Delingstallene gjenspeiler at det gjerne er de politisk interesserte som er mest aktive med å dele nyheter på sosiale medier, og de gjør litt andre vurderinger enn redaktørene i nettavisene. I avisene samlet er det langt mer om sport, økonomi og næringsliv, kriminalitet og ulykker, men disse artiklene blir lite delt på sosiale medier.

Skreddersys for å gå viralt

NRK, TV 2, Dagbladet og VG får flest delinger. Aftenposten og Nettavisen følger deretter. Artikler fra noen viralsider deles også mye, dette er nettsider som kun har artikler som er skreddersydde for å gå viralt. For eksempel rørende mellommenneskelige historier om en sykepleier som revolusjonerte matserveringen på et gamlehjem (Dagens Nytt), historier som finnes i ulike varianter og som kan ligne på urbane legender eller avisender.

Andre artikler kan ligne på populærvitenskapelig formidling av oppsiktsvekkende og underholdende vitenskapelig funn, men der det er umulig å finne forskningsprosjektene de hevder å referere til. For eksempel artikkelen “Utrolig. Disse bærene dreper kreft” på siden Viraltube.no, eller artiklene om at de som pynter tidlig til jul har psykiske problemer (eavisa.no) eller at den eldste i søskenflokken er en drittsekk (Smud.no).

Konflikter på deletoppen

Med politikk som et fremtredende tema er det heller ikke overraskende at det er en stor andel konfliktsaker på deletoppen. Men det henger også sammen med at innhold vekker frykt og sinne oftere går viralt enn innhold som vekket triste følelser.

Det var nesten delt på midten mellom personfokuserte og saksfokuserte overskrifter, mens i brødteksten var det en klar overvekt av saksfokus. Navnet som hyppigst gikk igjen i overskriftene, var Sylvi Listhaug. Den neste kategorien var ulike realitydeltakere, ofte med prefikset fra hvilket program de deltar i, som Farmen-Halvor.

Et merkbart trekk er at vanlige folk ofte er brukt som kilder i de mest delte artiklene. De vanlige elitekildene er meget synlige, som rikspolitikere og ulike typer offentlige instanser og kjendiser, men vanlige mennesker er den største enkeltkategorien. Det kan diskuteres hvem som er vanlige mennesker, men her ble de kodet som vanlige mennesker hvis de ikke var en eller annen form for mediepersonligheter eller inneholdt posisjoner i samfunnet hvor medieeksponering på påregnes.

Sosiale medier viktigst

De fleste har aldri skrevet i kommentarfeltene, og flere nettaviser har da også fjernet disse. Da er det langt flere som har delt nyheter på sosiale medier.

For de fleste kommer nyhetslesning på sosiale medier i tillegg til det mer tradisjonelle nyhetskonsumet, men flere internasjonale studier viser til en trend der flere ikke besøker nettavisene direkte, men har sosiale medier som viktigste nyhetsplattform. Nyhetskonsumet blir dermed delvis styrt av hva som deles av personene i nettverket. Er vi på tidlig stadium i en utvikling der det ikke er tilstrekkelig for nyhetsredaksjoner å publisere nyhetene på sin egen plattform, men blir avhengig av brukerdistribusjon i sosiale medier? Og hva er i så fall implikasjonene av den slik utvikling?

Når nyhetslesere får nyhetsvarslene sine fra venner og bekjente, kan det resultere i et ekkokammer, der de bare får antagelsene sine bekreftet og ikke blir utsatt for informasjon som går på tvers av dette? Det er studier som indikerer at nyhetsleserne selv mener at nyhetsvarsler fra sosiale kontakter gjør de leser et bredere utvalg av nyheter enn de ellers ville ha gjort, men debatten er åpen. 

Alternativ dagsorden

Det er også et spørsmål om dette endrer journalistikken. Deling av nyheter på sosiale medier påvirker ikke nyhetsproduksjonen direkte, men kan gjøre det indirekte hvis ønsket om deling på sosiale medier innvirker på hvordan nyhetsredaksjonene velger ut og vinkler nyhetssakene sine. Det er tidligere påvist at ønske om klikktall til en viss grad kan påvirke journalistiske prioriteringer, så det er ikke usannsynlig at også sosiale medier kan ha en sånn effekt.

Dette påvirker både nyhetslesningen og nyhetsproduksjonen på måter som ikke står krystallklart for oss enda. Nyhetsdeling i sosiale medier setter en egen dagsorden, og vi ser at ulike grupper kjemper for å påvirke denne.

Medienes tradisjonelle dagsordenfunksjon utfordres av en alternativ dagsordenfunksjon gjennom nyhetsdeling i sosiale medier. Samtidig kan nettavisene i fremtiden bli avhengig av nyhetsdeling for å oppnå de nødvendige lesertall, et ønske som igjen kan påvirke journalistiske prioriteringer om hvilke saker som velges ut og hvordan de vinkles.

Media fokuserte fra første stund på verkets «avsløringer» fra privatsfæren, på forfatterens utlevering av seg selv og familien, av venner og forfatterkolleger. Særlig familien reagerte sterkt, og truet med søksmål. Et leserinnlegg i Klassekampen, signert «14 berørte familiemedlemmer», fastslo:

«Det er bekjennelseslitteratur og sakprosa vi snakker om, usannheter, feilaktige personkarakteristikker og utleveringer, som helt klart bryter med norsk lov.» (Klassekampen, 3.10.2009)

At det var nettopp Min kamp som gjorde Knausgård vidkjent, og ikke hans tidligere og kritikerroste romaner Ute av verden og En tid for alt, er trolig symptomatisk for tidens oppmerksomhetsøkonomi, der evnen og viljen til å «by på seg selv» er den høyeste valuta. Som Per Thomas Andersen (2012, s. 677) har påpekt: «I og med at romanserien hadde et føljetongpreg, ble det også i mediene skapt forventninger om nye utleveringer og skandaler i neste roman».

Og, kan vi legge til, i etterkant av utgivelsen av et nytt bind oppsøkte mediene omtalte personer for å få deres reaksjoner på Knausgårds framstilling av dem. I Dagbladet-oppslaget «Mitt liv som romanfigur», for eksempel, karakteriserte forfatterens tidligere norsklærer det som «noe i retning av en offentlig henrettelse» å bli beskrevet i negative ordelag i det første bindet.

Foto: editrrix cba

INTERNASJONAL SUKSESS: Karl Ove Knausgårds selvutleverende romanserie Min kamp har fått mye oppmerksomhet også internasjonalt. Her leser han fra den engelske oversettelsen ved Brooklyn Book Festival i 2012.

Debatten om virkelighetslitteratur blusset også opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø fra 2016. Romanen fiksjonaliserer navn og yrker, men i den påfølgende diskusjonen av boka framgikk det at karakterer og handling hadde tydelige paralleller til forfatterens biografi.

Ingunn Økland, kommentator og anmelder i Aftenposten, stilte spørsmål ved forfatterens litterære metode, og fant det særlig betenkelig at bokas hovedperson, gjennom psykoanalyse, kommer fram til at hun ble utsatt for incest i barndommen. Det mente Økland kastet «et mistankens lys» over Hjorths egen avdøde far.

Diskusjonen om virkelighetslitteratur har kretset rundt forholdet mellom etikk og estetikk, mellom kunst og liv, og for kritikerne hefter det noe opportunistisk ved den. På den ene siden søker virkelighetslitteraturen å vekke medias og publikums interesse ved åpent å annonsere eller mer subtilt antyde at karakterer og hendelser er «ekte»; på den andre siden holder den opp dikterisk frihet som skjold når fortellingens sannhetsgehalt eller etikk settes på prøve.

Dokumentar og skjønnlitteratur

Mens skjønnlitteraturen mer eksplisitt ser ut til å hente råstoff fra virkeligheten, har det også vært en tendens til at sakprosaen har latt seg inspirere av skjønnlitteraturen. Det oppsto en intens diskusjon om metode og etikk etter utgivelsen av Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul i 2002. Debatten har blusset opp med jevne mellomrom siden.

I Den nye litterære bølgen: Litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013 tar Jo Bech-Karlsen for seg ti norske dokumentarbøker, og mener å se at «de nye forfatterne har et mer bevisst, men også mer problematiserende, forhold til skillet mellom dokumentar og skjønnlitteratur» (Bech-Karlsen 2014: 16).

Interessen for virkelighetsframstillinger viser seg også i den digitale æraens egne formater. True crime-podcasten «Serial» ble en stor internasjonal suksess, likesom den dokumentariske Netflix-serien «Making a Murderer».

«Se og Hør for intellektuelle»

Tradisjonelle biografier og selvbiografier har også fått et oppsving, og det er liten tvil om at det er sensasjonspregede avsløringer som er best egnet til å skille seg ut i mediestøyen. Trond Kirkvaag og Ingebrigt Steen Jensen har for eksempel begge beskrevet en oppvekst med berømte og voldelige fedre; resepsjonen av Ingar Sletten Kolloens Svermeren (2003) var dominert av opplysningen om at Knut Hamsun lot seg sterilisere; medieomtalen av biografier om Alf Prøysen, Jan Werner Danielsen, Halldis Moren og Einar Førde har i stor grad handlet om temaer som seksuell legning og utroskap.

Frode Grytten karakteriserte i 2008 biografisjangeren som «Se og Hør for intellektuelle», og samme år skrev Arnhild Skre at en rekke nye biografier var blitt «mediemishandlet». Hun påpekte at bøker om sentrale skikkelser i norsk historie, som Thor Heyerdahl og Jens Chr. Hauge, gir omfattende og nyanserte beskrivelser av hovedpersonens liv og virke, samtidig som de plasseres i en større historisk sammenheng. Likevel er det sensasjonspregede opplysninger – mindre detaljer i mer mangefasetterte portretter – som blir hovedsaken i medias oppslag.

Det kan også tenkes at de selvbiografiske og selvutleverende trekkene i norsk skjønnlitteratur settes i sterkere relieff på 2000-tallet fordi det er så enkelt og fristende å relatere dem til en mer generell intimisering av offentligheten. Det er ikke bare bloggosfæren og sosiale medier som har stilt privatsfæren til skue; avisenes kronikksider er for eksempel klart mer preget av privatpersoner som deler sine tanker om egenopplevde utfordringer med slikt som foreldreskap, psykiske vansker, rusmisbruk, mobbing og voldtekt.

«Dagbokifisering» av offentligheten

Et annet nærliggende referansepunkt er reality-tv, ofte forstått som selve kroneksemplet på samtidens umåteholdne ekshibisjonisme og narsissisme. Sjangeren fikk sitt gjennombrudd i Norge i 2001 med TV Norges «Big Brother», og har siden avfødt en lang rekke svært populære konsepter der «virkelige» personer deltar som «seg selv» i mer eller mindre iscenesatte sammenhenger.

Det er ikke til å undres over at kommentatorer har sett virkelighetslitteraturen i sammenheng med slike mulige tegn på en omseggripende «dagbokifisering» av offentligheten. I Knausgård-koden kobler Eivind Tjønneland (2010:87) fascinasjonen for Min kamp til sosiologen Richard Sennetts forestilling om at vi befinner oss i et intimitetstyranni, der det ektefølte har fått forrang framfor det klartenkte.

Per Thomas Andersen trekker på sin side parallellen mellom Knausgårds seksbindsverk og reality-tv og sosiale medier:

«Prosjektet er i en viss utstrekning i slekt med nye privatiserende offentlighetsformer som tv-programmer à la «Big Brother», «Paradise Hotel» o.l., med internettsjangre som Facebook, blogg og Twitter.» (Andersen 2012: 677).

Ingunn Økland hevder at likhetstrekkene mellom litteraturen og det virkelige liv som vi møter til daglig i sosiale medier, snart vil gjøre virkelighetslitteraturen uinteressant: «Virkelighetslitteraturen truer med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater og selvopptatte bekjennelser», skriver hun i en kommentar i Aftenposten.

Klikkvennlig kulturjournalistikk

Det er lett nok å påvise at bruken av levende modeller på ingen måte er noe nytt litterært fenomen. Hvorvidt det er mer framtredende i dag, er vanskelig å vurdere. Ingunn Økland skriver at det er litteraturen som er «på villspor», og at «det er gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer».

Det kan også tenkes at den sensasjonspregede klikkjournalistikken har bidratt til å øke oppmerksomheten om nettopp de aspektene ved en litterær utgivelse som spontant kan tirre og pirre, slik som pikante betroelser og skarpe karakteristikker av gjenkjennelige personer.

Kulturjournalistikkens interesse for sensasjonspregede opplysninger om kjente personer kan se ut til å henge sammen med hardere konkurranse om publikums oppmerksomhet. På avisenes nettsider konkurrer alle oppslag innbyrdes, og må hver for seg vekke leserens interesse.

Taper i kampen om publikums oppmerksomhet

I konkurransen om publikums oppmerksomhet har kulturkritikken vært taperen. Den er et eksempel på en journalistisk sjanger som har vist seg å generere lite trafikk for avisene:

«Jeg har jobba på nett i over ti år i Nordlys, og uansett hvor mye man satser på kultur og kritikk, så har det lavere oppslutning blant lesere», uttalte sjefsredaktør Helge Nitteberg i 2016 (sitert i Dagsavisen 2016). Senere samme år skrev kulturlederen i Romsdals Budstikke:

«Kulturstoff er taperen på nett. Skal jeg forsøke meg på en rangering, skårer lettbeint, folkelig og kjendispreget kulturstoff minst dårlig, deretter kulturnyheter/generelt kulturstoff, så forhåndsomtaler og etterhåndsstoff og aller dårligst: Kulturkritikk. Jeg vil anslå at anmeldelsene blir lest av mellom femti og hundre brukere i snitt på nett hos oss.» (sitert i Journalisten 2016)

Tallet på både anmeldelser og ansatte har da også falt. Størst oppmerksomhet fikk det da Verdens Gang høsten 2014 kunngjorde at man ville kutte drastisk i bokanmeldelsene. Avisen ville også redusere film- og musikkanmelderiet noe, mens kunstkritikken allerede hadde forvitret gradvis over flere år.

Konsekvensen er at avisene i enda større grad vier oppmerksomhet til den kulturen som allerede i utgangspunktet kan antas å treffe bredt, og at kritikken i større grad styres av forventet omsetning og publikumsinteresse, og i mindre grad av journalistiske vurderinger av kvalitet og relevans.

En arena for opplysning forsvinner

På kort sikt går det ut over synligheten og gjennomslagskraften til smalere verk og ukjente navn, slik som debutanter. De stemmene og perspektivene som ikke blir omtalt i de største fellesforaene, kan riktignok bli gjenstand for mer inngående debatt og analyse i ulike nisjemedier, men de tilskrives da en mer marginal posisjon i det nasjonale ordskiftet.

En rekke kjente forfattere gjorde opprør da VG annonserte at de skulle kutte ned på bokanmeldelsene til én i uken. Faksimile: Klassekampen, 23. oktober 2014.

På lengre sikt, derimot, er det mer som står på spill enn at utviklingen griper inn i virkningshistorien til enkeltverk. Når riksmedier konsentrerer seg om bøker, musikk og filmer med umiddelbar appell og stort salgspotensial, indikerer det implisitt at den øvrige kulturen er for spesielt interesserte.

Og omvendt: En mangfoldig kulturdekning i de største mediene signaliserer at et bredt spekter av kunstneriske og populærkulturelle uttrykk har, eller bør ha, mer allmenn interesse og betydning. Det er en motvekt mot tanken om at kritikken er et eget, avsidesliggende rom forbeholdt en engere krets, og inviterer inn de som ikke på egen hånd oppsøker diskusjoner om kunst og kultur.

Medienes dagsorden er med andre ord samferdselspolitikk for ideer og oppmerksomhet, idet den både kan opprette og oppheve forbindelser mellom større og mindre deloffentligheter.

Etter at VG annonserte planene om å nedskalere litteraturkritikken, uttalte nestleder i Kritikerlaget:

«Dette har også et demokratisk perspektiv. En arena for opplysning forsvinner. Når den tilgjengelige, folkelige kritikken blir borte blir den offentlige samtalen fattigere. Et kulturliv uten kritikk er bokstavelig talt et meningsløst kulturliv».

Det generelle poenget er altså at det ligger en risiko for at særlig nettjournalistikken setter seg fore å tilfredsstille publikums preferanser, og at ansvaret den har for også aktivt å forme den kollektive oppmerksomheten trer i bakgrunnen. Det gjelder ikke minst på nettsteder som oppdateres fortløpende, der det kan være vanskelig å se hvordan sakene er veid mot hverandre. Innstramminger og hard konkurranse er nærliggende forklaringer.

Klikkjakten blottstiller motsetningene mellom børs og katedral, mellom journalistisk praksis og journalistiske idealer. Det er likevel ingen grunn til å svartmale situasjonen.

Samtidig som det overveldende har sett opplagstallene stupe, har kvalitetsaviser som vektlegger politikk og kultur snarere enn kjendiseri og sensasjonspregede avsløringer – Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid – opplevd en sterk vekst på begynnelsen av 2000-tallet.

Utviklingen er symptomatisk for den norske offentligheten mer generelt i perioden fra år 2000 til i dag, hvor forestillinger om en demokratisk blomstringstid og oppløftende muligheter paradoksalt nok lever side om side med forestillinger om forfall og endetidstegn.

Litteratur

Andersen, Per Thomas (2012 [2001]), Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Bech-Karlsen, Jo (2014), Den nye litterære bølgen: Litteraritetog transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hestman, Ida Madsen (2016), Slår ring om kulturkritikken, Dagsavisen, 12. juli.
Journalisten (2014), Kutter i all kritikk, usignert artikkel, 11. november.
Journalisten (2016), Motløs eller motivert. Innlegg på Mediedebatt, udatert.
Klassekampen(2009), «Klassekampen, Schøitz og Knausgård», usignert leserinnlegg, 3. oktober.
Ramnefjell, Geir (2010), Mitt liv som romanfigur, Dagbladet, 21. januar.
Skre, Arnhild (2008), Medieløgner, Aftenposten, 20. november 2008.
Tjønneland, Eivind (2010), Knausgårdkoden. Et ideologikritisk essay. Oslo: Spartacus.
Wold, Bendik (2008), - Misforstått biografi-kritikk, Klassekampen, 14. januar.
Økland, Ingunn (2016), Vigdis Hjorth med feberhet incesthistorie, Aftenposten 10. september.
Økland, Ingunn (2016), Litteraturen er på villspor. Aftenposten, 24. september.

Med dette spørsmålet gir Welhaven uttrykk for at han ikke ønsker seg en sportsjournalistikk som utelukkende baserer seg på kampreferat og «hva føler du nå»-retorikk. Selv om dette også hører med når store begivenheter skal dekkes, bør norske redaksjoner ta Welhavens utfordring på alvor og tenke over hva de kan gjøre for å løfte sportsstoffet opp til noe mer enn ren følelse- og referatjournalistikk.

Undersøkende sportsjournalistikk

Kanskje er svaret så enkelt som at flere mediehus og redaktører må tørre å prioritere og sette av ressurser til kritiske graveprosjekter som setter idretten under lupen?

At det kun var drøye 10 sportsjournalister fra landets riksmedier som deltok på fjorårets SKUP-konferanse (Saue, 2016) tyder i alle fall på at gravejournalistikken ikke står like høyt i kurs som den burde i sportsredaksjonene.

Foto: Geir Owe Fredheim cbn

President i Norges Idrettsforbund, Tom Tvedt, sammen med kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit i Gjøvik Fjellhall under Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016.

Det er flere gode grunner til at det trengs mer undersøkende og kritisk journalistikk på sportsfeltet. Eksempelvis mottar Norges Idrettsforbund alene 87 prosent av sin økonomiske støtte gjennom offentlige midler (Welhaven, 2017). Det er derfor ikke en privatsak hvordan idrettsorganisasjonene forvalter tippemidlene på vegne av fellesskapet.

En annen grunn er at frivilligheten i Norge, og dermed også idretten, ikke er underlagt offentlighetsloven på samme måte som forvaltningen. Mediene mangler da det som ofte er deres beste og viktigste maktmiddel for å kreve innsyn i vitale dokumenter.

VGs metode

Dette åpner igjen for en diskusjon rundt hvilke alternative metoder som kan tas i bruk. En interessant del av VGs tilnærming, var måten avisen flyttet innsynsbegjæringene ut i det offentlige rom gjennom å omtale avslagene på lederplass før idrettstoppene valgte å snu.

Det er nærliggende å tro at «kommentarmetoden» skapte et ekstra press, som kan ha bidratt til at organisasjonene gikk fra først å blånekte til langt på vei å erkjenne en manglende åpenhetskultur på relativt kort tid.

«Vi ser at åpenhet og dialog med publikum markerer seg som nye journalistiske ledestjerner. Brukerorientering og tilgjengelighet blir stadig viktigere i kampen om det informasjonsblaserte publikumets gunst»,

skriver tidligere analysesjef i Amedia, Ragnhild Kristine Olsen, i rapporten «Journalistikk og demokrati» som ble utgitt av Fritt Ord i 2013.

Trekker man en parallell til VGs metode, var det trolig den direkte dialogen med leserne som gjorde at avisa lyktes i å skape stort engasjement rundt en sak som i utgangspunktet kan være både abstrakt, komplisert og ikke spesielt klikkvennlig.

Selv om en slik metode reiser noen etiske spørsmål, kan den også være til inspirasjon for redaksjoner i saker der man står uten et formelt maktmiddel, men samtidig har gode prinsipielle og demokratiske grunner til å forlange innsyn.

Datastøttet journalistikk

Det ser videre ut til at bruk av visuelle virkemidler og digitale spesialgrep blir et stadig viktigere hjelpemiddel for å få leserne på kroken i publiseringen av større gravesaker.

En oppfølging som hadde vært interessant å se nærmere på i kjølvannet av VG-sakene, er hvilke summer de enkelte idrettslagene i Norge faktisk sitter igjen med målt opp mot den store potten som havner sentralt.

Dette finnes det konkrete tall på som gjennom en kartlegging og bruk av datastøttet journalistikk, kunne vært med på å få fram den absurde avstanden mellom vaffelstekerne på grasrota og de sjampanjetørste makthaverne på toppen av rangstigen. Når alt kommer til alt er det tross alt idrettslagene som er dynamoen i den norske idrettsbevegelsen.

Kjønnsforskjeller under lupen

Et annet tema man med fordel kunne gått mer i dybden på, er det skjeve forholdet mellom norsk herre- og kvinnefotball. Det er ikke før de siste fem-seks årene at kvinnefotballen i Norge virkelig har begynt å få den respekten den fortjener, med de ferske cupmesterne i Avaldsnes IL som suverene eksempler på hva det er mulig å få til med små ressurser.

Det ville nærmest være en unnlatelsessynd om ingen norske redaksjoner tar tak i dette ved roten, og utfordrer fotballforbundet og andre organer på hva de har tenkt å gjøre for å gi kvinnefotballen de samme vilkårene som på herresiden.

Igjen finnes det mer enn nok datamateriale, kilder og historikk som kunne åpnet for gode graveprosjekter med kjønnsperspektivet som bakteppe. Her har allerede NRK banet vei med sitt ferske oppslag om de enorme kjønnsforskjellene hva gjelder lønn i toppidretten.

Økende interesse for kvalitetsjournalistikk

Det er imidlertid langt fra alt sportsstoff som kan sies å leve opp til kravet om vesentlighet. Når så godt som samtlige av riksmediene slår opp Petter Northugs Instagram-blemme som «breaking news», er det fristende å spørre om de samme ressursene ikke heller kunne blitt brukt på journalistikk som faktisk betyr noe.

Senest i sommer slo Norsk Redaktørforening fast at nordmenn viser en økende betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk i sin høringsuttalelse om det norske mediemangfoldet (Jensen, 2017). Da er det trolig rom for å droppe noen av klikksakene til fordel for en mer dyptpløyende journalistikk – også i sportsuniverset.

Referanser:

Christiansen, Anders K, Welhaven, Leif, Øgar, Sindre, Stokstad, Morten og Hernes, Øystein (2016). Metoderapport Skup 2016: Nådeløs åpenhet. Oslo: Verdens Gang.

Jensen, Arne (2017). Høringsuttalelse til NOU 2017:7 — Det norske mediemangfoldet. Tilgjengelig fra: Regjeringen.no [Lest: 21. november 2017].

Olsen, Ragnhild Kristine (2013). Journalistikk og demokrati – Hvor går mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord. [Lest: 21. november 2017].

Saue, Ole Alexander (2016). Hvor ble det av sportsjournalistene? Tilgjengelig fra: Mediedebatt.no [Lest: 22. november 2017].

VG, 21.03.16. Idretten holder pengebruken hemmelig. Leder. Tilgjengelig fra: VG.no. [Lest: 21. november 2017].

Welhaven, Leif, Nådeløs åpenhet. Forelesningsnotat fra Media City Bergen, 21. september 2017.