Valgforskere, de unge selv og befolkningen for øvrig har en mening om hva de synes om å gi stemmerett til 16-åringer, og særlig valgdeltagelsesnivået engasjerer.

Valgdeltagelse blant 16- og 17-åringer

Valgforskere hadde i forkant av kommunevalget med bakgrunn av erfaringer fra Østerrike der stemmeretten er 16 år ved alle valg, og Tyskland som har innført stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg i syv delstater, forventet lavere valgdeltagelse blant 16- og 17-åringene i forhold til hele velgergruppen, men at de skulle bruke stemmeretten i betydelig større grad enn 18- 24 åringer.

Med et snitt på 57,3 prosent stemte nærmere 5500 16- og 17 åringer ved høstens kommunevalg. På nrk.no 14. september ble en fornøyd kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp) intervjuet om de yngstes valgdeltakelse. – Sett i forhold til de tre foregående valgene der førstegangsvelgerne har hatt en gjennomsnittlig valgdeltakelse på 33 prosent, så synes jeg dette er veldig bra, sa hun.

Tallene for valgdeltagelsen blant årets 18–21 åringer er ikke klare ennå, og først da er det mulig å si noe om nivået blant de unge er en trend, eller kun gjelder ungdommene som er med i forsøksprosjektet.

LNU var også begeistret for oppslutningen. Generalsekretær Martin Østerdal mener at neste skritt må være å innføre stemmerett for alle 16-og 17-åringer. — Dette viser at utvidelsen av demokratiet har vært en suksess, sier han.

Barneombudet omtaler også forsøket som en valgsuksess. — Det er ingen tvil om at ungdommene har grepet sjansen til å delta, sier barneombud Reidar Hjermann i intervju på ombudets nettside.

Facebook har vært en aktiv arena for informasjon om prosjektet, og nettsiden stem1209 har offentliggjort resultater fra enkeltkommunene samt historier om ungdommer som har jobbet som demokratiagenter for å få de unge til å stemme. I tre kommuner valgte så mye som over 80 prosent (Luster) og 70 prosent (Marker og Vågå) å bruke stemmeretten sin, noe som var over oppslutningen for øvrig i alle de tre kommunene. Den samlede valgdeltagelsen ved kommunevalget i Norge var 64,4 prosent.

Kilde: KRD

(Du kan se og laste ned alle data fra regjeringen.no.)

Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. For eksempel brukte under 50 prosent stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re. Dette støtter opp under viktigheten av å se nærmere på skolens valgforberedelser og samarbeid med lokale organisasjoner i de enkelte kommunene. I rapporten “Ungdom, valgdeltagelse og stemmerett” utarbeidet av Guro Ødegård og Jacob Aars i 2011 blir det blant annet vist til tyske Göttingen, der det ble gjennomført et samarbeid med skolen for å informere om valget. Det ble ikke gitt informasjon om valgalternativene, men om det å stemme i praksis. I denne byen brukte ungdommene stemmeretten sin i nesten like stor grad som velgerbefolkningen generelt (1 prosent forskjell). I de andre byene var valgdeltagelsen lavere enn for hele velgergruppen.

Hva mener de unge selv om å senke stemmeretten til 16 år?

I intervjuet Vox Publica gjorde med fire 18 år gamle førstegangsvelgere rett før høstens valg, sa samtlige klart og tydelig nei til stemmerett for 16-åringer. I tilknytning til skolevalgene hvert valgår blir det gjennomført valgundersøkelser på skolene. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste administrerer dette arbeidet, og gjennom undersøkelsene er det mulig å studere elevers oppfatninger om politikk ved svar på 52 spørsmål. Nærmere 300 videregående skoler deltar i undersøkelsen som er frivillig og favner om alle tre klassetrinnene. Et av spørsmålene som er stilt ved årets valg er om elevene synes det bør være stemmerett for 16-åringer. Diagrammet under tyder på at det blant tredjeklassingene er en større andel elever som er negativ til stemmerett for 16- og 17-åringer enn blant elever som er i sitt første år på videregående.

Spørsmål: Synes du stemmerettsalderen bør senkes til 16 år? Kilde: NSDs valgundersøkelse blant elever i forbindelse med skolevalgene 2011.

I nasjonale meningsmålinger der det samme spørsmålet er stilt, kommer det frem at 21 prosent av de spurte er enig i at stemmerettsalderen bør senkes til 16 år, mot 69 prosent som er uenig. Her er det også variasjon etter alder. Nærmere 35 prosent av de spurte i aldersgruppen 18–29 er enig i at stemmeretten bør senkes til 16 år, mot 11 prosent i gruppen over 45 år.

Prosentandeler som er enige i at stemmerettsalderen i Norge bør senkes til 16 år, etter alder

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste sin nasjonale meningsmåling i forbindelse med skolevalgene 2011

Evaluering underveis

Forsøket blir evaluert av Uni Rokkansenteret i samarbeid med Institutt for samfunnsforskning, og først etter at dette arbeidet er ferdig blir det tatt stilling til om stemmerettsalderen skal senkes til 16 år i hele Norge ved alle kommunevalg.

Det har vært argumentert for at 18-åringer møter sitt første valg på det verst tenkelige tidspunkt. De har gjerne nettopp flyttet hjemmefra til en ny by og nytt miljø, der det kan være mindre lagt til rette for å utvikle en vane om å gå og stemme — sammenliknet med en som skal stemme for første gang i en alder av 20 eller 25 år. Å bli fratatt en rettighet er imidlertid ikke populært, og det vil nok bli mange ungdomsprotester blant kommende 16- og 17-åringer om forsøksprosjektet ikke skulle føre til senket stemmerettsalder ved lokalvalg i Norge. Som SV-politiker Audun Lysbakken sa til nrk.no 14. september: – Jeg synes det vi allerede har sett av 16- og 17-åringenes engasjement i denne valgkampen er et bevis på at demokratiet tjener på at yngre folk får være med og at vi ikke har noe å tape på det.

Det kan tyde på at 16- og 17-åringer som velgergruppe er kommet for å bli.

• 16,6% av velgerne i forsøkskommunene hadde stemt over internett.
• Dette utgjør 73,2% av forhåndsstemmene
• Avgitte stemmer var noenlunde like for alle aldersgrupper under 70 år, mens den sank betydelig etter det. (Èn velger over hundre år stemte elektronisk.)
• Den siste dagen velgerne kunne stemme var den enkeltdagen flest velgere stemte.

Den tekniske gjennomføringen må så langt jeg vet altså kunne betegnes som en suksess. Men kritikerne har fremdeles ikke stilnet. Om undertegnede kanskje ikke er en av dem, er jeg i alle fall avventende skeptiker. De viktigste ankepunktene mot internettvalg er 1) sikkerhet, 2) fravær av anonymitet og 3) formål.

Oliver Spycher — en sveitsisk ekspert på tekniske valgløsninger og dekryptering — påpekte under konferansen at uansett hvilken teknisk løsning man velger mangler man i dag hundre prosent garanti for at velgerens handlinger kommer ubesudlet gjennom systemet og riktig ut i andre enden. Han ga ros for deler av den norske løsningen, men påpekte blant annet en svakhet om at dersom både velgerens PC og smarttelefon var infisert av det samme viruset, så ville et slik virus kunne endre på hennes avgitte stemme uten at hun merket det. Kåre Vollan har gått gjennom forskjellene mellom papirvalg, elektronisk valg i valglokalet, poststemming og internettvalg. Han tok ordet på konferansen, og sto også ved påstandene sine om at internettvalg har lav grad av trygghet for velgerne.

Et svært viktig prinsipp ved demokratiske valg er at de skal være hemmelige. Dette prinsippet blir svekket når man i praksis kan stemme fra hvilken som helst lokasjon. Departementet har tattt høyde for dette problemet ved at man kan avgi stemme flere ganger. Bare den sist avgitte elektroniske stemmen teller, og dette betyr at dersom noen andre enn velgeren overværer stemmegivingen, så kan hun ikke være sikker på at den avgitte stemmen er den som teller. Dessuten vil man også kunne stemme på papir, og dersom velgeren har gjort dette vil denne seddelen trumfe den elektroniske seddelen fra samme velger. Problemet med en slik løsning er imidlertid at man da må kjøre parallelle papir- og elektronisk baserte valg, noe som ikke er økonomisk gunstig. Men viktigst av alt: Dersom sikkerheten ikke er absolutt vil mange være skeptiske til å legge elektroniske spor etter seg. For den generelle lekmann er det enkelt å forholde seg til det å plukke ut en papirseddel i et avlukke, putte den i en konvolutt, og slippe den ned i en forseglet urne. Velgerne kan fysisk forsikre seg om at alt går riktig for seg, og at ingen har avslørt hvilket parti de stemte på. Når man sender sin elektroniske seddel ut i cyberspace finnes det for den generelle velger ingen mulighet for å kontrollere at prosessen har foregått uten at noen har kikket på. Man må stole på noen dataeksperter som sier at dette er hemmelig, og at det er trygt.

Men vil vi ha det sånn? Vil vi byråkratisere valgprosessen, eller vil vi — akkurat på dette området — at teknologien nettopp ikke skal effektivisere arbeidet forbundet med gjennomføringen av valg? Det finnes nok av områder hvor vi bare er fornøyd med at noe funker, og ikke hvordan noe funker. Fra mitt eget hverdagsliv kan jeg nevne i fleng, men la oss nøye oss med å nevne bilen og induksjonsplatene på kjøkkenet. Men politiske valg, selve symbolet på det demokratiske samfunnet vi er så glade for at vi har, bør ikke de være organisert slik at det er mulig for betrodde borgere uten særlig spisskompetanse å observere prosessen på valgdagen, og med egne øyne bekrefte at alt har forløpt etter prosedyren? Fratar man majoriteten av befolkningen evnene til å følge valgprosessen skaper man fort grobunn for mistanker og konspirasjonsteorier av ulike former og farger. I sin tur løper man dermed større risiko for illegitimering av valgresultatet. Javisst opplever vi feiltellinger og andre tabber i papirvalg, og forsøk på juks og manipuleringer forekommer også i konsoliderte demokratier slik som vårt eget. Men dette kan oppdages av mange andre, og hver feil og hvert forsøk på juks begrenser seg naturlig til en liten andel av de totale stemmene. Ved elektronisk valg er det bare en håndfull mennesker som faktisk kan kontrollere at ting har foregått etter prosedyren. Dessuten, hvis noen kyndige datafolk bestemmer seg for (og klarer) å manipulere stemmesedlene, så ligger alle sedlene fra millioner av velgere i den samme valgurnen. Isje bra!

Formålet med elektronisk valg er å gjøre det billigere, samt å gjøre valg mer tilgjengelig for folk som har vanskelig for å komme seg til et stemmelokale. Sistnevnte mål skal få opp valgdeltakelsen. Så lenge sikkerhetsløsningen baserer seg på at en papirstemme skal kunne trumfe den elektroniske stemmen, vil man måtte kjøre parallelle løsninger til evig tid. Dette er ikke billigere enn papirløsningen vi har i dag. Å sørge for at alle har like gode muligheter for å utføre sin demokratiske rett er selvsagt et yndet mål. Allerede i dag finnes det imidlertid gode alternativer for de som ikke kommer seg til valglokalet på valgdagen, slik som forhåndsstemming, poststemming fra utlandet og valgurner som tas med til sykehjem. Vi behøver ikke elektronisk valg for å oppnå like muligheter for alle.

Godene vi får ved å gjennomføre valg over internett er diskutable, og hvis de forekommer er de trivielle eller mulig å oppnå på andre måter. “Ondet” vi får er derimot eksistensielt for demokratiet: Vi fratar vanlige folk evnen til å kontrollere valgresultatet. På tross av den teknisk vellykkede gjennomføringen av det norske e‑valgforsøket står jeg fortsatt igjen med det grunnleggende spørsmålet: Hva skal vi med e‑valg?

Ps: Til forretningsorden skal det her nevnes at undertegnede i vår gjennom min stilling ved UiB var del av en gruppe som deltok i konkurransen om å få oppdraget med å evaluere forsøket, uten å nå opp.

OPPDATERING: Kai Olsen og Hans Fredrik Nordhaug viser i en kronikk i Aftenposten hvor lett velgere kan la seg lure av falske nettsider. Nok en grunn til bekymring.

Hovedtrekket i de norske kommunestyre- og fylkestingsvalgene er på nasjonalt nivå at Høyre går mye fram og Fremskrittspartiet tilsvarende tilbake. Det kan virke som at det også er disse to partiene som har vekslet velgerne seg i mellom. Tilbakegangen til Frp kan skyldes to momenter. For det første var partiet i svært lang tid ført av en karismatisk leder, men det er de ikke lenger. Lederskifter i slike typer organisasjoner er ofte kritiske, og dagens leder Siv Jensen har nok ikke klart å videreføre engasjementet rundt partiet i like stor grad. Det ville sannsynligvis ikke noen andre etterkommere av Hagen heller ha gjort, for det er fraværet av Hagen som partileder og ikke tilstedeværelsen av Jensen som er problemet. Partiet har de siste årene vært den nye vinen i norsk politikk, men engasjementet rundt dem har stilnet, og velgere som har håpet at partiet kan tilføre norsk politikk noe nytt har i det store og det hele blitt skuffet. Noen var skuffet fordi de ikke klarte å samle et slagkraftig alternativ til den rødgrønne regjeringen i 2009. Andre var skuffet fordi Frp har opphørt å være det protestpartiet som gjorde dem til favoritter blant anti-establissement-orienterte velgere.

For det andre har Frp ikke klart å få fram sitt innvandringskritiske budskap i et klima hvor denne debatten blei ekstra følsom i etterkant av terroraksjonene den 22. juli. Carl I. Hagen var i dette valget hverken på nett med velgerne eller sine partifeller, og partiet generelt fomlet med tanke på hvordan de skulle markere sin vinnersak i kjølvannet av den spesielle situasjonen valgkampen foregikk i. Høyre sin framgang skyldes til en viss grad at mange velgere har forlatt Frp og hoppet på det partiet som ligger deres tidligere parti nærmest. Samtidig har partiet klart å navigere seg tilbake til sin gamle posisjon som det bærende, ansvarlige partiet på høyresiden. De velgerne som ønsker borgerlig styre har sluttet å flørte med Frp fordi de innser at sjansene for gjennomslag for borgerlig politikk er størst med et stort og slagkraftig Høyre.

22/7

Indirekte led Frp som følge av terrorhendelsene, men den direkte terroreffekten på valget virker likevel å ha smuldret. Det ser vi når vi sammenlikner valgdeltakelsen i år med den for fire år siden. Oppslutningen om Kommunestyrevalget var på 63,5%; noe opp fra 61,2% som var deltakelsen ved forrige valg, men helt klart ingen “blow-out”. I Fylkestingsvalget økte valgdeltakelsen bare med 1,2 prosentpoeng, fra 57,5% til 58,7%. Det å stemme ved valget i år skulle være det partipolitiske nøytrale svaret som skulle vise terroren rødt kort. Men det norske folket markerte med kraft sin avsky mot Utøya og Oslo-bomben gjennom massemønstring i gatene i ukene etter hendelsen, og i mindre grad  gjennom sine handlinger i lokalvalget den 12. september.

Regjeringskoalisjonsslitasje

I utgangspunktet forventer man at partier som sitter i posisjon går tilbake som følge av regjeringsslitasje. På nasjonalt aggregert nivå går de rødgrønne littegrann tilbake. Ap går fram mens det er de to småpartiene i den rødgrønne regjeringen har måttet tåle tilbakegang. Denne utviklingen er resultatet av den blokkpolitikken som har preget dette årtusenet. Når en koalisjon samarbeider lenge nok blir det vanskelig for partiene å skille seg fra hverandre, og dette går spesielt ut over de små partiene. Det blir derfor spennende å se hvilke strategiske overveielser disse partiene gjør med tanke på neste stortingsvalg. I Senterpartiet virker Ola Borten Moe å stå for en politikk som ligger lengre til høyre enn den aktuelle politikken partiet har ført de siste årene, men det er usikkert hvor sterkt gjennomslag han vil få fi sitt eget parti for en politisk dreiing i retning høyre. I den leien er det trangt og svett, og det spørs om ikke Sp har bedre pusterom hvor de holder til i dag. For Sosialistisk venstreparti kan det nok være mer nyttig å revurdere sin politiske posisjon. Den nye partilederen vil bite seg merke i at Miljøpartiet de grønne har gjort et godt valg. Dette må SV se med bekymring på, for de grønne er et parti som kan være en reell trussel i et velgersegment som SV tradisjonelt har måttet jobbe lite for å holde på.

Valgomater

Et lite ps: Kan det hende at valgomatene gir bedre vilkår for minipartiene? Minipartier som De grønne, tverrpolitiske lister m.m. sliter ofte med å få oppmerksomhet i media og dermed blant velgerne. I de valgomatene hvor disse partiene har blitt inkludert har de derimot stilt på likefot med de andre etablerte partiene. Jeg kjenner flere som har blitt overrasket over at deres politiske preferanser best samsvarer med ett av minipartiene. Kanskje deres valgomat-resultat har fått dem til å vurdere disse som et reelt alternativ når de står i stemmeavlukket?

VP: Hva tenker dere om det å få stemme for aller første gang?

Vilde sier nølende:
— Vel, det er jo litt skummelt. Og samtidig viktig. Mye å sette seg inn i og gjøre før valget.
— Ja, jeg tenker det er et stort ansvar. Jeg føler at jeg på en måte er redd for å bruke stemmen min feil, sier Hanna.

Førstegangsvelgerne har merket seg at partiene ofte virker opptatt av de samme sakene, og at det ikke alltid er så lett å skille mellom dem.

— Det er så mykje likt, men likevel ulikt jo meir du sett deg inn i det. Det er komplisert, sukker Kim.

Førstegangsvelgerne: Fra v. Hanna Øvrebø, Kim Kalland, Vilde Aanderaa, Ingvild Bugge Halvorsen (foto: Julie Ane Ødegaard).

Valgdeltagelsen har de siste årene vært synkende. Blant førstegangsvelgere er deltagelsen også lavere enn for resten av befolkningen, og det er tradisjonelt sett lavere valgdeltagelse i lokalvalg enn ved stortingsvalg (se flere fakta om valgdeltagelse nederst i artikkelen).

VP: Hva skal til for at du bruker stemmeretten din?

— For at jeg skal stemme ved valg, så må jeg ha en følelse av at det betyr noe, sier Hanna.

Kim er enig.

— Ja, det må skje noe. Valgresultatet må faktisk føre til noe. Det er det viktigaste for meg, nikker Kim bestemt.

Vilde tenker mye på sin egen valgforberedelse og nødvendigheten av å sette seg inn i saker.

— For min del handler det om å bli mer sikker, at jeg må forberede meg godt nok til å vite hva jeg vil stemme, sier Vilde.

Manglende informasjon

— Jeg føler at vi må finne ut av alt selv, sier Vilde litt oppgitt. — Det er ikke som om vi får informasjon om valget sendt hjem i posten. Jeg tror det hadde vært positivt om vi hadde fått det.

Ingvild tilføyer:
— Ja, det hadde jo vært ganske enkelt. De kunne lagt inn en ekstra brosjyre, for eksempel, til alle dem født i 1993, sammen med valgkortet.

De er enige om at det er store forskjeller blant førstegangsvelgerne og etterlyser mer informasjon fra skolen.

— De som vet hva de vil er jo satt inn i det fra før, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sukker Hanna.

— Mamma er lærer, så jeg har sett at det finnes noen elevhefter som er laget til valget, men dem har ikke vi fått her på skolen, sier Vilde. — Det hadde sikkert hjulpet.

Ingvild nikker:
— Ja, det var mer oppmerksomhet rundt stortingsvalget. I dag på valgtorget har partiene delt ut sprettballer og kulepenner, men det er ikke nok til å få meg til å velge et parti.

Førstegangsvelgerne synes valgtorget var noe kaotisk og trangt, og at det var vanskelig å skille partiene fra hverandre.

— Jeg snakket med noen forskjellige partier under valgtorget, men synes alle sa det samme og vektla de samme sakene, oppsummerer Vilde. — Sist valg, da vi hadde skoledebatt, var det mer informativt.

— Ja, det var bra at vi hadde debatt, bekrefter Ingvild. — Selv om det var litt kunstig og umodent. De hadde sånne skilt de holdt opp der det sto ”Han lyver” når en annen politiker snakket. Også var det veldig mye personlige meninger i debatten, og kanskje ikke alltid partiets syn på saken som kom frem.

Snakker sammen om valget

Når vi møter de fire er det bare en uke igjen til valget, og det preges førstegangsvelgerne av.

— Ja, vi snakker sammen om ulike saker. Jeg har en kompis som er veldig engasjert, og vi prøver også å snakke om de som ikke er så engasjert. Da tar vi opp saker som for eksempel eldreomsorg eller kontantstøtten. Jeg har en venninne som fikk baby da hun var 16, så da blir familiepolitikk ekstra relevant. Unge engasjerer seg i andre politiske saker enn voksne. Vi vet for eksempel ikke så mye om økonomiske saker, sier Ingvild.

Vilde forteller:
— Ja, vi tenker på det som er nært oss. Kanskje når vi blir studenter så blir det annerledes. Da får vi mer å betale for, så mulig vi da tenker mer på økonomi.

Drømmekommunen tar vare på alle

— Å, det var et kosespørsmål, utbryter Hanna når vi ber dem om å beskrive drømmekommunen.

Det virker imidlertid litt mer komplisert når de først får sjansen. Hanna tenker:
— Hmm, ja altså — alle må få oppmerksomheten og hjelpen som de trenger.
— Ja, også gratis buss til alle! Sier Vilde entusiastisk.

Alle 18-åringene er enig om at kollektivtrafikk er viktig. Hanna trekker frem de som bor utenfor byen som eksempel.

— Vi har egentlig et godt tilbud her i byen, men de som bor på landet sliter. Vi klager hvis vi må vente en halvtime, men vi må tenke litt på de andre.

Kim nikker bekreftende.
— No når klokka passerer 16, og eg skal tilbake til Osterøy, går det ikkje buss dit eg bor. Eg må bli henta.

Vilde drømmer seg bort til den perfekte kommune og tenker på flere saker.
— Miljø og skole skal være prioritert, og eldreomsorg. Man får høre så mye fra media om hvordan det er på sykehjem.

De andre nikker og er enig i at det er trist med eldreomsorgen i dag.

— Vi kunne hatt dyr, for eksempel. Er man 90 år så kan jo det være fint selskap med for eksempel en hund, foreslår Vilde.

Kims drømmekommune har struktur på økonomien, og alle skal føle nytteverdi i sitt arbeid.
— Folk med spesielle vanskar og som går på trygd må få betre designa arbeid, og meir løn enn trygd. Da vil dei kjenna seg som ressursar, og dei vil føla ei større samfunnsnytte i det dei gjer.

Skjenkepolitikk er et annet tema som opptar unge, også disse fire.
— Det er viktig å ikke ha lengre skjenketider enn vi har i dag, sier Ingvild.
— Ja, det har de vist nå, sier Vilde. — At det har blitt roligere i 13 av 17 kommuner etter at skjenketiden ble innskrenket.

Lekevalget forbereder

— Mange stemmer annerledes i skolevalget enn i det ordinære valget, fordi de setter seg mer inn i det etterpå, sier Hanna. — Det kan forberede oss.
— Ja, men det blir litt lekevalg, smiler Vilde.

Hanna tilføyer:
— Men førsteklassinger tar det sikkert mye mer seriøst, og tenker nok at skolevalget er mye større enn det er.

Ingvild er litt uenig.
— Jeg husker at jeg tenkte at det ikke betydde noen ting, men i de to årene siden første klasse har jeg funnet mer ut av det.
— Ja, forrige valg ville jeg gjøre som foreldrene mine, sier Hanna. — Tenkte sånn at de er sikkert lure, så da kan jeg stemme sånn som de gjør. Nå vet jeg at jeg har helt andre meninger, og ville nok ikke funnet på å stemme det samme som dem i dag.

Vil ikke ha stemmerett for 16-åringer

I 20 forsøkskommuner er stemmerettsalderen senket til 16 år ved kommunevalget. På spørsmålet om 16-åringer bør ha stemmerett, er alle de fire førstegangsvelgerne enige i et samstemt og tydelig nei.

— Da jeg var 16 år, hadde jeg ikke peiling, sier Hanna. — Også er det jo rart at foreldre kan bestemme alt fordi du ikke er myndig ennå når du er 16, men så skal du likevel få stemme ved valg.
— Ja, bare tenk på hvor lite peiling vi har nå, og tenk for to år siden da! Sukker Ingvild og himler med øynene.

Vilde presiserer:
— Det tar tid å finne ut hva du selv står for, man trenger de årene på å bli helt trygg.

Samtidig tenker de på at noen er mer engasjert enn andre.
— Det er jo nokre 16-åringar som er veldig engasjerte og flinke og kan mykje om politikk. Mange av dem som var på Utøya, for eksempel, sier Kim.

De har tenkt litt over at mange ungdommer faktisk er veldig interessert i politikk.
— Jeg reiser kanskje på sommerleir med kirken eller sånn, men de som reiser på sommerleirer i regi av ungdomspartiene, gjør det jo fordi de er interessert i politikk, sier Vilde ettertenksomt.

Føler større ansvar etter 22. juli

Ungdommene har snakket mye med venner, hjemme og på skolen om Utøya og hva som hendte der. Etter 22. juli har det blitt fokusert på sympatieffekten Arbeiderpartiet kan oppleve, og det er noe de fire førstegangsvelgerne har tenkt en del på.

— Jeg tenkte først at mange kom til å stemme Ap på grunn av sympati, men nå tror jeg kanskje folk er opptatt av at det ikke skal være en sympatistemme, og dermed velger annerledes. Flere har nok bestemt seg for å bruke stemmeretten sin, og blitt klar over hvilken mulighet de har til å være med å gjøre en forskjell gjennom valg, sier Hanna.

— Vi har snakket veldig mye om det, nesten snakket for mye, forteller Ingvild. — Ofte så er det jo sånn at mange unge tenker at de vil stemme Frp for de får det til å virke så enkelt med billig alkohol og sånn, men etter 22. juli så tror jeg det har endret seg. Alle kjenner noen som kjente noen, og jeg tror at flere vil bruke stemmeretten sin, og da kanskje på Arbeiderpartiet.

Vilde legger vekt på at det er viktig å stemme og å ta ansvar for demokratiet.
— Vi tenker på de unge var kjempeengasjerte, men nå er de ikke mer. Det er så mange dyktige unge politikere som er borte. Vi må ta ansvar. Hvis man ikke bruker stemmeretten, kan man heller ikke klage. Utøya rammet ungdom, og det gjør ungdom mer politisk aktive.

En dyrebar stemme

Tre av de fire førstegangsvelgerne har ikke helt bestemt seg ennå for hvilket parti de synes skal få stemmen deres ved mandagens valg. Ingvild, derimot, er sikker i sin sak:

— Ja, vi har pratet mye i vennegjengen og klassen. Jeg er helt sikker. Jeg føler at KrF og jeg er mest enige. De har en bra personlig politikk, for å si det sånn. De tenker på familie og vil for eksempel øke kontaktstøtten til 7000 kroner. Jeg synes ikke det er rett at barnehagen skal oppdra barna når de ikke kan gå en gang, at de er i barnehagen fra 08–16 og rett hjem foran barne-tv etterpå. Det blir litt ensomt, synes jeg. Et institusjonalisert samfunn. Det er det det heter, sant?, sier hun spørrende til de andre tre, som bekrefter bruken av fremmedordet.

— For to år siden ville eg nok ha sagt Frp, sier Kim og forklarer oppgitt at han er mer usikker på partivalg nå ettersom Frp har vært en stor skuffelse på Osterøy.
— Dei snudde på flisa, og endra meining i saka om tunnelen som no ser ut som ei sveitserost. Og dei snakker om at me aldri har penger te nokke i kommunen, det har eg høyrt i 18 år, men når ein trenger tunnel, jo då har ein pengane.

Skolevalget er hemmelig.
— Hvis jeg hadde vært helt sikker på valget jeg gjorde i dag, så ville jeg sagt hva jeg stemte på, sier Hanna.
— Ja, nå har vi en uke til å bli helt sikker, nikker Vilde. — En uke til å bli helt sikker på hva vi skal stemme på. Det er min stemme, og det er en dyrebar stemme.

Lav og synkende valgdeltagelse

Slik har valgdeltagelsen utviklet seg i perioden 1981–2009:

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Tallene viser at unge i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere har det vært en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg, fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009. Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, men kun 33 prosent av førstegangstemmeberettigede stemte ved forrige komune- og fylkestingsvalg.

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Flere stoler og bord måtte stadig settes frem for å få plass nok til alle. Mange nye — og gamle — medlemmer var samlet til å følge med på hvordan skolevalget hadde gått. Foruten offentliggjøring av skolevalgresultatene vanket det klapp på skulderen til alle etter vel blåst innsats på rundt 50 videregående skolers valgtorg. Det var kake, roser, sjokolade og brus, og latteren satt løst i den store salen.

— Det er mange nye AUF-ere her, sier Natalie Milde (19) entusiastisk.

Hun forteller at kvelden skal bestå av bli kjent-leker, quiz og mye moro for å bli bedre kjent med alle de nye AUF-medlemmene.

Natalie Milde på AUF-valgvaken (foto: Julie Ane Ødegaard)

Skolevalgene — et undervisningsopplegg

Skolevalg er prøvevalg ved de videregående skolene som gjennomføres foran hvert lokal- og stortingsvalg. Det første skolevalget i Norge ble gjennomført i 1989. Utdanningsdirektoratet har det overordnede ansvaret for skolevalgene og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) koordinerer dem. Årets skolevalg ble avviklet i perioden 29. august‑6. september, og i år deltok 416 videregående skoler og 184426 elever. 15 av disse skolene som skulle gjennomføre valget elektronisk, fikk ikke gjennomført valget på grunn av tekniske problemer. Til sammen var det 368 skoler som hadde rapportert inn da resultatene ble offentliggjort.

Skolevalg kan betraktes som et stort undervisningsopplegg som legger til rette for at elevene skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og et mål har vært å øke den politiske interessen blant unge. Valgene vekker større og større medieinteresse etter som de tradisjonelt sett pleier å vise trendene for det ordentlige valget.

Viktig å mobilisere førstegangsvelgere

Valgdeltagelsen var på 77,3 prosent ved årets skolevalg. I rapporten for skolevalgene i 2009 kunne vi lese om rekordhøyt antall avgitte stemmer på 130998. I 2009 var valgdeltagelsen på 76,9 prosent og ved forrige kommune- og fylkestingsvalg i 2007 på 72,1 prosent.

Det er imidlertid store variasjoner fra skole til skole. Resultater fra årets skolevalg på Austevoll vidaregåande skule viser en valgdeltagelse på 92,1 prosent, noe som vil si at 116 av 126 elever avga sin stemme. Samme skole har de to siste valgårene hatt rundt 55 prosent valgdeltagelse.

På Langhaugen videregående skole i Bergen var valgdeltagelsen 76,1 prosent i 2009 og så høy som 82,7 prosent i 2007. Ved skolevalget i år falt deltagelsen til 57,9 prosent.

Det kan være store forskjeller også i hvordan valgene organiseres. Noen skoler tilrettelegger for høy deltagelse ved at elevene går klassevis til valglokalet, mens andre steder oppsøker elevene valglokalet på eget initiativ i en fritime eller et friminutt. På Austevoll har det også vært ekstra informasjonstiltak på skolen og i kommunen ettersom ungdommene der er med på forsøksprosjektet med stemmerett til 16- og 17- åringer.

Hva stemmer de unge?

NSD rapporterer om at Arbeiderpartiet har størst oppslutning blant elevene i den videregående skolen, mens Høyre har gått mest frem sammenlignet med skolevalget i 2009. Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har gått mest tilbake.

Med 4,9 prosent av stemmene har SV fått sitt dårligste resultat siden skolevalgene startet i 1989. SV har hatt synkende oppslutning ved skolevalgene, og i 2009 gjorde partiet sitt til da dårligste skolevalg med 10,4 prosent av stemmene.

Ved forrige lokalvalg i 2007 gjorde Høyre et av sine beste skolevalg med 17,5 prosent av stemmene, og gjorde også et godt valg i 2009 da det fikk 16,3 prosent av stemmene. I 2011 ble dette til hele 24,3 prosent.

Valgets vinnere de to foregående valgår var Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet med begge partiene rundt +/- 22 prosent av stemmene. Det kan se ut som om ungdommens stemmegivning nå i større grad enn tidligere samsvarer med den vi finner i den øvrige befolkningen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir i det ordinære valget, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16-åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

På regjeringens valgportal er det publisert noen nøkkeldata om valget til kommunestyrer og fylkesting. Positivt er det at datakilder er lagt ut til nedlasting i regnearkformat:

• Kommunevalget: Dette regnearket inneholder kommunenummer, kommunenavn, partikode, partinavn, kandidatnummer og navn, kandidatens fødselsår, kjønn, evt. stemmetillegg (se forklaring), og om kandidaten også stilte i 2007.
• Fylkestingsvalget: Her inneholder regnearket samme type data, med fylkeskommunens navn og nummer istedenfor kommunen.

Statistisk sentralbyrå har også data om kandidatene, og har sammenstilt ulike variabler (se temaside om valg). Mange er opptatt av ungdoms engasjement i politikken etter massakren på Utøya. Ser man på fordelingen av listekandidater til kommunestyrevalget i den yngste aldersgruppen 18–29 år, viser det seg faktisk at det er flest kandidater blant 19-åringene. Mannlige 19-åringer er den største enkeltgruppen. Last ned datasett (xls).

Mange flere datasett om valg og kandidater kan hentes ut fra SSBs statistikkbank.