Tittelspørsmålet produserer en umiddelbar følelse av avmakt hos meg, en følelse jeg deler med folk flest i Norge. Kari Marie Nordgaard (2011) fant ut at samtaler om global oppvarming med folk flest, normalt er over på under et minutt. I Nordgaards “Bygdaby” på Vestlandet, ristet folk på hodet, ga uttrykk for sin oppriktige bekymring, og så døde samtalen hen. Det var ikke mer å si. Folk flest er ikke klimaskeptikere (det er i regjeringen vi finner slike i dag). De er, med Nordgaards begrep, konsekvensfornektere. De ser ikke hvordan klimakrisen henger sammen med deres liv. Selv om vi resirkulerer, eller tar individuelle valg om å spise mindre kjøtt, så forstår de fleste som forstår klimakrisens ABC, at dette ikke er nok.

Alternative fakta: Donald Trumps berømte tweet fra 2012 hvor han hevder at global oppvarming ble “funnet opp” av kineserne for å skade USAs næringsliv. (foto: Twitter)

Jeg har heldigvis roller der jeg ikke føler meg like maktesløs. Jeg har satt i gang kurs i Climate Change Journalism – Ideas and Transformations på Høgskolen i Oslo og Akershus. Der prøver vi å utdanne journalister som kan bidra som gode generalister for den offentlige samtalen, og der berører vi også “konstruktiv journalistikk” som er litt i vinden om dagen. Jeg er dessuten nestleder i Concerned Scientists Norway, sitter i fellesutvalget for Klimavalgalliansen og har skrevet og redigert bøker som tar til orde for 100 000 klimajobber som forutsetning for å bremse norsk oljeutvinning (Ytterstad 2013, 2015). Jeg er stolt over å ha bidratt til Broen til framtiden, folkets klimakonferanse som utvikler “klimaløsninger nedenfra”.

Men som medieforsker, i mitt daglige liv, og her jeg sitter og skriver denne artikkelen, er det likevel avmaktsfølelsen som dominerer. Jeg befinner meg i Otavalo, en by i Ecuador. I en uke skal jeg undervise masterstudenter i kommunikasjon fra tre urbefolkningsuniversiteter om “den skriftlige presse”. Jeg bor på hostell Curinan, som betyr “gullveien”, ifølge hotelleier Jose. Her måtte man forbi hvis man skulle jakte gull på inkaenes tid. Ikke så langt herfra, i regnskogen, jaktes det på mer olje. Den mest leste artikkelen på nett i 2013 i Norge var skrevet av Aftenposten Ole Mathismoen. Med den usexy tittelen “En fryktelig trist nyhet” fortalte han historien om hvordan nasjonalparken Yasuni ødelegges av nåtidens conquistadores. Bestefaren til Jose ble 95 år, uten noensinne å ha vært på sykehus, takket være bladene fra skogen i Ecuador.

På VG nett i morges leser jeg at “klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes”. “Jeg er pessimist. Jeg tror ikke vi kommer til å stanse global oppvarming før utviklingen blir stygg og fæl, sier norsk klimaforsknings grand old man Knut Halvor Alfsen (64).”

Med et slikt dystert bakteppe: Hva i all verden har medieforskningen, som fagfelt og “laug”, å komme med av konstruktive innspill?

Forståelse gjennom metaforer, diskurser og normer

Det primære forskningsobjektet for medieforskere, er mediene selv. Selv om vi utvider feltet til å forske på kommunikasjon eller innsnevrer til journalistikk er det ikke kartleggingen av naturens tålegrenser som står i sentrum for vår disiplinære erkjennelsesinteresse. Vi er mer opptatt av tilstedeværelsen eller fraværet av menneskelig eller samfunnsmessig forståelse av den globale oppvarmingen, og sender derfor studentene våre ut på jakt etter fortolkningsrammer og diskurser, eller begge deler.

Og la det være sagt med en gang: det fins mye god og betydningsfull medieforskning om klima. Lakoff og Johnsons Metaphors we live by (1974), er en av medievitenskapens kanoner som fortsatt er i bruk. De som får “badekarsmetaforen” forklart (at det ikke må renne mer vann inn i badekaret enn det som går ut i sluket), har visstnok lettere for å forstå faren ved å øke konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren enn de som ikke har fått badekarsmetaforen forklart.

Begreper og innsikter fra medieforskningen har endog tilbakevirkende kraft på den offentlige samtalen. Rammebegrepet er et åpenbart eksempel her. George Lakoffs artikkel Why it matters how we frame the enviroment er den mest leste artikkelen i Environmental Communication. Men også Jonas Gahr Støre sa det da han tilrådte som leder i Arbeiderpartiet: Klima er ikke en sak, men en “ramme rundt alt”. Og Anders Bjartnes, opphavsmannen til begrepet “Det grønne skiftet”, viser stadig til “framing” i sine artikler på Energi og Klima, et viktig nettsted for journalister, politikere og aktivister.

Et annet eksempel på medieforskning med gjennomslag, er Max Boykoffs (2004) innsikter i hvordan journalistikkens egne normer om balanse gir klimaskeptikere større plass enn det som rimelig er i mediene. Jeg behøver bare å vise John Olivers fantastiske “A statistical representative debate on climate change” for å få frem poenget til studentene mine.

Etterlysning: mer direkte tale om klimaalvoret

Oliver gjør narr av meningsmålinger som sier at 1 av 4 amerikanere ikke tror på global oppvarming. Det har like stor verdi som å si at 1 av 4 tar feil om noe, for eksempel “Hvilket tall er størst, 5 eller 15?” Du trenger ikke meningsmålinger om fakta. La gå at usikkerheten i klimaforskningen er større enn akkurat de eksemplene Oliver bruker. Mitt poeng, som jeg også har skrevet en vitenskapelig artikkel om, er at begreper som “fakta”, for ikke å snakke om “rett og galt”, føles som fremmedelementer i dagens medieforskning. En sentral strategi for dagens kritiske medieforskning har vært å dekonstruere (eller “pakke ut”) de dominerende rammene eller diskursene, for å avsløre makten bak ordene. Kanskje løftes også andre (og marginaliserte) rammer eller diskurser fram som alternativer.

Foto: Statsministerens kontor cbd

Klimaendringer vil føre til flere episoder med intens nedbør. Her besøker statsminister Erna Solberg flomrammede områder på Vestlandet i november 2014.

Mye god forskning har kommet ut av denne forskningsstrategien. Men kombinasjonen av en eskalerende global oppvarming og Donald Trumps “alternative fakta” bør gjøre noe med oss medieforskere. Når Det hvite hus legger ned sine infosider om klimaendringer bør medieforskere sammen med naturvitere og alle andre forsvare vitenskapens integritet. “Forskere i alle land, foren eder” skrev leder i Concerned Scientists Norway. Den appellen sender jeg gjerne videre til medievitere. Men jeg tror vi kunne skjerpet den offentlige samtalen om klima mer, hvis vi klarte å la ord som “fakta” eller “virkeligheten” stå uten gåsetegn.

La meg illustrere poenget mitt med et aktuelt eksempel, det mest kjente av dem alle i norsk klimapolitisk sammenheng: bore eller ikke bore etter olje utenfor Lofoten, Vesterålen eller Senja. Jonas Gahr Støre, mannen som ville ha klima som en ramme rundt alt, skrev en kronikk på NRK Ytring som satte dagsorden foran både Aps landsmøte, LO-kongressen, og mediedebatten generelt foran stortingsvalget 2017. Der skrev han at Norge skulle nå sine klimamål, men at:

Spørsmålet om aktivitet i havområdene utenfor Lofoten handler i liten grad om hvordan vi skal nå disse klimamålene. Industrien, også olje og gass, må forholde seg til de målene. I vårt partiprogram vil vi stille strenge krav til at norsk olje- og gassvirksomhet ytterligere reduserer sine utslipp fra egen virksomhet.

Det er skrevet flere analyser av mediedekningen av Lofoten allerede, som sporer kombinasjonen av Lofoten som et lokalt naturspørsmål (“vekst eller vern”- rammen), og Lofoten som en test på Norges villighet til å redusere klimagassutslipp. Det er viktig å vekte hvilke rammer som er mest fremtredende. Men uansett funn og vurderinger i disse analysene, etterlyser jeg mer direkte tale fra medieforskere (tør jeg bruke metaforen kalle en spade for en spade?): I virkeligheten handler Lofoten både om natur og klima. Det er hentet inn nok kunnskap, både globalt og lokalt, til å kunne si at Dagbladet har rett, når de på lederplass gikk i rette med Aps kompromiss om Lofoten. “At vi i dagens situasjon, med allerede påviste klimaendringer og stødig kurs mot tre til fem graders oppvarming skulle åpne for leting i de mest sårbare og naturskjønne områdene i landet, er hinsides hver logikk.”

De tyngste realitetene har også normativ kraft i seg

Begrunnelsen for den kategoriske konklusjonen til Dagbladet er interessant, og relevant for den oppfordringen jeg vil avslutte denne artikkelen med. Avisen viser til et begrenset globalt karbonbudsjett, og de lar naturens tålegrenser veie tyngst: “Det er ikke Støre som ’tuller med oljenæringens langsiktige rammebetingelser’, men jordkloden og klimaendringene. Det eneste tullete er å ikke ta hensyn til utviklingen.”

Med Trumps ønske om å bringe tilbake arbeidsplassene i kull i det amerikanske rustbeltet, må vi dessverre konstatere at den verden medieforskere nå skal forholde seg til åpenbart er tullete. Og den norske forestillingen om ren norsk olje fra Lofoten bør, etter Brennpunkts dokumentar om “Oljelobbyisten” sist høst, også begynne å fremstå som tullete.

Men hvis det jeg skriver her er sant om hvordan verden er, hvilke normative konsekvenser får det for medieforskningen?

Før jeg svarer på det, en anekdote fra et rådsmøte i Besteforeldrenes klimaaksjon i 2011. Knut Alfsen var hovedinnleder, og han viste en grafisk fremstilling av hvor raskt temperaturen på jorda stiger, som mange nok etter hvert har fått med seg. Hvorpå en bestemor reiste seg og spurte Alfsen om hva vi kan gjøre for å stanse denne oppvarmingen. Alfsen svar var at “Da må jeg ta av meg hatten som forsker og ta på meg rollen som bestefar.” I artikkelen fra VG jeg nevnte over, ser vi igjen at Alfsen viser til sine barnebarn.

Jeg er ikke uenig i at barnebarna våre kan være en årsak til engasjement. Her i Ecuador hadde vi en seremoni der vi takket våre forfedre, og kjente på de fire elementene ild, vann, jord og vind. “Moder jord” og “bestefar vind” heter det til og med i deres kosmologi. Alt dette er også gode grunner til å bry seg om det som nå skjer. Men de beste grunnene til å handle er det forskningen selv som gir oss – den naturvitenskapelig klimaforskningen, samfunnsforskningen, og ja, også vår forskning på rammer og “falsk balanse”. Det ville være perverst om den største kilden til klimaengasjement fra forskere bare skulle komme fra de forskere som er villige til å ta på seg en annen “hatt”.

Så derfor avslutter jeg med å parafrasere to slagord fra bevegelsene og barrikadene, når jeg kommer med to bud til medieforskere som ønsker å bidra mer. Sett deg inn i realitetene bak alt snakket om klima som vår største utfordring, og tør å snakk sannheten til makten. Og vær realistisk, forsk på det umulige: hvordan mennesker, samfunn og medier kan utvikle motkrefter som er sterke nok til å få ned utslippskurvene raskt nok.

Referanser

Broen til framtiden (2017). Broen til framtiden. [Online.] Available at <http://broentilframtiden.com>. [Accessed 17 March 2017.]

Kalsnes, Bente (2017). “Gode nyheter om falske nyheter.” [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/gode-nyheter-om-falske-nyheter‑1.13366369>. [Accessed 17 March 2017.]

LastWeekTonight (2014). Climate Change Debate: Last Week Tonight with John Oliver. [Online.] Available at <https://www.youtube.com/watch?v=cjuGCJJUGsg> [Accessed 15 August 2017.]

Mathismoen, Ole (2013). En fryktelig trist nyhet. Aftenposten 23 August 2013.[Online.] Available at <http://www.aftenposten.no/norge/politikk/En-fryktelig-trist-nyhet-111327b.html>. [Accessed 17 March 2017.]

Oslo and Akershus University College of Applied Sciences (2016). Climate Change Journalism: Aims and Contents. [Online.] Available at <http://www.hioa.no/eng/Studies/SAM/EVU/Journalistikk-og-mediefag/Climate-Change-Journalism-Ideas-and-Transformations>. [Accessed 17 March 2017.]

Samenow, Jason (2016). Unraveling Spiral: The Most Compelling Global Warming Visualization Ever Made. The Washington Post May 10 2016. [Online.] Available at <https://www.washingtonpost.com/news/capital-weather-gang/wp/2016/05/10/the-most-compelling-visual-of-global-warming-ever-made/>. [Accessed 17 March 2017.]

Støre, Jonas Gahr (2017). Skrittvis og kunnskapsbasert. NRK 9 January 2017. [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/konsekvensutredning-lofoten-og-senja‑1.13313394>. [Accessed 17 March 2017.]

Vikøyr, Harald & Kristiansen, Tore (2017). Klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes. VG 26 February 2017. [Online.] Available at <http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/klimaforsker-tror-ikke-lenger-verden-kan-reddes/a/23926305>. [Accessed 17 March 2017.]

Ytterstad, Andreas (2015). Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research. Environmental Communication, 9:1, 1–19.

Varsler mer tørke

Regnet har uteblitt i flere påfølgende sesonger. Regnskyll kommer utenom regnsesongen. Skyldes disse nedbørsendringene naturlige eller menneskeskapte klimaendringer? I likhet med andre ekstreme værhendelser er det ikke mulig å trekke en direkte kobling mellom en bestemt hendelse, som tørken på Afrikas horn, og global oppvarming.

Men, klimaforskere har i flere år varslet at tørkeperioder vil komme oftere og bli mer omfattende på store deler av det afrikanske kontinentet. Produksjonen fra landbruket vil bli hardt rammet, noe som igjen går på bekostning av matsikkerhet og forverrer underernæring. Den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel konkluderer at i noen afrikanske land kan avkastningen fra jordbruket bli halvert innen 2020 (IPCC 2007).

Tørken i Øst-Afrika tvinger mennesker på flukt (foto: Colin Crowley, Save the Children USA, CC: by-nc-nd)

Klima og matsikkerhet

Noen av nøkkelhendelsene som har bidratt til å dra opp matvareprisene er fjorårets tørke i Russland — den verste tørken som har vært dokumentert. Tørken og branner ødela en fjerdedel av Russlands kornavlinger, og bidro til eksportforbud på korn resten av året. Siden Russland er en av verdens største korneksportører bidro dette til en prisdobling av viktige kornsorter på det globale markedet. Samtidig erfarte Pakistan den verste flomkatastrofen i landets historie, og det var omfattende flom i Kina og betydelige oversvømmelser i USA og Canada.

Den humanitære katastrofen som nå utspiller seg har vært varslet siden februar. Likevel har ikke mediene plukket opp krisen under oppseiling. Ved hjelp av medieovervåkingsverktøy fra Retriever fant undertegnede totalt 310 artikler som omtaler sultkatastrofen i løpet av de siste syv månedene i norske papiraviser. De fleste av disse har vært på trykk i siste halvdel av juli. Av disse artiklene er det bare en god håndfull som trekker frem klimaendringer som bidragende faktor til tørken (derav to nyhetsartikler, to lederartikler, to kommentarer og to leserinnlegg). Så langt har mediedekningen av sultkatastrofen hovedsakelig dreid seg om å mobilisere nødhjelp til de kriserammede. Det er viktig. Men vi må også tenke langsiktig.

Fremme et motstandsdyktig landbruk

Ifølge Verdensbanken bidrar nedbørsbasert jordbruk til 23 prosent av bruttonasjonalproduktet i Afrika sør for Sahara (med unntak av Sør-Afrika) og sysselsetter 80 prosent av befolkningen (WDR 2010: 6). Dette understreker hvor kritisk fremtidig tørke under global oppvarming er for utviklingen av det afrikanske kontinentet.

For å unngå lignende katastrofer er det minst to sentrale faktorer. Den ene er at det må det bygges et mer motstandsdyktig landbruk, som er bedre rustet til å stå imot reduksjon og variasjon i nedbør (f.eks. bygging av vannreservoar, brønner, kjøp av nye og kanskje mer motstandsdyktige dyr som kameler).

Et problem er at fattige stater ikke har kapasitet til å håndtere klimaendringene. Det var nettopp en av grunnene til at Vestens ledere under klimatoppmøtet i København 2009 lovet flere titalls milliarder til klimatilpassing og utslippsreduserende tiltak i det globale sør. Lite er blitt innfridd.

Etter Kyoto

Den andre faktoren for å unngå lignende tørkekatastrofer er å redusere de globale klimagassutslippene, bremse klimaendringene. Betydningen av en felles global avtale kan ikke undervurderes. En slik avtale kan sette tak på utslippene, forpliktende utslippsmål, en pris på utslipp og dermed utløse mer karbongjerrig teknologi.

Teknologioverføring og finansiering til klimatilpassing og begynnende tiltak for å dempe utslippsveksten i sør må være helt sentrale deler av rammeverket til en global klimaavtale. Det gjelder å få utviklingen inn i mer karbongjerrige spor uten å bremse den økonomiske veksten i utviklingsland. De trenger økonomisk vekst for å løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom. Det er imidlertid ikke noen automatikk i at veksten blir distribuert på en utjevnende måte mellom rike og fattige i et samfunn.

Atmosfæren er felles. Vi kan ikke fortsette med å fylle opp en urettferdig og uforsvarlig andel av atmosfæren med våre klimagassutslipp. Siden den industrielle revolusjon har de rike industrilandene stått for totalt to tredeler av CO2-utslippene — til tross for at vi utgjør kun 1 av 6 mennesker på jorden. De fattigste landene — som også utgjør om lag 1 av 6 av jordens befolkning — står for 6 prosent av dagens klimagassutslipp, inkludert avskoging (WDR 2010: 3). Med andre ord, den rike delen av verden har skapt klimaproblemet, som rammer først og hardest fattige nasjoner og folk.

Bønder på Afrikas horn, landsens innbyggere i Bangladesh og slumboere på tvers av hele det globale sør betaler prisen for vår velferd, feilslåtte energipolitikk og manglende lederskap.

Skal vi lykkes i de internasjonale klimaforhandlingene må tilliten mellom det globale nord og det globale sør styrkes. Rike land med USA i spissen må ta sitt historiske og moralske ansvar for klimaproblemet. Vi må handle i det globale fellesskapets interesse — og ikke bare ut fra kortsiktige nasjonale egeninteresser.

Vi må handle nå

Nordmenn er i nasjonal kollektiv sorg. Mediene er i unntakstilstand. Når de verste sjokkbølgene har lagt seg og vi igjen vender blikket fremover — mot høsten, mot valget, mot klimatoppmøtet i Sør-Afrika — da må vi vise vår solidaritet med dem som lider i andre verdensdeler.

Norske politikere bør gå i front for å få fremgang i klimaforhandlingene. Mediene bør i større grad fokusere på sammenhenger mellom klimaendringer og andre globale utfordringer som bekjempelse av fattigdom, vann- og matsikkerhet og energiforsyning. Alle bør vi bli mer bevisst vårt moralske ansvar for klimaproblemet i dag og i fremtiden.

Artikkelen ble først publisert i Bergens Tidende 4. august 2011.

Et demokratisk tilbakeslag, en innsnevring av ytringsrommet? Eller en sjanse til en ny start, en mer nyansert og opplysende debatt om klimaspørsmål? Nina Kristiansen sier hun er prinsipielt imot å lukke nettdebatter, men debattantenes opptreden ødela for et meningsfylt ordskifte.

— Det er ikke en bred debatt — det er ti stykker som krangler på et nivå som er uleselig for andre. Få deltar, og nye folk som kommer inn blir ekskludert. I praksis er det en liten, lukket klubb, sier hun til Vox Publica. Dette handler ikke om meningenes innhold, men om hvordan de mener det, legger hun til. Leserkommentarer til et nylig publisert debattinnlegg av Cicero-direktør Pål Prestrud gir et eksempel på nettdebatten redaktøren nå stopper.

Professor Helge Drange ved Bjerknessenteret i Bergen er en av de norske klimaforskerne som opptrer hyppigst i mediene. Han synes det er beklagelig at forskning.no stenger kommentarfeltet i klimasaker, men har også sympati for beslutningen.

— Det er både leit og beklagelig — og forståelig. I demokratiet ønsker man jo at alle skal kunne komme frem, innenfor rimelighetens grenser. Det er vel den grensen redaksjonen har funnet at man har gått ut over, sier Drange til Vox Publica.

Nettdebattene om klima på forskning.no har ikke gitt noe vitenskapelig balansert bilde av status i klimaforskningen — den har vært preget av “kunnskapsaversjon og kunnskapsignoranse,” legger han til.

Redaktør Kristiansens beslutning går inn i en mangeårig diskusjon om debattkulturen på nettet. Nettmedier har utviklet ulike verktøy for å heve nivået, som tvungen innlogging med fullt navn, redaksjonell fremhevelse av gode innlegg, leservurdering av innlegg og bidragsytere. Forskning.nos kommentarfunksjon er enkel, blant annet kan ikke deltakerne lage forgreninger av debatten. Man skal være tålmodig for å holde tråden i diskusjonene som går på kryss og tvers i kommentarfeltet.

Men forskning.no-redaktøren tror ikke at løsningen hadde ligget i et mer sofistikert kommentarsystem. Klimadebatten er et særtilfelle, framholder hun — debatten er konstruktiv og god under artikler om andre fagområder. Kristiansen utelukker ikke at nettdebatt om klima kan gjeninnføres på et senere tidspunkt.

Debattanter på forskning.no formulerer stadig en fundamental avstandtaken til den etablerte klimaforskningen. “Hypotesen om at CO2 er en hovedklimadriver er til nå ikke blitt bekreftet, snarere tvert i mot,” heter det i en av kommentarene til Kristiansens artikkel om å stenge nettdebatten. Én effekt av forskning.nos stenging kan bli en form for bekreftelse for de som er mest kritiske til klimaforskningens resultater — de kan lettere hevde at synspunktene deres ikke blir hørt. Helge Drange synes det vil være uheldig, men er samtidig svært skeptisk til om det kan lykkes å få til en balansert og strukturert klimadebatt på nett.

— Jeg tror det er ekstremt vanskelig. Jeg har gitt opp den debatten, egentlig. Det synes jeg er veldig leit å si, men det har jeg gjort. Grunnen er at det skal så lite til for å organisere seg og spre desinformasjon og ubalansert informasjon. Nettdebatten er utrolig sårbar for organisering, sier han.

Forskere bør konsentrere kreftene om å ytre seg på redaksjonell plass, i sakene som står “over” kommentarfeltet, mener Drange.

Viktige spørsmål drukner

Hvordan skal så forskere forholde seg til klimaskeptikere i offentlig debatt? Ellen Viste, doktorgradsstipendiat i meteorologi ved Universitetet i Bergen, mener alle i utgangspunktet bør få svar på spørsmålene sine.

— Men vi må kanskje ha lov til å spørre om det går en grense for hvor lenge man skal holde på med å besvare de samme spørsmålene. Forskere skal også ha tid til å forske. Det er en vanskelig balanse. Det finnes vel knapt noe mer skepsisfremmende enn om forskere blir oppfattet som unnfallende fordi de ikke vil svare på spørsmål og kritikk, sier Viste.

Forskere som Viste og Drange reagerer på at spørsmål det er bred konsensus om i forskermiljøene får stor plass og diskuteres i stor detalj, mens aktuelle og viktige debatter ikke tas i offentligheten.

— Avisinnlegg som er så detaljerte at innholdet kun er forståelig for debattantene, bidrar neppe til å drive verden videre. Når noe står på trykk, er det noe annet som ikke gjør det, sier Viste.

Vi risikerer at viktige spørsmål drukner i en svart-hvit debatt som er på siden av de faglige debattene, mener Drange.

— Debatten er hensatt til en annen tid og går på en helt annen banehalvdel enn der de store spørsmålene er, sier han.

Men også forskere kan ha interesse av polariserte debatter mellom klimaskeptikere og forskere, mener redaktøren i forskning.no. I et opphetet debattklima blir det enklere for forskere å forsvare at de melder seg ut av det offentlige ordskiftet. Eller de kan arrestere klimaskeptikerne istedenfor å ta kanskje ubehagelige diskusjoner om faglig uenighet og politiske valg basert på forskningsresultater.

— En god grunn til å diskutere faglig uenighet i det offentlige rom er at det skal brukes masse penger framover. Hvilke tiltak er viktigst, hvor skal pengene brukes? Det er store investeringer som skal foretas, sier Kristiansen.

På alle fagfelt er det koblinger mellom intern forskerdebatt og offentlig debatt. Det må det også bli mer av på klimafeltet — klimasaken må normaliseres, mener hun.

Still de vanskelige spørsmålene — også til forskerne

I kritikk av medienes klimadekning etterlyser forskere gjerne mer faglig kompetanse i redaksjonene. Men mye kan vinnes på å ta i bruk vanlige journalistiske metoder, mener Nina Kristiansen. Det betyr å stille kritiske spørsmål, og å sørge for balanse i utvalget av kilder. Balansepunktet må imidlertid søkes et annet sted enn den enkle oppstillingen av forskere på den ene siden og klimaskeptikere på den andre.

Helge Drange kaller dette “tyranniets balanse”, og etterlyser en mer kritisk holdning når “alternative” synspunkter presenteres i mediene. Han illustrerer med et eksempel:

— La oss si at en professor sier at “havet stiger ikke”. Som journalist ville jeg da umiddelbart stilt et kontrollspørsmål: Men hvordan kan dette henge sammen når temperaturen øker, breene smelter og grønlandsisen smelter? Må det ikke da være slik at havet stiger? Men de kontrollspørsmålene blir ikke stilt. Dermed kan man få frem tulleting som kan høres tilforlatelige ut, men som ikke henger sammen med virkeligheten. Journalister må ha en viss oversikt for å kunne stille slike spørsmål, sier Drange.

Journalister gjør også klokt i å stille de etablerte forskermiljøene de vanskelige spørsmålene, framholder Kristiansen.

— Mainstream klimaforskere er aldri ute og korrigerer overdrivelser i forhold til ulike modeller og scenarier. Når journalister for eksempel beskriver ekstremvær som klimaendringer, ser jeg lite korrigering fra forskere. Men forskere er raskt ute for å korrigere når klimaskeptikere ytrer seg, sier hun.

I begrunnelsen for å stenge nettdebatten skrev Kristiansen at forskning.no håper å “gjøre debatten både mer allmenngyldig, mer spennende og mer opplysende, både for fagfolk og alle andre.” Ellen Viste mener at klimadebatten må bli bredere og vektlegge andre spørsmål.

— Det farligste med dagens klimadebatt er, slik jeg ser det, at lekmannsdiskusjon om fysiske og kjemiske prinsipper overdøver diskusjonen om hvordan samfunnet skal håndtere klimaendringer. Heller ikke naturvitenskapene gir svar med to streker under bestandig, men de handler i det minste om et system av lover som vi mennesker ikke kan påvirke, men må nøye oss med å prøve å forstå. Selve naturen og samfunnet kan vi derimot påvirke, og jeg synes jeg det er utrolig at vi ikke heller bruker mer tid og spalteplass på å diskutere det. I klimaspørsmålet handler det både om å prøve å justere utslipp for å unngå de verste endringene, og om å håndtere de konsekvensene som uansett vil komme. Dette handler om fordelingen av energi og ressurser på jorden, sier hun.

Her er noen av spørsmålene Viste gjerne skulle se belyst i større grad:

• Hva er vi villige til å ofre?
• Hvem skal betale hvor mye, i hvilke generasjoner og i hvilke deler av verden?
• Hva er viktigst; hvor skal vi begynne?
• Hvor stor risiko er vi villige til å akseptere?
• Hvilket samfunn ønsker vi oss, og i hvor stor grad vil klimaendringer bringe oss nærmere eller lengre bort fra idealkloden?

— Svarene handler om personlige verdivalg, som vi alle er fullt berettiget til å mene noe om. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette, spør Viste.