Etter å ha fordøyd modernismen i vel et århundre, er vi fortsatt ikke ferdige med å diskutere forfatterens forhold til samfunnet. 68-generasjonen ga oss en ny bølge av politisk motivert litteratur i Norge, men siden det har litteraturen tilsynelatende blitt stadig mer introvert. Er forholdet mellom forfatteren og samfunnet for alvor på hell?

Hans Fredrik Dahl startet i høst en debatt om hvorvidt norske forfattere fremdeles har en viktig samfunnsrolle. I sin faste søndagskommentar i Dagbladet la han frem det han ser som et paradoks; at norsk skjønnlitteratur er en vekstnæring, men at forfatterne ikke har noen innvirkning på det norske samfunn. Hovedsakelig fordi disse, med unntak av Fløgstad, Solstad og Kjærstad, ikke skriver om noe vesentlig.

Dahl fikk Aftenpostens Knut Olav Åmås på nakken, som har en ganske annen oppfatning av hvilken rolle forfatterne faktisk spiller, og hvilken rolle de bør spille. Åmås hevder at det ofte går galt når forfattere velger en litterær form i samfunnsdebatten, fordi de ikke nødvendigvis har innsiktsevne, selv om de har uttrykksvilje. Han er derfor mer tilfreds med litteraturens introverte vending, og understreker at denne litteraturen fortsatt kan regnes som viktig. Forskjellen er at den påvirker enkeltmennesker fremfor kollektiver.

Det er ikke bare Dahl som drømmer om forfattere som ryster i samfunnets grunnvoll. De siste årene har debattene om «skriveskoleforfatteren» og «forfatterfabrikker» dukket opp med jevne mellomrom. Kaj Skagen, såkalt enfant terrible i norsk litteratur, mener at skriveskoleforfatteren har tatt plassen til den samfunnsengasjerte forfatteren. Ifølge Skagen fanges de skolerte forfatterne av moteriktige trender innenfor det litterære miljøet, og mister sin opprinnelige frihet som samfunnsdebattanter. I et intervju i Klassekampen i 2010 tok han til orde for en strukturrevolusjon i det litterære systemet, for å unngå at den norske litteraturen skal bli ensporet, kjedelig og uvesentlig.

Karl Ove Knausgård — problematisk introvert vending? (foto: Robin Linderborg/Wikimedia Commons. CC: by)

Den litterære offentligheten i Norge har gjennom historien vært preget av markante forfattere som Holberg, Bjørnson og Bjørneboe. Forfatterne har vært samfunnsdebattanter både i og utenfor litteraturen. Når Åmås proklamerer at forfattere ikke nødvendigvis er gode tenkere, kan det føles som om noe har gått tapt på veien. Er det noe å tjene på at forfatterne har blitt mer egosentriske og mindre samfunnsorienterte? Forfatterrollen har utvilsomt endret seg. Forfatteren er ikke lenger en naturlig autoritet i samfunnet, men dyrkes likevel som forbilde som aldri før, av medier og lesere. Debatten om ølpriser og andre uvesentligheter i anledning åpningen av Litteraturhuset i Bergen, var ledet av forfattere. Kan dette banale engasjementet sees som et symptom på den litterære situasjonen i landet? I så fall er det selvfølgelig fristende å tenke at alt var bedre før. Når en nesten er født på 90-tallet føles det likevel noe påtatt å hengi seg til nostalgien.

Det vesentlige og viktige i et verk kan treffe oss på nye og uante måter. Det betyr ikke at vi skal slutte å ha forventninger til forfatterne, tvert imot. At diskusjoner som dette kommer opp med jevne mellomrom vitner om et engasjement for litteraturen som er vel så viktig som det engasjementet som finner sted i selve litteraturen. Det er leserne og kritikerne som til syvende og sist bestemmer om et verk er vesentlig eller ikke.

Den introverte vendingen i litteraturen har imidlertid budt på utfordringer for kritikeren, noe mottakelsen av Knausgårds Min kamp-bøker er et eksempel på. Flere litteraturvitere har uttalt at de ikke har ord for å forklare verket. En skulle tro at Knausgård var den første som utfordret oss hva angår det uklare skillet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen, samt det påfølgende moralspørsmålet. Men som vi vet er han langt fra den første. Mykle utfordret på lignende vis for et halvt århundre siden. Mens Sangen om den røde rubin førte til rettssak, har Min kamp heldigvis bare ført til mediehysteri. Fortsatt vet vi ikke helt hvordan vi skal gripe denne litteraturen an i kritikken. Samtidig som vi aldri må slutte å ha forventninger til forfatterne, må vi heller ikke glemme kritikerens ansvar. Kritikeren må evne å sette samtidslitteraturen inn i en større kontekst. Med mindre litteraturen som skrives faktisk er så triviell at det blir en umulig oppgave for kritikeren. Da kan den heller avskrives som kjedelig og uvesentlig.

Spesielt de brede medienes håndtering av samfunnsdebatten framover, på debattsider og reportasjeplass på papir og nett, blir viet mye oppmerksomhet. Et prinsipielt synspunkt flere har fremført, er at radikalisering best motvirkes ved at også “ekstreme” ideer debatteres i den brede offentligheten, istedenfor at de henvises til små fora dominert av likesinnede. Andre mener slik oppmerksomhet heller fungerer som markedsføring.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås ga i 2007 ut boken “Verdien av uenighet”, der han drøfter rommet for kritiske ytringer og dissens i den norske offentligheten. Dette er ofte mindre enn vi liker å tro, mener Åmås. Konformitet og konsensus preger debattklimaet. “Det finnes en overgripende sperre for konflikter”, skriver han i boken. Vox Publica har spurt Åmås om ytringsfrihet, konflikt og debatt etter terrorangrepene (intervjuet ble gjort per epost).

VP: I debatten etter 22. juli har flere brukt bildet “trollet sprekker i solen”. Ifølge dette resonnementet imøtegås eller bekjempes ekstreme ideer og konspirasjonsteorier (f.eks. Eurabia-ideene i sin mest ekstreme form) best i det åpne rom. Hvordan ser du på dette — og hvordan skal imøtegåelsen i så fall skje?

Åmås: Jeg bruker aldri slike ord og begreper som jeg ser mange, med en viss forakt, bruker nå om dagen: “Troll som skal sprekke” og “grumset i folkedypet”. Vi snakker jo om meninger som eksisterer, som har større eller mindre utbredelse, og som er gode, dårlige eller noe midt imellom. Jeg mener, nå som før, at alle ideer må diskuteres i det åpne rom, uansett hvor ubehagelig vi mener det måtte være og hvor uenige vi er. Grensen for at noe skal ha en plass i offentligheten går ved rasisme, hat mot enkeltpersoner og grupper, samt oppfordringer til straffbare handlinger og vold. Utover det må vi som er redaktører bruke skjønn og dømmekraft til å luke ut det som er for dårlig eller ikke fortjener noen plass. Et samfunn som Norge kan nok bli adskillig bedre på imøtegåelse av ideer og meninger man anser som skadelige – litt for mange har litt for ofte tydd til fortielsesstrategien. Det er bedre å konfrontere og kritisere.

Akersgata, 23. juli 2011 (foto: johsgrd. CC: by-sa)

VP: Andre sier at å presentere ekstreme ideer i brede medier heller bidrar til å legitimere disse ideene. Hva mener du om det?

Åmås: Det er jeg uenig i. Jeg redigerer selv en av landets største meningsarenaer, Aftenposten på papir og nett. Hele tiden får jeg klager – for eksempel når det gjelder debatter om integrering og religion – at vi a) gir integrerings- og religionskritikere for mye plass og b) at vi gir de samme for lite plass. Også etter 22. juli har jeg fått mange slike eposter og også anonyme utskjellingsbrev. Det indikerer vel snarere at vi gjør noe riktig – vi er en bred og inkluderende arena der ingen er fornøyd med plassen de får selv og mener deres meningsmotstandere får for mye plass. Men jeg merker at mange ikke helt skjønner denne arenafunksjonen, og tror at vi som avis omfavner de synspunkter vi til enhver tid trykker. Faren for å legitimere noe blir også svært mye mindre hvis kunnskapsrike folk blir enda flinkere til å imøtegå og plukke fra hverandre og kritisere det man mener er feil og forvrengt. Og så må vi i redaksjonene ta oppgaven med faktasjekk, også med hensyn til kronikker og debattinnlegg, enda mer alvorlig, slik at debatter ikke sporer av i dokumentarbare feilpåstander.

VP: Har de brede mediene vært for lite flinke til å ta opp et bredt spekter av synspunkter, også slike som mange oppfatter som ekstreme, til debatt på redaksjonell plass? Hva kan de gjøre annerledes?

Åmås: Jeg synes vi i Norge har en svært bred og mangfoldig samfunnsdebatt, adskillig bredere, åpnere og mer inkluderende og med lavere terskel for deltagelse også fra folk uten titler og posisjoner enn mange andre land jeg har sammenlignet det norske debattlandskapet med. For Aftenpostens del synes jeg vi er der vi skal være når det gjelder å slippe til også standpunkter som noen vil kalle ekstreme. Det skal jo ikke så mye til i Norge for å bli kalt “ekstrem”, det er en vanlig stemplingsmekanisme mot synspunkter og ideologier man misliker intenst og helst vil usynliggjøre. Men i et åpent og fritt samfunn må de være synlige.

VP: I boken din skrev du om mangler ved den norske ytringskulturen. For konsensusorientert, for dårlig til å håndtere konflikter. Kan vi klare å forandre dette, særlig nå etter terrorangrepene?

Åmås: Det norske samfunnet er i høy grad konsensuspreget, og det avspeiler seg både i politikken og i samfunnsdebattene. Uenigheter og konflikter finnes, men de gjelder stort sett ikke de aller største spørsmålene og modellene for hva slags samfunn vi skal være. Det ville være rart om vi skulle ha et mye høyere konfliktnivå i debattene enn i samfunnet debattene skal speile. Til tross for at vi er et ganske harmonisk samfunn, mener jeg debattene er vitale og viktige, de er selvkritiske og ser hele tiden etter måter å gjøre samfunnet enda bedre, blant annet for dem som faktisk har problemer og som faller utenfor – og med hensyn til økte forskjeller økonomisk og når det gjelder negative effekter av offentlig politikk. Ja, vi har en oppsiktvekkende levende offentlig debatt i Norge til å være det landet vi er. Fordømmelsene av norsk debattkultur etter 22. juli er feilslåtte. Ett av områdene vi har splittelser i Norge, er det som gjelder integrering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha versus hvor store tilpasninger vi skal gjøre med hensyn til minoritetsreligioners plass her i landet. Dette er en type verdidebatt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjenspeiler en frykt hos en del borgere for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli “truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon. Jeg tror terrorangrepene har gjort oss oppmerksom på farene ved kollektive stemplinger, og at også disse verdidebattene om ”det nye Norge” vil bli preget av enda mer saklighet. Men helt sikker er jeg ikke.

VP: Hva med uttalelser etter 22. juli om at vi må dempe retorikken, vise mer respekt for meningsmotstandere? Kan dette være en del av en endret ytringskultur? Hvordan unngår vi å legge lokk på viktige debatter samtidig?

Åmås: Vi kan ha skarp retorikk og saklig, åpen debatt uten hatutsagn og gruppekarakteristikker. Man legger ikke lokk på viktige debatter ved å ønske seg anstendighet. Det er fullt mulig å forene. Rabiate meningsytrere må bekjempes nå som før. Avisenes nettdebatter er mye bedre enn sitt rykte, men de har så stort omfang at den lille prosentdelen som går over streken skremmer seriøse debattanter bort. Derfor må vi i redaksjonene bruke alle de redskaper vi har for å heve nivået – moderere (redigere), være til stede i debattene selv, invitere bidrag og deltagere inn, fortsatt kreve at brukere registrerer seg, og få en større del av debatten under fullt navn. Jeg er ikke for å ta bort muligheten til anonym debatt, men mener for mye av den skjer anonymt i dag. Den største utfordringen med dagens nettdebatter er imidlertid ikke overtramp eller anonymitet, men at ensidighet og monomani preger dem for sterkt. Det gjør at f.eks. akademikere synes det er uinteressant og slitsomt å delta. Det er synd, og skaper en kløft mellom papirdebattene og nettdebattene. Ekstra synd er det fordi vi nå etter 22. juli har sett hvor utrolig mange lesere riktig gode debattinnlegg publisert bare på nett, kan få.

VP: Kanskje er tendenser til radikalisering også noe vi bare må lære å leve med og håndtere, i likhet med konflikter? Forholdene synes å ligge til rette: Mer fragmentert, heterogent samfunn; mer fragmentert medie-/ytringslandskap; større potensial for å finne sammen i grupper som så gjennomgår en radikalisering på nett…?

Åmås: Ja, det er liten tvil om at den nye fragmenterte mediesituasjonen kan skape polarisering og tilspissing på denne måten. Nettopp derfor trenger vi de brede mediene og debattarenaene. En av dem som har skrevet om dette er Cass Sunstein. Jeg skrev en kommentar om hans bok “Going to extremes. When like minds unite and divide” 23. juli fjor, nøyaktig ett år før terrorangrepene i Norge. Der uttrykte jeg blant annet dette, som nok har vist seg skremmende relevant i sommer:

Når mennesker kommer sammen i grupper, begynner de å tenke og gjøre ting som de overhodet ikke ville gjort på egen hånd. Nå snakker vi ikke bare om terrorister, men like mye om skoleungdom. For det handler om noe som vi kan kalle gruppedynamikk: Særlig når folk befinner seg i grupper med likesinnede, og spesielt når de er avsondret sosialt, er de tilbøyelig til å bli mer ekstreme enn på egen hånd. (…) Det finnes også en utvikling i medieverdenen som øker polariseringen innad i grupper, nemlig den fragmentering og såkalte cyber-balkanisering av offentlighetene som nettets nye sentralitet fører til. Man taper et helhetlig blikk på samfunnet. Det reduserer muligheten for å utsette seg for noe man ikke hadde planlagt, noe tilfeldig som kan endre ens handlinger og kanskje retningen på ens liv. Når man så å si kan spesialtilpasse de medier man bruker – til et Daily Me – øker risikoen for bare å få høre kopier og versjoner av egne synspunkter. En slik utvikling kan også gjøre marginale individer og grupper mer sentrale enn de fortjener.

Som sagt, dette viser hvor viktige de brede mediene er, arenaene der man møter motstand fra folk som ikke er enig med en selv.