Toppseriene på Netflix eies av andre

Størstedelen av de mest sette seriene på Netflix, deriblant The Office, Friends og Parks and Recreation, eies av storselskaper som Disney, Fox og WarnerMedia. Dersom medieselskapene i fremtiden trekker seriene sine fra Netflix, står strømmetjenesten overfor store utfordringer. Da Disney i 2017 slapp nyheten om at de lanserer sin egen strømmetjeneste, varslet de samtidig at store deler av Disney-innholdet på Netflix skulle trekkes. Netflix har de siste årene satset stort på egenproduserte filmer og serier. 

LES MER HOS VARIETY (09/01/2019)

Stor Solskjær-effekt for TV 2 Sumo

Ole Gunnar Solskjærs trenerjobb i Manchester United har ført til rekordtall for TV 2 Sumos Premier League-tjeneste. Dagen Solskjær debuterte som United-sjef solgte Premier League-tjenesten 5000 abonnement, og tallet har fortsatt å stige. Kundemassen har økt med 25 prosent siden moldenseren gjorde sitt inntog i klubben.

LES MER HOS ADRESSA (09/01/2019)

NRK-podkaster blir tilgjengelige på Spotify

Fra og med denne uken blir NRKs podkasttilbud tilgjengelig på Spotify. Det har lenge vært etterspurt av lyttere, ifølge podkastsjef i NRK, Vilde Hjort Batzer. I løpet av 2018 slapp NRK rundt 40 nye podkast-titler, og økningen i antall nedlastinger var på over 40 prosent.

LES MER HOS JOURNALISTEN (09/01/2019)

Juritzen forlag kjøpt opp av Stordalen-forlag

Stordalen-eide Strawberry Publishing har kjøpt opp Juritzen Forlag og overtar driften umiddelbart. I 2017 hadde Juritzen forlag en omsetning på 23,9 millioner kroner og årsresultat endte på minus 1,8 millioner kroner. Ifølge Petter Stordalen er oppkjøpet et viktig ledd selskapets ambisjon om å styrke seg i bokbransjen.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (09/01/2019)

De som går oftest på kino strømmer også mest

En undersøkelse fra EY’s Quantitative Economics and Statistics Group i USA viser at de som går mye på kino strømmer mer enn de som går sjeldent på kino. Utvalget består av 2500 personer hvorav 80 prosent har gått på kino i løpet av det siste året. Undersøkelsen viser også at ungdommer fortsatt går på kino. Tenåringer mellom 13 og 17 år så i snitt 7,3 filmer på kino de siste 12 månedene.

LES MER HOS VARIETY
LES MER HOS FILM OG KINO (08/01/2019)

Rekordhøy markedsandel for norsk kinofilm

I fjor endte det totale kinobesøket på 12,1 millioner, som var en liten økning sammenlignet med 2017. Særlig norsk film gjorde det godt: Markedsandelen var på 25,2 prosent, som er den høyeste noen gang. Besøket på norske filmer økte med over 43 prosent fra året før, og endte på tre millioner. Skjelvet, Den 12. mann og Månelyst i Flåklypa var de tre mest sette norske filmene. Kun Mamma Mia: Here We Go Again! hadde høyere besøkstall.

LES MER HOS FILM OG KINO (08/01/2019)

Vil sikre postlevering

SV foreslår at Norge følger eksempler fra andre land, og lar postbudene få flere arbeidsoppgaver for å sikre postlevering hele uka. Nedgang i mengden post har ført til nedskjæringer og kutt i posttjenester mange steder, og i Norge er lokalavisene i fare etter foreslåtte kutt i postleveringen. Men i stedet for å bygge ned infrastruktur, har andre land funnet mer kreative løsninger: I Frankrike leverer postbudene også medisiner, biblioteksbøker og ser til eldre, og i Finland og i Nederland leverer budene mat. I Tyrkia yter postbudene tjenester til eldre og funksjonshemmede.

LES MER HOS JOURNALISTEN (07/01/2019)

Ny radiomåling på plass

Fra nyttår av er det Nielsen som har overtatt oppdraget med måling av radiolytting for de store radiokanalene. Tidligere har Kantar TNS hatt ansvaret for målingen i mange år. Den nye målingen vil i likhet med Kantar TNS’ sitt opplegg registrere direktesendt radio ved hjelp av et «personal people meter» (PPM), som bæres av rundt 2000 personer. Men i tillegg skal all radiolytting via datamaskin, telefon og nettbrett kartlegges via en egen programvare, og både podkast og tidsforskjøvet lytting skal komme med.

LES MER HOS MEDIER24
LES MER OM MÅLINGEN HOS NIELSEN (07/01/2019)

Nettavisen økte trafikken etter stenging av kommentarfelt

Sist fredag stengte Nettavisen kommentarfeltene sine, og opplevde deretter en stor økning i trafikken på nettsidene. Kommentarfeltene ble stengt på grunn av mengden av sjikanerende og negativt innhold. Nettavisen vil i stedet lansere en ordning som minner om de gamle leserinnleggene, hvor de som vil ytre seg kan sende inn kommentarer som blir vurdert av redaksjonen. 

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS JOURNALISTEN (07/01/2019)

De store radiokanalene mistet lyttere i 2018

For de riksdekkende radiokanalene gikk den daglige dekningen ned fra 63,2 prosent i 2017 til 56,6 prosent i fjor. Det betyr at hver tiende lytter forsvant. Både NRK, P4-gruppen og Bauer Radio opplevde samlet sett tilbakegang. Men en rekke kanaler opplevde vekst, og størst var veksten for Bauer-kanalen Radio Vinyl.

LES MER HOS MEDIER24 (07/01/2019)

Bauer med ny radiokanal for ungdom

Denne uken lanserer Radio Norge-eier Bauer Media en ny nasjonal radiokanal med fokus på urban musikk. Kanalen får navnet «B.I.G – BIG HIP HOP & RNB». Ifølge programdirektør i Bauer Media Kristoffer Vangen er målet å treffe unge gutter og jenter.

LES MER HOS MEDIER24 (07/01/2019)

Digital nullmoms for tidsskrifter og e‑bøker på høring

Nullmoms på e‑bøker og digitale tidsskrifter har lenge vært et krav fra bokbransjen og fagpressen, og fikk endelig en plass i statsbudsjettet for 2019. Det ble likevel oppstuss da det kom fram at det for tidsskrifter bare var PDF-versjoner av trykte blader som skulle få momsfritak. Nå er det foreslåtte krav om at den elektroniske utgaven skal bestå av «dokumentfil med tekst og stillbilder», og ha faste utgivelser med nummerering av utgaver, som skaper forvirring om hva som kan unntas moms. Også e‑bøker må kun bestå av dokumentfiler og stillbilder for å få fritak. 

LES MER HOS MEDIER24 (+)
DU FINNER FORSLAGET HER (04/01/2019)

Nå rapporterer Facebook norske inntekter

I et halvt års tid har Facebook rapportert sine norske reklameinntekter i Norge. Det er fortsatt uvisst hvor store beløp det dreier seg om, ettersom det kun rapporteres inn reklameinntekter som støttes av de lokale teamene i Norge. Hvorvidt dette dekker alle former for nettreklame i Norge vites ikke. I 2016 og 2017 betalte Facebook rundt 1,5 millioner kroner i skatt i Norge, til tross for anslåtte milliardinntekter.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (04/01/2019)

Apple faller dramatisk på børsen

Googles eierselskap Alphabet er nå verdt mer enn Apple, etter at iPhone-produsenten falt dramatisk på børsen. Årsaken er varsel om dårligere omsetning enn forventet, etter lavt iPhone-salg, spesielt i Kina. Apple har vært verdens mest verdifulle selskap, men havner nå bak både Amazon, Microsoft og Alphabet i børsverdi. Selskapets verdi er i dag på 680 milliarder dollar, noe som er 37 prosent lavere enn i oktober.

LES MER HOS KAMPANJE (04/01/2019)

Byavisa i Moss legges ned

Enda en gratisavis legges ned, og nå er det Byavisa i Moss som står for tur. Det ble kjent knapt en måned etter at Byavisa Sandefjord ble lagt ned. Ifølge daglig leder har markedet i Moss vært vanskelig, med konkurranse både fra Moss Avis og sosiale medier. Avisen tapte 320 000 kroner i 2017.

LES MER HOS MEDIER24 (04/01/2019)

Android-apper sender detaljert brukerdata til Facebook

I en rapport fra Privacy International, en britisk personvernorganisasjon, kommer det frem at en rekke Android-apper deler svært detaljert data med Facebook – uavhengig om man selv har Facebook-konto. I en undersøkelse viste det seg at 20 av 34 apper overførte data til Facebook med det samme brukeren åpnet appen. En reiseapp ved navn Kayak gav Facebook informasjon om sted og tid for avreise og ankomst i tillegg til flere billettdetaljer.

LES MER HOS DIGI (03/01/2019)

Schibsted samler podkastene og vurderer betalingsmur

De til sammen 24 aktive podkastene til Schibsted er nå samlet under én felles nettside. I løpet av den siste måneden har podkastene hatt til sammen 2,7 millioner avspillinger, og ifølge publisistisk direktør Torry Pedersen vurderer Schibsted å innføre betalingsmur. Annonseformatet har nemlig vist seg å være en hard nøtt å knekke.

LES MER HOS MEDIER24 (03/01/2019)

Dagens Næringsliv kutter kulturstoff

Dagens Næringsliv (DN) skal ikke lenger publisere anmeldelser av filmer, bøker og musikk. Avisa har i mange år hatt profilerte anmeldere på kulturområdet, men nå blir disse sagt opp. Årsaken skal være kostnadskutt. Featureredaktør Egenes viser i stedet til anmelderstoff i Morgenbladet, som har samme eier som Dagens Næringsliv. Det gjenstår å se hvor mange av DNs lesere som dermed vil opprette abonnement på Morgenbladet.

LES MER HOS DAGSAVISEN (02/01/2019)

Netflix gir etter for Saudi-Arabia

Netflix har fjernet saudiarabernes tilgang til et satireprogram etter påtrykk fra myndighetene i landet. Programmet handlet om det mye omtalte drapet på journalisten Jamal Khashoggi, som kronprins bin Salman beskyldes for å stå bak, og om krigføringen i Jemen. Netflix’ handlemåte vekker sterke reaksjoner.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS GUARDIAN (02/01/2019)

TVNorge vant seerne i 2018

TV-kanalenes seertall for året 2018 viser at TVNorge var den kanalen som hadde mest framgang. Discoverys OL-rettigheter har nok betydd mye for de gode resultatene. NRK går mest tilbake, mens TV 2s andel av seertiden er den samme som i 2017. Seertiden på lineær-TV går ned, men den totale seertiden går opp i 2018. 2017 og 2018 er likevel ikke helt sammenlignbare, siden TV-målingen har gjennomgått store endringer i 2018, og nå omfatter all TV-seing på nett. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES MER HOS KAMPANJE (02/01/2019)

Nord universitet kritiseres for miks av PR og journalistikk

Både journalister og kommunikasjonsrådgivere skal utdannes under samme mastergrad ved Nord universitet. Det første året består av felles undervisning, før studentene i år to spesialiserer seg i hver sin retning. Det fører til bekymring hos en rekke mediekritikere, som blant annet advarer mot kommersialisering av journalistikken.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (02/01/2019)

Flere på bygda misfornøyde med bredbåndet

En undersøkelse gjennomført av Sentio Research på vegne av Nationen viser at 23 prosent av innbyggere på landsbygda er misfornøyd med bredbåndsdekningen. Det er en ørliten økning sammenlignet med i fjor. Stadig flere trenger bredbånd med høy kapasitet både i arbeidssammenheng og privat, og ifølge Ivar Petter Grøtte ved Vestlandsforskning øker det såkalte «klasseskillet» – også innad i kommunene. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (02/01/2019)

Snapchat toppet tronen nyttårsaften

Til tross for at nordmenn sendte flere millioner tekstmeldinger nyttårsaften, ble det sendt langt flere bilder og meldinger på Snapchat. Det viser tall fra Telenor. I 2018 steg Snapchat-bruken ved midnatt nyttårsaften med hele 618 prosent, mot 430 prosent i 2017. Blant Telias kunder ble det sendt færre tekstmeldinger enn tidligere nyttårsaftener, mens databruken til gjengjeld økte betraktelig.

LES MER HOS MEDIER24 (02/01/2019)

Datavirus satte stopper for papiraviser i USA

I en rekke områder i USA er både trykkingen og leveringen av flere papiraviser satt ut av spill som følge av et dataangrep. Dette gjelder blant annet for avisene Los Angeles Times og San Diego Union-Tribune. Dataangrepet ser ut til å være utført utenfor USAs grenser, og er meldt til FBI. Ifølge en talsperson fra trykkeriet antas det at målet var å hemme infrastrukturen.

LES MER HOS JOURNALISTEN (02/01/2019)

Nytt arkiv tilgjengeliggjør politikeres sosiale medier-innlegg

En ny tjeneste utviklet av Arkivverket gir nå alle muligheten til å søke opp innlegg på Facebook, Twitter og Instagram skrevet av norske politikere, samt innhold fra partiene og departementenes profiler. Dette gjelder selv innlegg som er slettet. Ifølge avdelingsdirektør i Arkivverket, Espen Sjøvoll, er de sosiale mediene viktige kanaler for samfunnsdebatten, og ambisjonen er å spore utviklingen i samfunnet. Arkivverket samarbeider med Retriever om medieovervåking, og bruker også egne verktøy.

LES MER HOS NRKBETA (07/11/2018)

EUs Google-skatt møter motstand

EU har i lengre tid drøftet muligheten for å skattlegge globale selskaper med hovedinntekt fra Internett, slik som Google og Facebook. Et forslag om 3 prosent avgift på inntektene på nasjonalt nivå møter nå motstand – blant annet fra Irland, Sverige og Danmark. Flere land vurderer derfor å lage egne, nasjonale regler om beskatning av nettkjempene, i stedet for å vente på EU.

LES MER HOS GUARDIAN (07/11/2018)

Seks norske medier til Snapchat Show

NRK er blant de norske medieaktørene som inngår partnerskap med Snapchat i forbindelse med lanseringen av en ny Show-funksjon. Aktørene, som i tillegg til NRK inkluderer Geeohsnap, Matkanalen, Media247 AS, Splay og VGTV, får en egen profil hvor de kan publisere videosnutter og korte episoder. NRK skal fokusere på «Newton» og NRK Super-programmet «Flippklipp». VG har vært den eneste norske aktøren i Snapchats Discovery-funksjon, men nå satser bildedelingstjenesten ytterligere på lokalt innhold.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (07/11/2018)

TV-nett og vindmøller på kollisjonskurs

NTV er bekymret for at utbyggingen av vindmøller forstyrrer signaler i det bakkebaserte TV-nettet. NTV, som er ansvarlige for bakkenettet, blir ikke hørt i utbyggingssaker, og det brukes gammel informasjon om det analoge bakkenettet når utbyggingsplaner vurderes av NVE. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for rekkevidden av TV-signalene, og for NRKs forpliktelser om gratis distribusjon og beredskap.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (06/11/2018)

Mer fornøyd med strømmetjenester enn med TV-distributører

EPSI Rating har målt kundetilfredshet blant abonnenter hos strømmetjenester og TV-distributører, og resultatene etterlater ingen tvil: Abonnenter hos strømmetjenester er mer fornøyde. Viaplay er tjenesten som har mest fornøyde kunder, med TV 2 Sumo hakk i hel. Sumo-kunder er også mer tilfredse enn i fjor. Netflix havner på fjerdeplass på grunn av misnøye med utvalget av innhold.

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS KAMPANJE (06/11/2018)

Hackere selger private Facebook-meldinger

Ifølge BBC skal hackere ha skaffet seg tilgang til private Facebook-kontoer, og legger nå ut private meldinger fra disse kontoene for salg på nett. Selv hevder hackerne at de har skaffet seg tilgang til 120 millioner kontoer, men foreløpig er private meldinger fra 81 000 lagt ut for salg. Hackerne skal ha skaffet seg tilgang via programutvidelser til nettlesere, som er små programmer som utvider funksjonene i nettleseren din.

LES MER HOS DIGI (05/11/2018)

Telia varsler kamp om populært innhold

Telia kjøpte i sommer både svenske TV4, betal-TV-selskapet C More, Finlands største kommersielle TV-selskap MTV3 og den norske TV-distributøren Get. Nå varsler Telia skjerpet konkurranse om populært innhold, noe som kan gi økte priser for TV-aktører i det nordiske markedet.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (05/11/2018)

Kan redaktørrollen rasjonaliseres bort?

På Redaktørforeningens høstmøte dreier en av debattene seg om utviklingen av redaktørrollen. Redaktører er i dag i stor grad også direktører, med ansvar for drift og økonomi, to roller som tidligere var klart adskilt. I tillegg har Schibsted begynt å ansette «overredaktører» med ansvar for flere lokalaviser, noe mange mener uthuler redaktørrollen. Amedia har også prøvd dette, men har falt tilbake på at lokale redaktører er nødvendige for at avisene skal lykkes.

LES MER HOS MEDIER24 (05/11/2018)

Netflix lar kinoer få premierer

Netflix har vært i konflikt med både kinobransjen og filmfestivaler om lanseringen av egenproduserte Netflix-filmer. Strømmetjenesten har ikke ønsket å innfri krav om at spillefilmer skal vises på kino før de lanseres på nett. Nå har selskapet bestemt at flere filmer som kan være Oscar-kandidater, skal få premiere på kino først.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES MER HOS NEW YORK TIMES (05/11/2018)

Bonnier Media sparker staben i Norge

Bonnier Media, som er ansvarlig for flere av Bonniers ukeblader i Norge, sier opp alle ansatte og avslutter virksomheten. Det skal fortsatt gis ut blader i Norge, men Bonnier følger i fotsporene til Egmont og Aller, og leier inn frilansere til å gjøre jobben. Selskapet Bonnier Publications International, som også utgir flere titler i Norge, bruker allerede denne modellen. Bonnier har også tidligere lagt ned ukebladvirksomheten i Norge, men etablerte seg på nytt i begynnelsen av 2000-tallet.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (05/11/2018)

AT&T får kjøpe Time Warner

I tråd med Trumps valgløfter gikk det amerikanske justisdepartementet til sak for å stanse USAs største tele- og bredbåndselskap AT&Ts kjøp av Time Warner, men en dommer har nå godkjent kjøpet. Time Warner eier blant annet CNN, HBO og Warner Brothers, og kjøpet betyr at distributøren AT&T får tilgang til mengder med attraktivt innhold. Godkjenningen kan også føre til at kabelselskapet Comcast høyner sitt bud på 21st Century Fox, som Disney ønsker å overta.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS GUARDIAN (13/06/2018)

TV3 beholder håndball-EM og ‑VM

Nordic Entertainment Group, tidligere MTG, har sikret seg rettighetene til håndball-VM og håndball-EM frem til år 2025 og 2026, etter å ha slått TV 2 i budrundene. Konsernet har også forlenget rettighetene til håndball-ligaene EHF Champions League, European Handball League og EHF Cup frem til 2023.

LES MER HOS KAMPANJE (12/06/2018)

Norsk filmskaper med dokumentarer på Netflix

Filmskaperen Deeyah Khans dokumentarer «White Right: Meeting the Enemy’» fra 2018 og «Jihad: A Story of the Others» fra 2015 skal vises på Netflix. Deeyah Khan har vunnet en rekke priser for filmene sine, og har i mange år hatt London som base.

LES MER HOS SUNNMØRSPOSTEN (11/06/2018)

Foto: TEDxExeter cbnd

Deeyah Khans kritikerroste dokumentarer plukkes opp av Netflix.

Klassekampens sjefsredaktør går av

Klassekampens sjefredaktør, Bjørgulv Braanen, har orientert de ansatte i avisa om at han går av som redaktør til høsten. Braanen har ledet Klassekampen i 16 år, og har snudd driften fra konkurstruet avis til opplagssuksess – og med en lønn langt under andre toppledere. Selv sier Braanen at han ønsker å fortsette i redaksjonen, men at det er ny ansvarlig redaktør som får bestemme hva han skal jobbe med.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN
LES MER HOS MEDIER24 (11/06/2018)

Kinokjedene vil fremdeles ikke samarbeide med Nettkino

Strømmetjenesten Nettkino, som siden 2016 har tilbudt nye norske filmer rett etter at de har gått på kino, samarbeider i dag med fire små kinohus. Rundt halvparten av strømmeinntektene går til kinoene. De store kinokjedene ønsker derimot ikke å være med på prosjektet. Ifølge Jon Einar Sivertsen i SF Kino/Odeon, bidrar Nettkino til mye kostnader og for lite inntekter, mens Jannicke Haugen i Nordisk Film Kino mener Nettkinos tilbud kan føre til en utvanning av kinovinduet, som på sikt kan komme til å skade lønnsomheten for filmene.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (11/06/2018)

TV3-sjef slutter etter omorganisering

Sjef for MTGs TV-kanaler i Norge, Morten Micalsen, slutter etter at MTG deler selskapet i to. TV- og radiokanalene, samt strømmetjenester og produksjonsselskaper, skilles ut som Nordic Entertainment Group, mens gjenværende MTG skal fokusere på e‑sport og spill. Micalsens stilling overtas av Morten Aas, da den blir slått sammen med hans stilling som sjef for MTG Norge.

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER HOS MEDIER24 (11/06/2018)

Strømming svekker ikke kinoene

En undersøkelse gjennomført av Ipsos viser at barn og unge som strømmer mest, også er de som går mest på kino. Dermed ser det ut til at bekymringene for kinoenes framtid i konkurranse med strømmetjenester som Netflix og HBO kan legges vekk. Interessen for film og dramaproduksjoner gir god uttelling for begge typer tilbud. Undersøkelsen er gjennomført blant 8–19-åringer på oppdrag fra Media Direct, det største selskapet innen kinoreklame i Norge.

LES MER HOS KAMPANJE (08/06/2018)

Foto: Sam Litvin cb

Ferske tall viser at kinoenes besøkstall vedvarer til tross for konkurranse fra strømmetjenester.

For lite nynorsk og samisk hos NRK

NRK, P4 og Radio Norge har i hovedsak oppfylt sine allmennkringkasterforpliktelser i fjoråret, ifølge Medietilsynets nye rapport. NRK hadde derimot for liten andel nynorsk både på TV, radio og nett, og oppfylte heller ikke kravet om jevnlige programmer for unge på samisk. Ifølge Mona Alette Solbakk i NRK Sápmi har NRK iverksatt flere prosjekter for unge samer, etter å ha fått kritikk for manglende tilbud også i fjor.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (08/06/2018)

Amazon sikret seg Premier League-rettigheter

Etter at Sky Sports og BT Sport tidligere i år sikret seg fem av totalt syv rettighetspakker til fotballigaen Premier League, har en rekke aktører vist interesse for de to gjenværende pakkene. Amazon la inn høyest bud for en av dem, og har nå sikret seg 20 kamper per sesong i tre år fra og med 2019. Rettighetene gjelder kun i Storbritannia, og tilbys kostnadsfritt til Amazon Primes abonnenter. Prislappen er foreløpig ukjent. BT Sport sikret seg den siste pakken bestående av 20 kamper, som de betalte 90 millioner pund for.

LES MER HOS BBC (08/06/2018)

«Publikum? Ja, publikum møtte mannjamnt opp. Ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer. Ja, i helgene kunne det vel til og med henda at eit og anna besteborgarpar dukka opp for å få med seg årets norske storfilm, som alltid var ein roman av ein viss Johan Falkberget filmatisert av ein viss Arne Skouen, eller Fjols til fjells eller Far til fire i sneen med Lille Ole og store Ib Schønberg eller Qua Vadis eller var det Lutherfilmen som gjekk denne helga eller kanskje den norske storfilmen om Hans Nielsen Hauge? For dette var før fjernsynet kom og flytta dei levande bildene inn i salongmøblementet, og garantert berre i helgene, for når det blei vist film midt i veka, tirsdag cowboy, torsdag kriminal, var det berre kjernepublikum som møtte opp, og gjekk igjen 90 minuttar seinare med flotte replikkar om desse franske filmane som sluttar akkurat der dei skulle begynna.»[1]

Situasjonen var en helt annen bare ti år seinere. Fløgstad nevner jo at dette var før fjernsynet, for det er et vendepunkt i historien om kinoen når fjernsynsapparatene bæres inn i norske hjem. Etter at kong Olav åpnet de regulære fjernsynssendingene 20. august 1960, var det stadig flere som skaffet seg fjernsyn. Ja, noen hadde alt skaffet seg fjernsyn før den offisielle åpningen for å se prøvesendingene med overføring fra de olympiske vinterlekene i Squaw Valley samme år. Og sommerolympiaden som ble fjernsynsoverført fra Roma kort etter fjernsynsåpningen la heller ingen demper på fjernsyns-lysten. De som ikke hadde fjernsyn selv, benket seg hos naboer eller kjente, og folk ble så opptatt av å se på fjernsyn at de ikke fikk tid til å gå så mye på kino som de hadde gjort før. Folk ville visst heller se flimrende, uskarpe og svarthvite bilder på en knøttliten skjerm i en fullt opplyst stue, sammen med familien, enn storslåtte fargebilder i en mørk kinosal sammen med andre eventyrlystne.

Tallene lar det ikke være noen tvil om at kinobesøket sank dramatisk mellom 1960 og 1970. I 1960 var hver nordmann på kino nesten en gang i måneden, eller tolv ganger i året i gjennomsnitt. Hvert år det neste tiåret er det, landet sett under ett, færre som går på kino enn året før. I 1970 gikk nordmenn på kino bare fire ganger i året. Kinobesøket ved landets kinoer var halvert på bare ti år.

Antall kinoer og besøk i Norge 1926–1998. Kinoer inkl. både kommunale og private kinoer. Besøk omfatter også bygdekinoer. (kilde: SSB)

Og fjernsynet fikk skylda. Ut fra erfaringene fra andre land, var det ventet en nedgang i kinobesøket da fjernsynet åpnet i 1960. I Sverige hadde man erfart nedgangen. Fra 1957 var det regulære fjernsynssendinger der, og i 1963 hadde 1,8 millioner svensker skaffet seg fjernsynslisens. I den samme perioden var kinobesøket halvert fra 80 millioner til 40 millioner i året.[2]

Kinobesøket sank i alle land i tiåret etter at regulære fjernsynssendinger startet. Og det er en åpenbar tallmessig sammenheng mellom kinobesøket og spredningen av fjernsynet. Men samtidig er det forbausende at få eller ingen har stilt spørsmål ved om ikke også andre faktorer kan ha bidratt til nedgangen i kinobesøket. For sammenhengen mellom økningen i antall fjernsynslisenser og nedgangen i antall kinobesøk, gir ingen grunnlag for å hevde at fjernsynet var den eneste forklaringen på den påtakelige atferdsendringen blant folk. Hvis vi ser til Danmark, var nedgangen i kinobesøket der langt lavere enn i Sverige og Norge, kun 25 prosent mellom 1953 og 1960.[3] Hvordan skal vi forklare det? For å si noe nærmere om årsaksforhold må vi se nærmere på hva som faktisk skjedde, og også undersøke andre mulige årsaker.

Film vs. fjernsyn

Det er litt overraskende at sammenhengen er så klar. Kino og fjernsyn har rett nok likhetstrekk – begge formidler levende bilder, begge er fritidsaktiviteter – men mediene er på mange vis også svært forskjellige. Format, bildekvalitet, innhold og ikke minst den sosiale sammenheng de inngår i, er svært forskjellig. Kinoen viser hovedsakelig helaftens fiksjonsfilmer i farger, med høy bildekvalitet på et stort lerret i en mørk sal med plass til flere hundre tilskuere. Alle er omgitt av fremmede.

Foto: Norsk Folkemuseumcbnd

TV — attraktivt alternativ til kinofilmen? Her dommere i “Kvitt eller dobbelt”, 1966.

Fjernsynet hadde på 1960-tallet et helt annet innhold enn kinoen, og ble brukt i en helt annen sammenheng. Fjernsynet viste direktesendte debatt‑, opplysnings- og underholdningsprogrammer i svarthvitt, bildekvaliteten var dårlig på den lille flimrende skjermen, og mottakerforholdene kunne forringe kvaliteten ytterligere. Fjernsynet sto hjemme i en lys stue, der en håndfull mennesker som alle kjente hverandre, eller var i familie, samlet seg foran skjermen.

Kan det da være så enkelt at folk byttet ut det ene mediet for det andre? Endret virkelig folk sine preferanser for underholdning, sine krav til kvalitet, og ikke minst sine sosiale vaner over natten?

“Besteborgarpar vs. ubefesta individer”

Fløgstad minner oss om et forhold som nok har betydning for vendingen i kinovanene. Folk er forskjellige. Mange hadde et regelmessig kinokonsum, andre hadde et mer sporadisk forhold til kinoen. “Besteborgerpar” hadde kinovaner som stort sett begrenset seg til de kulturelle storfilmene, ifølge Fløgstad. Det er denne publikumsgruppen som er mest troende til å erstatte kinoen med annen underholdning, først og fremst fordi de nok ikke hadde sterke bånd til kinoen. De brukte ikke kinoen som treffested, og var der kun for å se en aktuell film.

Vi vet dessuten at ny hjemmeelektronikk alltid sprer seg først blant publikumsgrupper som har råd til å betale den høye inngangsprisen når teknologien er ny. Det er først når prisene synker, at forbrukerelektronikken brer seg blant folk flest. «Besteborgerpar» var nok de som først hadde råd til å betale inngangsprisen til fjernsynet, og hadde samtidig ingen sterke bånd til kinoen. Det virker sannsynlig at disse besteborgerparene lett ville kunne slutte å gå på kino når de fikk et alternativt tilbud som passet deres vaner bedre.

Utviklingen i antall fjernsynslisenser i Norge. (Kilde: Norsk radiohistorisk forening)

Den viktigste publikumsgruppen for kinoen var nok det som Fløgstad kaller “ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer”. Dagens kinosjefer liker bedre betegnelsen ungdom i alderen 15–24. Det kan diskuteres hvilken som er mest treffende, men den siste gjør det i hvert fall enklere å telle. Uansett er det ikke svært sannsynlig at denne gruppen var blant de første som skaffet seg fjernsyn[4] i begynnelsen av 1960-årene. La oss foreløpig anta at fjernsynet ikke “rammet” ungdommen før familie, bekjente eller naboer skaffet seg fjernsyn og ga dem tilgang til det nye mediet.

Tre faser

Den britiske forskeren John Spraos er en av de få som har undersøkt bakgrunnen for fallet i kinobesøket systematisk. I 1962 ga han ut boken The Decline of Cinema om fallet i kinobesøket i Storbritannia etter at antall fjernsynslisenser begynte å vokse i landet utover i 1950-årene. Selv om det hadde vært regulære fjernsynssendinger der siden før krigen, var det nemlig først etter kroningen av dronning Elizabeth II, 2. juni 1953, at antall fjernsynslisenser virkelig tok av. Spraos deler utviklingen inn i tre faser.[5]

I den første fasen er det ifølge Spraos «besteborgarpar» som kjøper seg fjernsyn. For familier med relativt høy husholdningsinntekt var fjernsynet en mindre økonomisk byrde enn for andre publikumsgrupper. Men at disse inntektsgruppene kjøpte seg fjernsyn, fikk mindre betydning for kinobesøket, hevder Spraos, for de gikk ikke så ofte på kino.

I den andre fasen, som Spraos tidfester til årene etter ca 1955 i Storbritannia, er det arbeiderklassen som kjøper seg fjernsyn. Ikke bare er det arbeiderklassen som utgjør kinoenes viktigste publikumstilfang. De som kjøper fjernsyn først, er gjerne storfamilier med hjemmeboende ungdommer, der kinokonsumet er høyt. Store familier med hjemmeboende ungdommer hadde gjerne en høy husholdningsinntekt på grunn av barn som hadde begynt å tjene penger, og kunne dermed lettere samle seg om å kjøpe et fjernsynsapparat. Aldersgruppen 15–24 år utgjør tradisjonelt kjernepublikumet til kinoene, og fjernsynets inntog i denne aldersgruppen var dermed særlig ødeleggende for kinoene.

Antall TV-lisenser fortsetter å vokse i den tredje fasen, men først og fremt i grupper av befolkningen som brukte kinoen lite. Det var for en stor del pensjonister og andre lavinntektsgrupper som kjøpte fjernsyn i den tredje fasen. For å forklare utviklingen av kinobesøket, er det andre faktorer enn fjernsynet som blir viktige nå.

Lokale variasjoner

Kan vi finne tilsvarende faser i det norske kinobesøket etter at fjernsynssendingene startet? Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen som har skrevet om NRKs historie i tre volumsterke bind, hopper bukk over det sosiale aspektet ved utbredelsen av fjernsynet når de deler fjernsynskjøperne i tre grupper: “de ivrigste først, deretter de middels interesserte, til sist etternølerne”.[6] At disse forfatterne velger å dele utviklingen i tre, handler vel mest om en akademisk vane (det meste kan deles i tre, hvis man vil), og beskrivelsen kan vi neppe bruke til annet enn å klage over mangelen på en sosial fjernsynshistorie i Norge. I mangel av bedre, får vi gå ut fra at mønsteret Spraos har gjort rede for også gjelder i Norge, i hvert fall de største byene. Hvis dette er rett, og hvis det faktisk er en sammenheng mellom økningen i fjernsynslisenser og nedgangen i kinobesøket, så burde de tre fasene avtegne seg i kinostatistikken, slik at den andre fasen har den mest markante nedgangen i kinobesøket, mens den første og siste fasen ikke viser noen særlig nedgang.

Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museumcba

Sosialt medium? Folk stimler til Saga kino i Oslo, 1965.

Men som vi har sett, er fallet i kinobesøket i Norge en nærmest rett nedadgående linje mellom 1960 og 1970, og viser ingen variasjoner mellom forskjellige faser. For Norge sett under ett er det altså ingen støtte for trefaseteorien.

Vi må imidlertid huske på at fjernsynet ikke ble innført over natten, verken i Norge eller i andre land. Utbyggingen av sendernett gikk etter måten fort, men det tok mer enn ti år før mesteparten av befolkningen her i landet hadde fått tilgang til fjernsynssignaler. Harald Espeli oppgir i Norsk telekommunikasjonshistorie at fjernsynsnettet i 1970 besto av 39 hovedsendere og 266 mindre sendere og frekvensomformere. Hovedsenderne dekket kun de mest tettbygde områdene, mens de mindre senderne og frekvensomformerne tok fjernsynssignalene videre inn i daler og fjorder. I 1971 hadde 79 prosent av befolkningen mulighet til å følge NRKs sendinger.[7]

Bare Bergen med Ulriken-senderen, og den delen av Oslo og Østlandsområdet som hadde siktlinjer til Tryvann og Jonsknuten ved Kongsberg, kunne ta inn fjernsynssendinger ved åpningen i 1960. Stavanger og Trondheim fikk fjernsyn først året etter, og Kristiansand i 1962. Finnmark ble bygd ut med sendere først i 1967, og sist kom nok fjernsynet til en rekke bygder i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Selv i dag er det ikke full fjernsynsdekning i landet. Vi kan dermed slå fast at det var stor variasjon i når landets lokale kinoer fikk konkurranse fra fjernsynet.[8] Hvis vi skal se en faseinndeling i kinobesøket må vi ta utgangspunkt i år null for den enkelte senderen.

De store byene

Ved inngangen til 1964 uttaler kinosjefen i Bergen, Osc. Bothner, seg om “det bemerkelsesverdige forhold at den alminnelige nedgang i kinoinntektene, bl.a. som følge av konkurransen med TV, for Bergens vedkommende først har gjort seg gjeldende i 1963”.[9] Da den “alminnelige nedgangen” slo inn, hadde Bergen hatt fjernsynssendinger i to år allerede. Fra og med 1967 må vi kunne si at nedgangen er over for Bergens vedkommende. Dette året har kinobesøket i Bergen igjen stabilisert seg med et besøk som er omtrent 25 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i Bergen slår altså inn flere år etter at fjernsynet introduseres, den varer kortere enn vi er vant til å tro, og den er langt mindre enn nedgangen i kinobesøket på landsbasis, enn si i andre land.

Hvis vi ser på Oslo, den desidert største kinobyen i Norge, så har denne byen en tilsvarende utvikling. Nedgangen starter først et par år etter at fjernsynssendingene åpnet, men her stabiliserer kinobesøket seg først i 1968, på et nivå som er 34 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i kinobesøket er større i Oslo enn i Bergen, men heller ikke her i nærheten av den halveringen av besøket som vi ser i mange andre land og også på landsbasis i Norge. Nedgangen varer lenger i Oslo, men også her er nedgangen relativt kortvarig.

Det ser dermed ut til at det kan være mulig å finne hold i teorien om faseinndeling i de to største byene i Norge, spesielt siden nedgangen i besøket startet så seint. Men utviklingen i storbyene Bergen og Oslo åpner også flere nye spørsmål: Hvorfra kommer nedgangen på landsbasis i 1961 og 1962 hvis fjernsynet ikke har noen virkning i denne tidlige fasen? Hvordan kan nedgangen på landsbasis bli på nesten 50 prosent når det ser ut til at bare 25–35 prosent kan skyldes fjernsynet?

Kinoboble i 1950-årene?

For å ta det første først. Hvis vi skal stole på de rapporterte besøkstallene, så hadde kinoene et voldsomt oppsving i Norge etter den annen verdenskrig. Fra et besøk på ca 15 millioner i året, mer enn doblet besøket seg frem mot midten av 1950-årene. I siste halvdel av dette tiåret lå kinobesøket mer eller mindre stabilt omkring 35 millioner besøkende i året. Dette mønsteret med kraftig økning i kinobesøket etter krigen, finner vi igjen i flere andre land, og begge våre naboland Danmark og Sverige har samme utvikling som Norge.

Besøksveksten ser ut til å være fulgt av en sterk vekst i antall kinoer. Fra de 300 kinoene som er kjent i Norge før krigen, vokste antallet til nærmere 700 ved inngangen til 1960-tallet. Det er vel sannsynlig at åpningen av nye kinoer har sammenheng med den alminnelige gjenoppbyggingen og velstandsutviklingen etter krigen. Uansett hva som var årsaken, så ser det ut til at utbyggingen var så sterk at kinokapasiteten snart overgikk behovet.

Et tredje moment må også nevnes. Det statseide selskapet Norsk Bygdekino A/S ble etablert i 1948, og frem mot 1960 ekspanderte det voldsomt. Målt i antall kinobesøk var bygdekinoen på det største, det vil si omkring 1960, på størrelse med Bergen kino med 1,7 millioner besøk i året, men fordelt på nesten tusen spillesteder. Bergen hadde til sammenligning fem kinosaler i 1960. Og så seint som i bygdekinoens årsmelding for 1962, rapporteres det om behov for flere spilledager rundt om i landet.[10]

Når kinoutbyggingen nådde høyden på slutten av 1950-årene, så var det med andre ord ikke gitt at utviklingen skulle fortsette inn i himmelen. Utviklingen frem mot 1960 kan like gjerne ha vært drevet av generell velstandsutvikling og modernisering, som av en økende etterspørsel etter nettopp kinounderholdning i befolkningen. En avskalling virker dermed ikke unaturlig fra omkring 1960.

Kinonedleggelser senker kinobesøket

Den 15. februar 1963 brenner Colosseum kino i Oslo. Colosseum svarte på den tiden for 11 prosent av de samlede billettinntektene til Oslos om lag 20 kinoer. Når én av 20 kinoer blir satt ut av funksjon, forsvinner nok ikke hele besøket. Folk kan tross alt finne andre kinoer innenfor akseptable reiseavstander. Men kapasiteten synker, både når det gjelder antall seter og antall lerreter. Færre filmer kan vises på årsbasis, og det blir mer rift om billettene til gjenværende seter.

I Oslo var det nok verst at den desidert største premierekinoen for amerikanske storfilmer ble satt ut av spill i mer enn et år. Det kan også være et moment at Colosseum nok hadde et annet publikum enn andre kinoer i Oslo, og som i ulik grad var villige til å erstatte kinoen med en sentrumskino. Uansett var resultatet at kinobesøket sank med 9 prosent i Oslo i 1963. Det er mindre enn tapet av Colosseum skulle tilsi, for kinobesøket steg ved de andre kinoene i Oslo dette året, siden disse kinoene nok absorberte en del av Colosseum-publikumet.

Foto: Ukjent/Oslo Museumcba

Colosseum kino brenner 15. februar 1963. En medvirkende årsak til fallet i kinobesøket i byen på 60-tallet, skriver artikkelforfatteren.

Jeg har ingen holdepunkter for å si at nedgangen i kinobesøket i Oslo i 1963 bare skyldes tapet av Colosseum kino, men jeg vil i hvert fall strekke meg til å si at nedgangen i kinobesøket i 1960-årene nok fikk en “flying start” da Norges største kino Colosseum ble satt ut av spill.

Tapet av Colosseum kino gir oss et glimt av en viktig årsak til nedgangen i kinobesøket i 1960-årene, som har vært mindre drøftet. John Spraos så imidlertid nærmere på denne faktoren i Storbritannia. Ved siden av den klare tallmessige sammenhengen som han påviste mellom spredningen av fjernsynet og nedgangen i kinobesøket, viste han også at det var en sterk tallmessig sammenheng mellom nedleggelser av kinoer og nedgang i kinobesøket. Faktisk var dette den eneste undersøkte sammenhengen som hadde forklaringskraft i forhold til den fortsatte nedgangen i kinobesøket i den tredje fasen i Storbritannia, da det først og fremst var pensjonister og lavinntektsgrupper som fikk fjernsyn, grupper som ikke brukte kinoen noe særlig i utgangspunktet.

Hvis bare 25–35 prosent av nedgangen i kinobesøket kan forklares med fjernsynet, kan da nedleggelse av kinoer forklare resten av nedgangen i Norge?

Nedgang i private kinoer og kinoer på bygda

Om vi ser på de kommunale kinoene, er det vanskelig å peke på kinonedleggelser som senker besøket. I Oslo uttaler kinodirektør Arnljot Engh i 1964 at det nok vil bli på tale å legge ned enkelte reprisekinoer.[11] Men antallet kommunale kinosaler totalt sett holdt seg temmelig stabilt på landsbasis gjennom 1960-årene. Om vi derimot ser på private kinoer og bygdekinoen, blir bildet et annet.

Som nevnt over var Norsk Bygdekino A/S Norges andre eller tredje største kinobedrift i første halvdel av 1960-årene, i konkurranse med Bergen. Fra 1965 innskrenket kinoen driften, etter fall i besøket året før. Fjernsynet var en farlig konkurrent også for bygdekinoen, men det var utkantstrøk uten tilgang til fjernsynssignaler, som først mistet forestillingene. De perifere rutene som var tunge å betjene, ble kuttet først, mens de sentrale rutene ble beholdt.[12]

I 1969 hadde bygdekinoen bare 570 spillesteder, antallet var nesten halvert, og besøket var under en halv million. Bygdekinoen hadde med andre ord en nedgang i besøket på over 70 prosent i løpet av tiåret. Og både antall spillesteder og besøket fortsatte å synke utover i 1970-årene.[13]

De private, bofaste kinoene finner vi stort sett på mindre steder, med to unntak for de mellomstore byene Arendal og Bodø. De private kinoene har ikke alltid vært like flinke til å rapportere besøkstall til KKL, så vi må ta tallene vi har med noen klyper salt. Hvis vi ser på de private kinoene under ett, med det nevnte forbeholdet, så var de kommunale kinoene samlet lik 5–6 bergenskinoer ved begynnelsen av 1960-årene. Besøket var i 1960 på 8,5 millioner, og det steg både i 1961 og 1962 til over 8,7 millioner, til tross for fjernsynet, eller kanskje nettopp fordi disse kinoene for det meste lå utenfor nedslagsfeltet for fjernsynet.

Fem år seinere var besøket mer enn halvert, og det fortsatte å synke til 1970 da besøket var mer enn 60 prosent lavere enn i 1962. Mens antallet kommunale kinoer gjennom 1960-årene lå stabilt omkring 200, med ubetydelige variasjoner, viser tallmaterialet at antallet private kinoer sank med minst 35 prosent, fra 385 i 1963 til 262 i 1970. Minst, fordi KKL som samlet inn tallmaterialet, bemerket at svært mange kinoer ikke leverte oppgave, slik at antallet i 1963 nok var nærmere 540 kinoer enn 385. Hvis dette tallet er riktig, betyr det at om lag halvparten av de private kinoene forsvant i løpet av noen år. Og antallet har fortsatt å falle til våre dager. I 1982 var tallet ikke-kommunale kinoer 212, i 1999 var det 112.[14]

Mens praktisk talt ingen kommunale kinoer ble nedlagt i 1960-årene, slik at denne faktoren altså i praksis har hatt null virkning for nedgangen i besøket på kommunale kinoer, ble mer enn halvparten av både privatdrevne kinoer og halvparten av bygdekinoens spillesteder nedlagt i perioden. Her er virkningen av nedleggelser så katastrofal at vi vil ha problemer med å skjelne fjernsynets betydning gjennom tallene.

Mens de privatdrevne kinoene og bygdekinoen sto for 10,4 millioner vs. 24 millioner besøkende i 1962, sto de for 4,1 millioner mot 15,5 millioner i 1969. Fra å utgjøre 30 prosent av besøket i 1962 sto de for 20 prosent av besøket i 1969.

Flere skjeletter i skapet?

I en artikkel i aprilnummeret av Norsk filmblad i 1964 kritiserte Elsa Brita Marcussen kinobransjen for et «impotent TV-hat».[15] Med støtte i en bok av belgiske Leo Lunders, hevdet hun at en dypere kunnskap om det som skjedde i underholdningssektoren måtte til for å forstå det som skjedde i kinosektoren. Film, kino og fjernsyn var bare elementer i velstandsøkningen som også omfatter høyere boligstandard, økning i bilparken, lengre ferier, større reisemuligheter, flere skoleår og utvidede studiemuligheter. Mopeder, motorsykler, transistorradioer, LP-plater og «de langhårede lydfenomener som kaller seg ‘The Beatles’,» var andre elementer i samtidsbildet.

Marcussen viser videre til Lunders’ argument om at utviklingen i kinokonsumet henger sammen med velstandsutviklingen. Det er interessant at Italia, som tidlig hadde fjernsynssendinger, men ikke den samme velstandsutvikling som andre deler av Europa, «helt til det siste har hatt et positivt kinobilde og en livlig nasjonal produksjon».

Et tredje moment Marcussen trekker frem, er at filmer tillatt for barn under 16 år hadde sunket siden midten av 1950-årene i mange europeiske land. Et dalende tilbud til en viktig publikumsgruppe må nødvendigvis ha gjort kinoen mindre attraktiv for aldersgruppen.

Jeg har ikke her tenkt å gå nærmere inn på disse andre forklaringene, bare peke på at de finnes. Om det er mulig å finne noen klare tallmessige sammenhenger mellom noen av disse sammenhengene og nedgangen i kinobesøket er et annet spørsmål. Spraos mente ikke det. De eneste holdbare forklaringene til nedgangen i kinobesøket som han fant, var fjernsynets utbredelse på den ene siden og kinodøden på den andre. Men Spraos undersøkte bare ett land, ikke større sammenhenger på tvers av landegrenser. For å forklare forskjellene mellom den lave nedgangen i kinobesøket i Danmark i forhold til Sverige og Norge, kan det være riktig å se på både topografi, bosetningsmønstre og organiseringen av kinovirksomheten i landene.

Om vi skal trekke en foreløpig konklusjon av gjennomgangen av årsakene til nedgangen i kinobesøket i Norge i 1960-årene, må det være at nedgangen ikke så entydig skyldtes utbredelsen av fjernsynet som vi har vært vant til å tro. Kommunale kinoer ser ut til å ha klart seg relativt greit gjennom 1960-årene, og noen av dem, kanskje de som hadde en kreativ innfallsvinkel til utfordringene, og ikke bare la for dagen et «impotent TV-hat», klarte seg bedre enn andre. Det er interessant i denne sammenhengen at Bergen kino i den andre store nedgangsperioden i 1980-årene, den som videoen fikk skylden for, ikke mistet publikum i det hele tatt.[16]

Kildereferanser

[1] Kjartan Fløgstad, 1981, Loven vest for Pecos, side 64.

[2] Se for eksempel Marina Ghersetti, 1996, Jakten på den försvinnande publiken (Arbetsrapport nr. 56, Institutionen för journalistik och masskommunikation, Göteborgs Universitet), side 7.

[3] Klaus Bruhn Jensen (red.), 1997, Dansk mediehistorie 1880–1960 (Dansk mediehistorie, 2), side 244.

[4] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-lisens.html#Tvlisens, 5.01.2009.

[5] John Spraos, 1962, The decline of cinema. An economist’s report, London, side 22.

[6] Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen, 1999, Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981 (NRKs historie 3), Oslo, side ???

[7] Harald Espeli, 2005, Det statsdominerte teleregimet (1920–1970) (Norsk telekommunikasjonshistorie 2), Oslo, side 389–390. Kjetil Jarl Halse og Helge Østbye, 2003, Norsk kringkastingshistorie, Oslo, side 139 hevder at tallet i 1972 var 96 %. Dette er nok i overkant. Først i våre dager har vi hatt så høy fjernsynsdekning. Uansett må vi her til primærkilder for å finne bedre tall.

[8] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-sendere-FM-TV-freq.html, 5.01.2009.

[9] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963: Mindre besøk – lavere inntekter, i Norsk filmblad 32 (1/1964), side 2–3 og 15.

[10] Mona Vaagan et al, 2000, Film på vei, bygdekinoen gjennom femti år (Norsk filminstitutts skriftserie 15), Oslo, side 60.

[11] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963, side 2.

[12] Vaagan, side 60.

[13] Vaagan, side 66–67.

[14] NOU 2001:5 Kino i en ny tid, side 23.

[15] Elsa Brita Marcussen, 1964, Kinokrise, fritid og velferd, i Norsk filmblad nr. 4 1964, side 98–99.

[16] Geir Atle Ersland, 1995, Kino, Bergen, side 51.