Fire journaliststudenter ved Universitetet i Bergen har nå tatt Isungset og presseforskerne på ordet og formulert en Vær Dristig-plakat. Men hva vil det si for en journalist å være dristig?

– Det handler om å gå mot strømmen, og ikke bare godta alt som er opplest og vedtatt, sier Paul André Sommerfeldt.

– Man blir lett sittende fast i rutinene. Man må tørre å komme litt ut av sin egen komfortsone, sier Katrine Nordanger Mjelde.

Vær Varsom-plakaten fokuserer mest på overtramp, og ikke på unnlatelser. Dermed ivaretar den bare en del av etikken. Ingen felles for å ikke oppfylle samfunnsoppdraget. I boken «Etikk for journalister» skriver Svein Brurås at unnlatelsessynden trolig er pressens største synd. For eksempel uttalte Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i fjor at den «største unnlatelsessynden for norsk presse er at vi på 80- og 90-tallet var så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske.»

– Vi mener ikke å være dristig for å bryte Vær Varsom-plakaten. De to plakatene skal eksistere sammen, sier Johanna Magdalena Husebye.

– Dristig er ikke det samme som å være hensynsløs og uredelig, legger Robert Nedrejord til.

De fire journaliststudentene har alle noen få års erfaring fra sommerjobber, vikariater og deltidsjobber i ulike medieredaksjoner.

– Vi kjenner oss litt igjen i beskrivelsene av det som vi selv kritiserer. Vi blir gjerne kastet inn i rutinene når vi er ferske, og tør ikke å utfordre. Så vi tenkte det som en utfordring til oss selv. Vi ønsker å være så gode journalister som mulig, sier Johanna Husebye.

De har formulert journalistikkens Vær Dristig-plakat. Fra venstre: Johanna Magdalena Husebye, Paul André Sommerfeldt, Robert Nedrejord, Katrine Nordanger Mjelde. Foto: Julie Helene Günther

Til kilden

Mer konkret knyttes dristighet til arbeid med kilder og opp mot egen redaksjon. For eksempel handler det om å variere kildebruken.

– Vi blir ofte henvist videre til den som pleier å uttale seg. Men vi vil heller snakke med de som sitter nærmest saken, selv om de ikke er like medievante. Det er jo en svakhet om man slutter å søke etter kilder, sier Johanna Husebye.

– Vi tenker også på å få med grupper som vi ser lite av, for eksempel flyktninger og innvandrergrupper, sier Paul André Sommerfeldt.

Kildene styrer

En beslektet utfordring er å være kritisk til informasjon som kommer fra de medieerfarne kildene. Om kildene forsøker å manipulere saken, så kan det tas med i dekningen.

– Vi må ikke godta svar som ikke handler om saken. Om de roter seg bort i grøten, så kan vi sitere dem korrekt på det. Da er vi åpne med publikum om at det er sånn det fungerer, sier Katrine Mjelde.

Noen kilder kommer også med en fiks ferdig vinkling som de ønsker at journalisten skal fokusere på.

– Men du skal skrive om det som er mest interessant for samfunnet. Kulturministerens folk vil gjerne at du skal skrive om at kulturministeren besøker TV 2, men for samfunnet så er TV 2s rolle som allmennkringkaster mer interessant, sier Robert Nedrejord.

Kildenes mellomledd og sosiale medier

Mange av de etablerte kildene ønsker kun å gi svar via en informasjonsrådgiver eller lignende mellomledd. Hva gjør man da?

– Bruker andre kilder. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi har blitt litt vant til at det er sånn det gjøres. Vi kan utfordre oss litt på å ikke godta at det er sånn det fungerer, sier Johanna Husebye.

En annen utfordring er at flere foretrekker å bruke sosiale medier, fremfor å gå via en nyhetsredaksjon. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein brukte Facebook for å annonsere at de trakk seg fra sine verv. Sylvi Listhaug bruker sosiale medier aktivt, og en får iblant inntrykk av at det står mer i avisene om hva Donald Trump skriver på Twitter enn hva han gjør politisk.

– Man må prøve å unngå SoMe-støyen. Selv om det står mye om hva Trump skriver på Twitter, så er det også mange amerikanske journalister som skriver gode saker om amerikansk politikk, sier Robert Nedrejord.

Sosiale medier kan også være en kilde til gode saker.

– Da gjelder det å basere seg på flere kilder. Om politikere eller andre skriver noe på sosiale medier, så kan vi utfordre dem på det, og bruke det i det journalistiske arbeidet, sier Johanna Husebye.

– Det de skriver på sosiale medier er jo filtrert og er polert akkurat slik de vil det skal komme ut, så vi kan ta det derifra, legger Paul André Sommerfeldt til.

Gå mot strømmen

I fellessaker som får stor oppmerksomhet i mange mediekanaler samtidig, påpeker de at en må være ekstra kritisk til informasjon fra andre redaksjoner eller nyhetsbyråer du ikke selv har gjennomgått.

– En byråsak som mange aviser har plukket opp, kan ha feil og mangler som bare blir brakt videre. Men noen aviser er flinke til å stoppe opp litt og tenke over om det er noe de har gått glipp av, og sjekke opplysningene. Det er også et varsomhetsmoment; man skal ikke ukritisk viderebringe saker fra andre mediekanaler, sier Robert Nedrejord.

Å gå mot strømmen innebærer også å ikke unnlate å skrive om det vonde. For eksempel slik at selvmord ikke blir underkommunisert som den vanligste dødsårsaken blant unge voksne.

– Det er også en del av virkeligheten. Ved ikke å omtale det, bidrar vi til å dekke over en del av virkeligheten, sier Johanna Husebye.

Midlertidig dristighet

I en nyhetsredaksjon preget av tidspress, konstant deadline og presset økonomi går de inn for at journalistene skal legge bort saker som ikke har nyhetsverdi, be om mer tid til research på viktige saker, og si ifra internt og offentlig om feil og mangler. Hvordan kan en vikar eller en frilanser stille slike krav til redaktøren sin?

– Vil de ikke ha god journalistikk, da? Det er så klart ikke lett å stille sånne krav når man er deltidsansatt, men noen må jo si det. Vi skal jo si ja til redaktøren, men vi kan også si «ja, men skal vi ikke bruke litt mer tid på saken, vinkle det på en annen måte», sier Johanna Husebye.

– Det lett å tenke at man bare er vikar, så da er det bare å skrive kjappe ting og få det ut. Men vi må ha noen idealer som ligger der, selv om vi ikke klarer å følge dem bestandig, sier Paul André Sommerfeldt.

– De har presentert en fullstendig feilaktig tolkning av forskningen de viser til, skriver faktisk.no.

Slike feilaktige artikler fremstilt som nyhetssaker er ikke uvanlig å se i sosiale medier.

– Falske nyheter er saker som bevisst sprer usannheter. Hensikten kan være politisk motivert, å skape informasjonskaos, økonomisk vinning gjennom clickbait (klikkagn, red. anm.) eller svindel, sier rådgiver Tone Gunhild Haugan-Hepsø i Medietilsynet.

Falske nyheter. Skjermdump fra Facebook.

Millioner så falsk direktevideo

I en undersøkelse gjennomført av Medietilsynet (pdf) svarte 55 prosent av utvalget at de ser nyheter de ikke opplever som sanne, enten ukentlig eller oftere. Samtidig blir Facebook og andre sosiale medier en stadig viktigere kilde til nyheter for nordmenn.

– Dette er høye tall som viser at det er mye usikkerhet om troverdigheten til nyheter, sier Haugan-Hepsø.

Sosiale medier blir hyppig brukt til spredning av falske nyheter. Mye av årsaken til dette er algoritmene til Facebook, som belønner og fremmer innlegg med mange kommentarer, likes og delinger.

I juli så mange millioner mennesker en falsk direktesendt video på Facebook av hva mange trodde var en tornado. I realiteten var dette bare en kort GIF-fil av et værfenomen som ble spilt av på nytt og på nytt.

https://www.youtube.com/watch?v=EGt3ZvNt9VY&feature=youtu.be

Nettbrukere eksponeres for mer av det samme

Leder Merete Nilsson i Samfunnsviterne (fagforening for samfunnsvitere og humanister) mener at redaktørstyrte medier blir mer og mer viktig i dagens mediesamfunn.

– Det eksisterer utrolig mange ulike typer nettfora som ikke er redaksjonelt styrt, men styrt av enkeltpersoner. For leseren er dette en risiko, for det er vanskelig å vurdere sannhetsinnholdet i innleggene, sier hun.

En annen ting som bekymrer Nilsson er at algoritmene som finnes på nett kan føre til en ekkokammereffekt (filterboble er et annet begrep som brukes om samme fenomen). Dette gjør at du som nettbruker blir eksponert for mye mer av samme type meningsinnhold og innlegg, mens ting du ikke interesserer deg for blir holdt utenfor nyhetsstrømmen din.

Merete Nilsson, leder av Samfunnsviterne, er glad for at falske nyheter blir oppdaget, men mener at det å bekjempe falske nyheter med mer fakta ikke nødvendigvis er løsningen. Foto: Marita Ramsvik

– Det kan oppstå en bekreftelsesskjevhet der du bare får bekreftet de meningene du har fra før. Algoritmene sørger nemlig for at vi primært henter informasjon fra likesinnede. Vi fores dermed med mer av det vi vet og det vi er enige i fra før, og våre synspunkter møter i liten grad motstand, sier Nilsson.

Her har media et betydelig ansvar for å sette dagsordenen og for å legge til rette for en nyansert debatt i lys av store samfunnsutfordringer, ifølge Nilsson. For i verste fall kan ekkokammereffekten forsterke konsekvensene av falske nyheter.

– Det finnes mange som har opplevd å dele noe som viste seg å være noe helt annet enn det man først trodde. På Facebook deler vi ofte det samme som vennene våre liker, og da kan du risikere å videreformidle falske nyheter, sier hun.

Falske nyheter blir mer realistisk

– Falske videoer kan bli så overbevisende at vi kanskje må bli vant til å få våre nyheter uten dem, uttalte Ian Goodfellow, en forsker ved Google Brain, i et foredrag på EmTech MIT 2017.

Mens videoer historisk sett har blitt brukt som beviser på at noe faktisk skjedde, må dagens nettbrukere kanskje bli vant med å ikke kunne tro på videoer som finnes på nett.

– Når det kommer til nyheter, så må vi bare bli mer skeptiske, sier han.

Tidligere krevde det enorme ressurser for å produsere falske bilder og videoer som kunne lure oss. Dette er ikke realiteten lenger. Goodfellow har utviklet et dyplæringssystem med kunstig intelligens (som gjør at datamaskiner kan lære av erfaring). Teknologien kan skape falske, men troverdige bilder. Dermed blir det lettere å lure enda flere mennesker.

Videoen under illustrerer hvordan dataprogrammet har samlet sammen tusenvis av fotografier av kjendiser, og produsert nye bilder av personer som ikke finnes.

– I verste fall kan du bli din egen nyhetsredaktør

Det er viktig å være bevisst på at din Facebook-strøm ser annerledes ut enn andres. Det er også slik at enkelte mediehus legger opp forsidene sine forskjellig ut fra hvem du er når du går inn på siden.

– Når algoritmene styrer det du får opp i newsfeeden, blir du i verste fall din egen nyhetsredaktør og får bare mer av det du er interessert i, sier Nilsson.

Nilsson er redd for at ved bare å ha medier som styres av algoritmer, så mister befolkningen muligheten til å vurdere de store problemstillingene i samfunnet.

– Om du ikke får lest noe som er på tvers av dine egne meninger, så kan du gå glipp av et mer nyansert bilde av saken. Dermed får du jo også i liten grad mulighet til å endre mening. Satt på spissen så kan en polarisering av debatten innebære en ond sirkel av mistillit, som i ytterste konsekvens kan sette hele demokratiet i fare fordi folk flest distanserer seg både fra debatten og deltagelse i demokratiet, sier hun.

Hvordan bekjempe falske nyheter?

Falske nyheter ble for alvor et tema da Donald Trump kom med gjentatte beskyldninger der han anklaget nyhetsorganisasjonene for å spre “fake news”. Dette førte til sterkere søkelys på å gjennomskue hva som er feil og hva som er sant, noe som var spesielt tydelig i den amerikanske valgkampen. Emneknaggen #falskenyheter ble nærmest brukt som et retorisk våpen for å undergrave sin motstander.

– Det er viktig å stille spørsmålstegn ved det å skulle bekjempe falske nyheter med mer fakta, sier Nilsson.

Ved bare å fokusere på hva som er sant eller ikke, så kan dette bidra til å få frem ytterlighetene i debatten, men man får i liten grad et nyansert bilde av problemstillingen som skal diskuteres, mener hun, og trekker frem klimadebatten som et eksempel:

– Klarer man egentlig å overtale skeptikerne ved å bare komme med nye fakta? Vi tror ikke det. For å kunne finne de gode løsningene, må en ta de ulike ståstedene på alvor, få fram dilemmaene og diskutere disse. Da tror vi at en i større grad vil kunne finne reelle løsninger på kompliserte spørsmål som det vil være mulig å skape konsensus om.

Etterligner redaktørstyrte nettaviser

Mange nettsider som sprer falske nyheter etterligner gjerne url-adresser til troverdige eller etablerte nyhetskilder, slik at det ser ut som at nyheten kommer fra en troverdig avsender. I tillegg kopierer de også utseendet til troverdige nettsider.

Tone Gunhild Haugan-Hepsø, rådgiver hos Medietilsynet. Foto: Kine Jensen

– Dette gjør det vanskelig å oppdage. Når i tillegg den falske nyheten spres i samme nyhetsstrøm som ekte nyheter, er det ekstra krevende for leseren å avsløre, sier Haugan-Hepsø.

Som mediebruker bør man alltid være kritisk til kilden. Se på overskriften. Er den for utrolig til å være sann eller har den for eksempel en overdreven bruk av store bokstaver, er det grunn til å være skeptisk.

– Se også på hvem avsenderen er. Kommer nyheten fra en ukjent organisasjon eller nettsted, må du ta en ekstra sjekk, sier Haugan.

Du bør også vurdere om bildene kan være manipulerte eller brukt i en sammenheng som ikke er riktig. Les forskningsrapporten det vises til, sjekk faktaene i saken. Det finnes profesjonelle faktasjekkere som Politifact.com, factcheck.org, snopes.com og den norske faktisk.no som avslører falske nyheter og utsagn.

I hverdagen er vi hele tiden omgitt av små godbiter med informasjon. Så mye informasjon passerer øynene og ørene våre i løpet av en dag at relativt lite får tid til å feste seg. Det kan virke harmløst, men over tid, og med gjentatte eksponeringer, vil selv korte glimt av disse godbitene – forenklede konklusjoner, halvsannheter og usannheter, spennende vinklinger og fengende overskrifter – lage spor i hukommelsen vår og utgjøre en del av det vi tror vi vet om verden. Og i en hektisk hverdag stikker vi sjelden fingeren i jorda og foretar en grundig vurdering av gyldigheten av våre forestillinger og oppfatninger. De bare er der som en del av oss, sjelden utfordret eller sporet tilbake til sitt opphav.

Artikkelforfatterne har utviklet et gratis nettkurs i informasjonskompetanse. (illustrasjon: mooc.no)

En gang i blant havner vi i situasjoner hvor vi opplever et reelt behov for utfyllende, nyansert og pålitelig informasjon – som i eksempelet med Viggo. Da vil vi gjerne vite så mye som mulig, og vi må kunne stole på at informasjonen vi har er den beste og den riktigste. Men klarer vi å se forbi sukkerglasuren på de usunne informasjonsgodbitene som bys fram på alle kanter? Klarer vi å grave oss fram til den solide kunnskapskosten som kan gi grunnlag for konklusjoner vi kan ha tillit til? Har vi god nok informasjonskompetanse?

Kritisk tenkning og akademisk redelighet

Informasjonskompetanse er viktig for oss alle, men helt essensiell for de som studerer og jobber med forskning og utdanning. For å bidra til utvikling, læring og formidling av troverdig kunnskap, må studenter og forskere evne å finne relevant informasjon, kritisk evaluere den og deretter anvende den på en etterrettelig og respektfull måte.

Temaet informasjonskompetanse har i løpet av de siste 15–20 årene blitt mer vektlagt i høyere utdanning, men vi som underviser på UiT Norges arktiske universitet i dette emnet, har lenge hatt en følelse av å ikke helt nå frem med innholdet til studentene. Av den grunn har vi villet fornye måten vi underviser på, og ikke minst løfte blikket fra alle de tekniske detaljene rundt søk og referering.

Vårt nye undervisningsopplegg vektlegger mer grunnleggende spørsmål knyttet til akademisk virksomhet, med fokus på kritisk tenkning og akademisk redelighet. Vi har ønsket å skape en åpen og fleksibel ressurs og på den måten også muliggjøre bruken av “flipped classroom” som undervisningsmetode. Løsningen vi har falt ned på er et nettsted i form av en MOOC (massive open online course). iKomp ble lansert i februar 2015 og er gratis tilgjengelig på mooc.no/course/ikomp. En engelsk versjon vil bli lansert i løpet av sommeren.

For alle som vil lære om kildebruk

Vi har utviklet iKomp primært med tanke på førsteårsstudentene på de mange, geografisk spredte, campusene som befinner seg under UiT-paraplyen, men nettkurset vil også være relevant for studenter ved andre institusjoner og alle andre som vil lære mer om kildebruk. Vårt overordnete mål er å bidra til å gi flest mulig studenter de beste forutsetninger for å gjennomføre studiene. Dypest sett handler dette om å hjelpe dem til å lære på egenhånd.

Selv om iKomp i hovedsak er utviklet med studenter som målgruppe, er det ingenting i veien for at andre også kan nyttiggjøre seg kurset. Siden vi har valgt å fokusere på mer generelle temaer, kan kursets grunnleggende veilederfunksjon være relevant også utenfor universitets- og høyskolesektoren. Særlig lærere og bibliotekarer vil kunne bruke kurset som bakgrunnsmateriale i egen jobb. Videre er det mange i arbeidslivet som tar etterutdanning for å fylle på og/eller oppdatere tidligere kunnskap. For disse kan det være en stor fordel å kunne tilegne seg grunnleggende ferdigheter i informasjonskompetanse via åpne og fleksible nettressurser som iKomp.

Læring og kildekritikk

iKomp består av fire moduler, læringsstrategier, kildekritikk, informasjonssøk og akademisk dannelse, og inneholder en blanding av tekster, videoer og aktiviteter, samt en avsluttende eksamen for de som ønsker kursbevis. Vi har valgt å introdusere iKomp med modulen Læringsstrategier, da et bevisst forhold til egen læring gjør det lettere å ta til seg annen informasjon. Hvordan vi skal få best utbytte av en forelesning eller et kurs i regi av jobben avhenger selvsagt av mange ting, blant annet vår egen motivasjon og interesse for å delta. I iKomp legger vi vekt på tre aspekter ved læring: planlegging av foranstående arbeidsøkter, selvtesting av kunnskap og lesing.

Selve lesingen er egentlig nøkkelen til de fleste typer tilegnelse av informasjon. Én ting er å lese teksten og forstå hvert enkelt ord; en annen ting er å lese og forstå forfatterens budskap, og videre være i stand til å vurdere virkemidlene som er brukt for å få fram de ulike argumentene.

Hånd i hånd med lesing følger en kritisk evaluering av det vi leser. Kildekritikk blir mer og mer nødvendig, uansett hvor i livet vi befinner oss. Aldri før har det blitt publisert så mange vitenskapelige bøker og artikler som nå. Og aldri før har det blitt produsert så mye ikke-vitenskapelig informasjon. Kan vi stole på det som skrives i avisene? Eller på Facebook? Eller det som skrives i nettdiskusjoner og blogger, eller på hjemmesidene til interesseorganisasjoner og bedrifter? Og kan vi stole på det som skrives i fagtekster? Som Viggo er det lett å bli forvirret og usikker på grunn av den store – og ofte motstridende – informasjonsmengden. I iKomp fokuserer vi på hvordan vi skal lese informasjonen vi finner med våkent blikk, og hvorfor vi bør velge så kvalitetssikre kilder som mulig.

Søketeknikk og akademisk dannelse

De fleste som jobber i bibliotek bistår gjerne og ofte i informasjonssøk, for å kunne hjelpe våre lånere med å finne veien i informasjonshavet. Enten det søkes i bibliotekets databaser eller på Google, er det greit å kunne noen enkle triks for å gjøre søkeresultatet bedre. Vår grunntanke er at en god søketeknikk hjelper oss å skaffe den oversikten vi trenger om et gitt emne. Gode søkeord, kombinert riktig, gjør jobben med å finne relevant litteratur mye enklere.

iKomp avsluttes med modulen akademisk dannelse. Her behandles forventninger til hvordan vi skal opptre når vi anvender andres arbeid i våre egne tekster. Akademisk dannelse er viktig, ikke minst fordi plagiat – det å utgi andres arbeid for å være ens eget – er utbredt og til hinder for læring og kunnskapsvekst. Vi håper og tror at de mange mindre alvorlige plagiatsakene vi hører og leser om, skyldes uvitenhet og ikke uærlighet, og vi har derfor valgt å forsøke å stimulere til bevisstgjøring rundt hvorfor det ikke er akseptabelt å «stjele» andres ord og ideer.

Guide til kvalitetssikring

Noen vil kanskje hevde at vi er naive, men vi har fortsatt stor tro på at bibliotekene kan klare å forbedre studentenes læringssituasjon, øke læringsutbyttet og gjennom dette bidra til at uteksaminerte studenter vil være produktive, etterrettelige og stolte – og dermed bli ettertraktede i et fremtidig, konkurransepreget arbeidsliv.

Videre mener vi det er viktig at alle vi som jobber i bibliotekbransjen er godt kjent med de utfordringer informasjonssamfunnet skaper i studier og hverdagsliv. Enda viktigere er det at vi er gode guider til kvalitetssikring av informasjon og kan bistå våre brukere som spør om hjelp. Vi håper iKomp, som er en fritt tilgjengelig nettressurs, kan være en støtte i brukerveiledningen.

Eg har berre arbeidt i mindre aviser og såleis hatt lite med informasjonsbransjen å gjera, men éi soge har eg òg. Våren 2007 gjorde regjeringa framlegg om at Noreg skulle hastekjøpa nye Hercules-fly – C‑130J som dei vart kalla – frå Lockheed Martin; vi trong betre og sikrare fly i Afghanistan, og kostnaden var sett til tre milliardar. Airbus hadde òg vore med i bodrunden, men kunne ikkje levera nye fly i tide, sa Forsvarsdepartementet. Den 23. april stod fylgjande overskrift i VG: «Norges nye transportfly kan være farlig». Same dagen fekk eg eit notat opp i redaksjonen; eg veit ikkje kven det var som sende det. Notatet var ei oppramsing av alt som var gale med C‑130J, og dessutan, vart det hevda, var det ikkje naudsynt med nye fly før om nokre år, og i 2010 ville nett Airbus ha klart eit mykje betre fly, A400M.

Sylvi Listhaug må offentleggjere kundelistene sine, krev VG. Men kva med VG og informasjonsbyråa? (foto: Frp. CC:by-nd)

Notatet hadde korkje avsendar eller open forfattar, men det synte seg raskt at forsvarskomiteen og ei rekkje andre på Stortinget satt på notatet, og at det var informasjonsbyrået Gambit som stod attom. Vi på vår side sende skrivet vidare til kontreadmiral Jørgen Berggrav i Forsvarsdepartementet, som sjølvsagt slakta det – byråkratane i Forsvarsdepartementet veit at prisen for å vera alliert med USA, er å kjøpa amerikansk forsvarsmateriell. Når det er sagt: Berggrav påviste òg at notatet hadde ei mengd faktafeil.

Etter dette ringde eg VGs nyhenderedaktør Helje Solberg og viseadministrerande direktør i Airbus, Richard Thompson. Eg spurde Thompson kvifor dei planta historier i norsk presse i staden for å deltaka i eit ope ordskifte; han svara at departementet nekta å lytta til vit og at dei difor måtte nytta seg av informasjonsbransjen og dei kontaktane Gambit hadde. Solberg vedgjekk at VG hadde fått saka frå Gambit og at dei godt kunne ha oppgjeve at dei hadde fått saka frå byrået. At VG hadde late seg utnytta i ein lobbykamp, var ho sjølvsagt ikkje samd i.

Eg har lese VG i åra etter og har enno ikkje sett at VG har fortalt lesarane at dei har fått noko som helst frå eit informasjonsbyrå. Seinare fekk eg vita at ein av personane bak notatet var tidlegare Sp-rådgjevar på Stortinget, Ole Morten Geving. Kort tid etter slutta han i Gambit for å verta statssekretær i Finansdepartementet. VG kravde ikkje at han skulle offentleggjera kundelista.

Etter dette har eg vore særleg fascinert av norsk presses dekning av militære innkjøp, og eg vil påstå: Eg har vorte såpass kunnig at eg veit på førehand kva fleire av journalistane og kommentatorane kjem til å meina. Det er nokså tydeleg at dei held seg med kvar sine informasjonsbyrå, eller helst: At informasjonsbyrå held seg med dei. Sjølv om Solberg sa at dei «godt kunne ha opplyst» at dei hadde fått saka frå Gambit og dimed Airbus, kvifor skreiv ikkje VG det, og kvifor fortel dei ikkje lesarane sine at dei får svært mykje stoff frå informasjonsbransjen? Svaret er nokså innlysande: Av di dei er redde det kan øydeleggja VGs truverd. «Vi har fått denne saken frå Gambit og deres informasjonsmedarbeider Ole Morten Geving, som har hatt verv i Senterpartiet og derfor er en verdifull lobbykontakt for Lockheed Martins konkurrent Airbus, som betaler Gambit store penger…» Nei, det hadde ikkje sett bra ut. Omtrent like dumt som det hadde sett ut for Listhaug.

Min påstand er likevel at norske journalistar gjennom Ver varsam-plakaten bør verta pålagde å gje opp informasjonsbransjen som kjelde. Ja, vi bør sjekka så godt råd er om det dei fortel oss, er sant og truverdig, men sanninga er òg at vi altfor ofte ikkje har kapasitet til å gjera det. Om lesaren eller sjåaran heilt til slutt i ein artikkel eller reportasje får vita at eit eller anna informasjonsbyrå eller ein eller annan informasjonsarbeidar har kome med informasjon eller tips i saka, så kjem dei til å få eit meir realistisk tilhøve til det dei har vorte fortalde.

Informasjonsarbeidarar får godt betalt for evna si til å få tak i skattepengar eller syta for at meir eller mindre kompetente politikarar vert attvalde. Informasjonsbransjen er ikkje ei svak gruppe som treng kjeldevern. Som det står i Ver varsam-plakaten: «Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.» Dagslys plar vera den beste metoden for å få til slikt. Det lønte seg ikkje for Airbus å kjøpa Sp-kontakten. I Stortinget vinn USA kvar gong. Notatet frå Gambit sa òg at A400M skulle verta klårt i 2010. Sist eg sjekka, skulle Airbus kanskje byrja produksjonen i 2012. Det gjorde dei ikkje, og Helje Solberg har enno ikkje innført praksisen VG vil skal gjelda for politikarar.

I en mindre gruppesamtale spurte Ross hva deltakerne ville ta med seg hjem til sine egne skoler, og da var det spontane svaret fra en av deltakerne nettopp: ”Don’t water rocks!” – ” ikke kast bort krefter på gold grunn”.

Skolebibliotekets utfordringer

Todd presenterte de viktigste ufordringene skolebiblioteket står overfor i dag slik:

• Fra informasjon til kunnskap: Uten elevenes utforskning, ingen begrunnelse for skolebiblioteket.
• ”Evidence-based practice”: Vi må dokumentere at vår praksis gir resultater, hvis ikke blir det bare påstander.
• Bygge team og partnerskap: Uten samarbeidspartnere er det begrensede muligheter for endringer.
• Bruke Web 2.0‑verktøy: Vi må kjenne disse verktøyene for å knytte læring til barnas virkelighet.
• Tenke helt nytt om skolebiblioteket: Vi må skape nye visjoner for morgendagens bibliotek.

Dette skiller seg ikke stort ut fra utfordringene slik vi møter dem i det daglige i den norske skolehverdagen, men vi har ingen forskningstradisjon for å løse problemer og forbedre våre tjenester.

Nedlasting og transport

Ross’ utgangspunkt var at forskningen viser at elevenes bruk av biblioteket og nettbaserte kilder i oppgaver og prosjekter ofte bidrar lite til læring og dannelse av ny kunnskap. Det vanlige er at læreren introduserer emnet med noen referanser i klasserommet, bibliotekaren følger opp med kilder i biblioteket og på nettet.

Elevene laster ned store mengder informasjon, klipper og limer og prøver å gjøre teksten til sin egen, og lærer seg forskjellige teknikker for å skrive om tekster slik at plagiering ofte ikke blir oppdaget. Evnene til kritisk tenkning og å utøve kildekritikk utvikles ikke.

Vi ser altså mye transport av informasjon, men ikke nødvendigvis transformering av informasjon til ny kunnskap. Fokus legges gjerne på produktet snarere enn å demonstrere grunnleggende forståelse. En viktig observasjon er at veiledningen ikke følges opp under hele prosessen, og at elevene ikke har de nødvendige ferdigheter til å gjennomføre prosjektene. Gruppearbeid fører gjerne til arbeidsdeling mellom elevene, men lite samarbeid utover det.

Fra informasjon til kunnskap

En undersøkende tilnærming til læring innebærer at elevene engasjeres i å utforske ulike og ofte mostridende kilder og ideer, for å bygge ny forståelse og utvikle egne synspunkter og perspektiver. Det handler altså om læring, læring for livet. (Ross bruker begrepet ”deep learning”.) Dette krever stimulerende møter med informasjon – møter som kan fange elevenes interesser og motivere og styre den pågående utforskningen.

Det teoretiske grunnlaget for et slikt paradigmeskifte i utviklingen av den internasjonale informasjons- og bibliotekvitenskapen er lagt av Carol Collier Kuhlthau i boka Seeking meaning; a process approach to library and information services. Første utgave kom i 1993, 2.utgave 2004. Hennes modell for informasjonssøkingsprosessen er basert på forskning gjennom flere år og omfatter en rekke feltstudier med bruk av ulike metoder; observasjon, intervjuer og kartlegginger ved spørreskjemaer til lærere, bibliotekarer og elever. Brukerperspektivet er sentralt og den pedagogiske tilnærmingen er konstruktivistisk. Læring er en prosess der individet aktivt søker å utvide sin forståelse av verden rundt seg.

Kuhlthau deler prosessen inn i seks faser. De seks hovedfasene kan ved første blikk minne mye om modeller vi kjenner fra norsk skole for prosjektarbeid eller problembasert læring. Det nye er at her trekkes hele mennesket inn i prosessen: Det handler både om følelser, tanker og handlinger, og disse sidene påvirker prosessen på forskjellige måter gjennom de ulike fasene. ”Guided inquiry” er den praktiske metoden utformet med utgangspunkt i denne modellen. (Jeg etterlyser en god betegnelse for ”Guided inquiry” på norsk. Veiledet utforsking er det nærmeste jeg kommer. Innholdet er imidlertid klart; det handler om skolebiblioteket som en arena for læring, og om veiledning knyttet til bibliotek og kildebruk gjennom hele informasjonssøkeprosessen)

Et hovedpoeng er at elevene ikke overlates til seg sjøl i utforskningsprosessen. Modellen forutsetter tett oppfølging av elevene av lærer(e) og bibliotekar(er) som samarbeider om å lede elevene gjennom arbeidet slik at dybdekunnskap og forståelse kan utvikles.

Vekk med martyrrollen!

Jeg begynte med ett av Ross Todds råd til oss – Don’t water rocks! — og slutter med et annet: — Don’t play the victim! Skal vi følge hans strategier må vi i mye større grad fokusere på det som er bra, ikke bare ved å peke på skolebibliotekets potensial, men ved å vise hva vi faktisk får til.

Jeg mener vi har mye god praksis i Norge, og det er gjennom praksis at vi har fått mange skolebibliotek av høy standard, ikke minst i de videregående skolene. Slike bibliotek er aldri enkeltpersoners verk, selv om en ildsjel av en bibliotekar ofte er en viktig innsatsfaktor. Støtte fra ledelse og samarbeidende lærere er nødvendig for at skolebiblioteket skal bli en viktig ressurs for å realisere skolenes pedagogiske målsettinger. Aktive skolebyråkrater og interesserte skolepolitikere i kommuner og fylker er heller ikke å forakte. Det er gjennom slikt samarbeid og slik alliansebygging vi har fått de mange gode skolebibliotekene vi har.

School libraries work! heter en liten publikasjon fra Research Foundation med data fra 19 amerikanske stater og én kanadisk provins (last ned i pdf-format, ). Her dokumenteres at gode skolebibliotekopplegg med kvalifisert personale, dvs. med personale som har både bibliotekfaglig og pedagogisk kompetanse, har betydning for elevenes læringsutbytte. Det planlegges å utvide denne undersøkelsen til et internasjonalt prosjekt, og Ross etterlyste norske bidrag og oppfordret oss til å samle data for dokumentere egne resultater.

Oppfølging, nullkonferanse og deling

Konferansen samlet ca 125 deltakere på Olavsgård hotell 26.–27. mars 2009. Nesten halvparten kom fra bibliotek i grunnskolen, mens de øvrige deltakerne fordelte seg på videregående skoler, folke- og fylkesbibliotek, høyere utdanningsinstitusjoner, samt kommunale og fylkeskommunale organer med pedagogiske funksjoner.

Alle foredragene og presentasjonene ligger tilgjengelig på skolebibliotek.ning.com. Dette omfatter PowerPoint-presentasjoner med lydopptak (SlideCast) og tre videoopptak med Ross Todd og Ellen Sundt, foredrag fra parallellsesjonene og referater fra Nullkonferansenes debatter. Det skjedde altså mye annet spennende på konferansen, men jeg har valgt å fokusere på Todds bidrag.

Nullkonferansene (Unconference) var en ny erfaring for mange. Temaene var basert på ønsker fra deltakeren, gruppeledere blei utpekt og hver gruppe valgte to referenter. Det hele fungerte veldig bra. Gjennom den grundige dokumentasjonen av hele konferansen kan mange flere enn de som deltok få glede av foredragene, og mulighet til å delta i de videre diskusjonene om aktuelle skolebibliotekspørsmål. Det handler om deling av kunnskap og erfaringer, og det er en utfordring til oss alle om å følge opp.

Kilder
Kuhlthau, Carol Collier (2004) Seeking meaning: a process approach to library and information services. 2. ed. Westport, CT.
Kuhlthau, Carol Collier (2006) Guided inquiry: learning in the 21st century Westport, CT.
School libraries work! Research Foundation
Todd, Ross James (2009) School libraries and learning – What are the challenges?
Landskonferanse for skolebibliotek 2009.
Todd, Ross James (2009) Guided inquiry: learning in the school library
Landskonferanse for skolebibliotek 2009.

Om artikkelen
Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2009. Lenker er lagt til av redaksjonen.

24. april offentliggjøres vinnerne av Konkurransen Unge Forskere og Ungdomskonkurransen Fritt Ord. Som i fjor publiserer Vox Publica vinnerbidragene i Fritt Ord-konkurransen på en egen temaside.

Også i konkurransene der unge forskertalenter kniver om heder og ære, merkes det nye, framvoksende kunnskapsregimet på godt og ondt. Medieforsker Henrik Bastiansen er involvert i juryarbeidet for begge konkurransene, med særlig ansvar for Fritt Ord-tevlingen. Han er også jurymedlem i Holbergprisen i skolen, som deles ut hver høst. Han merker at innsamlingsprosessen som ligger bak elevarbeidene blir stadig mer preget av nettresearch.

– Noen oppgaver som sendes inn av skoleelever er i sin helhet basert på nettsteder. Da blir spørsmålet hva som er forskningsinnsatsen i slike oppgaver. Det som er innsamlingen av stoff vil være å søke på internett og se hva man finner. Og så vil det bli en analytisk oppgave for dem å sette dette sammen, sier Bastiansen.

Kun nettbasert research er selvsagt ikke diskriminerende i seg selv, framholder han.

Henrik Bastiansen: Undervisning i kildekritikk må inn i skolen. (foto: Olav A. Øvrebø).

– Vi må ikke bare se på om de har brukt nettsteder, men hvordan de har brukt det og i forhold til hvilken problemstilling. I noen tilfeller synes vi det er litt for slapt å bare bruke nettkilder, og da ryker de ut. Mens andre oppgaver er ganske gode, selv om de i stor grad bygger på nettkilder. Men da virker det på meg som elevene har mye kunnskapsballast fra før, de har store allmenn- og bakgrunnskunnskaper, og kanskje et læringsmiljø som gjør at de kan sette disse tingene inn i en større sammenheng, fortsetter Bastiansen.

Nye krav til skolen

Nettkildenes dominerende rolle stiller altså nye krav til skolen. Elevene har potensielt fått et fantastisk mye rikere kildetilfang å velge fra, men det fordrer kunnskap om hvordan man finner fram til de gode kildene. Å stole blindt på Googles matematiske utregning av de mest relevante treffene på en søkestreng, er ikke tilrådelig. Men det er nok akkurat det svært mange gjør — og igjen, det gjelder neppe bare skoleelever.

Reflekterte elever er kanskje de som kjenner elevenes situasjon aller best. I høst var Bastiansen med på å gi førsteprisen i Holberg-konkurransen til undersøkelsen “Wikifiseringen av skolen”, utført av fire elever ved Langhaugen videregående skole i Bergen (rapporten kan lastes ned fra Holbergprisens nettsted). De fire hadde spurt medelever om deres bruk av Wikipedia. Blant resultatene:

• Samtlige elever benytter Wikipedia i større eller mindre grad som kilde i skolearbeidet. Tre fjerdedeler benytter nettleksikonet ofte eller alltid.
• Over halvparten av elevene bruker Wikipedia som eneste kilde av og til, ofte eller alltid.
• Tre av ti dobbeltsjekker informasjon de finner i Wikipedia ofte eller alltid. En noe større andel dobbeltsjekker aldri eller bare noen få ganger.

– Her må det jo inn undervisning i kildekritikk og kildevurdering. Bruk av internett i oppgaver må knyttes opp mot vurdering av kvaliteten på den informasjonen som ligger der og hva slags type nettsider som det er snakk om. Der tror jeg ikke at skolen er kommet så langt ennå, sier Bastiansen.

Elever kritiserer PC-satsing

Andreprisen i Holberg-konkurransen i 2008 gikk til et arbeid om bruken av datamaskiner i skolen, skrevet av elever fra Bergen Handelsgymnasium. Begge disse elevbidragene tok på kritisk vis opp aspekter ved skolepolitikken, framhever Bastiansen — både satsingen på PC til alle elever og hva datamaskinene brukes til. Til dels tar de opp problemer som har vært lite behandlet av skolemyndighetene, mener han.

– Det kan synes som om skolemyndighetene har sett spredningen av PC i klasserommene som veldig uproblematisk. Det blir automatisk sett på som et fortrinn. Så kommer elevene og forteller at mange synes det er slitsomt, at det er distraherende. Virkeligheten ute i skolen er noe annet enn departementene har forestilt seg, sier Bastiansen.

Researchen starter gjerne med Google og ender med Wikipedia.

Det er naturligvis en sammenheng mellom satsingen på PC-bruk og problematikken som oppstår rundt bruk og vurdering av nettkilder. Elevene bak Wikipedia-undersøkelsen peker selv på dette i sin konklusjon:

Når det gjelder selve bruken av Wikipedia, er det klart at digitaliseringen i samfunnet har gjort det mulig for elever å benytte seg av denne typen nettleksikon. Etter hvert som egen elev PC har blitt innført på mange skoler, og de fleste skolene benytter PC som et verktøy i større eller mindre grad, åpnes det for nye og nettbaserte metoder for å skaffe seg informasjon.

Den utbredte bruken av Wikipedia, både i skolen og i samfunnet for øvrig, var også bakgrunnen for Vox Publicas serie i fjor om kvalitet i Wikipedia og forskeres rolle. Wikipedia kan i mange tilfeller være en utmerket kilde både for elever, journalister og andre, men det gjelder å vite hvordan leksikonet produseres og hva som er dets begrensninger.

Kunnskapsideal i endring

I elevundersøkelsen om Wikipedia tar skribentene opp en pedagogisk trend som gjør kunnskap om kildearbeid enda mer prekær:

Noe som også kan trekkes inn er at det er blitt vanlig at elevene skal ”ta ansvar for egen læring”. Kanskje er ikke kravene til kontinuerlig og jevnt arbeid like strenge, mens man likevel må presentere et materiale på slutten av arbeidsperioden. Da kan det være lettvindt å gripe til en enkel løsning, som for eksempel Wikipedia.

Henrik Bastiansen sier nettutviklingen er i ferd med å få store konsekvenser for skolen og selve kunnskapsbegrepet.

– Det blir et kunnskapssosiologisk spørsmål. Når informasjon og kunnskap er så lett tilgjengelig, blir spørsmålet hva kunnskap i dag skal være. Kanskje skolen beveger seg bort fra det at man skal lære det som står i en lærebok og gjenfortelle det med egne ord. Kunnskapen ligger jo der, og når de kommer ut i arbeidslivet vil den alltid være tilgjengelig. Kanskje ferdighetene som heller må læres er å analysere og vurdere den kunnskapen som allerede foreligger, og prøve å få mest mulig ut av den. Kanskje kunnskapsidealet vårt er i endring på grunn av dette.

2006 var på flere måter det definitive gjennombruddsåret for Wikipedia i Norge. Bokmålsutgaven doblet seg i omfang fra snaut 46.000 til over 92.000 artikler. Sist lørdag ble en viktig milepæl passert da artikkel nummer 100.000 ble lagt ut. Nynorskutgaven av Wikipedia har over 20.000 artikler.

Last ned tallmaterialet bak grafikken: Excel-format.

Kildekritisk bruk – eller forbud?
Men bør journalister bruke en faktabase som ikke produseres etter klassiske redaksjonelle prinsipper? I Wikipedia er det fellesskapet av aktive bidragsytere som er både skribenter og redaktører. Det er et hierarki av brukere, men ingen ansvarlig redaktør som i pressen eller i Store Norske Leksikon. Med ujevne mellomrom kommer da også artikler om feil i Wikipedia. Lederen for redaksjonsrådet i Store Norske, professor Trond Berg Eriksen, advarte sist uke mot å bruke Wikipedia. Men tallene Vox Publica har hentet inn tyder tvert imot på at Wikipedia blir mer og mer akseptert som kilde.

— Det er viktig å være kritisk til kildene uansett hva slags kilde det er snakk om. Når det gjelder Wikipedia, har vi som hovedregel at vi ikke skal bruke det som eneste kilde. Vi skal bruke flere kilder når vi siterer dem, sier nyhetsredaktør Kirsti Husby i Adresseavisen.

Tallene viser bare de sakene der redaksjonene oppgir Wikipedia som kilde. Det er god grunn til å anta at svært mange journalister også bruker Wikipedia til å sjekke opplysninger i forarbeidet til artikler, uten at de ender opp med å sitere leksikonet i selve artikkelen.

— Det er viktig i avisredaksjoner og mediehus at vi har en klar oppfatning om hva Wikipedia er og hvordan det lages, og behandler det som det det er, sier Husby.

Fra palestinere til guacamole
Journalister bruker Wikipedia til hele spekteret av saker. Det kan være en utenriksartikkel om kristne palestinere, en profil av Roger Federer eller en oppskrift på guacamole.

Wikipedia har etter hvert fått et godt rykte blant journalister, tror førsteamanuensis Svein Brurås ved Høgskolen i Volda. Samtidig mener han journalister bør behandle nettleksikonet med forsiktighet.

— En viss kildekritisk tilbakeholdenhet er på sin plass. Ut fra et journalistikkfaglig synspunkt er det litt usikkerhet knyttet til anonymiteten, sier Brurås.

Til tross for at hver artikkel i Wikipedia har en redigeringshistorikk der endringene som gjøres kan kontrolleres, kan det være vanskelig å finne ut nøyaktig hvem som har skrevet hva. Mange av Wikipedias bidragsytere skriver under psevdonym.

Late eller flittige journalister?
Wikipedia er fritt tilgjengelig for alle nettbrukere, en stor fordel i forhold til den abonnementsbaserte nettversjonen av Store Norske Leksikon. Men en annen faktor bidrar trolig også kraftig til den økende bruken av Wikipedia: symbiosen med Google og andre søkemotorer. Wikipedia er faktisk nummer tre på listen over nettsteder Google sender brukere videre til, ifølge hitwise.com.

Et Google-søk på nesten ethvert begrep vil nå returnere treff i Wikipedia høyt oppe på den første siden. Dermed havner man fort i Wikipedia selv om det ikke nødvendigvis var intensjonen i utgangspunktet. En bedagelig anlagt journalist vil på denne måten kunne lette samvittigheten kjapt og greit, og slippe unna jakten på flere og kanskje bedre kilder.

Nyhetsredaktør Kirsti Husby tror imidlertid at jakten på fakta har blitt generelt styrket de siste årene. Nettet har gjort det mulig å undersøke flere kilder, og journalistene følger opp dette, mener hun. — Wikipedia er ikke den eneste kilden til informasjon på nett. Nå har vi muligheten til å dobbeltsjekke mange flere kilder, sier hun.

Et annet funn i avisarkivene kan styrke denne oppfatningen. Siteringen av Store Norske Leksikon har også økt i de årene som er undersøkt. Mens leksikonet ble sitert 63 ganger i 2002, ble det altså oppgitt som kilde 168 ganger i 2006. Det kan se ut til at journalistene har blitt generelt flinkere til å bruke eller i hvert fall oppgi leksikonkilder.

I svært mange av tilfellene er det i faktabokser som ledsager artikler at Wikipedia og Store Norske oppgis som kilde. Å supplere artiklene med slike faktaoppstillinger er en bevisst praksis i Adressa-redaksjonen, sier Kirsti Husby.

— Vi jobber mer med å få tak i faktaopplysninger for å gi leserne mer kontekst, sier hun.

Tredjehåndskilde
Både Wikipedia og andre leksika bør først og fremst brukes som tredjehåndskilder som kan gi journalister kjapp og god bakgrunnsinformasjon, mener Wikipedias pressetalsmann Chris Nyborg. En av Wikipedias fordeler er at leksikonet ikke har plassbegrensninger. — Dermed kan vi gå mer i dybden enn andre leksika, sier Nyborg.

Han mener Wikipedia er like nøyaktig som andre leksika. Årsaken til det er at selv om hvem som helst i prinsippet kan legge inn feilinformasjon, vil den bli rettet hurtig. Og siden Wikipedia oppdateres hele tiden, vil leksikonet være mer aktuelt – spesielt sammenliknet med papirleksika.

Imidlertid har det ikke vært foretatt noen undersøkelser av kvaliteten på de norske Wikipedia-utgavene sammenliknet med for eksempel Store Norske Leksikon. Så lenge det er slik, vil spørsmålet om hvilken publikasjon som er mest etterrettelig bli hengende i luften.

Wikipedia hadde en ganske treg start i Norge. Det ble ikke noe fart på artikkelproduksjonen før i 2004 (se figur). Ved inngangen til det året var det drøyt 1.400 artikler i bokmålsutgaven. Ett år senere var det over 15.000. De siste dagene har det vært et kappløp i Wikipedia-miljøet for å nå 100.000-grensen.

Last ned tallmaterialet bak grafikken: Excel-format.

Ifølge Wikipedias egne tall er det 37.000 bidragsytere til bokmålsutgaven i dag. Men Chris Nyborg anslår at bare rundt 1 prosent av disse – 200–300 personer – har gjort mesteparten av arbeidet med leksikonet. En slik fordeling mellom en liten, hardt arbeidende kjerne og den store massen av bidragsytere er kjent også fra den engelske Wikipedia-utgaven.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange norske journalister som bidrar til Wikipedia. Men Svein Brurås ser i hvert fall ingen ting prinsipielt i veien for at de skulle kunne gjøre det. — Det høres ut som en god ide. Det er en positiv tanke som ligger bak – at alle som sitter på kunnskap bør bidra, sier Brurås.

Om metoden
Tallene på siteringer er brakt fram slik: Vi har søkt på frasene (kilde* AND wikipedia*) og (kilde* AND “store norske leksikon*”) i avisarkivet Atekst. Vi har ikke hatt mulighet til å skille mellom bruk av de norske Wikipedia-utgavene og andre språkversjoner.

Vi har også undersøkt sitering av leksikonet Caplex. En svært høy andel av treffene der skriver seg imidlertid fra en enkelt spalte i Adresseavisen. Vi har derfor ikke tatt med dette leksikonet i den grafiske framstillingen.