Først og fremst blir man nødt til å se på de ulike utfordringene. Norske journalister føler seg begrenset av journalistiske normer slik som objektivitet. De fleste føler at de ikke selv kan komme med handlingsalternativer, det etterlater de stort sett til sine kilder og til ekspertisen.

I tillegg til dette har forskerne og journalister ulike syn på hvor mye personlig engasjement i klimadebatten det er greit å vise. Journalister er stort sett enige om at deres egen stemme ikke skal skinne gjennom, men at de gjennom valg av kilder og tema kan peke på hva redaksjonen vektlegger, og hva de mener om alvoret i klimaendringene. I motsetning til dette har flere forskere en tydelig «egen stemme».

En av hovedutfordringene til både forskere og journalister er «klimatrøtthet», at befolkningen blir «trøtt» av klimajournalistikk. En løsning på dette kan være å dempe katastrofevinkelen i mediedekningen, uten at det går utover alvoret i FN-rapportene.

Forskningen vår, som nylig er publisert, viser at løsningsorientert klimajournalistikk er viktig, hvor man fokuserer mindre på dommedagsretorikk og de negative sidene ved klimaendringene, og heller fokuserer på de gode historiene. Tradisjonelt er mediefortellingene ofte ute etter skurker eller offer, og på klimafeltet kan det være nok konflikter og triste historier å hente.

Vi ser allerede gode eksempler. BT har hatt gode artikler om bedrifter og privatpersoner som tør å ta i bruk solceller i regnbyen Bergen, og om skipsfart som vil bli grønnere. Vårt inntrykk er dessuten at mediene generelt dekker klimaendringer mer enn før.

Et tips til journalistene kan være at man må rette fokuset på veien ut av uføret, på dem som har gode løsninger, de som gjør viktige endringer i en bærekraftig retning. Også på dem som lever klimasmart og har endret livsstilen sin for å minke karbonavtrykket.

En siste utfordring vi møter, er den økonomiske krisen i mange redaksjoner. Dette har resultert i mangel på spesialiserte klimajournalister. Klimarapporter er krevende å sette seg inn i for journalister som ikke har vært borti temaet tidligere. Heldigvis finnes det en håndfull svært kompetente journalister som har dekket temaene i flere årtier, og som gjør en svært god jobb.

Tilbake til spørsmålet: Hva kan vi gjøre i jakten på bedre klimajournalistikk? Vi ser at det er viktig at klimaforskere får medietrening, og blir mer imøtekommende overfor journalister. Forskere har også fått formidlingspriser for sitt utrettelige arbeid med å kommunisere komplisert klimakunnskap. Slike forskere ønsker vi flere av!

I tillegg til dette ser vi at FNs klimapanel bør forbedre sin lesbarhet, ettersom det kan være vanskelig å forstå språket i rapportene. Klimapanelet har gjort mye for å kommunisere hovedkonklusjonene, men når ikke helt frem. Det er synd.

Det er likevel grunn til optimisme, men det gjenstår en del før vi som lesere og medieforbrukere forstår alvoret. Da må de gode historiene, om løsningene og tilpasning til et endret klima komme tydeligere frem. Den neste klimarapporten fra FNs klimapanel kommer i 2022. Forhåpentlig har alvoret da begynt å synke inn, både hos politikere, publikum og ikke minst hos medieprodusentene.

Helene Muri, forsker ved NTNU, innledet om disse temaene på et debattmøte i regi av Forum for vitenskap og demokrati i Bergen 24. mai 2018. Hun har i år publisert forskningsarbeider blant annet om konsekvensene av å skygge for solen ved å slippe aerosoler opp i atmosfæren og gjøre skyer over havene hvitere.

Muri har sin doktorgrad i atmosfærisk, oseanografisk og planetarisk fysikk fra Oxford University.

Kommentar: Helge Drange, professor ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen.
Møteleder: Ingjald Pilskog

I en nylig utkommet bok drøfter Ingerid S. Straume hvorfor så mange snakker om klimaendringer, men ikke gjør det som kreves. Hun belyser problemet i full bredde, og inviterer alle fag og disipliner, særlig ‘utdannere’ på alle nivåer, til å være med på en gjennomtenkning av sin egen rolle.

Straume hevder at det er mulig å finne en vei videre – men ikke ved å insistere på politisk nøytralitet.

Straume innledet på møte i Forum for vitenskap og demokrati i Bergen 28. november 2017.

Tittelspørsmålet produserer en umiddelbar følelse av avmakt hos meg, en følelse jeg deler med folk flest i Norge. Kari Marie Nordgaard (2011) fant ut at samtaler om global oppvarming med folk flest, normalt er over på under et minutt. I Nordgaards “Bygdaby” på Vestlandet, ristet folk på hodet, ga uttrykk for sin oppriktige bekymring, og så døde samtalen hen. Det var ikke mer å si. Folk flest er ikke klimaskeptikere (det er i regjeringen vi finner slike i dag). De er, med Nordgaards begrep, konsekvensfornektere. De ser ikke hvordan klimakrisen henger sammen med deres liv. Selv om vi resirkulerer, eller tar individuelle valg om å spise mindre kjøtt, så forstår de fleste som forstår klimakrisens ABC, at dette ikke er nok.

Alternative fakta: Donald Trumps berømte tweet fra 2012 hvor han hevder at global oppvarming ble “funnet opp” av kineserne for å skade USAs næringsliv. (foto: Twitter)

Jeg har heldigvis roller der jeg ikke føler meg like maktesløs. Jeg har satt i gang kurs i Climate Change Journalism – Ideas and Transformations på Høgskolen i Oslo og Akershus. Der prøver vi å utdanne journalister som kan bidra som gode generalister for den offentlige samtalen, og der berører vi også “konstruktiv journalistikk” som er litt i vinden om dagen. Jeg er dessuten nestleder i Concerned Scientists Norway, sitter i fellesutvalget for Klimavalgalliansen og har skrevet og redigert bøker som tar til orde for 100 000 klimajobber som forutsetning for å bremse norsk oljeutvinning (Ytterstad 2013, 2015). Jeg er stolt over å ha bidratt til Broen til framtiden, folkets klimakonferanse som utvikler “klimaløsninger nedenfra”.

Men som medieforsker, i mitt daglige liv, og her jeg sitter og skriver denne artikkelen, er det likevel avmaktsfølelsen som dominerer. Jeg befinner meg i Otavalo, en by i Ecuador. I en uke skal jeg undervise masterstudenter i kommunikasjon fra tre urbefolkningsuniversiteter om “den skriftlige presse”. Jeg bor på hostell Curinan, som betyr “gullveien”, ifølge hotelleier Jose. Her måtte man forbi hvis man skulle jakte gull på inkaenes tid. Ikke så langt herfra, i regnskogen, jaktes det på mer olje. Den mest leste artikkelen på nett i 2013 i Norge var skrevet av Aftenposten Ole Mathismoen. Med den usexy tittelen “En fryktelig trist nyhet” fortalte han historien om hvordan nasjonalparken Yasuni ødelegges av nåtidens conquistadores. Bestefaren til Jose ble 95 år, uten noensinne å ha vært på sykehus, takket være bladene fra skogen i Ecuador.

På VG nett i morges leser jeg at “klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes”. “Jeg er pessimist. Jeg tror ikke vi kommer til å stanse global oppvarming før utviklingen blir stygg og fæl, sier norsk klimaforsknings grand old man Knut Halvor Alfsen (64).”

Med et slikt dystert bakteppe: Hva i all verden har medieforskningen, som fagfelt og “laug”, å komme med av konstruktive innspill?

Forståelse gjennom metaforer, diskurser og normer

Det primære forskningsobjektet for medieforskere, er mediene selv. Selv om vi utvider feltet til å forske på kommunikasjon eller innsnevrer til journalistikk er det ikke kartleggingen av naturens tålegrenser som står i sentrum for vår disiplinære erkjennelsesinteresse. Vi er mer opptatt av tilstedeværelsen eller fraværet av menneskelig eller samfunnsmessig forståelse av den globale oppvarmingen, og sender derfor studentene våre ut på jakt etter fortolkningsrammer og diskurser, eller begge deler.

Og la det være sagt med en gang: det fins mye god og betydningsfull medieforskning om klima. Lakoff og Johnsons Metaphors we live by (1974), er en av medievitenskapens kanoner som fortsatt er i bruk. De som får “badekarsmetaforen” forklart (at det ikke må renne mer vann inn i badekaret enn det som går ut i sluket), har visstnok lettere for å forstå faren ved å øke konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren enn de som ikke har fått badekarsmetaforen forklart.

Begreper og innsikter fra medieforskningen har endog tilbakevirkende kraft på den offentlige samtalen. Rammebegrepet er et åpenbart eksempel her. George Lakoffs artikkel Why it matters how we frame the enviroment er den mest leste artikkelen i Environmental Communication. Men også Jonas Gahr Støre sa det da han tilrådte som leder i Arbeiderpartiet: Klima er ikke en sak, men en “ramme rundt alt”. Og Anders Bjartnes, opphavsmannen til begrepet “Det grønne skiftet”, viser stadig til “framing” i sine artikler på Energi og Klima, et viktig nettsted for journalister, politikere og aktivister.

Et annet eksempel på medieforskning med gjennomslag, er Max Boykoffs (2004) innsikter i hvordan journalistikkens egne normer om balanse gir klimaskeptikere større plass enn det som rimelig er i mediene. Jeg behøver bare å vise John Olivers fantastiske “A statistical representative debate on climate change” for å få frem poenget til studentene mine.

Etterlysning: mer direkte tale om klimaalvoret

Oliver gjør narr av meningsmålinger som sier at 1 av 4 amerikanere ikke tror på global oppvarming. Det har like stor verdi som å si at 1 av 4 tar feil om noe, for eksempel “Hvilket tall er størst, 5 eller 15?” Du trenger ikke meningsmålinger om fakta. La gå at usikkerheten i klimaforskningen er større enn akkurat de eksemplene Oliver bruker. Mitt poeng, som jeg også har skrevet en vitenskapelig artikkel om, er at begreper som “fakta”, for ikke å snakke om “rett og galt”, føles som fremmedelementer i dagens medieforskning. En sentral strategi for dagens kritiske medieforskning har vært å dekonstruere (eller “pakke ut”) de dominerende rammene eller diskursene, for å avsløre makten bak ordene. Kanskje løftes også andre (og marginaliserte) rammer eller diskurser fram som alternativer.

Foto: Statsministerens kontor cbd

Klimaendringer vil føre til flere episoder med intens nedbør. Her besøker statsminister Erna Solberg flomrammede områder på Vestlandet i november 2014.

Mye god forskning har kommet ut av denne forskningsstrategien. Men kombinasjonen av en eskalerende global oppvarming og Donald Trumps “alternative fakta” bør gjøre noe med oss medieforskere. Når Det hvite hus legger ned sine infosider om klimaendringer bør medieforskere sammen med naturvitere og alle andre forsvare vitenskapens integritet. “Forskere i alle land, foren eder” skrev leder i Concerned Scientists Norway. Den appellen sender jeg gjerne videre til medievitere. Men jeg tror vi kunne skjerpet den offentlige samtalen om klima mer, hvis vi klarte å la ord som “fakta” eller “virkeligheten” stå uten gåsetegn.

La meg illustrere poenget mitt med et aktuelt eksempel, det mest kjente av dem alle i norsk klimapolitisk sammenheng: bore eller ikke bore etter olje utenfor Lofoten, Vesterålen eller Senja. Jonas Gahr Støre, mannen som ville ha klima som en ramme rundt alt, skrev en kronikk på NRK Ytring som satte dagsorden foran både Aps landsmøte, LO-kongressen, og mediedebatten generelt foran stortingsvalget 2017. Der skrev han at Norge skulle nå sine klimamål, men at:

Spørsmålet om aktivitet i havområdene utenfor Lofoten handler i liten grad om hvordan vi skal nå disse klimamålene. Industrien, også olje og gass, må forholde seg til de målene. I vårt partiprogram vil vi stille strenge krav til at norsk olje- og gassvirksomhet ytterligere reduserer sine utslipp fra egen virksomhet.

Det er skrevet flere analyser av mediedekningen av Lofoten allerede, som sporer kombinasjonen av Lofoten som et lokalt naturspørsmål (“vekst eller vern”- rammen), og Lofoten som en test på Norges villighet til å redusere klimagassutslipp. Det er viktig å vekte hvilke rammer som er mest fremtredende. Men uansett funn og vurderinger i disse analysene, etterlyser jeg mer direkte tale fra medieforskere (tør jeg bruke metaforen kalle en spade for en spade?): I virkeligheten handler Lofoten både om natur og klima. Det er hentet inn nok kunnskap, både globalt og lokalt, til å kunne si at Dagbladet har rett, når de på lederplass gikk i rette med Aps kompromiss om Lofoten. “At vi i dagens situasjon, med allerede påviste klimaendringer og stødig kurs mot tre til fem graders oppvarming skulle åpne for leting i de mest sårbare og naturskjønne områdene i landet, er hinsides hver logikk.”

De tyngste realitetene har også normativ kraft i seg

Begrunnelsen for den kategoriske konklusjonen til Dagbladet er interessant, og relevant for den oppfordringen jeg vil avslutte denne artikkelen med. Avisen viser til et begrenset globalt karbonbudsjett, og de lar naturens tålegrenser veie tyngst: “Det er ikke Støre som ’tuller med oljenæringens langsiktige rammebetingelser’, men jordkloden og klimaendringene. Det eneste tullete er å ikke ta hensyn til utviklingen.”

Med Trumps ønske om å bringe tilbake arbeidsplassene i kull i det amerikanske rustbeltet, må vi dessverre konstatere at den verden medieforskere nå skal forholde seg til åpenbart er tullete. Og den norske forestillingen om ren norsk olje fra Lofoten bør, etter Brennpunkts dokumentar om “Oljelobbyisten” sist høst, også begynne å fremstå som tullete.

Men hvis det jeg skriver her er sant om hvordan verden er, hvilke normative konsekvenser får det for medieforskningen?

Før jeg svarer på det, en anekdote fra et rådsmøte i Besteforeldrenes klimaaksjon i 2011. Knut Alfsen var hovedinnleder, og han viste en grafisk fremstilling av hvor raskt temperaturen på jorda stiger, som mange nok etter hvert har fått med seg. Hvorpå en bestemor reiste seg og spurte Alfsen om hva vi kan gjøre for å stanse denne oppvarmingen. Alfsen svar var at “Da må jeg ta av meg hatten som forsker og ta på meg rollen som bestefar.” I artikkelen fra VG jeg nevnte over, ser vi igjen at Alfsen viser til sine barnebarn.

Jeg er ikke uenig i at barnebarna våre kan være en årsak til engasjement. Her i Ecuador hadde vi en seremoni der vi takket våre forfedre, og kjente på de fire elementene ild, vann, jord og vind. “Moder jord” og “bestefar vind” heter det til og med i deres kosmologi. Alt dette er også gode grunner til å bry seg om det som nå skjer. Men de beste grunnene til å handle er det forskningen selv som gir oss – den naturvitenskapelig klimaforskningen, samfunnsforskningen, og ja, også vår forskning på rammer og “falsk balanse”. Det ville være perverst om den største kilden til klimaengasjement fra forskere bare skulle komme fra de forskere som er villige til å ta på seg en annen “hatt”.

Så derfor avslutter jeg med å parafrasere to slagord fra bevegelsene og barrikadene, når jeg kommer med to bud til medieforskere som ønsker å bidra mer. Sett deg inn i realitetene bak alt snakket om klima som vår største utfordring, og tør å snakk sannheten til makten. Og vær realistisk, forsk på det umulige: hvordan mennesker, samfunn og medier kan utvikle motkrefter som er sterke nok til å få ned utslippskurvene raskt nok.

Referanser

Broen til framtiden (2017). Broen til framtiden. [Online.] Available at <http://broentilframtiden.com>. [Accessed 17 March 2017.]

Kalsnes, Bente (2017). “Gode nyheter om falske nyheter.” [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/gode-nyheter-om-falske-nyheter‑1.13366369>. [Accessed 17 March 2017.]

LastWeekTonight (2014). Climate Change Debate: Last Week Tonight with John Oliver. [Online.] Available at <https://www.youtube.com/watch?v=cjuGCJJUGsg> [Accessed 15 August 2017.]

Mathismoen, Ole (2013). En fryktelig trist nyhet. Aftenposten 23 August 2013.[Online.] Available at <http://www.aftenposten.no/norge/politikk/En-fryktelig-trist-nyhet-111327b.html>. [Accessed 17 March 2017.]

Oslo and Akershus University College of Applied Sciences (2016). Climate Change Journalism: Aims and Contents. [Online.] Available at <http://www.hioa.no/eng/Studies/SAM/EVU/Journalistikk-og-mediefag/Climate-Change-Journalism-Ideas-and-Transformations>. [Accessed 17 March 2017.]

Samenow, Jason (2016). Unraveling Spiral: The Most Compelling Global Warming Visualization Ever Made. The Washington Post May 10 2016. [Online.] Available at <https://www.washingtonpost.com/news/capital-weather-gang/wp/2016/05/10/the-most-compelling-visual-of-global-warming-ever-made/>. [Accessed 17 March 2017.]

Støre, Jonas Gahr (2017). Skrittvis og kunnskapsbasert. NRK 9 January 2017. [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/konsekvensutredning-lofoten-og-senja‑1.13313394>. [Accessed 17 March 2017.]

Vikøyr, Harald & Kristiansen, Tore (2017). Klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes. VG 26 February 2017. [Online.] Available at <http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/klimaforsker-tror-ikke-lenger-verden-kan-reddes/a/23926305>. [Accessed 17 March 2017.]

Ytterstad, Andreas (2015). Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research. Environmental Communication, 9:1, 1–19.

Nnimmo Bassey får Raftoprisen for sin «mangeårige kamp for menneskers rett til liv, helse, mat og vann i en verden preget av komplekse og truende klimaendringer og store miljøødeleggelser», heter det i begrunnelsen (pdf).

Martin Paulsen, leder for Raftostiftelsens priskomité, mener Bassey har en unik måte å vise at klimaendringene også har en menneskerettighetsside.

— Klimaet vårt endres og dette vil få dramatiske konsekvenser for kloden vår. Han viser til at klimaendringene er verst for de med minst ressurser her på jorden. Det er også fint at Bassey peker på de som har ansvar for klimaendringene, som vi i Norge, sier Paulsen.

— Bassey viser hvordan menneskerettighetene gir viktig beskyttelse mot konsekvensene av klimaendringene. Han knytter menneskerettigheter til klima ved å påpeke at klimaendringene rammer verst jordens mest sårbare mennesker, som i tillegg er de som har bidratt minst til problemet.

Nnimmo Bassey i Abuja, Nigeria, august 2012 (foto: Wale Obayanju/ERA)

Bassey er utdannet arkitekt og ble på 80-tallet styremedlem i Nigerias Civil Liberties Organization. I Nigeria har Bassey selv vært vitne til massive ødeleggelser etter oljeutslipp og gassavbrenning i Nigerdeltaet, og har kjempet i årevis for lokalbefolkningens rettigheter.

I 1990 ble han vitne til at nigerianske militære styrker angrep landsbybefolkningen i Umuechem etter et fredelig opprop mot oljeindustriens ødeleggelser.

— Kampen førte til flere titalls drepte og en nedbrent landsby. Dette ble et vendepunkt for Bassey, sier Paulsen.

Ifølge Raftostiftelsen utmerker Bassey seg på tre områder:

• Lokalt i Nigeria var Bassey grunnleggeren av ERA, som han i dag leder. Her har han gjennom en årrekke kjempet for lokalbefolkningens rettigheter i Nigerdeltaet, der olje- og gassinstallasjoner med påfølgende store utslipp ødelegger jordbruksområder, fordriver lokalbefolkning og forurenser luft og grunnvann. Bassey har vært sentral i flere rettssaker, blant annet i en større sak rettet mot skadene av gassbrenning som ble vunnet i Nigeria i 2005.
• Regionalt i Afrika har han siden 1996 ledet Oilwatch Africa, som hjelper lokalsamfunn i Nigeria, Tsjad, Kamerun, Kongo, Ghana og Uganda i kampen mot ødeleggende olje- og gassvirksomhet. Bassey peker på den uretten Afrika har måttet tåle gjennom måten den rike verden har utnyttet kontinentets fossile ressurser på. «Africa needs soil, not oil», sier han.
• På globalt nivå har han siden 2008 ledet den verdensomfattende organisasjonen Friends of the Earth International med datterorganisasjoner over hele verden. Klimarettferdighet er en av organisasjonens viktigste kampsaker.

Klimaforsker Tore Furevik ved Bjerknessenteret for klimaforskning ser klare sammenhenger mellom miljø– og klimautfordringene og menneskerettighetene.

— Klimaendringene truer menneskers rett til blant annet mat og rent vann, sier Furevik.

Ifølge Furevik lever omlag en milliard mennesker allerede i dag på et eksistensminimum når det gjelder mattilgang. Ekstrem tørke er et problem i noen områder, men Furevik peker også på konsekvenser som flom og ras samt malariaspredning i de områdene som blir våtere.

— Dette gjelder spesielt i tropene og subtropene, der størstedelen av verdens befolkning, og størstedelen av verdens fattige, bor. Det er de fattige landene som i dårligst grad vil klare å forebygge og tilpasse seg endringer, spesielt ved ekstremvær som vi så i Haiti, sier han.

Paradokset er velkjent: Mens det er de rike landene som har forårsaket problemene, er det de fattige som blir hardest rammet og som i liten grad kan håndtere dem. Furevik peker på mindre oppmerksomthet rundt klimaspørmålene etter skuffelsen under klimatoppmøtet i København i 2009, og mener politikerne trenger en oppvåkning.

— Vi trenger fokus på miljøarbeid og press på politikerne for å få nødvendige avtaler på plass. I lys av dette er en sånn pris viktig.

Prisutdelingen foregår søndag 4. november.

Artikkelen ble først publisert i nettmagasinet Vinkel.

Klimadata er også et stort satsingsområde. I en egen kunnskapsportal om klimaendringer samler Verdensbanken mange av de viktigste datakildene på feltet. Dataene kan visualiseres i kart og grafikk, og de er også tilgjengelig for nedlasting og viderebruk i tråd med prinsippene for åpne data. Verdensbanken ønsker å gjøre portalen til et komplett samling av data, verktøy og kunnskap om klima. Blant kommende tilbud er visualisering i høy oppløsning av klimaendringer og ‑konsekvenser, basert på en rekke ulike klimamodeller.

For utviklere og datajournalister tilbyr Verdensbanken API-er. De arrangerer også konkurranser med rause premier. Akkurat nå pågår Apps for Climate, der innleveringsfristen er 16. mars. Førstepremien er på 15.000 dollar.

I fjor var utvikling temaet for en apps-konkurranse. Blant vinnerne av Apps for development var visualiseringsverktøy, spillbaserte interaktive løsninger og en mobilapplikasjon med helseopplysninger beregnet på gravide.

Blogginnlegget er publisert i samarbeid med nettmagasinet Energi og Klima.

Varsler mer tørke

Regnet har uteblitt i flere påfølgende sesonger. Regnskyll kommer utenom regnsesongen. Skyldes disse nedbørsendringene naturlige eller menneskeskapte klimaendringer? I likhet med andre ekstreme værhendelser er det ikke mulig å trekke en direkte kobling mellom en bestemt hendelse, som tørken på Afrikas horn, og global oppvarming.

Men, klimaforskere har i flere år varslet at tørkeperioder vil komme oftere og bli mer omfattende på store deler av det afrikanske kontinentet. Produksjonen fra landbruket vil bli hardt rammet, noe som igjen går på bekostning av matsikkerhet og forverrer underernæring. Den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel konkluderer at i noen afrikanske land kan avkastningen fra jordbruket bli halvert innen 2020 (IPCC 2007).

Tørken i Øst-Afrika tvinger mennesker på flukt (foto: Colin Crowley, Save the Children USA, CC: by-nc-nd)

Klima og matsikkerhet

Noen av nøkkelhendelsene som har bidratt til å dra opp matvareprisene er fjorårets tørke i Russland — den verste tørken som har vært dokumentert. Tørken og branner ødela en fjerdedel av Russlands kornavlinger, og bidro til eksportforbud på korn resten av året. Siden Russland er en av verdens største korneksportører bidro dette til en prisdobling av viktige kornsorter på det globale markedet. Samtidig erfarte Pakistan den verste flomkatastrofen i landets historie, og det var omfattende flom i Kina og betydelige oversvømmelser i USA og Canada.

Den humanitære katastrofen som nå utspiller seg har vært varslet siden februar. Likevel har ikke mediene plukket opp krisen under oppseiling. Ved hjelp av medieovervåkingsverktøy fra Retriever fant undertegnede totalt 310 artikler som omtaler sultkatastrofen i løpet av de siste syv månedene i norske papiraviser. De fleste av disse har vært på trykk i siste halvdel av juli. Av disse artiklene er det bare en god håndfull som trekker frem klimaendringer som bidragende faktor til tørken (derav to nyhetsartikler, to lederartikler, to kommentarer og to leserinnlegg). Så langt har mediedekningen av sultkatastrofen hovedsakelig dreid seg om å mobilisere nødhjelp til de kriserammede. Det er viktig. Men vi må også tenke langsiktig.

Fremme et motstandsdyktig landbruk

Ifølge Verdensbanken bidrar nedbørsbasert jordbruk til 23 prosent av bruttonasjonalproduktet i Afrika sør for Sahara (med unntak av Sør-Afrika) og sysselsetter 80 prosent av befolkningen (WDR 2010: 6). Dette understreker hvor kritisk fremtidig tørke under global oppvarming er for utviklingen av det afrikanske kontinentet.

For å unngå lignende katastrofer er det minst to sentrale faktorer. Den ene er at det må det bygges et mer motstandsdyktig landbruk, som er bedre rustet til å stå imot reduksjon og variasjon i nedbør (f.eks. bygging av vannreservoar, brønner, kjøp av nye og kanskje mer motstandsdyktige dyr som kameler).

Et problem er at fattige stater ikke har kapasitet til å håndtere klimaendringene. Det var nettopp en av grunnene til at Vestens ledere under klimatoppmøtet i København 2009 lovet flere titalls milliarder til klimatilpassing og utslippsreduserende tiltak i det globale sør. Lite er blitt innfridd.

Etter Kyoto

Den andre faktoren for å unngå lignende tørkekatastrofer er å redusere de globale klimagassutslippene, bremse klimaendringene. Betydningen av en felles global avtale kan ikke undervurderes. En slik avtale kan sette tak på utslippene, forpliktende utslippsmål, en pris på utslipp og dermed utløse mer karbongjerrig teknologi.

Teknologioverføring og finansiering til klimatilpassing og begynnende tiltak for å dempe utslippsveksten i sør må være helt sentrale deler av rammeverket til en global klimaavtale. Det gjelder å få utviklingen inn i mer karbongjerrige spor uten å bremse den økonomiske veksten i utviklingsland. De trenger økonomisk vekst for å løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom. Det er imidlertid ikke noen automatikk i at veksten blir distribuert på en utjevnende måte mellom rike og fattige i et samfunn.

Atmosfæren er felles. Vi kan ikke fortsette med å fylle opp en urettferdig og uforsvarlig andel av atmosfæren med våre klimagassutslipp. Siden den industrielle revolusjon har de rike industrilandene stått for totalt to tredeler av CO2-utslippene — til tross for at vi utgjør kun 1 av 6 mennesker på jorden. De fattigste landene — som også utgjør om lag 1 av 6 av jordens befolkning — står for 6 prosent av dagens klimagassutslipp, inkludert avskoging (WDR 2010: 3). Med andre ord, den rike delen av verden har skapt klimaproblemet, som rammer først og hardest fattige nasjoner og folk.

Bønder på Afrikas horn, landsens innbyggere i Bangladesh og slumboere på tvers av hele det globale sør betaler prisen for vår velferd, feilslåtte energipolitikk og manglende lederskap.

Skal vi lykkes i de internasjonale klimaforhandlingene må tilliten mellom det globale nord og det globale sør styrkes. Rike land med USA i spissen må ta sitt historiske og moralske ansvar for klimaproblemet. Vi må handle i det globale fellesskapets interesse — og ikke bare ut fra kortsiktige nasjonale egeninteresser.

Vi må handle nå

Nordmenn er i nasjonal kollektiv sorg. Mediene er i unntakstilstand. Når de verste sjokkbølgene har lagt seg og vi igjen vender blikket fremover — mot høsten, mot valget, mot klimatoppmøtet i Sør-Afrika — da må vi vise vår solidaritet med dem som lider i andre verdensdeler.

Norske politikere bør gå i front for å få fremgang i klimaforhandlingene. Mediene bør i større grad fokusere på sammenhenger mellom klimaendringer og andre globale utfordringer som bekjempelse av fattigdom, vann- og matsikkerhet og energiforsyning. Alle bør vi bli mer bevisst vårt moralske ansvar for klimaproblemet i dag og i fremtiden.

Artikkelen ble først publisert i Bergens Tidende 4. august 2011.

Et demokratisk tilbakeslag, en innsnevring av ytringsrommet? Eller en sjanse til en ny start, en mer nyansert og opplysende debatt om klimaspørsmål? Nina Kristiansen sier hun er prinsipielt imot å lukke nettdebatter, men debattantenes opptreden ødela for et meningsfylt ordskifte.

— Det er ikke en bred debatt — det er ti stykker som krangler på et nivå som er uleselig for andre. Få deltar, og nye folk som kommer inn blir ekskludert. I praksis er det en liten, lukket klubb, sier hun til Vox Publica. Dette handler ikke om meningenes innhold, men om hvordan de mener det, legger hun til. Leserkommentarer til et nylig publisert debattinnlegg av Cicero-direktør Pål Prestrud gir et eksempel på nettdebatten redaktøren nå stopper.

Professor Helge Drange ved Bjerknessenteret i Bergen er en av de norske klimaforskerne som opptrer hyppigst i mediene. Han synes det er beklagelig at forskning.no stenger kommentarfeltet i klimasaker, men har også sympati for beslutningen.

— Det er både leit og beklagelig — og forståelig. I demokratiet ønsker man jo at alle skal kunne komme frem, innenfor rimelighetens grenser. Det er vel den grensen redaksjonen har funnet at man har gått ut over, sier Drange til Vox Publica.

Nettdebattene om klima på forskning.no har ikke gitt noe vitenskapelig balansert bilde av status i klimaforskningen — den har vært preget av “kunnskapsaversjon og kunnskapsignoranse,” legger han til.

Redaktør Kristiansens beslutning går inn i en mangeårig diskusjon om debattkulturen på nettet. Nettmedier har utviklet ulike verktøy for å heve nivået, som tvungen innlogging med fullt navn, redaksjonell fremhevelse av gode innlegg, leservurdering av innlegg og bidragsytere. Forskning.nos kommentarfunksjon er enkel, blant annet kan ikke deltakerne lage forgreninger av debatten. Man skal være tålmodig for å holde tråden i diskusjonene som går på kryss og tvers i kommentarfeltet.

Men forskning.no-redaktøren tror ikke at løsningen hadde ligget i et mer sofistikert kommentarsystem. Klimadebatten er et særtilfelle, framholder hun — debatten er konstruktiv og god under artikler om andre fagområder. Kristiansen utelukker ikke at nettdebatt om klima kan gjeninnføres på et senere tidspunkt.

Debattanter på forskning.no formulerer stadig en fundamental avstandtaken til den etablerte klimaforskningen. “Hypotesen om at CO2 er en hovedklimadriver er til nå ikke blitt bekreftet, snarere tvert i mot,” heter det i en av kommentarene til Kristiansens artikkel om å stenge nettdebatten. Én effekt av forskning.nos stenging kan bli en form for bekreftelse for de som er mest kritiske til klimaforskningens resultater — de kan lettere hevde at synspunktene deres ikke blir hørt. Helge Drange synes det vil være uheldig, men er samtidig svært skeptisk til om det kan lykkes å få til en balansert og strukturert klimadebatt på nett.

— Jeg tror det er ekstremt vanskelig. Jeg har gitt opp den debatten, egentlig. Det synes jeg er veldig leit å si, men det har jeg gjort. Grunnen er at det skal så lite til for å organisere seg og spre desinformasjon og ubalansert informasjon. Nettdebatten er utrolig sårbar for organisering, sier han.

Forskere bør konsentrere kreftene om å ytre seg på redaksjonell plass, i sakene som står “over” kommentarfeltet, mener Drange.

Viktige spørsmål drukner

Hvordan skal så forskere forholde seg til klimaskeptikere i offentlig debatt? Ellen Viste, doktorgradsstipendiat i meteorologi ved Universitetet i Bergen, mener alle i utgangspunktet bør få svar på spørsmålene sine.

— Men vi må kanskje ha lov til å spørre om det går en grense for hvor lenge man skal holde på med å besvare de samme spørsmålene. Forskere skal også ha tid til å forske. Det er en vanskelig balanse. Det finnes vel knapt noe mer skepsisfremmende enn om forskere blir oppfattet som unnfallende fordi de ikke vil svare på spørsmål og kritikk, sier Viste.

Forskere som Viste og Drange reagerer på at spørsmål det er bred konsensus om i forskermiljøene får stor plass og diskuteres i stor detalj, mens aktuelle og viktige debatter ikke tas i offentligheten.

— Avisinnlegg som er så detaljerte at innholdet kun er forståelig for debattantene, bidrar neppe til å drive verden videre. Når noe står på trykk, er det noe annet som ikke gjør det, sier Viste.

Vi risikerer at viktige spørsmål drukner i en svart-hvit debatt som er på siden av de faglige debattene, mener Drange.

— Debatten er hensatt til en annen tid og går på en helt annen banehalvdel enn der de store spørsmålene er, sier han.

Men også forskere kan ha interesse av polariserte debatter mellom klimaskeptikere og forskere, mener redaktøren i forskning.no. I et opphetet debattklima blir det enklere for forskere å forsvare at de melder seg ut av det offentlige ordskiftet. Eller de kan arrestere klimaskeptikerne istedenfor å ta kanskje ubehagelige diskusjoner om faglig uenighet og politiske valg basert på forskningsresultater.

— En god grunn til å diskutere faglig uenighet i det offentlige rom er at det skal brukes masse penger framover. Hvilke tiltak er viktigst, hvor skal pengene brukes? Det er store investeringer som skal foretas, sier Kristiansen.

På alle fagfelt er det koblinger mellom intern forskerdebatt og offentlig debatt. Det må det også bli mer av på klimafeltet — klimasaken må normaliseres, mener hun.

Still de vanskelige spørsmålene — også til forskerne

I kritikk av medienes klimadekning etterlyser forskere gjerne mer faglig kompetanse i redaksjonene. Men mye kan vinnes på å ta i bruk vanlige journalistiske metoder, mener Nina Kristiansen. Det betyr å stille kritiske spørsmål, og å sørge for balanse i utvalget av kilder. Balansepunktet må imidlertid søkes et annet sted enn den enkle oppstillingen av forskere på den ene siden og klimaskeptikere på den andre.

Helge Drange kaller dette “tyranniets balanse”, og etterlyser en mer kritisk holdning når “alternative” synspunkter presenteres i mediene. Han illustrerer med et eksempel:

— La oss si at en professor sier at “havet stiger ikke”. Som journalist ville jeg da umiddelbart stilt et kontrollspørsmål: Men hvordan kan dette henge sammen når temperaturen øker, breene smelter og grønlandsisen smelter? Må det ikke da være slik at havet stiger? Men de kontrollspørsmålene blir ikke stilt. Dermed kan man få frem tulleting som kan høres tilforlatelige ut, men som ikke henger sammen med virkeligheten. Journalister må ha en viss oversikt for å kunne stille slike spørsmål, sier Drange.

Journalister gjør også klokt i å stille de etablerte forskermiljøene de vanskelige spørsmålene, framholder Kristiansen.

— Mainstream klimaforskere er aldri ute og korrigerer overdrivelser i forhold til ulike modeller og scenarier. Når journalister for eksempel beskriver ekstremvær som klimaendringer, ser jeg lite korrigering fra forskere. Men forskere er raskt ute for å korrigere når klimaskeptikere ytrer seg, sier hun.

I begrunnelsen for å stenge nettdebatten skrev Kristiansen at forskning.no håper å “gjøre debatten både mer allmenngyldig, mer spennende og mer opplysende, både for fagfolk og alle andre.” Ellen Viste mener at klimadebatten må bli bredere og vektlegge andre spørsmål.

— Det farligste med dagens klimadebatt er, slik jeg ser det, at lekmannsdiskusjon om fysiske og kjemiske prinsipper overdøver diskusjonen om hvordan samfunnet skal håndtere klimaendringer. Heller ikke naturvitenskapene gir svar med to streker under bestandig, men de handler i det minste om et system av lover som vi mennesker ikke kan påvirke, men må nøye oss med å prøve å forstå. Selve naturen og samfunnet kan vi derimot påvirke, og jeg synes jeg det er utrolig at vi ikke heller bruker mer tid og spalteplass på å diskutere det. I klimaspørsmålet handler det både om å prøve å justere utslipp for å unngå de verste endringene, og om å håndtere de konsekvensene som uansett vil komme. Dette handler om fordelingen av energi og ressurser på jorden, sier hun.

Her er noen av spørsmålene Viste gjerne skulle se belyst i større grad:

• Hva er vi villige til å ofre?
• Hvem skal betale hvor mye, i hvilke generasjoner og i hvilke deler av verden?
• Hva er viktigst; hvor skal vi begynne?
• Hvor stor risiko er vi villige til å akseptere?
• Hvilket samfunn ønsker vi oss, og i hvor stor grad vil klimaendringer bringe oss nærmere eller lengre bort fra idealkloden?

— Svarene handler om personlige verdivalg, som vi alle er fullt berettiget til å mene noe om. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette, spør Viste.

MediaClimate, et nettverk av forskere fra 19 land der jeg er en av koordinatorene, tar for seg dette spørsmålet i en ny bok. Materialet som er studert er dekningen av Bali og København i to aviser i hvert land (noe færre fra Bali-møtet) — i noen land også en TV-kanal og bloggvirksomhet.

Studien viser hvordan en ny verdensorden vokser fram, med nye ledere — og nye klimasyndere. Den viser også at dekningen er manns- og politikerdominert, og fortsatt langt mindre globalt orientert enn sitt tema.

Klimadekningen i tre uker før, under og etter toppmøtene handler ikke bare om det som skjer i og rundt forhandlingslokalene. I en del tilfeller ser vi hvordan toppmøter blir sporer til journalistisk satsing ved at redaksjonene prioriterer artikkelserier om hvordan klimaet oppleves i ulike verdenshjørner, eller skriver om hva som skjer på hjemmebane for å forebygge skadevirkninger.

Nye syndere

I den delen av pressematerialet som omhandler toppmøtene ser vi et skifte fra Bali til København. USA framstår fremdeles som den største klimasynderen i mye materiale fra Bali, ikke minst fra landene i det ”globale Sør”. Imidlertid seiler de framvoksende stormaktene Kina og India opp på siden av USA, om ikke forbi, i København-dekningen. Men ståsted og kontekst er viktig: dette skjer mer i aviser med hjemstavn i ”Vesten” enn i resten av verden. Her er det til gjengjeld tydelig. Videre framstiller pressen i de fleste land en ”ny verdensorden” der land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og delvis Russland er sterke maktfaktorer som USA må ta hensyn til, mens EU og utviklingsland flest ble mer oversett.

Nasjonale politiske aktører er gruppen aktører som opptrer oftest i dekningen totalt sett (se figur). 38 prosent av sakene hadde med en kilde fra denne gruppen, mens det sivile samfunn (frivillige organisasjoner, aktivister) var representert i 28 prosent av sakene (last ned tallene bak figuren, xls-format).

Klikk for større versjon (ill: Håvard Legreid)

Volumet i dekningen varierer betydelig mellom nettverkets deltakerland. De to russiske avisene har svært liten dekning av begge toppmøtene, mens en ser variasjoner andre steder ut fra nivået på nasjonale begivenheter, som for eksempel at valget i Chile foregikk parallelt med København-toppmøtet.

På den annen side er det også stor variasjon mellom volumet i land som i dag er sårbare for klimaendringer, eksempelvis Bangladesh og Egypt. I Bangladesh er dekningen omfattende og virker høyt prioritert, mens den i Egypt er liten. Her er medienes oppmerksomhet mer konsentrert om fattigdom og andre spørsmål, mens Bangladesh (sammen med småstater i Stillehavet) er blitt et slags ikon for framtidens klimatiske skrekkscenarier: Hva om 30 millioner bengalere må flykte fra stigende hav?

Mannsdomene

At naturvitenskapelig forskning — om klima og andre beslektede spørsmål — er mannsdominert, er gammelt nytt. Men av registrerte kilder i de 38 avisenes dekning av København-toppmøtet, er bare 14 prosent av stemmene forskere. Den lave andelen forskere kan forklares med at COP15 var politiske forhandlinger. På den annen side var et meget høyt antall klimaforskere til stede og tilgjengelige i København — men de ble altså i forholdsvis liten grad brukt direkte av journalistene. På tross av dette relative fraværet, finner vi at klimaendringer er menns område: Bare 12 prosent av alle dem som får uttale seg i vårt pressemateriale, er kvinner. Kvinner som må gå stadig lengre for å hente vann, kvinner som skal holde husholdningene sammen i økende ekstremvær, og kvinnelige aktivister og politiske ledere, ser ikke ut til å nå fram til journalistene i perioden som omslutter et toppmøte.

Resultatene varierer mellom landene; Finland er best med 29 prosent kvinner, mens Norge ligger midt i laget med sine 19 prosent.

På den annen side gir de nordiske avisene (Danmark, Finland, Norge og Sverige) større plass til stemmer fra det sivile samfunn (NGO-er og grasrotaktivister) enn de fleste andre, med unntak av Bangladesh. Det kan henge sammen med den nordiske sosialdemokratiske tradisjonen med mindre ulikheter mellom topp og bunn i samfunnet — og med den sterke rollen de frivillige organisasjonene spiller i samfunnene våre. Men variasjonen kan også skyldes tilgangen på journalistiske ressurser; mange grasrotaktivister reiste til København — og de som hadde få eller ingen journalister til stede, prioriterte disse mindre.

Et påfallende trekk ved dekningen er den lave andelen kilder fra næringslivet. Bare 5 prosent av alle stemmene som blir sitert er fra denne sektoren. En mulig forklaring er at disse aktørene profilerer seg gjennom lobbyvirksomhet overfor politikerne – og at disse så målbærer i alle fall en del av deres interesser.

Nyheter fra nær og fjern

Paradoksalt nok ser vi også hvordan avisene fra de såkalte i‑landene har svært få stemmer fra landene i resten av verden, mens avisene fra denne ”resten” har en mer balansert kildebruk. Paradoksalt fordi færre journalistiske ressurser og større avhengighet av de internasjonale byråenes toppmøtedekning, gir en jevnere fordeling av røster fra ”Sør” og ”Nord” — selv om avisene fra ”Sør-landene” naturlig nok har en viss overvekt av stemmer fra utviklingsland.

Men den nasjonale pressen utnytter bare i svært varierende grad toppmøtene til å bli mer transnasjonalt orientert. Dekningen er i varierende grad domestisert, det vil si at de nasjonale stemmene blir nokså dominerende i det enkelte landets aviser i de ukene toppmøtene varer.

Pressen, som har tilgang til kilder fra 192 land, velger oftest å fokusere mye på egne politikere og aktivister. I den norske dekningen — Aftenposten og VG — er dette tydelig. Bali-dekningen hadde Norge på topp i andel nasjonale stemmer, mens landet kom høyt (4. plass) også under København-toppmøtet.

De såkalte klimaskeptikerne — såkalte fordi skepsis er en organisk del av enhver forskning — fikk svært liten plass i dekningen av Bali-toppmøtet. To år seinere ble stemmene deres til en viss grad hørt, ikke minst grunnet ”Climategate”-avsløringen. Men det ser ut som de plasserer seg mest i meningssjangrene: leserbrev og kronikker — og i mindre grad blir oppsøkt av journalistene.

Pessimisme

Toppmøtejournalistikk vil naturligvis være mye konsentrert om det politiske spillet i møterommene, og i varierende grad om aktivismen rundt. På den annen side ser vi at dekningen før og rundt toppmøtet forteller andre mer generelle historier, ikke minst i featuresjangeren. Eksempler fra en rekke land viser at her blir journalistikken mer grenseoverskridende når den skal beskrive klimakonsekvensene for vanlige mennesker på kloden vår. Et eksempel er A‑magasinets ”Værsyk klode” fra 4. desember 2009.

Leder- og/eller kommentarartikler fra mediene i de 19 landene oppsummerer i stor grad toppmøtet i København med negativt fortegn, og en del av skylden ble lagt på det danske vertskapet og på FNs svake lederrolle. Unntak er spesielt avisene i Kina og USA, der disse landenes lederskap får æren for at det ble et slags minimum av enighet.

Alt i alt kan vi si at dekningen av møtene speiler verdikamper i det journalistiske feltet, mellom ressurskrevende og kritisk-undersøkende retninger på den ene siden og mer kommersielt drevne retninger. Den første ser vi for eksempel representert via avsløringer av nasjonal dobbeltmoral (fin tale, dårlig praksis), den andre via kjendiser (her kommer Arnold Schwarzenegger!) eller lettvint, ukritisk dekning av egne politikere.

Om forskernettverket
MediaClimate-nettverket dekker følgende land: Australia, Bangladesh, Brasil, Canada, Chile, Danmark, Egypt, El Salvador, Finland, Tyskland, Indonesia, Israel, Kina, Norge, Pakistan, Russland, Sverige, Sør-Afrika og USA. Nesten alle forskerne undersøker dekningen i sine egne land.

Koordinatorer for nettverket er Risto Kunelius fra Universitetet i Tampere og Elisabeth Eide, Høgskolen i Oslo/Universitetet i Bergen.

Bakgrunnsmateriale

• Last ned bakgrunnsmateriale: Alle land/medier som er med i undersøkelsen, antall artikler mm. (xls-format).
• Last ned tallene bak figuren i artikkelen (xls-format).

Dei siste åra har det vore gjort mange undersøkjingar om kva som er mest miljøvenleg av trykte papirmedier og lesing på datamaskiner. Dei fleste av desse undersøkjingane eg har sett på konkluderar med at det ikkje finst eit svart-kvitt svar på kva som er mest miljøvenleg av trykte eller elektroniske medier. Det kjem heilt an på ein heil rekkje faktorar som til dømes kor mange gonger ei bok vert lest, levetida til datamaskina før den hamnar på søppeldynga, kor mykje energi som krevjast for å lagre elektronisk informasjon i høve til papirbasert informasjon, lesetid, fleirbruk av elektroniske apparater og liknande (jfr. s. 96 i rapport (pdf) fra det svenske Centre for Sustainable Communications).

Farleg teknologioptimisme

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) vert sett på som eit av dei viktigaste verkemidla det globale samfunnet har for å bremse den globale oppvarminga av atmosfæra. ”The Climate Group” har estimert at IKT-bransjen aleine kan hjelpe til å fjerne 15 prosent av dei totale drivhusgassane i 2020 samanlikna med ein situasjon der ”ting går som vanleg”. Men sjansa for at IKT-sektoren kjem til å på eiga hand utlikne desse 15 prosentane med sine eigne utslepp er overhengande. Til dømes så har dei estimert at antal PC’ar kjem til å auke frå 592 millionar i 2002 til meir enn fire milliardar i 2020, og desse PC’ane vil stå for 22 prosent av IKT-sektoren sine totale utslepp av karbondioksid (jfr. s. 19 i rapporten Smart 2020 (pdf).

Teknologioptimisme har mange gonger vore ei dårleg rettesnor å styre etter i miljøsamanhengar. Me kjenner alle til at om til dømes bilane brukar mindre og mindre drivstoff så vert miljøgevinsten ete opp ved at så mange fleire i verda kjøpar seg bil. Det er sannsynlegvis urealistisk å tru at kinesarar og indarar vil avstå frå å skaffe seg slike materielle goder i framtida for å spare miljøet, så viss me ynskjer å gjere noko for å bremse drivhuseffekten, så bør det gjerast der det er von om å skape endring og der endringane har stor effekt — det vil seie i vår eigen kvardag.

Biblioteksektoren er ifylgje Bill St. Arnaud ein ypperleg plass å starte. Ikkje ved å leggje ned dei papirbaserte biblioteka, men derimot ved å plassere datasentra i nærleiken av stader der det er overflod av rein elektrisk energi, for sidan å transportere alle oppgåver og resultater til og frå desse datasentrene i form av elektromagnetiske felt eller som lys i fiberkablar. Datainformasjon i form av bits er veldig lett å frakte i motsetjing til elektrisk kraft. Arnaud held ein presentasjon på ei konferanse arrangert av JISC (Joint Information Systems Committee) i Storbritannia våren 2010 som heitte ”The Critical Role that JISC can play in helping society reduce its carbon footprint” (pdf).

I denne presentasjonen peika han på fleire tiltak som var heilt avgjerande for å sikre at utdanningssektoren og informasjonssektoren inkludert elektroniske bibliotek, ikkje endar opp som utsleppsverstingar, men heller hjelper resten av samfunnet inn på ein kurs som tek sikte på å redusere utsleppa av karbondioksid med 80 prosent.

Nettskya og den mobile revolusjonen

Biblioteksektoren og utdanningssektoren har i stigande grad vorte prega av mykje bruk av datamaskiner og internett. For å finne ei bok i dei fleste biblioteker i dag så brukar ein begge delar for å finne ut kvar boka står på hylla, og det er tusenvis av studentar og tilsette som hentar ned elektroniske dokumenter som biblioteka tilbyr. Babcock School of Management har laga eit miljørekneskap for heile institusjonen, og kom fram til at forbruket av lærebøker til 160 studentar over ei toårsperiode resulterte i eit utslepp på 45 tonn CO2.

I tillegg så kom det utslepp som fylgje av bruk av bærbare og stasjonære datamaskiner. Gamle maskiner frå nokre år tilbake inneheld ofte rundt 10 kilo plastikk og giftige tungmetaller, og dei var transportkrevande både å skaffe og verte kvitt på ein trygg måte. Dessutan så brukte dei opptil 400 watt når dei var i bruk. Nye moderne bærbare brukar langt mindre, og iPad er vel nede i 2,5 watt til samanlikning. Dei fleste ville ”greidd seg” med ein iPad, i alle fall om ein hadde eit eksternt tastatur og ein brakett til å stille opp iPad’en på skrivepulten.

Frå den svenske undersøkjinga frå 2007, så var det blant anna to vesentlege momenter som avgjorde kor miljøvenleg papirmedier var: Gjenbruk og tid. Skal ein sitje foran ei datamaskin i vekesvis for å lese bøker, så er det klart at det går med både straum og slitasje på maskinvare. Bøker som har mange brukarar over lang tid er veldig miljøvenleg, og berre det at folk veit at dei kan oppsøkje eit bibliotek som har nesten alt dei kan ynskje seg forhindrar kanskje at mange byggjer opp sine eigne private biblioteker. Bøker treng ikkje stort meir enn eit tørt rom, medan langtidslagring av elektroniske ressursar framleis krev ein god del energi. Ei bok er innhald og medium i eitt, medan elektronisk innhald krev eit medium som til dømes ei leseplate. Dagens maskinvare får kortare og kortare levetid og det er ofte ikkje snakk om meir enn månadar før mobiltelefonar eller leseplater hamnar i søppelbøtta. Printerforbruket til ein gjennomsnittsstudent er også ganske høgt i dag samanlikna med nokre år tilbake. Det går med pall etter pall med printerpapir i dei fleste norske utdanningsinstitusjonar når semesteret er i gang.

Det foregår mange konstruktive tiltak for å hindre at IKT skal verte ein sektor som står for meir utslepp av karbondioksid enn det dei forhindrar i andre delar av samfunnet. På Universitetet i Oslo så har administrasjonen bestemt seg for å gå over til å bruke iPad til å lese dokumenta sine, og Universitetsbiblioteket i Oslo skal sammen med Utdanningsvitskapleg fakultet verte ”miljøfyrtårn”.

Kanskje kvalifiserar biblioteka til å være miljøfyrtårn i utgangspunktet, men det er heilt klårt at slike dataintensive sektorar har eit voldsomt potensiale til å redusere sin sektor sitt karbonutslepp, blant anna ved å oppmuntre til bruk av lågenergikrevande lesebrett og datamaskiner.

God økonomi å vere miljøvenleg

Massachusetts Institute of Technology har bestemt seg for å spare 15 prosent av energibruken sin, tilsvarande 4500 amerikanske husstandar. Med så vidt over ti tusen studentar totalt, så inneber dette ei innsparing på nesten ein halv amerikansk husstand sitt elektrisitetsforbruk per student per år. Slik blir det pengar av, og samstundes så er det mykje som tydar på at utviklinga av mobil databruk og nettskytenester også effektiviserar informasjonsstraumen. Sentrale nettskyer (Cloud Computing) plassert der det er overflod av miljøvenleg energi komplementerar også veldig godt ei anna viktig utvikling som kan oppsummerast som ”massenes visdom” (Crowd Computing).

Den ”tjukke klienten” som er eit kallenamn på datamaskiner med eigen lagringseining heftar ved seg ein arbeidsform som ofte kan verke gammaldags i dagens samfunn. Fleire og fleire land går no inn for å sikre mobilt breidband, og det er til og med foreslått å rett og slett fjerne den ”tjukke klienten” frå Storbritannia, og erstatte den med ”tynne klientar” som er kallenamnet på datamaskiner utan eigen lagringseining.

Det er mange utfordringar som må taklast for å realisere draumen om effektive nettskyer. Mange av dei største problema knytta til denne utviklinga knyter seg til kvalitetskontroll. Det vert naudsynt å vidareføre katalogisering og klassifisering over på desse nye tuftene i den digitale sfæra for å kunne skape god nok kvalitet på informasjonen. Sidan nettskyer og massenes visdom sannsynlegvis er noko som alle bibliotek kjem til å måtte vere med på, så er det viktig å ha miljøvern i tankane for å hindre at det miljøvenlege trykte biblioteket utviklar seg til å verte ein miljøversting av rang.

Biblioteka må stå fast på sine ibuande miljøvenlege og ”menneskelege” kvalitetar som papirbaserte kunnskapsbankar, samstundes som dei søkjer å utnytte dei mest miljøvenlege og effektive kvalitetane av den digitale revolusjonen. Her gjeld det med andre ord å ha ein fot i to ulike leirar som ofte synes å vere prega av vidt ulike grunnsyn på veldig mange områder.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 4, 2010.