Et demokratisk tilbakeslag, en innsnevring av ytringsrommet? Eller en sjanse til en ny start, en mer nyansert og opplysende debatt om klimaspørsmål? Nina Kristiansen sier hun er prinsipielt imot å lukke nettdebatter, men debattantenes opptreden ødela for et meningsfylt ordskifte.

— Det er ikke en bred debatt — det er ti stykker som krangler på et nivå som er uleselig for andre. Få deltar, og nye folk som kommer inn blir ekskludert. I praksis er det en liten, lukket klubb, sier hun til Vox Publica. Dette handler ikke om meningenes innhold, men om hvordan de mener det, legger hun til. Leserkommentarer til et nylig publisert debattinnlegg av Cicero-direktør Pål Prestrud gir et eksempel på nettdebatten redaktøren nå stopper.

Professor Helge Drange ved Bjerknessenteret i Bergen er en av de norske klimaforskerne som opptrer hyppigst i mediene. Han synes det er beklagelig at forskning.no stenger kommentarfeltet i klimasaker, men har også sympati for beslutningen.

— Det er både leit og beklagelig — og forståelig. I demokratiet ønsker man jo at alle skal kunne komme frem, innenfor rimelighetens grenser. Det er vel den grensen redaksjonen har funnet at man har gått ut over, sier Drange til Vox Publica.

Nettdebattene om klima på forskning.no har ikke gitt noe vitenskapelig balansert bilde av status i klimaforskningen — den har vært preget av “kunnskapsaversjon og kunnskapsignoranse,” legger han til.

Redaktør Kristiansens beslutning går inn i en mangeårig diskusjon om debattkulturen på nettet. Nettmedier har utviklet ulike verktøy for å heve nivået, som tvungen innlogging med fullt navn, redaksjonell fremhevelse av gode innlegg, leservurdering av innlegg og bidragsytere. Forskning.nos kommentarfunksjon er enkel, blant annet kan ikke deltakerne lage forgreninger av debatten. Man skal være tålmodig for å holde tråden i diskusjonene som går på kryss og tvers i kommentarfeltet.

Men forskning.no-redaktøren tror ikke at løsningen hadde ligget i et mer sofistikert kommentarsystem. Klimadebatten er et særtilfelle, framholder hun — debatten er konstruktiv og god under artikler om andre fagområder. Kristiansen utelukker ikke at nettdebatt om klima kan gjeninnføres på et senere tidspunkt.

Debattanter på forskning.no formulerer stadig en fundamental avstandtaken til den etablerte klimaforskningen. “Hypotesen om at CO2 er en hovedklimadriver er til nå ikke blitt bekreftet, snarere tvert i mot,” heter det i en av kommentarene til Kristiansens artikkel om å stenge nettdebatten. Én effekt av forskning.nos stenging kan bli en form for bekreftelse for de som er mest kritiske til klimaforskningens resultater — de kan lettere hevde at synspunktene deres ikke blir hørt. Helge Drange synes det vil være uheldig, men er samtidig svært skeptisk til om det kan lykkes å få til en balansert og strukturert klimadebatt på nett.

— Jeg tror det er ekstremt vanskelig. Jeg har gitt opp den debatten, egentlig. Det synes jeg er veldig leit å si, men det har jeg gjort. Grunnen er at det skal så lite til for å organisere seg og spre desinformasjon og ubalansert informasjon. Nettdebatten er utrolig sårbar for organisering, sier han.

Forskere bør konsentrere kreftene om å ytre seg på redaksjonell plass, i sakene som står “over” kommentarfeltet, mener Drange.

Viktige spørsmål drukner

Hvordan skal så forskere forholde seg til klimaskeptikere i offentlig debatt? Ellen Viste, doktorgradsstipendiat i meteorologi ved Universitetet i Bergen, mener alle i utgangspunktet bør få svar på spørsmålene sine.

— Men vi må kanskje ha lov til å spørre om det går en grense for hvor lenge man skal holde på med å besvare de samme spørsmålene. Forskere skal også ha tid til å forske. Det er en vanskelig balanse. Det finnes vel knapt noe mer skepsisfremmende enn om forskere blir oppfattet som unnfallende fordi de ikke vil svare på spørsmål og kritikk, sier Viste.

Forskere som Viste og Drange reagerer på at spørsmål det er bred konsensus om i forskermiljøene får stor plass og diskuteres i stor detalj, mens aktuelle og viktige debatter ikke tas i offentligheten.

— Avisinnlegg som er så detaljerte at innholdet kun er forståelig for debattantene, bidrar neppe til å drive verden videre. Når noe står på trykk, er det noe annet som ikke gjør det, sier Viste.

Vi risikerer at viktige spørsmål drukner i en svart-hvit debatt som er på siden av de faglige debattene, mener Drange.

— Debatten er hensatt til en annen tid og går på en helt annen banehalvdel enn der de store spørsmålene er, sier han.

Men også forskere kan ha interesse av polariserte debatter mellom klimaskeptikere og forskere, mener redaktøren i forskning.no. I et opphetet debattklima blir det enklere for forskere å forsvare at de melder seg ut av det offentlige ordskiftet. Eller de kan arrestere klimaskeptikerne istedenfor å ta kanskje ubehagelige diskusjoner om faglig uenighet og politiske valg basert på forskningsresultater.

— En god grunn til å diskutere faglig uenighet i det offentlige rom er at det skal brukes masse penger framover. Hvilke tiltak er viktigst, hvor skal pengene brukes? Det er store investeringer som skal foretas, sier Kristiansen.

På alle fagfelt er det koblinger mellom intern forskerdebatt og offentlig debatt. Det må det også bli mer av på klimafeltet — klimasaken må normaliseres, mener hun.

Still de vanskelige spørsmålene — også til forskerne

I kritikk av medienes klimadekning etterlyser forskere gjerne mer faglig kompetanse i redaksjonene. Men mye kan vinnes på å ta i bruk vanlige journalistiske metoder, mener Nina Kristiansen. Det betyr å stille kritiske spørsmål, og å sørge for balanse i utvalget av kilder. Balansepunktet må imidlertid søkes et annet sted enn den enkle oppstillingen av forskere på den ene siden og klimaskeptikere på den andre.

Helge Drange kaller dette “tyranniets balanse”, og etterlyser en mer kritisk holdning når “alternative” synspunkter presenteres i mediene. Han illustrerer med et eksempel:

— La oss si at en professor sier at “havet stiger ikke”. Som journalist ville jeg da umiddelbart stilt et kontrollspørsmål: Men hvordan kan dette henge sammen når temperaturen øker, breene smelter og grønlandsisen smelter? Må det ikke da være slik at havet stiger? Men de kontrollspørsmålene blir ikke stilt. Dermed kan man få frem tulleting som kan høres tilforlatelige ut, men som ikke henger sammen med virkeligheten. Journalister må ha en viss oversikt for å kunne stille slike spørsmål, sier Drange.

Journalister gjør også klokt i å stille de etablerte forskermiljøene de vanskelige spørsmålene, framholder Kristiansen.

— Mainstream klimaforskere er aldri ute og korrigerer overdrivelser i forhold til ulike modeller og scenarier. Når journalister for eksempel beskriver ekstremvær som klimaendringer, ser jeg lite korrigering fra forskere. Men forskere er raskt ute for å korrigere når klimaskeptikere ytrer seg, sier hun.

I begrunnelsen for å stenge nettdebatten skrev Kristiansen at forskning.no håper å “gjøre debatten både mer allmenngyldig, mer spennende og mer opplysende, både for fagfolk og alle andre.” Ellen Viste mener at klimadebatten må bli bredere og vektlegge andre spørsmål.

— Det farligste med dagens klimadebatt er, slik jeg ser det, at lekmannsdiskusjon om fysiske og kjemiske prinsipper overdøver diskusjonen om hvordan samfunnet skal håndtere klimaendringer. Heller ikke naturvitenskapene gir svar med to streker under bestandig, men de handler i det minste om et system av lover som vi mennesker ikke kan påvirke, men må nøye oss med å prøve å forstå. Selve naturen og samfunnet kan vi derimot påvirke, og jeg synes jeg det er utrolig at vi ikke heller bruker mer tid og spalteplass på å diskutere det. I klimaspørsmålet handler det både om å prøve å justere utslipp for å unngå de verste endringene, og om å håndtere de konsekvensene som uansett vil komme. Dette handler om fordelingen av energi og ressurser på jorden, sier hun.

Her er noen av spørsmålene Viste gjerne skulle se belyst i større grad:

• Hva er vi villige til å ofre?
• Hvem skal betale hvor mye, i hvilke generasjoner og i hvilke deler av verden?
• Hva er viktigst; hvor skal vi begynne?
• Hvor stor risiko er vi villige til å akseptere?
• Hvilket samfunn ønsker vi oss, og i hvor stor grad vil klimaendringer bringe oss nærmere eller lengre bort fra idealkloden?

— Svarene handler om personlige verdivalg, som vi alle er fullt berettiget til å mene noe om. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette, spør Viste.

Gleden som kommer til uttrykk gjennom norske avisoverskrifter når oljeprisen går i været og hver ekstra dollar omsettes til nye milliarder på oljefondet, er speilvendt i landene som er avhengige av å importere dette smørende stoffet. Der gir høye oljepriser svekket handelsbalanse, redusert vekst — og gjør det også vanskeligere å øke energiskattene, slik klima- og miljøhensyn tilsier at er fornuftig. En oljepris på 60 dollar gjør det lettere å legge på avgifter enn når prisen nærmer seg 120 dollar. Med høyere priser øker pengestrømmen fra konsumentlandene til produsentlandene — til Norges, Saudi-Arabias og Venezuelas gunst, mens de fleste EU-landenes økonomier ville hatt glede av et regime som kombinerte lavere oljepriser med økte skatter.

Netto import av energi (import minus eksport) i europeiske land i 2008, målt i tusen tonn oljeekvivalenter. Klikk på bildet for å se flere visualiserte data om energi i Europa.

En smilende Sigbjørn Johnsen som gleder seg over økte inntekter til staten, mer “peeng på bok”, er en av stereotypiene i den norske energi-journalistikken. Vi er glade for det, alle sammen. Derfor blir spranget til våre oljeimporterende naboland ganske stort når den politiske språkbruken utvikles — og journalistikken refererer og analyserer jo selvsagt i første rekke den hjemlige politiske agenda.

Mens den norske regjeringen er opptatt av å dyrke samarbeidet med Russland med sikte på å skape et felles petroleumseventyr i Barentshavet, utvikler for eksempel danske og britiske politikere en talemåte omkring energifeltet som går i et annet toneleie. Britenes klima- og energiminister Chris Huhne og hans danske kollega, Lykke Friis, avga i vinter en felles uttalelse som begynner på denne måten:

Denmark and the UK are in agreement that our future prosperity depends on stimulating green growth, and getting off the oil hook.

Språkbruken er relativt sterk — det er vanskelig å tenke seg at Norges nye energiminister skulle ha skrevet under på en tilsvarende formulering sammen med kollegene fra Danmark og Storbritannia, land som i likhet med Norge har nytt godt av Nordsjøens sorte gull. “Framtiden ligger i å bore og hente opp mer hydrokarboner,” lød Ola Borten Moes “tiltredelseserklæring”.

De ganske offensive formuleringene Huhne og Friis bruker, er ikke noe særsyn i Europa. Å snakke om overgangen fra den fossile til fornybare tidsalder med positive og optimistiske fortegn, er tvert imot en del av det faste repertoaret hos tyske, britiske og danske politikere. Når budskapet gjentas, formes naturligvis både opinionen og offentlighetens bilde av virkeligheten.

Norge blir dermed også et annerledesland i omtalen av de store energirelaterte spørsmål i vår tid. Våre naboland bygger en fortelling om at fremtiden ligger i det fornybare og at fremtidig velstand og lederskap skal bygges langs veien ut av oljealderen. Også den amerikanske presidenten, Barack Obama, uttrykker seg i slike baner når han omtaler energispørsmål. Her i landet er det knapt noen blant de ledende politikerne som formulerer seg på en slik måte.

Å se nærmere på mediedekningen av energispørsmål i ulike land, ut fra landenes ståsted og energisektorenes økonomiske betydning, burde være en interessant øvelse både for medievitere og andre som studerer politikk og opinionsdannelse. Kjernekraftmotstanden i Tyskland ble påskyndet av Fukushima, mens franskmennene ser ut til å være immune. I forhold til omtalen av fossilindustrienes betydning og rolle, kunne en komparativ analyse av Norge målt mot de andre Nordsjø-landene vært svært interessant. Inntrykkene man får ved å følge mediebildet i ulike land gir en pekepinn, men mer systematiske studier vil helt sikkert gi nyttig innsikt.

I klimasammenheng legger norske politikere svært stor vekt på FN-sporet. Det er en naturlig følge av norsk utenrikspolitisk tradisjon. Klimaforhandlingene i FN-regi dekkes detaljert og grundig i norske medier. Ganske store redaksjonelle ressurser brukes på å følge disse møtene, enten de foregår i våre geografiske nærområder som i København, eller på mer eksotiske destinasjoner som i Cancun, eller som til høsten, i Durban. Den sterke vekten den norske regjeringen legger på FN-forhandlingene, gjenspeiles i mediedekningen. Norge spiller en viktigere rolle i denne settingen enn vårt folketall og almene innflytelse skulle tilsi, og det er rom for et aktivt diplomati der stort sjekkhefte — som alltid — er en fordel. Dette skaper grunnlag for gode historier i mediene om sterk norsk innsats for gode løsninger, enten det handler om regnskog eller systemer for pengeoverføringer fra nord til sør.

Når det står stille i FN-forhandlingene, som det i praksis gjør for tiden, er det en tendens til å tro at energiomstillingen står stille, den også. Men trått føre i FN-sporet betyr ikke at det er slutt på utviklingen av fossilfrie energibærere. Tvert imot vokser vind- og solenergi, med kineserne i førersetet, med svært rask takt. Utviklingen av de fornybare industriene reflekteres imidlertid i ganske liten grad i de toneangivende norske mediene — med finanspressens dekning av REC-kursen som et unntak.

De store strukturelle spørsmål, for eksempel om konkurransen mellom fornybar og fossil energi i det fremtidige europeiske energilandskapet, vies lite oppmerksomhet. Man tenderer til å overse at ønsket om styrket energisikkerhet og mindre importavhengighet er like sterke drivere for en omstilling av energiforsyningen som klimaet.

Gassens rolle i det fremtidige europeiske energisystemet illustrerer kjernen i dette. Det er ikke plass til mye urenset gasskraft i Tyskland eller Storbritannias kraftsystem et par tiår frem i tid — dersom klimamålene skal nås. Det hjelper ikke om Norge — som selger — synes gass er et utmerket alternativ til kull, dersom kjøperne viser seg å si nei takk til begge deler. Det er i den retningen politikken både i London og Berlin peker. Risikoen for Norge er naturligvis at man satser for mye — og for lenge — på det fossile, mens man lukker øynene for dimensjonene som endringene i det europeiske energifeltet representerer.

Statoil har skjønt hva som står på spill. I vinter har selskapet kjørt en omfattende markedsføringskampanje for naturgass i viktige internasjonale medier. Store annonsebudsjetter er brukt for å fremme gassens rolle i et fremtidig energilandskap. Kampanjen har ikke hatt direkte brodd mot fornybare og fossilfrie energikilder, men går man til rapporten som danner faktagrunnlaget bak markedsføringskampanjen, er det et interessant bilde som avtegner seg: Jo mer EU-landene investerer i fornybar energi i tiårene fremover, jo mindre gass og andre fossile energibærere vil det trenges.

Statoil pusher gass på kontinentet, her annonse i Die Zeits nettutgave.

Annonsekampanjen inngår i et omfattende lobbyarbeid fra Statoils side. Selskapet forsøker også å påvirke myndighetene i Brussel, London og Berlin til å satse på gass. Det handler om svært store penger.

En interessant sak å se nærmere på for både samfunnsvitere og journalister?

MediaClimate, et nettverk av forskere fra 19 land der jeg er en av koordinatorene, tar for seg dette spørsmålet i en ny bok. Materialet som er studert er dekningen av Bali og København i to aviser i hvert land (noe færre fra Bali-møtet) — i noen land også en TV-kanal og bloggvirksomhet.

Studien viser hvordan en ny verdensorden vokser fram, med nye ledere — og nye klimasyndere. Den viser også at dekningen er manns- og politikerdominert, og fortsatt langt mindre globalt orientert enn sitt tema.

Klimadekningen i tre uker før, under og etter toppmøtene handler ikke bare om det som skjer i og rundt forhandlingslokalene. I en del tilfeller ser vi hvordan toppmøter blir sporer til journalistisk satsing ved at redaksjonene prioriterer artikkelserier om hvordan klimaet oppleves i ulike verdenshjørner, eller skriver om hva som skjer på hjemmebane for å forebygge skadevirkninger.

Nye syndere

I den delen av pressematerialet som omhandler toppmøtene ser vi et skifte fra Bali til København. USA framstår fremdeles som den største klimasynderen i mye materiale fra Bali, ikke minst fra landene i det ”globale Sør”. Imidlertid seiler de framvoksende stormaktene Kina og India opp på siden av USA, om ikke forbi, i København-dekningen. Men ståsted og kontekst er viktig: dette skjer mer i aviser med hjemstavn i ”Vesten” enn i resten av verden. Her er det til gjengjeld tydelig. Videre framstiller pressen i de fleste land en ”ny verdensorden” der land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og delvis Russland er sterke maktfaktorer som USA må ta hensyn til, mens EU og utviklingsland flest ble mer oversett.

Nasjonale politiske aktører er gruppen aktører som opptrer oftest i dekningen totalt sett (se figur). 38 prosent av sakene hadde med en kilde fra denne gruppen, mens det sivile samfunn (frivillige organisasjoner, aktivister) var representert i 28 prosent av sakene (last ned tallene bak figuren, xls-format).

Klikk for større versjon (ill: Håvard Legreid)

Volumet i dekningen varierer betydelig mellom nettverkets deltakerland. De to russiske avisene har svært liten dekning av begge toppmøtene, mens en ser variasjoner andre steder ut fra nivået på nasjonale begivenheter, som for eksempel at valget i Chile foregikk parallelt med København-toppmøtet.

På den annen side er det også stor variasjon mellom volumet i land som i dag er sårbare for klimaendringer, eksempelvis Bangladesh og Egypt. I Bangladesh er dekningen omfattende og virker høyt prioritert, mens den i Egypt er liten. Her er medienes oppmerksomhet mer konsentrert om fattigdom og andre spørsmål, mens Bangladesh (sammen med småstater i Stillehavet) er blitt et slags ikon for framtidens klimatiske skrekkscenarier: Hva om 30 millioner bengalere må flykte fra stigende hav?

Mannsdomene

At naturvitenskapelig forskning — om klima og andre beslektede spørsmål — er mannsdominert, er gammelt nytt. Men av registrerte kilder i de 38 avisenes dekning av København-toppmøtet, er bare 14 prosent av stemmene forskere. Den lave andelen forskere kan forklares med at COP15 var politiske forhandlinger. På den annen side var et meget høyt antall klimaforskere til stede og tilgjengelige i København — men de ble altså i forholdsvis liten grad brukt direkte av journalistene. På tross av dette relative fraværet, finner vi at klimaendringer er menns område: Bare 12 prosent av alle dem som får uttale seg i vårt pressemateriale, er kvinner. Kvinner som må gå stadig lengre for å hente vann, kvinner som skal holde husholdningene sammen i økende ekstremvær, og kvinnelige aktivister og politiske ledere, ser ikke ut til å nå fram til journalistene i perioden som omslutter et toppmøte.

Resultatene varierer mellom landene; Finland er best med 29 prosent kvinner, mens Norge ligger midt i laget med sine 19 prosent.

På den annen side gir de nordiske avisene (Danmark, Finland, Norge og Sverige) større plass til stemmer fra det sivile samfunn (NGO-er og grasrotaktivister) enn de fleste andre, med unntak av Bangladesh. Det kan henge sammen med den nordiske sosialdemokratiske tradisjonen med mindre ulikheter mellom topp og bunn i samfunnet — og med den sterke rollen de frivillige organisasjonene spiller i samfunnene våre. Men variasjonen kan også skyldes tilgangen på journalistiske ressurser; mange grasrotaktivister reiste til København — og de som hadde få eller ingen journalister til stede, prioriterte disse mindre.

Et påfallende trekk ved dekningen er den lave andelen kilder fra næringslivet. Bare 5 prosent av alle stemmene som blir sitert er fra denne sektoren. En mulig forklaring er at disse aktørene profilerer seg gjennom lobbyvirksomhet overfor politikerne – og at disse så målbærer i alle fall en del av deres interesser.

Nyheter fra nær og fjern

Paradoksalt nok ser vi også hvordan avisene fra de såkalte i‑landene har svært få stemmer fra landene i resten av verden, mens avisene fra denne ”resten” har en mer balansert kildebruk. Paradoksalt fordi færre journalistiske ressurser og større avhengighet av de internasjonale byråenes toppmøtedekning, gir en jevnere fordeling av røster fra ”Sør” og ”Nord” — selv om avisene fra ”Sør-landene” naturlig nok har en viss overvekt av stemmer fra utviklingsland.

Men den nasjonale pressen utnytter bare i svært varierende grad toppmøtene til å bli mer transnasjonalt orientert. Dekningen er i varierende grad domestisert, det vil si at de nasjonale stemmene blir nokså dominerende i det enkelte landets aviser i de ukene toppmøtene varer.

Pressen, som har tilgang til kilder fra 192 land, velger oftest å fokusere mye på egne politikere og aktivister. I den norske dekningen — Aftenposten og VG — er dette tydelig. Bali-dekningen hadde Norge på topp i andel nasjonale stemmer, mens landet kom høyt (4. plass) også under København-toppmøtet.

De såkalte klimaskeptikerne — såkalte fordi skepsis er en organisk del av enhver forskning — fikk svært liten plass i dekningen av Bali-toppmøtet. To år seinere ble stemmene deres til en viss grad hørt, ikke minst grunnet ”Climategate”-avsløringen. Men det ser ut som de plasserer seg mest i meningssjangrene: leserbrev og kronikker — og i mindre grad blir oppsøkt av journalistene.

Pessimisme

Toppmøtejournalistikk vil naturligvis være mye konsentrert om det politiske spillet i møterommene, og i varierende grad om aktivismen rundt. På den annen side ser vi at dekningen før og rundt toppmøtet forteller andre mer generelle historier, ikke minst i featuresjangeren. Eksempler fra en rekke land viser at her blir journalistikken mer grenseoverskridende når den skal beskrive klimakonsekvensene for vanlige mennesker på kloden vår. Et eksempel er A‑magasinets ”Værsyk klode” fra 4. desember 2009.

Leder- og/eller kommentarartikler fra mediene i de 19 landene oppsummerer i stor grad toppmøtet i København med negativt fortegn, og en del av skylden ble lagt på det danske vertskapet og på FNs svake lederrolle. Unntak er spesielt avisene i Kina og USA, der disse landenes lederskap får æren for at det ble et slags minimum av enighet.

Alt i alt kan vi si at dekningen av møtene speiler verdikamper i det journalistiske feltet, mellom ressurskrevende og kritisk-undersøkende retninger på den ene siden og mer kommersielt drevne retninger. Den første ser vi for eksempel representert via avsløringer av nasjonal dobbeltmoral (fin tale, dårlig praksis), den andre via kjendiser (her kommer Arnold Schwarzenegger!) eller lettvint, ukritisk dekning av egne politikere.

Om forskernettverket
MediaClimate-nettverket dekker følgende land: Australia, Bangladesh, Brasil, Canada, Chile, Danmark, Egypt, El Salvador, Finland, Tyskland, Indonesia, Israel, Kina, Norge, Pakistan, Russland, Sverige, Sør-Afrika og USA. Nesten alle forskerne undersøker dekningen i sine egne land.

Koordinatorer for nettverket er Risto Kunelius fra Universitetet i Tampere og Elisabeth Eide, Høgskolen i Oslo/Universitetet i Bergen.

Bakgrunnsmateriale

• Last ned bakgrunnsmateriale: Alle land/medier som er med i undersøkelsen, antall artikler mm. (xls-format).
• Last ned tallene bak figuren i artikkelen (xls-format).

Conclusion

The conclusion is that although there are some significant differences, The Daily Mail and The Daily Telegraph deal with the issue global climate change rather similarly, and that both are rather sceptical.

The Telegraph’s coverage seems more sceptical towards the existence of climate change than the Mail’s, although it is the case for both that the proportion of sceptical articles is larger than the proportion of scientists that are so. This must be seen in connection both with target group and political allegiance. The Telegraph has an enquiring approach, supposedly because that is the way it wishes to sell itself. The Mail’s tendency to exaggerate may also partly be explained with the newspaper’s general journalism.

Both newspapers take the individual British citizen’s point of view in matters like tax increases, because this is coherent with the reader’s opinions and interests. However, this is to a greater extent the case in the Mail than in the Telegraph, possibly due to different target groups and newspaper categories. Another significant observation is that especially the Mail focuses largely on celebrities, presumably due to news values, the newspaper category and, to a certain extent, cultural aspects.

These findings have been shown likely to be the result of conscious journalism and intentional editorial decisions. Since the essay only considers two newspapers over a limited time-period, generalizing the findings to apply to all conservative broadsheet and tabloid newspapers is inappropriate. Nevertheless, the investigation serves as an indicator of British newspapers’ coverage of climate change.

Oppgaven er en undersøkelse av hvordan de to konservative britiske avisene The Daily Mail og The Daily Telegraph behandler spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer. Avisene er tydelig skeptiske til oppfatningen om at klimaendringer kan være forårsaket av mennesker. Fordi avisene tar stilling til dette spørsmålet ut fra hvordan de mener at leserkretsen vurderer saken, blir dette en oppgave om hvordan selvsensur kan innsnevre meningsdannelsen i pressen i kontroversielle spørsmål – fordi avisene ikke tar sjansen på å komme på kant med sine lesere. Det gjør oppgaven interessant i et ytringsfrihetsperspektiv.

Andrepremien gikk til Ida Bang Strand fra Ringerike videregående skole med arbeidet “Dekningen av de fordømtes krig — en analyse av russiske journalisters ytringsfrihet i Tsjetsjenia.” Om dette uttaler juryen:

Kandidaten har studert russiske journalisters ytringsfrihet i Tsjetsjenia. Oppgaven bygger på et bredt innsamlet materiale fra en rekke kilder, som menneskerettighetsorganisasjoner, rapporter, bøkene til Anna Politkovskaja og så videre. Det er blitt en grundig oppgave som går rett inn i et klassisk ytringsfrihetstema: pressefrihetens vilkår i krig. Journalistene risikerer sine egne liv under utøvelsen av sitt yrke under slike forhold. Oppgaven viser tydelig at ytringsfrihetsspørsmål i sin ytterste konsekvens kan dreie seg om liv eller død for de impliserte.

Prisutdeler Liv Bliksrud sammen med vinnerne (fra venstre): Kjersti S. Herberg, Ida Bang Strand og Ulla Svalheim (foto: Andreas B. Johansen)

Tredjepremien ble tildelt Ulla Svalheim fra Tvedestrand videregående skole for arbeidet “Samfunnet gjenspeila i barne-TV?” Juryens uttalelse:

Kandidaten har her valgt et høyst originalt tema: julekalendrene som sendes i barne-TV i løpet av adventstiden – belyst gjennom spørsmål om selvsensur og ytringsfrihet. Oppgaven foretar en inngående analyse av ”Jul i svingen” og ”Jul i Blåfjell”. Svalheim har en god observasjonsevne og gjør skarpe og modige analyser av fjernsynets julekalendre. Hun finner at julekalendrene blir politisk korrekte i den forstand at de nedtoner at den norske julefeiringen bygger på en kristen tradisjon – slik at de blir utydelige og uklare i sin formidling av adventstid og julefeiring — ikke minst i sitt møte med våre nye landsmenn med bakgrunn fra andre kulturer.

Førsteprisen er på 10.000 kroner, 2. prisen 7.000 kroner, mens 3. prisvinneren får 5.000 kroner. I tillegg blir alle tre vinnere invitert på reise til Strasbourg med besøk i Europaparlamentet og Menneskerettighetsdomstolen.

I juryen satt forsker Eldrid Mageli, Historisk institutt, Universitetet i Oslo, cand. philol. Ingrid Haug, Institutt for britiske og amerikanske studier, Universitetet i Oslo, førstelektor Ellen K. Henriksen, Fysisk institutt, Univ. i Oslo, forsker og doktor i medievitenskap Henrik Bastiansen, Høgskolen i Volda, og professor Trond Schumacher (leder), Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Juryen har også pekt ut prisvinnerne i de øvrige konkurransene for unge forskere.