900 millioner kroner i kompensasjon til kultur-Norge

Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja presenterte denne uken en kompensasjonspakke på 900 millioner kroner til kulturlivet, frivillige organisasjoner og idretten. Pengene skal fungere som kompensasjon for tapte billettinntekter, deltakeravgifter på avlyste konserter, idrettsarrangementer og andre arrangementer. Idretten og frivilligheten får 600 av millionene, mens kulturlivet får de resterende 300. Leder for Virke kultur og opplevelser, Rhiannon Edwards, synes beløpet er for lavt. Hun peker på at de totale tapene i mars og april overstiger 900 millioner kroner.

LES MER HOS NRK (18/03/2020)

Oppslags- og lesertallene er klare

Avisenes opplags- og lesertall for andre halvår 2019 er nå klare. Tallene fra Mediebedriftenes landsforening (MBL) viser at tre av fire aviser opplever opplagsvekst, grunnet digital vekst. VG+ har den største opplagsveksten. Slår man sammen alle VGs produkter passerer VG Aftenposten og er Norges største avis målt i opplag. Også Dagbladet og Nettavisens digitale pluss-tilbud vokser. Det rene digitalopplaget utgjør nå 42 prosent av totalopplaget, som endte på 2,35 millioner. Det er en fremgang på 2,5 prosent fra første til andre halvår 2019. Ser vi på lesertallene er det tre mediehus som leses av over en million nordmenn. Det er VG, NRK og Dagbladet. En metodeendring gjør at de digitale lesertallene ikke er sammenlignbare med tidligere rapporteringer.

LES MER HOS MBL (17/03/2020)

Regjeringen endrer medienes status

Regjeringen inkluderte først ikke mediene i kategorien samfunnskritiske virksomheter som bør være på jobb under korona-epidemien, noe som fikk redaktørforeningen til å skrive et åpent brev til helseministeren. Ansatte i yrker som regnes som samfunnskritiske kan blant annet ha krav på barnepass for å kunne utføre jobben sin. I andre sammenhenger har det vært vanlig at journalister tas med i denne kategorien, fordi samfunnet er avhengig av at mediene informerer befolkningen under kriser. På mandag publiserte imidlertid regjeringen en ny oversikt, hvor journalister er inkludert.

LES MER HOS MEDIER24 (17/03/2020)

Unge deltar lite i debatter på sosiale medier

Til tross for at flesteparten av norske ungdommer og unge voksne er aktive på sosiale medier, er de sjeldent å se i debattene. Enkelte ungdommer assosierer debattforumene med gamle, sinte menn, og flere er redde for å få stygge kommentarer hvis de deltar. Ifølge medieforsker Bente Kalsnes deltar den yngre generasjonen helst i interne og lukkede grupper. Det har Dagens Næringsliv bitt seg merke i. I jakten på unge, kvinnelige kilder har avisen opprettet en lukket Facebook-gruppe for unge kvinner. Den har i dag over 21 000 medlemmer, og et klart flertall av medlemmene kommenterer aktivt hver uke. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (16/03/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter fra uken som har gått.

Sverige med lavmoms på digitale medier

Den svenske regjeringen foreslår at momsen på elektroniske publikasjoner skal senkes fra 25 prosent til 6 prosent. Forslaget innebærer at medier som i dag har lav moms i trykt form – aviser, magasiner og bøker – skal ha det samme i digitalt format. Lovforslaget har ikke samme type begrensinger som det norske forslaget om nullmoms for tidsskrifter.

LES FORSLAGET HER (27/02/2019)

BBC og ITV lanserer Netflix-konkurrent

De britiske kringkasterne BBC og ITV skal sammen lansere en ny strømmetjeneste for å ta opp konkurransen med Netflix. Strømmetjenesten får navnet BritBox, vil være basert på abonnement og skal inneholde arkivmateriale fra begge selskap. BritBox er allerede tilgjengelig i USA, hvor den har 500 000 abonnenter.

LES MER HOS GUARDIAN (27/02/2019)

Finansavisen får fullverdig nettavis

Finansavisen skal slås sammen med Hegnar.no, når Hegnar Media nå øker digitalsatsingen. Mediehuset har tidligere kjøpt Startsiden og satset stort på nettutgaven av tidsskriftet Kapital. Ifølge redaktør og eier, Trygve Hegnar, er inntektene fra Finansavisens papirutgave fremdeles høye.

LES MER HOS KAMPANJE (26/02/2019)

Mediehus misfornøyde med Apple News

Ifølge en rekke mediehus i USA gir ikke samarbeidet med Apples nyhetstjeneste for mobil, Apple News, nok annonseinntekter, og misnøyen vokser. Enkelte av mediehusene skylder på Apples begrensede brukermålretting, som ikke tillater bruk av tredjepartsdata og IP-adresser. Andre nevner utfordringer med salgsstrategien, da Apple ikke tillater programmatiske salg.

LES MER HOS DIGIDAY (25/02/2019)

Franske mediehus går sammen om felles innlogging

Ti av de største mediehusene i Frankrike, deriblant Le Figaro og Radio France, inngår samarbeid om felles innloggingssystem. Også i Tyskland og Portugal har mediehus gjort det samme. Ifølge nyhetsdirektøren i Le Figaro er dagens cookiepraksis mangelfull og potensiell skadelig. Et av målene er å skape et system som kan utfordre innloggingsplattformene til teknologigigantene Google, Facebook og Amazon.

LES MER HOS DIGIDAY (22/02/2019)

Fastprisordning vanligst i Europa

Debatten rundt en eventuell forlengelse av fastprisordningen fortsetter. Det er særlig uenighet mellom Forleggerforeningen, som forsvarer ordningen, og Konkurransetilsynet, som ønsker å avskaffe den. I Europa er fastprisordningen vanligere enn friprisordningen. Øystein Foros ved Norges Handelshøyskole mener ordningen bør utredes ordentlig, og hevder begge parter har en tendens til å karikere hverandres synspunkter. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (22/02/2019)

Matkanalen har flere seere på Snapchat enn på TV

Matkanalen når rundt 1,4 millioner unike brukere på Snapchat per måned. Det er dobbelt så mange seere som kanalen når via vanlig TV. Matkanalen har, sammen med fem andre norske aktører, vært med fra starten da Snapchat lanserte sin TV-satsing Snap Shows i november 2018.

LES MER HOS KAMPANJE (22/02/2019)

Stor IT-skandale i Sverige

Det er ikke bare i Norge utflytting av IT-tjenester i helsevesenet ikke går så bra. I Sverige er det avslørt at 2,7 millioner opptak av telefonsamtaler med svært sensitive opplysninger rundt helse og private forhold har ligget åpent tilgjengelig på nett. Selskapet som har hatt ansvaret for en rådgivningstelefon om offentlige helse- og omsorgstjenester, har brukt underleverandører i Thailand til å ta seg av datalagring. Alle samtaler til rådgivningstjenesten blir tatt opp og lagret, men har ikke vært sikret mot tilgang for uvedkommende. 

LES MER HOS DIGI.NO (21/02/2019)

Aftenposten vurderer å kutte kulturredaktøren

Denne uken ble det kjent at Aftenspostens kulturredaktør, Sarah Sørheim, går over til NTB. Det er ikke sikkert at Aftenposten kommer til å erstatte stillingen. Verken Adresseavisen eller Stavanger Aftenblad har i dag egne kulturredaktører, mens Bergens Tidende har beholdt sin. Avisen har også bestemt seg for å kutte kulturbillaget. Det begrunnes med at journalistene først og fremst må jobbe digitalt, og at produksjonen ikke kan styres etter papiravisens behov. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (21/02/2019)

Under åpningen av årets CC Summit ble State of the Commons 2016 lansert. Rapporten viser utviklingen av den globale delingskulturen, og dekker alt fra enkle ressurser som bilder og video til sammensatte læringsressurser eller det som kalles Open educational resources (OER). Hovedkonklusjonen i årets rapport er at den digitale allmenningen fortsetter å vokse i et voldsomt tempo.

Jane Park er Director of platforms and partnerships hos Creative Commons. Når jeg spør henne hva som er nytt i årets State of the Commons, svarer hun:

Fra å fokusere mest på tall og statistikk tidligere, har vi i år hatt mer fokus på menneskene bak prosjektene. Dette er er første gang vi har samlet gode eksempler fra hele verden i forbindelse med State of the Commons, og fra disse plukket vi ut de beste historiene for å vise frem den globale delingskulturen.

Historiene dekker områder som billedkunst, musikk, utdanning og forskning. Alt fra New Yorks Metropolitan Museum of Art, som har sluppet 375000 digitale verk i det fri, til prosjektet African Storybook som har gjort tilgjengelig bøker på en rekke afrikanske språk under Creative Commons-lisens.

Illustrasjon: State of the Commons 2016 cb

Utviklingen i antall verk med Creative Commons-lisens.

Mest imponerende er likevel Wikipedia med sine 2,5 millioner frivillige som har bidratt med 42,5 millioner artikler på 294 forskjellige språk. Flickr er fortsatt størst innen fotografi, og kan nå vise til smått utrolige 381 millioner bilder publisert under en av CC-lisensene.

YouTube leder, ikke overraskende, an blant videotjenestene og har akkurat nå passert 30 millioner filmer underlagt en fri lisens. Det er ikke mange norske prosjekter på listen, men Nasjonal digital læringsarena (NDLA) (der undertegnede er ansatt) er fortsatt Europas største offentlige prosjekt for åpne digitale læringsressurser (OER), både med tanke på antall ressurser og antall unike brukere.

Det eksisterer nå over 1,2 milliarder bilder, filmer og andre verker med Creative Commons-lisens, som er en økning på 100 millioner fra 2015. I tillegg viser statistikken at bruken av de mest liberale lisensene fortsetter å dominere. Av alt innholdet som nå deles fritt er nesten 65 prosent underlagt en lisens som gir deg som bruker mulighet til å gjenbruke, endre og til og med bruke verket i kommersiell sammenheng. Disse lisensene er det vi kaller “Free Culture”-lisenser.

Illustrasjon: State of the Commons 2016 cb

Fordelingen av de ulike typene Creative Commons-lisenser. De mest liberale lisensene er mest populære.

Årets konferanse viser i seg selv hvor stor denne bevegelsen er i ferd med å bli. Konferansen var utsolgt lang tid i forkant og aldri har så mange mennesker fra så mange forskjellige nasjoner vært samlet for å stake ut kursen for fremtidens Creative Commons-fellesskap.

Som svært ung, tidligere mods-tilhenger og nå en slags hippie, begynte han å frekventere det “alternative” kunstsenteret Arts Lab, etablert i 1967 på Drury Lane, der det var kino, teater, rom for utstillinger m.m. Stedets betydning i de drøye to årene det eksisterte antydes av at det var her kunstskolestudenten John Lennon og Yoko Ono første gang stilte ut sammen. Her øvde Bowie seg som skuespiller og drev med mime. Arts Lab’en på Drury Lane ble utgangspunkt for en hel Arts Lab-bevegelse, med avleggere over hele Storbritannia og i utlandet. Bowie tok selv initiativet til å opprette et sånt kunstsenter i Beckenham, der han bodde fra 1969.

Et lite utvalg av David Bowies mange ansikter (utsnitt fra det offisielle nettstedet davidbowie.com.)

Jeg aner ikke hvorfor han aldri gikk på kunstskole, et college of art. Det er nesten litt underlig, for det var det forbløffende mange britiske pop/rock-musikere på 60-tallet som gjorde (se nedenfor). Disse kunstskolene var, som rocksosiolog og nå musikkvitenskapsprofessor ved University of Edinburgh, Simon Frith, sa da jeg intervjuet ham for tv-serien “Kulturell uorden”, møtesteder for arbeiderklasseungdom som ville opp og ut og middelklasseungdom som ikke riktig visste hvor de ville. Det var ingen skolepenger og temmelig generøse stipend- og låneordninger. Studentene der lyttet på afroamerikansk blues og soul og gikk på forelesninger om kubisme og dadaisme innimellom musikkøving og platespilling. Lærerne var ikke spesielt snille og medfølende, de provoserte gjerne studentene til å tenke sjæl:

The art schools from my time specialised in old-school teaching methods of brutalising your students with some wild thinking that was off the map,” remembers Pete Townshend, whose lecturers at Ealing College of Art included Gustav Metzger — his concept of auto-destructive art inspired Townshend to smash up his guitar — and Roy Ascott, whose theories on cybernetics predicted the internet. “I remember Roy looking at me in a lecture and saying: ‘It’s a pity that the only person in this room who has the slightest inkling of what I’m talking about is such an idiot.’ Fucking genius, Roy Ascott.

Musikere og band med kunstskolebakgrunn satte agendaen og tonen i den nye britiske populærmusikken, en agenda og tone som passet en kunstinteressert og ambisiøs arbeiderklassegutt som David Bowie perfekt. Han samarbeidet nært og ble påvirket av flere med kunstskolebakgrunn, ikke minst eks-Roxy Music-medlemmet Brian Eno, som inspirert av bl.a. avantgardekomponistene John Cage og Karlheinz Stockhausen og etter hvert også bildekunstneren Joseph Beuys var en som opererte i skjæringsfeltet mellom pop og kunst i alle fall fra tidlig på 70-tallet.

Se på listen nedenfor fra The Guardian over noen av musikerne som har bakgrunn fra britiske kunstskoler – den burde være ganske overbevisende om skolenes rolle i den populærmusikkens utvikling som kunstform David Bowie representerer, selv om han aldri selv var student ved en slik institusjon. Og NB: Ikke alle kunstskolestudenter ble musikere! En av dem var den nylig avdøde, eminente skuespilleren Alan Rickman, en annen er den flere tiår yngre, uttrykkssterke bildekunstneren Tracy Emin, begge med arbeiderklassebakgrunn — for bare å nevne to.

Nå er den britiske utdanningspolitikken gjennom mange år, og særlig under Cameron-regjeringen, i ferd med å ødelegge denne ekstremt kreative møteplassen i det sterkt klassedelte britiske samfunnet med budsjettnedskjæringer, stadig høyere skolepenger og stadig dårligere studielån. The Guardian har i flere artikler de siste årene fortalt mer konkret om denne triste utviklingen:

• British art schools: Class dismissed
• Our art schools have become finishing schools for a wealthy few

En kulturpolitikk som fremmer reell uttrykksfrihet, kreativitet og kvalitetsutvikling er tett knyttet til en tilsvarende utdanningspolitikk. Det gjelder ikke bare i Storbritannia.

Noen britiske musikere med kunstskolebakgrunn

John Mayall: Regional College of Art (Manchester), 1955–1959
Charlie Watts: Harrow Art School, 1956–1960
John Lennon: Liverpool College of Art, 1957–1960
Keith Richards: Sidcup Art School, 1959–1962
Jimmy Page: Sutton Art College, 1960–1964
John Cale: Goldsmiths, 1960–1963
Viv Stanshall: Central St Martins, 1961–1962
Ronnie Wood: Ealing Art College, 1961–1964
Eric Clapton: Kingston Art College, 1961–1962
Pete Townshend: Ealing Art College, 1961–1964
Ray Davies: Hornsey College of Art, 1962–1963
Syd Barrett: Camberwell College of Art, 1964–1966
Bryan Ferry: Newcastle College of Art, 1964–1968
Brian Eno: Ipswich Art School; Winchester College of Art, 1964–1966; 1966–1969
Malcolm McLaren: St Martin’s; Chiswick Polytechnic; Croydon College of Art; Harrow Art College; Goldsmiths College, 1963–1971
Ian Dury: Royal College of Art, 1964–1967
Freddie Mercury: Ealing College of Art, 1966–1969
Joe Strummer: Central St Martins, 1970–1971
Adam Ant: Hornsey College of Art, 1972–1975
Jerry Dammers: Lanchester Polytechnic, Coventry, 1972–1975
Mick Jones: Hammersmith School of Art, 1973–1974
Paul Simonon: Byam Shaw (London), 1975–1976
Marc Almond: Leeds Polytechnic, 1976–1979
Sade: Central St Martins, 1977–1980
Billy Childish: Central St Martins, 1979–1982
Jarvis Cocker: Central St Martins, 1988–1991
Graham Coxon: Goldsmiths, 1988–1989
PJ Harvey: Yeovil Art College, 1990–1991
Bob Hardy (Franz Ferdinand): Glasgow School of Art, 1999–2002
M.I.A.: Central St Martins, 1996–1999
Simon Taylor-Davis (Klaxons): Nottingham Trent University, 2001–2004
Faris Badwan (the Horrors): Central St Martins, fra 2006
Florence and the Machine: Camberwell, 2006–2007

Første helgen i november er denne byen Russlands kultursentrum. Hundrevis av tilreisende forleggere, redaktører, journalister, forfattere og kunstnere fra Moskva, St. Petersburg og andre russiske og europeiske byer har kommet til Krasnojarsk for å delta på den årlige bokmessen, KRJaKK. Fra Norge deltar Thor Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam og illustratør og billedbokskaper Åshild Kanstad Johnsen.

Messen foregår i et enormt konferansesenter. Flere haller er fylt med forlagsstands, utstillinger, kafeer. Seminarprogrammet løper parallelt på fire forskjellige scener. Her debatteres den kontroversielle barnelitteraturen, her holdes kurs for medieentreprenører, her møtes bibliotekarer fra hele landet for å diskutere digitalisering, her kåres Sibirs beste videopoesi-installasjoner, kunngjøres shortlisten til NOS – en viktig samtidslitteraturpris, her presenteres bøker og her diskuterer historikere og forfattere det russiske historiesynet. Publikum har kommet tilreisende fra store deler av Sibir. Krasnojarsk er administrasjonssentrum for et område tre ganger så stort som Frankrike og strekker seg fra Nordishavet til grensen av Mongolia.

Vertskapet

Og hvem betaler så gildet? Jo, en oligark. Mikhail Prokhorov er ifølge magasinet Forbes god for rundt 10 milliarder dollar og rangert som nummer 124 av verdens rikeste. Formuen skaffet han seg på 90-tallet, og hoveddelen stammer fra den skandaløse privatiseringen av statlig industri. Gjennom et investorselskap kjøpte Prokhorov opp det gigantiske gruve- og metallindustrikonsernet Norilsk-Nikel som blant annet eier nikkelverket i Nikel rett over grensen for Kirkenes.

Foto:Strelka Institutecb

Irina Prokhorova, direktør for Prokhorov-fondet.

Om det er store forurensningsproblemer i Nikel ved norskegrensen, er det mange ganger verre i Norilsk. Områdene rundt nikkel- og palladiumverket i Norilsk er av verdens mest forurensede. Det var i Norilsk at Prokhorovs veldedighetsfond, organisert som en stiftelse, startet opp sin virksomhet for ti år siden, forteller fondets direktør Irina Prokhorova. Forløperen for bokmessen var samtidskunstfestivalen “Tajmyr-kaktusen” som gikk av stabelen i Norilsk fra 2005. Da Mikhail Prokhorov røk uklar med sin makker og måtte selge seg ut av Norilsk-Nikel, ble festivalen flyttet 2000 km rett sør til Krasnojarsk og omdøpt til KRJaKK.

Søskenparet Irina og Mikhail Prokhorov har opparbeidet seg betydelig innflytelse i russisk kulturliv gjennom sin stiftelse. Mens det er lillebror Mikhail som tjener pengene, er det storesøster Irina som er hjernen bak stiftelsens strategi og prosjekter.

Stiftelsen opplyser at den i 2013 brukte i overkant av 320 millioner rubler eller rundt 60 millioner kroner på sine aktiviteter (omregnet etter rubel-kursen ved utgangen av 2013), noe som tilsvarer nesten en halv prosent av det russiske kulturministeriets budsjett. Siden dette er frie midler som ikke er bundet opp i drift av de store, tunge kulturinstitusjonene som biblioteker eller museum, så kan man med disse midlene øve en betydelig innflytelse.

Baktanken

For de ønsker å påvirke. Prokhorov-fondet har et langt mer ambisiøst mål enn egenprofilering. De private stiftelsene og fondene i russisk kulturliv har sin egen kulturpolitiske agenda. Også Prokhorova har et langsiktig mål om å bygge et sterkere sivilsamfunn. Det er ikke tilfeldig at vi befinner oss i Krasnojarsk. Stiftelsen har hva man i Norge ville kalt en distriktspolitisk profil.

– Russland er svært sentralisert. Penger, ressurser, mennesker – alt trekkes mot hovedstaden. For et enormt land som Russland er dette katastrofalt. Regionene tappes konstant for kreative krefter, sier Prokhorova når jeg møter henne til intervju under bokmessen.

Siden brorparten av Prokhorovs investeringer befinner seg i Sibir og Krasnojarsk-området, vil det være essensielt å utvikle nettopp denne regionen.

For å holde på velutdannet arbeidskraft, er det viktig med et godt kulturtilbud. Distribusjon av bøker er en enorm utfordring i Russland. 80 prosent av alle bøker som selges i Russland, selges i St. Petersburg og Moskva. Her ute i regionene er tilgang på bøker et stort problem. Til bokmessen kommer folk med store ryggsekker og bunkrer fagbøker og skjønnlitteratur for et års forbruk – til neste bokmesse. Bøkene som er i salg her er ikke å få tak i til vanlig.

Antimilitaristisk defilering – en performance av kunstneren Dmitrij Tvetkov (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Irina Prokhorova lister opp alle enkeltprogrammene stiftelsen har for å bygge opp en kulturell infrastruktur i regionene, og Sibir er området hvor de satser tyngst. Rundt denne bokmessen finnes en rekke andre programmer som skal støtte opp under KRJaKK. Det finnes programmer for utvikling av informasjonsteknologi i skole og på biblioteker. Stiftelsen driver sågar en egen støtteordning for oversettelse av russisk litteratur til andre språk. Årlig støttes mer enn 100 utgivelser. Det satses på mobilitet og gis reisestipend til bibliotekarer, kulturarbeidere og journalister. Fondet har også opprettet en egen utdanning for kulturjournalister og kritikere.

– Lokalpressens kulturjournalister er som regel allroundere som skriver om alle kunstformer. Ofte mangler de grunnleggende kunnskaper om moderne kulturuttrykk. Slik prøver vi å legge grunnen for et bedre kunstfagligmiljø som også gjør det lettere for publikum å forstå og ta imot kulturprosjektene vi støtter.

For nettopp oppdragelse av publikum er et av stiftelsens hovedanliggender. Gjennom kunst og kultur vil Irina Prokhorova gjøre folk mottakelige for nye tanker og nye ideer til hvordan man kan løse samfunnsproblemer. Kunnskap om kunst utvider horisonten og gjør samfunnet mer fleksibelt. Og kulturtiltak kan gi arbeidsplasser og nytt liv til byer i økonomisk nedgang.

Byutvikling

Mange byer i Sibir sliter med økonomisk nedgang. Viktigste næringsgrunnlag i Krasnojarsk er aluminiumsproduksjon, men industribyen bærer ennå preg av det økonomiske kollapsen som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd for mer enn 20 år siden. Det står nedlagte fabrikker og utbrente bygninger overalt. Det som er nybygget er i stor grad planløse gigantiske drive inn-hangarer.

Krasnojarsk – millionby i Sibir (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Det er et skrikende behov for en bevisst byplanlegging. Derfor er også urbanisme tema for årets messe. Hvordan formes et samfunn? Og hvem skal byen være til for? Skal det være en by for makthaverne eller en by for innbyggerne?

– I våre byer dreier alle oppslag og skilt seg om forbud. Ikke røyk her, adgang forbudt, osv. Det er en totalitær arv. Staten privatiserer det offentlige rommet, selv om det ikke er dens. Derfor har vi invitert unge urbanister hit for å fortelle om hvordan andre byer er i endring. Vi henter erfaringer fra andre byer hit. Vi diskuterer litteratur om byer og byutvikling. Dette nye, demokratiske konseptet er veldig viktig for samfunnet vårt. En ny forståelse av mennesket i byen kan bidra til å stå å motvirke de totalitære tendensene som nå vekkes til live i samfunnet, sier Prokhorova.

Politiske ambisjoner

Det finnes mange slike private stiftelser og fond som finansierer kulturtiltak i Russland. Mange viser til George Soros og hans bidrag til å bygge sivilsamfunnet i Øst-Europa som et forbilde. De fleste russiske fondene er opprettet av rike oligarker som Vladimir Potanin, Dmitrij Zimin, og altså Prokhorov. Også Mikhail Khodorkovskij har gjenopptatt sine veldedige prosjekter gjennom Open Russia etter at han slapp ut fra fengsel i fjor, men med sin klart regimekritiske profil stiller han i en særklasse.

Og hvilken rolle spiller disse fondene i et Russland der det statlige ideologiske grepet om kulturpolitikken strammes til? Representerer en aktør som Prokhorov-fondet noe annet enn den statlige politikken?

– Statlige kulturprosjekter må jobbe tettere opp mot statlige prioriteringer i kulturpolitikken. Mange av disse prioriteringene er uinteressante for folk. Derfor gjør vi en slik bokmesse bedre enn staten. Vi trekker flere folk. Vi er ikke bundet av de samme begrensningene som statlige ansatte er. Vi kan eksperimentere, og vi kan hente inn kontroversielle bidrag. Det er klart vi har større muligheter, sier Prokhorova.

Private aktører som Prokhorov-fondet holder takhøyden for kulturlivet i Russland oppe. Ikke gjennom å være eksplisitt politiske, men ved å satse på samtidskultur og europeiske impulser, to områder som begge er under hardt press i den offisielle kulturpolitikken i dag.

Krasnojarsk på gateplan (foto: Åshild Kanstad Johnsen)

Det finnes som kjent ikke noe slikt som en “gratis lunsj”, og heller ikke Prokhorov inviterer uten baktanker. Mikhail Prokhorov har politiske ambisjoner og stilte som presidentkandidat til valget i 2012. Med nesten 8 prosent av stemmene kom han på tredjeplass, etter Vladimir Putin og kommunistpartiets kandidat Gennadij Zjuganov. Men dette gjør ham ikke kontroversiell for dagens regime, flere har til og med sett hans politiske virksomhet som skinn-opposisjon. Prokhorov-fondet har ikke profilert seg på å ta avstand fra Putins regime, men Irina Prokhorova har likevel vært en tydelig og fornuftig stemme i det offentlige ordskiftet.

Men søskenparet Prokhorov ser nok ikke konfrontasjon med de sentrale myndighetene som en hensiktsmessig metode for å nå sine mål. Fondet har dessuten lagt vekt på samarbeid med lokale myndigheter, og mener at de på den måten får størst gjennomslag. Kanskje er nettopp denne balansegangen beste strategi for å få utrettet noe og faktisk få bidratt til å bygge opp det sivile samfunn de snakker så varmt om. Og det er viktigere og vanskeligere enn noen gang.

– Det er klart at situasjonen er i ferd med å bli vanskeligere nå. Det er ubehagelige ting som skjer politisk sett. Vi ser nå revansjistiske, autoritære tendenser. Men jeg håper at det såkalte “grasrotdemokratiet” som vi forsøker å vekke, kan demme opp for de totalitære kreftene, sier Irina Prokhorova.

– Ideen om å starte opp et eget tidsskrift ble først til over et par glass vin på Victoria Café og Pub. Vi fortsatte å snakke videre om ideen, og tenkte at det ikke ville skade å prøve, sier ansvarlig redaktør Guro Holm Bergesen.

De tre unge kvinnene gjorde ord om til handling og sendte inn en søknad om pengestøtte til Bergen kommune. De krysset fingrene og håpet at kommunen ville investere i planene. Gleden var stor da søknaden ble godkjent.

Lager Snitt: Medredaktør Tore Sandvik Monsen og ansvarlig redaktør Guro Holm Bergesen (foto: Robert Nedrejord)

– Vi tenkte, vi søkte, vi fikk og vi lagde, sier Holm Bergesen.

Tekster om hjemstedet

Tekstene i Snitt varierer mellom intervju, essay, fortellende reportasjer og skjønnlitterære tekster. Første nummer tematiserer spørsmål rundt kultur, identitet og arbeid.

- Flere av tekstene sentrerer seg rundt hjemstedet, fortrinnsvis Bergen som hjemsted. Forfatter Skjald Wie Skare skriver om den umulige hjemkomsten, Kristina Leganger Iversen skriver om Åsane, sier Holm Bergesen.

Kultur og sosiale forskjeller diskuteres også i nummeret, og det blir også stilt spørsmål om hvordan kulturpolitikken skal arte seg.

Omslaget til første utgave av tidsskriftet Snitt.

Guro Holm Bergesen ønsker at Snitt skal nå ut til alle, og tror innholdet man kan forvente seg i tidsskriftet vil vekke interesse hos mange.

– Snitt er et kulturtidsskrift, så først og fremst bør man forvente tekster som dreier seg om kultur på en eller annen måte. Vi prøver å hente inn en del litterære bidrag, gjerne fra unge, uetablerte skribenter. Og så kan man forvente mye kunst og mye farger.

Den unge ansvarlige redaktøren forteller at det kule med å lage sitt eget tidsskrift er at man kan lage sine egne regler.

– Vår regel er å ikke ha så mange rammer, eller regler om du vil, for hva som kommer med i bladet. Det eneste som er viktig er at det er av en viss kvalitet. Og kvalitet er det heldigvis mye av i denne byen.

Tidsskriftmiljø i Bergen

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har andelen nordmenn som leser tidsskrift gått ned fra 18 prosent i 1991 til kun 9 prosent i 2012. Likevel har det de senere årene vært en særlig fremvekst av tidsskrift, spesielt i Bergen.

På grunn av denne oppblomstringen, har Bergen Offentlige Bibliotek denne våren satset på en serie med foredrag om ulike tidsskrift under vignetten “tid for tidsskrift”. Charlotte Myrbråten er initiativtaker til prosjektet.

– De siste årene har flere sentrale tidsskrift fått base her i Bergen. Jeg flyttet som redaktør selv Fett hit, ENO finnes her, og nye blader som Snitt og Opptur har dukket opp. Jeg har lyst til at miljøene skal knyttes sammen, og på den måten styrke alle.

Med prosjektet på biblioteket ønsker Myrbråten å få til en felles utveksling og samtale om alle de gode tidsskriftene som finnes her.

Den tidligere redaktøren mener det ikke nødvendigvis er vanskelig å overleve som tidsskrift, og viser til ENO som et tydelig eksempel på det.

– Men det er mange tidsskrift som på godt og vondt gjøres på dugnad, som for eksempel Fett som har overlevd i ti år med helt minimale ressurser. De siste årene har det dukket opp magasiner og tidsskrift som har vist at det er interesse for skikkelig og grundig journalistikk.

Endeløs rekke utfordringer

Å skulle etablere et helt nytt tidsskrift i Bergen var slett ingen lek for de tre redaktørene i Snitt.

– Det viste seg fort at det å lage et tidsskrift fra skrætsj er en endeløs rekke utfordringer, men dobbelt så mye gøy, forteller Holm Bergesen.

Nå blir utfordringen å få finansiert de neste utgavene. Holm Bergesen tror norske tidsskrifter må samarbeide heller enn å konkurrere for mye, men er ikke i tvil om hva som skiller Snitt fra de andre.

– Mange tidsskrift, i alle fall her i Bergen, er litt mer nisjepreget. Vi opererer uten nisjer og uten noen særlige rammer, og det er kanskje nettopp det som kan gjøre oss unike.

Målet kvinnene hadde om å sitte med et ferdig tidsskrift er nådd. Første nummer er allerede i butikkene. Nå vil de fortsette å gi unge kunstnere og skribenter en mulighet til å utfolde seg.

– I tillegg vil vi gjøre verden til et bedre sted, selvsagt, avslutter Guro Holm Bergesen.

Det hele begynte idet Tomas Espedal for ganske nøyaktig to år siden gikk til frontalangrep på Litteraturhuset, som den gang såvidt var unnfanget. Han gikk ut fra at Litteraturhuset ville bli «for dårlig», i og med at lederen var «inkompetent». Sett bort fra den ufine tonen, hadde Espedal mange gode innspill om hva Litteraturhuset burde romme. At en har høye ambisjoner for en etterlengtet institusjon i byen er positivt. Espedal satte likevel standarden for en usaklighet som siden har preget debatten.

Sist ute var forfatter Henning Bergsvåg, som i en kronikk i Bergens Tidende tok til orde for billigere øl på Colonialen. Ikke lenge etter gikk Litteraturhuset ut og sa at de ville senke noen av prisene i kafeen, samt at de arbeidet med å finne en god løsning for salg av drikke til arrangementer. At det er mulig å påvirke driften av Litteraturhuset i oppstartsfasen, er både bra og nødvendig. Den høye temperaturen i innleggene er også noe positivt.

Etter Bergsvågs innspill tok BT seg bryet med å teste Litteraturhusets ølpriser opp mot andre barer i byen, et lavmål i en lang rekke usakligheter som er blitt skrevet om huset både før og etter åpningen. Det er nærmest fornærmende at mediene går ut fra at det folk er mest opptatt av hva Litteraturhuset angår, er hvor en finner toalettene og hva det koster for en halvliter. Hvor er tilbakemeldingen på selve programmet og møtene? Det burde vært knyttet større forventninger til disse enn til huset som sådan. At de bergenske mediene har unndratt seg det mest vesentlige ved åpningen av et litteraturhus, er intet mindre enn en indikasjon på kulturjournalistikkens kollaps.

Det kan virke som det bak all roping om for høye alkoholpriser ligger en mer grunnleggende uenighet om hva Litteraturhuset skal romme og hvem det skal være for. De to nevnte forfatterne synes å mene at det bør være et mer rendyrket litteraturhus, hvor en utelukkende snakker om litteratur, og omgås mennesker som driver med litteratur. Mange andre mener at Litteraturhuset skal være en plass der folk møtes på tvers av vedtatte skillelinjer, hvor litteraturmennesker møter folk som omgås helt andre ting enn litteratur til vanlig. I media blir denne uenigheten overskygget av banaliteter.

Det er liten tvil om at ledelsen av Litteraturhuset går for den siste strategien, å samle folk fra ulike områder og samfunnslag. Men den har de lyktes med, de ulike arrangementene jeg har besøkt har vært fylt til randen med alt fra krimlesere, studenter og forfattere til arkitekter, advokater og mediefolk. Nå er det på tide å ta debatten om kvaliteten på innholdet. For så lenge det som formidles på huset er interessant, bør noen kroner fra eller til for vinglasset spille mindre rolle.

Man kan dele de som utnytter andres åndsverk i to grupper: Den største er de som konsumerer verkene, altså leserne, lytterne, kinogjengerne osv. For denne gruppen har ny teknologi betydd bedre tilgang til kulturelle ytringer enn hva man hadde tidligere. At man skal betale for det tilbudet man benytter er ganske selvsagt, med mindre opphavsmannen selv har valgt å stille verket til fri disposisjon for allmennheten. De som forsøker å legitimere sine tyverier i form av fildeling på nett får ingen støtte hos meg.

Det er ikke en skapende innsats å gjøre andres verk tilgjengelig. Det er ingen grunn til at man skal kunne gjøre episoder av TV-serier tilgjengelig for andre via YouTube og tilsvarende tjenester. Man må gjerne dele ut sitt eget, men ikke andres materiale.

Den andre gruppen er de som bruker andres åndsverk som grunnlag for egen skapende virksomhet. Hvis det legges for sterke begrensninger på disse mulighetene, da er det grunn til bekymring. Det er i dette perspektivet to tendenser som er det er grunn til å se nærmere på. Det ene er om teknologien brukes til å hindre at man får mulighet til å utnytte verk på en ellers lovlig måte. Det andre er om opphavsretten brukes til å snevre inn det kreative rommet, slik at den skapende innsatsen på denne måten hemmes.

Noen opphavsrettslige utgangspunkter
Opphavsretten gir opphavsmannen – den som har skapt verket – en enerett til to grupper av handlinger: Han har enerett til å fremstille eksemplar av et åndsverk, og han har enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Verket kan gjøres tilgjengelig ved at eksemplar frembys til salg aller på annen måte spres, ved at eksemplar vises eller ved at verket fremføres utenfor det private området. Dette følger av åndsverkloven § 2. Det er en grense for hvor langt denne eneretten rekker. Den omfatter for eksempel ikke fremføring innenfor det private området. Eneretten omfatter heller ikke, med noen unntak, eksemplarfremstilling til privat bruk, se åndsverkloven § 12.

“Venus fødsel” av Botticelli (foto: www.cavazza.it)

Men det at en handling ikke omfattes av opphavsmannens enerett betyr ikke nødvendigvis at andre har fått en rettighet som kan gjøres gjeldende mot opphavsmannen. Vi har ikke noe krav på at verk faktisk blir stilt til vår disposisjon. Man kan ikke vandre inn i Uffizi-galleriet i Firenze medbringende utstyr for reprofotografering og insistere på å lage en reproduksjon av Sandro Botticellis bilde Venus fødsel (La nascita di Venere). Bildet er malt i 1485, så det er ikke noen opphavsrett som hindrer meg i å bruke bildet hvis jeg faktisk har tilgang til det, for eksempel som illustrasjon til denne artikkelen. Men de som eier bildet kan like fullt nekte meg å fotografere det, eventuelt bare tillate dette dersom jeg godtar deres avtalevilkår og betalingskrav.

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, se åndsverkloven § 40. Dette gjelder også for film, så Jon Hoem har nok misforstått litt når han tror at Bergensfilmen fra 1942 har falt i det fri. For filmverk løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen. (Setningen er en direkte gjengivelse av åndsverkloven § 40 første ledd, annet punktum.) Åndsverkloven § 45 omfatter bare vernet for den som teknisk og økonomisk står for produksjonen, og som altså ikke bidrar med en skapende innsats i filmproduksjonen. Jeg har skrevet litt mer om dette i en kommentar i Aftenposten 7. desember 2006.

For en generell introduksjon til opphavsretten viser jeg til min artikkel Opphavsrett – en introduksjon.

Offentlig ordskifte
Når man, som Jon Hoem gjør, tar utgangspunkt i en form for demokrati- og ytringsfrihetshensyn, må man skille mellom faktisk å ha tilgang, og å ha en enkel og elegant tilgang. Hoem bruker overføringer fra Stortinget som eksempel.

Per Sandberg på Stortingets talerstol 12. desember 2006 (foto: skjermbilde/NRK/Stortinget)

Det er kanskje ikke den mest elegante løsningen om jeg må skrive at de som vil se Per Sandbergs famøse ”etter en øl og tre akevitt”-innlegg i Stortinget må hente opptaket fra kveldsmøtet 12. desember 2006 fra Stortingets nettsider. Man må så “spole” fram til 5:35:00 om man vil se hele det siste av Sandbergs to innlegg, og til 5:38 om man vil se hans ikke helt stødige tur ned fra talerstolen. Selvfølgelig ville jeg ha foretrukket at jeg kunne ha lenket direkte til den aktuelle delen av dette over fem timer lange opptaket. Jeg skulle også ønske at hvert avsnitt i Hoems artikkel var utstyrt med et “bokmerke” som hadde gjort det mulig å lenke direkte til de avsnitt jeg kommenterer. Men det er ikke noen trussel mot mulighetene til å delta i et velinformert offentlig ordskifte at henvisningen blir litt mindre elegant enn jeg skulle ønske.

Går vi noen få år tilbake ville ikke dette ha vært noe problem. For da fantes det ikke TV-opptak fra Stortinget med mindre NRK tilfeldigvis hadde vært der og filmet. Nå kan vi se alle åpne møter både direkte og i opptak. Det er vanskelig å se at det utgjør en trussel mot det offentlige ordskiftet at den tekniske presentasjonen ennå ikke er fullt så god som vi måtte ønske.

Det er bl.a. hensyn til demokrati og ytringsfrihet som er begrunnelsen for at offentlige dokumenter etter åndsverkloven § 9 er unntatt fra ethvert vern etter åndsverkloven, og at man etter #26 fritt kan gjengi det som sies i åpne møter, uten hensyn til opphavsrett. Og man kan generelt sitere ”i samsvar med god skikk”, i medhold av #22.

Sitat er ikke bare tekstsitat. Det kan også være lyd, bilde eller annet man måtte komme på. Men det må bli brukt som sitater, hvilket bl.a. vil si at man setter det inn i en ny sammenheng. Man kan ikke lage en forkortet utgave av en bok under henvisning til at det bare er en samling sitater og man kan ikke bruke korte musikkutdrag som kjenningsmelodier og påstå at de er sitat.

Tilgang til verk i digital form
Ser vi på tilgangen må vi skille mellom det å ikke ha tilgang til et verk, og det å ha tilgang på et noe mer tungvint måte enn man kunne ønske – eventuelt også tilgang til verket i en dårligere teknisk kvalitet enn man skulle ønske. Videre må vi skille mellom å begrense tilgang til noe som til nå har vært tilgjengelig, og tilgjengeliggjøring av materiale som vi tidligere ikke har hatt tilgang til.

Jon Hoem skriver at han måtte bruke en screen recorder for å kunne gjøre opptak av et NRK-innslag. Her bekrefter han at det er mulig å sikre seg slike opptak, men han ønsker å kunne gjøre det på en enklere og bedre måte. Jeg er ikke uenig i at dette er ønskelig. Men det er vanskelig å se at det er et alvorlig problem at man må velge det som kanskje bare er den tredje beste løsningen.

Teknologien åpner mange muligheter. Både Jon Hoem og jeg ønsker nok at disse mulighetene tas i bruk raskere enn det som faktisk skjer. Jeg skulle gjerne hatt tilgang til i alle fall deler av NRKs arkiver. Det kommer nok, selv om kanskje ikke alt vil være gratis. Men det tar av mange grunner tid. Det kan også være på sin plass å minne om at om vi går 10 år tilbake i tid, så var internett fortsatt noe for de spesielt interesserte og vi koblet oss opp via modem med hastigheter som gjorde nedlasting av film helt utenkelig. Nasjonalbiblioteket gjennomfører et stort digitaliseringsprosjekt, blant annet i samarbeid med NRK. Dette vil åpne en ny verden og gi tilgang til et enormt materiale som tidligere i praksis har vært helt utilgjengelig. Det omfatter blant annet 1 mill timer radio og 250.000 timer film.

For å sikre tilgang til det som i dag skapes skal alt som publiseres i Norge, enten det er på papir, plastikk eller som kringkasting, leveres til Nasjonalbiblioteket i henhold til pliktavleveringsloven. Nasjonalbiblioteket henter også inn det som gjøres tilgjengelig på norske nettsteder.

Digitalisering av Nasjonalbibliotekets samlinger er et stort arbeid, og vil ikke være ferdig før om 15 år. At det tar tid å realisere nye muligheter er ikke noen trussel mot offentlig ordskifte eller folks muligheter for kreativ utfoldelse.

Det er ikke tilstrekkelig at verk blir digitalisert. Man må også klarere rettighetene til å gjøre verkene tilgjengelige. Man kan ikke bare ta alt som finnes av film, radioprogrammer osv, og bare legge det ut på nett selv om det er teknisk mulig. Dette ville være en gigantisk ekspropriasjon av rettighetshaveres eiendom, og det kan man selvsagt ikke gjøre uten videre. Vi har heller ikke mistet noe som vi tidligere hadde tilgang til, men vi får ikke tilgang til det nye så fort som vi kunne ønske.

Utnyttelse av andres verk
Selv om man har tilgang til et verk, kan man ikke utnytte det helt som man selv vil. I åndsverkloven § 2, første ledd er opphavsmannens enerett angitt slik:

§ 2. Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.

Eneretten omfatter altså gjengivelse i endret skikkelse, bearbeidelse m.m. Dette modifiseres i §4, første ledd, som lyder:

§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Jeg kan benytte andres verk som grunnlag for og i det jeg selv skaper. Men det må være et nytt og selvstendig verk, ikke en bearbeidelse. Det er ikke lett å trekke grensen mellom disse to. Men det er i alle fall ikke et krav om at man ikke skal kunne gjenkjenne elementer fra verk man har brukt som utgangspunkt. Man kan følge Paul McCartneys oppfordring når han i Hey Jude sier “Take a sad song and make it better” – i alle fall så lenge resultatet fremstår som en ny sang. Noen mener at det var nettopp dette McCartney gjorde da han skrev I Saw Her Standing There og Yesterday. Ian Hammond mener å kunne påvise at disse er basert på When The Saints og Georgia. Men sangene står likevel støtt som selvstendige verk.

Den da unge og relativt ukjente sangeren Robert Zimmerman, bedre kjent som Bob Dylan, var som så mange andre i London på begynnelsen av 60-tallet. Her fikk han bl.a. annet høre den engelske sangeren Martin Carthy fremføre den engelske folkesangen Scarborough Fair. Tre år senere skrev Bob Dylan sin egen versjon av Scarborough Fair, og kalte den Girl From The North Country. Han har aldri lagt skjul på sammenhengen mellom disse to sangene, men det kan ikke være noen tvil om at Girl From The North Country er et selvstendig verk. Det var ikke like bra da Paul Simon siden spilte inn Scarborough Fair akkurat slik han hadde lært den av Martin Carthy (med unntak av andrestemmen), ga den ut som sin egen og ikke nevnte Martin Carthy med et ord. Men det er en annen historie, og Martin Carthy hadde selvfølgelig ikke opphavsrett til en engelsk folkesang (men han hadde nok opphavsrett til sitt arrangement).

Ideer er frie. Vi kan fritt ta andres ideer og lage våre egne versjoner. Det er neppe noen som vet hvor mange ganger Romeo og Julie har blitt skrevet på nytt, og historien var heller ikke ny den gang Shakespeare skrev den. Vi lar oss fascinere på nytt og på nytt av det klassiske dramaet om umulig kjærlighet, og alle kan lage sin versjon av temaet.

I dag risikerer man å bli saksøkt for langt mindre enn dette. Hvis en forfatter har stor suksess dukker det gjerne opp noen som påstår at dette er stjålet fra deres verk. Et av de mest kjente tilfellene er søksmålet mot Dan Brown. Forfatterne av boken Hellig blod, hellig gral beskyldte Brown for plagiat.

Tom Hanks som Robert Langdon, Audrey Tautou som Sophie Neveu og Mona Lisa som seg selv i filmversjonen av “Da Vinci-koden” (foto: Filmweb.no/Sony Pictures)

Heldigvis ble Dan Brown frikjent, og alt annet ville ha vært særdeles overraskende. Fakta er ikke vernet. Det ville være noe nær katastrofe om de som hevder å ha skrevet en historisk fremstilling av noe som virkelig har funnet sted skulle kunne ha opphavsrett til det de mener har hendt. At mange mener at deres bok er særdeles spekulativ og uten røtter i historien endrer ikke dette så lenge de selv utgir dette for å være fakta. Historikerne har ikke opphavsrett til historien.

Når man går over til “rip, mix and share” er det i dag i beste fall vanskelig å si hvor langt man kan gå uten at det blir en opphavsrettskrenkelse. Her har man ikke bare hentet ideer og kunnskap som man gjør bruk av i en ny bok eller en ny sang. Nå klipper man inn biter av originalen(e), som blir noe annet. Man kan bruke noe, men jeg våger meg ikke på å si hvor mye.

I tilfeller hvor det kan være et lite snev av tvil, møter man også det problemet at mange aktører ikke tør ta i materialet. Man ber om samtykke for sikkerhets skyld, kanskje betaler man for noe som man kunne ha benyttet fritt, og man svir av mye penger på advokater for å klarere rettigheter og sikre at man er godt innenfor det tillatte. Den overforsiktige selvsensur i frykt for å gjøre noe som helst galt kan være et vel så stort problem som de reglene man vil holde seg innenfor. Heldigvis har denne galskapen ennå ikke nådd Norge i noe særlig omfang. Men vi kan risikere amerikansk smitte her også.

Organisasjoner og lobbyister
En del rettighetshaverorganisasjoner ser ut til å ville sette opp flest mulig ”bomstasjoner” på nettet. Man synes å ha ganske kortsiktige målsettinger om å sikre mest mulig penger til dagens medlemmer. Å sikre muligheten til å skape uten å risikere urimelige søksmål fra påståtte rettighetshavere synes man å være lite opptatt av. Jeg har nok også inntrykk av at organisasjonene i noen grad lider av ”fagforeningssyndromet”, hvor organisasjonen blir et mål i seg selv. Man vil vise sin potens og sin eksistensberettigelse ved å kreve inn mest mulig penger, selv om dette til dels kan gå på tvers av medlemmenes interesser.

Rettighetshaverorganisasjoner, i Norge først og fremst TONO, har forsøkt å få domstolene til å gå med på at det å lenke til et dokument som er gjort tilgjengelig på internett i seg selv er en tilgjengeliggjøring av det verket det lenkes til. Heldigvis lyktes de ikke med det forsøket. Men TONO fortsatte likevel å kreve vederlag fra nettsteder som ikke gjorde annet enn å lenke til ulike nettradioer.

Medie- og underholdningsindustrien er flinke lobbyister. I alle fall inntil nylig hadde de ganske lett spill. Hos oss står den særnorske bestemmelsen i åndsverkloven §54, første ledd bokstav e som et monument over dyktige lobbyister og naive politikere. Heldigvis ser vi at de nå begynner å møte mer motstand. Debatten rundt endringene i åndsverkloven i 2005 er nok ikke det stortingspolitikerne har mest grunn til å være stolte av, det gjelder ikke minst vår nåværende kulturminister Trond Giske. Men den viste i det minste at bransjens lobbyister ikke lenger får like lett gjennomslag som de gjorde tidligere.

Platebransjen
Man kan ikke diskutere opphavsrett og internett uten å avlegge platebransjen en visitt. Platebransjen har skutt seg selv i foten. De har opptrådt svært så bakstreversk og har vært mer opptatt av internett som en trussel enn som en mulighet. Resultatet er at piratene lenge hadde tilnærmet 100 prosent markedsandel når det gjelder nettdistribuert musikk. Om noen skulle ønske å kjøpe fremfor å stjele, så ville de oppdage at det ikke var mulig. Samtidig lå piratversjonene bare noen tastetrykk unna. Når en stor del av ens kunder har vent seg til at musikk på nett er gratis er det ikke lett å få kundene til å betale fremfor å fortsatt hente musikken fra ulike gratistjenester.

Vi hører ofte at ingen vil betale for musikk på nett. Det er ikke sant. De samme ungdommene som fnyser når de blir spurt om de vil betale for å laste ned musikk, betaler gjerne mer enn hva et ordentlig lydspor ville ha kostet for å få en forkrøplet versjon av musikken som ringetone på sin mobiltelefon. Men man har åpenbart mistet det ordentlige musikkmarkedet.

Da bransjen endelig begynte å distribuere musikk på nett var det for sent, for dyrt og for dårlig. Selv har jeg til dags dato ikke kjøpt en eneste musikkfil fra noen av disse tjenestene. Prisen er for høy i forhold til hva man får, om man sammenligner med musikk på CD.

Men platebransjens problem er nok mer alvorlig enn at piratversjoner florerer på nettet. Grunnlaget for de tradisjonelle plateselskapene forvitrer. En gang var selv et ganske enkelt studio fryktelig dyrt. I dag kan man for ikke alt for mange tusenlapper få opptaksutstyr som er langt mer avansert enn det Beatles hadde til rådighet da de spilte inn Sgt. Peppers. Selv om man mangler et stort rom med de akustiske egenskapene som Abbey Road Studio, så har slike enkle studioer vist seg å være mer enn gode nok for ikke altfor store produksjoner.

Vi har lenge sett at artister har laget sine egne plateselskaper. I praksis har det betydd at de tar hånd om hele produksjonen, så overlater man distribusjonen til et av de store plateselskapene. Om vi om ikke så altfor lenge ser at internett blir den viktigste kanalen for distribusjon av musikk, trenger vi heller ikke plateselskapene som distributør. Fortsatt kan de ha en redaktør- og markedsførerrolle. Det kan ligge en viss kvalitetssikring i at et større plateselskap har funnet en artist tilstrekkelig interessant til å skrive kontrakt med vedkommende. Men for den som er mer opptatt av musikalsk kvalitet enn kommersielt potensiale gir ikke de store plateselskapenes vurdering særlig veiledning. Den mest interessante musikken kommer uansett på de uavhengige selskapene. Når plateselskapene ofte setter bort markedsføringen til spesialiserte byråer trenger man dem heller ikke til markedsføring. Da kan man like godt engasjere byråene selv. Fortsatt har de store plateselskapene et internasjonalt distribusjonsapparat for de få som dette måtte være aktuelt for. Og de kan investere i å utvikle et plateprodukt.

Jeg leser plateselskapenes kamp mot nettet også som et forsøk på å sikre seg kontroll over distribusjonen. Skulle de klare det, vil de kanskje sikre sin fremtidige eksistens. Men blir nettet fritt, da er det vanskelig å se noen stor rolle for plateselskapene i et fremtidig musikkmarked. Kanskje er det dinosaurenes dødskamp vi nå er vitne til.

Hvordan fremtidens forretningsmodeller kommer til å være, vil jeg ikke forsøke å spå så mye om. Men vi vil neppe kjøpe plastikkbiter i butikk for å lytte til musikk. Og jeg håper at jeg fortsatt skal kunne lytte til musikk uten å bli pådyttet reklame.

Henger lovgivningen etter?
Det er ikke noe nytt at lovgivningen ikke gir presise svar på alle spørsmål som noen ønsker besvart. Særlig vanskelig vil det være i en periode med store endringer. Man må bare finne seg i at vi vil ha en ganske lang periode hvor ingen vil kunne gi klare svar på hva som er grensene for lovlig sitering, for gjenbruk, osv. Forhastede forsøk på regulering vil ofte gjøre mer skade enn gavn.

Om man hadde satset litt mer på å utvikle forståelsen av de rettslige rammebetingelsene og ikke bare fokusere på teknologien, så hadde vi kanskje hatt en noe bedre situasjon. Selskapet Norconsult hadde for noen år siden en annonseserie om utfordringer ved å etablere virksomhet i andre land. Jeg husker særlig en av dem, hvor teksten var omtrent slik. “Det er når du får summetonen i Kairo at problemene virkelig begynner.” Kanskje kan vi si det samme for distribusjon av åndsverk på nett: Det er når det tekniske utfordringene er løst at man møter de vikelige problemene.

Les også:

• Intervju med Jon Hoem.

Olav Torvund er professor dr. juris ved Senter for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo.