenkelser

I debatter om ytringsfrihet fremheves det frie ord som avgjørende for å kunne rette kritikk mot statsmakt og religiøse autoriteter, mens bildet gjerne blir mer komplisert når det er snakk om kritikk eller krenkelse av enkeltindivider og grupper.

Vår undersøkelse viser at dette gjenspeiles i befolkningens holdninger. Mens 46 prosent svarer at de aksepterer ytringer som kritiserer etniske minoriteter i offentligheten, svarer 70 prosent at de aksepterer kritikk av religion.

Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Figur 1 viser også at befolkningen gjør forskjellige vurderinger når ytringsfriheten settes opp mot beskyttelse av henholdsvis religiøse minoriteters sikkerhet, og religiøse menneskers følelser. I sistnevnte tilfelle veier ytringsfriheten tyngst hos et klart flertall. Vi merker oss også den tydelige forskjellen i aksept for ytringer som håner og som kritiserer religion.

Selv om rommet for kritikk av systemer og institusjoner er større enn for tilsvarende kritikk av personer og grupper, er det likevel ikke slik at negative ytringer om religiøse grupper og minoriteter gjennomgående oppfattes som uakseptable. Men vi finner at det er av stor betydning om slike ytringer kan virke «krenkende» eller «nedsettende». Figur 2 viser aksepten for henholdsvis krenkende og nedsettende ytringer på ulike arenaer på tvers av hvilke grupper det spørres om. Vi ser at det er betydelig større aksept for krenkende enn for nedsettende ytringer uansett arena, og at når det gjelder krenkende ytringer ligger aksepten på over 60 prosent på tvers av grupper.

Når det gjelder krenkende ytringer er aksepten høyere når ytringer fremsettes i nyhetsmediene enn i sosiale medier og i kommentarfelt. For øvrig er et interessant funn at det ikke er veldig store forskjeller i aksept for krenkende ytringer om ulike grupper. For eksempel aksepterer et flertall av befolkningen at ytringer som kan oppleves krenkende på muslimer (54 prosent), innvandrere (60 prosent) eller kristne (60 prosent) fremsettes i nyhetsmediene (ikke vist i figuren).

Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Funnene er interessante i lys av det siste årets debatt om «krenkelsestyranniet», der det å fremstå som krenket har blitt omtalt som en måte å begrense andres ytringer på. Mange ser ut til å mene at krenkelser er noe ulike grupper må tåle. Over 70 prosent mener enten at krenkende ytringer er akseptable eller de svarer på oppfølgingsspørsmål at det å ytre dem ikke bør få noen konsekvenser. Blant de som svarer at det bør få konsekvenser, er sosiale reaksjoner det mest fremtredende, men et mindretall ønsker også mer formelle reaksjoner, som fellelse i Pressens Faglige Utvalg for redigerte medier, samt utestengelse fra sosiale medier hvis ytringen er fremsatt der. Støtten til å gi bøter eller fengselsstraff er marginal.

Betinget aksept for krenkende karikaturer

Et metodisk problem i studier av holdninger til ytringsfrihet er at spørsmålsstillingene gjerne forblir på et abstrakt nivå, noe som øker faren for målefeil. I studien stilte vi derfor også konkrete spørsmål om hvorvidt media bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer. Tabell 1 viser fordelingen når det gjelder karikaturer som kan virke krenkende på jøder, kristne og muslimer hver for seg.

[table id=3 /]

Vi ser av figuren at om lag 15 prosent mener at media overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende av noen av gruppene. Dette betyr imidlertid ikke at befolkningen gir en uforbeholden aksept til publisering, og graden av aksept varierer etter hvem karikaturen kan tenkes å krenke. Karikaturer som kan virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent. 48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antakelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper i Norge og at folk utviser større varsomhet overfor krenkelse av disse gruppene, er kanskje ikke så overraskende. At mange uttrykker en viss varsomhet, synes i hvert fall klart.

Hvorfor varsomhet?

Det kan være mange grunner til at folk uttrykker en varsomhet i spørsmålet om publisering av potensielt krenkende karikaturtegninger. I undersøkelsen stilte vi derfor et åpent spørsmål om begrunnelsen for at mediene burde publisere krenkende karikaturer eller være restriktive. Resultatene fremgår av figur 3.

Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Blant de som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende overhodet, er de viktigste grunnene at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), og at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

Spørsmålet ble også stilt til et utvalg journalister. Her mente nesten ingen at mediene ikke burde publisere karikaturtegninger i det hele tatt. Blant de av journalistene som mente man måtte være restriktive, ser vi at “mening og nyhetsverdi” er den klart viktigste grunnen og at begrunnelsene “unngå å støte” og “fare for vold og represalier” tillegges mindre vekt. Dette skiller seg klart fra synspunktene til befolkningen i dette spørsmålet, og skyldes antakelig at journalister og redaktører er tettere på denne problemstillingen i sitt daglige virke.

Studiens bidrag

Hvordan man vil oppfatte disse funnene vil avhenge av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv)begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier. Dette underbygges av at de vurderingene befolkningen gjør i stor grad henger sammen med politisk ståsted, innvandringssyn og grad av religiøsitet. Religiøse personer og personer med positivt innvandringssyn uttrykker for eksempel en mer utstrakt varsomhet enn det andre gjør, mens personer som er kritiske til innvandrere og innvandring oftere enn andre uttrykker større aksept for hånende og nedsettende ytringer om minoritetsgrupper.

Foto: Adolfo Lujan cbnd

Støttemarkering for Charlie Hebdo i Madrid 7. januar 2015, dagen da redaksjonen i bladet ble angrepet av islamistiske terrorister. 12 mennesker ble drept og 11 skadet.

Styrken ved en undersøkelse av den typen vi har gjennomført her, er at vi får innsikt i hvor den norske befolkningen oppfatter at grensene bør gå for utvalgte ytringer. Dette kan gi viktige innspill i debatter som for øvrig domineres av personer i eliteposisjoner. Gjentatt over tid gir slike studier et bilde på hvorvidt folks holdninger til ytringsfriheten endres i takt med en tiltagende polarisering av ytringsfrihetsdebatten, eller om vi snarere vil se et voksende skille mellom folk og elite i synet på hva som kan og bør ytres i norsk offentlighet.

Mer informasjon om metodebruk i undersøkelsen

Figur 1: Alle forskjeller er statistisk signifikante p≤0,01 (kjikvadrat). Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning (oppgitt n er uvektet).

Figur 2: Alle forskjeller mellom krenkende og nedsettende ytringer er statistisk signifikante, p≤0,01 (t‑tester). Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». Respondentene ble bedt om å vurdere ytringer rettet mot henholdsvis religioner, innvandrere, kristne som gruppe/muslimer som gruppe (split sample), lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og politikere. Figuren viser gjennomsnitt for disse gruppene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 1000 per for hver type ytring.

Tabell 1: Respondentene ble tilfeldig delt inn i seks grupper, som fikk spørsmål om aksept for karikaturtegninger som kan virke krenkende (generelt), krenkende på kristne, krenkende på muslimer, krenkende på jøder, krenkende på kristne, muslimer og jøder, i tillegg til en kontrollgruppe som kun ble bedt om å ta stilling til svaralternativene. Forskjellen i uforbeholden og betinget aksept for publisering mellom de som fikk spørsmål om kristne og de som fikk spørsmål om muslimer er statistisk signifikant, p≤0,05 (t‑tester). Spørsmålsformulering: «De siste årene har det vært mye diskusjon om publisering av karikaturtegninger i pressen. Gitt at en karikatur kan virke krenkende på (…), hvilken av påstandene under er mest i tråd med din mening?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 330 per gruppe.

Figur 3: Respondentene ble bedt om å begrunne åpent hvorfor de svarte at mediene bør være restriktive med å publisere- / ikke publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende. De åpne svarene har blitt kodet i samlekategorier. Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er 770 (befolkning) og 387 (journalister).

Menneskerettighetsforkjemper, advokat og Nobelprisvinner Shirin Ebadi sier i intervju med Vox Publica at det var feil å trykke karikaturtegningene den gangen. Hun mener ytringsfriheten har sine begrensninger. At den er for alle, men at ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion og nasjonalitet. Det mener hun er forbudt.

Skuffet over Ebadi

Uttalelsene skaper reaksjoner. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk trykket Muhammed-karikaturene i 2006 da han var sjefredaktør for Magazinet. I den forbindelse mottok han blant annet en rekke drapstrusler og måtte gå i dekning.

Foto: Persiandutchnetworkcba

Vebjørn Selbekk intervjues om angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.

Sist uke ble Selbekk og Flemming Rose tildelt Fritt Ords Honnør for sitt “prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid”. Rose tok som kulturredaktør i Jyllands-Posten initiativet til å trykke tegningene.

Selbekk har møtt Shirin Ebadi én gang, og beskriver henne som en kvinne han har stor respekt for. Men da han så Ebadis uttalelser til Vox Publica, ble han bekymret.

– Muligheten til å drive religionskritikk og religionssatire er også en del av ytringsfriheten, og av veldig viktige menneskerettighetsstandarder. Ikke minst i det landet hun er fra. Alle mennesker er sammensatt, men på dette området synes jeg hun ligner mer på en iraner enn på en menneskerettighetsforkjemper.

– Hva mener du med det?

– Islamske stater har flere ganger prøvd å få FNs menneskerettighetsråd med på å kriminalisere angrep på religion, men det er blitt avvist hver gang. Særlig etter karikaturene. Ifølge internasjonale standarder er det lov å angripe religiøse dogmer. Det er en menneskerett, og viktig for å få samfunnet til å gå fremover.

Hva er en hatefull ytring?

Anine Kierulf er jurist og forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Hun kan ikke ta stilling til hvilke internasjonale standarder Ebadi viser til, men understreker at det finnes unntak fra ytringsfriheten, som for eksempel for å ta hensyn til andre menneskers rettigheter.

– Spørsmålet er hva den rettigheten går ut på, og det er et vanskelig felt. Konvensjonen som viser til dette med rasediskriminering, er CERD (Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination). Den pålegger statene å beskytte mot diskriminering, og gjelder internasjonalt for alle som har ratifisert den. Men det er klart den tolkes ulikt.

Hun viser til at land som for eksempel USA har reservert seg mot konvensjonen. At den tolkes ulikt, mener Kierulf er med på å skape uklare grenser mot ytringsfriheten.

– Når Ebadi viser til at det er forbudt å spre hatefulle ytringer, stemmer det for eksempel overens med norsk lov og mange andre lover. Men problemstillingen er hva som skal til for at noe er en hatefull ytring. Man mener ytringer fremsatt for å skape hat, men det er ikke alltid så godt å avgjøre det. Kanskje mente man ikke å skape hat, men forsvarer seg med at man bare driver samfunnskritikk. Det kan være en vanskelig linje å trekke.

– Vi trenger å utfordre

Selbekk viser blant annet til Norge der han mener vi har utfordret den kristne tro i lang tid, noe som ifølge ham har vært helt nødvendig, og gjort Norge til et bedre samfunn. Han mener religiøs makt må utfordres på samme måte som økonomisk og politisk makt. Det har vært viktig i den vestlige verden, men for Selbekk er det åpenbart at dette også trengs i resten av verden.

– Særlig for Ebadi som kjemper for kvinners rettigheter, er dette viktig. En stor del av den kvinneundertrykkelsen vi ser i Iran har sitt opphav i religion. Nettopp da trengs disse religiøse læresetningene å utfordres, sier redaktøren.

For ti år siden hadde Selbekk aldri sett for seg at en så stor diskusjon rundt ytringsfriheten ville oppstå.

– Det er veldig rart å tenke på. Den internasjonale debatten har rullet siden 2005, og har synliggjort disse utfordringene vi står ovenfor. Vi har sett at det er miljøer som er villig til å gå veldig langt for å utfordre holdninger som de ikke vil skal finnes.

Selbekk refererer til angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i år.

– Det er et mareritt at tolv mennesker dør i en avisredaksjon i hjertet av Europa. Det viser hvilke utfordringer vi står overfor. For meg var det sterkt å se reaksjonene, også her i Norge. Det bare understreket hvor viktige disse frihetene er.

Ikke forbudt

Noe av det Anine Kierulf ser at Ebadi er inne på, å utbre tanker om krig, kan hun klart understreke at generelt ikke er forbudt.

– Forherligelse av straffbare handlinger er ikke forbudt. Sier jeg at det som skjedde på Utøya var fabelaktig, er det skrekkelig – men lov. Det er forskjell på en meningsytring om noe som allerede har inntruffet, og en ytring som foranlediger at en ny handling inntreffer, som en oppfordring til ulovligheter.

– Hva tror du Ebadis nasjonalitet har å si for hennes vurderinger?

– Det vil jeg ikke spekulere i. Men jurister vurderer ting forskjellig innen et system, og selvsagt også mellom ulike systemer. Det hun sier om karikaturtegningene, blir likevel for generelt. Det er viktig å skille mellom minoriteter og majoriteter, og det er selvsagt oftest minoriteter som beskyttes av regelverket. Men å si at tegningene var forbudt på grunn av at de skapte eller kunne skape fiendtlige holdninger, er feil.

Ville vært annerledes i dag

Dagen-redaktør Selbekk tror samfunnet har kommet langt siden 2005, og at den politiske diskusjonen ville vært annerledes om det samme hadde skjedd i dag. Han viser blant annet til at Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre selv har sagt at han ville reagert annerledes i dag enn han gjorde i 2006. Selbekk og Magazinet ble anklaget for å skape konflikt ved å trykke tegningene.

– Politisk og norsk presse ville også behandlet en slik situasjon annerledes i dag. Men trusselen mot ytringsfriheten har ikke blitt mindre. Det har vært et tiår med radikalisering. For ti år siden fantes ikke ordet fremmedkriger, men det har vi lært oss. Det som skjedde i Paris kunne like gjerne skjedd her i Norge, og det er en alvorlig situasjon, sier Selbekk.

Fra en jurists synsvinkel ser Anine Kierulf at selv fæle foranledninger, som angrepet på Charlie Hebdo, bidrar til at flere er opptatt av og reflekterer rundt ytringsfrihet. Hun tror at i Norge, hvor vi gjerne tar ytringsfriheten for gitt, har vi blitt tvunget til å tenke gjennom hvorfor vi beskytter denne friheten, og hvorfor meninger som vi misliker skal bli beskyttet.

– Jeg tror det er ganske sunt. Det får frem hvorfor vi beskytter ytringsfriheten, men også hva som kan begrunne inngrep i den. Det finnes jo mange rettslige grenser som alle er enige om, slik som trusler på livet. Da må man plutselig tenke at hvis det er greit å begrense sånn, hvorfor er det ikke da greit slik?

Samfunnskritikk veier tyngst

Hun viser til at Jyllands-Postens publisering av Muhammed-tegningene ble prøvd rettslig i Danmark, og at de syv muslimske foreningene som saksøkte avisen, tapte rettssaken.

– Det vil være et ganske stort frirom for ytringer som har en samfunnskritisk og offentlig interessant side, selv om mange vil finne dem usmakelige. Det er ganske klart at tegninger av den type ikke er ulovlig etter nasjonale eller internasjonale standarder.

Grunnen til dette er ifølge Kierulf at karikaturene er en type samfunnskritikk. Hun påpeker at det blir vanskelig å ha funksjonelle regler for ytringsfrihet om en skal legge til grunn hele vurderingen hos den som føler seg krenket, men også om man legger til grunn hele vurderingen hos avsenderen og hva som mentes med budskapet.

– Man prøver å forholde seg til en slags mellomting mellom avsenderens mening og mottakerens reaksjon, og slik finne ut folk flest sin tolkning, og folk flest oppfatter karikaturer særdeles forskjellig.

– Hvordan har det juridiske aspektet ved tolkningen av ytringsfrihetens grenser utviklet seg i de siste ti årene som er gått siden Jyllands-Posten publiserte?

– Reglene som sådan er ikke mye endret på grunn av dette, fra lovgiversiden mangler man historisk prinsipielle vurderinger, alt er lagt til domstolenes vurdering i den generelle sak. Generelt kan jeg si at det skal en god del til for å bli dømt for denne type ytringer hvis de har et samfunnskritisk element i seg.

– Konteksten er viktig

Selbekk er tydelig er skuffet over Shirin Ebadis syn på ytringsfriheten.

– Hva ville du sagt til Shirin Ebadi hvis du møtte henne nå?

– Jeg ville ha prøvd å minne henne på at ytringsfriheten er en menneskerettighet. At den er grunnlaget for mange andre rettigheter også. Uten ytringsfrihet har vi ingen religionsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet, egentlig ikke noe politisk frihet eller demokrati i det hele tatt.

Likevel påpeker Selbekk at det er viktig å minne seg selv på hva slags kontekst Ebadi befinner seg i som en muslimsk, opposisjonell kvinne og fredsprisvinner. Det mener han skal være med i beregningen når man hører uttalelsene hennes.

– For all del, dette skygger ikke over alt det andre positive hun gjør.

“Alt er tilgitt”. Charlie Hebdo 14. januar 2015.

Charlie Hebdo er en avis som har fulgt livene til flere generasjoner franskmenn. Dens opprinnelse er magasinet Hara-Kiri, som ble til i 1960. En stor del av redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo på 1990- og 2000-tallet var allerede med der: Wolinski, Cabu, Gébé, Cavanna. Det månedlige magasinet skilte seg ut ved sine grove tegninger, sine skatologiske vitser og sin etsende kritikk av det franske samfunnet. Sterkt forankret på venstresiden, økopolitisk engasjert og liberalt, ble bladet forbudt publikasjon på grunn av den voldsomme humoren både i 1961 og 1966. Begrunnelsen som ble brukt var at magasinets “pornografiske” og “sadistiske” karakter stred mot loven av 16. juli 1949, som gjaldt beskyttelse av ungdommen mot “undergravelse av moralen”.

Men det var i 1970 at ukebladsutgaven av Hara-Kiri virkelig slo til. En brann i et diskotek resulterte i 146 døde. Ti dager seinere døde general de Gaulle og ble gravlagt i landsbyen Colombey. Magasinet blandet så de to begivenhetene i tittelen “Tragisk ball i Colombey – 1 død”. Makten tålte ikke en sånn fornærmelse av Frankrikes frigjører og forbød bladet på nytt.

Grensesprengende

Men journalistene aksepterte ikke noe nederlag. De forandret navnet på magasinet sitt og valgte å kalle det Charlie Hebdo – en referanse til Charlie Brown, skikkelsen skapt av tegneserieforfatteren Charles M. Schulz. Fra 1970 til 1982 fortsatte Charlies skribenter og tegnere å kraftig latterliggjøre samtidens aktører: politikere, militære, prester, kjendiser. Dumheten og skråsikkerheten ble bekjempet med en grensesprengende humor.

Oppslaget om general de Gaulles begravelse som førte til nedleggelse av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).

I begynnelsen av 80-årene sluttet bladet å komme ut på grunn av dårlig økonomistyring. Man måtte vente til 1992 før det fantes i franske kiosker igjen, med en stor del av sine gamle medarbeidere på plass. “Den første versjonen av Charlie Hebdo var merket av studentrevolten i 1968, som forkastet alle maktinstanser”, mener Christian Delporte, mediehistoriker ved universitetet i Versailles. “Bladet var altså svært preget av anarkismen, det drømte om en annen verden, uten religion og uten staten. I versjonen etter 1992, derimot, fører Charlie Hebdo først og fremst en kamp for den franske laïcité [den franske sekularismen knyttet til et skarpt skille mellom stat og religion, red. anm.] og demokratiet.”

Hvis det er én sak Charlie Hebdo alltid har kjempet for, er det friheten til å kunne latterliggjøre det en vil. Som den siste satiriske avisen i Frankrike sammen med Le Canard enchâiné, skriver den seg inn i den store franske satireavistradisjonen fra Le Père Duchesne under revolusjonen fra 1789 eller Le Charivari i det 19. århundre.

Men om pressens frihet er stor i Frankrike, har det også kommet flere lover som begrenser ytringsfriheten: En lov fra 1881 forbyr injurier og ærekrenkelser, Pleven-loven fra 1972 forbyr ytringer som fremmer rasisme og diskriminering, en lov fra 1990 forbyr ytringer som fornekter folkemord, en annen fra 2004 forbyr ytringer som er krenkende for homoseksuelle og handikappede. Ikke å forglemme loven fra 2003 som forbyr fornærmelser av nasjonalsangen og flagget innenfor rammen av offentlige arrangementer, inkludert fotballkamper, og den fra 2014, som forbyr ytringer som rettferdiggjør eller støtter terrorisme.

Denne listen kan virke lang og gi inntrykk av at Frankrike har en presse som har mer begrenset frihet enn pressen i andre land, som for eksempel USA. “Men en må være klar over at journalister, særlig de som driver med humor og satire, har en ytringsfrihet som er større enn den borgere ellers har”, advarer Delphine Meillet, en Paris-advokat som er spesialist på pressejus. “De eneste grunnene til at dommere vil dømme dem, er fornærmelser eller ærekrenkelser av privatpersoner.”

48 rettssaker på 22 år

Det som uansett er tilfellet, er at det heller ikke i Frankrike, et land kjent for sin intellektuelle åpenhet, er alle som liker den råe humoren til Charlie Hebdo. I 60- og 70-årene ble først Hara-Kiri og så Charlie Hebdo gjenstand for klager over injurier fra hæren, politiet og showbiz og tapte regelmessig sine saker.

Etter dens gjenoppstandelse i 1992, har Charlie Hebdo, selv om den bare har tapt ni saker (et tegn på endring av normene), likevel blitt trukket for retten 48 ganger, hovedsakelig av organisasjoner på ytre høyrekant, av katolikker eller journalister. “For meg er ikke Charlie Hebdo annet enn en avis som tjener penger på å vise fram møkk og paver som sodomiserer barn”, hevder Bernard Antony, president i AGRIF (“Generell allianse mot rasisme og for respekt for den franske og kristne identiteten”), en organisasjon på ytre høyre fløy som reiste sak mot Charlie Hebdo fem ganger mellom 1994 og 1998.

Foto:twiga269 cbn

Reklame for Charlie Hebdo i Paris 17. januar 2015.

Det behøver nesten ikke sies at bladet heller ikke er særlig verdsatt i visse muslimske kretser i Frankrike og i islamistiske miljøer. Da magasinet i 2006 bestemte seg for å trykke Muhammed-karikaturene den danske avisen Jyllands-Posten publiserte, ble de anmeldt av Den Store Moskéen i Paris, Sammenslutningen av islamske organisasjoner og den globale Muslimske Liga, men saken ble avvist. I 2012 og 2013 ble de anmeldt av andre muslimske organisasjoner for publikasjon av Muhammed-karikaturer, uten suksess. Utenfor det juridiske området har truslene fra muslimske ekstremister blitt konkretisert: Redaksjonslokalene ble vandalisert av en molotovcocktail i 2011, mens bladets sjef, Charb, ble innskrevet på listen over personer Al-Qaida vil ta livet av i 2013.

En bestemt idé om Frankrike

Charlie Hebdo skaper ikke samstemthet utenfor ekstremistmiljøene heller. Noen kritiserer den grove humoren, andre at tankene bladet representerer er for forankret i 60-årene. Da redaksjonen ble angrepet, var bladets økonomiske helse på det dårligste. Men likevel inkarnerer tegnerne og skribentene i Charlie Hebdo det revolusjonære og voltaire’ske aspektet ved Frankrike som den overveldende majoriteten av franskmenn kjenner seg igjen i. Søndagen etter angrepet som desimerte bladets redaksjon, gikk nesten fire millioner franskmenn ut i gatene for å forsvare den ytringsfriheten Charlie i så høy grad representerte. Antallet abonnenter steg fra 7000 til 120000 mens antallet distribuerte eksemplarer steg fra 50000 til 7 millioner.

Som de Gaulle kunne sagt – og som Charlie Hebdos medarbeidere ville avskydd: Charlie, det er en bestemt idé om Frankrike. På boulevard Voltaire, kunne ikke Tessa kjøpe sin Charlie Hebdo, den var utsolgt. Men det gjør ikke så mye. Den kommer igjen i morgen. Og i overimorgen, om nødvendig.

«For at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is lige ovenfor alle Meninger og Personer. Sympatier eller Antipatier eksisterer ikke. Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himlen, ikke engang for noget i Helvede.»

(Ragnvald Blix)

Den satiriske karikaturteikninga har ei lang fartstid i europeisk presse. Det første dedikerte satirebladet såg dagens lys i Frankrike i 1830, og her heime har fenomenet sine røtter frå midten av 1800-talet. Bladet Krydseren (1849–1859) bana veg, og sidan oppsto ei rekke meir eller mindre tungt illustrerte vittigheitsblad med titlar som Vikingen, Korsaren, Humoristen, Hvepsen, Tyrihans og Exlex. Sistnemnde vart skipa og redigert av avisteiknaren Ragnvald Blix (1882–1958), som for øvrig også hadde vore redaktør i Tyrihans.

Ragnvald Blix var son av professor, kyrkjeminister og salmediktar Elias Blix. Karikaturkunsten lærte han svært tidleg, og var langt på veg autodidakt. Store delar av sitt liv tilbragte han i utlandet, mellom anna i København, Göteborg, München og i Paris. Likevel skulle han få stor betyding som satirikar og opinionsdannar i den norske offentlegheita gjennom heile den første halvdelen av 1900-talet.

Hylla av Mark Twain

Mona Lisa
(Illustrasjon: R. Blix / Ragnvald og Ida Blix’ Fond)

I Paris fekk han sitt internasjonale gjennombrot i 1905, etter utstillinga av ei samling karikaturar av kjende verk frå Louvre. Utstillinga førte til oppstandelse i ei rekke Paris-aviser, særleg på grunn av eit særs harselerande portrett av Mona Lisa, men blei godt mottatt av publikum. Blant beundrarane var den amerikanske forfattaren Mark Twain, som i svært rosande ordelag uttrykte sin begeistring i eit personleg brev. Blix sjølv syntes ikkje å ha vore komfortabel med den valdsame mottakinga: «De lo, og latteren var ikke alltid fin i kanten. Et øyeblikk ble jeg rådvill. Det var ikke komiker jeg ville være», uttala han i ettertid.

Det var derimot politisk satirikar han skulle bli, og Blix sine karakteristiske strekar blei for alvor kjend for den norske allmennheita same år – midt i unionsoppløysinga – då han gav ut juleheftet Broderfolkenes Farvel. I eit kraftig oppgjer med hykleriske politikarar som kom «drassande med eit nytt fyrstehus», blei dei norske regjeringsmedlemmene portrerttert på særs uflatterande vis – utan ein tråd på kroppen.

Under sitt opphald i Tyskland, og gjennom heile den første verdskrigen, teikna han for det tyske vittigheitsbladet Simplicissimus. Bladet hadde lenge kjempa for internasjonal avspenning, men gjekk seinare over  «til å bli en nasjonal krigstrompet» — dette ifølgje Blix sjølv. Hans teikningar vart etter kvart smitta av den tyske agitasjonen, før han — og bladet — mot slutten av krigen igjen fremma fredstankens sak.

Tilbake i Noreg i 1918 var han involvert i oppstarten av det fellesnordiske og partiuavhengige satiremagasinet Exlex, kor han i kompani med storleikar som Sigurd Hoel og Georg Brandes retta sin kvasse blyant mot alle sider. Men gullalderen for vittigheitsbladene var forbi, og det ambisiøse bladet heldt berre ut i to årgangar. Blix søkte seg til dagspressa for å kunne overleve som politisk teiknar. Han tok til å levere ei teikning i veka til tre store skandinaviske aviser, både i Noreg (Tidens Tegn, seinare Dagbladet), Danmark (Berlingske Tidende) og Sverige (Svenska Dagbladet, seinare Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning). Slik blei han, slik forfattaren Sigurd Hoel uttrykte det, til ein nordisk institusjon. I perioden kunne han skilte med lesartal høgare enn kanskje nokon annan publisist i Norden.

Sjølv om avisene i utgangspunktet utstyrte Blix med ein fri penn, blei han ved fleire høve førehandssensurert frå redaksjonelt hald. Til dømes skjedde dette då Berlingske Tidende, av omsyn til den danske dronninga, valde å kutte ut ei teikning av den avsatte kronprinsessa i Tyskland. Dette trass i at den frittalande Blix gjekk med på å slanke kronprinsessa kraftig, og attpåtil erstatte «det skidt hun gaar i» med ein «chik ridedragt».

Rasande Göring

Trass i ein kortvarig flørt med den tyske keisarmakta under den første verdenskrigen, er det  likevel Blix’ antinazistiske teikningar fram mot — og ikkje inst under — okkupasjonen som har gitt han ettermælet som den første nordiske avisteiknaren av internasjonalt format, og som ein av «de to store» saman med Olaf Guldbransson. Blix hadde opplevd Hitler allereie i 1922 under ein folketale i München, og åtte år seinare trådte han for første gong fram som figur i hans teikningar. «Deretter slapp han ikke Hitler av syne før denne omsider kreperte i sin bunker i 1945», merka den svenske forfattaren Kjell Hjern seg mange år etter.

Den tyske statsmakta såg med uro på Blix sin satire. Dette kom først til uttrykk i 1933, då riksminister Hermann Göring sendte inn ein rasande protest til Handelstidningen i Göteborg. Telegrammet kom på prent, og framgår slik i ei norsk oversetting:

Jeg protesterer på det skarpeste mot de uttalelser om den tyske rikskansler som er trykket i Deres avis av fredag den tredje februar i spalten I dag. Som det svenske folks oppriktige venn ser jeg slike skitne uttalelser som en alvorlig fare for de hjertelige slektskapsforbindelser mellom de to folk. Før det innledes videre forføyninger, ber jeg om å få vite om Deres redaksjon for fremtiden kommer til å gripe inn mot slike uttalelser.

Heldigvis for Blix var Handelstidningen redigert av den mektige professoren og antinazisten Torgny Segerstedt, som allereie samme år hadde rapportert om konsentrasjonsleirane i Tyskland. Segerstedt akta på ingen måte å føye seg etter Görings trugsmålsliknande anbefalingar:

[…] Den som leser vedkommende aktstykke, vil uten videre forstå at det kunne oppstå tvil om dets ekthet. Vi har riktignok ikke hatt noen overdrevne forstillinger om den nåværende tyske regjerings dømmekraft, men dette telegram vitner om en sinnstilstand som vi dog ikke ville ha tiltrodd noen av dens medlemmer. Herr riksminister Göring behager å betegne seg som det svenske folks oppriktige venn. Det finnes nok kretser i Sverige som vil godta denne vennskaserklæring. Likevel betakker den altoverveiende del av det svenske folk seg for herr Görings vennskap. Den har sympati for det tyske folk, men ikke for den retning som nå er i ferd med å styrte dette tyske folk ut i nye ulykker […]

Jeg kan sagtens more mig over en god karikatur af mig selv, men Hitler er en fornærmelse.
Illustrasjon: R. Blix / Ragnvald og Ida Blix’ fond

«Det er vår oppriktige mening at herr Hitler er en fornærmelse», stadfesta Segerstedt avslutningsvis, og markerte dermed sin tilslutning til sjølve punchlinja i Blix sin vitseteikning. Denne totalt kompromisslause haldninga blei ikkje delt av alle hans skandinaviske kolleger. Tre år seinare – i 1936 – blei Blix’ ytringsrom i Danmark kraftig innsnevra, då Berlingske Tidende på anbefaling frå det danske utanriksministerium avgjorde aldri meir å publisere teikningar av kongen av Italia, Mussolini eller Hitler.

Utanriksministeriet stod under eit valdsamt press i denne tida. Skal me tru ei uttaling frå direktøren, var 99 prosent av klagene dei mottok frå Tyskland og Italia grunna i nettopp Ragnvald Blix sine antinazistiske og antifascistiske satireteikningar.

I eksil med pseudonym

Blix sin siste teikning før krigen stod på prent i Dagbladet 6. april 1940. Berre veker etter Tysklands invasjon av Noreg 9. april tok han seg over grensa til Sverige, og tok raskt kontakt med redaktør Torgny Segerstedt. Frå hausten byrja han igjen til å levere vekentlege avisteikningar til Handelstidningen, frå no av under pseudonymet Stig Höök. Her heime blei teikningane under krigen spreia av den illegale avisa Håndslag – som sannsynlegvis nådde ut til fleire hundre tusen nordmenn kvar veke. Begge stader fortsatte han fram til krigens slutt, stadig med spiss brodd mot totalitarisme i all sin form – det vere seg i Tyskland, Italia, Sovjet eller Noreg. Hans kanskje aller viktigaste og minneverdige karikatur – i alle fall sett med eit historisk tilbakeblikk – førestiller Vidkun Quisling. Teikninga ber tittelen «I audiens hos Hitler», og syner Quisling medan han framfører ein nazihelsing til ein tysk soldat. Den korte replikkvekslinga går føre seg slik:

— Jeg er Quisling!
— Og Navnet?
Illustrasjon: R. Blix / Ragnvald og Ida Blix’ fond

- Jeg er Quisling!

- Og Navnet?

Ein god satire krev mot og integritet. Den skal kunne sparke oppover, og den skal kunne sparke hardt. Dette er heilt i tråd med Blix’ personlege motto, som i debattane etter terroråtaket i Paris har fått ein velfortent renessanse i fleire norske medier:

«For at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is lige ovenfor alle Meninger og Personer. Sympatier eller Antipatier eksisterer ikke. Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himlen, ikke engang for noget i Helvede.»

PS: Visstnok bidrog Blix’ teikning sterkt til å etablere quisling som eit internasjonalt synonym for landssvik.

Kjelder:

Bencard, Ernst Johan: «Blix, en antiautoritær satiriker», Ragnvald og Ida Blix’ fond. 

Berentsen, Bredo: Skarpt sett — historien om vittighetspressen i Norge. Andresen & Butenschøn, Oslo. 1999.

Hjern, Kjell: Blix — verdenspolitikken gjennom 50 år i karikaturens speil. H. Aschehoug & Co, Oslo. 1982.

Vold og trusler mot ytringsfriheten

For det første bør det bli slutt på å kombinere fordømmelse av voldelige angrep med forståelse for raseriet mot karikaturer. Når tegninger og satire blir besvart med massakrer, er det viktig at det sendes utvetydige signaler om at religiøse fanatikere ikke skal sette grensene for ytringsfriheten. Verken gjennom vold, trusler eller høylytt protest mot satire.

Foto:Emile Lombard cbd

Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.

Det er selvsagt lov med ikke-voldelige reaksjoner mot islam-satire, men også denne formen for protest må betraktes som en del av presset på ytringsfriheten, så lenge det skjer i en kontekst der vold og terror er blitt en del av pressmidlene. Det var for eksempel ikke særlig konstruktivt av lederen for salafistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, å prioritere under debattprogrammet Aktuelt på NRK å reagere mot «mobbing av muslimer» bare timer etter massakren i Paris. Det hjelper lite å fordømme terroren når man samtidig også kritiserer de drepte for karikaturene de har tegnet.

Det samme kan sies om måten styreleder Ameen Chilwan i Det muslimske samfunnet i Trondheim reagerte på. Han sa blant annet følgende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av terror, men jeg tar også avstand fra slike tegninger.» Og han spurte retorisk: «Hvorfor skal man alltid helle bensin på bålet?» Tegnere blir på denne måten ansvarliggjort for terroren som rammet dem. Denne type uttalelser skaper ikke et inntrykk av at representanter for religiøse muslimer tar angrepene på ytringsfriheten i Europa på alvor.

Når minoriteten presser majoriteten

For det andre bør det bli slutt på tendensen til å fremstille nærmest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majoritet kontra minoritet-perspektiv. I denne sammenhengen har mange betraktet muslimer som en utsatt minoritet i Europa, som trenger beskyttelse mot religiøse krenkelser. Noen har gått langt i retning av å sette likhetstrekk mellom voldelige ekstremister og tegnere eller forsvarere av ytringsfriheten, for eksempel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».

Vanligvis er det storsamfunnet som presser en minoritet til å endre sine verdier og tradisjoner, men i denne saken er det omvendt. Det er majoritetssamfunnene i Europa som presses til å innskrenke sitt spillerom for frie ytringer. Konflikten rundt Muhammed-karikaturene har en global karakter. Kampen for å innskrenke ytringsfriheten her i Vesten har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, men også gjennom diplomatiske kanaler, blant annet ved at en rekke muslimske stater har tatt denne saken opp i internasjonale organer. Sammen med sine støttespillere i Europa sprer disse forskjellige aktørene en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.

Må ikke bli stående alene

For det tredje må de som utfordrer reaksjonær islam ikke bli stående alene. I dag fremstilles Vebjørn Selbekk som en respektert forsvarer av ytringsfriheten og kan være en kandidat til Fritt Ords pris, men da det stormet som verst ble han av flere nærmest likestilt med ekstremistene som truet ham og hans familie.

Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: “100 piskeslag om du ikke dør av latter”. Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).

Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur. Magasinet Charlie Hebdo har stått ganske alene på barrikadene for ytringsfriheten og insistert på at ingen skulle skremme dem til taushet, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjefredaktøren Stéphane Charbonnier (Charb) sa at han heller ville dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også islamistene som truet ham og hans kolleger.

PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte til VG-TV på torsdag at: «Journalister og andre meningsbærere kan være særskilt utsatt for truende handlinger fra ekstreme islamister.»

Nå er det viktigere enn noen gang å slå ring rundt dem som forsøkes truet til taushet, selv om man ikke nødvendigvis går god for alle deres ytringer. Her inkluderer jeg også muslimske stemmer som utfordrer militante islamister. I denne kampen må vi stå samlet.

Konflikt om liberale verdier

For det fjerde bør ikke dette fremstilles som en konflikt mellom muslimer og Vesten, men som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. Både høyreekstreme krefter og islamske ekstremister tjener på at dette blir fremstilt som en konflikt mellom sivilisasjoner.

Militante islamister representerer en ideologi som truer også muslimske samfunn. Muslimske forkjempere for det frie ord betaler hver dag en høy pris for det i muslimske land.

Sårbare samfunn

Muslimer flest fordømmer terror i islams navn. Utfordringen er også å fremme toleranse for satire og religionskritikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.

I Europa har muslimer rett til å praktisere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også penger fra spleiselaget til å etablere moskeer og drive med religiøse aktiviteter. Det er også i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten ettersom denne er nært forbundet med religionsfriheten. Alle religioner har hellige tekster som noen vil kunne betrakte som «krenkende» og «blasfemiske» overfor andre religioner.

Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men nå meldes det om angrep mot moskeer i Frankrike og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Slike krefter er allerede i sving og bruker «kampen mot islamisering av Europa» for å rekruttere. Også derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker, slik nordmenn og andre bekjemper muslimhatere.

Demokratiet og frihetsverdiene som er kjempet frem gjennom en lang historisk kamp står fremdeles sterkt i Europa, men våre flerkulturelle samfunn er likevel sårbare. Dette krever at vi står samlet i kampen mot terror og intoleranse.

For Holberg var ikke kun forfatter og komediedikter. Han var også naturrettsfilosof. Det vil si “den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social indstilling.” (Slik det defineres i Den Store Danske.) Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også Nürnbergdomstolen. Mennesket har en verdi i seg selv, som et lands lover ikke kan stille seg ovenfor. Dette kan være nyttig i dagens debatt mellom ytringsfrihetsfundamentalister og religiøse fundamentalister. Den er nemlig også er en kamp om eierskapet til opplysningstiden.

Det mest realistiske med Niels Klim er begynnelsen: en ung arbeidsledig akademiker vender hjem til Bergen med “fine karakterer men ingen penger.” Det skjer den dag i dag! Virkelystne Niels bestemmer seg for å “undersøke jordens egenskaper og fjellenes indre.” Det fører han ned i en hule i Sandviken, hvor han faller og ender i Potu, trærnes land som baklengs blir nesten utopi. Arild Linneberg kaller det en “holbergsk idealstat basert på naturretten.” (Og J.R.R. Tolkien fant inspirasjon til Treskjegg herfra). Holberg var klassisist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Romanen er full av sitater og anekdoter. Men på et område er Holberg europeisk foregangsmann, det er likestilling. I Potu har kvinner like rettigheter som menn.

Dette fører til problemer for Niels, for det første han gjør når han lander er å klatre opp i en adelskvinne. Altså anklages han for voldtekt. Men han dømmes mildt, sin manglende forståelse tatt i betraktning. Når han derimot etter flere år i landet fremmer forslag om å fjerne likestillingen er reaksjonen streng. I Potu er det nemlig kun dødstraff for en ting. Å foreslå lover som ikke blir vedtatt. Som om Holberg vil gi et forvarsel om vår tids rettsliggjøring av samfunnet, hvor stadig flere lover går på bekostning av politisk styring. I Potu blir lovene endret med fem hundre års mellomrom – ingen våger å foreslå en lovendring kun for egenmarkering. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til “firmamentet” hvor han bygger seg opp til keiser ved hjelp av Europeisk krigskunst. Men til slutt styrter folket ham, og Niels ender sine dager som klokker i Korskirken i Bergen.

Holberg bruker Niels Klim til å harselere ved alle sider av 1700-tallssamfunnet. Ytringsfrihet eller trykkefrihet som det ble kalt på Holbergs tid, er en sentral del av diskusjonen. Holberg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leipzig. Den ualminnelig ambisiøse bergenseren ville nå ut til hele Europa, og han ville skrive fritt. Bøker bar på den tiden sensorenes påskrift imprentur, altså “kan trykkes.” Holberg selv måtte sensurere, men avskydde ordningen. I sitt 3.levnetsbrev (1743)  skriver han:

Her i Norden fins det lysende begavelser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke komme til full utfoldelse før denne hindring blir fjernet, og før de siste rester av den gamle gotiske surdeig blir utrenset. Jo større kultur et folk har, jo mere frihet gir det sine forfattere.

Kretsen rundt den konservative Christian 6 forsøkte å få Niels Klim forbudt. Men Holberg var for populær til at det var politisk klokt. Ytringsfrihet er uten tvil en av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden. Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. En like viktig del er hva vi kaller toleranse. Niels besøker flere land, for eksempel Iochtana: 

Hårene reiste seg på hodet mitt (…). Landet var nemlig et sammensurium og en kloakk av religioner: Alle trosretninger som fantes på kloden hadde sitt sentrum der – og ble åpnet forkynt. Da jeg husket på hvilken ballade det fører til med ulike trosretninger i Europa , turde jeg nesten ikke våge meg inn i hovedstaden (…)Men min redsel forsvant da jeg så at det overalt hersket stor gjensidig forståelse, uten at noen følte seg tilsidesatt.

Det er lett å glemme i dagens debatt at opplysningstiden kom som reaksjon på flere hundre års blodige religionskriger. Når John Locke skrev “There is absolutly no such thing (…) as a Christian Commonwealth” var det et tegn på et radikalt nytt perspektiv. Voltaire skrev senere en avhandling om toleranse: ”Den første naturlov” — Det som i følge Voltaire definerer oss som mennesker. Midt mellom står Holberg, og som Thomas Bredsdorf har vist gjennomsyrer toleransetenkningen hans forfatterskap. Holberg sparker både mot kietterne, altså gudsbespottere, og de såkalte “kiettermagere” “En ivrig Kiettermager (…) haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borger udi et andet Land, hvor min Orthodoxie blev holdet Kietterie.” Som Bredsdorf skriver: “Kætteri er en relativ affære.” Like morsomt er det at han påpeker “Det forunderligste er, at saadant skeer ofte udi indifferente Ting”. Altså: Det store sinnet kommer som reaksjon på om man holder gudstjeneste i hvite eller sorte klær, får nattverd stående eller på sine knær, eller for den saks skyld: tegner en tegning.

Hvordan forholder dette seg til dagens karikaturkontroverser? Vel, mye humanistisk forskning fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kalle tegnets omskiftelige natur. Språket er ikke fastlagt. Det skifter mening, avhengig av øyet som ser, konteksten det opptrer i. Dette så Holberg også. Når Niels besøker landet Mardak møter han noen med ”aflange Øine” og alle ting de ser på virker “langagtige.” Andre stammer har firkantede øyne og ser alt rektangulært. Niels besøker tempelet og hører en mann bekjenne at han “sværger, at Solens hellige Tavle synes mig aflang.” Niels oppdager til sin skrekk at den er firkantet, og forlater landet. I 1750 forklarte Holberg selv i en epistel meningen med Mardak (legg merke til at bokstavene nesten blir til vårt naboland). Det er å møte andre kulturer og skikker med “upartiskhet” og “den sunde Fornuft.” Eksempelet sier også noe presist om tegnets natur. For er det ikke nettopp dette som gjør karikaturer og religiøse symboler så konfliktladet?

En hijab er både et frihetssymbol og et redskap for undertrykkelse. Og for svært mange bare en tradisjon. En karikatur av Mohammed inngår i en flere hundre år lang satirisk tradisjon i Europa. Men tolkes som overgrep av både fundamentalistiske og tradisjonelle muslimer. En karikatur av Mohammed sparker altså både oppover, mot Mullaer og Imamer, og nedover mot vanlige troende uten makt. Slik blir den absurde konsekvensen at det første møtet en ungdom på gaten i Kabul eller Kairo har med ordet “ytringsfrihet” er en film som krenker det de holder helligst. Slik blir “ytringsfrihet” en unnskyldning for folk som er mot den til å stå i Drammensveien og heie på Osama bin Laden.

Når Arnulf Øverland holdt foredraget “Kristendommen – den tiende landeplage” i studentersamfunnet i 1933, eller når Finn Graff tegnet voldtektsmenn med kors til penis (for å illustrere Eva Lundgrens bok om vold i kristne miljøer) var det grovt men nødvendig. Forskjellen, eller fordelen, er at de kritiserte en kultur de selv var innenfor og intimt kjent med. Det er en del av den liberale tradisjon i Europa. Man kritiserer det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om. Det tjener ikke Jyllands-posten til ære at de i 2003 takket nei til karikaturer av Jesus under begrunnelsen av det “ikke var noe leserne ville like” – men så altså gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karikaturene i 2006.

I et samfunn der stadig flere religioner sameksisterer, og fornærmelser reiser med YouTubes hastighet, blir det stadig vanskeligere å skille klinten fra hveten. Vi må stå opp og forsvare en bok som Sataniske Vers, og retten til å lage karikaturer av religion. Og samtidig se at en film som “The innocence of Muslims,” uten annen hensikt enn å fornærme og provosere, står nærmere en annen, og langt mindre lys europeisk tradisjon enn den som representeres av Holberg, Locke, eller Voltaire. Det er nærmere den illiberale tradisjonen til Julius Streicher og Der Stürmer.

Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden. Den består nemlig av en liberal kjerne av både toleranse og ytringsfrihet. Vi kan ta Augustins ord fra 300-tallet som motto, han var som Holberg retorisk skolert: “Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.” Kanskje kontrollspørsmålet før en ytring bør lyde: Bidrar dette til at vi lever i en opplysningstid?

Kilder:

Niels Klims reise til den underjordiske verden. Ludvig Holberg, (overs Kjell Heggelund) Aschehoug 1997.

”Holberg og naturretten” Arild Linneberg, Holberg i Norden (red: Dahlberg, Teilmann og Thorsen) Makadam 2004.

”Tolerance og Autoritet hos Locke, Voltaire og Holberg” Lasse Horne Kjældgaard. Ibid.

Ludvig Holberg. Den store ensomme. Lars Roar Langslet, Press forlag. 2005.

T.O: Teksten har også vært trykket i Klassekampen.

Han står langt fra alene med sin skepsis mot lovendringsforslaget som regjeringen presenterte like før jul. Sentralt plasserte representanter for både pressen og Den norske kirke som Vox Publica har intervjuet, er enige om at en utvidelse av rasismeparagrafen vil innskrenke muligheten til å utøve religionskritikk, og som konsekvens svekke ytringsfriheten. En annen gjennomgående respons er at det synes uklart hva regjeringen egentlig ønsker å oppnå med lovendringsforslaget.

Regjeringens forslag går ut på å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette begrunnes blant annet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Francis Sejersted er lite imponert over regjeringen i denne saken. — Jeg tror ikke de skjønner problematikken. På den ene siden gir de uttrykk for at de skjønner behovet for ytringsfrihet, som de holder frem som en viktig verdi, men de er samtidig ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten. De viser her mangel på prinsipiell forståelse, sier han.

– Regjeringen slår seg selv på munnen når de i stedet for skape en arena for argumentasjon innfører forbud mot visse typer ytringer. Vektleggingen av forbud i stedet for motargumenter er en av de tingene som skiller totalitære samfunn fra liberale samfunn, sier Sejersted.

Nettopprop vinner oppslutning

Justisdepartementet på sin side fastholder at intensjonen bak endringsforslagene er å styrke ytringsfriheten. I et intervju med Fritanke.no argumenterer statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap) for at den gamle blasfemiparagrafen åpner for langt større grad av sensur enn den foreslått utvidede rasismeparagrafen vil gjøre. Videre argumenterer Aas-Hansen for at det er nødvendig å ”beholde en rest” av blasfemiparagrafen for å dempe konfliktnivået i samfunnet, og sikre et sunt debattklima.

Foto:Andreas Solberg cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra Peters­kir­ken i Roma.

Utenom regjeringen selv er det imidlertid vanskelig å finne tilhengere av forslaget. Et eksempel på motstanden mot endringsforslaget er nettoppropet “Nei til straff for religionskritikk”. Oppropet teller underskrifter fra en rekke kjente navn i norsk kultur- og samfunnsliv, som Ingvar Ambjørnsen, Bernt Hagtvet, Gunnar Skirbekk og Francis Sejersted. Initiativet til oppropet ble tatt av Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule.

Heller ikke Den norske kirke sparer på kritikken av lovendringsforslaget. I en e‑post til Vox Publica skriver Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet: “Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet. Internasjonalt vil det kunne bety innføring av lover som vil gjøre religionskritikk straffbart. Det er viktig at Norge ikke åpner for en slik utvikling.” Videre skriver Andersen: “For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Vox Publica har også forsøkt å få en kommentar til lovforslaget fra Islamsk Råd.

“Revitalisering av blasfemiparagrafen”

Francis Sejersted fremholder at religionskritikken historisk sett har vært sentral i utviklingen av et liberalt samfunn. Blasfemiparagrafen var og er i prinsippet en autoritetsvernparagraf. Opprinnelig var det bare statens offisielle religion som var vernet.

– Utviklingen av ytringsfriheten i Norge medførte nedkjempingen av autoritetsvernet, blant annet presteskapets makt til å definere hva som var blasfemi. Utvidelse av rasismeparagrafen til å gjelde “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” er et skritt tilbake ettersom paragrafutvidelsen må tolkes som en revitalisering av blasfemiparagrafen, sier han. — Det er vanskelig å se det på annen måte enn at presteskapet skal gjenvinne sin definisjonsmakt.

Straff for Muhammed-karikaturer?

Samtlige av dem Vox Publica har vært i kontakt med støtter regjeringens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen, men er skeptiske eller imot utvidelsen av rasismeparagrafen.

Sejersted har problemer med å se for seg hvem som egentlig støtter en utvidelse av rasismeparagrafen. — Presset kommer kanskje fra det kristne eller muslimske presteskapet, som ønsker å forsvare sin rett til å definere hva som er hellig.

Foto:Tim O’Brien cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Sul­tan Ahmed-moskeen i Istan­bul.

Sejersted spør seg også hva regjeringen tenker seg mer konkret. — Vil man ha et lovverk hvor man for eksempel kan straffe publisering av Muhammed-karikaturene, spør Sejersted. Han legger til at i debatten som fulgte striden om Muhammed-karikaturene var det ingen som krevde straff for publisering av karikaturtegningene, selv om det var en diskusjon om det var hensiktsmessig å publisere dem.

En undersøkelse Vox Publica fikk utført i høst viste at et stort flertall av norske redaktører mener det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion etter striden om Muhammed-karikaturene.

Også Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, stiller seg kritisk til utvidelsen av rasismeparagrafen. Samtidig mener han at regjerningen sender ut farlige signaler.

– Hva som er regjeringens motiv for endringsforslagene er vanskelig å si noe om, utover hva de skriver i pressemeldingen sin. Men en ting de legger vekt på er at rasismeparagrafen bør utvides for å unngå fremtidige konflikter. Dette mener jeg er en farlig vei for lovgiver å gå. Konflikter oppstår fordi ulike grupper ikke aksepterer ytringsfrihet. Det kan se ut som det legges til rette for at bare en gruppe lager nok bråk så vil den blitt tatt hensyn til i rettssystemet. Dette gir et kjempeskummelt signal, sier Jensen.

Kosmetiske forandringer

Jensen stiller seg spørrende til hvilke konkrete konsekvenser en eventuell lovendring vil få.

– Jeg må si at jeg er usikker. Det er for eksempel vanskelig å se hva slags type krenkelser som vil bli rammet av den nye rasismeparagrafen. Hva slags type karikaturer kan man for eksempel trykke? Så langt er presisjonsnivået i paragrafteksten lav.

I likhet med Francis Sejersted ser han på en utvidelse av rasismeparagrafen som en videreføring av blasfemiparagrafen. — Til en viss grad ser endringsforslagene mest ut til å innebære kosmetiske forandringer. Likheten i ordlyden til blasfemiparagrafen og den utvidede rasismeparagrafen er stor. Også straffeutmålingen som foreslås er lik. Jeg ser slik sett ingen dramatiske forandringer, sier Jensen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, ser på sin side endringsforslaget som en politisk markering. — Jeg synes det er dumt av regjering og Storting å bruke lovverket som en arena for politisk markering. Forslaget om en utvidet rasismeparagraf bør skytes ned. Men politisk korrekte forslag har alltid en fare for å bli vedtatt, til tross for de prinsipielle konsekvensene, sier Omdal.

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse”

Omdal er for opphevelse av blasfemiparagrafen. Han karakteriserer en utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte religion som “lite gjennomtenkt”. — Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag, sier han.

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra syna­go­gen i Oslo (foto: Olav A. Øvrebø).

Også Per Edgar Kokkvold er skeptisk til regjeringens endringsforslag. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener i likhet med Omdal at utvidelsen av rasismeparagrafen vil innebære en innskrenkning av muligheten til å utøve religionskritikk. — Hvis dette er Justisdepartementets intensjon, så er det alvorlig. Menneskeverdet er ukrenkelig, men ideologier og religion må kunne krenkes, sier Kokkvold.

Skillet mellom person og religion er viktig også for Arne Jensen. — Jeg mener generelt at man burde understreke at det er lov å krenke religion. Det bør være et prinsipielt skille mellom personer og religiøse symboler. Personer trenger vern, det gjør ikke symbolene.

Lovforslaget får også kritikk fra ulike hold i VG og Dag og Tid.

Lovtekster

Regjeringen foreslår å fjerne blasfemiparagrafen og utvide rasismeparagrafen. Her er de gjeldende lovtekstene:

• Blasfemiparagrafen (§142 i straffeloven)
• Rasismeparagrafen (§135a i straffeloven)

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, en sentral aktør under striden om Muhammed-karikaturene vinteren 2006, kommenterer undersøkelsen slik:

– Det er ingen tvil om at rommet for religionskritikk har blitt innskrenket etter karikaturstriden, sier Kokkvold.

Heller ikke Vebjørn Selbekk, en annen av karikaturstridens mest sentrale figurer, er i tvil om at norske redaktører har blitt langt mer forsiktige når det gjelder kritikk av islam i tiden etter karikaturstriden.

– Dette er åpenbart knyttet til voldstruslene i etterkant av karikaturstriden. Jeg tror at man tenker seg om en gang ekstra før man kritiserer islam, sier Selbekk. Han var i 2006 sjefredaktør i den kristne avisen Magazinet og er i dag samfunnsredaktør i DagenMagazinet, resultatet av en sammenslåing med avisen Dagen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad og en kjent mediekommentator, mener derimot at frykten blant redaktørene er basert på fiksjon snarere enn fakta. Rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene — spesielt gjennom utviklingen av debattkulturen på nett. — Her registrerer vi mye islamkritikk, sier Omdal.

I undersøkelsen, som ble utført i september i fjor, sier 77 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at striden om Muhammed-karikaturene viste at det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion i Norge (se figur):

Figur 1. Ytringsfrihet og religion.

Kneblet islamkritikk?

Vebjørn Selbekk mener at trusselbildet er knyttet til visse sider ved muslimsk kultur og samfunn, og at dette videre fører til en berøringsangst som stenger for legitim kritikk av islam.

– Jeg tror trusselbildet er spesielt knyttet til bestemte sider ved muslimsk kultur og samfunn, som for eksempel Profeten og Koranen. Det muslimske kvinnebildet er et annet eksempel. At Muhammed for eksempel giftet seg med Aisha som da var seks år gammel er det ingen som tør å gå inn på — selv om dette er belyser sider ved synet på kvinner og ekteskap innenfor islam. Tiden etter karikaturstriden har vært preget av berøringsangst i forhold til slike tema. Et annet slikt tema er terrorisme. Kan man se for seg en debatt hvor man omtaler Muhammeds egen krigføring? Dette er dagsaktuelt og belysende, men vi skygger unna, sier Selbekk.

Sven Egil Omdal er av en annen oppfatning.

– Jeg tror ikke at rommet for religionskritikk er blitt strammet inn. Vi har ført en løpende kritikk av religionsrelaterte forhold de siste årene, og vi er i god dialog både med kristne og islamske miljø. Frykten som kommer til uttrykk i redaktørundersøkelsen, tror jeg i stor grad er basert på fiksjon. Restriksjonene blant redaktørene er selvpålagte og er en følge av debatten rundt Muhammed-karikaturene snarere enn et faktisk trusselbilde, sier Omdal.

Foto: moaksey cb

Supermarked i Doha, Qatar fjernet norske og danske produkter i februar 2006.

Videre argumenterer Omdal for at rommet for religionskritikk tvert imot har utvidet seg de siste ti årene.

– Jeg mener at rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene, blant annet gjennom fremveksten av nettdebatter. Her registrerer vi mye islamkritikk. Jeg tror ikke at den utvidede muligheten til å utøve islamkritikk er en konsekvens av striden rundt Muhammed-karikaturene — utviklingen har skjedd parallelt.

Merker mer selvsensur

I redaktørundersøkelsen kommer det også frem at 46 prosent av redaktørene er helt eller delvis enige i at norske redaktører og journalister utøver mer selvsensur i dag enn for ti år siden. 41 prosent sier seg helt eller delvis uenig i denne påstanden. Per Edgar Kokkvold er ikke i tvil om at det har blitt mer selvsensur.

– Norske journalister så hvordan det gikk med Vebjørn Selbekk, og det har nok skapt en viss frykt.

Selbekk ble drapstruet og måtte ha politibeskyttelse etter at Magazinet publiserte de danske tegningene. Han har skrevet om denne tiden i boken “Truet av islamister”. Selbekk mener at det i etterkant av karikaturstriden utøves betydelig selvsensur i norske redaksjoner.

– Mange sider ved islam er relevant for samfunnsdebatten, men likevel forbudt område. Islamkritikk kan gå ut over en hel avis, hvor man må ta hensyn til de ansattes sikkerhet. Bombetruslene mot hele Jyllands-Postens redaksjon er jo et eksempel på dette.

Foto: Michell Zappa cba

Protest av den fredelige typen mot Muhammed-karikaturene i Amsterdam februar 2006.

Selbekk poengterer videre at norske myndigheters håndtering av karikaturstriden har virket forsterkende på tendensen til selvsensur.

– Ikke bare synes jeg at den norske regjeringen var ettergivende — de var livredde. Regjeringens håndtering av karikaturstriden var farget av oljeinteresser og av interessen om å opprettholde Norges status som fredsnasjon i Midtøsten. Med tanke på selvsensur og redsel for islamkritikk er dette et tydelig eksempel på at storpolitikk virker inn på det journalistiske klimaet i Norge, sier Selbekk.

Også Kokkvold mener at den norske håndteringen av karikaturstriden var til dels uheldig, og viser til land som Tyskland og Frankrike hvor karikaturene også ble trykket, men hvor truslene fra ytterliggående muslimsk hold aldri nådde samme nivå som i Norge.

– Ekstremistene kjenner stanken av vår frykt. I Tyskland og Frankrike derimot fikk publiseringen av karikaturene langt sterkere og bredere støtte — ikke bare fra pressehold, men også fra politisk og kulturelt hold.

Omdal på sin side argumenterer for at selvsensuren som utøves i norske redaksjoner i stor grad er selvpålagt, og at muligheten for islamkritikk tvert imot har blitt større.

– Selvsensuren som eventuelt utøves, tror jeg også er basert på fiksjon snarere enn faktisk trusselbilde. Forut for striden om Muhammed-karikaturene tror jeg at man i mange redaksjoner vegret seg for komme med islamkritiske ytringer fordi at islamkritikk til en viss grad forbindes med det politiske ytre høyre. Det var ikke politisk korrekt å ytre seg islamkritisk. Islamkritiske meninger som før ble forfektet fra ytre høyre, blir i dag også forfektet fra etablert hold.

Trusler om vold

Selbekks bekymring for trusler om vold i forbindelse med religionskritikk ser ut til å deles av mange av hans kollegaer. I redaktørundersøkelsen sier hele 91 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at vi i de neste årene vil oppleve nye saker der ytringer møtes med vold eller trusler om vold fra religiøse grupper.

Sven Egil Omdal er ikke like bekymret.

– Om vi vil oppleve saker der ytringer møtes med slike trusler er umulig å svare på, men hvis det skulle skje tror jeg like gjerne det kommer fra ekstreme kristne som ekstreme muslimske grupper. I den grad vi i Stavanger Aftenblad registrerer sjikane, kommer det like ofte fra ytterliggående kristent hold som muslimsk hold. Både de muslimske og kristne gruppene vi er i kontakt med, tåler en debatt. Generelt er jeg ikke bekymret for denne typen trusler.

Kokkvold på sin side deler frykten for fremtidige trusler om vold som følge av religionskritikk, men påpeker at trusselnivået går i bølger.

– Oppslutningen rundt fundamentalister går opp og ned, men det som skjer i Gaza nå er bekymringsverdig, sier Kokkvold.

”En halv ytringsfrihet”

Kokkvold mener at ytringsfriheten generelt sett har blitt styrket i Norge etter karikaturstriden.

– Karikaturstriden satt fokus på ytringsfriheten og understreket dens viktighet som grunnleggende verdi, påpeker han.

Dette synet reflekteres av at nær åtte av ti redaktører i undersøkelsen mener at ytringsfriheten i Norge er blitt styrket eller har holdt seg uendret de siste ti årene (se figur):

Figur 2. Er ytringsfriheten styrket?

Kokkvold er like fullt betenkt over det han ser som en innskrenkning av muligheten for islamkritikk.

– Vi risikerer å få ”en halv ytringsfrihet” hvor man gjerne kritiserer kristendommen og jødedommen, men ikke islam.

Om redaktørundersøkelsen

Undersøkelsen ble utført i første halvdel av september. Spørreskjemaet ble sendt samtlige 805 medlemmer av Norsk Redaktørforening, og 264 svarte. Blant disse er 59 prosent underordnet redaktør, 24 prosent ansvarlig redaktør og 17 prosent enleder (både ansvarlig redaktør og administrerende direktør). Andelen toppledere blant dem som har svart er noe høyere enn i medlemsmassen. Kjønns- og aldersfordelingen er omtrent som i medlemsmassen. Det er også fordelingen mellom medietyper, bortsett fra at ukepressen er noe underrepresentert. Resultater fra undersøkelsen er tidligere presentert i Mandag Morgen og på Redaktørforeningens høstmøte i Oslo.

Se også artikkel om kommersialisering, nedgangstider og pressefrihet.

Redaktørundersøkelsen 2008: Last ned alle tallene fra undersøkelsen (pdf, 1,26 MB).