Spår at flere journalister mister jobben

Kombinasjonen av det utfordrende annonsemarkedet i mediebransjen og omfattende strukturelle endringer i mediehusene kan føre til en stor bølge av nedbemanning av journalister verden over i 2019. Det kommer frem av Reuters Institutes rapport om trender innen journalistikk, medier og teknologi. I tillegg til å true arbeidsplassene vil nedbemanning og dårlig økonomi trolig svekke mediehusenes rolle som vaktbikkje.

LES MER HOS PRESS GAZETTE (16/01/2019) 

Facebook med støtte til journalistikk

Facebook skal gi 300 millioner dollar, fordelt på tre år, i støtte til tiltak innenfor lokal journalistikk. Omsetningen til Facebook i 2017 lå på mer enn 40 milliarder dollar, med et overskudd på 16 milliarder. Inntektene i 2018 ligger an til å bli langt høyere. Støtten blir sett i sammenheng med selskapets behov for å forbedre ryktet sitt etter alle skandalene den siste tiden.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS CNN (16/01/2019)

Har tro på selvpublisering

Forlegger Arve Juritzen og forfatter Arne Berggren er blant dem som investerer i selvpublisering for forfattere. Pengene Juritzen fikk for salget av Juritzen forlag til Strawberry Publishing går til selvpubliseringsforlaget Kolofon. Berggren på sin side blir styremedlem i selvpubliseringstjenesten Boldbooks. Juritzen tror flere vil velge å selv utgi bøkene sine, og han mener det blir stadig vanskeligere for forfattere å bli antatt på de tradisjonelle forlagene. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (16/01/2019)

TV mister reklameomsetning

For første gang siden mediebyråene begynte å publisere egen statistikk over reklameomsetningen, synker TV-kanalenes andel av reklamekaken. Omsetningen på Internett fortsetter å vokse, og spesielt sosiale medier og nettvideo øker stort. Aviser og blader på papir fortsetter nedgangen, men fallet for dagsaviser bremser litt. Også radio mistet reklameinntekter i fjor, mens kino igjen gjør det bra. Totalomsetningen vokser bare med 0,3 prosent, noe som er en reell nedgang når en tar hensyn til prisvekst. Tallene omfatter ikke hele reklameomsetningen. Bare reklamekjøp som går via de større mediebyråene er med, og det utgjør omtrent halvparten av totale omsetningen som en finner i IRMs tall.

LES MER HOS KAMPANJE (15/01/2019)

Færre brudd på Vær varsom-plakaten

Til tross for at Pressens Faglige Utvalg mottok flere klager i 2018 enn 2017 – 493 mot 417 –, endte færre av klagene med brudd. I fjor var det TV 2 som ble felt flest ganger, med tre brudd og to tilfeller av kritikk. Totalt ble flest felt for brudd på punkt 3.2 i Vær varsom-plakaten som handler om kontroll av opplysninger og kildebredde. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (15/01/2019)

Flimmer Film er konkurs

Film- og produksjonsselskapet Flimmer Film, som blant annet står bak TV 2‑programmet Fjorden Cowboys, er begjært konkurs. Selskapet ble stiftet i 2000, og har 12 ansatte. Fra 2015 til 2017 falt omsetningen fra 21 millioner kroner til 13,5 millioner. Hybridbyrået Maverix og Media Bergen har hatt aksjemajoriteten siden august. 

LES MER HOS KAMPANJE (15/01/2019)

Dagbladet på kanten av stupet før eierskiftet i 2013

Før Aller overtok Dagbladet i 2013, var den økonomiske situasjonen i avisen alvorlig. Daværende eier Berner Gruppen sto i fare for ikke å kunne innfri DNBs krav om driftsresultat, og banken presset indirekte på for enda større kutt og nedbemanninger. Dette kommer frem av boken «Alltid foran skjermen», som utgis i forbindelse med avisens 150-årsjubileum. I 2012 møttes ledere fra Aller og Dagbladet under festlige lag, og februar året etter la Aller inn et bud indikativt på 280 millioner kroner. Det kom overraskende på de fleste.

LES MER HOS KAMPANJE (14/01/2019)

Adresseavisen med boligrobot

Adresseavisen har lansert sin første journalistrobot, som spesialiserer seg på boliginnhold. Roboten produserer saker om solgte boliger i Midt-Norge basert på tinglysninger den leser. Ifølge Adressas utviklingsredaktør, Christer Solbakk Johnsen, er boligsaker populært innhold for leserne.

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/01/2019)

Staben i Radio 1 reduseres

Redaksjonen som jobber med Radio 1 er redusert med opptil åtte personer. Det er produksjonsselskapet Rubicon som har produsert morgensendingen «Morgen på Radio 1» for Bauer Media og Radio 1. Nedskaleringen skjer i forbindelse med en ny avtaleperiode mellom Rubicon og Bauer Media fra 2019. Radio 1 ble relansert i 2018 som en rendyrket DAB-kanal. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (14/01/2019)

Økokrim etterforsker bedrageri i Tidal

Økokrim bekrefter at de etterforsker fire anmeldelser av Tidal. Etterforskningen har som mål å enten bekrefte eller avkrefte mistanken om manipulerte avspillinger. Ifølge Dagens Næringslivs dokumentar Strømmekuppet skal det være snakk om minst 320 millioner falske avspillinger av blant andre Beyoncé og Kanye Wests låter. Etterforskningen har pågått siden i fjor høst, og saken etterforskes som databedrageri. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (14/01/2019)

Tror podkaster kan fornye kulturanmeldelsene

Aftenpostens podkast om TV-serier, Serieprat, har i løpet av to måneder nådd 100 000 lyttinger. Ifølge Cecilie Asker i Aftenposten er anmeldelser i podkastformat en måte å fornye kulturanmelderiet og nå ut til de yngre målgruppene på. I 2018 hadde Aftenposten til sammen 4,4 millioner lyttinger på sine podkaster, og podkastansvarlig Karoline Fossland tror tallet dobler seg i år.

LES MER HOS JOURNALISTEN (11/01/2019)

Norske ungdommer bruker mindre tid på Facebook

Tall fra Kantar Media viser at den daglige bruken av Facebook er på vei tilbake. I løpet av ett år har daglig bruk gått fra 79 til 74 prosent. Det er særlig ungdommer som bruker mindre tid på Facebook. Hele 43 prosent av de mellom 15 og 29 år sier at de bruker Facebook mindre enn for et år siden. 

LES MER HOS KAMPANJE (11/01/2019)

Lokalavisen Nordvestnytt legges ned

Lokalavisa for Aure og Smøla i Møre og Romsdal legges ned på grunn av dårlig økonomi. Avisen har vært i drift i 30 år. Nordvestnytt har de siste årene fått pressestøtte på 480 997 kroner.

LES MER HOS JOURNALISTEN (11/01/2019)

DN snur: Beholder kulturanmeldelsene

Da Dagens Næringsliv annonserte at de ville kutte i kulturanmeldelsene og si opp flere av sine faste anmeldere for å kutte kostnader, lot ikke reaksjonene vente på seg. Ifølge sjefredaktør Amund Djuve er det nettopp omfanget av og innholdet i mange av reaksjonene som har overbevist avisen om å omgjøre beslutningen.

LES MER HOS JOURNALISTEN (11/01/2019)

Media fokuserte fra første stund på verkets «avsløringer» fra privatsfæren, på forfatterens utlevering av seg selv og familien, av venner og forfatterkolleger. Særlig familien reagerte sterkt, og truet med søksmål. Et leserinnlegg i Klassekampen, signert «14 berørte familiemedlemmer», fastslo:

«Det er bekjennelseslitteratur og sakprosa vi snakker om, usannheter, feilaktige personkarakteristikker og utleveringer, som helt klart bryter med norsk lov.» (Klassekampen, 3.10.2009)

At det var nettopp Min kamp som gjorde Knausgård vidkjent, og ikke hans tidligere og kritikerroste romaner Ute av verden og En tid for alt, er trolig symptomatisk for tidens oppmerksomhetsøkonomi, der evnen og viljen til å «by på seg selv» er den høyeste valuta. Som Per Thomas Andersen (2012, s. 677) har påpekt: «I og med at romanserien hadde et føljetongpreg, ble det også i mediene skapt forventninger om nye utleveringer og skandaler i neste roman».

Og, kan vi legge til, i etterkant av utgivelsen av et nytt bind oppsøkte mediene omtalte personer for å få deres reaksjoner på Knausgårds framstilling av dem. I Dagbladet-oppslaget «Mitt liv som romanfigur», for eksempel, karakteriserte forfatterens tidligere norsklærer det som «noe i retning av en offentlig henrettelse» å bli beskrevet i negative ordelag i det første bindet.

Foto: editrrix cba

INTERNASJONAL SUKSESS: Karl Ove Knausgårds selvutleverende romanserie Min kamp har fått mye oppmerksomhet også internasjonalt. Her leser han fra den engelske oversettelsen ved Brooklyn Book Festival i 2012.

Debatten om virkelighetslitteratur blusset også opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø fra 2016. Romanen fiksjonaliserer navn og yrker, men i den påfølgende diskusjonen av boka framgikk det at karakterer og handling hadde tydelige paralleller til forfatterens biografi.

Ingunn Økland, kommentator og anmelder i Aftenposten, stilte spørsmål ved forfatterens litterære metode, og fant det særlig betenkelig at bokas hovedperson, gjennom psykoanalyse, kommer fram til at hun ble utsatt for incest i barndommen. Det mente Økland kastet «et mistankens lys» over Hjorths egen avdøde far.

Diskusjonen om virkelighetslitteratur har kretset rundt forholdet mellom etikk og estetikk, mellom kunst og liv, og for kritikerne hefter det noe opportunistisk ved den. På den ene siden søker virkelighetslitteraturen å vekke medias og publikums interesse ved åpent å annonsere eller mer subtilt antyde at karakterer og hendelser er «ekte»; på den andre siden holder den opp dikterisk frihet som skjold når fortellingens sannhetsgehalt eller etikk settes på prøve.

Dokumentar og skjønnlitteratur

Mens skjønnlitteraturen mer eksplisitt ser ut til å hente råstoff fra virkeligheten, har det også vært en tendens til at sakprosaen har latt seg inspirere av skjønnlitteraturen. Det oppsto en intens diskusjon om metode og etikk etter utgivelsen av Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul i 2002. Debatten har blusset opp med jevne mellomrom siden.

I Den nye litterære bølgen: Litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013 tar Jo Bech-Karlsen for seg ti norske dokumentarbøker, og mener å se at «de nye forfatterne har et mer bevisst, men også mer problematiserende, forhold til skillet mellom dokumentar og skjønnlitteratur» (Bech-Karlsen 2014: 16).

Interessen for virkelighetsframstillinger viser seg også i den digitale æraens egne formater. True crime-podcasten «Serial» ble en stor internasjonal suksess, likesom den dokumentariske Netflix-serien «Making a Murderer».

«Se og Hør for intellektuelle»

Tradisjonelle biografier og selvbiografier har også fått et oppsving, og det er liten tvil om at det er sensasjonspregede avsløringer som er best egnet til å skille seg ut i mediestøyen. Trond Kirkvaag og Ingebrigt Steen Jensen har for eksempel begge beskrevet en oppvekst med berømte og voldelige fedre; resepsjonen av Ingar Sletten Kolloens Svermeren (2003) var dominert av opplysningen om at Knut Hamsun lot seg sterilisere; medieomtalen av biografier om Alf Prøysen, Jan Werner Danielsen, Halldis Moren og Einar Førde har i stor grad handlet om temaer som seksuell legning og utroskap.

Frode Grytten karakteriserte i 2008 biografisjangeren som «Se og Hør for intellektuelle», og samme år skrev Arnhild Skre at en rekke nye biografier var blitt «mediemishandlet». Hun påpekte at bøker om sentrale skikkelser i norsk historie, som Thor Heyerdahl og Jens Chr. Hauge, gir omfattende og nyanserte beskrivelser av hovedpersonens liv og virke, samtidig som de plasseres i en større historisk sammenheng. Likevel er det sensasjonspregede opplysninger – mindre detaljer i mer mangefasetterte portretter – som blir hovedsaken i medias oppslag.

Det kan også tenkes at de selvbiografiske og selvutleverende trekkene i norsk skjønnlitteratur settes i sterkere relieff på 2000-tallet fordi det er så enkelt og fristende å relatere dem til en mer generell intimisering av offentligheten. Det er ikke bare bloggosfæren og sosiale medier som har stilt privatsfæren til skue; avisenes kronikksider er for eksempel klart mer preget av privatpersoner som deler sine tanker om egenopplevde utfordringer med slikt som foreldreskap, psykiske vansker, rusmisbruk, mobbing og voldtekt.

«Dagbokifisering» av offentligheten

Et annet nærliggende referansepunkt er reality-tv, ofte forstått som selve kroneksemplet på samtidens umåteholdne ekshibisjonisme og narsissisme. Sjangeren fikk sitt gjennombrudd i Norge i 2001 med TV Norges «Big Brother», og har siden avfødt en lang rekke svært populære konsepter der «virkelige» personer deltar som «seg selv» i mer eller mindre iscenesatte sammenhenger.

Det er ikke til å undres over at kommentatorer har sett virkelighetslitteraturen i sammenheng med slike mulige tegn på en omseggripende «dagbokifisering» av offentligheten. I Knausgård-koden kobler Eivind Tjønneland (2010:87) fascinasjonen for Min kamp til sosiologen Richard Sennetts forestilling om at vi befinner oss i et intimitetstyranni, der det ektefølte har fått forrang framfor det klartenkte.

Per Thomas Andersen trekker på sin side parallellen mellom Knausgårds seksbindsverk og reality-tv og sosiale medier:

«Prosjektet er i en viss utstrekning i slekt med nye privatiserende offentlighetsformer som tv-programmer à la «Big Brother», «Paradise Hotel» o.l., med internettsjangre som Facebook, blogg og Twitter.» (Andersen 2012: 677).

Ingunn Økland hevder at likhetstrekkene mellom litteraturen og det virkelige liv som vi møter til daglig i sosiale medier, snart vil gjøre virkelighetslitteraturen uinteressant: «Virkelighetslitteraturen truer med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater og selvopptatte bekjennelser», skriver hun i en kommentar i Aftenposten.

Klikkvennlig kulturjournalistikk

Det er lett nok å påvise at bruken av levende modeller på ingen måte er noe nytt litterært fenomen. Hvorvidt det er mer framtredende i dag, er vanskelig å vurdere. Ingunn Økland skriver at det er litteraturen som er «på villspor», og at «det er gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer».

Det kan også tenkes at den sensasjonspregede klikkjournalistikken har bidratt til å øke oppmerksomheten om nettopp de aspektene ved en litterær utgivelse som spontant kan tirre og pirre, slik som pikante betroelser og skarpe karakteristikker av gjenkjennelige personer.

Kulturjournalistikkens interesse for sensasjonspregede opplysninger om kjente personer kan se ut til å henge sammen med hardere konkurranse om publikums oppmerksomhet. På avisenes nettsider konkurrer alle oppslag innbyrdes, og må hver for seg vekke leserens interesse.

Taper i kampen om publikums oppmerksomhet

I konkurransen om publikums oppmerksomhet har kulturkritikken vært taperen. Den er et eksempel på en journalistisk sjanger som har vist seg å generere lite trafikk for avisene:

«Jeg har jobba på nett i over ti år i Nordlys, og uansett hvor mye man satser på kultur og kritikk, så har det lavere oppslutning blant lesere», uttalte sjefsredaktør Helge Nitteberg i 2016 (sitert i Dagsavisen 2016). Senere samme år skrev kulturlederen i Romsdals Budstikke:

«Kulturstoff er taperen på nett. Skal jeg forsøke meg på en rangering, skårer lettbeint, folkelig og kjendispreget kulturstoff minst dårlig, deretter kulturnyheter/generelt kulturstoff, så forhåndsomtaler og etterhåndsstoff og aller dårligst: Kulturkritikk. Jeg vil anslå at anmeldelsene blir lest av mellom femti og hundre brukere i snitt på nett hos oss.» (sitert i Journalisten 2016)

Tallet på både anmeldelser og ansatte har da også falt. Størst oppmerksomhet fikk det da Verdens Gang høsten 2014 kunngjorde at man ville kutte drastisk i bokanmeldelsene. Avisen ville også redusere film- og musikkanmelderiet noe, mens kunstkritikken allerede hadde forvitret gradvis over flere år.

Konsekvensen er at avisene i enda større grad vier oppmerksomhet til den kulturen som allerede i utgangspunktet kan antas å treffe bredt, og at kritikken i større grad styres av forventet omsetning og publikumsinteresse, og i mindre grad av journalistiske vurderinger av kvalitet og relevans.

En arena for opplysning forsvinner

På kort sikt går det ut over synligheten og gjennomslagskraften til smalere verk og ukjente navn, slik som debutanter. De stemmene og perspektivene som ikke blir omtalt i de største fellesforaene, kan riktignok bli gjenstand for mer inngående debatt og analyse i ulike nisjemedier, men de tilskrives da en mer marginal posisjon i det nasjonale ordskiftet.

En rekke kjente forfattere gjorde opprør da VG annonserte at de skulle kutte ned på bokanmeldelsene til én i uken. Faksimile: Klassekampen, 23. oktober 2014.

På lengre sikt, derimot, er det mer som står på spill enn at utviklingen griper inn i virkningshistorien til enkeltverk. Når riksmedier konsentrerer seg om bøker, musikk og filmer med umiddelbar appell og stort salgspotensial, indikerer det implisitt at den øvrige kulturen er for spesielt interesserte.

Og omvendt: En mangfoldig kulturdekning i de største mediene signaliserer at et bredt spekter av kunstneriske og populærkulturelle uttrykk har, eller bør ha, mer allmenn interesse og betydning. Det er en motvekt mot tanken om at kritikken er et eget, avsidesliggende rom forbeholdt en engere krets, og inviterer inn de som ikke på egen hånd oppsøker diskusjoner om kunst og kultur.

Medienes dagsorden er med andre ord samferdselspolitikk for ideer og oppmerksomhet, idet den både kan opprette og oppheve forbindelser mellom større og mindre deloffentligheter.

Etter at VG annonserte planene om å nedskalere litteraturkritikken, uttalte nestleder i Kritikerlaget:

«Dette har også et demokratisk perspektiv. En arena for opplysning forsvinner. Når den tilgjengelige, folkelige kritikken blir borte blir den offentlige samtalen fattigere. Et kulturliv uten kritikk er bokstavelig talt et meningsløst kulturliv».

Det generelle poenget er altså at det ligger en risiko for at særlig nettjournalistikken setter seg fore å tilfredsstille publikums preferanser, og at ansvaret den har for også aktivt å forme den kollektive oppmerksomheten trer i bakgrunnen. Det gjelder ikke minst på nettsteder som oppdateres fortløpende, der det kan være vanskelig å se hvordan sakene er veid mot hverandre. Innstramminger og hard konkurranse er nærliggende forklaringer.

Klikkjakten blottstiller motsetningene mellom børs og katedral, mellom journalistisk praksis og journalistiske idealer. Det er likevel ingen grunn til å svartmale situasjonen.

Samtidig som det overveldende har sett opplagstallene stupe, har kvalitetsaviser som vektlegger politikk og kultur snarere enn kjendiseri og sensasjonspregede avsløringer – Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid – opplevd en sterk vekst på begynnelsen av 2000-tallet.

Utviklingen er symptomatisk for den norske offentligheten mer generelt i perioden fra år 2000 til i dag, hvor forestillinger om en demokratisk blomstringstid og oppløftende muligheter paradoksalt nok lever side om side med forestillinger om forfall og endetidstegn.

Litteratur

Andersen, Per Thomas (2012 [2001]), Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Bech-Karlsen, Jo (2014), Den nye litterære bølgen: Litteraritetog transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hestman, Ida Madsen (2016), Slår ring om kulturkritikken, Dagsavisen, 12. juli.
Journalisten (2014), Kutter i all kritikk, usignert artikkel, 11. november.
Journalisten (2016), Motløs eller motivert. Innlegg på Mediedebatt, udatert.
Klassekampen(2009), «Klassekampen, Schøitz og Knausgård», usignert leserinnlegg, 3. oktober.
Ramnefjell, Geir (2010), Mitt liv som romanfigur, Dagbladet, 21. januar.
Skre, Arnhild (2008), Medieløgner, Aftenposten, 20. november 2008.
Tjønneland, Eivind (2010), Knausgårdkoden. Et ideologikritisk essay. Oslo: Spartacus.
Wold, Bendik (2008), - Misforstått biografi-kritikk, Klassekampen, 14. januar.
Økland, Ingunn (2016), Vigdis Hjorth med feberhet incesthistorie, Aftenposten 10. september.
Økland, Ingunn (2016), Litteraturen er på villspor. Aftenposten, 24. september.

Ida Andersen har tatt en prat med Larsen om radio, P2 og kulturjournalistikkens muligheter i siste episode av Mediesamfunn, som du kan høre under:

Det hele begynte idet Tomas Espedal for ganske nøyaktig to år siden gikk til frontalangrep på Litteraturhuset, som den gang såvidt var unnfanget. Han gikk ut fra at Litteraturhuset ville bli «for dårlig», i og med at lederen var «inkompetent». Sett bort fra den ufine tonen, hadde Espedal mange gode innspill om hva Litteraturhuset burde romme. At en har høye ambisjoner for en etterlengtet institusjon i byen er positivt. Espedal satte likevel standarden for en usaklighet som siden har preget debatten.

Sist ute var forfatter Henning Bergsvåg, som i en kronikk i Bergens Tidende tok til orde for billigere øl på Colonialen. Ikke lenge etter gikk Litteraturhuset ut og sa at de ville senke noen av prisene i kafeen, samt at de arbeidet med å finne en god løsning for salg av drikke til arrangementer. At det er mulig å påvirke driften av Litteraturhuset i oppstartsfasen, er både bra og nødvendig. Den høye temperaturen i innleggene er også noe positivt.

Etter Bergsvågs innspill tok BT seg bryet med å teste Litteraturhusets ølpriser opp mot andre barer i byen, et lavmål i en lang rekke usakligheter som er blitt skrevet om huset både før og etter åpningen. Det er nærmest fornærmende at mediene går ut fra at det folk er mest opptatt av hva Litteraturhuset angår, er hvor en finner toalettene og hva det koster for en halvliter. Hvor er tilbakemeldingen på selve programmet og møtene? Det burde vært knyttet større forventninger til disse enn til huset som sådan. At de bergenske mediene har unndratt seg det mest vesentlige ved åpningen av et litteraturhus, er intet mindre enn en indikasjon på kulturjournalistikkens kollaps.

Det kan virke som det bak all roping om for høye alkoholpriser ligger en mer grunnleggende uenighet om hva Litteraturhuset skal romme og hvem det skal være for. De to nevnte forfatterne synes å mene at det bør være et mer rendyrket litteraturhus, hvor en utelukkende snakker om litteratur, og omgås mennesker som driver med litteratur. Mange andre mener at Litteraturhuset skal være en plass der folk møtes på tvers av vedtatte skillelinjer, hvor litteraturmennesker møter folk som omgås helt andre ting enn litteratur til vanlig. I media blir denne uenigheten overskygget av banaliteter.

Det er liten tvil om at ledelsen av Litteraturhuset går for den siste strategien, å samle folk fra ulike områder og samfunnslag. Men den har de lyktes med, de ulike arrangementene jeg har besøkt har vært fylt til randen med alt fra krimlesere, studenter og forfattere til arkitekter, advokater og mediefolk. Nå er det på tide å ta debatten om kvaliteten på innholdet. For så lenge det som formidles på huset er interessant, bør noen kroner fra eller til for vinglasset spille mindre rolle.