I siste episode av Mediesamfunn snakker professor Øyvind Ihlen om denne saken, og om hvorfor den handler om mer enn iskrem på skattebetalernes regning.

Og er det slik at vi egentlig gjør store kommunikasjonsbyråer en diger tjeneste hver gang vi gjør dem til høye, mørke og demokratiske problemer?

Se for deg et redaksjonsmøte der nyhetsredaktøren drar frem et postkort med et supersensitivt tips fra en kilde som undertegner med fullt navn. Hvem som helst kan lese det som står der, og alle som har sett postkortet kan avsløre kilden. Det fungerer omtrent på samme måte med tips på e‑post, selv om det ikke er like opplagt for den jevne journalist eller kilde. Mange er dessverre fortsatt skremmende naive, og hver dag sendes det enorme mengder sensitiv informasjon til og fra norske redaksjoner på denne måten.

I vårt tenkte analoge eksempel går det litt bedre hvis kilden legger postkortet i en lukket konvolutt. Da kan ikke uvedkommende lese tipset selv om de sitter med brevet i hånden, og dette kan sammenlignes med en kryptert e‑post som sendes over nettet. Krypteringen gir bedre sikkerhet, og hindrer uvedkommende fra å lese det hemmelige tipset fra kilden til redaksjonen.

Nødvendig kompetanseløft

Utfordringen er at e‑postkryptering fortsatt er litt tungvint, og fra et brukervennlighetsperspektiv må vi kunne si at løsningene fortsatt har et betydelig forbedringspotensial. Mens vi venter på at det utbedres, bør pressen ta grep og sørge for et kompetanseløft for sine journalister. Faren er stor for at kilder med digital kompetanse som sitter på sensitiv informasjon rett og slett lar være å tipse pressen om kritikkverdige forhold hvis journalistene ikke engang er i stand til å motta og åpne en kryptert e‑post.

Kommunikasjonsproblemet er likevel ikke løst selv om journalistene lærer seg kryptering og dekryptering av e‑post. For når kilden sender den krypterte e‑posten, må både avsender og mottaker oppgis, og denne informasjonen krypteres ikke. Dermed kan uvedkommende snappe opp hvem som har sendt tipset og avsløre hvem som er kilden selv om de ikke ser hva som ble skrevet. Dette blir på samme måte som med konvolutten i den analoge verdenen.

IT-kyndige kilder forstår dette, og er kapable til å håndtere problemstillingene gjennom andre tiltak som kommer på toppen av krypteringen. For folk flest blir det imidlertid for avansert, og pressen trenger derfor en brukervennlig og enkel kommunikasjonsløsning som kan brukes av journalister og kilder uten omfattende IT-ekspertise.

Sikkert og brukervennlig

Wickr er en relativt ny app for iPhone- og Android-mobiler som har klart kunststykket å kombinere god sikkerhet med et brukervennlig grensesnitt. Appen minner på mange måter om en hvilken som helst moderne tjeneste i det stadig økende markedet for sosiale medietjenester. Forskjellen ligger i hva Wickr gjør for å sikre at ingen uvedkommende får tilgang til verken innholdet i kommunikasjonen, eller hvem brukerne kommuniserer med.

Med Wickr kan brukerne sikkert og anonymt sende meldinger, bilder, videoer, lydopptak og dokumenter. På samme måte som Snapchat er det også en tidsinnstilling som begrenser hvor lenge meldingen er tilgjengelig, men i motsetning til Snapchat er sikkerhet bygd inn fra bunnen av. Meldinger slettes på en måte som skal gjøre det umulig å gjenopprette informasjonen i ettertid, og kommunikasjonen krypteres på en måte som skal gjøre det umulig å avsløre innholdet eller hvem som kommuniserer med hvem.

FBI har allerede gjort fremstøt for å få inn en bakdør i Wickr, men de ble bryskt avvist av toppsjefen Nico Sell. Hun ga dem en leksjon i historie, amerikansk grunnlov og George Washingtons uttalte tanker om informasjonsfrihet, personvern og overvåkning. “En bakdør for “good guys” kan alltid misbrukes av “bad guys””, påpekte hun, og gjorde det klart at Wickr er designet for ikke å ha slike åpninger.

Wickr er en gratis tjeneste, og selskapet bak satser på å tjene penger på avansert tilleggsfunksjonalitet. De ser først og fremst for seg at de skal bli interessante nok for finansnæringen til at den blir villig til å bla opp. For å klare det, trenger de en stor installert base, og det nyter alle andre brukere godt av.

Kommunikasjonen må sikres

I 2012 ga jeg ut boken Digitalt kildevern på IJ-forlaget for å øke bevistheten rundt digital sikring av kildevernet. Den ble skrevet etter deltagelse på SKUP-konferansen i 2011. Der kom det frem at det selv blant kremen av norske gravejournalister er svært mangelfull kunnskap om hvordan digitale spor gjør det mulig å avsløre pressens kilder.

Foto:Yuri Samoilov cb

Kommunikasjon med kilder må sikres.

Siden den gang har Snowdens avsløringer og Obamas straffeforfølgelse av varslere gjort det uomtvistelig klart at amerikanske myndigheter er både villige og kapable til å overvåke og avsløre journalisters kontakt med sine kilder. Norske myndigheter har ikke den samme kapasiteten, men viljen til å gå hardt til verks for å avsløre pressens kilder er så absolutt til stede. Det så vi blant annet i kildevernsskandalen rundt 22. juli-lekkasjen av bildene som viste en arrestert Breivik på Utøya.

Dette betyr at pressen må ta grep for å sikre kildevernet, og sørge for at ikke uvedkommende kan avsløre hvem som snakker med pressen, og hva de snakker om. Det holder ikke lenger bare å love kildene anonymitet, kildevernet må også sikres.

Begynn med Wickr

Når jeg holder introduksjonskurs i digitalt kildevern for journalister, tar jeg en gjennomgang av kryptert e‑post der jeg blant annet bruker eksempelet med postkort og brev for å vise hva kryptering kan og ikke kan bidra med. Jeg gjør det klart at det beste hadde vært om alle journalister lærte seg å motta og dekryptere e‑post, men at det i hvert fall hjelper litt om de i det minste skjønner prinsippene og så kan få hjelp av noen på IT-avdelingen den dagen de trenger det.

I motsetning til e‑post med avansert kryptering, er Wickr en enkel og brukervennlig tjeneste som egner seg svært godt for journalister og kilder, samt andre som trenger å kommunisere på en sikker måte. Det blir det stadig flere som ser behov for, og jeg øyner derfor håp om at Wickr blir en populær tjeneste. Den tar nok ikke over kommunikasjonsmarkedet på nettet, men den kan bli en utbredt løsning, og det kan tvinge andre mindre sikkerhetsorienterte kommunikasjonssystemer til å løfte sikkerhetsnivået sitt.

Jeg er i hvert fall svært begeistret for Wickr, og hvis det er noe du lurer på, når du meg der ved å sende en kryptert melding til brukernavnet abrenna.

Det er ingen tvil om at retoriske studier kan gjøre deg bedre til å overbevise, men du lærer også verdien av å la andre overbevise deg. Den som studerer retorikk, innser fort at det er fornuftig å lytte til sine medmenneskers synspunkter: det gjør deg klokere, bedre til å overbevise, og det hjelper deg med å oppdage og endre dine egne uholdbare synspunkter. Jo, det kan være like bra å bli overtalt som å overtale.

I mer enn 2000 år har retorikere forklart kommunikasjon ved å studere hvordan mennesker faktisk kommuniserer. Hvorfor lykkes noen, mens andre feiler? Hva gjør de vi lytter til? Hva mangler de vi ikke lytter til?

Det spennende med retorikken er at svarene avhenger av situasjonen. det er nemlig ikke mulig å lage universelle lover for menneskelig påvirkning. Vi kan ikke skape en sikker oppskrift for overtalelse, selv om mange har prøvd – og noen fremdeles antyder at de har en slik. Det har de ikke. Derfor er retorikken ikke bare en vitenskap, men også en kunst.

Foranderligheten er noe av det mest fascinerende med retorikken. Jeg kan holde det samme foredraget til stormende jubel den ene dagen og lunken respons den andre. Hva er forskjellen? Kanskje jeg gjorde det litt forskjellig. Kanskje tilhørerne var annerledes. Kanskje noe endret seg i mellomtiden. Enhver situasjon er unik, og derfor er det alltid noe nytt å oppdage når man studerer retorikk.

De fleste studenter blir da også umiddelbart fanget av faget, fordi det på samme tid vedrører noe veldig personlig for ethvert menneske og gjelder generelt for alle. Jeg påvirker andre, og andre påvirker meg. Når man begynner å begripe generelle retoriske innsikter, står hendelser man tidligere ikke har vært seg bevisst eller ikke helt har forstått, plutselig i et forklarende lys: Aha! Nå ser jeg hvorfor jeg lyktes i den ene situasjonen og feilet i den annen; nå forstår jeg hvorfor noen finner denne personen karismatisk og hvorfor jeg selv ikke stoler på vedkommende.

Omslaget til boken “Hva er retorikk”.

Retorikk er diskusjon og debatt, forening og atskillelse, kamp og utforskning, det er sinnenes møteplass og vår felles vei mot en bedre fremtid, for det er gjennom tale, samtale og retorisk utveksling at vi finner ut hvem vi er og hva vi vil.

Kanskje jeg føler meg hjemme i retorikken fordi jeg kommer fra en familie og et land – Danmark – som er glad i å diskutere åpent og frimodig. Jeg elsker å utforske gjennom debatt og argumentasjon: Bør vi tillate prostitusjon? Har dyr følelser og tanker på samme måten som vi mennesker? Er amerikanere overfladiske? Er nordmenn redd for uenighet? Hvordan bør vi forholde oss til innvandring? Hva er kunst, egentlig? Og hva er god kunst? Er mengden av væske på jorden stabil? I en diskusjon inntar jeg av og til det motsatte synspunktet av det jeg egentlig har, for å finne ut hvor holdbar min egen posisjon er. Det er lek og læring på samme tid. Det er retorikk.

Men det finnes ikke ett enkelt svar på hva retorikk er, så “Hva er retorikk” gir seks. Først og fremst er retorikk en praksis vi alle utfører, nærmest konstant. Første kapittel viser at denne praksisen er mer enn talekunst: Den er handling gjennom kommunikasjon. Vi gjør noe når vi bruker ord og bilder: anklager og forsvarer, anbefaler og fraråder; unnskylder, minnes og skaper fellesskap.

Denne praksisen har en historie som går mer enn to tusen år tilbake, og gjennom historien har vår retoriske kommunikasjon forandret seg. Så for å forstå hva retorikk er, må vi forstå dens historie. Det forteller jeg om i kapittel 2.

Kapittel 3, Samfunnsdannelse, viser hvordan vår felles retoriske praksis, debattene og diskusjonene vi har med hverandre, er et av menneskets mest grunnleggende midler til å skape samfunn. Det forteller hvordan retoriske utvekslinger former hvem vi er og bestemmer hvilke veier vi går sammen.

Denne forståelsen av retorikk som en skapende kraft utdypes i fjerde kapittel, som jeg har kalt Menneskesyn. Kapitlet viser at det både i retorisk praksis og i læren om denne praksisen ligger et særlig syn på mennesket: vi er både tanke, følelse og vilje, og vi bruker språk og kommunikasjon både til å begripe og til å skape vår felles verden. Ettersom retorisk praksis på disse måtene er blant de mest allestedsnærværende og avgjørende aspekter av menneskers liv, har vi utviklet et fag om denne praksis.

Det handler kapittel 5 om. Retorikkfaget studerer menneskelig kommunikasjon, lager teorier om den og underviser i den, slik at vi får bedre forståelse for god kommunikasjon og for hva et menneske egentlig er. Selv om retorikkfaget ikke kan gi universelle regler for overbevisning, tror mange likevel at retorikk er makt og manipulasjon, og at de som har lært seg den magiske kunsten, kan overtale andre og få det som de vil.

Kapittel 6, Makt og avmakt, viser at det ikke forholder seg slik, og gir et mer nyansert bilde av hva retorisk makt er.

Med disse kapitlene ønsker jeg å bidra med en mer grunnleggende forståelse av retorikken enn den vi som regel får. Det finnes etterhånden mange lærebøker i retorisk teori og like mange håndbøker i retorisk praksis. Her får vi ofte et temmelig snevert bilde av retorikken som simpelt kommunikasjonshåndverk. Lærebøkene gir oss teori og begreper, håndbøkene gir oss regler og råd. I denne boken vil jeg vise hva som ligger under overflaten for å gjøre det klart at retorikk er mer enn pyntet språkbruk og overflate, manipulasjon og maktmisbruk, regler og antikke begreper. Retorikken er minst like relevant i våre dager som i antikken, og den angår alle, for den er et vesenstrekk ved mennesket.

Dette er noko eg har tenkt på lenge, men dei nye rettskrivingsnormene for nynorsk frå 1. august 2012 gir eit aktuelt høve til å la ord følgja tanke. Ifølgje Språkrådet er hovudendringa at skiljet mellom hovudformer og sideformer blir fjerna. Dessutan går ein del tidlegare tillatne (eller er det tilletne?) bøyingsformer ut og nokre ordformer, både hovudformer og sideformer, blir tatt (tekne?) ut. Nokre meiner dette ikkje er ei forenkling og at nynorsk nå blir endå likare bokmål, som det framgår her.

Ivar Aasen (foto: Paul Mork/Nasjonalbiblioteket, dato ukjent).

Ein tredje faktor er at eg som mange andre har kome til at det er ei stor nok oppgåve å få folk flest til å skriva godt bokmål, og at ressursane bør gå til det. Ein fjerde er at nynorsken historisk sett er eit uttrykk for norsk nasjonalisme.

Grunnen til at eg har halde fast ved nynorsken heile mitt skriveføre liv, trass i at talemålet har nærma seg stadig meir bokmål, har med personleg bakgrunn og identitet å gjera. Eg voks (vaks?) opp på Vestlandet, lærte å skriva i barneskulen i Innvik i Nordfjord og hadde to nynorskbrukande foreldre. Då vi flytta til Tvedestrand kommune fekk far min meg til å byrja i ein nynorskklasse med vegårsheiingar på ungdomsskulen. Det kosta litt, ikkje minst at eg ikkje kunne gå i klasse med dei jamaldringar som budde nærast meg. Men eg stod på krava, i den grad at eg sette som føresetnad for å bli redaktør i russeavisa Oksebrølet at halvparten av stoffet skulle vera på nynorsk! Rett nok vart Tvedestrandsposten grunnlagt av Arne Garborg, men eg innser nå at eg gjekk vel langt.

Seinare er eg blitt meir pragmatisk. Eg har skrive ein del bokmål i jobben, ikkje minst då eg arbeidde som deltidsjournalist. Men den einaste boka eg har gitt (gjeve) ut (på norsk) var skriven på nynorsk. Det norske samlaget stilte opp. Eg har alltid lurt på i kva grad statssubsidiane til Samlaget eller kvaliteten, eventuelt emnet til boka, var avgjerande for at utgjevinga kom i stand. Eg har også lurt på i kva grad nynorsken var årsak til det avgrensa salet av boka. (Forlagets grundige språkvask den gongen lærte meg elles kor mange feil til og med eg som ganske kyndig nynorskbrukar gjer.) Eller om språkforma avgrensar lesartalet til og forståinga av innlegg eg skriv på denne bloggen.

For meg er språket langt viktigare som kommunikasjonsmiddel enn som identitetsmarkør. Eg ønskjer at lesaren skal tenka (tenke/tenkja/tenkje) på kva eg skriv heller enn korleis eg skriv det. Eigenleg er det egoistisk å påtvinga lesarane eit språk som uttrykker personleg identitet når eg veit det går ut over forståinga og oppfatninga (oppfattinga?) av innhaldet. Dessutan har eg lenge hatt ei lei (her måtte eg slå opp i ordbok for å unngå det bokmålsklingande «ubehageleg») kjensle av at mange automatisk oppfattar meg som bonde i byen når eg skriv på nynorsk. Ingen vil vedgå det, men det ligg ei stigmatisering gjennom ufrivillige assosiasjonar der og lurer.

Derfor vil eg frå denne dag bruka bokmål som hovudmål, og nynorsk berre i nokre private samanhengar (eg trudde det heitte samanhangar, men Bill Gates kjem fram med raudblyanten). Det er ei personleg avgjerd, men det er berre slike som kan gjera slutt på den unødvendige (unaudsynte), skadelege og dyre norske tospråklegheita. Etter kvart vil det vera så mange einskildindivid (og kommunar) som gir (gjev) opp nynorsken at språkforma går av (raudblyanten hindrar meg i å skriva «avgår») ved ein stille død. Det er berre slik eit språk kan døy. Eit politisk vedtak på nasjonalt nivå er uråd å førestilla seg.

Dermed blir også bloggen min frå nå av på bokmål. Inntil eg kjem på noko betre skiftar undertittelen namn frå «ein nynorsk blogg om Europa etc.» til «en norsk blogg om Europa etc.». Kanskje tar eg steget heilt ut og går over til berre engelsk. Det er eit avgrensa publikum i Noreg for europapolitisk analyse, anten språket er nynorsk eller bokmål.

Teksten vart først publisert 1. august 2012 på forfattarens blogg Europæus norvegicus.

I dag brukes ikke mobiltelefonen kun til å ringe eller skrive meldinger med, den kan like gjerne brukes for å få med seg de siste nyhetsoverskriftene via wap eller trådløst internett. Ifølge 2008-utgaven av Norsk Mediebarometer har over 97 prosent av ungdom mellom 16 og 19 år tilgang på egen mobiltelefon, fjernsyn, radio og internett. 76 prosent har tilgang på et avisabonnement.

Den stadig økte tilgangen på ulike informasjons- og nyhetskilder har også ført til en rekke spekulasjoner rundt hvordan ungdom i dag faktisk tilegner seg nyheter, og i hvilken grad de gjør det. De tradisjonelle bruksmønstrene er i ferd med å endres, noe som også gjenspeiles i dalende opplag for aviser og til dels gjennom kutt i nyhetssendinger på fjernsyn. TVNorge, som i stor grad retter seg mot ungdom, la i år ned sitt nyhetstilbud, og selv om NRK og TV 2 samtidig øker sin nyhetssatsing kan det tyde på at fjernsynsnyhetene ikke treffer ungdomssegmentet.

Denne artikkelen presenterer noen av de nyeste tallene som er tilgjengelig om norske ungdommers nyhetskonsum, hvilke nyhetsmedier de foretrekker og hvilke typer nyheter de får med seg.

Ungdoms nyhetskonsum

Det totale nyhetskonsumet til ungdom i alderen 16–19 år har, ifølge Norsk Mediebarometer, gått ned fra 82 prosent i 1998 til 68 prosent i 2008, noe som tilsvarer en nedgang på 14 prosent.

En nedgang på 14 prosentpoeng i løpet av 10 år kan ikke betegnes som direkte dramatisk, men det er likevel en klar nedgang som tydelig gjenspeiler at nyhetskonsumet blant ungdom har endret seg. Målingen fra 1998 tar ikke høyde for nyhetskonsum på internett (kun radio, avis og fjernsyn) og det er derfor mulig at det reelle tallet for nyhetskonsum var noe høyere. Det er imidlertid liten sannsynlighet for at store deler av norsk ungdom brukte internett som eneste nyhetskilde allerede i 1998.

Dersom man ser på andelen i aldersgruppen 16–19 år som har fått med seg nyheter i ulike medier en gjennomsnittsdag i 2008, så rapporterte 49 prosent at de hadde lest en avis, 15 prosent hadde sett nyheter på fjernsyn og 8 prosent hadde hørt på nyheter på radio. 45 prosent hadde lest nyheter på internett. Dersom man går ti år tilbake i tid representerer dette en nedgang på 26 prosentpoeng i avislesning, 15 prosentpoeng i nyhetsprogrammer på fjernsyn og 3 prosentpoeng for radio.

Når det gjelder internett og nyhetsbruk, så startet målingene først i 2001, og det finnes dermed ikke sammenliknbare tall fra 1998. Prosentandelen fra 2008 viser imidlertid tydelig at internett har blitt en viktig kilde for nyheter. Det er derfor også naturlig å anta at deler av nedgangen i avis, fjernsyn og radio skyldes at flere har gått over til å bruke internett som nyhetskilde.

Kilde: Bearbeidede tall fra SSB/Norsk Mediebarometer

At ungdom ser på internett som en sentral kilde til nyheter kommer også klart frem fra TNS Gallups undersøkelse Forbruker & Media fra 2006/2007. De spurte da ungdom i alderen 15–19 år om hva som var deres viktigste nyhetskilde, og i denne undersøkelsen svarte hele 68 prosent at de var helt eller litt enig i at internett var den viktigste. Fjernsyn kom her på andreplass, etterfulgt av avis og radio.

Det at internett blir rangert som viktigste nyhetskilde kan underbygge en voksende tendens til at ungdom gradvis beveger seg bort fra radio, avis og fjernsyn, og over på internett. Det er imidlertid også mulig at internett er rangert såpass høyt fordi det er her de som egentlig ikke interesserer seg for nyheter, og som ikke oppsøker dem særlig aktivt, i størst grad eksponeres for det lille de får med seg.

Interesse for nyheter, men…

I Forbruker & Media 2007/2008 ble ungdom i alderen 15–19 år spurt om hvor interessert de er i ulike typer nyheter som er tilgjengelige gjennom radio, avis, fjernsyn og internett. Tall fra denne undersøkelsen viser at mellom 43 og 68 prosent av norske ungdommer er meget eller litt interessert i nyheter avhengig av medium og type nyheter. De er generelt mest interessert i lokalnyheter, mens innenriksnyheter følger tett etter og utenriksnyheter er av minst interesse. Tallene rundt ungdoms nyhetsinteresse må imidlertid ses med forbehold om en mulig overrapportering, ettersom interesse er et ganske normativt begrep.

Undersøkelsen viser at ungdom har størst interesse for nyheter som omhandler nærområdet (lokalnyheter), noe som tyder på at de sannsynligvis foretrekker nyheter som de lettere kan identifisere seg med og relatere seg til. Bruksmønsteret er litt annerledes på internett, der utenriksnyheter interesserer mest.

I undersøkelsen er det flest som svarer at de er “litt interessert” i nyheter, noe som tyder på at de ønsker å få med seg hva som skjer rundt dem. At hele 68 prosent av 15- til 19-åringer er litt eller meget interessert i lokalnyheter i avisen, tyder på et ganske høyt engasjement blant unge lesere. Når 64 prosent i tillegg melder at de er litt eller meget interessert i innenriksnyheter på fjernsyn, er det tydelig at samfunnsinteressen fremdeles er til stede.

Det er imidlertid også et stort antall som opplyser at de er meget uinteressert, spesielt når det kommer til utenriksnyheter.

Tallene fra Forbruker & Media 2007/2008 tyder på at ungdom interesserer seg mest for nyheter som presenteres gjennom avis eller fjernsyn, og at det dermed er disse mediene ungdommene først og fremst foretrekker som nyhetsmedier. Dette står imidlertid i kontrast til at andelen som oppsøker avis og fjernsyn samtidig synker og at disse mediene heller ikke ses på som viktigste nyhetskilde.

En mulig forklaring kan være at internett tilbyr en umiddelbarhet som gjør det til en av de viktigste kildene til oppdaterte nyheter, mens avis og fjernsyn tilbyr en dybde som gjenspeiles i større interesse for nyheter gjennom disse mediene. Det kan også ha sammenheng med at en viss andel av ungdommene som benytter seg av internett som nyhetskilde, er de samme som leser aviser eller ser nyheter på fjernsyn.

I studien ”The Paradox of Popularity” fra 2007, tar Irene C. Meijer for seg deler av denne problematikken. Studiet har blant annet undersøkt hvordan ungdom i Nederland (15–25 år) vil at nyheter skal være og hvordan de ønsker at nyheter skal presenteres for at de skal bli interessante. Funnene i denne studien kan sannsynligvis også kaste lys over deler av tvetydigheten som kommer frem blant tallene i Norge.

Et av de mest sentrale funnene i Meijers studie er at ungdommene foretrakk nyheter gjennom de tradisjonelle nyhetskanalene (som fjernsyn eller avis) fremfor internett. På tross av at utviklingen tydelig viser at internettbruk har økt kraftig blant ungdom, så var det den tradisjonelle presentasjonen av nyheter som ble sett på som seriøs, og ungdommene i studien var for eksempel raske til å avfeie underholdende og ungdommelige nyhetsprogrammer på fjernsyn som useriøse nyheter, skriver Meijer:

… young people do not appreciate the ”soapification” of news, making it more fun and appealing to watch as a goal in and of itself. Youngsters want news to address major issues, to be reliable and not to be made more entertaining.

Meijer kaller det imidlertid et paradoks at det var de underholdende nyhetsprogrammene ungdommene brukte mest tid på. De var klare på at de så på slike programmer fordi de var mer underholdende enn nyhetsverdige, og at de synes dagens nyhetssendinger fremstod som kjedelige og uinteressante. Samtidig mente ungdommene i studien at de tradisjonelle nyhetsmediene måtte være der og at det var viktig at de fantes. De var bare ikke interessert i å bruke tid på dem. Denne holdningen ser også ut til å støttes av de tallene som er tilgjengelige i Norge, og kan blant annet være med på å forklare hvorfor interessen for avis og fjernsyn er såpass høy, samtidig som selve konsumet går ned.

Meijer forklarer dette paradokset blant annet med tankegangen om at dersom det skjer noe viktig, så vil man få vite det uansett:

… young people only want to consume news if there is a specific reason to do so. […] Because young people are almost permanently in contact with their peers, siblings or parents through various means of communication, they feel no need to watch the news all the time. They will soon be informed about important news anyway.

Ifølge Meijers studie er ungdom fremdeles interessert i nyheter, men de ønsker at de skal presenteres på en ny måte, samtidig som de ikke må miste det seriøse og tradisjonelle preget. De tradisjonelle, objektive nyhetssakene oppleves ikke som interessante nok, og det stilles større krav til at mediene også skal tilby opplevelse, gjenkjennelse og deltakelse. Ungdom ønsker i større grad å være i stand til å kunne identifisere seg med det som skjer rundt om i verden, noe som betyr at de også ønsker å oppleve nyhetssaker fra flere sider (for eksempel både offerets og gjerningsmannens), med mulighet for å gå i dybden i saken.

Studien viser videre at det ikke bare er ungdom som vektlegger erfaringer og historier om mennesker når de skal få med seg nyheter. Det gjelder i like stor grad for voksne. Ifølge Meijer er dette fordi alle som er vant til å forholde seg til informasjon på nettet i større grad ønsker erfaringer og deltakelse. De som foretrekker helt objektive og “kalde” nyheter er ifølge studien en utdøende rase som kommer til å forsvinne etter hvert som internettgenerasjonen vokser til og tar over.

Tendensene i Norge har flere likhetstrekk med resultatene fra Nederland. Det at ungdom i større grad ønsker å erfare nyheter og kunne identifisere seg med sakene som tas opp, gjenspeiles blant annet i at de er mest interessert i lokalnyheter.

En rapport fra Joan Shorenstein Center (pdf) i 2007 tar for seg amerikansk ungdoms (12–17 år) og unge voksnes (18 til 30 år) nyhetsvaner. Denne rapporten viste at fjernsyn var det mediet som ble mest brukt til å få med seg nyheter, mens avis lå på bunn. Bruksmønsteret er dermed, ifølge denne rapporten, noe annerledes i USA sammenliknet med Nederland og Norge, hvor aviser fremdeles ser ut til å bli lest forholdsvis flittig. I 2008 hadde hele 49 prosent av ungdom i alderen 16–19 år lest en avis en gjennomsnittsdag i Norge, og dette er et veldig høyt tall sammenliknet med USA.

Rapporten viste også at ungdom brukte betydelig mye mindre tid på daglige nyheter enn tidligere, men den fastslo samtidig at det har oppstått nye bruksmønstre som må kartlegges nærmere:

… news has its place, or no place, depending on personal preference. […] A person might read the newspaper for its public affairs coverage, watch television for its entertainment programs, and use the Internet for gaming and social interaction, or any of a dozen other content and medium combinations.

Ungdom har gjerne ulike preferanser knyttet til de forskjellige mediene og det finnes en rekke ulike måter å kombinere dette på, avhengig av interesse og tilgang. Det å kunne dele nyheter med venner gjorde dem også mer interessante for ungdommene, og hadde betydning for hvordan de fikk med seg nyheter. Blant annet rapporterte hele 28 prosent av ungdommene i studien (12–17 år) at de hadde hørt om bestemte nyheter gjennom andre.

Dersom man sammenlikner med andre undersøkelser, har også de rapportert om tilsvarende funn. I ”A New Model for News” (pdf) fra The Associated Press i 2008, blir det slått fast at det har oppstått en betydelig forandring i hvordan ungdom tilegner seg informasjon og nyheter, og at konsumet foregår på tvers av en rekke ulike plattformer og ressurser. Undersøkelsen legger særlig vekt på at ungdom bruker internett- og mobilteknologi til å kommunisere kontinuerlig med hverandre. Denne mediebruken fører samtidig til en ny måte å oppleve og å forholde seg til nyheter på.

Tallene som i dag er tilgjengelig i Norge har i stor grad målt internettbruk i forhold til hvilke typer sider man søker seg mot. De tar dermed ikke hensyn til det multimediale eller sosiale aspektet ved disse mediene, som også ser ut til å ha blitt viktig for hvordan ungdom tilegner seg informasjon. Det er dermed godt mulig at nyhetskonsumet ville sett litt annerledes ut dersom målingene også tok høyde for de mange sosiale plattformene ungdom i dag får tilgang på informasjon fra.

Nye måter å kommunisere på

Samfunnet i dag er preget av en stadig økt tilgang til ulike kilder for informasjon og nyheter. I tillegg til tradisjonelle nyhetsmedier som avis, radio og fjernsyn har også internett blitt en av vår tids mest populære kilder for å følge med på hva som skjer i verden. Krysninger mellom disse mediene har også blitt mer og mer vanlig, og interaksjon med leseren gjennom sms, chat, eller diskusjonsforum har skapt nye arenaer og muligheter for å tilegne seg informasjon.

Det er liten tvil om at ungdoms informasjons- og kommunikasjonsmønstre har endret seg som følge av økt tilgang på nye medier, da spesielt internett, og dette har sannsynligvis også betydning for hvordan ungdom holder seg oppdatert på nyheter.

De tallene som i dag er tilgjengelige med tanke på norske ungdommers nyhetskonsum er preget av varierende aldersgrupperinger, noe som til tider gjør det vanskelig å sammenlikne dataene som foreligger. Hva som bør defineres som nyheter er en annen utfordring, og dette varierer ofte avhengig av undersøkelsene.

I tillegg har nyhetskonsumet stort sett blitt målt i forhold til det å høre på nyhetsprogram på radio, se nyhetssendinger på fjernsyn eller lese nyhetsartikler på papir eller nett. Andre informasjonskilder og bruksmønstre som kan være relevante for norske ungdommers nyhetskonsum, spesielt kontinuerlig kommunikasjon gjennom internett- eller mobilteknologi, er dårlig kartlagt og det vil være nødvendig med flere og mer omfattende undersøkelser for å få en mer fullstendig oversikt over norske ungdommers nyhetskonsum.

Det er positivt at nyhetsinteressen blant ungdom fremdeles ser ut til å være til stede, men nedgangen i konsum gjennom avis, fjernsyn og radio tyder også på at den tradisjonelle måten å presentere nyheter på ikke lengre holder mål med tanke på et ungt publikum. Det at nyhetskonsumet på internett heller ikke har veid opp for nedgangen i de tradisjonelle nyhetsmediene, tyder også på at ungdom heller ikke får møtt behovene sine der.

Last ned datamateriale

Tallene brukt i figurene i artikkelen kan lastes ned her: Open Office-format (ods) | Microsoft Excel (xls).

Referanser

Meijer, Irene C. 2007, The Paradox of Popularity, [online], All Academic Research. Tilgjengelig fra: http://www.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/
0/9/1/5/9/p91594_index.html [14.09.2009]
Joan Shorenstein Center 2007, Young People and News, [online], Harvard University. Tilgjengelig fra: http://www.hks.harvard.edu/presspol/research/carnegie-knight/young_people_and_news_2007.pdf [14.09.2009]
Statistisk Sentralbyrå
Norsk Mediebarometer 1998, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra: http://www.ssb.no/medie/arkiv/sa31/ [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2002, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/vis/07/02/30/medie/arkiv/sa57/art-2003–03-31–01.html [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2008, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/medie/sa106/oversikt.html [14.09.2009]
The Associated Press, 2008, A New Model for News, [online], Associated Press. Tilgjengelig fra: http://www.ap.org/newmodel.pdf [14.09.2009]
TNS Gallup 2009, Forbruker & Media 2007/2008, Bestilt rapport fra TNS Gallup.

Korrigert versjon

Fra redaksjonen: Den første versjonen av denne artikkelen inneholdt beklageligvis unøyaktigheter. Disse er rettet opp i denne versjonen.

Artikkelen er også publisert i MedieNorges nyhetsbrev.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.

The values […] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.

Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3–5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at“dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det — så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:

1. Reception (s. 278)
   

   They view them multiple times […] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. […] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.

2. Interpretive practices (s. 278)
   

   Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.

3. Consumer activism (s. 278–279)
   

   Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. […] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands […] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

4. Cultural production (s. 279–280)
   

   Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.

   […] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. […] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. […] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.

   Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.

5. Alternative social community (s 280–283)
   

   Fans are often people […] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. […] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. […] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.

Noen eksempler

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:

• den tekno-meritokratiske
• hackerne
• the virtual communitarian culture (hva i all verden skal man oversette det til?)
• entreprenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85–86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.

Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.

Fornyingsministeren lanserte regjeringen.no 12. februar 2007 (skjermbilde).

De nye nettsidene har riktignok fått en struktur som gir publikum flere og mer intuitive innganger til innholdet på nettsidene. Der man før i stor utstrekning måtte vite hvilket departement som hadde ansvaret for akkurat den delen av politikken man var interessert i, kan man nå orientere seg i en rekke politiske temaer direkte fra forsiden. Samtidig kan de som kjenner forvaltningsstrukturen fortsatt gå rett til det enkelte departement for å hente det de leter etter.

Koblingene mellom ulike departementer som dekker forskjellige sider av et politisk tema har også blitt tydeligere gjennom temastrukturen. Om det bærer bud om lavere barrierer for samhandling og koordinering av politikken mellom fagdepartementene enn vi har hatt til nå vites ikke. Men håpet lever evig.

En annen positiv forbedring ved den nye portalen er at regjeringen fremstår mer som et samlet lag med en felles agenda enn den gjorde på de gamle nettsidene. Gjennom portalens forside, og seksjonen “Om regjeringen” lykkes de nå bedre enn før med å fremstille regjeringens samlede politiske dagsorden og prioriteringer. Noen vil kanskje mene at det ikke skulle så mye til for å gjøre dette bedre enn tidligere, og at det skal mer enn en nettside til for å samordne regjeringens politikk. Men vi må ikke glemme at selv en reise til månen begynner med ett enkelt skritt.

Det største problemet med regjeringen.no er at nettstedet fortsatt er svakest på det som er mest interessant, nemlig nyhetsformidling. Nyheter fra regjeringen har riktignok fått en mer prominent plass på portalforsiden, og de enkelte temasidene vier også sentral plass til nyheter.

Men hvor er så mulighetene til å abonnere på alle nyhetene?! Godt gjemt, viser det seg. Jeg har ikke klart å finne et eneste RSS-feed eller et skikkelig nyhetsbrev. Det som ligner mest er en automatisk e‑postvarsling når regjeringen har lagt ut nye pressemeldinger. Den ligger som en liten tekstlenke under seksjonen Pressesenter/Pressemeldinger, og på noen av tema- og departementssidene. Ikke akkurat inspirerende brukerorientert, utadvendt eller foroverlent.

Den andre store svakheten med regjeringens nettsted er at den i svært liten grad inviterer til dialog med folket. Det nærmeste man kommer er listing av e‑postadresser og telefonnumre. Nettets fremste egenskap som kommunikasjonskanal er nettopp dialog og interaksjon. Til tross for dette ser regjeringen.no ut til å være en fullstendig enveis informasjonsportal.

Fraværet av interaksjon harmonerer spesielt dårlig med en regjering som ustanselig brisker seg med sitt folkelige mandat. Man har ikke engang funnet plass til noe så enkelt som et uhøytidelig “meningsbarometer” eller et enkelt “diskusjonsforum” for aktuelle politiske saker. Ingen munter forslagskasse, ingen anonym tjeneste for varsling om kritikkverdige forhold i forvaltningen, ingen statsrådenes blogg hvor våre tillitsvalgte kunne sluppet til med mer interessante og personlige betraktninger slik Carl Bildt så forbilledlig gjør.

Regjeringen bruker ressurser på å legge ut fine videosnutter på nettet hvor den snakker til folket, men den innbyr ikke til dialog med folket gjennom for eksempel et helt vanlig nettmøte. Den slags gjør politikerne heller gjennom nettavisene enn på sitt eget nettsted.

Alt i alt er det ganske tydelig at regjeringen i bunn og grunn ønsker minimum én armlengdes avstand til deg og meg på nettet. Minst av alt ønsker den direkte dialog. Nå som før vil regjeringens kontakt med oss primært komme i form av velregisserte utspill gjennom pressen.

I en tidsalder hvor den store samtalen mellom millioner av nettbrukere er i ferd med å revolusjonere nyhetsproduksjon, kunnskapsformidling og meningsdannelse, er dette en påfallende umoderne og uengasjerende måte å kommunisere på.