Føtene freistar å finne feste mellom snublerøter og sleipe steinar. Eg går på Dovrefjell ein regntung seinsommardag. Hovudet har tatt ei tidsreise attende til 1943. Tankane er ein annan stad, men likevel her. 

• Og det er den setning som burde ha vært vår hovedsetning: Enig og tro til Dovre faller!

Han hadde flykta frå heimlandet sitt i 1941. Det må ha vore ei strabasiøs reise, via Sovjetunionen og Japan til Canada. Verda var i krig. Oberst Ole Reistad leia Flyvåpenet sin treningsleir i Little Norway i Toronto. 17.mai 1943 siterte han riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814. Ropa orda ut for å motivere soldatane til kamp.

Ekkoet av stemma hans gjallar mellom øyregangane. Framfor meg er det berre fred. Eit verna landskap der sjeldne artar har slått rot på dyregraver frå jarnalderen. Som om ingenting har skjedd. 

Kvifor har Ole Reistad si røyst festa seg i hjernen min? Søkeordet Dovre gjev 87 treff i NRKs radioarkiv. I fleire av dei, som talen frå 1943, er ordet brukt i symbolsk forstand:. For Dovrefjell er mykje meir enn geografi, det har spela ei sentral rolle i nasjonsbygginga heilt frå dei fyrste opphavsmytene om landet Noreg. Religionshistorikar Gro Steinsland greier ut om dette i boka «Dovrefjell i tusen år» frå 2014.  

Fortidas lyd møter notidas landskap

Kva skjer dersom ein lyftar fram utvalde klipp frå NRKs radioarkiv og brukar dei som eit formidlingsgrep ute i det fysiske landskapet dei referer til? I mitt PhD-prosjekt er målsetjinga å ta lydmaterialet ut av arkivet og revitalisere det i eit moderne formidlingskonsept. Omlag 100 000 av klippa ligg digitalt tilgjengelege på Nasjonalbiblioteket sine nettsider, men der får ein berre lytte til dei. Det er ikkje løyve til å laste dei ned. Kva moglegheitsrom opnar seg dersom ein løyser opp på denne restriksjonen? 

Tenk deg at du sjølv går ein tur på Dovrefjell, kanskje over Hjerkinnhø med utsikt mot Snøhetta og Hjerkinn. Du let auga gli over tilsynelatande urøyvd natur. Telefonen din vibrerer i lomma. Ei mobiltilpassa nettside viser deg bilete frå 1970-talet. Der det no berre er vier og vidde, ser du store maskiner, eit flytårn og militær aktivitet. Ein tekst fortel at Hjerkinn skytefelt låg her frå 1923 til 2005, men etter Noregshistorias største naturrestaurering er alle spor borte. 165 kvadratkilometer er rydda for 4 666 blindgangarar, 540 tonn metallavfall og 5200 dekar vegar og anlegg er fjerna (https://www.forsvarsbygg.no/hjerkinn/ ). Så høyrer du stemmene frå fortida på øyret. To menn ser same utsikt, men året er 1969. Landskapet dei skildrar er øydelagt. Ikkje berre av våpen, men også av aktiviteten ved gruvene på Tverrfjellet som var i drift frå 1968 til 1993. Herifrå henta dei ut 15 millionar tonn med malm (https://folldalgruver.no/historie ). Det opphavlege radioinnslaget er ikkje klipt om, men kuratert. Det vil seie at nokon har henta det ut frå arkivet, plassert det i ein kontekst og presenterer delar av det originale programmet, «Steder i Norge», som eigentleg er nesten 19 minutt langt. 

Du går vidare, har fått ny innsikt og kanskje endra syn på landskapet som omgjev deg. Lenger framme ventar nye multimediale opplevingar, meir lærdom og andre tolkingar av Dovrefjell.

Kva samfunnsnytte har det?

Mange av institusjonane som skal forvalte Noregs kultur- og naturarv har tronge økonomiske rammer og få menneskelege ressursar. Det viser mellom anna Kulturrådets museumsundersøking frå 2018. Mykje historie som kunne gitt publikum auka kunnskap, innsikt og forståing blir ikkje formidla. Digitale løysingar kan gjere det mogleg å nå folk på fleire stadar også utan at det treng å vere formidlarar fysisk til stades, men å utvikle innhald til desse løysingane er ofte meir kostbart og ressurskrevjande enn institusjonane har kapasitet til. 

Mediearkiva er ein allereie eksisterande ressurs med eit stort, men i liten grad utnytta formidlingspotensiale. Dei rommar alt ifrå nasjonale trauma til lokale milepålar. Ei overordna målsetjing med dette prosjektet er å synleggjere korleis ein med enkle grep kan lyfte fram allereie eksisterande stoff frå arkiva og gje dei ny relevans i vår samtid. I teorien vil ein institusjon enkelt kunne søke fram relevant lyd frå NRKs radioarkiv og implementere denne i digitale formidlingsløysingar. Ein kan treffe brukarar på stadar der ein tidlegare har vore avhengig av skilt for å nå fram med informasjon. Lat meg konkretisere: Eit verneområde kan møte utfordringar med kulturminne som blir øydelagde, t.d. at folk brukar steinar frå freda murar for å bygge seg le mot vinden i fjellet. I radioarkivet finst det ein reportasje med ein arkeolog som fortel kvifor desse eldgamle steinhaugane er verd å bevare. Med digital teknologi kan ein opplyse turgåarar om at dei nærmar seg muren, dei får høyre på lyden og blir motiverte til å ta vare på den utan å ha møtt eit einaste formanande forbodsskilt. 

Men skal ein gjere det enkelt for institusjonane å nytte seg av desse moglegheitene, er det fyrst ein heilt annan mur ein må ta hand om. For NRK vil helst at du skal lytte, ikkje røyve.

Nøkkelen til skattkista

Fekk du lyst til å høyre obersten sitere riksforsamlinga på Eidsvoll sjølv? Ole Reistad si røyst er tilgjengeleg for deg også, men i skrivande stund godt skjult. Nasjonalbiblioteket (NB) har store ambisjonar for sitt mediearkiv, noko direktør Aslak Sira Myhre gav ei grundig orientering om i Kringkastingsrådet 22.10.20. Førebels ligg ikkje NRKs radioarkiv i NBs nettbibliotek, men inne på dei gamle nettsidene. Der ligg det ei åtvaring om at tenesta er under avvikling. I ein e‑post forklarar direktør for digital formidling, Trond Myklebust, at nytt radioarkiv i nettbiblioteket vil bli ei prioritert oppgåve for Nasjonalbiblioteket i 2021. Filene skal konverterast frå mp3 til mp4-format og meir materiale gjerast tilgjengeleg, men det er ikkje planlagt annan tilgang enn strøyming. Dersom ein vil laste ned filer, må ein kontakte NRKs avdeling for innhaldsdistribusjon og deling. 

Eg sender e‑post, fortel at eg ynskjer å bruke lydklipp til eit forskingsprosjekt med målsetjing om å undersøke potensialet for etterbruk av mediearkiv og utforske kva rolle dei kan spele i forvaltning og formidling av vår felles nasjonale kultur- og naturarv. Er det mogleg å få tilgang til å laste ned filene til forsking? NRK svarar at dei kan kopiere ut materiale i fullkvalitet til forskingsføremål, det kostar 850 kroner timen. Svaret på kor lang tid dei brukar på å kopiere ut ei fil, ventar eg framleis på. 

Ein kan søke Nasjonalbiblioteket om tilgang til kringkastingsarkivet gjennom Feide; den nasjonale løysinga for sikker innlogging og datadeling i utdanning og forsking. Eit skjema med opplysingar om mellom anna forskingsføremål og kor lenge ein ynskjer tilgang, må fyllast ut. Tilgangen gjev rett til å sitere direkte frå programma skriftleg og å bruke lydklipp i førelesingar. «For bruk til andre formål enn forskning eller dokumentasjon må det gjøres konkret avtale med rettighetshaverne», står det i kontraktsteksten. 

Frigjering av rettar knytte til radio- og tv er komplisert og kostbart. Frå januar 2020 mista publikum til dømes tilgang til fleire tusen program i NRKTV  fordi NRK  ikkje vart samde med rettshavarorganisasjonen Norwaco. Noko mellom anna Dag & Tid har skrive om: https://www.dagogtid.no/samfunn/kulturarven-vart-for-dyr‑6.3.17184.5d0f7d01c8. Når det gjeld dei delane av NRKs radioarkiv som er gjort tilgjengelege via Nasjonalbiblioteket, er dette innhald der alle opphavs‑, utøvar- og produsentrettar ligg hjå NRK åleine. I publiseringskontrakten forpliktar Nasjonalbiblioteket seg mellom anna til å ikkje redigere i programma, og å ikkje gje publikum tilgang utover strøyming; «uten lagringsmulighet for sluttbrukerne».

Eg tillet meg å kome med eit forslag

Kva om NRK og Nasjonalbiblioteket utvida denne avtalen? Slik at ein kunne søke om løyve til lagring av klipp for ikkje-kommersiell bruk. Det er ikkje fullversjonen av filene som ligg ute. Eg kan til dels forstå at ein tek seg betalt for arbeidet med å hente ut desse, men vil ikkje det lette arbeidsmengda og bidra til at NRK i større grad oppfyller si samfunnsrolle, dersom dei gjev utvalde brukarar moglegheit til å laste ned mp3/mp4-versjon av klippa? Og er ikkje det også meir i tråd med NRK-plakatens § 37 om plikta til å formidle kulturarven? https://www.nrk.no/informasjon/nrk-plakaten‑1.12253428

Det er flott å kunne lytte til hundretusenvis av timar med gamle radioklipp, men etter mitt syn er det eit enormt potensiale i dette innhaldet som ikkje blir realisert. Ei meir liberal frigjering vil kunne bidra til å styrke mediearkiva sin samfunnsrelevans, styrke forvaltninga av nasjonal kultur- og naturhistorie og bidra til meir berekraftig forvaltning av desse. Så kjære NRK, ver så snill å gje oss nøkkelen til skattekista. Då vil skatten også bli mykje meir verd enn den er i dag.

Om forfattaren: Er stipendiat ved Høgskulen i Volda. Ho har jobba ei årrekke som journalist og programskapar i NRK, har ho mastergrad i kulturminneforvaltning frå NTNU, har jobba med forvaltning og formidling for museum og verneområde og skrive bøkene “52 opplevingar på Sunnmøre” og “Bomtur”, utgjevne på Skald forlag.

Gjennom tilgangen til nye utenlandske, ofte nålevende, tenkeres skrifter, gav serien nordmenn innblikk i europeisk intellektuell debatt på en annen måte enn tidligere. Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. Dette appellerte til landets gryende intellektuelle og kulturelle elite, ikke minst til den voksende studentgruppen som strømmet til universitetene for å studere humaniora og samfunnsvitenskap på 1950- og 60-tallet.

Riktignok ble serien nedlagt i 1972, men den gjenoppsto i 1991 og har siden levd et stille liv i de akademiske bokhandlene. Serien synes fortsatt å ha et godt rykte blant lesere som er opptatt av utenlandsk sakprosa, og bøkene har opparbeidet seg et godt merkenavn og har et format som tiltaler mange.

Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. (Foto: Cappelen)

Seriekonseptet

Groths idé var smart på flere måter. Det var ikke bare navnet på serien, formatet, eller innholdet som passet i tiden, det var også selve seriekonseptet. Innen skjønnlitterært forleggeri var det populært med bokserier. Den mest berømte er kanskje Gyldendals Den gule serie som eksiterte fra 1929–1959. En bokserie kjennetegnes av å være «et konstruert fellesskap som gjør at utgivelser som ikke står støtt på egne ben- dvs. forfatterens- holdes oppe av seriekonseptet»[1]. Den har som formål å skape lojalitet hos leseren; har du kjøpt og lest en bok, ønsker du flere i serien og bøkene blir garantister for hverandre. Dessuten appellerer bokseriekonseptet til samlere, de er ofte nummererte, har vakre og enkle omslag og ser pene ut i bokhylla. Men innholdet er nok det viktigste. Ingunn Økland skrev i Aftenposten for noen år siden at enkelte av hennes eldre kolleger hadde opplevd de gule bøkene som et intellektuelt kraftfelt i studiedagene på 60-tallet.

Bokserier generelt, og i dette tilfelle Cappelens upopulære skrifter, selger ikke spesielt godt. Og det var ikke heller aldri meningen. Viktigere var det å skaffe forlaget kulturell kapital. Likevel, i 1972 var det de økonomiske argumentene som vant over de kulturelle og serien ble lagt ned. Per Glad, som var den gamle seriens siste redaktør, har fortalt at utgivelsen av den aller siste boken, Horkheimer og Adornos: Kulturindustri ble gjort i protest mot nedleggelsen.

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museumcba

Forleggerlegenden: Cappelen-sjef Henrik Groth på talerstolen.

Gjennom det meste av 1970-tallet og hele 80-tallet var serien ute av produksjon, men de 91 gule bøkene i den gamle serien ble populære samleobjekter og ble revet vekk fra landets antikvariater.

Relansering

I 1991 ble serien relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. Humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene hadde oppsving og forlaget innså at serien var en vanvittig sterk merkevare. Den nye serien ble tilført et innlednings- eller avslutningsessay av en norsk fagperson som introduserte teksten og forfatteren for leseren. I tillegg fikk den et eksternt redaksjonsråd bestående av Trond Berg Eriksen, Eivind Tjønneland og Håkon Harket.

Den aller første boken i den nye rekken var den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wrights Vitenskapen og fornuften. Dessuten ble Baudrillards: I skyggen av de tause majoriteter utgitt og Horkheimer og Adornos Kulturindustri ble utgitt på nytt. Planen var å utgi seks bøker i året, fire nye og to nyutgivelser fra den gamle serien. Relanseringen skjedde med brask og bram. Forlaget hadde invitert von Wright til Norge og lanserte boken hans og den nye serien med en stor pressekonferanse i Vitenskapsakademiet. Det var visstnok stappfullt og Dagsrevyen sendte fra begivenheten samme kveld.

Slagordet for den nye serien var: «Sentrale tenkere innenfor den vestlige kulturkrets, med enkelte innslag av gamle klassikere». Redaksjonsrådet forklarte at serien skulle bidra med mer debattorientert essayistikk i Norge og sikre mangfoldet i norsk litteratur. Bøkene hadde som mål å utvide den offentlige samtalen: «Vi mangler en prinsipiell og langsiktig diskusjon i den norske offentligheten, og tidens viktigste debatter må ikke overlates til ekspertene». Og «dette skal være en serie med «snob appeal», vi skal gi ut bøker som både er vanskelige og irriterende».

Den nye serien fikk en varm mottakelse. Det ble sagt i pressen at «et pustehull blir åpnet igjen» og at serien var «et litterært hån mot den norske folkeligheten».

Pensumlitteratur

Men det er dyrt å oversette bøker. Til tross for at serien skulle være smal og tilføre forlaget kulturell kapital ble den i en periode på 90-tallet sponset av oljeselskapet Mobil, noe som ville vært utenkelig i dag. Redaksjonsrådet fikk imidlertid frie tøyler fra forlaget og sto selv for utvalget av titler gjennom det meste av 1990-tallet. I alt utkom det et par og tretti gode og noen litt mindre gode bøker før redaksjonsrådet mot tusenårsskiftet trakk seg ut og overlot ansvaret for utvelgelsen til forlaget.

Serien ble flyttet fra Cappelens fakta-avdeling til Cappelen Akademisk Forlag og vekten ble lagt på bøker som kunne passe inn på pensumlistene på humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene. Likevel har serien også alltid hatt en bredere leserskare enn studenter. Mange intellektuelle, studerte som halvstuderte, liker serien og trykker den fortsatt til sitt bryst. Det er ikke sjelden at vi hører av forfattere og potensielle forfattere at de har et spesielt forhold til upopserien, noen sier til og med at de velger oss som forlag på grunn av serien.

En av de viktigste utgivelsene på begynnelsen på 2000-tallet var Zygmunt Baumans Savnet fellesskap. Teksten ble spesialskrevet for upopserien.

Flere pragmatiske grep er blitt gjort i nyere tid. Vi fikk overført noen gamle klassikere fra forlaget Grøndahl Dreyer, som Aristoteles Om dikterkunsten, Machiavellis Fyrsten og Aurelius Til meg selv.

I 1991 ble Cappelens upopulære relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. (Foto: Cappelen)

I 2005 fikk vi et nytt eksternt redaksjonsråd, da vi trengte nytt blod utenifra som hadde teft for hva som rørte seg av teoretiske debatter i akademia. Unn Falkeid, Helge Jordheim, Iver B. Neumann, Janike Kampevold Larsen, Anne Beate Maurseth og Erling Sandmo har alle vært innom redaksjonsrådet. På denne tiden fikk vi støtte til to til tre utgivelser årlig fra Fritt Ord, en støtte vi fortsatt har og er glade for.

I dag er det en intern redaksjonsgruppe som står for utvelgelsen. Fagfolk introduserer tekstene på norsk og oversetter komplisert teori og språk. Det vanskeligste arbeidet er ofte å skaffe rettighetene til tekstene. Smale tekster prioriteres ned også i utenlandske forlag og det er ofte krevende å nå frem til riktig person i store forlagshus som skjønner hva vi ber om.

Har serien en tydelig profil?

Overordnet har serien alltid bestått av oversatte kulturfilosofiske essay, og de fleste av disse har vært europeiske eller fra den vestlige kulturkrets. Et kriterium har alltid vært at bøkene skal formidle teorier av et visst format innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelig tradisjon. I den gamle serien var imidlertid innslaget av aktuell debatt større enn i den nye serien, og der forekom det også rene skjønnlitterære tekster. Målet for alle tekstene har vært at de skulle bli stående lenge, men ikke alle har overlevd.

Lars Roar Langslet skrev i en artikkel om den gamle serien på 1990-tallet at den vidåpne redaksjonspolitikken var både en styrke og en svakhet. “Alt hadde interesse, bare det kom fra et interessant navn. Dermed ble allslags strømninger representert”. Langslet nevnte også at et av seriens problemer var formatet. Det var vanskelig å finne betydningsfulle men korte tekster. Dette er gjenkjennelig for oss som arbeider med serien i dag også.

Det er lett å se at mange av utgivelsene er preget av den tiden de er skrevet i og kanskje aldri oppnådde statusen som moderne klassiker. Ikke så mange i dag leser for eksempel John Kenneth Galbraith: Kontroll med det militære, som ble utgitt i den gamle serien i 1969. Carsten Jensens Fremtidsmuseum utgitt i den nye serien i 1996 er heller ikke mye lest. Andre igjen har hatt et større gjennomslag enn forventet. Langslet hevdet at Sartres Eksistensialisme er humanisme, som kom i 6. opplag i den gamle serien, neppe ville bli trykket opp igjen, fordi Sartre var kommunist. Men så feil kan man ta: per i dag har Eksistensialisme er humanisme solgt i hele 9, riktignok små, opplag i den nye serien. Boken er en moderne klassiker, og er på ingen måte er utdatert til tross for forfatterens politiske ståsted.

Da den nye serien ble lansert på begynnelsen av 1990-tallet, rett etter berlinmurens fall, var også interessen for det nye Europa og europeisk kultur sterk. Håkon Harket forteller i et intervju at de særlig hadde fokus på å utgi tekster av sentraleuropeiske tenkerne som for eksempel den ungarske forfatteren György Konrad med boken Drømmen om Mellom-Europa. De var også opptatt av å utgi tenkere fra andre språk enn engelsk.

I dag er vi mer opptatt av å utgi bøker fra hele verden, og vi ønsker også å utgi flere tekster av kvinnelige tenkere. En bok som gjør begge deler er Seyla Benhabibs Et annet verdensborgerskap som kom i 2010.

Konkurransen fra andre serier og andre forlags utgivelser av humaniora og samfunnsvitenskapelig essayistikk er mye større i dag enn da serien ble lansert for 68 år siden. Men serien har en fremtid nettopp fordi den har en lang historie og høy status i intellektuelle kretser. Målet er fortsatt å oversette kulturfilosofiske og kulturpolitiske essay som treffer og bidrar til debatt og refleksjon her hjemme.

Referanse

[1] Sitatet er hentet fra Kaja Østgaard Pettersen: Seriens forestilte fellesskap. En bokhistorisk, litteratursosiologisk og tekstfortolkende studie av bokserien Marg (2000–2008). Masteroppgave i litteraturformidling. Institutt for områdestudier og europeiske språk. Universitetet i Oslo, 2010.

Offentlige data er ideen om at data som er innhentet med skattebetalernes midler skal frigjøres — åpnes — slik at offentligheten har lettest mulig tilgang til dem. For at data skal kunne kalles “åpne”, må de være fritt tilgjengelige og kunne gjenbrukes uten restriksjoner. For en kjapp innføring i åpne data anbefales denne videoen, som begrunner hvorfor offentlige datakilder bør åpnes.

Hackermaraton hos Kulturrådet

Med dette som bakgrunn ble jeg som webansvarlig i Vox Publica sent for å delta på Kultur- og naturreises hackathon #hack4no 7–8. februar i Kulturrådets lokaler. Kultur- og naturreise er et samarbeid mellom Kartverket, Kulturrådet, Miljødirektoratet, Riksantikvaren og Riksarkivet. Under denne hackermaratonen ble over 175 hackere, designere og datatilbydere samlet for å idémyldre fram og utvikle nye apper som benytter seg av åpne data. Det hele ble åpnet av statssekretærene Knut Olav Åmås og Paul Chaffey fra henholdsvis Kulturdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, noe Paul Chaffey har skrevet om i bloggen sin. Se også Computerworlds oppsummering av åpningen.

En mockup av hvordan appen vil se ut.

Etter åpningsforedragene var det satt av tid til idémyldring, og forslagene som kom ut av dette ble presentert for alle deltakerne. Det kom mange gode forslag, men det ble tidlig klart for meg at jeg ønsket å velge å bidra på prosjektet Second Take.

Posisjonsbestemme historiske bilder

Formålet med denne appen er å presentere brukeren for historiske bilder fra området brukeren befinner seg i. Brukeren kan så velge et av bildene og ta et nytt bilde av samme motiv med telefonens kamera. Det gamle bildet legges over søkervinduet for å gjøre det lettere å samsvare bildene. Etter at bildet er tatt skal brukeren kunne dele et bilde sammensatt av det nye og det gamle på sosiale medier.

Foto: Håvar Skaugen cb

Skjermdump fra prototypen av Second Take. Motiver fra Bergen vises.

Det som fikk mine hackerfingre til å krible var i hovedsak to forhold: I mitt arbeid med våre nye temasider hadde jeg blitt kjent med Norvegiana-API-et og hva det kan tilby av historiske bilder. I tillegg har appen også et formål som en crowdsourcing av posisjonsfesting av gamle bilder. Idet brukeren tar et nytt bilde av et gammelt motiv, vil hans/hennes posisjon kunne bli brukt til å posisjonsbestemme hvor det gamle bildet er tatt.

Gruppen som utviklet appen under #hack4no ble satt sammen der og da og består av foruten meg Audun Skaugen, Rune Myrland, Åsmund Matzow, Håkon Bjerkan og Dan Michael Heggø. Blant oss har vi både utviklere, designere, interaksjonsdesignere og idémennesker. Arbeidet under #hack4no førte til et sett med skisser for hvordan appen skal se ut samt en webapp som viser at bruken av API-et og ideen om å legge det historiske bildet over kamerasøkeren fungerer i praksis.

Foto: Håvar Skaugen cb

Skjermdump fra prototypen av appen der kamerafunksjonen testes opp mot et bilde fra Google Street View.

Og vinneren ble…

#hack4no resulterte i 14 innsendte bidrag, og alle deltakerne stemte for å kåre en vinner blant disse. Det var mange veldig gode bidrag, og blant disse er mine favoritter Hjortefot, Histagram og SNL ± Wikipedia.

Jeg er meget stolt av at Second Take ble kåret som vinnerbidraget og ser frem til å delta på Future Everything-konferansen i Manchester for å presentere appen vår. Nå gjenstår det bare å utvikle en fungerende prototyp til Android…

Det var ein radikal fritenkjar som drog frå Voss landsgymnas til Oslo hausten 1920 for å studera, 22 år gamal.

Dalgard gjorde seg raskt gjeldande i organisasjonane til dei to rørslene han var knytt til heile livet — arbeidarrørsla og målrørsla. Truleg såg han dette som to sider ved same sak — eitt levande, folkeleg norsk skriftspråk som føresetnad for ein demokratisk kultur.

Omslaget til biografien om Olav Dalgard, gitt ut på Samlaget 2013.

Kultur- og språkpolitikk var klassekamp. I DNA såg ein positivt på nynorsk fordi det var eit folkemål, men i 1929 slo Ap sin Språk- og kulturkomité fast at nynorsken ikkje var så samlande som målrørsla hevda: Arbeidarane sitt språk var dårleg representert, konsolideringslina til Noregs Mållag vart stempla som politisk reaksjonær. Dalgard stod her på Koht si line i språkpolitikken, og han inkluderte austnorsk og bytalemål i teateroppsetjingane sine.

Om og for folket

Det var “kunst um og for folket” som galdt. På teaterfeltet balanserte Dalgard krava til “sosialt teater” med eit kulturpedagogisk program. Eit mål om å gjera arbeidarar mottakelege for kulturgodene “overklassen” hadde hatt monopol på, utan spørsmål ved om det var klassebestemte trekk ved “kulturarven”, var neppe uomtvista — verken på 1920- eller 1930-talet.

Heller ikkje kravet til profesjonalisering av teatret, som kunne oppfattast som ei form for integrering i den borgarlege kulturoffentligheten, var til hinder for at Dalgard parallelt engasjerte seg i den organiserte teaterrørsla der målet var å frigjera arbeidarklassen frå borgarkulturen og bruka teatret som propagandamiddel i den politiske kampen.

Pionér

Dalgard ser ut til å ha unngått øydande ideologiske stridar om slike spørsmål, og vi kunne gjerne fått vita meir om korleis, men det er lett å tenkja seg at den pragmatiske og kunnige Dalgard har late arbeidet tala for seg. Hans teaterpolitiske og dramaturgiske grunnsyn nedfeller seg i arbeidet. Biografien gjev innsyn i korleis Dalgard arbeidde, som dramaturg og litterær konsulent. Ikkje minst arbeidet som rådgjevar for kjente og ukjente forfattarar teiknar eit fint bilde av Dalgard, som fagmann og ven. Gatland har fine framstillingar av samspelet og samarbeidet mellom Dalgard og forfattarar som Uppdal, Ørjasæter og Vesaas. Dette er noko av det mest verdfulle ved denne biografien.

Det er lett å bli imponert over alt Olav Dalgard fekk utretta, innan teater, film, litteratur. Aktiv litteraturkritikar var han heile livet, han var den første som tala nynorsk i radio og dreiv aktiv kulturformidling i programposten “Sett og hørt”. Han var ein av dei store norske filmpionérane, og ei organisatorisk drivkraft der han engasjerte seg. Han skreiv lærebøker om teater og filmskodespel.

Føregripande politikk

Opplysningsmannen Dalgard var også ein framsynt kulturpolitikar. Tidleg var han ute med framlegg om teaterutdanning — ikkje berre om teaterskule, han ville etablera teatervitskap og ‑historie som universitetsfag. Han ville ha estetisk opplæring i skulen. Han ville skulera utøvarar av folkelege kunstformer, oppøva deira kritiske kunstsans og fornya folkekunsten. Dalgard føregreip med sine framlegg og kulturpolitiske tenking mykje av det som seinare er blitt offentleg kulturpolitikk.

Gatland legg alt dette fram for oss, men vi saknar at han samanfattar det i ein sterkare historisk og kulturpolitisk samanheng. Vi skulle t.d. gjerne fått vita meir om det vonbrotet Dalgard seint i livet gav uttrykk for, over folk si lunkne haldning til kunst og kultur — for “ein som trudde på arbeidarklassen som det nye kulturberande element i samfunnet”. Den gradvise avpolitiseringa av kunsten utover på 1930-talet er truleg ein del av vonbrotet. Kunsten og særleg filmmediet vart delvis tenkt som ledd i ein propagandaoffensiv, og delvis som eit ledd i å utvikla ein arbeidarkultur — men parallelt var det den kulturpedagogiske tenkinga som vann fram, i takt med sosialdemokratiet si erobring av samfunnsinstitusjonane. Etter 1945 vart kulturpedagogikken nær einerådande. Korleis handterte Dalgard dette?

“Utopisk rest”

Så har somme etterlyst Dalgard sitt “oppgjer” med Stalin sitt terrorvelde. Dalgard kom aldri med open kritikk av undertrykkinga i Sovjet, sjølv om han “beklaga” mangelen på ytringsfridom og påpeikte avstanden mellom “ideal og realitet” i Sovjetunionen. Mi tese er at Dalgards “manglande oppgjer” heng saman med det omtalte vonbrotet, og at han ville beholda ein “utopisk rest” — både ei tru på kunstens samfunnsomformande potensial og at Sovjet kunne utvikla ein demokratisk sosialisme. Éi side ved dette er at Dalgard i stor grad var forma og inspirert av sovjetisk og tysk avantgardistisk film- og teaterkunst, ei anna beundringa av Sovjetunionen etter 1917-revolusjonen, som prega alle delar av arbeidarrørsla utover 1920- og 1930-talet. Hendingane under krigen, og Dalgard sine opplevingar som krigsfange i Sachsenhausen, skapte neppe noko stort behov for eit “oppgjer” frå hans side. Om dette er ei rimeleg tese, får vi ikkje noko godt svar på hjå Gatland.

Det var på tide at det kom ein skikkeleg biografi om Olav Dalgard. Gatland har no rudd grunnen for oppfølgjande studier der organisasjonshistoriske forhold, sosialhistorie og skiftande kulturpolitiske tenkemåtar i arbeidarrørsla i sterkare grad vert trukke inn for å kasta lys over virket til Dalgard og andre sosialistiske kulturarbeidarar.

Ung og opposisjonell

Haakon Nyhuus (1866–1913) kom opprinnelig fra Trysil, der faren var bestyrer for et svensk skogselskap og stortingsmann. Begge foreldrene døde tidlig, og han tilbrakte mye av oppveksten hos en onkel i Sverige. Han vendte tilbake til hjemlandet for å ta artium i 1883 og ble student ved universitetet i Kristiania. Der kom han i kontakt med Hans Jæger, lederskikkelsen i den såkalte Kristianiabohemen. Den harde kjernen i bohemkretsen besto av Jæger, kunstnerparet Oda og Christian Krohg, Haakon Nyhuus og et titalls andre unge som var i opposisjon til det rådende, borgerlige samfunnet. Kunstnerne Edvard Munch og Frits Thaulow befant seg i ytterkanten av miljøet, sammen med blant andre Oda Krohgs søster Bokken Lasson, som senere startet revyscenen Chat Noir.

Haakon Nyhuus (1866–1913). Fotograf ukjent.

Uttrykket Kristianiabohemen festet seg ettertrykkelig da Hans Jæger i 1885 utga romanen Fra Kristiania-Bohêmen. Den handlet om lett gjenkjennelige personer i bohemmiljøet. Også Haakon Nyhuus figurerte, under navnet Gaarder eller “lille, tykke Gaarder” som han gjerne ble kalt. Både de erotiske scenene og den inngående beskrivelsen av selvmordet til en ung mann i bohemkretsen gjorde at boka slo ned som en bombe. Boka ble beslaglagt av politiet etter bare noen timer i salg. Hans Jæger ble dømt til 80 dagers fengsel. Den skandaliserte forfatteren ble ifølge Arne Garborg “Kristiania Bys store Monstrum og Spetakel”. Jæger hadde gjort alvor av sitt litterære program, som var inspirert av den franske naturalisten Émile Zola. Et av Kristianiabohemens berømte ni bud var: “Du skal skrive dit eget liv.”

Debuterte sammen med Jæger

Haakon Nyhuus fulgte også et stykke på vei dette budet. I 1888 ga han sammen med Hans Jæger ut novellesamlingen Kristiania-billeder. Nyhuus’ novelle hadde tittelen “Sonja”. Bokken Lasson var modell for den kvinnelige hovedpersonen. Bohemen fra Trysil skal ha vært ulykkelig forelsket i den livlige embetsmannsdatteren fra Homansbyen.

Kristiania-billeder ble stort sett møtt med taushet. Men både Arne Garborg og forfatterkollegaen Hans Aanrud var positive til Nyhuus’ novelle. Lovordene fra disse to gjør at man kan lure på hva Nyhuus kunne ha drevet det til hvis han hadde fortsatt sin forfattergjerning, mener Halvor Fosli, Kristianiabohemens biograf. Nyhuus skal også ha vært opphavsmann til to av tekstene i Hans Jægers Novelletter, som kom året etter.

Samværet med Jæger var ikke uten dramatikk. På denne tida innledet Hans Jæger et forhold til Oda Krohg. Dette forholdet, med seksuelle skildringer langt forut for sin tid, var gjennomgangstemaet i trilogien Syk kjærlihet som Jæger ga ut i årene 1893–1902. Trilogien ble forbudt i hele Norden. Mens forholdet var på det mest turbulente delte Nyhuus og Jæger hus. En dag var Jæger forsvunnet. Han hadde bestemt seg for å ta livet av seg. Men det ble med planene. I Syk kjærlihet skriver Jæger at han synes synd på Gaarder (Nyhuus), som må bo sammen “me mei gale mann”.

Etter noen år tok Haakon Nyhuus avskjed med bohemmiljøet. Ryktene ville ha det til at slekta i Trysil hentet ham hjem igjen. De ville få ham bort fra det tvilsomme selskapet han hadde havnet i og kanskje pense ham inn på mer nyttige sysler. Nyhuus var en festløve, i den grad at han fikk passet sitt påskrevet i Kristianiabohemens tidsskrift Impressionisten under vignetten “Fyll!”. Han gjorde seg også bemerket som skuespiller i flere av Studentersamfunnets oppsetninger. Særlig ble han husket som ballerina i stykket “Kjærlighedens seier eller Det forheksede pulver.” Mot slutten ramlet kjolen hans helt utilsiktet av, fortelles det i Studentersamfunnets historie. “Som en liden kulerund amorin, skjulende sine yndigheder… triller lille Haakon under den overfyldte sals frenetiske bifald ud mellom kulisserne. Det var nydelig!”

Reiser til Chicago

Det var trolig i året 1890 Haakon Nyhuus gikk om bord på Amerikabåten, med billetten betalt av onkelen. Han endte opp i Chicago hvor han etter hvert fikk seg en assistentjobb ved fagbiblioteket Newberry Library. Han ble lagt merke til av sin sjef, den anerkjente amerikanske bibliotekaren William Frederic Poole, og avanserte raskt. Etter et par år ble han ansatt som leder for katalogavdelingen ved Chicago Public Library. Dette var en tid med en rivende utvikling i det amerikanske bibliotekvesenet. Drøyt tyve år tidligere hadde Melvil Dewey lansert sin banebrytende desimalklassifikasjon. Samme Dewey hadde også opprettet verdens første bibliotekskole i New York. En sterk demokrati- og folkeopplysningsånd gjennomsyret bibliotekene. Disse idealene satte ifølge Arne Kildal varige spor hos Nyhuus.

Chicago Public Library, bildet tatt mellom 1890 og 1901 (foto: Library of Congress)

Syv år senere var han tilbake igjen i Kristiania. Han hadde fått høre at det var planer om å reorganisere Deichman. 31-åringen som vendte hjem var en annen enn den som reiste ut. Han smakte ikke lenger alkohol. Og han hadde giftet seg med Kathinka (“Kinka”) Korsvig fra Kristiansand som han hadde møtt i Chicago. I 1898 ble han sjef for Deichmanske bibliotek.

Moderniserer Deichman

Det var en formidabel oppgave som ventet. Deichman hadde ennå ikke fått sin egen bygning på Hammersborg, og lokalene i Kristian IVs gate var trange og dårlige. Bokmassen var elendig, personalet uøvd og publikum savnet det Nyhuus kalte “bibliotekkultur”. “Det var med ligefrem forfærdelse at jeg saa hvorledes bøgerne haandteredes”, skrev han i sin første årsmelding.

Han forsto at han måtte omforme biblioteket fra grunnen av. Noen forbilder fantes verken i Norge eller Norden. Han kunne heller ikke uten videre overføre alt han hadde lært i USA, fordi budsjettet han fikk tildelt fra Oslo kommune ikke kunne sammenliknes med det de amerikanske bibliotekene hadde å rutte med. 4000 kroner var satt av til bokkjøp til Deichmans sentralbibliotek. De nye filialene som var planlagt på Grønland-Kampen, Grünerløkka, Sagene og Hegdehaugen fikk 2400 kroner hver.

Deichmanske under Nyhuus’ ledelse åpnet i 1900 en egen ungdomsavdeling i Kristian IVs gate. (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Noe av det første han gjorde var å lage et nytt utlånsreglement. Biblioteket skulle være åpent for alle, med en nedre aldersgrense på 14 år. Riktignok ble enkelte bøker utstyrt med en stjerne. De kunne bare lånes med spesiell tillatelse fra bibliotekaren. Som Arne Kildal skriver: “Man kan fundere over om Hans Jægers og Haakon Nyhuus’ Novelletter ble forsynt med stjerne!”

Han innførte lesesaler og åpne hyller, som nylig hadde bredt om seg både i USA og England. Dessuten trykte han kataloger over boksamlingen og laget et tidsskriftregister. Det sistnevnte var inspirert av hans gamle sjef William Poole, som hadde utformet det første slike registeret. Og ikke minst tok han i bruk Deweys klassifikasjonssystem. I løpet av tre år var hele bokmassen klassifisert. Boksamlingen ved Deichman ble i Nyhuus’ sjefstid tredoblet, fra 40.000 til 120.000 bind.

Parkbibliotek

Nyhuus mente de nye filialene på langt nær dekket behovet. For å nå enda flere opprettet han utlånsstasjoner rundt om i byen. Han etablerte også såkalte parkbibliotek, hvor bøker ble plassert ut i byens parker og kunne lånes mot en avgift på fem øre per bok. Parkbibliotekene var imidlertid ingen suksess og ble snart lagt ned. Nyhuus skal dessuten ha lekt med tanken om å utstyre sporvognene med bøker.

Han engasjerte seg også i bibliotekstellet ellers i landet. Tilstanden var sørgelig, oppdaget han. Lite penger, tilfeldige bokinnkjøp og ukyndig ledelse var noe av det han bet seg merke i. Den energiske sjefsbibliotekaren lyktes i få kirke- og undervisningsministeren til å nedsette en komité for å utarbeide retningslinjer for folkebibliotekene. Nyhuus ble bedt om å sitte i tremannskomitéen som i 1901 leverte innstillingen Folkebogsamlinger i Norge. Den ble vedtatt av Stortinget året etter og fikk stor betydning, også i de andre nordiske landene. Blant de mange tiltakene var å utarbeide en fortegnelse over bøker som passet for folkebibliotekene og å ansette en bibliotekkyndig person som blant annet skulle stå for opplæring av bibliotekarer og føre tilsyn med samlingene. Denne personen ble Haakon Nyhuus, som skjøttet denne bistillingen ved siden av arbeidet ved Deichman. Slik kom han i én person til å bli forløper for det senere Statens bibliotektilsyn.

“Lag ein pjolter!”

Snart måtte han trekke seg fra stillingen som biblioteksakkyndig for å vie seg til en annen oppgave, redaktørjobben for det som skulle bli hetende Aschehougs konversasjonsleksikon. Det utkom i seks bind i årene 1906–13 og var det første selvstendige, norske oppslagsverket. Barndomsvennen, forfatteren Sven Moren, syntes Nyhuus slet seg helt ut med dette dobbeltarbeidet. Han kunne vel unne seg å slappe av litt innimellom. “Men nei. Han køyrde med strame taumar stødt, anten det var han sjølv eller andre som skulle dra lasset.” Selv om han var blitt avholdsmann, var han like gjestfri. Vennene kom og gikk som før, forteller Moren. “Berre sit, sa han, berre driv på de! Lag ein pjolter! Han lo når vi andre lo – enda han hadde tankane sine i arbeidet.”

Deichmanske bibliotek — dagens hovedbygning som ble innviet i 1933, 20 år etter Nyhuus’ død. Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum, 1936. CC: by-sa)

I årene som kom lanserte Nyhuus flere forslag på bibliotekfeltet. I 1907 tok han til orde for å opprette en norsk bibliotekskole. Denne utdanningen kom ikke i gang før lenge etter hans død, i 1940. Ras­kere gikk det med idéen om å etab­lere en interesseorga­ni­sa­sjon for å fremme biblioteksaken. Norsk Bibliotekforening ble stiftet i 1913. Haakon Nyhuus ble enstemmig valgt til første formann.

Men han rakk bare å ha vervet i et par måneder. Første juledag 1913 døde Haakon Nyhuus, etter å ha blitt rammet av sykdommen pernisiøs anemi. Aviser uansett partifarge hyllet ham. Også i USA og Sverige ble han minnet for sin innsats. Sven Moren besøkte ham like før han døde. Da satt han i rullestol på balkongen og det var ikke mye igjen av ham, husket Moren. Men han klaget ikke over noe. “Eg er nøgd med det som livet gav meg. Det var morosamt å vera til.”

Kilder:

Arne Kildal: Haakon Nyhuus. Minneskrift utgitt til hundreårsdagen for hans fødsel. Oslo 1966.
Sven Moren: Møte og minne. Oslo 1971.
Halvor Fosli: Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska. Oslo 1997.

(Red.anm: Artikkelen er oppdatert 22. mars 2013 med to faktapresiseringer, se kommentarfeltet).

En av sakene går gjennom status på feltet og knytter utviklingen til foreslåtte endringer i reglene for offentlig sektors data. En annen sak tar spesielt for seg erfaringene det berømte Rijksmuseum i Amsterdam har høstet etter at de ved årsskiftet la om til en åpenhetslinje. Rådgiver Lizzy Jongma fortalte meg i et epost-intervju hvordan museet tenker om åpne data og tilgjengeliggjøring av digitaliserte verk. Nedenfor er intervjuet i sin helhet.

“Melkepiken” av Jan Vermeer. (foto: Rijksmuseum)

Et eksempel museet bruker er Jan Vermeers “Melkepiken” (The Yellow Milkmaid) fra ca. 1660. Mesterverket fantes i tusenvis av kopier på nettet, de fleste dårlig utførte reproduksjoner som ikke yter originalen rettferdighet. Ved å legge ut sin egen kopi i høy oppløsning håper museet å motarbeide en slik uheldig utvikling, som har ført til at besøkende i museets butikk ikke tror postkortene viser det riktige bildet!

Could you describe how publishing a high-res. image with open metadata helped? What kind of effects has it had?
Lizzy Jongma: “Since we started publishing our metadata with a URL to our high/higher res images (the images are jpegs with a file size up to 5mb/ 300 dpi. We have Tiff images in much higher resolutions but we don’t put these images online) we’ve had a lot of attention for our collection. From media, from app builders, programmers and from our colleagues. Their main focus was with the fact that we shared our high res images online with a CC-BY license.

It has helped us tremendously in promoting our (online) collection. We want everybody to know (parts of) our collection and use our digital collection for any/your own purposes: if you want to do a powerpoint about Vermeer or Rembrandt, then please use our images and information instead of the ugly and bad images that are on the internet (that is what we mean with the Yellow Milkmaid anecdote. If you use Google images to find this painting of Vermeer, then you will find very ugly images that don’t do any justice to the beautiful, fresh original painting). We are a public institution and it is our mission and goal to share our collection and knowledge with everyone. We have seen an increase in visitors to our online collection. And we also benefit from that: we get e‑mails every day from experts in all sorts of fields that help us annotate our collection or correct us if we’re wrong.

Since we put an API online (for developers and programmers so that they can integrate our collection in their own applications or website) we’ve had over a dozen new (free) apps built with our collection. Some are nice and some are really useful and innovative. On www.rijksmuseum.nl/api you can find a list with apps. Arkyves built a great app: an iconographic browser to search our collection thematically. The browser is available in English, Italian and French. Our collection metadata is in Dutch and this is the first international entry to our collection!

AB_C Media built a “faces of the Rijksmuseum” app: using face recognition software they were able to isolate all the faces on our paintings. This can help us in creating more specific, more detailed descriptions of our paintings (for instance pinpointing everyone on the Nightwatch).

Our Open Data was also harvested by national and international platforms and portals: Artstor, the Dutch museums collection website, Kennisnet (the national infrastructure for e‑learning in schools in the Netherlands). We are now partnering with the VU University (an Amsterdam Based University with which we have been partnering for years in developing semantic tools) to develop crowdsourcing and semantic annotation tools based on our Open Data and so on. In short: we’ve had a lot of attention and concrete results that help us promote and further annotate our collection.”

Are there now fewer bad copies around on the web? Do more people find the high-res image on your website and is it being republished on other sites?
“No: the bad copies aren’t gone. Unfortunately. We’ve only had our Open Data online for three months, and unfortunately most bad things stay on the internet forever. We do see an increase in the usage of our online collection and images. By giving Wikipedia, Europeana and Kennisnet access to our metadata and images we hope that kids and teachers and so on will get to know the good (high res, colour balanced, not photoshopped) images. We’ve also done a lot of work in optimizing our online collection for search engines like Google and we hope that our collection will end at the top of Google searches over the next year, but decreasing the amount of poor images is a long term strategy.”

In general, what is the Rijksmuseum’s policy regarding publishing metadata and making public domain works available? How will making more data and content available help your work?
“The Rijksmuseum policy is (as said) about sharing our collections and knowledge with everyone (if possible: we do have to stay within copyright boundaries). We now have 100.000 objects in our Open data collection (all with images) and 250.000 objects (not all with images) in our online collection and we will continue to digitize our collections as part of our daily work. Sharing helps us to promote our collections. The public wants to see our collection, create new products, build new applications (showcase applications with our collection) and share knowledge with us about the collection. Open Data didn’t change our work (we were already digitizing and annotating our collections) and it helps us fulfilling our mission and goals.

We now advice other Dutch museums (together with Kennisland, the CC representative in The Netherlands) in implementing Open Data and Copyright issues concerning open data. We also entered our API in different Hack Battles and will present our project at Museums and the Web.”

The Settlement has its origins in a class action copyright infringement suit brought by the American Authors Guild and the American Publishers Association (APA) against Google in 2005. A class action, it should be noted, concerns not just the parties of the case but an entire class of plaintiffs — in this case: all authors and publishers of the millions of books digitized by Google. As the copyright owners alleged, by digitizing the entire book collections of some of the largest university libraries in the world, and making ‘snippets’ of digitized text available through the Google search engine, Google infringed the copyrights of millions of authors and thousands of publishers. According to Google however all this amounted to fair use.

Surprising settlement caused storm of criticism

In the course of 2008 and 2009 parties came to an agreement, the so-called Google Books Settlement (‘GBS’) . To the surprise of many, the settlement far exceeded the scope of the court case, and permitted Google not only to digitize books and display ‘snippets’, but also to commercialize millions of out-of-print works, by selling downloads, e‑books and institutional subscriptions. Thus from the Google Books class action case arose what can be easily called the largest book licensing deal in the world, binding not only Google and its direct adversaries (the authors and publishers represented by the Guild and the APA), but innumerable foreign authors and publishers as well.

A real Google book! (photo: Ruben Vermeersch. CC: by-nc-nd)

Not surprisingly, the GBS caused a storm of criticism, first and foremost by foreign publishers who complained that they had been left out of the deal and that their copyrights were severely comprised. At the Frankfurt Book Fair of 2009, German Chancellor Angela Merkel publicly warned against the consequences of the Settlement for European publishers. Over four hundred official objections were eventually submitted to Judge Chin of the New York District Court, who was called to approve the settlement. Apart from the foreign right holders’ protestations, the concerns expressed in the objections reflected a variety of other interests and fears. According to many, including Microsoft, Amazon and even the American Department of Justice, the GBS would result in a Google monopoly on the online sale of digitized out-of-print books. Scientific authors protested that the GBS would allow Google to commercialize scientific works that many authors preferred to make available for free under open-content licenses. Some objectors also pointed to the privacy risks of a company like Google controlling online access to the world’s literature.

Future scenarios for Google Books

On the other hand, the GBS did receive public support from the universities that had entered into library digitization agreements with Google, such as Stanford and Michigan, and from information specialists and scientists who were excited by the prospect that the world’s literature would soon become available online. Some authors and author’s rights societies also supported the Settlement, for it included a promise by Google to pay substantial royalties to the authors of digitized books.

In the end, more than a year after conducting a public hearing, the District Court decided against the Settlement. Quoting many of the concerns expressed by the objectors, the Court determined that the Settlement is not ‘fair, reasonable and adequate’, as American law requires, and refused to approve the GBS in its present form.

Does the decision mark the end of Google Books, the largest book digitization project ever undertaken — often described as the Bibliotheca Alexandrina of our time? Several future scenarios are possible.

One option is appeal. Google and its counterparts might take a second chance at getting the GBS approved, by appealing the judgment. However, decisions like these are rarely overturned, particularly if they are as well-reasoned as Judge Chin’s decision seems to be.

Another possibility is that Google and the right holders abandon the settlement altogether and resume the court case from which the GBS sprang. Ironically, this would pit Google once again against its former foes that became its best friends in the course of the Settlement: the Authors Guild and the APA. Who might eventually prevail in this suit is a matter of speculation. But even if Google would succeed in having its ‘fair use’ defense accepted by the court, this would never allow Google to make its digital books collection available online, except by way of ‘snippet view’.

A more likely scenario would be revision of the Settlement. A main concern for many objectors to the GBS was its ‘opt-out’ rule. Authors and right holders of out-of-print works who had not expressly opted out of the Settlement would be bound by it. As a consequence large numbers of unknown right holders, such as the heirs of long-dead authors of out-of-print works, would be automatically bound by the GBS, giving Google a monopoly in the market for digitized ‘orphan works’. By amending the Settlement into an opt-in agreement, the risks of a Google monopoly might be greatly reduced, while permitting foreign authors and publishers to become involved in, or withdraw from, the agreement.

For Google, however, the prospect of an opt-in agreement is not very attractive. Seeking express permission from millions of hard-to-find right holders will inevitably entail extraordinary transactions costs. Alternatively, Google would have to make large parts of its book database unavailable to the general public.

A fourth scenario would be legislative intervention. According to legal commentators, what was essentially wrong with the GBS is that it provided for a legal solution of the orphan works issue — the problem of dealing with myriads of unknown right holders in an efficient manner — to the benefit of only a single party: Google. Instead, this problem should be solved by way of legislation, allowing other mass digitization projects — whether by Google’s competitors or by non-profit institutions — to be realized on equal terms.

European and Nordic proposals for solving copyright dilemma

If the Google Books saga has taught us anything, it is that the law of copyright in many countries needs to be adapted in order to permit mass digitization of the world’s cultural heritage without denying authors and right holders fair remuneration. In the European Union, where digitization projects such as Europeana have struggled with copyright problems from their inception, the need for a legislative solution of the orphan works problem is now generally recognized. On May 24, 2011 the European Commission published a Proposal for a Directive (pdf) of the European Parliament and the Council ‘on certain permitted uses of orphan works’. The proposed directive would oblige the Member States of the European Union to allow cultural heritage institutions and public broadcasters to mass-digitize and make available online any ‘orphaned’ books, journals, newspapers, films and television programs in their libraries and archives. The proposal will undoubtedly lead to extensive discussions within the European Parliament and the Council, and is not expected to be adopted anytime soon.

In the mean time, cultural heritage institutions are placing their hopes on yet another solution to the orphan works problem: the extended collective license (ECL). An ECL is basically an agreement between a collective rights management society that represents large numbers of right holders on the one hand and an institutional copyright user (such as a broadcaster or a library) on the other. What makes an ECL different from ordinary collective licenses, is that it is extended by force of law to authors or right holders that are not represented by the collecting society. In this way, an ECL automatically allows the use of ‘orphan works’.

To scan or not to scan? (Photo: spyer. CC: by-nc-sa)

Readers of Vox Publica will be proud to learn that the ECL (in Norwegian: avtalelisens) is a Nordic legal invention that has been applied in Scandinavian countries for years to collective licensing of broadcast music and educational photocopying. In recent times ECLs have also facilitated various mass digitization enterprises in the Nordic countries, including the Bokhylla project that makes Norwegian literature available to the public in digital form. The Nordic solution to the copyright problems of mass digitization is attracting increasing interest from scholars and policy makers around the world. In the Netherlands, a recent study (pdf) by the Institute for Information Law advises the Dutch Government to follow the Nordic example. And even in the United States, where the failure of the Google Books Settlement has inspired a search for legislative alternatives (pdf), the Nordic model is becoming something of a hit.

Perhaps, like the Vikings of yesteryear, Nordic copyright law will one day set foot on American soil.

About this article

This article summarizes and updates a presentation held by the author at the symposium ‘The Google Books Revolution’ that was organized by the Institutt for informasjons- og medievitenskap (Department of Information Science and Media Studies) of the University of Bergen on March 21, 2011.

Kva med avisene, forlaga, CD-platene, musikkindustrien? Overlever dei?

Rupert Murdoch driv i desse dagar med storstilte eksperiment for å selje avisene sine over Internett og som applikasjonar for Apple iPad. Fram til no har betalingsmurar for å lese aviser og magasin vore mislukka med veldig få unntak. Årsakene er sikkert mange, men ei forklaring kan vere at når folk fyrst har sett seg ned i godstolen for å lese aviser og dei vert bedne om å dra fram kredittkortet for å betale, så hoppar dei like gjerne til noko anna interessant. Dessutan så har folks oppfatning av verdi forandra seg radikalt i samband med overgangen frå atom til bits. Folk ser verdien i ei trykt avis, men ikkje i ei elektronisk fil.

Platebransjen opplever dei same problema. Folk er ikkje lenger interesserte i å kjøpe CD-plater, og på Internett er alle platebutikkar tilnærma like. Kopisperrer er det ingen av dei som kan ha lenger fordi folk har så mykje musikk at dersom dei skal gjere musikk med kopisperrer tilgjengeleg til alle dingsar dei til kvar tid har, så får dei fort dagar og veker med arbeid. Sjølv om artistar ikkje tener nemneverdig på Spotify, så er det snart ingen som har råd til ikkje å vere der. Skilnaden på piratkopiering og Spotify nærmar seg null.

Når det gjeld forlag, så er det ein tydeleg trend å hoppe over forlagsbransjen. Forfattarar som legg alt fritt ut, tener meir pengar på å selje filer til nedlasting eller «trykt på etterspurnad»-bøker enn dei ville hatt ved å gå gjennom eit tradisjonelt forlag. Privatpersonar tener godt med pengar med å publisere såkalla indiebøker fordi dei treng berre å selje brøkdelar i tal bøker som sjølvpubliserande forfattar samanlikna med å publisere via forlag. Piratkopiering er meir å rekne som reklame, og så lenge folk synest noko har ein fornuftig pris, er betalingsviljen framleis sterk nok til at det vert bra sal. I tillegg har det dukka opp ei rekkje nye forretningsmodellar. Hollywood tener i dag meir pengar på t‑skjorter og leikety enn på film, og Newsgrape, Groupon, Flattr, Spotify, Airbnb og ei rekkje andre forretningsmodellar dukkar opp som paddehattar.

Samle lokalt –dele ut globalt

Google Books og Europeana er to gigantiske internasjonale digitaliseringsprosjekt med om lag 15 millionar bøker kvar. I tillegg har me Amazon, Barnes & Noble og Apple iTunes. Biblioteksdirektøren på universitetsbiblioteket på Harvard, Robert Darnton, er godt i gang med å sanke støtte til å skape ein amerikansk versjon av Europeana.

Biblioteka er med andre ord i full gang med å samle lokalt, det vil seie skanne sine eigne samlingar, og tilby dei gratis til alle som har ei datamaskin og tilgang til Internett. Også bibliotekbrukarane kan få same lagnad ved at dei etterkvart brukar biblioteket som ein stad der dei utnyttar fordelane med menneskeleg samvere til å skape materiale som dei deler med verda. Serendipitet er stikkordet. Me har alt ifrå seglforeiningar og politiske parti med aktive nettstader, men somme tider treng folk å møtast andlet til andlet. Å planleggje kva ein skal oppdage, for så å oppdage det, er ei sjølvmotseiing. Difor møter ein ikkje opp i den lokale fiskeforeininga eller lokalhistorieforeininga om ein ikkje alt har oppdaga at ein har desse interessene.

Litteraturhuset i Oslo fungerer annleis. Her har ein reelle sjansar til å oppdage magien ved serendipitet, og Litteraturhuset har tydelegvis skjønt noko IKEA-entreprenør Ingvar Kamprad skjønte heilt ifrå starten; mat og drikke.

Bibliotekvesenet sine verdikjeder vert snudde på hovudet ved å samle bøker frå heile verda til lokalt utlån, til å samle lokalt til global nedlasting eller strøyming.

Nynorsken sitt potensiale til å vere in

Folkeopplysning og særprega samfunnskritikk har vore nokre av nynorskrørsla sine viktigaste bidrag til samfunnet opp gjennom tidene. Nynorskrørsla gjorde at både europeisk intellektuelt tankegods nådde landet og at underklassane i utkantstrok fekk sjølvtillit i utdanningssystemet. Det spesielle særpreget på samfunnskritikken frå nynorskrørsla kan kanskje ha noko å gjere med ein viss distanse til «makta sine sentrifugalkrefter» ved å halde på dialekten og ha sitt eige skriftspråk.

Distanse til samfunnet var i alle fall Thorstein Veblen sitt utgangspunkt då han i 1919 vart oppmoda av den sionistiske rørsla om å skrive noko positivt om jødane sitt krav på Palestina. Dei fekk eit svar som dei neppe hadde rekna med då han skreiv at han ikkje ynskte at jødane skulle få sitt eige land. Då ville nemleg verda gå glipp av dei viktige intellektuelle bidraga frå jødane som var prega av at dei såg samfunnet dei sjølve levde i, utanfrå. Eg veit ikkje om denne kritiske distansen også kunne høve for forklaringa på nynorskrørsla sine bidrag, men nynorsken burde tenkje på om ein kan freiste å dyrke fram både avansert vitskap og folkeopplysning også i framtida. Menneska er veldig på jakt etter å styrkje ein identitet dei vil vere, ofte meir enn nokon som helst rasjonelle pengemotiv. Kven veit om nynorsken kunne vorte noko som representerer noko særmerkt og innovativt? Kva om nynorskfolket hadde gripe sjansen med å lage den nynorske wikipediaen til Noregs største leksikon? At nynorskleksikonet Allkunne derimot har valt å truga Wikipedia med krav om erstatning, kan vise seg å verte nynorskrørslas største strategiske bommert nokon gong.

Overvaking og intellektuell eigedom

Tilhengjarar av fri kultur og tradisjonell intellektuell eigedom ser på kvarandre gjensidig som mørke krefter. Den eine prøver å byggje ned friksjon, medan den andre prøver å vedlikehalde insentiv for produksjon. Begge leirar ynskjer å maksimere kvalitet og mengda kulturelle og vitskaplege arbeid. Den eine leiren ynskjer å fj erne mest mogleg overvaking, medan den andre prøver å innføre global overvaking gjennom internasjonale organisasjonar som ACTA. Niall Ferguson har eit interessant perspektiv, han seier at Vesten sitt fem hundre år lange hegemoni er over, og at Kina kan gå forbi USA når som helst som økonomisk, og seinare som militær supermakt. Han fortel vidare at det einaste kortet me har att i konkurransen «Vesten mot resten» er demokratiet og ytringsfridomen.

ARPANET — ur-internett — i 1973. Norsar er den norske noden (ill: Arpanet Maps)

At grovt rekna alle OECD-landa no legg opp til total overvaking, er difor neppe det luraste dei kan gjere for å verje om dette siste kortet på handa. Attpåtil å prøve å hindre den definitivt mest effektive modellen for kulturell og vitskapeleg produksjon, å leggje press på dei kryaste vestlege verdiane som menneskerettar og ytringsfridom er som å pisse i buksa, trur eg. Å støype den digitale framtida etter analoge prinsipp kjem aldri til å fungere, trur eg. Intellektuell eigedom er for det fyrste ikkje eigedom, og om ein skal nytte dette ordet, så er det privat eigedom til vernetida går ut, og offentleg for alltid etterpå. Den frie kulturen og kunnskapen er råstoff et for ny omdreiing i samfunnsmotoren, og for lange drag mellom ny fylling av sylinderen fører til at det går for sakte. Reglar og økonomiske insentiv har to ting felles, det vert mykje advokatmat og raudt limband av det.

Ronald Coase sa det treffande då han fann opp teorien om transaksjonskostnader: når hindringane ved å la marknaden ordne opp er fleire enn når ein gjer dei same prosessane innanfor eit føretak, så veks føretaka. Når kostnadene (til dømes administrative) er større innan føretaka enn i marknaden, så minkar storleiken på føretaka. Verdiskapinga i samfunnet kan vere upåverka av organisasjonsformene. Å erstatte materiell kapitalisme med draumen om ein intellektuell kapitalisme med proprietære eigenskapar er som å tvinge ein fisk til å flyge, ein skal avle bra lenge før det let seg gjere.

Konklusjon

Om to år byrjar Google og ei rekkje andre investorar å skyte opp opptil 90 lågtsvevande satellittar som vil gje låge prisar og nær sagt same farten som fiberbreiband. På om lag same tid får dei fattigaste i verda sannsynlegvis gratis leseplater med tanke på framtidige marknadsinteresser. Alt vil verte påverka av overgangen frå atom til bits. Alle institusjonar, næringslivet, kulturlivet og vitskapen vil tene på å posisjonere seg ut frå desse realitetane. I motstanden mot denne omforminga av samfunnet, er det siste ein bør gjere å kaste vrak på Vesten sine grunnleggjande tradisjonar som har gjort milliardar av menneske frå slavar til frie menneske. Gløymer me historia, så veit me korkje kva me driv med eller kven me er.

Les del 1 av artikkelen: Det historiske grunnlaget.

Artikkelen vart først publisert i Norsk Tidend nr. 1, 2011.

The Complete Works of Homo Sapiens, Unabridged

For dei aller fleste av oss så ser den digitale omkalfatringa av samfunnet ut til å vere noko nymotens greier. Ikkje noko kunne vore meir feil. Sjølve ideen om at to tal, null og ein, kunne endre alt rundt oss, går tilbake til 1600-talsfilosofane Thomas Hobbes, John Wilkins og Gottfried Leibniz (Dyson 2005). Alan Turing bygde vidare på desse tankane då han skreiv ned førestillinga om ei datamaskin i 1936. Med null og ein så kunne alt som fanst skrivast ned til minste detalj, i teorien.

Me har kome eit godt stykke på veg, men me er langt frå ferdige.

Pynt og fjas, vitskap og Internett

Sjølve teorien om digitalisering er altså gamal, men kva med Internett, Google og Twitter, det må vel vere nymotens greier? Nei, også her går historie med klåre linjer 500 år tilbake i tid, og pussig nok så er det sannsynlegvis hoffa i Europa sin iver etter pynt og fjas for å vise seg fram, som er den viktigaste årsaka til korleis både Internett, Google og Twitter er konstruerte, utforma og fungerer. Det har å gjere med at vitskapen på 1500-talet gjekk frå å vere løynde aktivitetar for utvalde elitar, for å avdekkje «naturens løyndomar», til å verte det stikk motsette.

Galileo demonstrerar teleskopet sitt i 1609 (ill: Science Photo Library)

Frå og med Kopernikus i 1543 gav ut avhandlinga som prova at jorda ikkje kunne vere sentrum i universet, byrja hoffa i Europa å verte svært opptekne av å skaffe seg dei mest prominente naturfilosofane. For å få tilsetjing ved eit hoff så laut ein verte vidgjeten, og når ein fyrst vart tilsett, så var oppgåva å gjere seg stadig meir vidgjeten slik at ein kunne sanke ære for herskarane. Galileo Galilei er eit døme på korleis ein kunne utnytte dette finansieringssystemet fullt ut. Han la seg i selen for å lage så gode teleskop som overhovudet mogleg og kalla opp ein av Jupiters månar etter sjefen; hertugen av Toscana. Då hertugen vitja andre hoff ikring Europa, hadde han med seg dette teleskopet så dei andre herskarane kunne få sjå månen som bar hans namn.

Herskarane hadde også andre grunnar til å tilsetje dyktige naturfilosofar, men pynt og fjas vart langt viktigare enn nyttige føremål for finansieringa av vitskaplege aktivitetar. På grunn av dette vart det så uendeleg mykje meir effektivt å dytte ut så mange og gode vitskaplege resultat som mogleg samanlikna med tradisjonen frå middelalderen der det var om å gjere å halde mest mogleg for seg sjølv eller innan ein liten krins med rettenkjande religiøse (David 2007).

Opplysningstida og anti-opplysninga

Den vitskaplege revolusjonen på 1500-talet vart forsterka av ynsket om pynt og fjas, som på nytt medførte ei enorm brevskriving i vitskaplege krinsar. Det vart etterkvart vanskeleg å halde orden på alle breva, så dei vart bundne saman i tidsskrift. Eit av desse tidsskrifta, som blant anna hadde arva namnet «letters» i tittelen, Philosophical Letters frå The Royal Society, byrja også å setje rykteoppbygginga i system med det såkalla «fagfellevurderingsystemet”. For å få publisere arbeida sine så måtte eit utval med likemenn vurdere om arbeida var gode nok. Dette medførte at den pyntfikserte tradisjonen fekk endå meir vind i segla, og moderne vitskap vann ein fullstendig siger over den gamle religiøst styrde skolastikken.

Utpå 1700-talet byrja den såkalla skotske opplysninga, og etterkvart den franske. Framstegstanken vart oppfunnen, individet fekk sine menneskerettar og demokratiske grunnlover vann fram i USA og Europa. Dette var også med på å påverke dei opne tradisjonane i vitskapen. Ein sterk reaksjon på denne individualistiske og rasjonelle vitskapen dukka opp i samband med romantismen og anti-opplysninga, med Herder som ein framståande representant. Antiopplysningsfilosofane meinte at for å dyrke fram det beste i kulturen, måtte ein kjempe mot multikulturalismen som den franske revolusjonen sette ein strek over. Helst skulle ein undertrykkje og vere dauv for alt anna enn det kulturfremjande. Det filosofiske fundamentet for fascismen, sensur og overvaking vart skapt.

Dei mertonianske normene

Robert Merton samanfatta dei vitskaplege normene som hadde danna seg gjennom hundreåra etter den vitskaplege revolusjonen i forkortinga CUDOS i 1942. Desse normene inneheld element frå både den opne vitskaplege revolusjonen og tankane frå opplysningstida som hadde vorte markante innslag i både vitskapen sjølv og vitskapen sine arbeidsformer. Ein skulle ikkje berre studere individa, men også tilleggje individa universelle vitskaplege «menneskerettar”.

CUDOS tyder kommunalisme (alle vitskaplege resultat er åtte av alle), universalisme (kven som helst kan medverke), nøytralitet (i høve til personlege interesser) og organisert kritisk gransking (fagfellesystemet). Desse normene hadde vore ei meir eller mindre usynleg vitskapleg grunnlov i fleire hundre år, og har seinare vore retningsgjevande for forskarar over heile verda (se Wikipedia-artikkel).

Den opne revolusjonen i ei digital tid

Då datamaskinene vart moglege å konstruere, så vart dei sjølvsagt som skapte for å arbeide innunder eit vitskapleg regime som var som skapt for desse maskinene. Den opne vitskaplege kulturen med krav om fagfellevurdering og at det skulle vere mogleg å etterprøve det som var gjort, førte til framveksten av open kjeldekode på austkysten i USA på 1950-talet. Seinare vart open kjeldekode ein føresetnad for framveksten av Internett-tenester som Facebook, Ebay, Google, Twitter, Paypal.

I dag er open kjeldekode ein føresetnad for rekneintensive operasjonar som å simulere kjernefysiske reaksjonar og kartlegging av DNA. Den opne vitskaplege revolusjonen har ikkje hatt noko problem med å gå inn i den digitale tidsalderen, tvert imot, han har snart smitta over på alt som er. ARPANET (1969), og seinare World Wide Web (1989) vart utforma av vitskapsfolk, etter vitskaplege tenkjemåtar, og for vitskaplege oppgåver. Det berande prinsippet var opne standardar den gongen, og er det i høgste grad i dag også. Tilgangsopen kommunikasjon vart skapt etter dei vitskaplege normene i 1967 med katalogen ERIC, og utgjer i dag om lag 20 prosent av alle vitskaplege publikasjonar.

Les del 2 av artikkelen: Fri kultur og kunnskap er råstoffet.

Artikkelen vart først publisert i Norsk Tidend nr. 1, 2011.

Kunstnerfamilie
Aud Egede-Nissens foreldre var postmester og politiker Adam Egede-Nissen og Georga Wilhelma Ellertsen. Aud var eldst av 11 søsken, og seks av søsknene hennes ble også skuespillere – Gerd Grieg, Ada Kramm, Gøril Havrevold, Lill Egede-Nissen, Stig Egede-Nissen og Oscar Egede-Nissen.

Aud giftet seg i 1915 med den tyske filmskuespilleren Georg Alexander. Sammen fikk de sønnen Georg. I 1924 skilte Aud seg fra Alexander og giftet seg med den østerrikske filmskuespilleren Paul Richter. Georg tok stefarens etternavn og er kjent som skuespilleren Georg Richter. Aud skilte seg fra Paul Richter i 1931. I 1940 giftet hun seg for tredje gang, med byrettsdommer Dag Havrevold. Sammen fikk de sønnen Dag Havrevold (jr.), som ble født 1938.

Karriere i tysk film
Som 18-åring hadde Aud Egede-Nissen debutert som teaterskuespiller i Norge, men alt i 1913 flyttet hun til Danmark og begynte å arbeide for Dania Biofilm Kompagni i København. I 1914 inviterte teater- og filmmannen Bjørn Bjørnson henne med til Berlin, der det var muligheter i den raskt ekspanderende filmbransjen. Dette var begynnelsen på en bemerkelsesverdig karriere i tysk film. I perioden fram til 1931 spilte Aud i over 80 filmer, og hun regisserte selv ytterligere 18. Til tross for ekteskapene med Alexander og Richter beholdt hun i Tyskland etternavnet Egede-Nissen, og det er dette navnet hun er kjent under i tysk film. I Norge arbeidet hun etter hjemkomsten på begynnelsen av 1930-tallet under etternavnet Richter.

Fra 1917 nøyde ikke Aud seg med å være skuespiller i andre selskapers filmer i Berlin. Sammen med Georg Alexander startet hun selskapet Egede Nissen-Film Comp, der hun var kunstnerisk og økonomisk leder (selskapet er også omtalt under navnet Egede-Nissen Filmbyraa). Alexander regisserte de fleste filmene, mens Aud og søstrene Ada og Gerd spilte de kvinnelige hovedrollene. De aller fleste av selskapets filmer skal være gått tapt, men omtaler av produksjonene antyder at det hovedsakelig dreier seg om enkle melodramaer i føljetongstil eller detektivfilmer. I perioden 1917–19 produserte Egede Nissen-Film Comp minst 29 filmer.

Vanskeligere tider og sentralisering i tysk filmbransje etter 1. verdenskrigs slutt bidro til at Egede Nissen-Film Comp ble nedlagt ved inngangen til 1920-tallet. Aud konsentrerte seg nå om sin egen skuespillerkarriere, og fikk raskt et gjennombrudd. I 1920 spilte hun i to filmer regissert av Ernst Lubitsch. Listen over filmene hennes i perioden 1920–31 kan leses som en oppramsing av mange av de mest berømte regissørnavnene fra denne gullalderen i tysk film. I tillegg til Lubitsch spilte Aud i filmer av blant andre Friedrich Wilhelm Murnau og Fritz Lang. Hun hadde viktige roller i storfilmer som Langs Dr. Mabuse, der Spieler og Murnaus Phantom.

Paul Richter hadde også hatt en rolle i Dr. Mabuse. I 1924, året Aud giftet seg med ham, tok Richter steget opp til superstjernestatus med hovedrollen i Langs Die Nibelungen.

Sammen med Paul Richter spilte Aud også i den kuriøse kriminalkomedien Bergenstoget plyndret i natt, en norsk-tysk produksjon spilt inn i 1928 og basert på Nils Lie og Nordahl Griegs kriminalroman.

Teaterskuespiller og –instruktør i Norge
Aud Richter flyttet tilbake til Norge i 1931. Til tross for hennes brede filmerfaring skal det norske filmmiljøet ikke ha vært særlig interessert, og hun kan ikke sies å ha preget norsk film avgjørende. Richter medvirket imidlertid som produksjonsleder på filmene En glad gutt (1932) og Syndere i sommersol (1934). Under 2. verdenskrig hadde hun biroller i filmene Hansen og Hansen (1941) og Trysil-Knut (1942).

Men det var som teaterskuespiller og –instruktør at Richter gjorde seg særlig bemerket etter hjemkomsten til Norge. I februar 1934 hadde hun sin første rolle ved Nationaltheatret som Hermione i Shakespeares Et vintereventyr. Hun spilte i ytterligere tre oppsetninger der samme år. I 1935 spilte hun Gertrud i Hamlet.

I 1939 fikk Richter sin debut som teaterinstruktør med Arne Skouens stykke Ansikt til ansikt på Søilen Teater. Hun var en mye brukt instruktør etter 2. verdenskrig, med oppsetninger på blant annet Den Nationale Scene i Bergen, Det nye teater, Nationaltheatret og Rogaland Teater i Stavanger. Aud Richter instruerte ni ulike oppsetninger på Nationaltheatret i perioden 1955–62. Blant stykkene var Oscar Wildes En ideell ektemann og Hvem er Ernest?. Hennes oppsetning av Nils Kjærs Det lykkelige valg ble en suksess både på Nationaltheatret og Den Nationale Scene i 1959, ifølge Norsk Biografisk Leksikon.

Litteratur
“Aud Richter” i Norsk Biografisk Leksikon s. 360–361, Kunnskapsforlaget 1999.
Egede-Nissen, Aud: Ellertsen og Egede-Nissens samlede verker, eget forlag, 2004 (forfatteren er niese av Aud Richter).
Øvrebø, Olav Anders: “Glemte stjerner. Norske skuespillere i tysk film 1914–45”, Syn og Segn nr. 3, 1998. Også publisert på egne websider.

Eksterne lenker
Oversikt over Aud Richters roller på Nationaltheatret.
Amazon.com: Filmer med Aud Richter tilgjengelig på DVD.
Bibsys: Bøker der Aud Richter medvirker.