Menneskerettighetsforkjemper, advokat og Nobelprisvinner Shirin Ebadi sier i intervju med Vox Publica at det var feil å trykke karikaturtegningene den gangen. Hun mener ytringsfriheten har sine begrensninger. At den er for alle, men at ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion og nasjonalitet. Det mener hun er forbudt.

Skuffet over Ebadi

Uttalelsene skaper reaksjoner. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk trykket Muhammed-karikaturene i 2006 da han var sjefredaktør for Magazinet. I den forbindelse mottok han blant annet en rekke drapstrusler og måtte gå i dekning.

Foto: Persiandutchnetworkcba

Vebjørn Selbekk intervjues om angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.

Sist uke ble Selbekk og Flemming Rose tildelt Fritt Ords Honnør for sitt “prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid”. Rose tok som kulturredaktør i Jyllands-Posten initiativet til å trykke tegningene.

Selbekk har møtt Shirin Ebadi én gang, og beskriver henne som en kvinne han har stor respekt for. Men da han så Ebadis uttalelser til Vox Publica, ble han bekymret.

– Muligheten til å drive religionskritikk og religionssatire er også en del av ytringsfriheten, og av veldig viktige menneskerettighetsstandarder. Ikke minst i det landet hun er fra. Alle mennesker er sammensatt, men på dette området synes jeg hun ligner mer på en iraner enn på en menneskerettighetsforkjemper.

– Hva mener du med det?

– Islamske stater har flere ganger prøvd å få FNs menneskerettighetsråd med på å kriminalisere angrep på religion, men det er blitt avvist hver gang. Særlig etter karikaturene. Ifølge internasjonale standarder er det lov å angripe religiøse dogmer. Det er en menneskerett, og viktig for å få samfunnet til å gå fremover.

Hva er en hatefull ytring?

Anine Kierulf er jurist og forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Hun kan ikke ta stilling til hvilke internasjonale standarder Ebadi viser til, men understreker at det finnes unntak fra ytringsfriheten, som for eksempel for å ta hensyn til andre menneskers rettigheter.

– Spørsmålet er hva den rettigheten går ut på, og det er et vanskelig felt. Konvensjonen som viser til dette med rasediskriminering, er CERD (Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination). Den pålegger statene å beskytte mot diskriminering, og gjelder internasjonalt for alle som har ratifisert den. Men det er klart den tolkes ulikt.

Hun viser til at land som for eksempel USA har reservert seg mot konvensjonen. At den tolkes ulikt, mener Kierulf er med på å skape uklare grenser mot ytringsfriheten.

– Når Ebadi viser til at det er forbudt å spre hatefulle ytringer, stemmer det for eksempel overens med norsk lov og mange andre lover. Men problemstillingen er hva som skal til for at noe er en hatefull ytring. Man mener ytringer fremsatt for å skape hat, men det er ikke alltid så godt å avgjøre det. Kanskje mente man ikke å skape hat, men forsvarer seg med at man bare driver samfunnskritikk. Det kan være en vanskelig linje å trekke.

– Vi trenger å utfordre

Selbekk viser blant annet til Norge der han mener vi har utfordret den kristne tro i lang tid, noe som ifølge ham har vært helt nødvendig, og gjort Norge til et bedre samfunn. Han mener religiøs makt må utfordres på samme måte som økonomisk og politisk makt. Det har vært viktig i den vestlige verden, men for Selbekk er det åpenbart at dette også trengs i resten av verden.

– Særlig for Ebadi som kjemper for kvinners rettigheter, er dette viktig. En stor del av den kvinneundertrykkelsen vi ser i Iran har sitt opphav i religion. Nettopp da trengs disse religiøse læresetningene å utfordres, sier redaktøren.

For ti år siden hadde Selbekk aldri sett for seg at en så stor diskusjon rundt ytringsfriheten ville oppstå.

– Det er veldig rart å tenke på. Den internasjonale debatten har rullet siden 2005, og har synliggjort disse utfordringene vi står ovenfor. Vi har sett at det er miljøer som er villig til å gå veldig langt for å utfordre holdninger som de ikke vil skal finnes.

Selbekk refererer til angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i år.

– Det er et mareritt at tolv mennesker dør i en avisredaksjon i hjertet av Europa. Det viser hvilke utfordringer vi står overfor. For meg var det sterkt å se reaksjonene, også her i Norge. Det bare understreket hvor viktige disse frihetene er.

Ikke forbudt

Noe av det Anine Kierulf ser at Ebadi er inne på, å utbre tanker om krig, kan hun klart understreke at generelt ikke er forbudt.

– Forherligelse av straffbare handlinger er ikke forbudt. Sier jeg at det som skjedde på Utøya var fabelaktig, er det skrekkelig – men lov. Det er forskjell på en meningsytring om noe som allerede har inntruffet, og en ytring som foranlediger at en ny handling inntreffer, som en oppfordring til ulovligheter.

– Hva tror du Ebadis nasjonalitet har å si for hennes vurderinger?

– Det vil jeg ikke spekulere i. Men jurister vurderer ting forskjellig innen et system, og selvsagt også mellom ulike systemer. Det hun sier om karikaturtegningene, blir likevel for generelt. Det er viktig å skille mellom minoriteter og majoriteter, og det er selvsagt oftest minoriteter som beskyttes av regelverket. Men å si at tegningene var forbudt på grunn av at de skapte eller kunne skape fiendtlige holdninger, er feil.

Ville vært annerledes i dag

Dagen-redaktør Selbekk tror samfunnet har kommet langt siden 2005, og at den politiske diskusjonen ville vært annerledes om det samme hadde skjedd i dag. Han viser blant annet til at Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre selv har sagt at han ville reagert annerledes i dag enn han gjorde i 2006. Selbekk og Magazinet ble anklaget for å skape konflikt ved å trykke tegningene.

– Politisk og norsk presse ville også behandlet en slik situasjon annerledes i dag. Men trusselen mot ytringsfriheten har ikke blitt mindre. Det har vært et tiår med radikalisering. For ti år siden fantes ikke ordet fremmedkriger, men det har vi lært oss. Det som skjedde i Paris kunne like gjerne skjedd her i Norge, og det er en alvorlig situasjon, sier Selbekk.

Fra en jurists synsvinkel ser Anine Kierulf at selv fæle foranledninger, som angrepet på Charlie Hebdo, bidrar til at flere er opptatt av og reflekterer rundt ytringsfrihet. Hun tror at i Norge, hvor vi gjerne tar ytringsfriheten for gitt, har vi blitt tvunget til å tenke gjennom hvorfor vi beskytter denne friheten, og hvorfor meninger som vi misliker skal bli beskyttet.

– Jeg tror det er ganske sunt. Det får frem hvorfor vi beskytter ytringsfriheten, men også hva som kan begrunne inngrep i den. Det finnes jo mange rettslige grenser som alle er enige om, slik som trusler på livet. Da må man plutselig tenke at hvis det er greit å begrense sånn, hvorfor er det ikke da greit slik?

Samfunnskritikk veier tyngst

Hun viser til at Jyllands-Postens publisering av Muhammed-tegningene ble prøvd rettslig i Danmark, og at de syv muslimske foreningene som saksøkte avisen, tapte rettssaken.

– Det vil være et ganske stort frirom for ytringer som har en samfunnskritisk og offentlig interessant side, selv om mange vil finne dem usmakelige. Det er ganske klart at tegninger av den type ikke er ulovlig etter nasjonale eller internasjonale standarder.

Grunnen til dette er ifølge Kierulf at karikaturene er en type samfunnskritikk. Hun påpeker at det blir vanskelig å ha funksjonelle regler for ytringsfrihet om en skal legge til grunn hele vurderingen hos den som føler seg krenket, men også om man legger til grunn hele vurderingen hos avsenderen og hva som mentes med budskapet.

– Man prøver å forholde seg til en slags mellomting mellom avsenderens mening og mottakerens reaksjon, og slik finne ut folk flest sin tolkning, og folk flest oppfatter karikaturer særdeles forskjellig.

– Hvordan har det juridiske aspektet ved tolkningen av ytringsfrihetens grenser utviklet seg i de siste ti årene som er gått siden Jyllands-Posten publiserte?

– Reglene som sådan er ikke mye endret på grunn av dette, fra lovgiversiden mangler man historisk prinsipielle vurderinger, alt er lagt til domstolenes vurdering i den generelle sak. Generelt kan jeg si at det skal en god del til for å bli dømt for denne type ytringer hvis de har et samfunnskritisk element i seg.

– Konteksten er viktig

Selbekk er tydelig er skuffet over Shirin Ebadis syn på ytringsfriheten.

– Hva ville du sagt til Shirin Ebadi hvis du møtte henne nå?

– Jeg ville ha prøvd å minne henne på at ytringsfriheten er en menneskerettighet. At den er grunnlaget for mange andre rettigheter også. Uten ytringsfrihet har vi ingen religionsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet, egentlig ikke noe politisk frihet eller demokrati i det hele tatt.

Likevel påpeker Selbekk at det er viktig å minne seg selv på hva slags kontekst Ebadi befinner seg i som en muslimsk, opposisjonell kvinne og fredsprisvinner. Det mener han skal være med i beregningen når man hører uttalelsene hennes.

– For all del, dette skygger ikke over alt det andre positive hun gjør.

– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

For Holberg var ikke kun forfatter og komediedikter. Han var også naturrettsfilosof. Det vil si “den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social indstilling.” (Slik det defineres i Den Store Danske.) Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også Nürnbergdomstolen. Mennesket har en verdi i seg selv, som et lands lover ikke kan stille seg ovenfor. Dette kan være nyttig i dagens debatt mellom ytringsfrihetsfundamentalister og religiøse fundamentalister. Den er nemlig også er en kamp om eierskapet til opplysningstiden.

Det mest realistiske med Niels Klim er begynnelsen: en ung arbeidsledig akademiker vender hjem til Bergen med “fine karakterer men ingen penger.” Det skjer den dag i dag! Virkelystne Niels bestemmer seg for å “undersøke jordens egenskaper og fjellenes indre.” Det fører han ned i en hule i Sandviken, hvor han faller og ender i Potu, trærnes land som baklengs blir nesten utopi. Arild Linneberg kaller det en “holbergsk idealstat basert på naturretten.” (Og J.R.R. Tolkien fant inspirasjon til Treskjegg herfra). Holberg var klassisist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Romanen er full av sitater og anekdoter. Men på et område er Holberg europeisk foregangsmann, det er likestilling. I Potu har kvinner like rettigheter som menn.

Dette fører til problemer for Niels, for det første han gjør når han lander er å klatre opp i en adelskvinne. Altså anklages han for voldtekt. Men han dømmes mildt, sin manglende forståelse tatt i betraktning. Når han derimot etter flere år i landet fremmer forslag om å fjerne likestillingen er reaksjonen streng. I Potu er det nemlig kun dødstraff for en ting. Å foreslå lover som ikke blir vedtatt. Som om Holberg vil gi et forvarsel om vår tids rettsliggjøring av samfunnet, hvor stadig flere lover går på bekostning av politisk styring. I Potu blir lovene endret med fem hundre års mellomrom – ingen våger å foreslå en lovendring kun for egenmarkering. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til “firmamentet” hvor han bygger seg opp til keiser ved hjelp av Europeisk krigskunst. Men til slutt styrter folket ham, og Niels ender sine dager som klokker i Korskirken i Bergen.

Holberg bruker Niels Klim til å harselere ved alle sider av 1700-tallssamfunnet. Ytringsfrihet eller trykkefrihet som det ble kalt på Holbergs tid, er en sentral del av diskusjonen. Holberg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leipzig. Den ualminnelig ambisiøse bergenseren ville nå ut til hele Europa, og han ville skrive fritt. Bøker bar på den tiden sensorenes påskrift imprentur, altså “kan trykkes.” Holberg selv måtte sensurere, men avskydde ordningen. I sitt 3.levnetsbrev (1743)  skriver han:

Her i Norden fins det lysende begavelser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke komme til full utfoldelse før denne hindring blir fjernet, og før de siste rester av den gamle gotiske surdeig blir utrenset. Jo større kultur et folk har, jo mere frihet gir det sine forfattere.

Kretsen rundt den konservative Christian 6 forsøkte å få Niels Klim forbudt. Men Holberg var for populær til at det var politisk klokt. Ytringsfrihet er uten tvil en av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden. Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. En like viktig del er hva vi kaller toleranse. Niels besøker flere land, for eksempel Iochtana: 

Hårene reiste seg på hodet mitt (…). Landet var nemlig et sammensurium og en kloakk av religioner: Alle trosretninger som fantes på kloden hadde sitt sentrum der – og ble åpnet forkynt. Da jeg husket på hvilken ballade det fører til med ulike trosretninger i Europa , turde jeg nesten ikke våge meg inn i hovedstaden (…)Men min redsel forsvant da jeg så at det overalt hersket stor gjensidig forståelse, uten at noen følte seg tilsidesatt.

Det er lett å glemme i dagens debatt at opplysningstiden kom som reaksjon på flere hundre års blodige religionskriger. Når John Locke skrev “There is absolutly no such thing (…) as a Christian Commonwealth” var det et tegn på et radikalt nytt perspektiv. Voltaire skrev senere en avhandling om toleranse: ”Den første naturlov” — Det som i følge Voltaire definerer oss som mennesker. Midt mellom står Holberg, og som Thomas Bredsdorf har vist gjennomsyrer toleransetenkningen hans forfatterskap. Holberg sparker både mot kietterne, altså gudsbespottere, og de såkalte “kiettermagere” “En ivrig Kiettermager (…) haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borger udi et andet Land, hvor min Orthodoxie blev holdet Kietterie.” Som Bredsdorf skriver: “Kætteri er en relativ affære.” Like morsomt er det at han påpeker “Det forunderligste er, at saadant skeer ofte udi indifferente Ting”. Altså: Det store sinnet kommer som reaksjon på om man holder gudstjeneste i hvite eller sorte klær, får nattverd stående eller på sine knær, eller for den saks skyld: tegner en tegning.

Hvordan forholder dette seg til dagens karikaturkontroverser? Vel, mye humanistisk forskning fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kalle tegnets omskiftelige natur. Språket er ikke fastlagt. Det skifter mening, avhengig av øyet som ser, konteksten det opptrer i. Dette så Holberg også. Når Niels besøker landet Mardak møter han noen med ”aflange Øine” og alle ting de ser på virker “langagtige.” Andre stammer har firkantede øyne og ser alt rektangulært. Niels besøker tempelet og hører en mann bekjenne at han “sværger, at Solens hellige Tavle synes mig aflang.” Niels oppdager til sin skrekk at den er firkantet, og forlater landet. I 1750 forklarte Holberg selv i en epistel meningen med Mardak (legg merke til at bokstavene nesten blir til vårt naboland). Det er å møte andre kulturer og skikker med “upartiskhet” og “den sunde Fornuft.” Eksempelet sier også noe presist om tegnets natur. For er det ikke nettopp dette som gjør karikaturer og religiøse symboler så konfliktladet?

En hijab er både et frihetssymbol og et redskap for undertrykkelse. Og for svært mange bare en tradisjon. En karikatur av Mohammed inngår i en flere hundre år lang satirisk tradisjon i Europa. Men tolkes som overgrep av både fundamentalistiske og tradisjonelle muslimer. En karikatur av Mohammed sparker altså både oppover, mot Mullaer og Imamer, og nedover mot vanlige troende uten makt. Slik blir den absurde konsekvensen at det første møtet en ungdom på gaten i Kabul eller Kairo har med ordet “ytringsfrihet” er en film som krenker det de holder helligst. Slik blir “ytringsfrihet” en unnskyldning for folk som er mot den til å stå i Drammensveien og heie på Osama bin Laden.

Når Arnulf Øverland holdt foredraget “Kristendommen – den tiende landeplage” i studentersamfunnet i 1933, eller når Finn Graff tegnet voldtektsmenn med kors til penis (for å illustrere Eva Lundgrens bok om vold i kristne miljøer) var det grovt men nødvendig. Forskjellen, eller fordelen, er at de kritiserte en kultur de selv var innenfor og intimt kjent med. Det er en del av den liberale tradisjon i Europa. Man kritiserer det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om. Det tjener ikke Jyllands-posten til ære at de i 2003 takket nei til karikaturer av Jesus under begrunnelsen av det “ikke var noe leserne ville like” – men så altså gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karikaturene i 2006.

I et samfunn der stadig flere religioner sameksisterer, og fornærmelser reiser med YouTubes hastighet, blir det stadig vanskeligere å skille klinten fra hveten. Vi må stå opp og forsvare en bok som Sataniske Vers, og retten til å lage karikaturer av religion. Og samtidig se at en film som “The innocence of Muslims,” uten annen hensikt enn å fornærme og provosere, står nærmere en annen, og langt mindre lys europeisk tradisjon enn den som representeres av Holberg, Locke, eller Voltaire. Det er nærmere den illiberale tradisjonen til Julius Streicher og Der Stürmer.

Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden. Den består nemlig av en liberal kjerne av både toleranse og ytringsfrihet. Vi kan ta Augustins ord fra 300-tallet som motto, han var som Holberg retorisk skolert: “Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.” Kanskje kontrollspørsmålet før en ytring bør lyde: Bidrar dette til at vi lever i en opplysningstid?

Kilder:

Niels Klims reise til den underjordiske verden. Ludvig Holberg, (overs Kjell Heggelund) Aschehoug 1997.

”Holberg og naturretten” Arild Linneberg, Holberg i Norden (red: Dahlberg, Teilmann og Thorsen) Makadam 2004.

”Tolerance og Autoritet hos Locke, Voltaire og Holberg” Lasse Horne Kjældgaard. Ibid.

Ludvig Holberg. Den store ensomme. Lars Roar Langslet, Press forlag. 2005.

T.O: Teksten har også vært trykket i Klassekampen.

Han står langt fra alene med sin skepsis mot lovendringsforslaget som regjeringen presenterte like før jul. Sentralt plasserte representanter for både pressen og Den norske kirke som Vox Publica har intervjuet, er enige om at en utvidelse av rasismeparagrafen vil innskrenke muligheten til å utøve religionskritikk, og som konsekvens svekke ytringsfriheten. En annen gjennomgående respons er at det synes uklart hva regjeringen egentlig ønsker å oppnå med lovendringsforslaget.

Regjeringens forslag går ut på å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette begrunnes blant annet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Francis Sejersted er lite imponert over regjeringen i denne saken. — Jeg tror ikke de skjønner problematikken. På den ene siden gir de uttrykk for at de skjønner behovet for ytringsfrihet, som de holder frem som en viktig verdi, men de er samtidig ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten. De viser her mangel på prinsipiell forståelse, sier han.

– Regjeringen slår seg selv på munnen når de i stedet for skape en arena for argumentasjon innfører forbud mot visse typer ytringer. Vektleggingen av forbud i stedet for motargumenter er en av de tingene som skiller totalitære samfunn fra liberale samfunn, sier Sejersted.

Nettopprop vinner oppslutning

Justisdepartementet på sin side fastholder at intensjonen bak endringsforslagene er å styrke ytringsfriheten. I et intervju med Fritanke.no argumenterer statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap) for at den gamle blasfemiparagrafen åpner for langt større grad av sensur enn den foreslått utvidede rasismeparagrafen vil gjøre. Videre argumenterer Aas-Hansen for at det er nødvendig å ”beholde en rest” av blasfemiparagrafen for å dempe konfliktnivået i samfunnet, og sikre et sunt debattklima.

Foto:Andreas Solberg cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra Peters­kir­ken i Roma.

Utenom regjeringen selv er det imidlertid vanskelig å finne tilhengere av forslaget. Et eksempel på motstanden mot endringsforslaget er nettoppropet “Nei til straff for religionskritikk”. Oppropet teller underskrifter fra en rekke kjente navn i norsk kultur- og samfunnsliv, som Ingvar Ambjørnsen, Bernt Hagtvet, Gunnar Skirbekk og Francis Sejersted. Initiativet til oppropet ble tatt av Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule.

Heller ikke Den norske kirke sparer på kritikken av lovendringsforslaget. I en e‑post til Vox Publica skriver Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet: “Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet. Internasjonalt vil det kunne bety innføring av lover som vil gjøre religionskritikk straffbart. Det er viktig at Norge ikke åpner for en slik utvikling.” Videre skriver Andersen: “For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Vox Publica har også forsøkt å få en kommentar til lovforslaget fra Islamsk Råd.

“Revitalisering av blasfemiparagrafen”

Francis Sejersted fremholder at religionskritikken historisk sett har vært sentral i utviklingen av et liberalt samfunn. Blasfemiparagrafen var og er i prinsippet en autoritetsvernparagraf. Opprinnelig var det bare statens offisielle religion som var vernet.

– Utviklingen av ytringsfriheten i Norge medførte nedkjempingen av autoritetsvernet, blant annet presteskapets makt til å definere hva som var blasfemi. Utvidelse av rasismeparagrafen til å gjelde “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” er et skritt tilbake ettersom paragrafutvidelsen må tolkes som en revitalisering av blasfemiparagrafen, sier han. — Det er vanskelig å se det på annen måte enn at presteskapet skal gjenvinne sin definisjonsmakt.

Straff for Muhammed-karikaturer?

Samtlige av dem Vox Publica har vært i kontakt med støtter regjeringens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen, men er skeptiske eller imot utvidelsen av rasismeparagrafen.

Sejersted har problemer med å se for seg hvem som egentlig støtter en utvidelse av rasismeparagrafen. — Presset kommer kanskje fra det kristne eller muslimske presteskapet, som ønsker å forsvare sin rett til å definere hva som er hellig.

Foto:Tim O’Brien cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Sul­tan Ahmed-moskeen i Istan­bul.

Sejersted spør seg også hva regjeringen tenker seg mer konkret. — Vil man ha et lovverk hvor man for eksempel kan straffe publisering av Muhammed-karikaturene, spør Sejersted. Han legger til at i debatten som fulgte striden om Muhammed-karikaturene var det ingen som krevde straff for publisering av karikaturtegningene, selv om det var en diskusjon om det var hensiktsmessig å publisere dem.

En undersøkelse Vox Publica fikk utført i høst viste at et stort flertall av norske redaktører mener det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion etter striden om Muhammed-karikaturene.

Også Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, stiller seg kritisk til utvidelsen av rasismeparagrafen. Samtidig mener han at regjerningen sender ut farlige signaler.

– Hva som er regjeringens motiv for endringsforslagene er vanskelig å si noe om, utover hva de skriver i pressemeldingen sin. Men en ting de legger vekt på er at rasismeparagrafen bør utvides for å unngå fremtidige konflikter. Dette mener jeg er en farlig vei for lovgiver å gå. Konflikter oppstår fordi ulike grupper ikke aksepterer ytringsfrihet. Det kan se ut som det legges til rette for at bare en gruppe lager nok bråk så vil den blitt tatt hensyn til i rettssystemet. Dette gir et kjempeskummelt signal, sier Jensen.

Kosmetiske forandringer

Jensen stiller seg spørrende til hvilke konkrete konsekvenser en eventuell lovendring vil få.

– Jeg må si at jeg er usikker. Det er for eksempel vanskelig å se hva slags type krenkelser som vil bli rammet av den nye rasismeparagrafen. Hva slags type karikaturer kan man for eksempel trykke? Så langt er presisjonsnivået i paragrafteksten lav.

I likhet med Francis Sejersted ser han på en utvidelse av rasismeparagrafen som en videreføring av blasfemiparagrafen. — Til en viss grad ser endringsforslagene mest ut til å innebære kosmetiske forandringer. Likheten i ordlyden til blasfemiparagrafen og den utvidede rasismeparagrafen er stor. Også straffeutmålingen som foreslås er lik. Jeg ser slik sett ingen dramatiske forandringer, sier Jensen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, ser på sin side endringsforslaget som en politisk markering. — Jeg synes det er dumt av regjering og Storting å bruke lovverket som en arena for politisk markering. Forslaget om en utvidet rasismeparagraf bør skytes ned. Men politisk korrekte forslag har alltid en fare for å bli vedtatt, til tross for de prinsipielle konsekvensene, sier Omdal.

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse”

Omdal er for opphevelse av blasfemiparagrafen. Han karakteriserer en utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte religion som “lite gjennomtenkt”. — Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag, sier han.

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra syna­go­gen i Oslo (foto: Olav A. Øvrebø).

Også Per Edgar Kokkvold er skeptisk til regjeringens endringsforslag. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener i likhet med Omdal at utvidelsen av rasismeparagrafen vil innebære en innskrenkning av muligheten til å utøve religionskritikk. — Hvis dette er Justisdepartementets intensjon, så er det alvorlig. Menneskeverdet er ukrenkelig, men ideologier og religion må kunne krenkes, sier Kokkvold.

Skillet mellom person og religion er viktig også for Arne Jensen. — Jeg mener generelt at man burde understreke at det er lov å krenke religion. Det bør være et prinsipielt skille mellom personer og religiøse symboler. Personer trenger vern, det gjør ikke symbolene.

Lovforslaget får også kritikk fra ulike hold i VG og Dag og Tid.

Lovtekster

Regjeringen foreslår å fjerne blasfemiparagrafen og utvide rasismeparagrafen. Her er de gjeldende lovtekstene:

• Blasfemiparagrafen (§142 i straffeloven)
• Rasismeparagrafen (§135a i straffeloven)

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, en sentral aktør under striden om Muhammed-karikaturene vinteren 2006, kommenterer undersøkelsen slik:

– Det er ingen tvil om at rommet for religionskritikk har blitt innskrenket etter karikaturstriden, sier Kokkvold.

Heller ikke Vebjørn Selbekk, en annen av karikaturstridens mest sentrale figurer, er i tvil om at norske redaktører har blitt langt mer forsiktige når det gjelder kritikk av islam i tiden etter karikaturstriden.

– Dette er åpenbart knyttet til voldstruslene i etterkant av karikaturstriden. Jeg tror at man tenker seg om en gang ekstra før man kritiserer islam, sier Selbekk. Han var i 2006 sjefredaktør i den kristne avisen Magazinet og er i dag samfunnsredaktør i DagenMagazinet, resultatet av en sammenslåing med avisen Dagen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad og en kjent mediekommentator, mener derimot at frykten blant redaktørene er basert på fiksjon snarere enn fakta. Rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene — spesielt gjennom utviklingen av debattkulturen på nett. — Her registrerer vi mye islamkritikk, sier Omdal.

I undersøkelsen, som ble utført i september i fjor, sier 77 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at striden om Muhammed-karikaturene viste at det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion i Norge (se figur):

Figur 1. Ytringsfrihet og religion.

Kneblet islamkritikk?

Vebjørn Selbekk mener at trusselbildet er knyttet til visse sider ved muslimsk kultur og samfunn, og at dette videre fører til en berøringsangst som stenger for legitim kritikk av islam.

– Jeg tror trusselbildet er spesielt knyttet til bestemte sider ved muslimsk kultur og samfunn, som for eksempel Profeten og Koranen. Det muslimske kvinnebildet er et annet eksempel. At Muhammed for eksempel giftet seg med Aisha som da var seks år gammel er det ingen som tør å gå inn på — selv om dette er belyser sider ved synet på kvinner og ekteskap innenfor islam. Tiden etter karikaturstriden har vært preget av berøringsangst i forhold til slike tema. Et annet slikt tema er terrorisme. Kan man se for seg en debatt hvor man omtaler Muhammeds egen krigføring? Dette er dagsaktuelt og belysende, men vi skygger unna, sier Selbekk.

Sven Egil Omdal er av en annen oppfatning.

– Jeg tror ikke at rommet for religionskritikk er blitt strammet inn. Vi har ført en løpende kritikk av religionsrelaterte forhold de siste årene, og vi er i god dialog både med kristne og islamske miljø. Frykten som kommer til uttrykk i redaktørundersøkelsen, tror jeg i stor grad er basert på fiksjon. Restriksjonene blant redaktørene er selvpålagte og er en følge av debatten rundt Muhammed-karikaturene snarere enn et faktisk trusselbilde, sier Omdal.

Foto: moaksey cb

Supermarked i Doha, Qatar fjernet norske og danske produkter i februar 2006.

Videre argumenterer Omdal for at rommet for religionskritikk tvert imot har utvidet seg de siste ti årene.

– Jeg mener at rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene, blant annet gjennom fremveksten av nettdebatter. Her registrerer vi mye islamkritikk. Jeg tror ikke at den utvidede muligheten til å utøve islamkritikk er en konsekvens av striden rundt Muhammed-karikaturene — utviklingen har skjedd parallelt.

Merker mer selvsensur

I redaktørundersøkelsen kommer det også frem at 46 prosent av redaktørene er helt eller delvis enige i at norske redaktører og journalister utøver mer selvsensur i dag enn for ti år siden. 41 prosent sier seg helt eller delvis uenig i denne påstanden. Per Edgar Kokkvold er ikke i tvil om at det har blitt mer selvsensur.

– Norske journalister så hvordan det gikk med Vebjørn Selbekk, og det har nok skapt en viss frykt.

Selbekk ble drapstruet og måtte ha politibeskyttelse etter at Magazinet publiserte de danske tegningene. Han har skrevet om denne tiden i boken “Truet av islamister”. Selbekk mener at det i etterkant av karikaturstriden utøves betydelig selvsensur i norske redaksjoner.

– Mange sider ved islam er relevant for samfunnsdebatten, men likevel forbudt område. Islamkritikk kan gå ut over en hel avis, hvor man må ta hensyn til de ansattes sikkerhet. Bombetruslene mot hele Jyllands-Postens redaksjon er jo et eksempel på dette.

Foto: Michell Zappa cba

Protest av den fredelige typen mot Muhammed-karikaturene i Amsterdam februar 2006.

Selbekk poengterer videre at norske myndigheters håndtering av karikaturstriden har virket forsterkende på tendensen til selvsensur.

– Ikke bare synes jeg at den norske regjeringen var ettergivende — de var livredde. Regjeringens håndtering av karikaturstriden var farget av oljeinteresser og av interessen om å opprettholde Norges status som fredsnasjon i Midtøsten. Med tanke på selvsensur og redsel for islamkritikk er dette et tydelig eksempel på at storpolitikk virker inn på det journalistiske klimaet i Norge, sier Selbekk.

Også Kokkvold mener at den norske håndteringen av karikaturstriden var til dels uheldig, og viser til land som Tyskland og Frankrike hvor karikaturene også ble trykket, men hvor truslene fra ytterliggående muslimsk hold aldri nådde samme nivå som i Norge.

– Ekstremistene kjenner stanken av vår frykt. I Tyskland og Frankrike derimot fikk publiseringen av karikaturene langt sterkere og bredere støtte — ikke bare fra pressehold, men også fra politisk og kulturelt hold.

Omdal på sin side argumenterer for at selvsensuren som utøves i norske redaksjoner i stor grad er selvpålagt, og at muligheten for islamkritikk tvert imot har blitt større.

– Selvsensuren som eventuelt utøves, tror jeg også er basert på fiksjon snarere enn faktisk trusselbilde. Forut for striden om Muhammed-karikaturene tror jeg at man i mange redaksjoner vegret seg for komme med islamkritiske ytringer fordi at islamkritikk til en viss grad forbindes med det politiske ytre høyre. Det var ikke politisk korrekt å ytre seg islamkritisk. Islamkritiske meninger som før ble forfektet fra ytre høyre, blir i dag også forfektet fra etablert hold.

Trusler om vold

Selbekks bekymring for trusler om vold i forbindelse med religionskritikk ser ut til å deles av mange av hans kollegaer. I redaktørundersøkelsen sier hele 91 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at vi i de neste årene vil oppleve nye saker der ytringer møtes med vold eller trusler om vold fra religiøse grupper.

Sven Egil Omdal er ikke like bekymret.

– Om vi vil oppleve saker der ytringer møtes med slike trusler er umulig å svare på, men hvis det skulle skje tror jeg like gjerne det kommer fra ekstreme kristne som ekstreme muslimske grupper. I den grad vi i Stavanger Aftenblad registrerer sjikane, kommer det like ofte fra ytterliggående kristent hold som muslimsk hold. Både de muslimske og kristne gruppene vi er i kontakt med, tåler en debatt. Generelt er jeg ikke bekymret for denne typen trusler.

Kokkvold på sin side deler frykten for fremtidige trusler om vold som følge av religionskritikk, men påpeker at trusselnivået går i bølger.

– Oppslutningen rundt fundamentalister går opp og ned, men det som skjer i Gaza nå er bekymringsverdig, sier Kokkvold.

”En halv ytringsfrihet”

Kokkvold mener at ytringsfriheten generelt sett har blitt styrket i Norge etter karikaturstriden.

– Karikaturstriden satt fokus på ytringsfriheten og understreket dens viktighet som grunnleggende verdi, påpeker han.

Dette synet reflekteres av at nær åtte av ti redaktører i undersøkelsen mener at ytringsfriheten i Norge er blitt styrket eller har holdt seg uendret de siste ti årene (se figur):

Figur 2. Er ytringsfriheten styrket?

Kokkvold er like fullt betenkt over det han ser som en innskrenkning av muligheten for islamkritikk.

– Vi risikerer å få ”en halv ytringsfrihet” hvor man gjerne kritiserer kristendommen og jødedommen, men ikke islam.

Om redaktørundersøkelsen

Undersøkelsen ble utført i første halvdel av september. Spørreskjemaet ble sendt samtlige 805 medlemmer av Norsk Redaktørforening, og 264 svarte. Blant disse er 59 prosent underordnet redaktør, 24 prosent ansvarlig redaktør og 17 prosent enleder (både ansvarlig redaktør og administrerende direktør). Andelen toppledere blant dem som har svart er noe høyere enn i medlemsmassen. Kjønns- og aldersfordelingen er omtrent som i medlemsmassen. Det er også fordelingen mellom medietyper, bortsett fra at ukepressen er noe underrepresentert. Resultater fra undersøkelsen er tidligere presentert i Mandag Morgen og på Redaktørforeningens høstmøte i Oslo.

Se også artikkel om kommersialisering, nedgangstider og pressefrihet.

Redaktørundersøkelsen 2008: Last ned alle tallene fra undersøkelsen (pdf, 1,26 MB).

Dayan kaller på en ny nøkternhet, en besinnelse på fakta fremfor følelser. Han ønsker at dekningen av terrorgrupper og deres sympatisører skal preges av det han kaller “riktig distanse”. Vi må nærme oss terrorismen på måter som ikke ødelegger muligheten for debatt og kritikk.

Foto:Olav A. Øvrebøcbn

Daniel Dayan i Bergen, oktober 2006.

Et eksempel Dayan trekker frem er en velkjent måte mediene behandler terrorisme på — intervjuet med en selvmordsbombers mor.

– Hun sier: “Min sønn gjorde rett. Jeg beundrer ham. Han drepte disse menneskene som fortjener å bli drept. De er hunder.” På den ene siden hører du hva hun sier. På den andre siden unnskylder du henne. Hun lider jo. Men problemet er at før eller senere, når noen sier at en annen er en hund, er det påkrevet at det kommer en kommentar eller et svar, sier Dayan.

Det er legitimt at hun får komme til orde, men hun burde bli motsagt, mener Dayan. Men det kan ikke skje, fordi i denne genren, vitneutsagnet, blandes det private og offentlige sammen. En journalist kan ikke bryte av med kritiske bemerkninger i en slik situasjon. På denne måten er medienes valg av genre et etisk valg, lyder Dayans resonnement.

Hermeneutisk terrorisme

Innen medieforskningen er Daniel Dayan (f. 1943) kjent for arbeider på ulike felt. Både filmanalyse og studier av fjernsynets samfunnsrolle hører til hans interesseområder. I flere sammenhenger har Dayan forsket på terrorisme og medier, og har blant annet redigert antologien “La terreur spectacle” — terrorisme som forestilling — som kom ut i år. Han er mest kjent for boken “Media Events: The Live Broadcasting of History” som han skrev sammen med medieforskningspioneren Elihu Katz. Dayan er nå forskningsleder ved Centre National de la Recherche Scientifique i Paris, og var i høst gjesteforsker ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Blant Dayans hovedpoenger om terrorisme er at terrorhandlinger dreier seg om kommunikasjon. Terror er vold som har en ideologisk dimensjon, og ideologien kommuniseres i form av spektakulære forestillinger kringkastet i mediene.

En terrorhandling har flere hensikter og effekter. Den er en test av grenser, av hva det berørte samfunnet er villig til å akseptere. Samtidig kommuniserer terroristen en trussel om at mer er i vente. Og i tillegg er terrorhandlingen ofte ment som overtalelse. Bombene i Madrid i mars 2004 skulle påvirke valgresultatet, noe de jo også gjorde.

Terrorister byr seg fram som representanter for en gruppe, bemerker Dayan — uten at denne gruppen er blitt spurt om å bli representert slik. Terroristene stiller seg så å si opp på markedet som potensielle representanter, og etter hvert får de gjerne tilhengere på denne måten.

Angrepene 11. september 2001 beskriver Dayan som “hermeneutisk terrorisme”. Siden ingen gruppe eksplisitt tok på seg skylden og ga noen begrunnelse for angrepene, ble alle tilskuere invitert til å fortolke dem på sin måte. Osama bin Laden trengte bare å gjøre det klart at han støttet angrepene. Men for at terroristene skulle oppnå det de ønsket med en slik strategi, måtte terror på TV være godt kjent for publikum fra før. Slik er terrorisme altså, blant mye annet, blitt en godt etablert egen TV-genre. Terrorisme uten medier er utenkelig.

Når medlidenhet og fordømmelse sporer av

Vox Publica møtte Dayan i Bergen i slutten av oktober, og ba ham utdype analysen av medier, offentlighet og terrorisme.

Vox Publica: Du snakker om terrorisme som “spectacle” — forestilling — og sier at terrorister er avhengig av den publisitet de får gjennom mediedekning. Men du mener vel ikke at mediene ikke skal gi terrorhandlinger oppmerksomhet?

– Jo, noen ganger vil det være riktig. I Italia bestemte mediene en gang seg for ikke å gi terrorister oppmerksomhet. Det var bevisst. De gikk gjennom en lang sjelegranskning, og bestemte seg for at den beste måten å håndtere det på var å nekte oppmerksomhet. Og det som skjedde var at terroren avtok. Problemet er at dette gjaldt terroren til De røde brigader, som til tross for sine internasjonale ambisjoner var en veldig spesifikt italiensk terrorisme, forankret på italiensk territorium og rettet mot italienske mål. Nå har vi nådd et punkt der om et gitt medium ikke rapporterer om terror, vil et annet gjøre det isteden. Når en nyhet er ute i den globale offentligheten, må du ha din egen versjon av den, eller vil folk bare gå til en annen kanal. Nå er spørsmålet hvordan du snakker om terrorisme, ikke om. Hvor mye, på hvilke betingelser? Og da er vi tilbake til spørsmålet om etikk.

Dayan liker å fremstille sine resonnementer i en kritisk dialog med andre forskeres arbeider. Når han skal beskrive hvordan mediene og publikum håndterer terrorisme, trekker han frem den franske sosiologen Luc Boltanskis bok “Distant suffering”. Den tar for seg hvordan vi reagerer når andre menneskers lidelser vises frem for oss på TV. Situasjonen er preget av avmaktsfølelse som får sitt uttrykk på tre ulike måter — i tre ulike typer diskurser. Alle tre blir brukt om terrorisme, ifølge Dayan:

• Estetikk: — Dette er den mest avskyelige diskursen — det sublimes diskurs. For eksempel sa komponisten Karlheinz Stockhausen at det var sublimt å se tvillingtårnene kollapse. I det øyeblikk han sa det var tårnene fortsatt fulle av mennesker som ikke var døde. Han gjorde narr av andres lidelse, og dette mener jeg er så uetisk som man kan få det, sier Dayan.
• Fordømmelse: Dette kan være en veldig nyttig reaksjonsmåte, mener Dayan. — Det er noen som er ansvarlige for andres lidelse, og de burde bli fordømt. For eksempel protesterte mange mennesker mot invasjonen av Irak. Problemet med fordømmelse er at den lett kan spore av, sier Dayan. Han trekker igjen frem 11. september-angrepene, der det har blitt framsatt en rekke påstander om at ofrene var ansvarlige. En av dem er de oppdiktede ryktene om at jøder som arbeidet i tårnene ble varslet av Israels ambassade på forhånd om at de måtte forlate bygningene. — Hvis du ser på listen over menneskene som døde, er det klart at jødene ikke forlot bygningene. Fordømmelsesdiskursen er veldig lett å manipulere. Spørsmålet er igjen hvordan mediene kan finne den rette distansen i sin dekning — distansen som gjør det mulig for oss å forstå situasjonen uten å komme så tett på at vi risikerer å bli manipulert, sier han.
• Medlidenhet: Den tredje reaksjonsmåten er medlidenhet. Her er idealet den barmhjertige samaritan, som observerer lidelse og umiddelbart handler. Men hva slags uttrykk kan medlidenhet gis når den som lider er 6000 kilometer unna? Det som da skjer er at medlidenheten blir rent verbal, og også den står da i fare for å havne på merkelige steder, mener Dayan. Han viser til egne analyser av mediedekningen av selvmordsbombere. — De lager vanligvis en film før de sprenger seg selv i lufta, en film som vises etterpå. Svært ofte ledsages filmen av et intervju med moren. Hun gråter. Hun sier at “jeg mistet min sønn”. Hvordan kan du ikke føle med en mor som har røde øyne og har mistet sitt barn? Når intervjuet går videre sier moren vanligvis: “Jeg beundrer ham. Han bringer familien ære.” Det som slår meg i disse situasjonene er at vi kjenner selvmordsbomberens ansikt godt. Han har et ansikt og en stemme. Og moren har et ansikt og en stemme. Selvmordsbomberens ofre har intet ansikt, intet navn, ingen stemme — de er tall. Dette er underlig. Hvorfor uttrykker vi medlidenhet med morderen og ikke med de myrdede?

Boltanski viser oss hvor lett også etiske reaksjoner som medlidenhet og fordømmelse kan bli pervertert, konkluderer Dayan. — Det leder tilbake til spørsmålet om medienes ansvar. Det dreier seg ikke om hva du viser eller om du skal vise terrorisme, men hvordan du gjør det.

Objektiviteten er foraktelig, leve objektiviteten

Dette avgjørende “hvordan” har for Dayan å gjøre med noe så gammeldags, og med hans ord “foraktet”, som begrepet objektivitet. Vi må kort og godt gjenreise troen på og ambisjonen om objektivitet.

– Det er det beste vi har. Den eneste måten å opprettholde muligheten for debatt og konflikt, som er uunnværlig for demokratiet, er at vi kan forholde oss til en felles virkelighet – en virkelighet vi deler. Jeg er fullstendig klar over at objektivitet er umulig. Så jeg er en slags galning! Likevel snakker jeg om objektivitet, og jeg vil rettferdiggjøre dette på to måter. Den ene er ved å vise til Hannah Arendt. Hun sier at eksistensen av en offentlighet, av debatt, avhenger av en felles verden. Vi må dele de samme fakta, sier Dayan.

Hans tenkte eksempel: Hvis vi diskuterer starten på første verdenskrig, så kan vi si at den kom fordi Tyskland invaderte Belgia, ikke fordi Belgia invaderte Tyskland. Dette er et faktum, og vi kan bare ha debatter og være uenige når vi deler samme verden på denne måten.

Den andre begrunnelsen for objektivitet henter Dayan fra antropologen Clifford Geertz. — Han sier at han vet at kirurgi under helt perfekt hygieniske forhold er umulig. Ingen omgivelser er helt aseptiske, absolutt rene. Men er det en begrunnelse for å operere i en kloakk?

– Demokrati er avhengig av at vi deler tilstrekkelig mange fakta — ikke slik at vi skal falle på kne for dem, men for at vi skal kunne være uenige. Spørsmålet er hvordan du får frem denne felles verdenen. Og det vi har er den foraktede objektiviteten — den er forkastelig, og den er det beste som noen gang har skjedd, sier Dayan.

Behovet for felles fakta får meg til å tenke på et program NRK Brennpunkt viste tidligere i år. Det handlet om imamen Zulqarnain Sakandar Madni i Oslo. Programmet viste hans virksomhet i moskeen, hvordan han underviste elever osv. Han la også ut om sitt syn på terrorangrepene i London og Madrid, og gjorde det klart at han ikke fant det bevist at muslimer sto bak. Hvordan kan vi få denne felles verden hvis slike grunnleggende fakta bare avvises?

– Dette dreier seg om måten hendelser i offentligheten beskrives på. Jeg har kalt det faren ved vitneutsagn. Du henvender deg til folk i deres privatsfære, og så kommer de med uttalelser om forhold i offentligheten. Men siden de befinner seg i privatsfæren blir det ingen debatt. Hvis du vil skape nisjer for å beskytte folk mot å bli utsatt for debatt, og beskytte påstander mot å bli tilbakevist, er det bare å bruke vitnesbyrdet som form, sier Dayan. Intervjuet med selvmordsbomberens mor er et typisk eksempel på dette, legger han til.

I disse sammenhengene kommer mediene for tett på, den nødvendige kritiske distansen forsvinner, fremholder Dayan.

– Imamen forteller sin historie, men personlig erfaring er ikke immun mot ideologi. Den kan ikke diskuteres. Det er denne overdrevne nærheten som skremmer meg.

Likevel, hvorfor sier ikke intervjuerne mot i slike situasjoner?

– Intervjueren viser sitt gode multikulturelle ansikt. Men ansvaret for den andre er ikke her den mest relevante vinklingen. Det finnes andre: rettferdighet, balanse, sannhet.

Dayan ser det som sitt viktigste prosjekt både som medieforsker og intellektuell å analysere og beskrive medienes genrer med hensyn på om de tillater debatt eller ikke. Åpner de muligheten for en felles verden, eller gjør de det ikke?

Athen må ikke glemme Sparta

Den livsnødvendige kritikk og debatt i en demokratisk offentlighet kan også forstumme av en annen grunn: trusler og frykt for represalier hvis bestemte forhold diskuteres. Budskapet fra blant andre den danske imamen Ahmed Abu Laban som klarte å gi striden om Muhammed-karikaturene så store dimensjoner, var nettopp en trussel om at “dere kan ikke gjøre som dere vil”, mener Dayan. Men i situasjoner der offentlighetens frihet innskrenkes, er det særlig viktig å handle som om offentligheten er som før. Dayans eksempel er her de opposisjonelle i kommunismens Tsjekkoslovakia, som skapte lommer av genuine offentlige sfærer, debattarenaer, i hverandres hjem. De handlet som om det fantes en fri offentlighet, og dette hjalp tsjekkerne stort da muligheten for frigjøring kom.

Dayan forteller om et møte med Abu Laban under en konferanse i Sverige tidligere i år. Mens Dayan ble intervjuet av en svensk avis, slo Laban seg ned og de to etablerte en uventet dialog. Abu Laban ga uttrykk for at det var han som hadde sørget for å skape den internasjonale Muhammed-konflikten ved å reise rundt i Midtøsten og vise frem Jyllands-Postens karikaturer.

– Slik han fremstilte det var de danske myndighetene så uinteresserte i hva han hadde å si, at dette var den eneste måten han kunne bli hørt på. Han brukte altså hele retorikken rundt ytringsfrihet. Men han forklarte ikke hvordan det kunne ha seg at han hadde lagt ved bilder som ikke var blant de opprinnelige karikaturene, og som kunne spores til en fransk avis, sier Dayan.

Denne manipulasjonen av karikaturstriden og bruken av ytringsfriheten er typisk for det andre stadiet av en totalitær bevegelse, organisasjonsstadiet, mener Dayan. Det første stadiet er terroren. Til sammen utgjør dette en direkte utfordring mot demokratiet.

– Slik jeg ser det, er vi vitne til noe som i islams navn bare er en ny form for totalitarisme. Og som vanlig har vi totalitarismens to aspekter, terrorisme i de tidlige fasene og organisasjon i de sene fasene. Jeg synes det er interessant å tenke på at Adolf Hitler ble valgt. Han brukte demokratiet. Dette reiser veldig skremmende spørsmål. Jeg siterer stadig Hannah Arendt: Vi elsker Athen, og vi skulle ønske vi kunne ha Athen for alltid. Men det kommer alltid et øyeblikk når Athen må være oppmerksom på at det finnes en annen by som heter Sparta. Hvis Athen ikke gjør noe, vil Sparta ta over.