Det sier Valentyna Samar (50), ukrainsk journalist og menneskerettighetsforkjemper, til Vox Publica. I mars mottok hun en av stiftelsen Fritt Ord og ZEIT-Stiftungs pressepriser til Russland og Øst-Europa for sitt arbeid som uavhengig og kritisk journalist i Ukraina og på Krim-halvøya.

I prisbegrunnelsen står det at Samar ble nominert til presseprisen «fordi hun ikke nøler med å publisere kritiske artikler om politiske temaer eller undersøkelser om korrupsjon begått av statlige myndigheter i Ukraina. Hun har publisert en rekke tankevekkende artikler om den ukrainsk-russiske krigen».

– Det var helt uventet for meg å motta prisen. Selvsagt betyr det mye, men jeg tror ikke jeg skjønte hvor mye før kolleger rundt om i verden begynte å sende meg gratulasjoner, forteller Samar.

– De banket opp journalistene våre

Prisbeløpet på 10000 euro tror hun vil komme godt med.

Valentyna Samar, prisbelønt ukrainsk journalist (foto: Fritt Ord)

– Denne prisen vil ikke bare hjelpe meg, men også kollegene mine som fortsatt befinner seg på Krim. De trenger hjelp. Vi trenger å få tilbake lokalene og utstyret vårt som ble beslaglagt av russiske styrker. I tillegg vil det være med på å støtte arbeidet mitt med undersøkende journalistikk, som for tiden dreier seg om et medieprosjekt om Krim.

Samar jobbet som journalist for tv-stasjonen Chornomorska på Krim i flere år. Men i fjor på denne tiden så hun seg nødt til å flykte fra hjemstedet sitt. 1. mars 2014 ble redaksjonslokalene beslaglagt av dem hun kaller «de små grønne mennene». Dette var godt organiserte væpnede styrker uten kjennetegn på uniformene. Senere har det vist seg at det var en del av den russiske strategien for “hybrid krigføring” å skape uklarhet rundt disse styrkenes status mens de tok kontrollen over Krim. De “små grønne mennene” var regulære russiske soldater.

– De tok utstyret vårt, de banket opp journalistene våre, og i løpet av august var det ingenting igjen verken av lokalene eller utstyret. Da ble jeg også tatt inn til etterforskningslokalene deres og utspurt om det de kalte ekstremisme i artiklene mine.

Men det var ikke før i september at Samar så seg helt nødt til å forlate Krim-halvøya.

– De okkuperte skolene. Den ukrainske skolen sønnen min gikk på ble russisk, og jeg kunne ikke se for meg hvordan min egen sønn skulle gå på en russisk skole. Jeg forstod at arbeidet mitt i verste fall kunne gjøre at jeg havnet i fengsel, og jeg tvang meg selv til å forstå at jeg ikke lenger kunne jobbe der. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer for hjemstedet mitt fra Kiev, så jeg dro.

­Godtar kun «kjekke Putin»

Nå jobber Samar for det ukentlige nyhetsmagasinet Mirror Weekly, i tillegg til å være direktør for den frivillige organisasjonen Information Press Center som er et uavhengig pressesenter for ukrainske journalister.

Flere uavhengige journalister i landet har den siste tiden stått overfor alvorlige anklager fra russiske myndigheter på Krim. Redaktør Natalya Kokorina ble 13. mars løslatt etter å ha blitt avhørt i seks timer av det russiske sikkerhetspolitiet FSB. I den forbindelse uttalte advokaten hennes at journalister som driver med undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk sannsynligvis vil risikere både ransaking og avhør i tiden fremover.

De “små grønne menn”. Russiske soldater uten kjennetegn tar kontrollen over Simferopol flyplass på Krim-halvøya 28. februar 2014 (foto: VOA/Wikimedia Commons)

– De som ble på Krim lider. De jobber under ekstremt vanskelige forhold, og kan ikke bruke sitt eget navn eller vise frem sitt eget arbeid. Hvis de skriver om kjekke Putin og hans fantastiske politikk, kan de jobbe fritt, men det nekter de selvsagt, forteller Samar.

– Hva vil det si å være en uavhengig journalist på Krim?
– Det vil si å ikke være på Krim. For er du på Krim, kan du i sjelen din være et fritt og uavhengig menneske, men så lenge fraværet av menneskerettigheter dominerer slik det gjør nå, er den eneste måten å være uavhengig journalist på, å jobbe fra Ukraina. Jeg kunne ikke bli på Krim fordi det ville vært det samme som å gi fra meg friheten min.

– Et lovløst Krim

Russland har formelt annektert Krim og gjort området til en del av den russiske føderasjonen, men anneksjonen anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet.

Situasjonen for befolkningen på Krim-halvøya er vanskelig, skriver Amanda Paul fra tankesmien European Policy Centre i en rapport. Økonomien er sterkt svekket, og det er mange rapporter om krenkelse av minoriteters menneskerettigheter.

– Det finnes ingen lov på Krim lenger. Det finnes ingen menneskerettigheter. Menneskerettighetssituasjonen på Krim er verre enn menneskerettighetssituasjonen i Russland. Til og med russiske menneskerettighetsforkjempere har fortalt meg at mye av det som foregår på Krim nå aldri ville skjedd i Russland, sier Samar.

– På hvilken måte er situasjonen verre enn i Russland?

– Det handler om antall straffesaker som aldri blir etterforsket. Det finnes ingen lov eller rettssystem. Du har ingen rettigheter eller rett på dine egne eiendeler. Krim er i ferd med å bli en eneste stor militærbase, og på en militærbase finnes ingen ytringsfrihet.

Samar har flere kolleger som fortsatt jobber på Krim, men det vil hun ikke snakke om fordi hun frykter for livet deres. Flesteparten lever med skjult identitet.

Knebling av pressefrihet

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har flere ganger uttalt seg om situasjonen for pressefrihet på Krim. Blant annet har alle ukrainske tv-kanaler blitt byttet ut med russiske kanaler, og journalister fra minst 13 uavhengige medier, frilansjournalister og bloggere er blitt truet, overfalt, nektet adgang, forhørt og kidnappet. Utstyret deres er enten blitt konfiskert eller ødelagt.

– Den kontinuerlige ødeleggelsen av frie medier på Krim og kneblingen av uavhengige og kritiske røster er dypt urovekkende. Jeg oppfordrer de ansvarlige til å stoppe mediesensur og sørge for journalistenes sikkerhet, sa OSSEs representant for mediefrihet Dunja Mijatovic da hun besøkte Krim i begynnelsen av mars.

– Gjør bare jobben min

– Situasjonen på Krim føltes fullstendig håpløs da jeg var der selv. Annekteringen er ikke bare en trussel mot Ukraina, men mot hele verden. At invasjonen aksepteres her, betyr at den kan aksepteres hvor som helst, og det er farlig. Vi er kommet til et punkt der det ikke lenger bare handler om ytringsfrihet og rettigheter, men om menneskeliv.

– Hvordan klarer man å fortsette å være profesjonell i en slik presset situasjon?

– Du er den første til å spørre meg det spørsmålet. Jeg gjør bare jobben min, og jeg prøver å lære andre å gjøre det samme. Hovedessensen er at ukrainske journalister trenger å være frie, og de som en gang har følt seg frie i jobben sin vil aldri jobbe under press. Derfor jobber vi for at det skal være normen, ikke bare på Krim, men i hele Ukraina.

Det er ikke overraskende at fornavnet til den 50 år gamle journalisten betyr «modig». Samar jobber iherdig for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk i et splittet Ukraina som bærer preg av svært lite pressefrihet.

– Sensuren kommer ikke fra myndighetene selv, men fra forretningsmenn og store, mektige selskaper som eier mediene. De store tv-kanalene ble monopolisert under president Viktor Janukovitsj og fordelt mellom mektige oligarker. Vi ser ingen forandring i dag når det kommer til balansert journalistikk.

Sier mer, men gjør mindre

Samar forteller at situasjonen når det gjelder maktmisbruk og korrupsjon i Ukraina i dag er stabil, og med det mener hun at lite har skjedd de siste årene. Hun ser en gammel tradisjon for at det er viktigere å være lojal mot statsministeren og presidenten enn å være profesjonell politiker.

– Myndighetene snakker mer om å bekjempe korrupsjon enn tidligere, men gjør mindre. Men det ukrainske sivilsamfunnet vokser, og det gjør at de ikke kommer til å kunne fortsette på samme måte. Med et voksende sivilsamfunn og internasjonalt press på ukrainske myndigheter, tror jeg at vi vil kunne se en forandring.

– Hva kan vi i resten av verden gjøre?

– Støtt de internasjonale og ukrainske organisasjonene som jobber for å forbedre situasjonen. Og følg all politikk som går på å begrense Russlands makt over oss. For meg personlig er det viktig at folk viser solidaritet med Krim. Hvis Krim ikke kommer tilbake til Ukraina, vil hele menneskeheten ta et steg tilbake.

I juni var det 37 år siden jeg fikk diplom på at jeg hadde høyere embetseksamen, med historie hovedfag, fra Nygårdshøyden – eller Leninhøyden, som det het da vi* to var 30 kilo lettere og mindre grå i håret (*henvendt til konst. universitetsdirektør Kjell Bernstrøm, som introduserte Steinfeld, red.anm.).

I dag kom jeg tilbake etter 37 år for å fortelle dere hvor viktig Universitetet i Bergen var for mitt liv – 19 av dem tilbrakte jeg i Moskva. Refleksjonen min har jeg kalt «Universitet mot uniform». Det er nok en litt populistisk overskrift, med tanke på de tider vi lever i. Men vårt bysbarn – rett nok født i Kristiansund – Arnulf Øverland, hadde jo dette å si om uniformen: Det er idiotens mulighet til å bli gud. Jeg drev det, i likhet med Hitler, bare til korporal i Garden, bare for å ha nevnt det.

Hva ga mitt alma mater, Universitetet i Bergen, meg? Jeg ville aldri klart de utfordringene, analytisk, som jeg stod overfor på østfronten uten den bagasjen jeg fikk med meg fra Universitetet i Bergen. Jeg skal bare nevne ett veldig kort eksempel. Jeg var 30 år da russerne ruste sine panservogner i polakkenes bakgård i 1981, måneden var desember, og jeg var i hvert fall den eneste i norsk presse som hadde bagasje nok til å si: Sovjetunionen kommer ikke til å invadere Polen. Uten den historiske kunnskap som mine lærere ved Historisk institutt ved Universitetet i Bergen hadde utstyrt meg med, hadde jeg aldri turt å ta et slikt analytisk svalestup.

Jeg har én gang tidligere fått den æren å åpne studieåret her ved Universitetet i Bergen, og det var i 2000. Da stod vi midt i en krise om Kosovo; en veritabel menneskelig og humanitær krise midt i vårt eget kontinent. Fokus i dag er russisk tyranni mot ukrainske drømmer om et demokrati.

Det liberale universitetet vil alltid stenges av diktatur. Også norske universiteter levde med denne tunge skjebnen. Bolverket for den frie tanke var noe av det tyske okkupanter, mest grundig, forseglet under fem tunge år. Vi så det igjen i Paris i 1968. Igjen var det studentene som hadde den fribårne kraft å si det som H.C. Andersen skrev i et eventyr som ville fått Nobelprisen i litteratur, dersom den prisen hadde eksistert den gangen, nemlig eventyret om keiserens nye klær. Det er alltid studentene som sier at keiseren er naken, når alle andre holder kjeft om det! Dette så vi også under tumultene i USA, og vi så det på – for meg en uforglemmelig stund – Den himmelske freds plass i Peking i 1989. Igjen, i Midtens rike, var det studentene, for første gang i tusen års historie, som reiste hodet mot tyranniet.

Dagens krise mellom Russland og Ukraina er bare én av mange internasjonalt, men den angår oss mer fordi den er så nær. I hovedregelen er dette en deprimerende øvelse, fordi 24 år etter at den totalitære supermakt, Sovjetunionen, ble nedlagt og sendt til historiens søppeldynge, er det igjen maktutøvelse basert på hevede bajonetter, av menn med epåletter, som står som garantist for tyranni midt i Europa. Vi opplever i dag i dette dramaet i Sentral-Europa den siste dekolonialisering i Europa. For 50–55 år siden opplevde vi det samme i Nord-Afrika. Da var det Frankrike som var kjeltringen, nå er det så helt åpenbart Russland. Dét det dreier seg om, er grunnleggende at russerne ønsker å holde en nasjon – på Frankrikes størrelse og folketall – i sin interessesfære, mot normale menneskers vilje i Ukraina.

Det er mange ting å si om det som skjer i Ukraina nå, men de fleste vil nok i hvert fall huske et halvår tilbake, med en invasjon i nattens mulm og mørke, og en anneksjon av halvøyen Krim. Dette er den nye kalde krigen. Og på hvilken måte? Jo, det var motivet, mer enn målet, som var drivkraften i den russiske atferd – som er det alvorligste vi har sett i Europa siden den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Da Majdan-regimet tok over Kiev etter blodbadet med 70 drepte – 50 foran mitt TV-kamera – torsdag den 20. februar 2014, fikk panikken klangbunn i Kreml. Kreml var redd for at ukrainerne skulle melde seg inn i NATO. I NATO er det en praksis om ikke å ta inn stater som har territorielle stridigheter og utestående regninger med andre land. Derfor var invasjonen og anneksjonen som metode det viktigste i Putins tankegang, for derigjennom skapte han en territoriell konflikt som ville forhindre Ukraina å gå inn i NATO. Nøyaktig på samme måte gjorde Adolf Hitler det høsten 1938. Han brukte den tyske minoritet i Sudet-området i Tsjekkoslovakia som en femtekolonne før han demonterte staten. Det er harde ord – det er ikke et menneske i Kiev som tviler på at de er sanne.

Det vi også ser i dag er en farlig nasjonalisme i Russland. Det er et speilbilde av et raseri blant russere over at de ikke lengre er et herrefolk i en supermakt som het Sovjetunionen, og som hadde 300 millioner innbyggere. Ukrainas kamp er en logisk fortsettelse av Berlinmurens fall i 1989, og av Sovjetunionens oppløsning i 1991. Vi ser et opprør i sørøst-Ukraina – hvor sågar et passasjerfly fra Malaysia ble skutt ned – og det kan være en god leksjon for naiv norsk diskusjon, for vi nordmenn skal alltid helst holde med opprørerne. Separatisme betyr alltid borgerkrig, historisk hensettes det ikke til diskusjon. Det gjelder Nord-Irland, det gjelder Spania, det gjaldt Nord-Afrika og det gjelder så definitivt Ukraina.

Snart et kvart århundre etter den kalde krigens slutt, oppstår det nå en ny kald krig. Jeg nevnte Ungarn ’56, jeg nevnte Tsjekkoslovakia 1968. Den gangen var det et diktatur i Kreml. Et kommunistisk diktatur og tyranni. I dag er situasjonen mørkere. For Putin har med seg russerne. Han har klart å mobilisere en ny nasjonalisme ved å gi russerne noen å hate – og det er deres største slaviske brødre, ukrainerne, som ble tildelt den rollen. Derfor aktualiserte Arnulf Øverlands dikt mot diktaturet den tittelen jeg startet med:

Du skal ikke gå til ditt kjøpmannskap,
og se hva det bringer av vinning og tap.
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv.

Et annet bysbarn i Bergen, Nordahl Grieg, laget sitt dikt «Til ungdommen»: Ungdom, gå inn i din tid. Jeg er en gammel mann – jeg er 63 år – og er rolig i sjelen. I forlengelsen av rektors ord om at utdannelsen er sjelen mellom to generasjonsskifter: Vi trenger dere, som surstoff. Lykke til på Nygårdshøyden, på Leninhøyden, i auditoriene, og glem aldri den kritiske tanke!

Lykke til!

Kontekst og ytringskjede

Putins tale følges med intens interesse internasjonalt. Kreml blir både en nasjonal scene og en verdensscene. Putins mål er å legitimere en kontroversiell handling: Krim-halvøya og byen Sevastopol skulle bli russisk land.

En kan ikke forstå den skarpe retorikken til Putin uten å kjenne til den kulturelle, historiske og stormaktspolitiske konteksten som ligger bak ordene. Gufs fra den kalde krigen, den arabiske våren, tap av land etter Sovjetunionens kollaps, den russisk-ortodokse kirkes fødsel og den militære forankringen med svartehavsflåten utgjør viktige deler av bakteppet for Putins smått aggressive stil.

Putin iscenesetter seg som en ordensoppretter i en stat av kaos og uorden, samtidig som han nekter å la ukrainske nasjonalister få innflytelse over det han ser som russiske medborgere eller “brødre” i Ukraina.

Putins ytring må leses som et svar på en retorisk situasjon som har oppstått etter politisk uro i Ukraina, samt også som respons på en pågående ytringskjede. “Alle ytringer er ledd i ei svært komplekst organisert ytringskjede”, har språkfilosofen Mikhail Bakhtin en gang så klarsynt uttrykt det. Dette komplekse nettet av tidligere ytringer tar ikke Putin rett ut av løse lufta, men må leses som del av en aktuell politisk diskurs om Russland og Ukrainas rolle i verden anno 2014. Talen Putin holdt fremfor de to kamrene i statsdumaen kan leses som et innlegg i en diskusjon om omstridte regimer verden over. Denne dialogiske egenskapen ved alle ytringer er selvfølgelig sterkt til stede i Putins retorikk. Hvor er de dialogiske elementene hentet fra?

Folket er med

I innledningen av talen ønsker Putin å få etablert en felles forståelse av at Krim-spørsmålet er “av vital historisk betydning”. Putin refererer til folkeavstemningen på Krim. Det store flertallet for tilslutning til Russland bruker Putin til å legitimere at han har folkeviljen med seg. Dette er også et poeng han benytter gjennom talen for å vise at befolkningen allerede har orientert seg mot Russland.

For å bygge ut sin kongstanke om at Krim-halvøya allerede er russisk, nevner Putin flere viktige hendelser i “vår felles historie og stolthet”. Prins Vladimir (Vladimir den store) lot seg døpe på Krim, og dette sådde så frøet til “kulturen, sivilisasjonen og de menneskelige verdier som forener menneskene i Russland, Ukraina og i Hviterussland”. Samt at gravene til soldater som i sin tid kjempet for Krim på russisk side fortsatt ligger på Krim. Han nevner også den russiske svartehavsflåten i Sevastopol og flere steder som “er kjære i våre hjerter, og minner oss om det russiske forsvarets bragder og mot”.

Denne forhistorien utgjør i Putins historieskriving røttene til Krim-halvøya og binder landområdet tett til storebror i øst. Området er viktig militærhistorisk og av stor religiøs betydning.

Videre tegner Putin et bilde av Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov som ettergivende da han “ga bort” Krim til Ukraina i 1954, og spekulerer i om det var for å bøte på grusomhetene som ble påført ukrainerne på 1930-tallet under forgjengeren Stalin. Dessverre ble det som ble ansett som “en umulighet en realitet”, sier Putin — Sovjetunionen gikk til grunne. Krim ble glemt i kollapsen.

Putin har vakt oppsikt med uttalelser tidligere, som da han betegnet Sovjetunionens fall som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe.

Innbyggere på Krim kunne fortelle Putin at de “ble gitt bort som en sekk med poteter”, forteller han i talen. Så tarvelig og så enkelt ble det gjort. Som på bondens marked ble millioner av russeres skjebne bestemt. De skiftet eiere ved en enkelt urettmessig handling. Med store ord skisserer Putin feilskjæret og hvordan det påvirket livet til mange russere: “Den russiske nasjon ble dermed over natten en av de største, om ikke den største, etniske folkegruppe i verden som noen gang har blitt splittet fra hverandre av nytegnede statsgrenser”. Og det skjedde i en tid da moderlandet var så på randen av krise at det ikke kunne ivareta egne interesser.

Men innbyggerne har stadig kommet tilbake med prat om at Krim og Sevastopol egentlig er russisk. Avtalesigneringen er altså en historisk mulighet til å rette opp gårsdagens feil.

Ukrainsk politisk krise i 20 år

Et annet hovedpoeng i talen er den ugunstige politiske situasjonen i Ukraina etter president Viktor Janukovitsj sin avgang. Det har ifølge Putin vært en vedvarende politisk krise i 20 år i Ukraina, og dette har gått særlig ut over russiske minoriteter med en språklig assimilasjonspolitikk. Ukraina har blitt “vanstyrt” og statsmenn har “kjempet seg imellom om makt, goder og penger og brydd seg pent lite om vanlige mennesker”. Som bevis trekker Putin fram arbeidsinnvandringen fra Ukraina til Russland — 3 millioner ukrainske borgere arbeidet i Russland i 2013.

Tale i Kreml: Putin på talerstolen 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)

Putin sier han utmerket godt forstår de som protesterte på Majdanplassen. De betegnes som fredelige og frihetssøkende. Den andre delen av opprøret, derimot, hadde en annen agenda, sier Putin: “De forberedte enda et regimeskifte; de ønsket å ta makten for enhver pris. De henga seg til terror, mord og opprør. Nasjonalister, nynazister, russofober og anti-semitter utførte kuppet. Disse menneskene er ennå toneangivende i Ukraina”.

Det Putin sier om situasjonen i dagens Ukraina, er at et nytt regime kan bli innført av ekstremister og mennesker som helt klart ikke er på russisk side. De utgjør da en trussel for russere i Ukraina og situasjonen er såpass ustabil at noe må gjøres.

Hvilke grupperinger er dette? Det ene partiet Putin viser til er det ukrainsk-nasjonalistiske Svoboda. Det har tidligere blitt kalt et høyreekstremt parti, men forsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt mener det har moderert seg etter at det kom med i det ukrainske parlamentet. Svoboda er EU-vennlige. Den andre grupperingen er partiet Høyre sektor, hvis leder også var aktiv under opprøret på Majdanplassen. Best kjent i norske medier er kanskje Dmytro Jarosj som i kjølvannet av demonstrasjonene stilte til valg som presidentkandidat. Ifølge Bukkvoll har Putin et ørlite poeng, men dette er stemmer i den ukrainske offentligheten som vil være svake i ukrainsk politikk fremover. En skal dog ikke lete lenge på nettet for å finne ganske rystende uttalelser fra disse to partiene, men de utgjør til sammen en minoritet i ukrainsk politikk (i presidentvalget 25. mai fikk for øvrig Jarosj og Svobodas kandidat til sammen under 2 prosent av stemmene).

Putin kobler også disse partiene til en kontroversiell figur i ukrainsk historie, nasjonalisten Stepan Bandera. En mann som ønsket å samarbeide med nazistene under 2. verdenskrig for å frigjøre Ukraina fra Sovjetunionen. Han ble drept av KGB i et attentat i 1959. Putin ser Bandera som en ledestjerne og ideolog for antirussere som ønsker å bygge “et rent Ukraina” og undertrykke etniske minoriteter i landet. Disse menneskene utgjør en trussel mot russeres eksistens i Ukraina.

Kritikk av amerikansk innblanding

USAs rolle er et annet av Putins hovedpoenger. USA og Russland (Sovjetunionen) har en fortid som to supermakter og har gjennomgått en kald krig, der den høyspente situasjonen under Cuba-krisen i 1963 nesten utløste en atomkrig. Putin har ved flere anledninger uttrykt skepsis mot NATOs innblanding og også USAs rolle som verdenspoliti i suverene staters konflikter. Etter NATOs bombing i eks-Jugoslavia i 1999 skulle det ta lang tid før Putin skulle bli vennlig stemt ovenfor USA (Gessen 2012: 234).

Det er en klar frykt for at Ukraina skal bli meldt inn i EU og NATO som nærer retorikken til Putin. Det at tidligere Sovjet-republikker som Ukraina, Georgia og Moldova gradvis skal innlemmes i NATO og EU, og således bli langt mer vestlige og amerikanisert, er Putins bekymring.

For Putin er Ukraina-konflikten et slag om land og organisatorisk tilknytning. Det som skjer i de arabiske landene med legitimt valgte regimer som blir styrtet ved hjelp av USA og dets allierte kan potensielt skje i Ukraina hvis ikke handlingens mann handler.

Den russiske statsviteren Lilija Sjevtsova utdyper Putins bekymringer rundt vestlig innflytelse i konflikter: “Han har en frykt for at Vesten vil gjøre innblandingspraksisen til politisk prinsipp. Da kan de gripe inn i Ukraina, Sentral-Asia, Hviterussland og Moldova”.

En av mennene Putin har hatt som rådgiver er Aleksandr Dugin, en av de mest profilerte tilhengerne av Eurasia-tanken. Den går i korte trekk ut på å danne en strategisk allianse mellom Europa og Asia som motvekt til USA. Dugin har konkretisert denne tanken: “Det er på en måte to leire. Den multipolare leiren med Russland, Kina, Iran og Syria. Altså landene i Eurasia mot landene under USAs imperialistiske hegemoni”. Dette er helt klart et gufs fra den kalde krigen, men med nye nasjoner i frontdannelsen. Ser vi spor av denne tanken i Putins tale?

Våre vestlige partnere, ledet av USA, ønsker fritak fra å måtte rette seg etter internasjonal lov i sin egen politiske praksis, men ønsker heller å styre etter eget forgodtbefinnende med geværets lov. De har kommet til det skritt at de tror de nå er hevet over alle verdens lover, at de er bevilget en eksklusiv rett til å kunne bestemme hele verdens skjebne, og at bare de alene har rett i alle spørsmål. De oppfører seg helt tøylesløst, både her og der, de bruker makt mot suverene stater, bygger koalisjoner basert på prinsippet «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss». For å få sin egen aggresjon til å virke legitim, henter de med pressmidler inn de nødvendige resolusjoner fra de internasjonale organisasjoner. Og om de ikke lykkes med å få viljen sin igjennom i disse fora, nøler de aldri med å ignorere både sikkerhetsrådet og FN generelt.

Her sikter Putin til tidligere president George W. Bush sitt oppgjør med terroraksjonene i New York og Washington, der Bush prøvde å tydelig markere hvem som var allierte og hvem som etter hvert skulle utgjøre den famøse “ondskapens akse”. Sitatet må leses som en problematisering av USAs rolle (og Vesten, da forstått som de store institusjonene EU og NATO) som supermakt og spillet for å utøve innflytelse der de mener det er gunstig. Dette er selvfølgelig et spill Putin også benytter seg av ved å legge ned veto mot ulike FN-resolusjoner.

Putin er også sterkt kritisk til USAs inngripen i den arabiske våren. Vesten utnyttet opprørene til å innføre vestlige standarder “som på ikke noen som helst måte er i tråd med disse menneskers levemønster, tradisjoner eller kultur”. Som et resultat kommer kaos. “Den arabiske våren blir til den arabiske vinteren”.

Putin bruker mye krefter i denne talen på å sverte motstanderne sine: Vesten, anti-russiske aksjonister i Ukraina og en gammel fiende som blir som ny: USA. Putin vanskeliggjør og problematiserer USAs rolle i verden.

Talen fungerer som en rettferdiggjøring av den kommende anneksjonen av Krim og av Putins store prosjekt. Internasjonal alliansebygging og et geopolitisk spill er midlene. Målet er drømmen om å utvide landegrensene til Russland der det røde jernteppet en gang spredte seg bredt.

Kilder

Bakhtin, Mikhail M. (1998) Spørsmålene om talegenrane, Ariadne Forlag, Bergen.
Benestad Hågvar, Yngve (2007) Å forstå avisa- innføring i praktisk presseanalayse, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.
Gessen, Masha (2012) Mannen uten ansikt, Gyldendal, Oslo.
Kjeldsen, Jens E. (2004) Retorikk i vår tid, Spartacus, Fagernes.
Palmer, Colton og Kramer (2007) A history of the modern world, McGraw- Hill International edition, New York.
Politkovskaja, Anna (2008) Mitt russiske testament, Cappelen Damm, Nørhaven, Danmark.
Tønnesson, Johan L. (red.2002) Den flerstemmige sakprosaen, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.