– Klart lavest valgdeltakelse har unge menn med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, forteller Øyvin Kleven, som er statistikkrådgiver ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

For eksempel sank valgdeltakelsen for 20–24 år gamle menn fra 73 prosent i 1969 til 59,1 prosent i 2017. Det er et fall på hele 13,9 prosentpoeng.

I en artikkel som SSB nylig publiserte, kommer det også fram at gapet mellom de som har høy og lav utdannelse vokser: Langt flere av de med høy utdannelse, stemmer.

For å forstå hvorfor dette skjer, har vi tatt en prat med Kleven, som jobber med valgstatistikk og velgerundersøkelser i SSB. Han peker først på at samfunnet er bekymret for unge menn på mange måter for tiden.

– Man er også redde for at unge menn faller fra i skolen, eller for at mesteparten av kriminaliteten begås av unge menn. Noen snakker om 2/3‑samfunnet eller 3/4‑samfunnet, sier Kleven.

Foto: Stortinget cbnd

Stortinget på valgnatten 2017. Får vi et permanent skille i valgdeltakelse mellom de med høy og lav utdanning?

Kvinner har nå høyere valgdeltakelse enn menn i alle aldersgrupper opp til 67 år. Det er først for de siste to gruppene, 67–79 år og 80 eller mer, at menn har høyere valgdeltakelse.

– Hva kjønnsforskjellene skyldes, vet vi ikke, sier Kleven. Men han mener vi må løfte blikket.

Den kognitive revolusjonen

Etter krigen var valgdeltakelsen høyere enn i dag, og fra midten av 1960-tallet lå den over 80 prosent. Men da var det knapt noen som hadde mer utdannelse enn barneskole.

– På 1950-tallet var det kun en liten elite som tok gymnas, og enda færre som studerte på universitetet, og da var valgdeltakelsen likevel høyere enn i dag.

Da var også menns valgdeltakelse høyere enn kvinners.

– I en tid da folk ikke hadde annet enn folkeskolen, og mange ikke det engang, var det andre bevegelser som mobiliserte dem: arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen og bondebevegelsen. Så kom den kognitive revolusjonen.

På 60-tallet begynte utdanningsrevolusjonen.

– Folk tok utdannelse og tenkte mer selv. Da oppstod det etter hvert større forskjeller mellom utdanningsgruppene, og i flere land sank valgdeltakelsen.

Det er et paradoks: Befolkningen ble høyere utdannet, og færre stemte.

– Da valgforskere som Stein Rokkan analyserte dette på 1960-tallet, konkluderte de med at det var liten forskjell mellom folk med høy og lav utdanning. Det har endret seg, men det er først i det siste at vi har begynt å interessere oss for de nye forskjellene.

Ved valget i 2017 stemte 90 prosent av dem med universitet og høgskole, 80 prosent av dem med videregående, og bare 65 prosent av dem med grunnskole som høyeste utdanning.

EU-kampen forvirret velgerne

– Hvorfor synker valgdeltakelsen blant unge menn?

– På 1990-tallet sank valgdeltakelsen i alle aldre, forteller Kleven.

Ved valget i 1993 sank valgdeltakelsen også for de eldre. For eksempel for menn mellom 45–66 år fra 88 til 84 prosent, og for kvinner i samme alder fra 90 til 83 prosent.

– Noe av forklaringen var nok EU-striden.

Forenklet kan man si at: I gamle dager stemte folk i stor grad på det samme partiet. Partisystemet var stabilt, få byttet parti og velgerne hadde stabile oppfatninger.

På begynnelsen av 1990-tallet var Norge preget av den kommende EU-avstemningen. Noen av partiene som gikk inn for medlemskap, som Ap, hadde mange velgere som stemte «nei».

– De som hadde holdt fast på samme parti før, ble mindre partitro, og flere ble hjemmesittere. De opplevde kanskje et krysspress som gjorde at de lot være å stemme ved stortingsvalget. Velgere lar gjerne være å stemme i situasjoner hver de er uenig med eget parti i viktige spørsmål.

Foto: ukjent person/Oslo Museum cba

Godt oppmøte i et valglokale på Lambertseter skole i Oslo, 1957.

På denne måten førte EU-saken til at den klare blokkdannelsen mellom en borgerlig og en sosialistisk blokk ble svekket, noe som ga uklare regjeringsalternativer ved flere av valgene.

– Slike uklarheter gjorde nok at folk ble forvirrede, forklarer Kleven.

Må finne seg selv

– Men hvorfor synker valgdeltakelsen mest for unge menn?

– Valgdeltakelsen er høyest blant dem som bor hos mor og far, og går ned når de flytter ut av hjemmets trygge favn. De utsettes for mange inntrykk, skal finne seg selv og da tar det en stund før en «finner sitt parti».

Man ser den samme kurven for eksempel i Danmark og USA, forteller Kleven.

Det kan videre tenkes at slike «normforvirringer» som EU-striden førte med seg, har større innvirkning på de unge. Før satt far i stua og sa «her i huset stemmer vi Arbeiderpartiet». Nå sier han kanskje «i år vet jeg ikke hva jeg skal stemme».

– Men så, når folk er ferdige med utdannelsen sin, stiger valgdeltakelsen igjen.

Et annet moment er at det å stemme er en «social act». Når folk stemmer, stemmer de ofte sammen, og foreldrene tar med ungdommene sine til stemmelokalene.

At stemming er en sosial handling, kan muligens forklare noe av kjønnsforskjellen, tror Kleven.

– Det kan tenkes at jenter er mer mottakelige for sosial påvirkning. Dessuten er kanskje jenter litt mer pliktoppfyllende enn gutter. Jeg tror at dette, og det at flere gutter faller fra i videregående skole, må ha noe av den samme forklaringen. Men dette er kun spekulasjoner.

Innvandrere trekker ned

Unge gutter deltar altså i stadig mindre grad i demokratiet. Hvor bekymret skal vi være?

– Litt bekymret, svarer Kleven.

Når de unge mennene blir eldre, øker valgdeltakelsen, og i kommunestyrene er det en overrepresentasjon av middelaldrende menn, sier Kleven.

At unge menn stemmer mindre, ser heller ikke ut til å påvirke den generelle valgdeltakelsen, som er stabilt høy i Norge sammenliknet med en del andre europeiske land, men samtidig lavere enn i både Sverige og Danmark.

– Innvandrerne trekker snittet litt ned, for mange av dem kommer ikke fra tilsvarende demokratiske kulturer og må sosialiseres inn i demokratiet.

De som stemmer aller minst, er unge gutter med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, men Kleven mener at demokratiet har større problemer enn at unge gutter som sådan har lavere valgdeltakelse.

– Jeg er mer bekymret for at gapet i valgdeltakelse mellom de med lav og høy utdanning vokser.

Noen faller utenfor

– Du er bekymret at demokratiet over tid vil bli for de som har utdannelse?

– Ja.

Samtidig, påpeker han, må vi huske at andelen som bare har grunnskole, synker. Før var det unormalt å ta høyere utdannelse. Snart blir det unormalt å bare ha grunnskoleutdannelse. Andelen blant de unge som bare har grunnskoleutdannelse, vil bli mye mindre.

– Gruppen blir mindre, men den vil ha lav status på enda flere måter?

– Ja. Det blir 2/3- eller 4/5‑samfunnet: Noen faller utenfor.

Kleven er dessuten bekymret for hvem som skal holde det norske demokratiet gående i framtiden. Over tid har nemlig andelen av befolkningen som er medlemmer – aktive eller passive – i politiske partier, sunket kraftig, viser SSB-tall.

– Mange tusen mennesker drar demokratiet rundt, stiller til valg og sitter i komiteer her og komiteer der i kommunestyrer og fylkesting. Det blir gradvis færre å ta av.

– Henger trendene sammen?

– Ja, til en viss grad. Før kom folk inn i politikken gjennom fagforeninger, organisasjoner, kristenliv og foreningsliv, og gjerne bare med barneskole- eller grunnskoleutdanning. I dag er det nok færre «vanlige mennesker» i politikken. I stedet risikerer vi en profesjonalisering av demokratiet. Det kan gi grunn til bekymring, avslutter Kleven.

Les mer om valgdeltakelsestallene: Valgdeltakelsen blant unge menn har falt kraftig de siste tiårene.

Med dette spørsmålet gir Welhaven uttrykk for at han ikke ønsker seg en sportsjournalistikk som utelukkende baserer seg på kampreferat og «hva føler du nå»-retorikk. Selv om dette også hører med når store begivenheter skal dekkes, bør norske redaksjoner ta Welhavens utfordring på alvor og tenke over hva de kan gjøre for å løfte sportsstoffet opp til noe mer enn ren følelse- og referatjournalistikk.

Undersøkende sportsjournalistikk

Kanskje er svaret så enkelt som at flere mediehus og redaktører må tørre å prioritere og sette av ressurser til kritiske graveprosjekter som setter idretten under lupen?

At det kun var drøye 10 sportsjournalister fra landets riksmedier som deltok på fjorårets SKUP-konferanse (Saue, 2016) tyder i alle fall på at gravejournalistikken ikke står like høyt i kurs som den burde i sportsredaksjonene.

Foto: Geir Owe Fredheim cbn

President i Norges Idrettsforbund, Tom Tvedt, sammen med kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit i Gjøvik Fjellhall under Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016.

Det er flere gode grunner til at det trengs mer undersøkende og kritisk journalistikk på sportsfeltet. Eksempelvis mottar Norges Idrettsforbund alene 87 prosent av sin økonomiske støtte gjennom offentlige midler (Welhaven, 2017). Det er derfor ikke en privatsak hvordan idrettsorganisasjonene forvalter tippemidlene på vegne av fellesskapet.

En annen grunn er at frivilligheten i Norge, og dermed også idretten, ikke er underlagt offentlighetsloven på samme måte som forvaltningen. Mediene mangler da det som ofte er deres beste og viktigste maktmiddel for å kreve innsyn i vitale dokumenter.

VGs metode

Dette åpner igjen for en diskusjon rundt hvilke alternative metoder som kan tas i bruk. En interessant del av VGs tilnærming, var måten avisen flyttet innsynsbegjæringene ut i det offentlige rom gjennom å omtale avslagene på lederplass før idrettstoppene valgte å snu.

Det er nærliggende å tro at «kommentarmetoden» skapte et ekstra press, som kan ha bidratt til at organisasjonene gikk fra først å blånekte til langt på vei å erkjenne en manglende åpenhetskultur på relativt kort tid.

«Vi ser at åpenhet og dialog med publikum markerer seg som nye journalistiske ledestjerner. Brukerorientering og tilgjengelighet blir stadig viktigere i kampen om det informasjonsblaserte publikumets gunst»,

skriver tidligere analysesjef i Amedia, Ragnhild Kristine Olsen, i rapporten «Journalistikk og demokrati» som ble utgitt av Fritt Ord i 2013.

Trekker man en parallell til VGs metode, var det trolig den direkte dialogen med leserne som gjorde at avisa lyktes i å skape stort engasjement rundt en sak som i utgangspunktet kan være både abstrakt, komplisert og ikke spesielt klikkvennlig.

Selv om en slik metode reiser noen etiske spørsmål, kan den også være til inspirasjon for redaksjoner i saker der man står uten et formelt maktmiddel, men samtidig har gode prinsipielle og demokratiske grunner til å forlange innsyn.

Datastøttet journalistikk

Det ser videre ut til at bruk av visuelle virkemidler og digitale spesialgrep blir et stadig viktigere hjelpemiddel for å få leserne på kroken i publiseringen av større gravesaker.

En oppfølging som hadde vært interessant å se nærmere på i kjølvannet av VG-sakene, er hvilke summer de enkelte idrettslagene i Norge faktisk sitter igjen med målt opp mot den store potten som havner sentralt.

Dette finnes det konkrete tall på som gjennom en kartlegging og bruk av datastøttet journalistikk, kunne vært med på å få fram den absurde avstanden mellom vaffelstekerne på grasrota og de sjampanjetørste makthaverne på toppen av rangstigen. Når alt kommer til alt er det tross alt idrettslagene som er dynamoen i den norske idrettsbevegelsen.

Kjønnsforskjeller under lupen

Et annet tema man med fordel kunne gått mer i dybden på, er det skjeve forholdet mellom norsk herre- og kvinnefotball. Det er ikke før de siste fem-seks årene at kvinnefotballen i Norge virkelig har begynt å få den respekten den fortjener, med de ferske cupmesterne i Avaldsnes IL som suverene eksempler på hva det er mulig å få til med små ressurser.

Det ville nærmest være en unnlatelsessynd om ingen norske redaksjoner tar tak i dette ved roten, og utfordrer fotballforbundet og andre organer på hva de har tenkt å gjøre for å gi kvinnefotballen de samme vilkårene som på herresiden.

Igjen finnes det mer enn nok datamateriale, kilder og historikk som kunne åpnet for gode graveprosjekter med kjønnsperspektivet som bakteppe. Her har allerede NRK banet vei med sitt ferske oppslag om de enorme kjønnsforskjellene hva gjelder lønn i toppidretten.

Økende interesse for kvalitetsjournalistikk

Det er imidlertid langt fra alt sportsstoff som kan sies å leve opp til kravet om vesentlighet. Når så godt som samtlige av riksmediene slår opp Petter Northugs Instagram-blemme som «breaking news», er det fristende å spørre om de samme ressursene ikke heller kunne blitt brukt på journalistikk som faktisk betyr noe.

Senest i sommer slo Norsk Redaktørforening fast at nordmenn viser en økende betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk i sin høringsuttalelse om det norske mediemangfoldet (Jensen, 2017). Da er det trolig rom for å droppe noen av klikksakene til fordel for en mer dyptpløyende journalistikk – også i sportsuniverset.

Referanser:

Christiansen, Anders K, Welhaven, Leif, Øgar, Sindre, Stokstad, Morten og Hernes, Øystein (2016). Metoderapport Skup 2016: Nådeløs åpenhet. Oslo: Verdens Gang.

Jensen, Arne (2017). Høringsuttalelse til NOU 2017:7 — Det norske mediemangfoldet. Tilgjengelig fra: Regjeringen.no [Lest: 21. november 2017].

Olsen, Ragnhild Kristine (2013). Journalistikk og demokrati – Hvor går mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord. [Lest: 21. november 2017].

Saue, Ole Alexander (2016). Hvor ble det av sportsjournalistene? Tilgjengelig fra: Mediedebatt.no [Lest: 22. november 2017].

VG, 21.03.16. Idretten holder pengebruken hemmelig. Leder. Tilgjengelig fra: VG.no. [Lest: 21. november 2017].

Welhaven, Leif, Nådeløs åpenhet. Forelesningsnotat fra Media City Bergen, 21. september 2017.