Patrucic var en av innlederne på konferansen Dataharvest i Brussel i mai, som samlet journalister, mediefolk og aktivister fra hele Europa til tre dager med intensiv kunnskaps- og ideutveksling. Dette var fjerde gang konferansen ble arrangert, og veksten i antall deltakere har vært formidabel.

Store datamengder, megetsigende detaljer

Korrupsjonsskandalene rundt den usbekiske diktatordatteren Gulnara Karimova var tema for Miranda Patrucics undersøkelser. Fra Gibraltars registre fikk hun viktig ny dokumentasjon som knyttet Karimova til omfattende korrupsjon med telekomlisenser i Usbekistan, der Telenor også er involvert.

Dette var lærdommer som gikk igjen i flere av historiene som ble presentert på Dataharvest: Datakildene finnes, selv i sensitive saker. Transaksjoner, registrering av selskaper – slike handlinger etterlater papirer og data som kan spores opp. Men det vil fortsatt ofte være nødvendig med godt, gammeldags reporter-fotarbeid, tålmodighet og kildepleie for å få tilgang (et særlig imponerende eksempel på kombinasjonen data-analyse og reporterhåndverk er Reuters-prosjektet Comrade Capitalism, om korrupsjon i Putins Russland).

Journalister må ikke nødvendigvis reise til eksotiske himmelstrøk for å få slitt skosålene. I LuxLeaks-saken var utgangspunktet en lekkasje av 28000 sider med skatteavtaler mellom multinasjonale selskaper og Luxembourgs myndigheter. Redaksjoner og journalister i mange land samarbeidet om å analysere og systematisere dataene, koordinert av The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ). Å forstå og presentere skatteavtalene var mest sentralt, men et interessant aspekt var hva som foregikk på de multinasjonale selskapenes kontoradresser i Luxembourg. For belgiske Kristof Clerix medførte det å luske rundt i anonyme kontorbygninger, notere navn på postkasser og godsnakke med sekretærer for å få tak i de megetsigende detaljene.

Grenseoverskridende journalistikk

Dataharvest har vokst ut av et ønske om å fremme grenseoverskridende journalistikk i Europa. Både legale og illegale pengestrømmer krysser grenser, og det gjør selvsagt også politiske prosesser. Selv om de fleste europeiske medier har et nasjonalt publikum, bør journalister og redaksjoner samarbeide om research i saker der aktører og interesser i flere land er involvert, mener initiativtakerne, med journalist Brigitte Alfter fra Danmark i spissen. I sin presentasjon pekte hun på fem samarbeidsvarianter, fra løse til strukturerte:

• Nettverk: Fortløpende utveksling av informasjon og ideer på temaområder av felles interesse.
• Enkeltstående prosjekt: Der du trenger hjelp til begrensede arbeidsoppgaver i et annet land.
• Relatert vinkling: Når en sak du jobber med har en forgrening til et annet land som ikke er interessant for deg å forfølge, men er det for en kollega.
• Løst samarbeid: Partnerne utfører felles, klart definerte oppgaver. Eksempel: Oppbyggingen av en database over landbruksstøtten i EU, der en måtte få innsyn i registre i hvert enkelt land.
• Nært samarbeid: Intensivt og tett prosjektarbeid mellom team i flere land. Et eksempel på det siste er da Alfter og kolleger fra Belgia og Nederland sammen avdekket hemmeligholdte rapporter om bivirkninger av medisiner på det europeiske markedet.

Fortsatt gjenstår hinderet med medienes nasjonale publikum. Hvordan presentere resultatene av et grenseoverskridende journalistisk prosjekt? Dette kan løses ved at samarbeidet dreier seg om å finne og sjekke fakta, mens selve historiene fortelles og presenteres på ulike måter tilpasset de nasjonale målgruppene og i tråd med nasjonale journalistiske tradisjoner.

Finansiering vil også være et hinder for mange. Fondet Journalismfund.eu er nært knyttet til Dataharvest og opprettet nettopp for å gi støtte til grenseoverskridende prosjekter (Fritt Ord bidrar også til dette fondet).

Tips og veier videre

Dataharvest hadde mange workshops på programmet der innlederne villig vekk delte metodeerfaringer. Ett tips som gikk igjen fra dem som presenterte graveprosjekter var å sjekke gazetter (offisielle meldings- eller lysingsblad) for informasjon om f.eks. registrering og eierforhold i selskaper (eksempel: Luxembourg). I en del land er disse publikasjonene åpenbart bedre kilder enn de mer kjente virksomhetsregistrene som våre Brønnøysundregistre.

Nettsider med praktiske tips:

• Dataharvest 2015: Presentasjoner og rapporter
• Søke innsyn: Tips og veiledning for å søke innsyn i dokumenter i EU og nasjonalt
• Investigative Dashboard: “Dashbord” for undersøkende journalistikk (økonomiverktøy)
• Researchklinikken: Søketips fra BBC-researcher Paul Myers

(Red.anm.: Artikkelforfatterens deltakelse på Dataharvest var finansiert av et stipend fra Fagpressen).

Ungarerne er alltid stolte når de blir omtalt internasjonalt, uansett hvordan de blir fremstilt. Som markedsføringsobjekt lever de i skyggen av de store, og de mener visst at dårlig omtale er bedre enn ingen omtale – så lave forventninger har de til hva folk rundt om i verden vet eller ønsker å vite om landet deres.

Oppfattes som en «illiberal stat»

Ungarn ble en del av det demokratiske Vesten i 1989, året da Berlin-muren falt. For en del mennesker er det ingen ny tanke at Ungarn er på vei til å bli en «illiberal stat». Det er heller ikke nytt at landets statsminister Viktor Orban fremholder mer og mindre autoritære stater som forbilder. Men med mindre du er en engasjert aktivist som kjemper for grunnleggende menneskerettigheter i land der friheten er truet, vet du kanskje ikke at dette unge demokratiets fall begynte en god stund før de siste par ukene.

Da den sittende regjeringen tok over i 2010, var noe av det første den satte på dagsordenen å endre grunnloven og vedta en ny medielov. I Ungarn er det slik at hvis et parti får to tredjedels flertall ved valg, behøver det ikke fri til opposisjonen for å få sine forslag igjennom i nasjonalforsamlingen. Det kan bare vedta de lovendringene det ønsker.

Foto:Marietta Lecb

Demonstrasjon i Budapest i oktober 2014.

Velgerne ga regjeringen mandat til å endre lovene – det hevder i hvert fall medlemmer av regjeringspartiet Fidesz. Og sant nok hevet ikke folk et øyenbryn da det ble snakk om en ny grunnlov, en ny medielov og overføring av penger fra private pensjonskasser til statlige. De lot seg ikke engang uroe av at flere titusen mennesker demonstrerte og felte bitre tårer over «demokratiets grav» under parolen «Én million for pressefrihet i Ungarn».

I 2010 eller 2012 var det ingen som ante at regjeringen ville endre valgloven for å gjøre det enklere å vinne to tredjedels flertall i 2014. Ingen visste at myndighetene ville slå til mot frivillige organisasjoner med prosjekter finansiert av blant annet norske EØS-midler, EØS-landenes bistandsprogram for EU-land i Sentral- og Sørøst-Europa.

Lever du i et land der aktivister blir livredde når de ser en politibil utenfor kontorene sine? Det gjør ungarerne.

Så snart Fidesz hadde vunnet valget og tatt fatt på sin andre periode, innledet det statlige kontrollkontoret (en revisjonsinstans) etterforskning av pengebruken til organisasjoner som har mottatt EØS-midler. Politiet foretok en razzia på kontorene til Ökotars, en organisasjon som fordeler midlene, på jakt etter bevis for påståtte underslag og uoffisiell tildeling av lån til frivillige organisasjoner. Det ble laget lister over problematiske organisasjoner. 13 organisasjoner, som hovedsakelig arbeider for demokrati og mot korrupsjon, ble underlagt en særlig gransking på grunn av sin virksomhet.

Razziaen mot Ökotars fant sted en mandag morgen. Noen dager senere besøkte EU-kommisjonens daværende president José Manuel Barroso Ungarn for å la seg utnevne til æresdoktor ved Corvinius-universitetet. Kontorene til en av de «indekserte» organisasjonene, som holdt til like bak universitetet, ble omringet av politifolk som skulle passe på æresgjesten. Det begynte å sirkulere meldinger på internett om en ny aksjon, nå mot en organisasjon som hadde mottatt økonomisk støtte. Et par timer senere fikk vi en epost fra en skremt aktivist. Hun gråt da hun kom hjem etter å ha ventet i flere timer på at politiet skulle gjennomsøke kontoret hennes. Datteren hennes tegnet et hjerte til henne og skrev «Lykken forsvinner aldri» inni hjertet.

Ikke bare aktivister

Som medarbeider i en frivillig organisasjon er jeg ofte bekymret for at folk skal bli lei av oss når vi hele tiden slår alarm om det ungarske demokratiets død. Men internettskatten, «netado» på ungarsk, har endret folks syn på det myndighetene har drevet på med i årevis. For første gang var det ikke bare ytterliggående aktivister som protesterte. Unge og gamle demonstrerte i Budapest med hjemmelagde plakater. Folk ropte slagord om internett, Twitter og Facebook. De gikk med Guy Fawkes-maske enda det er forbudt ved lov. Endelig så det ut til at en ny generasjon forsto at de må slå ring om sine rettigheter. Det lød ikke lenger som et spørsmål – folk innså nå at alle myndighetenes tiltak hadde ett eneste mål: sentralisering av makten gjennom manipulering og korrupsjon.

Likevel er det mange som tror at forslaget om internettskatt bare var falsk informasjon som ble satt ut for å avlede oppmerksomheten fra viktigere ting. Dette er noe vi husker fra tiden før 1989. Det er nifst å tenke på at Berlin-muren falt for bare 25 år siden. Vi befinner oss i en tid da de styrende ønsker å begrense folks rettigheter i like stor grad som den gang, og nå nesten utelukkende til sin egen fordel.

Fritt land, fritt internett

Statsministeren bestemte seg for å legge forslaget om internettskatt på is da flere titusener samlet seg i gatene i Budapest og ropte «Fritt land, fritt internett». De krevde at han måtte gå av og sa at de ikke ville betale skatt til korrupte skatteinnkrevere. Statsministeren svarte at internettskatten ikke er noe nytt, bare en utvidelse av den allerede eksisterende særskatten for IT-industrien. Det har vært mindre oppmerksomhet omkring internettskatten den siste tiden, men vi forventer at det vil komme en «nasjonal rådslagning» om den i januar.

Folk blir kanskje slitne av å leve i et dårlig styrt ungt demokrati, men de vil ikke la seg lure i lengden. Mitt håp er at ungarerne innerst inne har skjønt hva som foregår, men at de har vært for opptatt med sitt og å få endene til å møtes. Kanskje blir internettskatten katalysatoren som konverterer folks generelle misnøye til handling og gjør at de endelig reiser seg mot korrupsjonen.

I begynnelsen av november fant det sted en demonstrasjon der folk krevde at skattedirektøren må gå av. Blant talerne var Andras Horvath, den «ungarske Snowden», som for et år siden lekket dokumenter som viste at myndighetene stadig ser gjennom fingrene med selskaper som driver med skatteunndragelser, og at korrupsjon er en integrert del av systemet. Lekkasjene førte bare til mindre protester der bare noen hundre mennesker deltok.

Men nå som amerikanske myndigheter nekter enkelte ungarske embetsmenn innreise til USA, har vi fått vite at også amerikanerne har kjent til at det foregikk korrupsjon på høyt nivå i Ungarn. Zsolt Varady, som startet Ungarns første sosiale medium, som en gang var større enn Facebook, sa at han ville starte et nytt nettverk for folk som ønsker å arbeide aktivt for forandring. Han sa at ungarerne må begynne å tenke nytt for å få den politiske eliten på bedre tanker.

Og det er ikke bare korrupsjon på høyt nivå som står på agendaen. Talere under demonstrasjonen snakket om behovet for grunnleggende endringer i det ungarske skattesystemet. Det å snyte på skatten har vært omtalt som en «folkesport», men nå begynner også folk flest å kreve en kursendring. Talerne oppfordret demonstrantene til å begynne å snakke med naboen om problemer med korrupsjon i det små. De ba dem gå til de lokale skattekontorene og spørre de ansatte der om de vet om skattedirektøren har trukket seg ennå.

Avslutningsvis kan jeg bare gjenta ordene til Zoltan Bekesi, en ungarsk kunstner og gründer: I 25 år har vi lekt demokrati. Det er på tide at vi tar det alvorlig.

Tingretten mener overfaktureringen skyldtes en annen kontraktsforståelse enn det Økokrim har lagt til grunn i rettssaken, og at det feilfakturerte beløpet er lite i forhold til kontraktens totale størrelse. Dessuten har retten lagt vekt på at Siemens allerede har tilbakebetalt Forsvaret 75 millioner kroner.

Ifølge Per-Yngve Monsen viser dommen at å varsle mot selskaper om alvorlige, kritikkverdige forhold, og i saker som berører selskapenes ledelse, skal man være ytterst varsom med. Til Ringsaker Blad uttalte Monsen 12. mars at han frarådet alle potensielle varslere om å varsle:

Du er uten beskyttelse. Uansett venner og støttespillere står du alene og naken mot en overmakt som har alle ressurser – økonomi, dyktige advokater, revisorer og andre med kompetanse til å hjelpe. Samfunnet har intet apparat til å hjelpe deg, intet lovverk som beskytter deg, ingen institusjoner som ivaretar varslerens interesser eller bistår han når motparten har kjørt han på felgen. Dermed står man igjen uten jobb og uten normale framtidsmuligheter i yrkeslivet, ofte stigmatisert gjennom slurvete og kunnskapsløs medieomtale. Å være varsler er rett og slett for mye for et enkeltmenneske.

Relaterte artikler

Siemens-topper i rettssak

Fritt Ord pris til Siemens-varsler Per-Yngve Monsen

Muldvarpen i Siemens forteller sin historie

Zola-prisen til Siemens-varsler

Ad:varsel har skrevet en rekke artikler om Siemens-saken, fra 2005 til i dag. Noen av dem finner du her.

Antikorrupsjonsprosjektet U4 drives av Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen på vegne av sju partnere — statlige bistandsorganer i Norge, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Canada, Nederland og Belgia. U4 har også et samarbeid med Transparency International, den ledende frivillige organisasjonen innenfor antikorrupsjonsarbeidet internasjonalt. U4-prosjektet spesialiserer seg på korrupsjon i blant annet Afrika og Asia, men rapporterer også fra andre deler av verden.

Kurs i antikorrupsjon

På U4s nettsider kan de ansatte i samarbeidsorganisasjonene melde seg på internettbaserte kurs som gir dem opplæring i korrupsjonsbekjempende metoder. Disse kursene finnes både i interaktive versjoner der man følger kurs via internett, samt kurs som foregår i land der korrupsjon er utbredt. De siste årene har U4 arrangert kurs i for eksempel Bangladesh, Pakistan og Afghanistan, i tillegg til mange andre korrupsjonsinfiserte land.

I tillegg til slik opplæring, arrangeres det såkalte ”workshops” for å heve de ansatte i samarbeidsorganisasjonenes kompetanse på området, slik at hele U4-samarbeidet opprettholder et høyt faglig nivå.

Økende kunnskap

På U4s nettsider kan man navigere seg fram til informasjon om ulike aspekter ved det stadig voksende problemet korrupsjon. En finner detaljerte fagartikler fra ulike land med korrupsjonsproblemer, artikler om hvordan korrupsjon relateres til eksempelvis kjønn, fri presse, fattigdom, og demokrati. I tillegg finnes det eksempler på ulike tiltak man kan iverksette for å motarbeide korrupsjon.

BILDET: Fra en antikorrupsjonskampanje i Hongkong (foto: xiaming. Publisert med en Creative Commons-lisens).

U4-prosjektet ble iverksatt i 2002 som et resultat av fire kvinnelige bistandsministres arbeid. De fire fra henholdsvis Norge, Storbritannia, Tyskland og Nederland møttes på Utstein kloster i 1999 (derav navnet U4), og satte antikorrupsjon på listen over hovedområder de ville ta tak i. I utgangspunktet ville ministrene finne ut av hvorfor u‑landshjelp ikke fungerte like effektivt som forventet, og de identifiserte raskt korrupsjon som den viktigste faktoren i den sammenheng. Korrupsjon ble deretter pekt ut som et omfattende politisk problem i mange u‑land.

– Den politiske ledelsen i slike u‑land har andre interesser enn å iverksette politiske tiltak. De vil heller opprettholde sin egen makt og råderett, sier Mathisen.

Antikorrupsjon på nett

– Informasjonen som foreligger om korrupsjon på nettet er ofte tung og vanskelig. U4 tilbyr tilgjengelig, kort og god kvalitetsinformasjon om fenomenet, sier Mathisen.

U4 fokuserer på å tilby enkel, lettlest informasjon som ”tilfeldige besøkende” raskt kan lese, uten å måtte sette seg grundig inn i stoffet på forhånd.

– For hver tunge publikasjon U4 utgir, foreligger det også en slags kortversjon som folk kan lese på kort tid, utdyper Mathisen.

Korrupsjonsbekjempelse per utendørsplakat i Zambia (foto: Larsz. Publisert med en Creative Commons-lisens.)

Hovedfeltene forskerne som er tilknyttet U4 arbeider innenfor, strekker seg over vide områder, blant annet korrupsjon i den private sektor, politisk korrupsjon, naturressurser og korrupsjon innen oljeindustri, korrupsjon innen helse- og utdanningssektoren, samt korrupsjon knyttet til kriser og katastrofer av ulikt slag.

Vil nyansere bildet

U4s samarbeidsorganisasjon Transparency International la i september frem sin årlige oversikt over korrupsjonsutviklingen i verden. Mathisen mener at denne type undersøkelse ikke er så anvendelig i dag som den var tidligere, og påpeker at U4 legger frem mer nyanserte og dyptgående forklaringer på hvorfor korrupsjon er så utbredt i ulike deler av verden.

– Denne oversikten var brukbar for ti år siden, da poenget med den var å synliggjøre forekomsten av korrupsjon. Nå er man bevisste på omfanget, og derfor har oversikten mistet litt av sin opprinnelige funksjon. Oversikten skaper blest, men vi trenger et mer finmasket garn for å se det store bildet, sier Mathisen.

Dekningen i norske nyhetsmedier ble dominert av at Norge var et av landene som falt mest på korrupsjonsindeksen.

– Denne indeksen er et viktig måleinstrument på hvordan korrupsjon i verdens ulike land oppfattes i dag, og Norge støtter TIs arbeid med denne finansielt. Indeksen har vært og er svært viktig for å sette korrupsjonsproblematikken på dagsorden i Norge og i verden for øvrig, sier korrupsjonsekspert Henrik Lunden, som er seniorrådgiver i Norad.

Bør suppleres

Men det har også vært rettet kritikk mot indeksens metodologi. For det finnes svakheter ved å måle korrupsjon basert på oppfattelsen av korrupsjonsgraden i de ulike land.

– En svakhet kan for eksempel være at om korrupsjon slås ned på effektivt, vil nødvendigvis antall offentlig kjente korrupsjonssaker i et land øke, forklarer Lunden.

Det kan føre til en oppfatning av at antall faktiske korrupsjonstilfeller øker, og et land vil da falle på indeksen — selv om antall faktiske korrupsjonssaker er stabilt eller synker.

– Men antall korrupsjonssaker i et land kan selvfølgelig også øke, og føre til at et land faller på indeksen, presiserer han.

Lunden mener man derfor må sammenholde indeksen med annen type informasjon for å avklare hvorvidt antall korrupsjonssaker øker eller minsker i et land.

– Den notoriske vanskeligheten med å måle korrupsjon som per definisjon er skjult og fordekt, kommer da inn.

– Hvilke andre svakheter har indeksen?

– Den måler korrupsjonsgrad internt i et land, men ikke hvilken rolle et land eventuelt kan spille i å fasilitere eller bekjempe korrupsjon i andre land.

Også prosjektleder Harald Mathisen i antikorrupsjonsprosjektet U4 er kritisk til kriteriene Transparency bruker (se eget intervju).

Transparency redegjør for metoden de har brukt i et eget notat (pdf, 154 KB).

Norge i fritt fall

Måten indeksen utformes på kan altså være en årsak til at Norge har tilbakegang fra i fjor til i år, etter at flere profilerte saker har vært i medienes søkelys.

Sammenliknet med våre nordiske naboland kommer Norge svært dårlig ut på årets TI-indeks. Skalaen som går fra 0 til 10, og de minst korrupte landene får høyest poengsum. Norge får 7,8 poeng på skalaen, og faller dermed fra en 9. plass i fjor til 14. plass. Det tilsvarer et fall på nærmere 10 prosentpoeng, ifølge Transparency Norge. Danmark og Sverige topper listen sammen med New Zealand, mens fattige, konfliktfylte land som Somalia, Burma, Irak, Haiti og Afghanistan inntar de fem nederste plassene.

– Stadig flere høyt profilerte skandaler i de senere år har økt forståelsen av at Norge faktisk har et reelt korrupsjonsproblem og ikke et skinnproblem, skriver generalsekretær Jan Borgen i en pressemelding fra Transparency International Norge.

Europa: Siemens-skandale, franske politikere…

Mens korrupsjon og fattigdom i de lavest rangerte landene utgjør et stort problem, viser listen ifølge TI at oppmerksomheten rundt korrupsjon øker også i landene på øvre del av listen.

Norge er nemlig ikke det eneste europeiske landet med høyt brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger som gjør det dårligere enn i fjor. Også land som Finland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland har mistet poeng på oversikten.

Jacques Chirac er blitt etterforsket for korrupsjon. Her i et hyggeligere øyeblikk. (foto: rudenoon. CC: by-nc-nd).

I disse landene har den ene korrupsjonsanklagen etter den andre preget nyhetsbildet i året som gikk. I Tyskland pågår rettssakene fremdeles etter at det i november 2006 ble avdekket at Siemens skal ha betalt rundt 1,3 milliarder euro i bestikkelser til sine klienter. Frankrike går fra 7,3 til 6,9 poeng, blant annet etter granskingen av tidligere president Jacques Chirac og tidligere statsminister Dominique de Villepin.

Ingen fremgang for USA

Storbritannia befinner seg to plasser bak Norge, på en 16. plass. Også på øyriket har bevisstheten rundt korrupsjon økt, i så stor grad at statsminister Gordon Brown tok opp problemet spesifikt i en tale til Labour-partiet 23. september.

– Alle transaksjoner må være gjennomsiktige og ikke skjult, sa Brown.

Heller ikke USA har fått bukt med korrupsjonsproblemet i landet. Amerikanerne er fremdeles et av de dårligst plasserte vestlige landene med en 18. plass, mye på grunn av den utstrakte lobbyvirksomheten og ordningen med valgdonasjoner, ifølge TI.

Krever handling

Den økende korrupsjonen i de rike landene medfører reaksjoner fra organisasjonen:

– Det kreves en hardere linje for å takle korrupsjon i de mer privilegerte landene, hvor håndhevelsen av lovverket er urovekkende ujevn, sier Huguette Labelle, leder i TI, i en uttalelse på gruppens nettsted.

Jan Borgen etterlyser mer midler til politi og krever handling fra politikerne.

– Vi har lovverk, etiske regelverk, rutiner, tilsyn, kontrollorganer. Nå må våre myndigheter for alvor ta det i bruk.