Flere får nyheter fra sosiale medier enn fra papiravisen i USA

En av fem amerikanere sier at de ofte leser nyheter via sosiale medier, mens 16 prosent svarer de ofte leser nyheter i papiravisen. Det er første gang sosiale medier går forbi papiravisen. Det viser en undersøkelse gjennomført av Pew Research Center. TV er fremdeles den mest populære plattformen for nyheter i USA. Halvparten av befolkningen sier de ofte ser nyheter på TV. I Norge er avisene – nett og papir – den klart viktigste nyhetskilden. 

LES MER HOS PEW RESEARCH CENTER (12/12/2018)

Verizon går motsatt vei av AT&T

Mens AT&T kjøper Time Warner og Telia kjøper TV-kanaler, ser det ut til at telekomselskapet Verizon går motsatt vei. Verizon kjøpte AOL i 2015 og Yahoo i 2016, og skulle skape en konkurrent til Google og Facebook innen annonsering på nett. Nå er verdien på selskapene nedskrevet med 50 prosent, og Verizon skal igjen konsentrere seg om telekomvirksomheten. AT&T og Verizon er USAs to største selskaper innen telekom, med felles opprinnelse i Bell Telephone Company. 

LES MER HOS KAMPANJE (12/12/2018)

Google-sjef grillet i Kongressen

Google-sjef Sundar Pichai måtte i tre timer tirsdag svare på kritiske spørsmål fra amerikanske kongressmedlemmer. Hovedfokuset lå på Googles behandling av persondata, og bekymringer for hvordan Google beskytter og lagrer alt de vet om oss. I tillegg stilte republikanske representanter spørsmål om aktiviteter hos Google som de mener er venstrevridde – blant annet tiltak for å øke stemmeandelen i den latinamerikanske befolkningen.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES ENDA MER HOS NEW YORK TIMES (12/12/2018)

Brukte millionbeløp på Facebook-reklame for Brexit

Den siste uken har den britiske regjeringen brukt rundt 100 000 pund – godt over én million kroner – på Facebook-reklamer som støtter opp om Brexit-avtalen. Annonsene bruker emneknaggen #BackTheBrexitDeal og lenker til en offisiell regjeringsside med informasjon om avtalen. Dette skjer samtidig som en spesialkomité i det britiske parlamentet har beslaglagt dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata.

LES MER HOS THE GUARDIAN (12/12/2018)

Bonniers ansatte fikk gjennomslag for sluttpakke

Etter flere uker med harde forhandlinger ble det klart at Bonniers ansatte i Norge får både økonomisk kompensasjon og karriereveiledning når selskapet snart avvikles. Ifølge Bodil Gilje i Bonnier Medias redaksjonsklubb har uvissheten de siste ukene vært en tøff påkjenning for de ansatte. Tilbudet om sluttpakker kom i siste sekund, og Gilje er kritisk til måten selskapets avvikling har vært gjennomført på. De som blir med videre skal i tiden fremover jobbe tett med Bonnier i Danmark.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (12/12/2018)

Ny kuttrunde for NRK

Høy prisvekst for sportsrettigheter og annet videoinnhold, kombinert med mindre økning i lisensavgiften enn NRK ba om, fører til at rikskringkasteren må gjennom en ny kuttrunde. For å oppnå budsjettbalanse må NRK spare inntil 130 millioner kroner neste år. Det tilsvarer mellom 50 og 70 årsverk. Årlig slutter mellom 150 og 200 personer i NRK, og del av løsningen blir å redusere inntaket av nye ansatte. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (11/12/2018)

Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet

The Guardian har publisert en omfattende artikkel som tar for seg Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet. I Beijing gjøres det en rekke oppkjøp av mediehus, og utenlandske journalister får høre at de skal «fortelle Kinas historie riktig» – alt som en del av en global, enormt ambisiøs propagandakampanje med stor spennvidde. Mens vestlige journalister må hanskes med budsjettkutt og nedskjæringer på hjemmebane, kan China Global Television Network friste med konkurransedyktige lønninger og splitter nye kontorer. Kina tilbyr også internasjonale journalister reiser og akademisk grad i kommunikasjon – helt kostnadsfritt. 

LES MER HOS THE GUARDIAN (07/12/2018)

Hvorfor nyheter tilpasset unge ikke er en suksess

Digiday ser på forretningsmodellen for nettsteder med nyheter tilpasset årtusengenerasjonen – med BuzzFeed, Mic (nettopp nedlagt) og Mashable som kjente merkenavn. Denne typen nyhetstjenester på nett, med mye bruk av video, er basert på mest mulig «buzz» i sosiale medier, men har problemer med å overleve økonomisk. Til tross for til tider prisbelønnet journalistikk, sliter nyhetstjenestene med å beholde brukerne sine. Også i Norge ble det opprettet flere nettsteder av samme typen, hvor deling i sosiale medier skulle skaffe annonse- og sponsorinntekter, men de er stort sett borte alle sammen. 

LES MER HOS DIGIDAY (07/12/2018)

Skremmende avsløringer om Facebook

En spesialkomité i det britisk parlamentet beslagla nylig dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata. Og det er skremmende lesning. E‑poster viser både at Facebook vurderte å selge folks persondata til høystbydende, at selskapet har lastet opp telefon- og meldingslogger fra Android-telefoner og har overvåket nettrafikk på iphoner og brukt informasjonen til å stanse konkurranse fra andre selskaper. Facebook har også gitt utvidet tilgang til venners persondata – etter at de erklærte sikkerhetshullet fikset – til store selskaper.

LES MER HOS GUARDIAN
LES MER HOS DIGI.NO (07/12/2018)

Negativ medieutvikling i Ungarn

I Ungarn er hundrevis av regjeringsvennlige medier blitt samlet i én stiftelse, som nå skal unntas fra Ungarns konkurranselover. En rekke selskaper, med eiere som er lojale mot statsminister Orban, har donert sine medier til stiftelsen – blant annet omfatter dette alle de regionale avisene. Ungarn har tidligere fått kritikk fra EU for manglende mediemangfold og ytringsfrihet, på grunn av medielover som gir myndighetene stor kontroll.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS NEW YORK TIMES (06/12/2018)

EU dobler budsjettet i kampen mot falske nyheter

Ifølge EU-kommisjonen skal EU bruke 5 millioner euro – ca 48 millioner kroner – til å bekjempe desinformasjon og falske nyheter i 2019. Dagens budsjett er på 1,9 millioner euro. Det utvikles også en såkalt hurtigalarm som i sanntid skal varsle om desinformasjonskampanjer. Bakgrunnen for støtteøkningen er blant annet bekymringer for russisk innblanding, særlig i forbindelse med valget av nytt EU-parlament til våren. EU har også startet et samarbeid med Facebook, Google, Youtube og Twitter, som månedlig skal sende EU-kommisjonen rapporter om hva de gjør.

LES MER HOS MEDIER24 (06/12/2018)

Rykter og spekulasjoner om damen i rettssalen fløt relativt fritt på Sina Weibo, en av de mest brukte kinesiske mikrobloggingstjenestene, selv om søkeordet dingzui, i likhet med en rekke andre ord knyttet til saken, var blokkert fra den interne søkefunksjonen. Men det skal mer til enn veletablerte og forholdsvis forutsigbare kontrollmekanismer som blokkerte søkeord for å stoppe spekulasjonene blant kinesiske nettbrukere; det kinesiske språket er rikt på ord og dertil tilhørende kreative språkløsninger. Og blant annet derfor kan vi finne en rekke kritiske ytringer i den kinesiske internettsfæren, til tross for at denne sfæren også er av de mest sensurerte og sterkest kontrollerte i vår globale internettvirkelighet.

Sina Weibo for iPhone.

Både omstendighetene rundt saken mot Gu Kailai og Bo Xilai og den faktiske eksistensen av et begrep som “stedfortredende kriminell” er verdt en analyse i seg selv. Men spekulasjonene rundt damen i rettssalen er også relevant for å belyse kompleksiteten man hver dag manøvrerer i på det kinesiske nettet. Et nett som er eid og kontrollert av den kinesiske stat; som siden 2008/09 har blokkert tilgang til mye brukte applikasjoner som YouTube, Facebook og Twitter; som aktivt sensurerer og kontrollerer innhold; og som ikke minst teller 600 millioner brukere, hvor halvparten av dem nå oppgir å være aktive brukere av mikrobloggingsplattformer hvor dialog og informasjonsdeling er viktigste stikkord.

Dessverre er rykter og desinformasjon spredt av brukere også en reell og problematisk del av denne virkeligheten, samtidig som styresmaktene på sin side med ujevne mellomrom slår ned på “ryktespredning” i egne anti-ryktekampanjer, hvor anførselstegnene henviser til noe analytikere gjerne mistenker er en rausere, løsere og mer egenrådig definisjon av hva rykter og feilinformasjon består av.

I en masteroppgave levert ved Universitetet i Oslo gikk jeg det kinesiske mikrobloggingsverktøyet Sina Weibo nærmere etter i sømmene. Analysen fokuserte på poster knyttet til en tragisk togulykke 23. juli 2011. Den viste at selv om vi kan finne til dels meget skarp og direkte kritikk av — og også argumentasjonsmessig velbalansert støtte til — styresmaktene på Sina Weibo, er tilstedeværelsen av kontroll og sensur, både direkte og indirekte, av enorm konsekvens for bruk og nytteverdi av applikasjonen.

Sina Weibo beskrives best som en vellykket og funksjonsspekket bruks- og innholdsfusjon av Facebook og Twitter. I likhet med Twitter har poster en begrensning på 140 tegn. Man kan likevel si atskillig mer med 140 kinesiske tegn enn ved bruk av vårt tegnkrevende alfabet, i tillegg til at tekst postet som bilder i all hovedsak gjør tegnbegrensningen irrelevant på Sina Weibo. De mest innflytelsesrike brukerne har mangfoldige millioner følgere, og når dermed også potensielt en enorm mengde mennesker på fryktelig kort tid med postene sine.

Da en forretningsmann lovet å betale 1 yuan (omtrent 1 kr) for hver gang en bruker delte den aktuelle posten, som støttet en donasjon til en to år gammel jente som mistet begge foreldrene sine i togulykken i 2011, svarte brukere av Sina Weibo med å dele posten nærmere 1 million ganger. Virale poster har ofte hundretusenvis av delinger, og kommentarfeltet som følger dem rommer gjerne flere tusen ulike stemmer i kakofonien som utgjør kinesiske nettbrukere.

Med både Facebook, Twitter, YouTube og en rekke andre internasjonalt mye brukte nettsteder utenfor rekkevidde de siste fem årene, har tjenester som Sina Weibo og dens like fått utvikle seg mer eller mindre fritt i det enorme kinesiske markedet. Det kinesiske internettet tar derfor på mange måter form som et avansert intranett, med myndighetene som eiere av den tekniske infrastrukturen og også overordnet kontrollorgan for de kinesiske innholdsleverandørene. Sammenlikningen med et lukket intranett er likevel mangelfull, vi kan tross alt med enkelhet se inn og benytte oss av kinesiske applikasjoner (mest nyttig om man kan kinesisk), selv om kinesiske nettbrukere holdes utenfor mange, men på langt nær alle, internasjonale applikasjoner.

Kineserne har Sina Weibo i stedet for Twitter, RenRen i stedet for Facebook, Youku i stedet for YouTube og Baidu i stedet for Google. Få tar seg bryet ved å skaffe seg programvare som kan bryte gjennom sperrene myndighetene har satt opp i The Great Firewall of China for å nå de blokkerte nettsidene. Flere av de kinesiske applikasjonene puster faktisk også sitt nettgenetiske opphav i nakken hva brukervennlighet og funksjonalitet angår. De kinesiske nettstedene byr på mye spennende innhold og underholdning, men de begrenses likevel av det største ankepunktet mot dem, nemlig sensur og kontroll.

Teknologifrelste kinesere i Den forbudte by, Beijing (foto: Olav A. Øvrebø)

Mekanismene myndighetene benytter seg av for å kontrollere nettsfæren er mange. Ikke bare er listen over blokkerte nettsider omfattende, i enkelte tilfeller har myndighetene også stengt nettilgang delvis eller helt, blant annet etter opptøyer i Xinjiang-provinsen i 2009. Nettilgangen ble senere gjenopprettet, men da med blokkeringer av sider som Facebook og Twitter.

Brukere av informasjons- og kommunikasjonsapplikasjoner som Sina Weibo støter ikke bare på blokkerte søkeord, man kan også risikere at posten som ble skrevet i velformulerte og subtilt kritiske vendinger før kveldsmaten, har blitt fjernet av moderatorer dagen etter. Dersom du var mindre subtil — eller spredte rykter via nettverket — vil du kanskje oppleve begrenset funksjonalitet innad i applikasjonen, slik at du har mistet muligheten til å kommentere eller dele poster, eller kanskje blir du utestengt fra applikasjonen i sin helhet. Om du har ropt for høyt for lenge, risikerer du å bli invitert til å “drikke te” hos politiet, altså bli tatt inn til avhør.

Selv om brorparten av sensurerte poster fordufter sporløst (du kan for øvrig søke frem sensurerte poster frem til juli 2013 ved for eksempel å bruke verktøyet WeiboTrends), finnes det også synlige spor av sensur på applikasjoner som Sina Weibo. I enkelte tilfeller dukker det opp ulike standardbeskjeder der poster og annet innhold har blitt fjernet, én av dem sier enkelt og greit at innholdet er fjernet av brukeren, en annen opplyser at innhold har blitt fjernet fordi det ikke er “passende for offentligheten”. I andre tilfeller omtaler brukere selv at sensur har forekommet, noe som dermed også er en uttalt påminnelse om at sensur og kontroll er sterkt tilstedeværende i den kinesiske nettoffentligheten.

Av mer usynlige strategier for kontroll fremhever nettbrukere selv gjerne bruken av kommentatorer, såkalte wu mao dang eller “femti øre-arméen”, som har fått navnet sitt etter hvor mye de angivelig får betalt for å omtale myndighetene i rosende ordelag og styre offentlighetens kollektive bevissthet i ønsket retning på nettet. Spekulasjoner om sistnevnte taktikk dukket opp da Bo Xilai i august i år stod tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk i forlengelsen av saken hvor hans kone mottok en betinget dødsdom for drapet på Neil Heywood. Det meste av pro-Bo-kommentarer ble effektiv sensurert, og det man stod igjen med var en rekke poster og tilhørende kommentarer som uttalte støtte til styresmaktene, hvor man fremhevet saken som et eksempel på myndighetenes dedikerte kamp mot korrupsjon, også helt opp til den politiske eliten. Enkelte kommentarer i strømmen avfeide støtten til styresmaktene som propaganda signert wu mao dang.

Begge deler, både standardbeskjeder om fjernet innhold og kommentarer som avskrives som propaganda fra styresmaktene, er eksempler på synlig gjennomføring og forsøk på informasjonskontroll på nett i Kina, samtidig som man også ser at det finnes rom til å ytre seg kritisk. Til tross for strengt kontrollerte forhold gir Sina Weibo også fortsatt et mer ærlig inntrykk av meningene blant et bredere lag av den kinesiske befolkningen enn de tradisjonelle massemediene, som også er under kontroll av myndighetene.

De kinesiske myndighetene er naturligvis klar over nytteverdien av en aktiv nettsfære som del av moderne utvikling. I en rapport fra 2010 hevder myndighetene at kinesiske nettbrukere nyter full ytringsfrihet på nettet, men da riktignok frihet “i overensstemmelse med kinesisk lov”. Denne fulle friheten har igjen nylig blitt satt på prøve. I september 2013 iverksatte kinesiske myndigheter tiltak myntet på å røske opp i ukulturen nettbrukere har lagt til seg ved å spre ondsinnede “rykter” i den kinesiske nettsfæren. Blant annet har høyesterett vedtatt at poster vurdert som rykter og som har mer enn 5000 visninger og 500 delinger, kan medføre straff for opphavsmannen i form av bøter eller inntil tre års fengsel for ærekrenkelse. Dersom målet skal være fri meningsutveksling på det kinesiske nettet, er dette problematisk av åpenbare grunner. Med det sagt er rykter og usannheter et reelt problem i den kinesiske nettsfæren, selv om dette på ingen måte skal gi grunnlag for rettsforfølgelse av enkeltbrukere. Ryktene som spres på det kinesiske nettet varierer i grad og omfang, eksempelvis verserte det i mars 2012 rykter om et mulig kuppforsøk i Beijing. Etter hvert som ryktene om kuppforsøket vokste i styrke og omfang, ble kommentatorfunksjonene på enkelte nettsteder, blant annet Sina Weibo, stengt over en tredagers periode, og seks personer ble også arrestert for å ha startet rykteflommen.

Grunnene til at rykter og feilinformasjon har utviklet seg som et karakteristisk trekk ved den kinesiske nettsfæren er mange, sammensatte og for omfattende for gjennomgang her (se dette to år gamle intervjuet med akademikeren Hu Yong for betraktninger som er relevante også i dag). I min egen analyse av kinesiske mikrobloggingsposter knyttet til togkrasjet i 2011 støtte jeg på ulike rykter, eksempelvis at en erklært død passasjer våknet dypt nedkjølt på et likhus, og at de havarerte togvognene ble begravd på ulykkesstedet mens det fortsatt var passasjerer inni dem i et forsøk på å dekke over årsaken til togulykken. Begge disse ryktene ble omtalt av brukerprofiler i datautvalget, profiler som ikke representerte privatbrukere, men som var opprettet med formål om å undersøke, avkrefte og bekrefte rykter som flyter rundt på nettsteder som Sina Weibo. Bilder og video viste at det faktisk var gravemaskiner i aksjon rundt togsettene på ulykkestedet, men ryktet om at det fortsatt var passasjerer om bord ble avvist flere steder på Sina Weibo. Blant annet ble en mobilvideo som mente å vise en kropp fallende fra togsettet senere avkreftet av nettbrukere som en bit av selve togsettet. Den plutselig oppvåknede mannen på likhuset ble også avkreftet som feilinformasjon i forhold til togulykken, selv om historien i seg selv ble bekreftet som en faktisk hendelse i Sør-Afrika. Også bilder fra en demonstrasjon i mer liberale Hong Kong, angivelig holdt til støtte for ofrene i togulykken, viste seg å være manipulerte bilder fra en marsj til støtte for kidnappingsofre i Manila året før. Rundhåndet omgang med både kilder, foto- og videomateriale bidrar til å undergrave troverdigheten til informasjon man finner på det kinesiske nettet, og forkludrer også potensialet til nettapplikasjonene som verdifulle, brukerstyrte alternativ til de tradisjonelle massemediene.

Et vanlig syn på t‑banen i Beijing: Full konsentrasjon om smarttelefonen. (Foto: Lu Feng. CC: by-nc-nd)

I tillegg har altså myndighetene selv lansert et eget korstog mot rykter og det de anser for å være skadelig nettinnhold. Forretningsmannen Charles Xue har 12 millioner følgere på Sina Weibo, og ble nylig arrestert under anklager om kjøp av seksuelle tjenester. Analytikere mistenker at han egentlig er arrestert for å ha ment for meget, for høyt og for lenge, til for mange. I en arrestasjon som passer helt med den pågående kampanjen ble 16 år gamle Yang Hui anholdt anklaget for ryktespredning i poster på nett hvor han satte spørsmålstegn ved lokale politimyndigheters håndtering av en drapssak. Nettbrukere svarte med mobilisering rundt Yang og initierte granskning av offentlige tjenestemenn i provinsen. At den lokale politisjefen senere ble suspendert krediteres i enkelte kommentarer nettbrukeres mobilisering, mens den offisielle begrunnelsen for represaliene mot politisjefene hevdes å ikke være relatert til saken til Yang Hui.

Selv om det kinesiske nettet gir rom for kritiske røster og meninger, også innenfor de mange rammene av informasjonskontroll, er det myndighetene og deres ikke-definerte grenser for hva som er “passende innhold” og “rykter” som er den evige jokeren i spillet om fri meningsutveksling. Rapporter nå melder om at innflytelsesrike nettpersonligheter frykter for egen sikkerhet og derfor veier sine ord langt mer omhyggelig enn før, eller trapper ned nettaktiviteten generelt. Samtidig viser mobiliseringen rundt enkeltpersoner som Yang Hui fortsatt vilje til engasjement og handlekraft. Dette er positivt på lokalt plan, men de nasjonale nettmusklene styresmaktene nå flekser er faretruende store.

Det kan være grunn til å frykte at en generell ukultur av feilinformasjon, innholdsmanipulering og manglende kildekritikk i så stor grad kan komme til å forkludre de kinesiske nettplattformene at de reduseres til lite annet enn kanaler for støyende underholdning. En slik forringelse av for eksempel Sina Weibo som informasjonskanal styrkes ytterligere ved at kommentatorer – især de kritisk opposisjonelle – lukes ut fra plattformene i kampanjer slik den vi ser bre seg utover det kinesiske nettet nå. Dersom kritiske røster blir skremt til å dempe seg eller forlate de mest populære applikasjonene til fordel for mer lukkede fora uten samme brede nedslagsfelt, vil klimaet som tross alt har fått utvikle seg for folkets røster de siste par årene svekkes betydelig. Er man pessimist, ser det hele mørkt ut. For det kinesiske intranettet kan delvis betraktes som en internasjonalt isolert sfære som i stadig større grad biter seg i halen når det gjelder å formidle og diskutere samfunnsmessig kritiske saker via blogger, mikroblogger og liknende nettplattformer.

Pessimisten vil heller ikke ha noe problem med å finne et utall kinesiske nettbrukere som i all hovedsak bryr seg mest om selfies (selvportretter) på cafe og dagens antrekk. Det kan være underholdende nok, og også blant tilsynelatende tilforlatelige underholdningsposter kan det finnes snev av kritisk ytring og dypere meningsbærende innhold. Derfor har optimisten fortsatt også lov og grunn til å håpe. Det kinesiske internettet bærer en historie full av sterke (mot)stemmer og kreative løsninger som svar på innstrammede nettøyler. Som Johan Lagerkvist så passende påpekte i sin artikkel “The Rise of Public Opinion in China” i 2005: mennesker som plutselig nyter større politisk frihet enn før, er ekstremt lite villige til å skulle ta så mye som et eneste lite skritt tilbake. Så selv om katten for øyeblikket har sterk tilstedeværelse som sjef i huset, betyr det ikke at musene slutter å danse i de mange kriker og kroker rundt omkring, og man vet aldri når en overraskende flash mob planlagt i det stille kan finne på å slå varige gnister i den kollektive kreativiteten igjen for neste dytt videre mot en fri, åpen, innholdsmessig verdifull og troverdig nettsfære.

Real Life Stories — utstillingsplakat.

Feng Boyi hadde kontakt med Ai Weiwei og de ni andre kunstnerne ble valgt ut i fellesskap.

— Etter at Boyi hadde vært på besøk i Bergen for å se utstillingsrommene og kjenne på stemningen, dro vi ned til Kina og valgte ut kunstnere i forhold til temaet vi ville utstillingen skulle ha og de rommene som skulle brukes. Vi ønsket å finne etablerte kunstnere som forholder seg bevisst til kinesisk samfunn og kultur, og ikke den glinsende, markedsorienterte kunsten man ellers ser mye av i Kina.

Kunst og politikk

Det politiske fokuset er en fellesnevner for de ti kunstnerne. Utstillingen skal gjennom kunsten belyse ulike temaer innenfor det kinesiske samfunnet, både i dagens samfunn og i et historisk perspektiv. Sosial samhørighet, individets rolle og forholdene rundt opposisjonelle ytringer er temaer som bringes på bane. Likevel ønsker ikke Høyersten at man kun skal se på kunsten i en politisk kontekst.

— Vi ønsker først og fremst å vise frem god kunst. Alle verkene er systemkritiske, men man mister mye dersom man kun ser på verkene som politiske ytringer. Det vi håper på er å gi folk en dypere forståelse av hvordan det kan være å leve i det kinesiske samfunnet.

Utstillingen blir også verdenspremiere for Ai Weiweis siste installasjon og består av tre avdelinger. På Stenersen vil de ulike kunstnerne ha hvert sitt rom til disposisjon, og i tillegg til Ai Weiweis installasjon i Lysverket vil det på galleri 3,14 være en egen gruppeutstilling med fire av de ti kunstnerne.

Se video fra Kunstmuseene i Bergen med presentasjon av Ai Weiweis installasjon og arbeidet bak:

Kropp, individualisme og samfunn

Utstillingen på galleri 3,14 er kalt Skin, Flesh and Bone og her bruker kunstnerne kroppen som metafor på ulike aspekter ved det kinesiske samfunnet. Også denne er kuratert av Feng Boyi.

Feng Feng: Golden Age. Gullbelagt hodeskalle. Fra utstillingen på galleri 3,14.

— Verkene handler mye om kunstnernes egne opplevelser, og ved å bruke kroppen som metafor speiler de på ulike måter hvordan det er å vokse opp og leve i det kinesiske samfunnet. Kina er et land i enorm utvikling hvor fokuset holder på å skifte fra den kollektive bevisstheten landet tradisjonelt har hatt, til et samfunn hvor individet har en større plass. Temaer som oppdragelse, omsorg og egenverd blir sentrale.

Barth tror nordmenn vil kunne kjenne seg igjen i tematikken, selv om Kina er et ganske annerledes samfunn.

— Vi ønsker å presentere kunst som har en aktualitet i det landet den er skapt i, men som også kan åpne for en dialog om vårt eget samfunn og hvordan vi lever.

Omfattende program

Foruten de tre utstillingene vil det bli holdt debatter, omvisninger, foredrag og filmvisninger i dagene fremover og utover høsten. 7. oktober vil man få muligheten til å møte syv av de ti kunstnerne som har bidratt til utstillingen, samt kurator Feng Boyi. Høyersten er spent på publikumsoppmøtet.

— Disse kunstnerne har skapt lange køer ellers i Europa. Vi venter egentlig stor interesse, men det er alltid vanskelig å si.

Den store stjernen, Ai Weiwei, er nektet utreise fra Kina grunnet beskyldninger om skatteunndragelse og får dermed ikke vært med på verdenspremieren på sitt nye verk.

Artikkelen ble først publisert i nettmagasinet Vinkel.

Humoren er av det mørke slaget: De 81 dagene han tilbrakte på ukjent sted fra april til juni var en kraftig advarsel fra myndighetene.

“Showet” Kinas mest kjente kunstner sikter til er en utstilling av fotografier han tok under sitt opphold i New York på 1980- og 90-tallet. Bildene henger i Martin-Gropius-Bau i Berlin fram til 18. mars 2012. Ai Weiwei har selv bestemt konseptet for utstillingen — 220 bilder hengt opp tett ved siden av hverandre i like store, kvadratiske rammer.

Outside Tompkins Square Park. 1986. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Husarresten innebærer at han ikke skal snakke med utenlandske medier, men Ai Weiwei har den siste uken igjen testet grensene. I flere intervjuer har han kritisert skattesaken myndighetene har anlagt mot ham, og nok en gang skaper han overskrifter verden over. En spontan, nett-organisert innsamlingsaksjon blant sympatisører har på kort tid innbrakt store beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte brettet sedler som papirfly og sendte dem over muren rundt Ais eiendom. En ny kontrovers fulgte umiddelbart: Kan kunstneren straffes for ulovlig pengeinnsamling?

Brysomt multitalent

I oktober kåret tidsskriftet Art Review Ai Weiwei til kunstverdenens mektigste person. “Jeg føler meg ikke mektig i det hele tatt”, kommenterte han, men posisjonen som en internasjonal kunststjerne er ubestridelig. Pågripelsen av Ai da han bordet et fly til Hong Kong i april ble møtt med en proteststorm fra en samlet kunstverden. Men Ai Weiwei er ikke bare Vestens favoritt.

– Noe av Kinas problem i denne sammenhengen er at han både offisielt og blant store grupper i befolkningen har en høy status som en slags avantgardekunstner. Han laget blant annet Fugleredet, som var det sentrale stedet for OL i 2008. Han har slik sett vært trukket langt inn av myndighetene også som en sentral kunstner. Myndighetene hadde kanskje håpet å styrke sitt “avantgardistiske” renomme mer enn å skulle trekke fram ham og hans uttalelser, men det har altså blitt annerledes, sier professor Halvor Eifring ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Ai Weiwei har bidratt til å bygge opp sitt kinesiske og internasjonale ry gjennom svært aktiv publiseringsvirksomhet på nettet. I 2006-09 skrev han en blogg på kinesisk (som også er utgitt på engelsk i bokform), og han er en ivrig bruker av sosiale medier. I august begynte han igjen å oppdatere sin Twitter-profil.

Ai Weiwei ønsker selv ikke å bli omtalt som dissident, men det er ingen tvil om at han er en politisk kunstner.

– Han er en multikunstner og et multitalent. Verkene hans griper inn i det politiske rom. Det er også en viktig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews liste, sa Gereon Sievernich, direktør ved Martin-Gropius-Bau, under åpningen av utstillingen i oktober.

Provokatør med røtter

Politisk — og ofte provoserende, som Halvor Eifring bemerker. Etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008 støttet Ai Weiwei et dokumentasjonsprosjekt og publiserte navn på omkomne studenter på bloggen sin og på en vegg i studioet i Beijing. Slik beveger han seg over mot det rent politiske feltet og tiltrekker seg mer oppmerksomhet fra myndighetene, påpeker Eifring. Det har også vært andre typer prosjekter.

– En av de provoserende, vulgærkunst-aktige tingene er der hvor han hopper i været naken, sier Eifring.

Bildet får sin politiske sprengkraft av tittelen, et ordspill med kinesiske tegn, forklarer Eifring. Lest helt korrekt er innholdet ufarlig, lest raskt og med en liten vri på uttalen blir det til “Knull mora di, Kommunistpartiets sentralkomite” (på bildet dekkes kunstnerens lem av en tøydukke, som er den uskyldige betydningen).

New York-fotografiene er en av flere Ai Weiwei-utstillinger som vises rundt om i verden nå. Blant prosjektene som har gjort ham internasjonalt kjent de siste årene er “Sunflower seeds” på Tate Modern i London, der 100 millioner “frø” håndlaget og ‑malt i porselen ble helt utover museets gulv. Til produksjonen av verket engasjerte Ai over 1000 arbeidere som behersker den urgamle kinesiske oppfinnelsen porselensproduksjon. Frøene ser identiske ut, men hvert enkelt er unikt. Slik griper Ai Weiwei stadig tilbake til kinesiske tradisjoner og symbolikk — han er kanskje den mest kinesiske blant de av landets kunstnere som er kjent i utlandet, mener Gereon Sievernich.

Myndighetene vil signalisere styrke

I fjor høst hilste Ai Weiwei tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo velkommen, og sa: “Dette er et øyeblikk alle kinesere burde være stolte av.” Liu og Charta 08 er den røde streken kinesere ikke skal krysse, bemerker Sievernich.

Arrestasjonen av Ai Weiwei er et klart signal fra kinesiske myndigheter, sier Halvor Eifring. De taper anseelse internasjonalt, men forteller med behandlingen av kunstneren at de mener de har råd til dette prestisjetapet.

– Det er et signal du kan se på flere måter. Det ene er at selv ham, som vi i myndighetene har tatt under våre vinger en periode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er “beyond our law”. Det er et sterkt signal til andre som måtte tenke på lignende ting i Kina. Så har det vært sagt at dette viser hvor engstelige myndighetene er for at de skal miste taket. Det er sikkert en side av saken, men en annen side er at de føler seg sterke nok nå internasjonalt til i hvert fall i perioder å kunne gi blaffen i hva internasjonale medier måtte mene, sier han.

Møte med friheten

Gereon Sievernich ser New York-bildene som en utstilling om frihet. Kontrasten kunne ikke vært større for unge Ai, som ankom til kapitalismens høyborg i 1981 fra Beijing.

Lower East Side Restaurant. 1988. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Ai vokste opp i provinsen Xinjiang, dit familien var blitt tvangssendt av kommunistpartiet da Ai var ett år i 1958. Under Kulturrevolusjonen måtte han se på at faren, en kjent poet, ble tvunget til å brenne bøkene sine for at rødegardistene ikke skulle ta livet av ham.

– Ai Weiwei vet hva ydmykelse er, og derfor protesterer han nå mot det, sier Sievernich.

New York-bildene er plukket ut av Ai selv fra en samling på over 10.000 negativer. I et intervju om utstillingen betoner han det tilfeldige ved fotograferingen — “kanskje det var en ide bak, men det husker jeg ikke lenger”. Mange av bildene viser den unge kunstneren selv og vennene hans i hverdag og fest. Multitalentet skinner gjennom i blinkskudd en dyktig reportasjefotograf verdig, for eksempel et av Bill Clinton under valgkampen i 1992. Sievernich ser spirer av Ais senere konseptkunst i fotosamlingen.

En plikt å protestere

Ai Weiweis situasjon er usikker. Straffeskatten er på 15 millioner yuan (over 13 mill. kroner). Selv om han skulle klare å betale den, mener Ai at han ikke har gjort noe galt, og å betale beløpet ville være å innrømme skyld. Det er liten tvil om at skattesaken er et påskudd, mener Eifring.

– Kina er et land hvor nesten alle kan tas for et eller annet, enten økonomisk eller på annet vis. Dels fordi at lovene er uklare, dels fordi at det er slik at “alle gjør det”. Det er mer et spørsmål om hvem man velger å ta, så det var vel ikke tilfeldig at det var ham man valgte å ta denne gangen, sier Eifring.

Ai selv skal ha vært overrasket over at han slapp ut av varetekt i juni.

– Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke lenger. Det er vurderinger som helt sikkert gjøres høyt oppe i systemet, sier Eifring.

Fire av Ai Weiweis medarbeidere ble arrestert samtidig med ham og senere frigitt. De ble behandlet enda dårligere enn ham, ifølge Ai Weiwei selv, som har gått offentlig ut med kritikk av myndighetene. Ai har også etter løslatelsen kritisert arrestasjonen av andre opposisjonelle.

Internasjonalt press kan ha spilt en rolle for frigivelsen av Ai Weiwei. Protestene, særlig fra kunstmiljøene, var mange og høylytte. Kunstnere avlyste utstillinger i Kina.

– Det som skjedde med Ai Weiwei skjer også med mange andre som er mindre kjente. Protestene bidro til at Ai Weiwei ble satt fri. Det er vår plikt å følge bedre med og blande oss inn i det som skjer i Kina, sier Gereon Sievernich.

Videohilsen fra Ai Weiwei

Ai Weiwei med katt. Produsert til åpningen av utstillingen i Berlin.

Mer om Ai Weiwei

• Uautorisert oversettelse til engelsk av Ai Weiweis tweets
• Ft.com om fredsprisen til Liu Xiaobo med sitat fra Ai Weiwei (krever registrering).
• FT.com spiser lunsj med Ai Weiwei.
• Paul Manfredi: Ai Weiwei — den nakne sannhet
• In and out of jail, Economist
• Temaside om Ai Weiwei, The Guardian

Teksten er oversatt til norsk av Michael Kuliani. Den er publisert her med Creative Commons-lisensen “Navngivelse-ingen bearbeidelse”. Alle kan altså kopiere og publisere teksten, mot at de krediterer oversetter og forfattere og lenker tilbake til voxpublica.no, og ikke endrer på teksten.

***

I. Innledning

I år markeres 100-årsdagen for den kinesiske grunnloven, 60-årsdagen for kunngjøringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene, 30-årsdagen for Demokratimuren og at det er ti år siden de kinesiske myndighetene undertegnet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Etter å ha opplevd en langvarig periode med menneskerettighetskatastrofer og ‑utfordringer, blir kinesiske borgere i stadig større grad bevisst på at frihet, likhet og menneskerettigheter er universelle verdier som deles av hele menneskeheten, og at demokratiet, republikanisme og et konstitusjonelt styresett utgjør det grunnleggende institusjonelle rammeverket for moderne politikk. “Modernisering” ribbet for disse universelle verdiene og det nevnte grunnleggende politiske rammeverket er en katastrofal prosess som fratar folk deres rettigheter og verdighet. Hvor er Kina på vei i det 21. århundre? Vil vi fortsette å ”modernisere” under et autoritært styre, eller vil vi ta til oss de universelle verdiene, bli med i verdenssamfunnet og innføre en demokratisk styreform? Dette er avgjørelser som må tas.

De enorme historiske endringene som begynte i midten av det 19. århundre, utsatte forfallet i det tradisjonelle kinesiske autokratiske systemet og la til rette for den største forvandlingen Kina hadde sett på flere tusen år. Selvstyrkingsbevegelsen [1861–1895] søkte å forbedre Kinas tekniske kapasitet ved tilegnelse av produksjonsteknikker, vitenskapelig kunnskap og militær teknologi fra Vesten. Kinas nederlag i den første kinesisk-japanske krigen [1894–1895] avslørte nok en gang det foreldede systemets mangler; Hundredagersreformen [1898] berørte institusjonelle reformer, men endte i fiasko da den ble slått brutalt ned av den erkekonservative fraksjonen ved Qing-hoffet.

Xinhai-revolusjonen [1911] syntes på overflaten å gravlegge det imperialistiske systemet som hadde vart i mer enn 2000 år, og etablerte Asias første republikk. Men på grunn av spesielle historiske omstendigheter med interne og eksterne problemer, ble det republikanske styresettet kortvarig, og eneveldet gjorde et comeback. Den mislykkede tekniske etterligningen og svikt i institusjonell fornyelse førte til diskusjon blant våre landsmenn om den grunnleggende årsaken til Kinas kulturelle sykdom. Dette førte til hendelser som 4.mai-bevegelsen [1919] og Ny kultur-bevegelsen [1915–1921] under banneret “vitenskap og demokrati.” Men Kinas demokratiske utvikling ble avbrutt av hyppige borgerkriger og utenlandsk invasjon. Prosessen med etablering av et konstitusjonelt styresett begynte igjen etter Kinas seier i motstandskrigen mot Japan [1937–1945], men borgerkrigen mellom nasjonalistene og kommunistene styrtet Kina ned i totalitarismens avgrunn. Det “Nye Kina” ble etablert i 1949 som en ”folkerepublikk”, men i virkeligheten ble den til en partistat. Partiet monopoliserer alle politiske, økonomiske og sosiale ressurser. Det har skapt en rekke menneskerettighetskatastrofer, som Anti-høyrekampanjen, Det store spranget, Kulturrevolusjonen, massakren på Den himmelske freds plass, forfølgelse av uoffisielle religiøse grupper og av bevegelsen for beskyttelse av rettigheter. Dette forårsaket mer enn ti millioner menneskers død. Både folket og landet har betalt en katastrofalt høy pris.

De store reformene på slutten av det 20. århundre befridde Kina fra den utstrakte fattigdommen og den absolutte totalitarismen fra Mao Zedongs tid, bidro betydelig til økt privat rikdom og hevet levestandarden blant vanlige folk. Individuell økonomisk frihet og sosiale privilegier ble delvis gjenopprettet. Et sivilt samfunn begynte å vokse fram, og folkelige krav om menneskerettigheter og politisk frihet økte i styrke for hver dag som gikk. Samtidig som makthaverne gjennomførte økonomiske reformer med sikte på markedstilpasning og privatisering, begynte de også å endre holdning fra å avvise menneskerettigheter til etter hvert å anerkjenne dem. I 1997 og 1998 undertegnet den kinesiske regjeringen to viktige internasjonale menneskerettighetstraktater. I 2004 endret Den Nasjonale Folkekongressen grunnloven og la til at «[Staten] respekterer og garanterer menneskerettigheter.” I år har regjeringen lovet å formulere og gjennomføre en “nasjonal handlingsplan for menneskerettigheter”. Men så langt har disse politiske fremskrittene bare skjedd på papiret: Loven er der, men det er ingen rettssikkerhet; det finnes en grunnlov, men ingen konstitusjonell regjering. Denne politiske virkeligheten er innlysende for alle. Den herskende eliten fortsetter å holde sitt autoritære grep om makten og avvise politiske reformer. Dette har forårsaket korrupsjon, vanskeligheter med å etablere rettssikkerhet, fravær av menneskerettigheter, moralsk oppløsning, sosial polarisering, unormal økonomisk utvikling, ødeleggelse av både det naturlige og kulturelle miljøet, ingen institusjonalisert beskyttelse av innbyggernes rett til frihet, eiendom, og søken etter lykke, en konstant opphopning av alle typer sosiale konflikter, og en kontinuerlig bølge av folkelig harme. Motsetningene mellom folket og styresmaktene blir stadig større. Den dramatiske økningen i masseprotester indikerer et katastrofalt tap av kontroll, og tyder på at dagens system har nådd et punkt der endring må skje.

II. Våre grunnleggende prinsipper

Ved denne historiske korsveien der Kinas framtid vil bli bestemt, er det nødvendig å reflektere over den moderniseringsprosess som har pågått de siste hundre år, og bekrefte følgende prinsipper:

Frihet: Frihet er de universelle verdienes kjerne. Retten til frie ytringer og trykkefrihet, trosfrihet, forsamlingsfrihet, til å bevege seg fritt, streikeretten, og retten til å marsjere og demonstrere er alle konkrete uttrykk for frihet. Hvor friheten ikke blomstrer, er det ingen moderne sivilisasjon å snakke om.
Menneskerettigheter: Menneskerettighetene er ikke gitt av en stat. De er medfødte rettigheter som nytes av alle mennesker. Å sikre menneskerettigheter er det viktigste målet for en regjering og samtidig det som gir legitimitet til dens offentlige myndighet. Det er også en essensiell del av Kinas uttalte politikk om å “sette hensynet til folket først”. Kinas politiske katastrofer har alle vært nært knyttet til makthavernes mangel på respekt for menneskerettighetene. Menneskene er nasjonens grunnlag. En stat tjener folket, regjeringen eksisterer for folket.

Likhet: Integriteten, verdigheten og friheten til hvert enkelt individ er lik, uavhengig av sosial status, yrke, kjønn, økonomiske forhold, etnisk tilhørighet, hudfarge, religion eller politisk oppfatning. Prinsippet om likhet for loven for hver person og like sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske rettigheter for alle borgere må settes ut i livet.

Republikanisme: Republikanisme er “styring i fellesskap og fredelig sameksistens”, der maktfordelingsprinsippet sørger for å balansere interesser. Det vil si et samfunn som rommer mange ulike interesser, ulike sosiale grupper, og et mangfold av kulturer og trosretninger, og som søker å håndtere offentlige anliggender på fredelig vis på grunnlag av likeverdig deltakelse, rettferdig konkurranse og felles debatt.

Demokrati: Den mest grunnleggende betydningen av demokrati er at suvereniteten ligger hos folket og regjeringen er valgt av folket. Demokrati har følgende grunnleggende egenskaper: (1) Den politiske maktens legitimitet kommer fra folket, kilden til politisk makt er folket. (2) Politisk styring utøves gjennom valg gjort av folket. (3) Borgere nyter genuin stemmerett. Det må med jevne mellomrom avholdes valg på tjenestemenn i sentrale posisjoner på alle nivåer i offentlig administrasjon. (4) Respekt for flertallets beslutninger samtidig som man beskytter mindretallets grunnleggende menneskerettigheter. Oppsummert er demokratiet det moderne offentlige instrument for å skape en regjering “av folket, for folket.”

Konstitusjonalisme: Konstitusjonalisme er prinsippet som garanterer grunnleggende friheter og rettigheter for borgere, slik de er definert i grunnloven gjennom juridiske bestemmelser og rettsstatens prinsipper. Disse begrenser og definerer grensene for myndighetenes makt og sørger for hensiktsmessige institusjonelle ressurser til å håndheve et konstitusjonelt styre. I Kina er keisermaktens tid for lengst over. I verden for øvrig er det autoritære systemet på hell. Borgerne bør bli de sanne herrene i sine stater. Veien videre for Kina ligger i å fjerne følelsen av underdanighet overfor “opplyste herskere” og fremme offentlig bevissthet om rettigheter som en grunnleggende bestanddel og deltakelse som en plikt, og sette ut i praksis frihet, engasjement i demokrati og respekt for loven.

III. Våre grunnleggende forslag

Derfor, som ansvarlige og konstruktive borgere, legger vi frem følgende konkrete synspunkter på ulike aspekter ved statlig administrasjon, borgernes rettigheter og interesser, og sosial utvikling:

1. Grunnlovsendring: Endre grunnloven basert på de nevnte verdier og begreper. Slette klausuler i den gjeldende grunnloven som ikke er i samsvar med prinsippet om at suvereniteten ligger hos folket. Slik kan grunnloven virkelig bli et dokument som garanterer menneskerettigheter og åpner for utøvelse av offentlig makt, og bli den tvangskraftige høyeste lov som ingen enkeltperson, gruppe eller parti kan bryte.

2. Maktfordelingsprinsippet: Konstruere et moderne styresett med maktfordeling, som garanterer at den lovgivende, dømmende og utøvende makt er uavhengige og holder hverandre i sjakk. Etablere prinsippet om lovfestet administrasjon og ansvarlig styre for å hindre at den utøvende makt blir for dominerende. Regjeringen skal være ansvarlig overfor skattytere, og etablere ordningen med maktfordeling også mellom sentrale og lokale myndigheter. Den sentrale makten må være klart definert og ha mandat i grunnloven, og lokalsamfunnene må nyte fullt selvstyre.

3. Lovgivende demokrati: Lovgivende organer på alle nivåer skal skapes gjennom direkte valg. De skal opprettholde prinsippet om rettferdighet i lovgivende prosesser og implementere et lovgivende demokrati.

4. Uavhengig rettsapparat: Rettssystemet bør være upartisk og fritt fra enhver innblanding, og utøve uavhengighet og garantere juridisk rettferdighet. Det skal etablere en konstitusjonell domstol og et system for å etterforske brudd på grunnloven, og opprettholde grunnlovens autoritet. Partiets komiteer for politiske og lovgivende saker på alle nivåer utgjør en alvorlig fare for landets rettssikkerhet og må avskaffes. Privat bruk av offentlige midler må hindres.

5. Bruk av offentlige institusjoner: Sette de væpnede styrker under statlig kontroll. Militært personell bør vise lojalitet til grunnloven og til landet. Politiske partier bør trekke seg ut av de væpnede styrker. Profesjonaliseringen av de væpnede styrker økes. Alle offentlig ansatte, inklusive politiet, skal opprettholde politisk nøytralitet. Avskaffe diskriminering basert på partitilhørighet ved rekruttering av offentlig ansatte. Det bør være likhet uavhengig av partitilhørighet.

6. Garanti for menneskerettigheter: Samvittighetsfullt garantere menneskerettighetene og beskytte menneskenes verdighet. Opprette en kommisjon for menneskerettigheter som er ansvarlig overfor det høyeste folkevalgte organ for å hindre at regjeringen misbruker offentlig myndighet og brudd på menneskerettigheter, og spesielt for å garantere borgernes personlige frihet. Ingen skal bli utsatt for ulovlig arrest, fengsling, stevning, avhør eller straff. Avskaffe “omskolering-gjennom-arbeid”-systemet.

7. Valg av offentlige tjenestemenn: Implementere demokratiske valg for å realisere lik stemmerett basert på systematisk og gradvis innføring av direkte valg av administrative ledere på alle nivåer — “én person, én stemme.” Regelmessige valg basert på fri konkurranse og borgerdeltakelse i valg til offentlige stillinger er en umistelig del av grunnleggende menneskerettigheter.

8. Likhet mellom urbane og rurale områder: Avskaffe dagens husstandsregister for å realisere den konstitusjonelle retten til likhet for loven for alle borgere, og garantere for borgernes rett til å bevege seg fritt.

9. Organisasjonsfrihet: Garantere borgernes rett til organisasjonsfrihet. Endre dagens system med godkjenning av frivillige organisasjoner til et system med journalføring. Fjerne forbudet mot politiske partier. Regulere partiets aktiviteter i henhold til grunnloven og loven; avskaffe partiets monopol på makt. Slå fast prinsippene om frihet for og rettferdig konkurranse mellom politiske partier. Normalisere og juridisk regulere partipolitikken.

10. Forsamlingsfrihet: Frihet til fredelig samling, demonstrasjon, protest, og uttrykk for borgernes grunnleggende friheter fastsatt i grunnloven. Disse skal ikke være gjenstand for ulovlig innblanding og grunnlovsstridige restriksjoner fra det regjerende partiet og myndighetene.

11. Ytringsfrihet: Innføre ytringsfrihet, trykkefrihet og akademisk frihet; garantere borgernes rett til å vite og retten til å føre tilsyn [med offentlige institusjoner]. Vedta en “nyhetslov” og en “publiseringslov”; oppheve forbudet mot nyhetsrapportering, oppheve klausulen om “oppfordring til omveltning av statsmakten” i den gjeldende lovgivningen, og sette en stopper for at frie ytringer kan straffeforfølges.

12. Religionsfrihet: Garantere religionsfrihet og trosfrihet, og innføre et skille mellom religion og stat, slik at aktiviteter som involverer religion og tro ikke er utsatt for innblanding fra myndighetene. Undersøke og oppheve administrative lover, administrative regler og lokale lover som begrenser eller fratar borgere religiøs frihet. Forby styring av religiøse aktiviteter gjennom den administrative lovgivningen. Avskaffe systemet som krever at religiøse grupper må innhente godkjenning av sin rettslige status for å kunne registreres, og erstatte det med et system for journalføring som ikke krever gransking.

13. Borgerutdanning: Avskaffe politisk utdanning og politiske eksamener som er gjennomsyret av ideologi og tjener ettpartistyret. Popularisere en borgerutdanning basert på universelle verdier og sivile rettigheter, etablere en borgerbevissthet, og støtte opp under borgerdyder som tjener samfunnet.

14. Beskyttelse av privat eiendomsrett: Etablere og beskytte privat eiendomsrett, og etablere et system basert på en fri og åpen markedsøkonomi; garantere frihet for næringsdrivende og eliminere administrative monopoler. Sette opp en komité for forvaltning av statlig eiendom, ansvarlig overfor det høyeste folkevalgte organ. Sette opp en komite som på en lovlig og ryddig måte skal igangsette en eiendomsreform, og avklare alle spørsmål vedrørende ansvar for og rett til eiendom. Lansere en jordreform som fremmer privat eiendomsrett til jorden, og som samvittighetsfullt beskytter borgernes, og især bøndenes, eiendomsrett til jorden.

15. Reform av finanspolitikken: Etablere og befeste en demokratisk finansadministrasjon og beskytte skattebetalernes rettigheter. Sette opp en offentlig finansadministrasjon med klart definert myndighet og ansvar, og etablere et system som på en lovlig måte kan fordele makten over offentlige finanser til alle nivåer i forvaltningen. Gjennomføre en omfattende reform av skattesystemet for å redusere skattesatser, forenkle skattesystemet, og utjevne skattebyrden. Myndighetsorganer kan ikke øke skattene eller innføre nye skatter uavhengig av folkevalgte organer. Vedta rettighetsreformer for å introdusere og øke konkurransen i markedet, og senke terskelen for deltakelse i finansverdenen. Dette for å bedre vilkårene for utvikling av private foretak, og revitalisere finanssystemet.

16. Trygdesystem: Etablere et trygdesystem som omfatter alle borgere og sikrer dem grunnleggende ytelser innen utdanning, helsestell, eldreomsorg og sysselsetting.

17. Miljøvern: Beskytte miljøet, fremme bærekraftig utvikling, og ta ansvar for fremtidige generasjoner og hele menneskeheten. Avklare og ilegge relevant ansvar som statlige og offentlige tjenestemenn på alle nivåer må forholde seg til, og fremme deltakelse og tilsyn fra det sivile samfunn innen miljøvern.

18. Forbundsrepublikk: Ta del i å opprettholde regional fred og utvikling ved å legge vekt på likeverd og rettferdighet, med mål om å bli en ansvarlig stormakt. Beskytte de frie institusjonene i Hong Kong og Macau. Med frihet og demokrati som forutsetning, utarbeide en plan om forsoning mellom fastlandet og Taiwan gjennom likeverdige forhandlinger og samarbeid. Undersøke mulige veier til felles velstand for alle etniske grupper, og etablere en forbundsrepublikk i Kina innenfor rammen av et demokratisk og konstitusjonelt styresett.

19. Rettferdighet i en overgangsfase: Gi statlig erstatning til enkeltpersoner som ble politisk forfulgt av politiske bevegelser, samt deres familier, og gjenopprette deres omdømme. Løslate alle politiske fanger og samvittighetsfanger, løslate alle personer dømt for sin tro. Etablere en sannhetskommisjon hvis ansvar blir å finne sannheten bak historiske hendelser, fastsette ansvar og opprettholde rettferdighet. På dette grunnlaget må vi søke forsoning i samfunnet.

IV. Konklusjon

Kina, som en stor nasjon i verden, et av de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og medlem av FNs menneskerettighetsråd, burde komme med sitt eget bidrag til fred for menneskeheten og fremgang for menneskerettighetene. Dessverre er Kina den eneste av alle de store nasjonene i verden i dag som fortsatt klynger seg til et autoritært styresett. Dette har ført til en ubrutt kjede av menneskerettighetskatastrofer og sosiale kriser som holder tilbake kinesernes utvikling og hindrer den menneskelige sivilisasjons fremgang. Denne situasjonen må endres! Vi kan ikke utsette politiske reformer lenger. Vi våger derfor å proklamere Charter 08 i medborgerskapets ånd. Vi håper at alle kinesiske borgere som deler vår følelse av ansvar, enten de er embetsmenn eller vanlige borgere, uavhengig av sosial bakgrunn, vil sette sine forskjeller til side og søke en felles plattform. Vi håper de kommer til å delta aktivt i denne bevegelsen for å fremme den store forvandlingen av det kinesiske samfunnet, slik at vi snart kan opprette en fri, demokratisk og konstitusjonell nasjon, og oppfylle forventninger og drømmer våre landsmenn utrettelig har forfulgt i mer enn hundre år.

***

Kilder

• Human Rights in China: Charta 08 — kinesisk originaltekst
• Engelsk oversettelse fra Human Rights in China/li>
• Engelsk oversettelse fra Perry Link/New York Review of Books

Charta 08 foreligger nå i norsk oversettelse. Manifestet er i løpet av to år signert av over 10.000 kinesiske borgere. Forfatterne tar til orde for at liberale demokratiske prinsipper — ytringsfrihet, menneskerettigheter, rettsstat — skal gjelde fullt ut i Kina. De krever blant annet en grunnlovsendring, og slår fast at kommunistpartiets maktmonopol må brytes.

Liu Xiaobo (foto: VOA/Wikimedia Commons)

Taktisk moderat

Men hvordan bør Charta 08 forstås i en kinesisk historisk sammenheng? Hva slags virkninger har manifestet hatt, og hvilke kan det tenkes å få? Vox Publica har snakket om Charta 08 med professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo Halvor Eifring.

Det finnes mange eksempler i kinesisk historie på politiske kampskrifter og proklamasjoner, framholder Eifring. Noen har ført til endringer, andre til tilbakeslag.

— Enkelte har hatt store effekter på Kina, som noen av Maos tekster, mens andre har hatt motsatt effekt. Hvor Charta 08 kommer til å ende hen, vet vi ikke ennå, sier han.

Charta 08 er på et vis moderat. Det vil bruke elementer i det bestående systemet til å forbedre det, og taler ikke i og for seg om å velte det, framholder Eifring. Det har ført til kritikk fra enkelte kinesiske dissidenter som mener dokumentet ikke går langt nok.

— Jeg personlig tror at et sånt dokument har mye større sjanse for å vinne gjennom enn noe som går mye lenger, sier han.

Til tross for den relativt moderate profilen har myndighetene gått hardt til verks mot Charta 08. Hvor radikalt er manifestet egentlig?

— Det er radikalt i den forstand at det å følge det opp ville bety en voldsom omveltning av kinesisk politikk. Det kinesiske samfunn har vært gjennom store omveltninger de siste 30–40 årene uansett, men det politiske systemet er ikke så annerledes.

Universelle verdier og nasjonalisme

Charta 08 har gitt gjenlyd i Kina. Oppsiktsvekkende mange har skrevet under, og myndighetene har reagert med å sette Liu Xiaobo i fengsel — for å statuere et eksempel.

— Flere av hans støttespillere har gått ut og spurt “hvorfor arresterer dere ikke meg også, jeg står like mye bak dette som han”, sier Eifring.

Over 10.000 underskrifter er mye selv i Kina, og viser at Charta 08 har betydelig støtte.

— Ikke minst når man risikerer såpass mye når man skriver under på det. Så dette er ikke et likegyldig dokument. En del av dem som skriver under er folk som har ulike grader av sympati med demokratisering i Kina. Det er jo mange som har det. De man hører om er profilerte personer som i større eller mindre grad er identifisert som opposisjonelle, sier Eifring.

Henvisningen til “universelle verdier” i Charta 08 griper direkte inn i en intens kinesisk debatt. Konservative krefter frykter at å omfavne universelle verdier ville bety det samme som å erkjenne at vestlige politiske systemer er overlegne, skriver The Economist.

— Det rører ved noe veldig følsomt i kinesisk debatt, ikke bare innenfor kommunistpartiet, men ellers også. Nasjonalisme eller patriotisme er en veldig høyt verdsatt dyd i kinesisk sammenheng, og det myndighetene har gjort i sine forsøk på å sverte Liu Xiaobo er nettopp å fremholde at han ved en del anledninger har uttalt negative ting om Kina og kinesisk kultur. Anklagen om at universelle menneskelige verdier bare er et forsøk fra amerikanske eller vestlige kilder på å drive en slags kulturimperialisme, den lytter mange ører til i Kina. Ikke bare de lydige ørene, men minst like mye innen den opposisjonelle fløyen, sier Eifring.

Kritikk myndighetene kjenner seg igjen i

Charta 08 inneholder også sterk kritikk av feil og mangler ved dagens kinesiske samfunn. Det pekes på problemer med korrupsjon, en utilstrekkelig rettsstat, mangel på respekt for menneskerettighetene, moralsk forfall, økende økonomisk ulikhet, rovdrift på miljøet, og økende fiendskap mellom myndighetspersoner og vanlige folk.

Det paradoksale er at regimet ville være enig i mye av dette, mener Halvor Eifring. Han vurderer de ulike punktene slik:

• Korrupsjon: Her vil myndighetene være enig og si at de gjør mye for å forsøke å få bukt med problemet. De har avsagt dødsdommer i særlig alvorlige saker.
• Rettsstat: At rettsstaten ikke er godt nok utviklet i Kina, vil regimet også si seg helt enig i, og vil framheve at de arbeider med saken.
• Menneskerettigheter: Her vil regimet si at de støtter menneskerettighetene, men at et land hvor store deler av befolkningen lever i fattigdom må prioritere annerledes. De vil kanskje ha en tendens til å si at menneskerettigheter må bety ulike ting i ulike kulturer.
• Moralsk forfall: Dette er et gjengs tema i Kina, men ikke noe myndighetene gjerne snakker om.
• Økonomisk ulikhet: Dette vil de absolutt snakke om, og vil fremstille seg selv som de som arbeider for å rette opp ulikhetene.
• Rovdrift på miljø: Også dette vil myndighetene snakke om. De ser store problemer med Kinas utvikling på miljøsiden, og har iverksatt en del ganske vidtgående tiltak.
• Økende fiendskap mellom folk og ledere: Dette vil de ikke kunne si seg enig i offentlig. Men antall lokale hendelser med demonstrasjoner og opptøyer registreres av myndighetene selv. Tallet offentliggjøres og er i nærheten av 100.000 i året.

— Dette er ikke en dom over dagens regime som ligger så veldig langt unna dets egne beskrivelser, hvis man setter det sammen. Og det er det som er typisk for dette dokumentet. Det benytter seg egentlig av både verdier, uttalelser og formuleringer som regimet selv ved ulike anledninger har brukt, i et forsøk på å gjøre det mer spiselig, sier Eifring.

Vil kravene tas til følge?

Eifring ser små sjanser for at kravene i Charta 08 blir innfridd av myndighetene på kort sikt.

— På lang sikt — kanskje. Men det er slett ingen garanti for det. Statsministeren har uttalt seg relativt positivt om demokratiske verdier. Men det har igrunnen de fleste av statsministrene i Kina helt siden begynnelsen av 1980-tallet. Flere av dem har fått lide for det. Det er ikke gitt at det vil føre til noe som helst.

En videreføring av dagens system er minst like sannsynlig som at Kina vil oppleve en demokratisering, mener Eifring. Nå som Kina opplever seg sterkere internasjonalt, føler de ikke at de må komme vestlige makter eller andre i møte og gi etter for krav om mer demokrati.

Vil fredspristildelingen ha en positiv eller negativ effekt for dem som ønsker demokratiske reformer?

— På kort sikt negativ, men på lang sikt positiv — kan man håpe. Den har på en måte brakt linjene i motsetningene veldig tydelig frem. Jeg vil tro at for en som overtar etter nåværende regime om bare to år, vil dette kunne være en sak som man kan ønske å profitere på ved å vise seg som mildere overfor Liu Xiaobo eller andre opposisjonelle. Men slikt går gjerne i bølger i Kina. Nå er det en bølge hvor det på dette feltet er ganske ufritt. Det har vært andre bølger der religion har vært slått sterkt ned på, særlig med Falun Gong for litt over ti år siden. Nå er det demokratiske verdier som det slås hardt ned på.

Vox Publica har tidligere brakt en rekke artikler om uigurene, de fleste skrevet av medarbeidere på Raftohuset i Bergen. Vi har samlet artiklene på en egen oversiktsside.

Det store flertallet av uigurene er muslimer og altså en av Kinas religiøse og etniske minoriteter. I fjor brakte også Vox Publica en artikkel om de religiøse minoritetenes stilling i Kina.

Raftoprisen ble i 2004 tildelt Rebiya Kadeer, lederen for uigurenes rettighetskamp. Kinesiske myndigheter har gitt Kadeer skylden for opptøyene.

– Familien får av og til besøke ham under strenge vilkår, men den største bekymringen er aktivistens dårlige helse. Hu Jia har en leversykdom, og familien frykter at han ikke får de medisinene han trenger, sier Folkvord.

– I et kinesisk fengsel er man aldri trygg på om man blir behandlet på ordentlig måte. Jeg er bekymret for hva slags arbeid han er satt til å gjøre i fengselet. Straff i form av fysisk arbeid kan være svært farlig for ham på grunn av hans helsetilstand, legger han til.

Favoritt til fredsprisen

Hu Jia ble nevnt som en av favorittene til Nobels fredspris for 2008, men Nobelkomiteen valgte å gi prisen til den finske diplomaten Martti Ahtisaari. På forhånd hadde blant andre leder for Institutt for fredsforskning Stein Tønnesson tippet på Hu Jia og Gao Zhisheng, en annen kinesisk aktivist, som vinnere. Tønnesson hevder at Nobelkomiteen lenge har vært på utkikk etter en god kinesisk kandidat. Tiden var nå moden, særlig fordi sommer-OL ikke førte til de forbedringene i menneskerettighetssituasjonen man hadde ventet, fremhevet Tønnesson.

Spekulasjonene om en fredspris til kinesiske aktivister fikk kinesiske myndigheter til å rykke ut med en advarsel i høst: en talsmann for Kinas utenriksdepartement sa at man håpet på en “riktig avgjørelse” og at Nobelkomiteen ikke ville “såre følelsene til det kinesiske folk.”

Fra fekting under OL i Beijing 2008 (foto: Robert Scales) CC-lisens: by-nc-sa

Hu Jia regnes for å være den mest kjente av dagens kinesiske regimekritikere. Dalai Lama, som ble tildelt fredsprisen i 1989, er den hittil eneste kineseren som har vunnet.

Fra miljøvern til menneskerettigheter

Hu Jia har i mange år vært en av Kinas mest kjente og betydningsfulle menneskerettighetsaktivister og dissidenter. Han startet sitt aktivitetsarbeid i universitetstiden, da først og fremst gjennom miljøvernsaker. Senere har han blant annet engasjert seg i arbeidet med å forebygge HIV og AIDS, og er særlig kjent for sitt engasjement for å løslate politiske fanger gjennom kampanjer.

Men Hu Jias kamp for menneskerettighetene og kritikk av myndighetene har ikke gått upåaktet hen, til tross for at Kinas grunnlov stadfester innbyggernes rett til å ytre seg fritt. Han har vært anholdt av politiet flere ganger, og har i månedslange perioder vært satt under husarrest. Hu Jia har stilt krav om å få vite hvilken del av kinesisk lov han blir dømt etter, men anklagene mot ham har ofte vært uklare. Kriminelle handlinger er vidt definert, og involverer blant annet “samfunnsfiendtlig virksomhet” og “forstyrring av offentlig ro og orden.”

Under husarresten fortsatte han sitt arbeid med å spre informasjon ved hjelp av blant annet e‑post og webkamera, og på den måten har han vært i stand til å knytte forbindelser mellom kinesiske aktivister og utenverdenen. Hu Jias kone, AIDS-aktivisten Zeng Jinyan, skrev blogg fra tiden da hennes mann satt under husarrest. Bloggsiden ble etter hvert internasjonalt kjent.

Arrestasjon og husarrest

Ved hjelp av et webkamera deltok Hu Jia i en parlamentarisk EU-høring i Brussel i november 2007. Temaet for høringen var menneskerettighetssituasjonen i Kina. Her kritiserte han Kina for ikke å holde løftene om å bedre menneskerettighetssituasjonen i landet før OL.

– Det er ironisk at en av personene med ansvar for organiseringen av de olympiske lekene er lederen for byrået for offentlig sikkerhet, som er ansvarlig for så mange brudd på menneskerettighetene.

– Det er veldig alvorlig at de offisielle løftene ikke blir holdt før lekene, uttalte han.

Måneden etter, den 27. desember, brøt et titalls sivilkledde politimenn seg inn i aktivistparets leilighet i Beijing. Hu Jia ble varetektsfengslet, og flere politimenn ble igjen for å overvåke hans kone. Telefon- og internettforbindelsen i leiligheten ble brutt. Politiet gjennomførte raid mot flere andre nettdissidenter den samme dagen.

Pressefrihetsorganisasjonen Reportere uten grenser hevder at tidspunktet for raidene ikke var tilfeldig, ettersom de fant sted samtidig med at det internasjonale samfunnets søkelys var rettet mot drapet på Benazir Bhutto i Pakistan. Organisasjonen mener at de kinesiske myndighetene brukte denne anledningen til å slå ned på ytringsfrihetsaktivistene.

Hu Jia ble etter arrestasjonen utsatt for 47 langvarige avhør. Han ble nektet besøk av familie og advokater, og medaktivistene hans fikk ikke delta i rettssaken. Advokatene fikk ikke mer enn tre dager på seg til å forberede saken. Den 3. april i år ble Hu Jia dømt til tre år og seks måneders fengsel, tiltalt for å ha “hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet.” I tillegg mistet han sine politiske rettigheter i ett år.

Arrestasjonen og husarresten førte til sterke reaksjoner fra det internasjonale samfunnet. TV-bildene av hans kone som ble satt i husarrest og nektet kontakt med omverdenen, gikk verden over. Flere organisasjoner kom på banen og kritiserte det som fant sted, og stilte krav om en løslatelse av Hu Jia, blant dem EU, Reportere uten grenser og Amnesty International. Motaksjonene skulle vise seg å være fånyttes, og Hu Jia ble sittende i fengsel.

Fortsatt under observasjon

Husarresten av Hu Jias kone varte ved i tiden fram mot OL, men like før åpningsseremonien forsvant hun sporløst.

– Zeng Jinyan ble fjernet fra Beijing og tvangsflyttet til et annet sted, for å bli hindret i å ha kontakt med internasjonale journalister, hevder Folkvord. Han kan fortelle at Zeng Jinyan fremdeles er under streng observasjon av politiet.

Svømmehallen Watercube, OL i Beijing 2008 (foto: hazeMX, publisert under en Creative Commons-lisens.)

– Hun er fortsatt strengt bevoktet, og politiet passer på at folk ikke slipper inn til henne og snakker med henne.

Folkvord er særlig bekymret for parets datter Qianci, som ble født i november 2007.

– Dette spedbarnet vokser ikke bare opp uten sin far, men også hos en mor som nesten ikke har frihet til å gå ut og handle og gjøre den slags fundamentale ting, sier han. Qianci blir av Reportere uten grenser regnet for å være verdens yngste politiske fange.

Håpet som brast

Da den internasjonale olympiske komité (IOC) i 2001 bestemte at Kina skulle bli vertsnasjon for de olympiske sommerlekene i 2008, ble det tent et håp hos mange. Et slikt arrangement ble sett på som en gyllen mulighet for det internasjonale samfunnet til å legge press på de kinesiske myndighetene for å forbedre menneskerettighetssituasjonen i landet.

Det skulle vise seg at disse ønskene ikke ble innfridd. I tiden før OL ble det stadig rapportert om grove brudd på menneskerettighetene. I et forsøk på å “rense” OL-byen, ble hundretusener av mennesker sendt til omskoleringsleirer uten tiltale eller dom. Titusener ble tvunget til å forlate sine hjem grunnet den voldsomme utbyggingen av OL-anleggene, uten å få tilstrekkelig kompensasjon for det. Det ble meldt om en utbredt bruk av tortur, og den statlige sensuren av mediene ble skjerpet. Et stort antall menneskerettsaktivister ble satt i husarrest eller arrestert. Fra World Association of Newpapers og World Editors Forum kom det meldinger om at minst 30 journalister og 50 nettdissidenter satt fengslet i Kina.

Må ikke bli glemt

Folkvord håper nå på en forbedring av menneskerettighetssituasjonen i Kina.

– Håpet er at et stort fokus på menneskerettighetene i Kina som vi nå har hatt, gjør at myndighetene forstår at de må gjøre noe med menneskerettighetssituasjonen.

Særlig håper han at myndighetene holder sitt årelange løfte om å forbedre og avskaffe den notoriske omskoleringen i landet. Han forteller at det fortsatt sitter svært mange kinesere i straffearbeidsleirer.

– Dette er personer som ble fjernet fra Beijing fordi myndighetene ikke ønsket at de skulle kontakte de utenlandske besøkende som kom til landet, folk som rett og slett var i veien.

Folkvord poengterer hvor viktig det er å fortsette kampen for menneskerettighetene.

– Vi håper det går riktig vei, men det er for tidlig å bedømme ennå. Det viktige er at kampen for menneskerettighetene i Kina fortsetter og ikke blir glemt nå når OL er over.

Om det er håp om at Hu Jia vil bli løslatt før tiden, synes han er vanskelig å spå.

– Hu Jias advokater ble hindret i å anke dommen, og fengselsdommen mot ham står. Myndighetene har sagt at han først om et år kan søke løslatelse. Men når det er sagt, kan det alltid oppstå muligheter for at en person slipper ut av fengsel.

– Det viktige er at man opprettholder fokuset på ham og ikke minst passer på hvordan situasjonen er for hans familie, sier Folkvord.

Artikkelen ble først publisert 9. oktober, og oppdatert 10. oktober etter avgjørelsen om Nobels fredspris.

Den tragikomiske reisen til den olympiske ild presenterer verden for et alvorlig problem. Mens Vesten har fokusert på de kaotiske og ofte morsomme aspektene, slik som fransk politi på rulleskøyter eller kinesiske fakkelvakter med mørke solbriller på en overskyet dag, så er situasjonen en annen i Kina. Her har det ikonlignende bildet av den unge kvinnelige Paralympics-deltakeren Jin Jing dominert. Bildet viser hvordan den unge kvinnen i rullestol kjemper for å beholde fakkelen mens en sint utseende Tibet-aktivist prøver å røske den ut av hendene hennes. Slik som med Tibet-demonstrasjonene generelt, så ser også menneskene i Folkerepublikken Kina og resten av verden hendelsene rundt fakkelstafetten på helt ulik måte.

“Terroravsløringer” tas ikke alvorlig
En ikke ulik motsetning karakteriserer responsen på nylige kinesiske avsløringer om mulige terrorplaner blant etniske uigurer. Dette er muslimer fra Kinas Xinjiang-provins. Flere offisielle rapporter fra 2008 omhandler aksjoner mot påståtte terrorceller i Urumqi i januar, et forsøk fra et ungt uigurpar på å kapre et rutefly i mars og uigurplaner om å angripe turisthoteller og kidnappe utenlandske journalister i april. Disse rapportene er alle møtt med skepsis i utenlandske medier, noe som har irritert kinesiske myndigheter kraftig.

Til tross for informasjonsutveksling som man tidligere bare kunne drømme om; til tross for to tiår med kinesisk åpenhet og dyp økonomisk integrering med resten av verden; og til tross for håpet og løftene knyttet til OL, så har vi nå en situasjon hvor opinionen i Kina står på tvers av verdensopinionen. For å forenkle dette aldri så lite, verden ser på kineserne som aggressorer som vil knuse blant annet tibetanere, uigurer, kristne og menneskene i Darfur. Kineserne derimot tror at resten av verden er ute etter å ta dem og at Vesten kun er interessert i å holde dem nede.

Uvitenhet på begge sider
Kinesisk sensur og propaganda, som starter med historien og rettsforståelsen kinesiske barn lærer på skolen, har stor betydning for hvordan folkeopinionen utvikler seg i Kina. Man kan argumentere for at dette skillet til resten av verden ville vært mindre med friere flyt av informasjon. Men folk utenfor Kina er generelt sett like dårlig utdannet når det gjelder kinesiske temaer, om enn av helt andre grunner. Deres respons til hendelser som Tibet-demonstrasjonene er likeledes formet av feilinformasjon og følelser.

Ingen er tjent med at Kina og resten av verden forblir atskilt av denne tosidige misforståelsen. Resultatene vil forfølge oss lenge etter at sommerlekene er over. Det hjelper lite å oppmuntre kinesiske myndigheter til å rive ned sin sensur-brannmur eller lære kinesiske skolebarn en mer komplett versjon av historien. Lik mye annen slik kritikk vil kineserne bare oppfatte dette som en forsterkning av de ondsinnede angrepene.

Så rart det enn høres ut, mye kunne være vunnet om Kina bare hadde lært seg å gjøre en bedre jobb i å snakke til mennesker utenfor landet. Kina har faktisk en plausibel rasjonell grunn for sine aksjoner, og de trenger ikke fremstå som forbrytere eller føle seg misforstått. Men når det gjelder PR så er kinesiske myndigheter og noen ekstremt sinte kinesiske studenter utenlands sin egen verste fiende.

Seks forslag til en kinesisk PR-strategi
Her er dermed seks forslag til hvordan Kina bedre kan representere seg selv internasjonalt. Fordelene med å implementere dem (i forkant av rådene fra sidelinjen fra eventuelle PR-rådgivere som myndighetene i Beijing måtte hyre inn) vil være å redusere misforståelser og usikkerhet.

1. Husk at det du sier til kinesiske tilhørere blir hørt av et verdenspublikum
Helt til akkurat nå i det siste så kinesiske myndigheter til og med på lokalaviser som “internt distribuerte” medier som en milliard pluss kinesere, men ingen utlendinger, hadde lov å lese. Disse dagene er nå over. Siden TV, aviser og alt annet nå er på nettet og mange utlendinger forstår kinesisk, så kommer kinesiske innenriksnyheter ut. Det er en klisje, men den er sann: lever i én medieverden.

2. Tenk på hvordan uttalelsen høres ut på engelsk
Harde uttalelser fra tøffe ledere har som mål å tilfredsstille et innenlandsk publikum, men slik retorikk høres voldelig og av og til helt hysterisk ut når den offentliggjøres på engelsk. Partisekretær i Tibet Zhang Qingli kalte Dalai Lama en “terrorist”. Partisekretær i Xinjiang Wang Lequan ropte på en pressekonferanse 9. mars 2008 at “disse terroristene, sabotørene og separatistene vil resolutt bli knust og slått, ned uansett hvem de er!” Det ville ha fungert bedre hvis han simpelthen hadde sagt “stoppet” eller “arrestert”: ord som “slått ned” eller “knust” viderefører bare inntrykket om at kinesiske myndigheter innerst inne er og blir voldelige. (Sant nok høres ofte president Bush likedan ut med sitt cowboyprat, men her gir jeg opp. Hans verdensimage er ikke noe å etterlikne).

Vær også oppmerksom på at mange kinesiske slagord høres underlige ut på engelsk — eller enda verre. “De tre onde krefter” er et eksempel, “Dalai Lama-klikken” et annet. Og ikke kall det “splittisme”! Dette ordet, antakelig en dårlig oversettelse, blir kun brukt i den kinesiske sammenhengen og i hovedsak av de kinesiske myndigheters engelskspråklige medier. “Separatisme” betyr akkurat det samme, men er begrepet som blir brukt når lignende situasjoner oppstår i andre nasjoner.

3. Ikke bruk antikverte eller tvilsomme historiske argumenter i territoriale spørsmål
Hva Folkerepublikken Kina er mest opptatt av når det gjelder Tibet, Xinjiang og Taiwan, er suverenitet. Faktum er at ingen myndighet i dagens verden, og ingen andre av betydning heller, har utfordret Kinas suverenitet over Tibet eller Xinjiang. Til og med de viktigste tibetanske og uigurske eksilgruppene har droppet kravet om uavhengighet. De fokuserer nå på “selvstyre” og kulturell overlevelse. Når det gjelder Taiwan, har verden tålmodig fulgt “ett Kina”-linjen og venter fremdeles på at menneskene på begge sider av stredet skal løse problemet.

Det er simpelthen ikke nødvendig å rettferdiggjøre Tibet-politikken med informasjon om at en tibetansk forhistorisk konge giftet seg med en kinesisk prinsesse. Folk i Amerika bryr seg svært lite om ting som skjedde for så lenge siden og de fleste utenfor Kina synes faktisk at prinsessens argumenter er ganske dumme. Den britiske kongefamilien har tyske røtter, men betyr det at Berlin eier London? Det vil uansett alltid være en historiker som så vil slå fast at etter å ha tatt hjertelig imot den kinesiske prinsessen på i det 7. århundre, så inntok tibetanerne den kinesiske hovedstaden i det 8. århundre. Konklusjonen er at kongelige bryllup ikke beviser at Tibet tilhører Kina.

På samme måte er det dumt å argumentere for at mongolene som beseiret både Kina og Tibet virkelig var kinesere og at det mongolske styret av Tibet på 1300-tallet dermed kan sies å ha vært kinesisk. Også dette vil være lett å argumentere mot. Likeså påstandene om at Xinjiang har vært del av Kina siden antikken, hvor man bare velger å ignorere det tusenårige gapet fra 700-tallet til 1700-tallet hvor det ikke var noe kinesisk nærvær i området i det hele tatt (se Millwards bok Eurasian Crossroads).
4. Ta hensyn til nyere og mer realistisk historisk presedens
Qing-dynastiet derimot, og særlig på 1700-tallet, gir presedens og modeller som kan være nyttige. Nyttige både når det gjelder PR og som løsninger på separatistiske problemer. Qing-epoken var en tid hvor Beijing enten styrte eller hadde sikkerhetsmessig noenlunde kontroll over Tibet, Xinjiang, Mongolia og Taiwan såvel som i resten av landet. Svært ulike administrative systemer var gjeldende i de ulike plassene og karakteristisk for dette imperiet
var en utstrakt toleranse for språklig, kulturell og religiøs ulikhet.

På 1950-tallet lanserte Folkerepublikken Kina et system som i prinsippet, om ikke i praksis, ga selvstyre og kulturell beskyttelse for ikke-Han minoriteter. I dagens transnasjonale verden og i dens søken etter nye modeller for å komplementere nasjonalstatssystemet, trenger vi nye tilnærminger til de ideologiske og politiske utfordringene i multietniske stater. Kina kan med hell se seg “tilbake til fremtiden” og med historisk ærlighet og genuin nasjonalstolthet lære av Qing-dynastiet eller til og med se på den tidlige Folkerepublikkens systemer for å finne kreative løsninger på spørsmål om selvstyre og kulturell overlevelse i Tibet, Xinjiang, Hong Kong, Taiwan og så videre. Hvorfor ikke prøve å fikse problemene med den vestlig inspirerte nasjonalstaten med kinesisk inspirerte ideer? Brukbare kinesiske modeller kan til og med bli brukt i andre land.

5. Ikke benekt at Kina har problemer; sammenlign heller med tilsvarende problemer i andre land
Selv om Kina er unikt på grunn av sin størrelse, hvilke andre land har ikke problemer med forurensning, korrupsjon eller velferd? Til og med uoverensstemmelsene med tibetanerne og uigurene har paralleller andre steder. Etnoreligiøs ulikhet skaper utfordringer i Europa, Amerika, Australia og i andre vestlige demokratier. India har seriøse separatistproblemer som også stammer fra en imperial arv. Selv om India har taklet dette på svært brutal måte både i Assam og Kashmir, får de ikke like sterk internasjonal kritikk som Kina. En grunn til denne forskjellsbehandlingen kan være Indias åpenhet og vide diskusjoner omkring disse temaer i sin egen livlige presse.

Sent i mars 2008 marsjerte hundrevis av muslimske uigurkvinner i byen Khotan i Xinjiang. Dette var delvis en demonstrasjon mot forbudet mot å bruke skaut på offentlige kontorer. Kinesiske medier har ikke rapportert denne hendelsen, men nyheten kom ut slik den alltid vil. Hvis du mener at det er en god ide å innføre restriksjoner på skaut i sekulære offentlige situasjoner, så er du ikke alene. Både Tyrkia og Frankrike har liknende regler. Så hvorfor skjule hendelsen? Hvorfor ikke bli en del av den globale diskusjonen om plassen til religiøse symboler i multikulturelle, men offisielt sekulære stater? Åpen deltakelse og gjennomtenkt argumentasjon når det gjelder slike spørsmål vil sette Kina ved siden av andre store nasjoner heller enn alene, på egen hånd mot resten av verden.

6. La reportere rapportere: åpenhet gir troverdighet
Selv om man klarer å kontrollere nyhetene innad i Kina, så lider man internasjonalt av manglende troverdighet grunnet sensur og nyheter fulle av propaganda. Dette er grunnen til at vestlige medier er skeptiske når det gjelder påstander om uigurterrorisme og påstander om at alle tibetanere bortsett fra noen få Dalai Lama-tilhengere er glade og lykkelige. Det å skjule utbruddet av sars var et voldsomt tilbakeslag for Kinas PR i resten av verden, et mye verre slag enn selve utbruddet.

På den andre siden har Kinas relativt åpne og samarbeidsvillige svar på problemene med sikkerheten rundt eksporterte leker, medisiner og andre produkter redusert skadevirkningene på merkevaren Kina. Å tro på din egen propaganda kan forverre problemene dine: det ser utvilsomt ut som at de sentrale kinesiske myndighetene ikke hadde noen anelse om omfanget av tibetanernes misnøye før opprøret brøt ut i mars.

Propaganda og kontroll over budskapet kan gi en viss kortsiktig fordel; men sannheten vil komme for en dag, og virkelig kunnskap gir virkelig makt. Kina vil tjene på og nyte større respekt hvis de lytter til journalister og forskere i inn- og utland snarere enn å ekskludere og demonisere dem.

Ro dere ned, Beijing
Alle disse seks punktene kan oppsummeres mer konsist:

• Vær selvsikker og ærlig, ikke defensiv og hemmelighetsfull

Benektelsene av det opplagte, den brutale retorikken, de anstrengte historiske argumentene, de paranoide påstandene om at utlendinger står bak problemer — alt dette skader Kinas omdømme. Men Kina har ikke behov for et dårlig omdømme, og verden trenger det heller ikke. Kina har en god del som kan gjøre dem stolte og selvsikre; de har rekord i å redusere fattigdom, fenomenal økonomisk vekst, glitrende ny arkitektur, høyt utdanningsnivå, et romprogram, billioner i utenlandske reserver, høy sparerate; og landet vil trolig ta godt for seg av gullmedaljene under OL — for ikke å snakke om en lang historie og fantastisk kultur.

Greit, Kina har problemer — hvem har ikke det? Men ingen vil ta Tibet eller Xinjiang fra Kina. Hvis du svarer på uroligheter i disse regionene med tilbakeholdenhet, statsmannsaktig, og viser at du har en interesse av løse, heller enn å benekte de økonomiske, kulturelle og politiske problemene som utløser urolighetene, vil du kunne høste forståelse og sympati snarere enn å se ut som en bølle.

Om artikkelen, forfatteren og Open Democracy

Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø. Illustrasjoner er lagt til av Vox Publica.

James A Millward er professor i historie ved Georgetown University i Washington DC. Blant hans bøker er “Eurasian Crossroads: A History of Xinjiang.” Artikkelen er skrevet før jordskjelvet i Sichuan-provinsen nylig.