Vi har nå over 1000 temasider. Et godt sted å starte er temaportalen, hvor vi har valgt ut noen av de viktigste.

Temasidekonseptet utvikles videre, og nå har vi føyd til tre nye og viktige eksterne kilder.

• NRKs radioarkiv: Over 40000 klipp fra NRKs store radioarkiv er nå åpent tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsted. Les egen sak om denne kilden.
• Bibsys: Treff fra katalogene til alle norske universitets- og høyskolebiblioteker.
• Bokhylla.no: Direkte tilgang (for norske IP-adresser) til digitaliserte bøker i fulltekst via Nasjonalbibliotekets prosjekt Bokhylla.no.

Kildene vi bruker må ha et åpent programmeringsgrensesnitt (API), siden koblingen med temasidene (som er vanlige tag-sider i WordPress) skjer automatisk. Vi ønsker mest mulig relevante treff, men dette er naturligvis avhengig av hvordan de eksterne kildene er strukturert.

Eksempler på sider med mange interessante treff fra ulike kilder: Stortinget, valgkamp, kildevern.

Vi tar gjerne imot tips og innspill om hvordan vi kan utvikle temasidene videre.

Jeg var på jakt etter valgkampinnslag, og fant to som hver på sin måte oppleves som representative for perioden.

I det første, fra 6. august 1985, rapporteres det fra et valgmøte med statsminister Kåre Willoch på Hitra. Willoch advarer i kjent stil mot økning i offentlige utgifter.

I det andre, fra 4. august 1989, sier Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen i et intervju at vi i “vår sosialistiske velferdsstat” må endre lover og regler slik at vi “belønner de som står på og er skikkelige”, i motsetning til f.eks. alenemødre og andre som, sier Hagen, velter regningen for valg de tar over på andre mennesker.

Dette er to av ca. 40000 klipp fra NRKs radioarkiv som nå kan lyttes til via Nasjonalbibliotekets åpne nettarkiv. Klippene er spredt over en periode fra 1930 til i fjor. Dette er imidlertid bare 3 prosent av hele arkivet, som omfatter over 1,3 millioner klipp. For å lytte til de øvrige klippene, må man oppsøke Nasjonalbiblioteket fysisk.

Foto: Leif Høel/Dagbladet/Norsk Folkemuseum cbnd

Radiostemmer bak en Kurer i mai 1965: F.h. Kjell Thue, Johan Vigeland, Jon Anders Helseth.

Radioarkivet — den åpne delen — er også tilgjengelig for IT-utviklere via et programmeringsgrensesnitt (API). Det har vi benyttet oss av i Vox Publica. Radioarkivet er en av tre nye eksterne kilder vi har lagt til på temasidene våre. Det var på temasidene om henholdsvis “valgkamp” og “Carl I. Hagen” at jeg fant de to nevnte åttitallsklippene.

Opphavsretten begrenser

Det er opphavsretten som begrenser den åpne tilgangen til arkivet. Avtalen med NRK gir Nasjonalbiblioteket rett til å publisere programmer der NRK har alle rettigheter.

“Dette ekskluderer flertallet av programmene, der det forekommer musikk, teater, hørespill, opplesning, kåseri, foredrag som det ikke er skrevet avtaler om nettpublisering av. Kanskje ca 10 prosent av programmene slipper gjennom dette nåløyet,” opplyser seniorrådgiver Karl Erik Andersen i Nasjonalbiblioteket (NB) i en e‑post.

Arbeidet med å identifisere programmer som kan publiseres pågår fortsatt. Andersen opplyser at de nå går i gang med året 1960. Til nå er bare et fåtall innslag fra 1960- og 70-tallet publisert, så det åpne arkivet vil vokse med flere klipp framover. “Tiårene vi nå går løs på, har betydelig flere program å vurdere,” sier Andersen.

Dagsnytt-sendinger merkes automatisk for publisering. Nyhetssendinger vil med andre ord være overrepresentert i nettarkivet.

1,3 millioner klipp høres mye ut, men langt fra hele radiohistorien er tatt vare på, forteller bibliotekar Birgit Stenseth.

– I starten av NRKs historie hadde de ikke råd til å bevare alt. Tapene var så dyre at de ble spilt over igjen og igjen. Så sent som på 1960-tallet er det bare 25 prosent av radiomaterialet som er bevart, sier Stenseth. Først fra 1. januar 1986 er alt materiale bevart.

Radioinnslagene har to hovedkilder, opplyser Andersen. Den ene er programmer og innslag som har blitt bevart og beskrevet av NRKs arkivavdeling. Den andre er opptak som NRK har levert til Nasjonalbiblioteket etter at loven om pliktavlevering trådte i kraft i 1990. Mellom 1990 og 2004 ble opptakene levert på fysiske formater (magnetbånd, CD osv.). Fra slutten av 2004 leverer NRK materialet som lydfiler over nett.

“Vi har konvertert en del fra fysisk format til filer, men har mye igjen,” forteller Andersen.

Bare på 1990-tallet ble det levert 249000 programmer til NB. Det åpne arkivet inneholder til nå 11167 filer fra dette tiåret.

Slik kommer, eller kryper, radiohistorien nærmere, men Andersen skulle gjerne sett en løsning på opphavsrettsbegrensningen — som altså holder hundretusener av klipp unna det åpne nettet:

“Det er å håpe at vi en gang i framtida får avtaler som lar oss publisere alle programmene, slik at vi slipper å vente til 70 år etter at alle rettighetshavere er døde!”

(Red. anm: Artikkelen ble oppdatert 23. august 2017 med en presisering: Alt materiale fra radioarkivet er bevart fra 1. januar 1986).

Vinneren av kategorien apper laget av lag heter Geokultur. Bak den står Tedd Hansen, Ingrid Elisabeth Moen, Erik Chrisander Gustavsen og Oddbjørn Undseth Bakke. Denne appen bruker Norvegiana til å hjelpe brukeren å finne fram til kulturarv i Norge via data fra arkiver, museer m.m. I kategorien Ideer vant Henrik Skogmo med “Snittet”. Her er formålet å hjelpe elever på videregående skole med det vanskelige valget av høyere utdanning.

Et krav til deltakerne var at datasett fra offentlig sektor skulle inngå i appen eller ideen. Blant bidragene finnes bl.a. trafikkdata, værdata, helsedata. Jeg har umiddelbart sans for vinneren av andrepremien for enkeltpersoner, som har det strålende navnet “Ætteforsker”. Martin Havnøy har her klekket ut en mobilapp (for Iphone) som bruker data fra folketellingen i 1910, stedsnavndata, Open Street Map og Digitalt Museum. Målet er å hjelpe deg til å drive detektivarbeid i egen (eller andres?) slekt, godt forklart i følgende video:

Det skal bli spennende å se hvilke av prosjektene som blir videreutviklet, og om noen av dem blir en slager enten for avgrensede eller bredere grupper av brukere.

Museumskatalogene er i utgangspunktet laget for museets eget fagpersonale og deres kollegaer, og det kreves en større innsats hvis disse katalogene skal kunne fungere godt både for leg og lærd! Norsk Folkemuseum har 1563 mangletrær (redskap til å rulle og glatte tekstiler) i sine samlinger, men det står ikke på ett av disse katalogkortene hva du bruker et mangletre til eller hvordan du bruker det. Slik er det stort sett med de fleste andre gjenstander også.

Eksempel på mangletre (foto: Norsk Folkemuseum)

Nettstedet DigitaltMuseum.no som drives av KulturIT, er en felles katalog for kunst- og kulturhistoriske museer. Der har i dag ca 100 museer lagt ut omkring 1 million objekter. Av disse er det ca. 700.000 fotografier, ca. 300.000 gjenstander, ca 17.000 kunstobjekter. I tillegg kommer designprodukter, arkitekttegninger og dokumentasjon av bygninger. DigitaltMuseum er ett viktig ledd i å skape døgnåpen tilgang til museenes samlinger og kunnskapskilder. Nettstedet vil ha ca 700.000 besøk i inneværende år, men vi vet lite om hva brukerne sitter igjen med av kunnskap, opplevelser og nytte når de logger seg ut.

Lage eget leksikon eller bruke Wikipedia?

I DigitaltMuseum er det et opplegg der brukerne kan legge inn kommentarer med korreksjoner og nye opplysninger knyttet til de enkelte objektene. Slik åpner museene for innhøsting av ny kunnskap og dialog med brukerne, og så langt er det registrert ca 10.000 kommentarer til de publiserte katalogene. Men hvis DigitaltMuseum skal fungere godt både for leg og lærd er det behov for mer utfyllende kunnskap knyttet til gjenstandstyper, materialer, teknikker, steder, hendelser og ikke minst om produsenter, fotografer og andre personer med tilknytning til materialet. I dette arbeidet må museene trekke både på egen kompetanse og på viktig kunnskap i andre miljøer. Innenfor enkelte områder sitter det for eksempel samlere som har en langt større detaljkunnskap om sine spesialfelt enn det en museumsmedarbeider kan ha om alt som faller inn under et bredt ansvarsområde.

Våren 2011 diskuterte representanter fra Norsk kulturråd, KulturIT og museene hvordan vi kunne ta fatt på denne utfordringen. Vi så to alternative løsninger: enten å lage et eget kunst- og kulturhistorisk leksikon som en del av DigitaltMuseum eller å knytte katalogene i DigitaltMuseum opp til Store norske leksikon og/eller Wikipedia. Hvis vi hadde valgt den første løsningen ville vi kunne fått et opplegg der museene selv hadde full kontroll over innlegging og redigering av tekst, men samtidig miste de ressursene som også andre miljøer legger inn i et nettleksikon. Den siste løsningen ble derfor valgt.

Så langt har vi i dette prosjektet primært satset på lenking mellom Wikipedia og DigitaltMuseum, og fra vinteren 2011 har jeg som pensjonist vært engasjert i prosjektet med arbeidsplass på Norsk Folkemuseum. Mitt bidrag er å skrive gjenstandsrelaterte artikler i Wikipedia som lenkes til relevante objekter i DigitaltMuseum. Takket være en tidligere kollega som er en erfaren wikipedianer, fikk jeg en kort innføring i hvordan du skriver, redigerer og markerer lenking etc. i Wikipedia. Det var til stor hjelp for å komme i gang. Ca en halv time etter at jeg hadde lagt inn mitt første bidrag fikk jeg en hyggelig velkomsthilsen med gode og nyttige råd om ting jeg burde lære meg i det videre arbeidet.

Små og få problemer med hærverk

Slik ble jeg Norges første “Wikipedian in residence”, en ordning som har vært prøvd i flere institusjoner i andre land.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde en del motforestillinger mot Wikipedia. Jeg hadde selvsagt hørt at Wikipedia var upålitelig, at hvem som helst kunne skrive hva som helst uten at du engang vet hvem de er, og at du kunne risikere at andre går inn og kludrer med eller sletter det du har lagt inn.

Etter mine erfaringer har disse bekymringene vært relativt ubegrunnet. Jeg har lagt inn ca 100 artikler som ikke fantes i Wikipedia tidligere og vært inne og bidratt med tilføyelser og endringer i ca 150 andre (se liste over mine brukerbidrag). Jeg skriver i hovedsak artikler som er knyttet til kulturhistorisk gjenstandsmateriale. Det er kanskje ikke det området som er mest utsatt for hærverk, og trolig kunne jeg ha hatt andre erfaringer hvis jeg hadde skrevet om klimaendringer eller andre mer kontroversielle emner. Men Wikimedia Norge utpeker frivillige “kontrollere” som følger med i det meste av det som skrives av uinnloggede eller nye wikipedianere. Jeg bruker også funksjonen med overvåkingslister der jeg kan se om andre har vært inne og redigert de artiklene jeg har markert at jeg vil følge med på, og med fire unntak kan jeg så langt bare se at andres endringer og tilføyelser til mine bidrag er av positiv karakter. Av de fire var det to som hadde vært inne og slettet tekst uten nærmere begrunnelse. Disse slettingene ble umiddelbart opphevet av “kontrollere” og artiklene var tilbakeført til tidligere versjon før jeg selv oppdaget at noen hadde vært inne og laget krøll. De to andre endringene har rot i faglig uenighet, og ved en slik uenighet kan man føre en diskusjon som enten kan ligge koblet til artikkelen eller knyttet til bidragsyterens egen diskusjonsside. Begge er åpne for alle som ønsker å lese.

Ølbolle malt av Even Lande (foto: Norsk Folkemuseum)

Viktig å kunne sjekke kildegrunnlaget

Jeg hører ofte at Wikipedia er upålitelig. Som andre både trykte og nettbaserte leksikon må man selvsagt lese med kritikk. Jeg kjenner ingen norske kvalitetsundersøkelser der man sammenligner Wikipedia med andre norske nettressurser. I en undersøkelse fra 2011 utført av forskere ved Universitetet i Melbourne om hvordan Encyclopedia Britannica og engelsk Wikipedia dekket emner knyttet til mental helse var konklusjonen av Wikipedia skåret best. En tidligere nobelprisvinner i kjemi uttalte i et avisintervju at han oppfordret sine studenter til også å bruke Wikipedia fordi artiklene der gjennomgående var mer og raskere oppdatert enn andre leksika. I et tradisjonelt leksikon kan man finne en signatur som forteller hvem som har skrevet artikkelen. I en Wikipedia-artikkel skal det være referanser til kilder, og det er viktig. Wikipedia skal ikke være et sted for å presentere ny, ukjent kunnskap, og jeg så for en tid siden at en professor ved Universitetet i Oslo anbefalte sine studenter å bruke Wikipedia, ikke primært for å bruke artiklene, men først og fremst for å se hvilke kilder som var brukt. Selv mener jeg også det er et viktig poeng med en leksikonartikkel at leseren skal kunne gå videre inn i kildene hvis man vil vurdere innholdet eller fordype seg nærmere i temaet. Jeg liker også godt å kunne skrive med noter. I populærvitenskapelige publikasjoner får man sjelden lov til det, men slik er det ikke i Wikipedia.

En Wikipedia-artikkel skal helst knyttes til en eller flere “kategorier”. Kategorier er et hierarkisk system med emneord, men opplegget bærer preg av å være “selvvokst” og virker slett ikke alltid like logisk. Selv synes jeg kanskje dette er et av de svakeste områdene ved hele opplegget. Men Wikipedia har til gjengjeld et godt tekstsøkesystem, og du får treff både i tittel på artikler og i fri tekst når du søker. Det siste er ofte en ekstra god hjelp for å finne fram til relevant stoff, og det er også enkelt å legge inn automatiske viderekoblinger der et oppslagsord kan ha synonymer eller forskjellige skrivemåter.

Opplasting av bilder til bruk i Wikipedia er en omstendelig og til tider tidkrevende prosess. Først må bildet lastes opp til Wikimedia Commons. Det innebærer at du må dokumentere at opphavsretten til bildet er falt i det fri eller at den som sitter med opphavsretten har gitt sin tillatelse til videre fri bruk. Her skal også bildene påføres en eller flere kategorier, og denne kategoriseringen er trolig viktigere enn kategorisering av Wikipedia-artikler, for i billedgjenfinning har du ikke de samme gode mulighetene for å finne fram i materialet som du har med søk i fri tekst i Wikipedia-artikler.

Skal man skrive om materiell kultur og særlig om gjenstander slik jeg for det meste gjør i Wikipedia, er det av uvurderlig betydning å ha god tilgang til billedmateriale. Med Norsk Folkemuseum og Oslo Museum i spissen er det startet en aksjon for å gi fotografiene i DigitaltMuseum åpne lisenser. Det betyr at materialet, så fremt det ikke hindres av eksterne opphavsmenn eller personvernhensyn, kan brukes fritt forutsatt at man følger vanlig kutyme med å redegjøre for opphavsmenn og kilder. Slik kan museene kanskje tape noen inntekter. Men museenes primære oppgave er å forvalte sine samlinger på samfunnets vegne, og da er det viktig å legge godt til rette for at samlingene kan brukes aktivt av mange og i nye sammenhenger.

Problematisk: Anonyme bidragsytere

I Wikipedia kan du delta i redigering også uten å være pålogget, og du kan registrere deg under et selvvalgt brukernavn. Med andre ord så kan du opptre anonymt. Dette er kanskje det jeg er minst begeistret for i Wikipedia. Selv om det sitter frivillige “kontrollere” og gjør en flott jobb med opprydding, som sletter tull og rot og som gir god veiledning til nybegynnere, ville det vært en styrke, ikke minst for Wikipedias anseelse, hvis flere deltakere hadde skrevet under fullt navn. Stusser jeg på innholdet i en artikkel eller blir involvert i en diskusjon i Wikipedia vil jeg gjerne vite hvite hvem som har skrevet eller korrigert hva! Her er “historikken” knyttet til alle artikler et godt hjelpemiddel. Men finner du i historikken bare et “laget” brukernavn, er du egentlig like langt, hvis da ikke brukeren gir seg til kjenne i omtalen på sin egen brukerside.

Skriving i Wikipedia byr på mange utfordringer og muligheter. Siden jeg primært skriver om emner som er knyttet til norsk kulturhistorie har jeg bare i svært liten grad sett på oversettelse av og lenking til artikler i Wikipedia på andre språk. Men utvikling av Wikipedia er basert på dugnadsinnsats, og jeg ser at mange andre bidrar mer aktivt her. Men slike koblinger må utføres med en viss kritisk sans. Det er ikke alltid ord med felles opphav og som klinger likt på forskjellige språk kan behandles som om de har samme mening når de opptrer i artikkeloverskrifter.

Delingskulturen inspirerer

En siste av mine bekymringer ved å bruke Wikipedia som formidlingskilde var at vi i museumssektoren kunne miste verdifull kunnskap og dokumentasjon hvis Wikipedia en dag skulle bli nedlagt. Men i forbindelse med opplegget for automatisk lenking fra DigitaltMuseum til Wikipedia, tar KulturIT én gang pr. uke en full kopi av Wikipedia på samisk, nynorsk og bokmål, og med Wikipedias prinsipp om at både tekst, bilder og lyd er lagt inn med åpne lisenser har vi da sikret muligheten for at alt innhold eventuelt kan brukes i nye løsninger og sammenhenger.

Når jeg legger inn en artikkel i Wikipedia er det greit å vite at jeg selv eller andre lett og raskt kan gå inn med korrigeringer, utvidelser og omarbeiding av teksten, og skriver jeg en ny artikkel vil den etter ca 30 minutter ligge øverst eller i toppsjiktet når noen søker i Google. Jeg ser noen svakheter, men jeg er sterkt tiltalt av Wikipedias “delingskultur” og finner det inspirerende å kunne arbeide med et verktøy som når bredt ut og som gir muligheter til å gå fra monolog til dialog i kunnskapsformidling!

En av sakene går gjennom status på feltet og knytter utviklingen til foreslåtte endringer i reglene for offentlig sektors data. En annen sak tar spesielt for seg erfaringene det berømte Rijksmuseum i Amsterdam har høstet etter at de ved årsskiftet la om til en åpenhetslinje. Rådgiver Lizzy Jongma fortalte meg i et epost-intervju hvordan museet tenker om åpne data og tilgjengeliggjøring av digitaliserte verk. Nedenfor er intervjuet i sin helhet.

“Melkepiken” av Jan Vermeer. (foto: Rijksmuseum)

Et eksempel museet bruker er Jan Vermeers “Melkepiken” (The Yellow Milkmaid) fra ca. 1660. Mesterverket fantes i tusenvis av kopier på nettet, de fleste dårlig utførte reproduksjoner som ikke yter originalen rettferdighet. Ved å legge ut sin egen kopi i høy oppløsning håper museet å motarbeide en slik uheldig utvikling, som har ført til at besøkende i museets butikk ikke tror postkortene viser det riktige bildet!

Could you describe how publishing a high-res. image with open metadata helped? What kind of effects has it had?
Lizzy Jongma: “Since we started publishing our metadata with a URL to our high/higher res images (the images are jpegs with a file size up to 5mb/ 300 dpi. We have Tiff images in much higher resolutions but we don’t put these images online) we’ve had a lot of attention for our collection. From media, from app builders, programmers and from our colleagues. Their main focus was with the fact that we shared our high res images online with a CC-BY license.

It has helped us tremendously in promoting our (online) collection. We want everybody to know (parts of) our collection and use our digital collection for any/your own purposes: if you want to do a powerpoint about Vermeer or Rembrandt, then please use our images and information instead of the ugly and bad images that are on the internet (that is what we mean with the Yellow Milkmaid anecdote. If you use Google images to find this painting of Vermeer, then you will find very ugly images that don’t do any justice to the beautiful, fresh original painting). We are a public institution and it is our mission and goal to share our collection and knowledge with everyone. We have seen an increase in visitors to our online collection. And we also benefit from that: we get e‑mails every day from experts in all sorts of fields that help us annotate our collection or correct us if we’re wrong.

Since we put an API online (for developers and programmers so that they can integrate our collection in their own applications or website) we’ve had over a dozen new (free) apps built with our collection. Some are nice and some are really useful and innovative. On www.rijksmuseum.nl/api you can find a list with apps. Arkyves built a great app: an iconographic browser to search our collection thematically. The browser is available in English, Italian and French. Our collection metadata is in Dutch and this is the first international entry to our collection!

AB_C Media built a “faces of the Rijksmuseum” app: using face recognition software they were able to isolate all the faces on our paintings. This can help us in creating more specific, more detailed descriptions of our paintings (for instance pinpointing everyone on the Nightwatch).

Our Open Data was also harvested by national and international platforms and portals: Artstor, the Dutch museums collection website, Kennisnet (the national infrastructure for e‑learning in schools in the Netherlands). We are now partnering with the VU University (an Amsterdam Based University with which we have been partnering for years in developing semantic tools) to develop crowdsourcing and semantic annotation tools based on our Open Data and so on. In short: we’ve had a lot of attention and concrete results that help us promote and further annotate our collection.”

Are there now fewer bad copies around on the web? Do more people find the high-res image on your website and is it being republished on other sites?
“No: the bad copies aren’t gone. Unfortunately. We’ve only had our Open Data online for three months, and unfortunately most bad things stay on the internet forever. We do see an increase in the usage of our online collection and images. By giving Wikipedia, Europeana and Kennisnet access to our metadata and images we hope that kids and teachers and so on will get to know the good (high res, colour balanced, not photoshopped) images. We’ve also done a lot of work in optimizing our online collection for search engines like Google and we hope that our collection will end at the top of Google searches over the next year, but decreasing the amount of poor images is a long term strategy.”

In general, what is the Rijksmuseum’s policy regarding publishing metadata and making public domain works available? How will making more data and content available help your work?
“The Rijksmuseum policy is (as said) about sharing our collections and knowledge with everyone (if possible: we do have to stay within copyright boundaries). We now have 100.000 objects in our Open data collection (all with images) and 250.000 objects (not all with images) in our online collection and we will continue to digitize our collections as part of our daily work. Sharing helps us to promote our collections. The public wants to see our collection, create new products, build new applications (showcase applications with our collection) and share knowledge with us about the collection. Open Data didn’t change our work (we were already digitizing and annotating our collections) and it helps us fulfilling our mission and goals.

We now advice other Dutch museums (together with Kennisland, the CC representative in The Netherlands) in implementing Open Data and Copyright issues concerning open data. We also entered our API in different Hack Battles and will present our project at Museums and the Web.”

Eksempelvis kan video brukt i skolen revitalisere undervisning, mener Hoem, og tar utgangspunkt i en tenkt oppgave:

Skjermbilde fra Jens Stoltenbergs første pressekonferanse, opptak på Odin.dep.no.

— Ta statsministeren. NRK gjør opptak av nyttårstalen, og det finnes et opptak av Stoltenbergs første pressekonferanse på Odin. Så har du oppgave i samfunnsfag: Sier han det samme nå som han gjorde høsten 2005? Det å gå igjennom statsministerens erklæringer som tekst, tror jeg er en oppgave som de fleste ungdommer på ungdomsskolen og videregående skole vil se mørkt på, sier Hoem. Men det ville stille seg annerledes hvis oppgaven er å lage en fem minutters versjon av talene som video, mener han.

— Du vil nødvendigvis måtte — om ikke sette deg inn i det, så vil du i hvert fall få en viss kjennskap til hva det går i, ellers vil det være umulig for deg å lage et fem minutters utdrag. Men det forutsetter igjen at materialet er nedlastbart og redigerbart og at du får lov til å lage en ny versjon.

Og det er nettopp her det gjerne butter. Verken NRK eller departementenes nettsted Odin har lagt til rette for denne formen for kreativ og pedagogisk gjenbruk. Til tross for at målet med Odin åpenbart er å informere befolkningen om regjeringens gjøren og laden, har man valgt å “streame” pressekonferanser, ikke la brukere laste dem ned i et åpent format. Tilsvarende løsning er for øvrig valgt for arkivopptakene av stortingsmøter og ‑høringer.

Fornuftig bruk læres best i praksis
NRK har på sin side nylig begynt med podkasting av enkelte TV-sendinger, noe som innebærer at sendingene kan lastes ned som filer. Men gjenbruk er det foreløpig ikke tenkt på – tvert imot advares det om at “uautorisert lenking, videreføring eller kopiering er ulovlig.”

Frykt for at elever kan komme til å bruke videomaterialet til å lage uønskede “verk” bør ikke skremme NRK, skoleverket eller andre fra å legge til rette for gjenbruk, mener Hoem. Nettopp å lære bort fornuftig omgang med kildemateriale, form og innhold må være en viktig oppgave for skoleverket.

— Skal du lære det, må du ha tilgang til materialet på en sånn måte at du faktisk kan grise ordentlig med det. Så lærer du kanskje i femteklasse at nei, det var ikke så lurt det der å klippe sammen hakekors og norsk flagg. Når du gjør det, så får du i hvert fall erfart at en del måter å fortelle med bilder på får folk til å reagere. Det er jo det skolen langt på vei skal lære oss, å håndtere informasjon på fornuftige måter og omsette det til kunnskap. Det å omsette bildeinformasjon til kunnskap impliserer også å redigere det, hvis en følger resonnementet mitt. Du lærer ikke nok om medier bare ved å se på det, du må også bruke det.

Holde kulturarven levende
Hoems andre eksempel gjelder historisk filmmateriale. I en artikkel skrevet for Vox Publica kritiserer han at Norsk filminstitutt selger visninger av eldre filmer på nettet, selv om den opphavsrettslige vernetiden for filmene er gått ut.

— Vi står i en situasjon nå hvor en gjennom initiativer som Google Video, YouTube og dess like, ser at et ganske stort filmmateriale av gammel film publiseres, særlig gammel dokumentarfilm som har falt i det fri. Mens vi ikke har de samme mulighetene i forhold til norsk materiale. For å ivareta, fornye og holde kulturarven ved like må den hele tiden tas tak i og ristes i, noen må hele tiden forholde seg til den og gjøre den aktuell. Men det skjer ikke når en driver og pakker ting bort og skal ha den sentrale kontrollen over formidlingen hele tiden, sier Hoem.

Tilgjengeliggjøring kan utløse engasjement og innsats fra interesserte brukere, fremholder han. Et eksempel er Riksarkivets erfaringer med frivilliges innsats i Digitalarkivet. Mange er villige til å bidra hvis de vet at det ikke er noen i den andre enden som skal tjene penger på det, mener han.

— Akkurat det samme ville opplagt vært tilfelle i forhold til gammelt filmmateriale. Det å kunne skrive hva som er bakgrunnshistorien til en liten snutt i en gammel filmavis — det er klart det er mange mennesker, kanskje ikke minst eldre, som faktisk har kunnskap om hva som skjedde, og kan tilføre ekstra informasjon. Potensialet til å få til sånne ting er der når innholdet er åpent tilgjengelig. Men det forsvinner langt på vei når man legger streng kontroll på tilgang og gjenbruk.

Hva blir public service på nettet?
Dette resonnementet henger sammen med spørsmålet om hva NRKs rikholdige TV- og radioarkiv skal brukes til. Mens to tredeler av radioarkivet er digitalisert, har en knapt begynt på TV-arkivet. Finansieringen av dette løftet er ikke avklart. Men det er heller ikke klart hvor mye av materialet – om noe – som vil bli gjort fritt tilgjengelig for nedlasting og gjenbruk.

— Å kreve en åpenhet til alt, det er ikke særlig realistisk. Men å ha åpenhet til NRKs nyhetsmateriale fordi det er lisensfinansiert, og åpenhet til gammelt materiale fordi det er falt i det fri og til syvende og sist også produsert med våre skattepenger, det hadde vært en bra sak, både utdanningsmessig og kulturpolitisk sett, sier Hoem.

Et underliggende problem er at public service-oppdraget ikke er godt nok definert når det gjelder NRKs nett-tilbud. Men nettopp å gi gratis innhold til folket ville bidra til å legitimere lisensordningen, mener Hoem. – Nå er man litt der at “vi vil ikke gi så mye tilbake for vi vil helst selge det tilbake igjen”, sier han.

NRK har også kommersielle interesser, og frykt for å tape mulige inntekter fra salg av arkivmateriale kan ligge bak motvilje mot å gjøre så mye som mulig tilgjengelig. Men kan en ikke se for seg at NRK kan få i pose og sekk – at mye oppmerksomhet rundt et åpent nettarkiv kan drive salget av for eksempel DVD-er?

— Problemet er at man ikke gjør begge deler. Det å kunne se gamle filmaviser i litt lav kvalitet på nett, så finner jeg at det var spennende, og så kjøper jeg DVD med full pakke på videokvaliteten, ville sikkert vært interessant. Det ene utelukker ikke det andre.

Les også:

• Folk og røvere på det digitale markedet — Olav Torvund svarer Hoem.