900 millioner kroner i kompensasjon til kultur-Norge

Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja presenterte denne uken en kompensasjonspakke på 900 millioner kroner til kulturlivet, frivillige organisasjoner og idretten. Pengene skal fungere som kompensasjon for tapte billettinntekter, deltakeravgifter på avlyste konserter, idrettsarrangementer og andre arrangementer. Idretten og frivilligheten får 600 av millionene, mens kulturlivet får de resterende 300. Leder for Virke kultur og opplevelser, Rhiannon Edwards, synes beløpet er for lavt. Hun peker på at de totale tapene i mars og april overstiger 900 millioner kroner.

LES MER HOS NRK (18/03/2020)

Oppslags- og lesertallene er klare

Avisenes opplags- og lesertall for andre halvår 2019 er nå klare. Tallene fra Mediebedriftenes landsforening (MBL) viser at tre av fire aviser opplever opplagsvekst, grunnet digital vekst. VG+ har den største opplagsveksten. Slår man sammen alle VGs produkter passerer VG Aftenposten og er Norges største avis målt i opplag. Også Dagbladet og Nettavisens digitale pluss-tilbud vokser. Det rene digitalopplaget utgjør nå 42 prosent av totalopplaget, som endte på 2,35 millioner. Det er en fremgang på 2,5 prosent fra første til andre halvår 2019. Ser vi på lesertallene er det tre mediehus som leses av over en million nordmenn. Det er VG, NRK og Dagbladet. En metodeendring gjør at de digitale lesertallene ikke er sammenlignbare med tidligere rapporteringer.

LES MER HOS MBL (17/03/2020)

Regjeringen endrer medienes status

Regjeringen inkluderte først ikke mediene i kategorien samfunnskritiske virksomheter som bør være på jobb under korona-epidemien, noe som fikk redaktørforeningen til å skrive et åpent brev til helseministeren. Ansatte i yrker som regnes som samfunnskritiske kan blant annet ha krav på barnepass for å kunne utføre jobben sin. I andre sammenhenger har det vært vanlig at journalister tas med i denne kategorien, fordi samfunnet er avhengig av at mediene informerer befolkningen under kriser. På mandag publiserte imidlertid regjeringen en ny oversikt, hvor journalister er inkludert.

LES MER HOS MEDIER24 (17/03/2020)

Unge deltar lite i debatter på sosiale medier

Til tross for at flesteparten av norske ungdommer og unge voksne er aktive på sosiale medier, er de sjeldent å se i debattene. Enkelte ungdommer assosierer debattforumene med gamle, sinte menn, og flere er redde for å få stygge kommentarer hvis de deltar. Ifølge medieforsker Bente Kalsnes deltar den yngre generasjonen helst i interne og lukkede grupper. Det har Dagens Næringsliv bitt seg merke i. I jakten på unge, kvinnelige kilder har avisen opprettet en lukket Facebook-gruppe for unge kvinner. Den har i dag over 21 000 medlemmer, og et klart flertall av medlemmene kommenterer aktivt hver uke. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (16/03/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter fra uken som har gått.

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

Som svært ung, tidligere mods-tilhenger og nå en slags hippie, begynte han å frekventere det “alternative” kunstsenteret Arts Lab, etablert i 1967 på Drury Lane, der det var kino, teater, rom for utstillinger m.m. Stedets betydning i de drøye to årene det eksisterte antydes av at det var her kunstskolestudenten John Lennon og Yoko Ono første gang stilte ut sammen. Her øvde Bowie seg som skuespiller og drev med mime. Arts Lab’en på Drury Lane ble utgangspunkt for en hel Arts Lab-bevegelse, med avleggere over hele Storbritannia og i utlandet. Bowie tok selv initiativet til å opprette et sånt kunstsenter i Beckenham, der han bodde fra 1969.

Et lite utvalg av David Bowies mange ansikter (utsnitt fra det offisielle nettstedet davidbowie.com.)

Jeg aner ikke hvorfor han aldri gikk på kunstskole, et college of art. Det er nesten litt underlig, for det var det forbløffende mange britiske pop/rock-musikere på 60-tallet som gjorde (se nedenfor). Disse kunstskolene var, som rocksosiolog og nå musikkvitenskapsprofessor ved University of Edinburgh, Simon Frith, sa da jeg intervjuet ham for tv-serien “Kulturell uorden”, møtesteder for arbeiderklasseungdom som ville opp og ut og middelklasseungdom som ikke riktig visste hvor de ville. Det var ingen skolepenger og temmelig generøse stipend- og låneordninger. Studentene der lyttet på afroamerikansk blues og soul og gikk på forelesninger om kubisme og dadaisme innimellom musikkøving og platespilling. Lærerne var ikke spesielt snille og medfølende, de provoserte gjerne studentene til å tenke sjæl:

The art schools from my time specialised in old-school teaching methods of brutalising your students with some wild thinking that was off the map,” remembers Pete Townshend, whose lecturers at Ealing College of Art included Gustav Metzger — his concept of auto-destructive art inspired Townshend to smash up his guitar — and Roy Ascott, whose theories on cybernetics predicted the internet. “I remember Roy looking at me in a lecture and saying: ‘It’s a pity that the only person in this room who has the slightest inkling of what I’m talking about is such an idiot.’ Fucking genius, Roy Ascott.

Musikere og band med kunstskolebakgrunn satte agendaen og tonen i den nye britiske populærmusikken, en agenda og tone som passet en kunstinteressert og ambisiøs arbeiderklassegutt som David Bowie perfekt. Han samarbeidet nært og ble påvirket av flere med kunstskolebakgrunn, ikke minst eks-Roxy Music-medlemmet Brian Eno, som inspirert av bl.a. avantgardekomponistene John Cage og Karlheinz Stockhausen og etter hvert også bildekunstneren Joseph Beuys var en som opererte i skjæringsfeltet mellom pop og kunst i alle fall fra tidlig på 70-tallet.

Se på listen nedenfor fra The Guardian over noen av musikerne som har bakgrunn fra britiske kunstskoler – den burde være ganske overbevisende om skolenes rolle i den populærmusikkens utvikling som kunstform David Bowie representerer, selv om han aldri selv var student ved en slik institusjon. Og NB: Ikke alle kunstskolestudenter ble musikere! En av dem var den nylig avdøde, eminente skuespilleren Alan Rickman, en annen er den flere tiår yngre, uttrykkssterke bildekunstneren Tracy Emin, begge med arbeiderklassebakgrunn — for bare å nevne to.

Nå er den britiske utdanningspolitikken gjennom mange år, og særlig under Cameron-regjeringen, i ferd med å ødelegge denne ekstremt kreative møteplassen i det sterkt klassedelte britiske samfunnet med budsjettnedskjæringer, stadig høyere skolepenger og stadig dårligere studielån. The Guardian har i flere artikler de siste årene fortalt mer konkret om denne triste utviklingen:

• British art schools: Class dismissed
• Our art schools have become finishing schools for a wealthy few

En kulturpolitikk som fremmer reell uttrykksfrihet, kreativitet og kvalitetsutvikling er tett knyttet til en tilsvarende utdanningspolitikk. Det gjelder ikke bare i Storbritannia.

Noen britiske musikere med kunstskolebakgrunn

John Mayall: Regional College of Art (Manchester), 1955–1959
Charlie Watts: Harrow Art School, 1956–1960
John Lennon: Liverpool College of Art, 1957–1960
Keith Richards: Sidcup Art School, 1959–1962
Jimmy Page: Sutton Art College, 1960–1964
John Cale: Goldsmiths, 1960–1963
Viv Stanshall: Central St Martins, 1961–1962
Ronnie Wood: Ealing Art College, 1961–1964
Eric Clapton: Kingston Art College, 1961–1962
Pete Townshend: Ealing Art College, 1961–1964
Ray Davies: Hornsey College of Art, 1962–1963
Syd Barrett: Camberwell College of Art, 1964–1966
Bryan Ferry: Newcastle College of Art, 1964–1968
Brian Eno: Ipswich Art School; Winchester College of Art, 1964–1966; 1966–1969
Malcolm McLaren: St Martin’s; Chiswick Polytechnic; Croydon College of Art; Harrow Art College; Goldsmiths College, 1963–1971
Ian Dury: Royal College of Art, 1964–1967
Freddie Mercury: Ealing College of Art, 1966–1969
Joe Strummer: Central St Martins, 1970–1971
Adam Ant: Hornsey College of Art, 1972–1975
Jerry Dammers: Lanchester Polytechnic, Coventry, 1972–1975
Mick Jones: Hammersmith School of Art, 1973–1974
Paul Simonon: Byam Shaw (London), 1975–1976
Marc Almond: Leeds Polytechnic, 1976–1979
Sade: Central St Martins, 1977–1980
Billy Childish: Central St Martins, 1979–1982
Jarvis Cocker: Central St Martins, 1988–1991
Graham Coxon: Goldsmiths, 1988–1989
PJ Harvey: Yeovil Art College, 1990–1991
Bob Hardy (Franz Ferdinand): Glasgow School of Art, 1999–2002
M.I.A.: Central St Martins, 1996–1999
Simon Taylor-Davis (Klaxons): Nottingham Trent University, 2001–2004
Faris Badwan (the Horrors): Central St Martins, fra 2006
Florence and the Machine: Camberwell, 2006–2007

Et viktig undertema er konkurransen mellom nettavisen på NRK.no og de kommersielle nettavisene. Den er blitt spesielt aktuell av flere grunner. Før var det en soleklar arbeidsdeling på dette punktet: Avisene laget papiraviser, NRK laget TV og radio. Nå konvergerer mediene, og plutselig lager både VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK nettavis, samtidig som NRK også er gått inn på domenet til alle regionale og lokale aviser i Norge.

Avisene har dessuten en problemstilling som de kommersielle TV- og radiokanalene ikke har på samme måte: De er nødt til å bygge opp et betydelig betalende publikum på nett. Når NRK.no tilbyr et lignende innhold gratis og bruker mye ressurser på å satse digitalt, rapporterer mange av de kommersielle mediene at de har mindre tro på at omstillingen vil gå bra.

Uenighet om konkurransen

Det ville være lettere å avgrense NRKs virksomhet dersom det var enighet om effektene av konkurransen mellom NRK.no og andre nettaviser. Men det er det ikke.

Mediebedriftenes Landsforbund (MBL) har laget en rapport som slår fast at konkurransen fra NRK truer mediemangfoldet. Problemstillingen er kjent flere europeiske land, og lignende argumenter gjenfinnes i en rapport fra Tidningsutgiverna i Sverige og i en fersk rapport fra European Newspaper Publishers’ Association, der MBL er medlem.

Flere forskere nyanserer bildet. En rapport fra SNF-miljøet ved Norges Handelshøyskole slår fast at NRK.no ikke konkurrerer veldig nært med andre nettaviser, og at det er liten grunn til å tro at kringkasteren gjør det vanskeligere for andre å ta betalt på nett.

En gruppe medieforskere ved Universitetet i Bergen knyttet til MONC-prosjektet skriver likevel i en artikkel fra 2011 at det er grunn til å tro at NRK.no konkurrerer direkte med kommersielle nettaviser. I en fersk studie finner MONC at de fleste nettaviser i Norge, også NRK.no, ligner på hverandre, selv om det også er noen forskjeller.

Det virker imidlertid som om det er enighet om at nettavisen på NRK.no bare er en destruktiv konkurrent for de kommersielle nettavisene hvis de er nære konkurrenter og likner mye på de andre. SNF og MONC mener at NRK ikke ligner for mye på andre, mens MBL og andre mener at NRK ligger for tett opptil de kommersielle aktørenes tilbud.

I den grad NRK.no ligner for mye og gjør det samme som de andre, og i den grad NRK.no utvikler tilbud som overlapper med kommersielle tilbud, kan det altså kritiseres. MONC skriver at NRK.no de siste årene har beveget seg noe «vekk fra en generell nyhetsnettsted-profil og mer i retning en allmennkringkasterprofil», noe som kan oppmuntres.

Dette blir imidlertid litt smått. Kanskje vi bør ta et skritt tilbake og stille de overordnede spørsmålene: Hvis NRK.no ikke skal være en relativt alminnelig nettavis, slik det er i dag, og hvis målet til NRK.no ikke skal være å presentere aktuelle nyheter raskest mulig, på samme måte som og i konkurranse med de andre nettavisene, hva skal NRK.no være da? Hva bør visjonen for NRKs virksomhet på digitale plattformer være?

Alle burde tas med på råd

Først og fremst er dette et stort spørsmål som det er vanskelig å svare på. Foreløpig kan man vel si at beslutningen om visjonen er tatt på møterommene på Marienlyst. MBL-notatet beskriver for eksempel hvordan den digitale utviklingen av NRK på nett har gått raskere og blitt mer omfattende enn hva Stortinget noen gang har signalisert.

Medie-Norge for øvrig har aldri blitt tatt med på råd, noe den utbredte frustrasjonen gjenspeiler. Den ferske ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester, som skal avveie de positive sidene ved nye tjenester mot eventuelle konkurransemessige ulemper, har bare blitt testet én gang. Da fikk NRK mot både Medietilsynets og Konkurransetilsynets anbefalinger grønt lys fra departementet og kulturministeren til å være med på å lansere trafikktjenesten Dit.no, en tjeneste som NRK likevel trakk seg ut av ganske raskt.

En slik felles brainstorming burde gjennomføres. Akkurat hvordan det skal skje, er ikke godt å si. I forbindelse med de tiårige «The Royal Charter» som styrer BBC i Storbritannia, gjennomføres det brede høringer og debatter om alle sider ved BBCs virksomhet, og en ny slik runde er på trappene nå fordi det nåværende charteret utløper i 2016. I et diskusjonsnotat fra House of Commons (pdf) reises for eksempel de store spørsmålene, og parlamentet har etter grundige høringsrunder også forsøkt å antyde svar på noen av dem.

Prosessen rundt behandlingene av charteret for BBC kunne være forbilde for noe lignende i Norge. Egentlig burde publikum, relevante aktører og forskere vært tatt med på en ambisiøs diskusjonsrunde nå i forkant av lanseringen av stortingsmeldingen.

Heve blikket og la seg inspirere

Hvordan kunne en visjon for NRKs virksomhet på digitale plattformer se ut? For det første må man må heve blikket. Man må se ut over hva NRK tradisjonelt har gjort på TV og radio og ut over hva andre nyhetsaktører gjør på nett. NRKs digitale virksomhet skal verken bare reflektere det kringkasteren gjør i etermediene, eller ligne på kommersielle nettaviser. Kanskje er også ideen om at NRK bare skal understøtte mediemangfoldet for snever.

I stedet kan man la seg inspirere av andre kulturinstitusjoner som opererer i opplysningens og kulturens tjeneste og i spennet mellom lyd, bilde, video og tekst. Kan NRK.no være en digital institusjon som støtter opp under teatrene og orkesterinstitusjonenes virksomhet? Kan NRK.no opptre i forlengelsen av bibliotekene, som arbeider for å tilgjengeliggjøre kunnskap uavhengig av plattform? Kan NRK gå offensivt inn i aktuelle utfordringer vi sliter med i fellesskapet vårt, som behovet for integrerende og inkluderende fellesarenaer i lokalsamfunn rundt i hele Norge?

Poenget er at NRKs viktigste kjerneverdier, som er knyttet til informasjon og opplysning, og som handler om å skape arenaer for fellesskapet, kan innfris på andre og mer kreative måter i fremtiden enn noen gang før. Det finnes et enormt mangfold av mulige aktiviteter som ikke vil stå i fare for å overlappe med kommersielle aktørers virksomhet, men det synes ikke som om NRK i dag bruker nok kreative krefter på å utforske disse mulighetene.

Fem forslag til et digitalt NRK

Diskusjonen må også svare på hva avgrensningen mellom NRK.no og kommersielle nettaviser skal være. Her anbefales drøftingen i notatet fra House of Commons, som går særlig inn i forholdet mellom BBC og andre lokale og regionale medier.

Hvis et mulig felles premiss kan være at NRK.no ikke skal ligne for mye på kommersielle nettaviser, så er det selvfølgelig et begrensende premiss, men det åpner også for nytenkning. Hvordan kan NRK.no styrke avisfloraen og den kritiske journalistikken uten selv å være en nettavis? Det finnes mange mulige offensive svar, og jeg skal forsøke å antyde et par.

NRK.no bør være en kunnskapsbank. Alt som finnes av digitalisert materiale, om det er tekster, videoer, radioinnslag eller hva som helst, om det er produsert i dag eller for ti år siden, bør være tilgjengelig slik at andre medier kan ta det fra NRK og publisere det på egne sider, selvfølgelig såfremt innholdet krediteres. Det betyr også at NRK kan gjennomføre større journalistiske prosjekter lokalt, for eksempel lokalvalgdebatter eller filming av aktuelle hendelser, og gi alle interesserte medier mulighet til å publisere innholdet.

NRK.no bør være en journalistisk tenketank som ikke alltid tar publiseringsansvar. I både lokale, regionale og nasjonale sammenhenger kan NRK bruke ressurser på å utvikle verktøy til for eksempel behandling av «big data» og gjøre resultatene tilgjengelig for alle medier. Det vil være å fungere litt mer som en forskningsinstitusjon: NRK gjør forskningen, andre gjør formidlingen.

NRK.no bør være et kart over medielandskapet. I stedet for selv å produsere løpende nyhetsoppdatering, kan NRK særlig lokalt og regionalt gjengi nyheter fra andre medier, med direkte lenker til de andre. House of Commons uttrykker en misfornøyd forundring over at kun en liten andel av lokale og regionale mediers trafikk kommer fra BBC; en lignende misnøye bør vi ha i Norge. Det samme gjelder for eksempel nasjonal kommentar- og debattvirksomhet på NRK.no. I stedet for å produsere alt innholdet selv, kan NRK.no samordne og lenke til andre medier, både store aviser og mindre blogger, som produserer slikt stoff.

NRK.no bør være Gandalf eller Albus Humlesnurr, den gamle, vise mannen man går til når man trenger kloke perspektiver. I stedet for å fokusere på løpende og raske øyeblikksnyheter, slik man for eksempel gjør på forsiden av NRK.no og i utviklingen av nrk.no/nyheter, bør NRK.no fokusere mer på opplysning. NRK.no bør forholde seg til aktuelle nyheter, men bygge kontekst, bakgrunn og dybde rundt nyhetene ved bruk av videoer, radioinnslag og henvisninger til mange ulike kunnskapskilder, både interne og eksterne. En god inspirasjon kan være allmennkringkasteren ZDF i Tyskland. I hovednyhetssendingen om kvelden henviser de alltid til en nettsak som gir omfattende bakgrunnskunnskap om en av dagens viktigste nyhetssaker. I NRKs Dagsrevyen henviser man derimot som regel til heller perifere saker på NRK.no.

NRK.no bør være en kunde. Notatet fra House of Commons diskuterer muligheten for at BBC kan bruke deler av sitt budsjett, særlig lokalt og regionalt, til å kjøpe stoff fra andre medier. Det bør skje rent kommersielt, slik at man behandler de andre avisene som kommersielle nyhetsbyråer. Spørsmålet om hvordan NRK skal kunne gjengi eller referere til stoff som ligger bak betalingsmur vil også kunne løses på den måten, fordi NRK da vil betale for å bruke materialet.

Alle forslagene over har det til felles at de ikke svekker, men styrker NRKs digitale bidrag til å gi publikum en forståelse av hva som skjer i samfunnet og verden hver dag. Dessuten forsøker forslagene å gjøre NRK.no mindre lik de kommersielle nettavisene. Så må det gjentas at en konkretisering av faktiske tiltak må skje i en grundig dialog mellom NRK og relevante aktører.

Forslagene vil føre til en radikal endring i NRKs digitale modus operandi. NRK skal ikke være en nettavis som hvert minutt kjemper fletta av seg for å konkurrere om klikks. Det betyr for eksempel at NRK ikke bør utvikle en applikasjon for mobil og nettbrett som kjapt og kort beskriver nyhetene akkurat nå. I stedet skal NRK være en opplysningsaktør som jobber for kontekst, dybde og bakgrunn i partnerskap med medie-Norge for øvrig. Det er mer ydmykt, og det vil bidra til å styrke mangfoldet i den norske avisfloraen.

NRK-plakat og forhåndsgodkjenning

Spørsmålet er i hvilken grad endringene skal komme som resultat av politisk regulering eller som følge av vedtak NRK gjør selv. Antakelig bør det være et samspill.

NRK-plakaten bør endres. Plakaten pålegger NRK i dag å «være til stede på og utvikle nye tjenester» på alle viktige medieplattformer, de skal gi et «attraktivt innholdstilbud» på alle plattformer, og det sies eksplisitt at NRK på internett skal ha et tilbud av «nasjonale og internasjonale nyheter» og «et eget regionalt nyhets- og innholdstilbud». Slike bestemmelser kan enten tas bort eller justeres i tråd med forslagene over. Det bør også komme inn klarere formuleringer om at nettavisen på NRK.no ikke skal være nær konkurrent til eller ligne på kommersielle nettaviser, og om NRKs ansvar for å bidra til mediemangfoldet.

Ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester må brukes aktivt. Den må imidlertid endres: Den må kunne aktiveres på bakgrunn av henvendelser fra NRKs konkurrenter, og den må styres av en aktør som er uavhengig av både NRK og departementet. I tillegg bør eksisterende tjenester, i hvert fall de som er etablert digitalt, utsettes for en vurdering. Oppgaven må være å veie positive effekter for publikum opp mot konkurransemessige effekter. Ordningen er for øvrig kommet som et resultat av krav fra EU, og mange land sliter med dårlig implementering. I Sverige har for eksempel ikke noen tjenester blitt testet ennå. I England har fire tjenester blitt behandlet, og én ble faktisk stoppet. Det gjaldt en lokal videotjeneste.

De viktigste endringene må derimot komme som resultat av offentlig samtale og selvregulering fra NRKs side. Det er i tråd med prinsippet om redaksjonell frihet, og det er i tråd med en tanke om at det viktigste ikke er å begrense NRK eller å gjøre NRK mindre, men at NRK skal bli enda viktigere for opplysning til publikum og for mediemangfoldet i Norge.

Første helgen i november er denne byen Russlands kultursentrum. Hundrevis av tilreisende forleggere, redaktører, journalister, forfattere og kunstnere fra Moskva, St. Petersburg og andre russiske og europeiske byer har kommet til Krasnojarsk for å delta på den årlige bokmessen, KRJaKK. Fra Norge deltar Thor Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam og illustratør og billedbokskaper Åshild Kanstad Johnsen.

Messen foregår i et enormt konferansesenter. Flere haller er fylt med forlagsstands, utstillinger, kafeer. Seminarprogrammet løper parallelt på fire forskjellige scener. Her debatteres den kontroversielle barnelitteraturen, her holdes kurs for medieentreprenører, her møtes bibliotekarer fra hele landet for å diskutere digitalisering, her kåres Sibirs beste videopoesi-installasjoner, kunngjøres shortlisten til NOS – en viktig samtidslitteraturpris, her presenteres bøker og her diskuterer historikere og forfattere det russiske historiesynet. Publikum har kommet tilreisende fra store deler av Sibir. Krasnojarsk er administrasjonssentrum for et område tre ganger så stort som Frankrike og strekker seg fra Nordishavet til grensen av Mongolia.

Vertskapet

Og hvem betaler så gildet? Jo, en oligark. Mikhail Prokhorov er ifølge magasinet Forbes god for rundt 10 milliarder dollar og rangert som nummer 124 av verdens rikeste. Formuen skaffet han seg på 90-tallet, og hoveddelen stammer fra den skandaløse privatiseringen av statlig industri. Gjennom et investorselskap kjøpte Prokhorov opp det gigantiske gruve- og metallindustrikonsernet Norilsk-Nikel som blant annet eier nikkelverket i Nikel rett over grensen for Kirkenes.

Foto:Strelka Institutecb

Irina Prokhorova, direktør for Prokhorov-fondet.

Om det er store forurensningsproblemer i Nikel ved norskegrensen, er det mange ganger verre i Norilsk. Områdene rundt nikkel- og palladiumverket i Norilsk er av verdens mest forurensede. Det var i Norilsk at Prokhorovs veldedighetsfond, organisert som en stiftelse, startet opp sin virksomhet for ti år siden, forteller fondets direktør Irina Prokhorova. Forløperen for bokmessen var samtidskunstfestivalen “Tajmyr-kaktusen” som gikk av stabelen i Norilsk fra 2005. Da Mikhail Prokhorov røk uklar med sin makker og måtte selge seg ut av Norilsk-Nikel, ble festivalen flyttet 2000 km rett sør til Krasnojarsk og omdøpt til KRJaKK.

Søskenparet Irina og Mikhail Prokhorov har opparbeidet seg betydelig innflytelse i russisk kulturliv gjennom sin stiftelse. Mens det er lillebror Mikhail som tjener pengene, er det storesøster Irina som er hjernen bak stiftelsens strategi og prosjekter.

Stiftelsen opplyser at den i 2013 brukte i overkant av 320 millioner rubler eller rundt 60 millioner kroner på sine aktiviteter (omregnet etter rubel-kursen ved utgangen av 2013), noe som tilsvarer nesten en halv prosent av det russiske kulturministeriets budsjett. Siden dette er frie midler som ikke er bundet opp i drift av de store, tunge kulturinstitusjonene som biblioteker eller museum, så kan man med disse midlene øve en betydelig innflytelse.

Baktanken

For de ønsker å påvirke. Prokhorov-fondet har et langt mer ambisiøst mål enn egenprofilering. De private stiftelsene og fondene i russisk kulturliv har sin egen kulturpolitiske agenda. Også Prokhorova har et langsiktig mål om å bygge et sterkere sivilsamfunn. Det er ikke tilfeldig at vi befinner oss i Krasnojarsk. Stiftelsen har hva man i Norge ville kalt en distriktspolitisk profil.

– Russland er svært sentralisert. Penger, ressurser, mennesker – alt trekkes mot hovedstaden. For et enormt land som Russland er dette katastrofalt. Regionene tappes konstant for kreative krefter, sier Prokhorova når jeg møter henne til intervju under bokmessen.

Siden brorparten av Prokhorovs investeringer befinner seg i Sibir og Krasnojarsk-området, vil det være essensielt å utvikle nettopp denne regionen.

For å holde på velutdannet arbeidskraft, er det viktig med et godt kulturtilbud. Distribusjon av bøker er en enorm utfordring i Russland. 80 prosent av alle bøker som selges i Russland, selges i St. Petersburg og Moskva. Her ute i regionene er tilgang på bøker et stort problem. Til bokmessen kommer folk med store ryggsekker og bunkrer fagbøker og skjønnlitteratur for et års forbruk – til neste bokmesse. Bøkene som er i salg her er ikke å få tak i til vanlig.

Antimilitaristisk defilering – en performance av kunstneren Dmitrij Tvetkov (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Irina Prokhorova lister opp alle enkeltprogrammene stiftelsen har for å bygge opp en kulturell infrastruktur i regionene, og Sibir er området hvor de satser tyngst. Rundt denne bokmessen finnes en rekke andre programmer som skal støtte opp under KRJaKK. Det finnes programmer for utvikling av informasjonsteknologi i skole og på biblioteker. Stiftelsen driver sågar en egen støtteordning for oversettelse av russisk litteratur til andre språk. Årlig støttes mer enn 100 utgivelser. Det satses på mobilitet og gis reisestipend til bibliotekarer, kulturarbeidere og journalister. Fondet har også opprettet en egen utdanning for kulturjournalister og kritikere.

– Lokalpressens kulturjournalister er som regel allroundere som skriver om alle kunstformer. Ofte mangler de grunnleggende kunnskaper om moderne kulturuttrykk. Slik prøver vi å legge grunnen for et bedre kunstfagligmiljø som også gjør det lettere for publikum å forstå og ta imot kulturprosjektene vi støtter.

For nettopp oppdragelse av publikum er et av stiftelsens hovedanliggender. Gjennom kunst og kultur vil Irina Prokhorova gjøre folk mottakelige for nye tanker og nye ideer til hvordan man kan løse samfunnsproblemer. Kunnskap om kunst utvider horisonten og gjør samfunnet mer fleksibelt. Og kulturtiltak kan gi arbeidsplasser og nytt liv til byer i økonomisk nedgang.

Byutvikling

Mange byer i Sibir sliter med økonomisk nedgang. Viktigste næringsgrunnlag i Krasnojarsk er aluminiumsproduksjon, men industribyen bærer ennå preg av det økonomiske kollapsen som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd for mer enn 20 år siden. Det står nedlagte fabrikker og utbrente bygninger overalt. Det som er nybygget er i stor grad planløse gigantiske drive inn-hangarer.

Krasnojarsk – millionby i Sibir (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Det er et skrikende behov for en bevisst byplanlegging. Derfor er også urbanisme tema for årets messe. Hvordan formes et samfunn? Og hvem skal byen være til for? Skal det være en by for makthaverne eller en by for innbyggerne?

– I våre byer dreier alle oppslag og skilt seg om forbud. Ikke røyk her, adgang forbudt, osv. Det er en totalitær arv. Staten privatiserer det offentlige rommet, selv om det ikke er dens. Derfor har vi invitert unge urbanister hit for å fortelle om hvordan andre byer er i endring. Vi henter erfaringer fra andre byer hit. Vi diskuterer litteratur om byer og byutvikling. Dette nye, demokratiske konseptet er veldig viktig for samfunnet vårt. En ny forståelse av mennesket i byen kan bidra til å stå å motvirke de totalitære tendensene som nå vekkes til live i samfunnet, sier Prokhorova.

Politiske ambisjoner

Det finnes mange slike private stiftelser og fond som finansierer kulturtiltak i Russland. Mange viser til George Soros og hans bidrag til å bygge sivilsamfunnet i Øst-Europa som et forbilde. De fleste russiske fondene er opprettet av rike oligarker som Vladimir Potanin, Dmitrij Zimin, og altså Prokhorov. Også Mikhail Khodorkovskij har gjenopptatt sine veldedige prosjekter gjennom Open Russia etter at han slapp ut fra fengsel i fjor, men med sin klart regimekritiske profil stiller han i en særklasse.

Og hvilken rolle spiller disse fondene i et Russland der det statlige ideologiske grepet om kulturpolitikken strammes til? Representerer en aktør som Prokhorov-fondet noe annet enn den statlige politikken?

– Statlige kulturprosjekter må jobbe tettere opp mot statlige prioriteringer i kulturpolitikken. Mange av disse prioriteringene er uinteressante for folk. Derfor gjør vi en slik bokmesse bedre enn staten. Vi trekker flere folk. Vi er ikke bundet av de samme begrensningene som statlige ansatte er. Vi kan eksperimentere, og vi kan hente inn kontroversielle bidrag. Det er klart vi har større muligheter, sier Prokhorova.

Private aktører som Prokhorov-fondet holder takhøyden for kulturlivet i Russland oppe. Ikke gjennom å være eksplisitt politiske, men ved å satse på samtidskultur og europeiske impulser, to områder som begge er under hardt press i den offisielle kulturpolitikken i dag.

Krasnojarsk på gateplan (foto: Åshild Kanstad Johnsen)

Det finnes som kjent ikke noe slikt som en “gratis lunsj”, og heller ikke Prokhorov inviterer uten baktanker. Mikhail Prokhorov har politiske ambisjoner og stilte som presidentkandidat til valget i 2012. Med nesten 8 prosent av stemmene kom han på tredjeplass, etter Vladimir Putin og kommunistpartiets kandidat Gennadij Zjuganov. Men dette gjør ham ikke kontroversiell for dagens regime, flere har til og med sett hans politiske virksomhet som skinn-opposisjon. Prokhorov-fondet har ikke profilert seg på å ta avstand fra Putins regime, men Irina Prokhorova har likevel vært en tydelig og fornuftig stemme i det offentlige ordskiftet.

Men søskenparet Prokhorov ser nok ikke konfrontasjon med de sentrale myndighetene som en hensiktsmessig metode for å nå sine mål. Fondet har dessuten lagt vekt på samarbeid med lokale myndigheter, og mener at de på den måten får størst gjennomslag. Kanskje er nettopp denne balansegangen beste strategi for å få utrettet noe og faktisk få bidratt til å bygge opp det sivile samfunn de snakker så varmt om. Og det er viktigere og vanskeligere enn noen gang.

– Det er klart at situasjonen er i ferd med å bli vanskeligere nå. Det er ubehagelige ting som skjer politisk sett. Vi ser nå revansjistiske, autoritære tendenser. Men jeg håper at det såkalte “grasrotdemokratiet” som vi forsøker å vekke, kan demme opp for de totalitære kreftene, sier Irina Prokhorova.

I ei veke har byen stått på hovudet for programleiarkjendisar og (meir eller mindre kjende) artistar. Showet går av stabelen ein laurdagskveld, med direktesending i halvanna time. Men den som trur at produsentane, NRK og Eyeworks Dinamo, betaler for festen, tar kraftig feil. Berre i 2013 har Flora kommune gått inn med 400 000 kroner, og Sogn og Fjordane fylkeskommune har betalt 600 000.

Etter ein slik fest kan ein stille spørsmål ved om det var verd investeringa. Er det dette fylkeskommunen bør bruke flesteparten av kulturkronene sine til? Truleg ikkje. Sogn og Fjordane er eit fylke som ropar på dei utflytte ungdommane, og ber dei komme heim. I eit fylke der unge manglar kulturtilbod i kvardagen, brukar fylkeskommunen 600 000 kroner på at statskanalen skal sende sirkusshow frå Idrettshallen. Noko er gale.

Den lokale MGP-generalen Per Øivind Helle og ordførar Bengt Solheim-Olsen kallar showet «reklame i beste sendetid». Same argument blir brukt for løyvinga frå fylkeskommunen sitt hald: marknadsføring for heile fylket. Ein kan nesten tru at samtlege er lurt trill rundt av NRK. Det er langt frå rett at kommune og fylkeskommune skal finansiere at ein avdanka Hank frå Turboneger, skal få teste om han er god nok for Eurovisionen.

Mange ordførarar og fylkesordføraren hadde tatt på seg finstasen og ordførarkjedet. (Foto: Truls Kleiven/nrk.no)

Haldbarheita i marknadsføringsargumentet er lite målbart, og lite sikkert. I ein artikkel i Bergens Tidende i 2012 avviser dessutan Knut Vareide ved Telemarksforsking at delfinalen er einstydande med viktig marknadsføring. Kven hugsar kvar delfinalen var i fjor, spør han. Om folk ikkje veit kvar det har vore, kan dei heller ikkje ønskje å verken reise eller flytte dit seinare, sa Vareide til avisa. Og han har rett: Kven hugsar eigentleg kvar delfinalen i MGP gjekk i fjor? Utanom Florøværingane sjølv? Det er ikkje Florø eller fylket MGP-showet handlar om, det er det som skjer på scena. Så kven vil fylkeskommunen nå gjennom den såkalla marknadsføringa? Dei einaste som merka at delfinalen tok stad i Florø, var nok innbyggjarane sjølv.

Men vi må ikkje gløyme det som ikkje visast på fjernsynet, seier Florøværingane med arrangør Helle i spissen. For MGP er visst så mykje meir enn det. Helle anslår i Firda 28.januar at 5500 menneske er direkte involvert i sirkuset. For det har ikkje berre vore MGP-sending, men ei heil MGP-veke i byen, med forskjellige arrangement over heile linja og stor dugnadsand. Ordførar Solheim-Olsen meiner at MGP har skapt engasjement i heile lokalsamfunnet, og at det har betydd mykje for samhaldet i byen. Men kva meiner innbyggjarane?

Vinnaren Margaret Berger var populær blant dei minste. (Foto: Truls Kleiven/nrk.no)

Publikum som Firda var i kontakt med, seier alle det same: det viktigaste er folkefesten, og at det skjer noko i byen deira. Eit felles haldepunkt, ei fellesskapskjensle på ein tettstad er utelukkande positivt i ein by som ikkje surfar på noko vekstbølgje. Men må det vere akkurat MGP som er dette trekkplaster og samlingspunkt? Innbyggjarane sine svar seier at akkurat kva som skjer, er mindre viktig. Det bør også den lokale arrangøren lytte til. Utsegna opnar nemleg for satsing på arrangement som fokuserer på noko anna enn reklameeffekt og publikum som står på pinne for ei TV-sending. Sats på kultur for heile fylket, og gjerne noko som har lengre haldbarheit enn 19–21 ein laurdagskveld.

I løpet av tre år har kommune og fylkeskommune betalt til saman 3,35 millionar kroner for sirkuset. Det framstår som vanskeleg å få reknestykket til å gå opp. Skal MGP tilbake til fylket, må ein sjå seg om etter andre finansieringsmulegheiter enn lommeboka til fylkeskommunen. Det er ei oppfordring til arrangørar, så vel som politikarane som skin på første rad i paljettkjole og tungt kjede.

The Settlement has its origins in a class action copyright infringement suit brought by the American Authors Guild and the American Publishers Association (APA) against Google in 2005. A class action, it should be noted, concerns not just the parties of the case but an entire class of plaintiffs — in this case: all authors and publishers of the millions of books digitized by Google. As the copyright owners alleged, by digitizing the entire book collections of some of the largest university libraries in the world, and making ‘snippets’ of digitized text available through the Google search engine, Google infringed the copyrights of millions of authors and thousands of publishers. According to Google however all this amounted to fair use.

Surprising settlement caused storm of criticism

In the course of 2008 and 2009 parties came to an agreement, the so-called Google Books Settlement (‘GBS’) . To the surprise of many, the settlement far exceeded the scope of the court case, and permitted Google not only to digitize books and display ‘snippets’, but also to commercialize millions of out-of-print works, by selling downloads, e‑books and institutional subscriptions. Thus from the Google Books class action case arose what can be easily called the largest book licensing deal in the world, binding not only Google and its direct adversaries (the authors and publishers represented by the Guild and the APA), but innumerable foreign authors and publishers as well.

A real Google book! (photo: Ruben Vermeersch. CC: by-nc-nd)

Not surprisingly, the GBS caused a storm of criticism, first and foremost by foreign publishers who complained that they had been left out of the deal and that their copyrights were severely comprised. At the Frankfurt Book Fair of 2009, German Chancellor Angela Merkel publicly warned against the consequences of the Settlement for European publishers. Over four hundred official objections were eventually submitted to Judge Chin of the New York District Court, who was called to approve the settlement. Apart from the foreign right holders’ protestations, the concerns expressed in the objections reflected a variety of other interests and fears. According to many, including Microsoft, Amazon and even the American Department of Justice, the GBS would result in a Google monopoly on the online sale of digitized out-of-print books. Scientific authors protested that the GBS would allow Google to commercialize scientific works that many authors preferred to make available for free under open-content licenses. Some objectors also pointed to the privacy risks of a company like Google controlling online access to the world’s literature.

Future scenarios for Google Books

On the other hand, the GBS did receive public support from the universities that had entered into library digitization agreements with Google, such as Stanford and Michigan, and from information specialists and scientists who were excited by the prospect that the world’s literature would soon become available online. Some authors and author’s rights societies also supported the Settlement, for it included a promise by Google to pay substantial royalties to the authors of digitized books.

In the end, more than a year after conducting a public hearing, the District Court decided against the Settlement. Quoting many of the concerns expressed by the objectors, the Court determined that the Settlement is not ‘fair, reasonable and adequate’, as American law requires, and refused to approve the GBS in its present form.

Does the decision mark the end of Google Books, the largest book digitization project ever undertaken — often described as the Bibliotheca Alexandrina of our time? Several future scenarios are possible.

One option is appeal. Google and its counterparts might take a second chance at getting the GBS approved, by appealing the judgment. However, decisions like these are rarely overturned, particularly if they are as well-reasoned as Judge Chin’s decision seems to be.

Another possibility is that Google and the right holders abandon the settlement altogether and resume the court case from which the GBS sprang. Ironically, this would pit Google once again against its former foes that became its best friends in the course of the Settlement: the Authors Guild and the APA. Who might eventually prevail in this suit is a matter of speculation. But even if Google would succeed in having its ‘fair use’ defense accepted by the court, this would never allow Google to make its digital books collection available online, except by way of ‘snippet view’.

A more likely scenario would be revision of the Settlement. A main concern for many objectors to the GBS was its ‘opt-out’ rule. Authors and right holders of out-of-print works who had not expressly opted out of the Settlement would be bound by it. As a consequence large numbers of unknown right holders, such as the heirs of long-dead authors of out-of-print works, would be automatically bound by the GBS, giving Google a monopoly in the market for digitized ‘orphan works’. By amending the Settlement into an opt-in agreement, the risks of a Google monopoly might be greatly reduced, while permitting foreign authors and publishers to become involved in, or withdraw from, the agreement.

For Google, however, the prospect of an opt-in agreement is not very attractive. Seeking express permission from millions of hard-to-find right holders will inevitably entail extraordinary transactions costs. Alternatively, Google would have to make large parts of its book database unavailable to the general public.

A fourth scenario would be legislative intervention. According to legal commentators, what was essentially wrong with the GBS is that it provided for a legal solution of the orphan works issue — the problem of dealing with myriads of unknown right holders in an efficient manner — to the benefit of only a single party: Google. Instead, this problem should be solved by way of legislation, allowing other mass digitization projects — whether by Google’s competitors or by non-profit institutions — to be realized on equal terms.

European and Nordic proposals for solving copyright dilemma

If the Google Books saga has taught us anything, it is that the law of copyright in many countries needs to be adapted in order to permit mass digitization of the world’s cultural heritage without denying authors and right holders fair remuneration. In the European Union, where digitization projects such as Europeana have struggled with copyright problems from their inception, the need for a legislative solution of the orphan works problem is now generally recognized. On May 24, 2011 the European Commission published a Proposal for a Directive (pdf) of the European Parliament and the Council ‘on certain permitted uses of orphan works’. The proposed directive would oblige the Member States of the European Union to allow cultural heritage institutions and public broadcasters to mass-digitize and make available online any ‘orphaned’ books, journals, newspapers, films and television programs in their libraries and archives. The proposal will undoubtedly lead to extensive discussions within the European Parliament and the Council, and is not expected to be adopted anytime soon.

In the mean time, cultural heritage institutions are placing their hopes on yet another solution to the orphan works problem: the extended collective license (ECL). An ECL is basically an agreement between a collective rights management society that represents large numbers of right holders on the one hand and an institutional copyright user (such as a broadcaster or a library) on the other. What makes an ECL different from ordinary collective licenses, is that it is extended by force of law to authors or right holders that are not represented by the collecting society. In this way, an ECL automatically allows the use of ‘orphan works’.

To scan or not to scan? (Photo: spyer. CC: by-nc-sa)

Readers of Vox Publica will be proud to learn that the ECL (in Norwegian: avtalelisens) is a Nordic legal invention that has been applied in Scandinavian countries for years to collective licensing of broadcast music and educational photocopying. In recent times ECLs have also facilitated various mass digitization enterprises in the Nordic countries, including the Bokhylla project that makes Norwegian literature available to the public in digital form. The Nordic solution to the copyright problems of mass digitization is attracting increasing interest from scholars and policy makers around the world. In the Netherlands, a recent study (pdf) by the Institute for Information Law advises the Dutch Government to follow the Nordic example. And even in the United States, where the failure of the Google Books Settlement has inspired a search for legislative alternatives (pdf), the Nordic model is becoming something of a hit.

Perhaps, like the Vikings of yesteryear, Nordic copyright law will one day set foot on American soil.

About this article

This article summarizes and updates a presentation held by the author at the symposium ‘The Google Books Revolution’ that was organized by the Institutt for informasjons- og medievitenskap (Department of Information Science and Media Studies) of the University of Bergen on March 21, 2011.

De fleste av oss har en tendens til å tenke på e‑boka som en digital/elektronisk kopi av papirboka. Og det er såvisst mye ved dagens e‑bok som forleder oss til å gjøre det. Den siste boka jeg leste ferdig, for noen dager siden, og som e‑bok, var «Pandora´s Seed: The Unforeseen Cost of Civilization» av Spencer Wells, forfatteren av boka og TV-serien «The Journey of Man», som også har gått på norske skjermer. Ikke lystelig lesing, men la det ligge.

Det som slo meg under lesingen var hvor teknisk dårlig tilrettelagt boka — som er av ganske ny dato (den kom ut i vår/sommer) — var for e‑bok-mediet. Lesbarheten var grei nok, men blanklinjer mellom kapitler og avsnitt var feilplassert, illustrasjoner sto ikke på riktig plass, den interne lenkingen var utilfredsstillende (manglet tilbakeknappsfunksjon) osv. I tillegg kunne minst et par av tabellene med fordel vært i interaktiv 2D, med mulighet for å studere dem fra flere sider/dimensjoner.

I bunn og grunn er de eneste teknologiske fortrinnene fremfor papirboka at man kan merke et ord, og få opp ordbokdefinisjonen, samt lenker til Wikipedia og andre oppslagsverk.

Slik sett skiller den seg ikke ut fra grosset av bøker solgt fra Amazon/Kindle. Naturligvis ikke, ettersom den er utviklet for et teknologisk ganske enkelt lesebrett med begrensede muligheter, og ettersom den er tilrettelagt digitalt for å holde kostnadene nede, slik at Amazon kan fortsette sin priskonkurranse i markedet.

Men sånn trenger det ikke være. E‑boka har enorme muligheter. En gjennomsnittlig (uten forkleinelse) roman har ikke det store potensialet for å berike teksten. Men la oss ta en av mine favorittbarnebøker, Zinken Hopps «Trollkrittet» med alle dens finurlige grafiske snurrepipperier integrert i teksten: Hvordan kunne ikke den vært utnyttet som e‑bok! Og det skulle ikke forundre meg om Zinken Hopp selv, i denne digitale mulighetsverden, ville ha visualisert den som en interaktiv, sprelsk barnebok uten at det på noe vis ville ha forrådt tekstens eller den litterære visjonens integritet.

Tidlig på åttitallet satt jeg på UiO og hjalp til med å oversette hulespillet «Dungeons & Dragons» til norsk — ikke som brettspill, men som interaktivt, tekstbasert dataspill. Noen år senere «fablet» Jan Kjærstad i en kronikk eller to i Dagbladet om mulighetene for å skrive en roman etter hulespillprinsippet. Ennå er det ikke gjort med noen litterær kredibilitet, men e‑boka har flyttet muligheten for at det kan skje minst ett skritt nærmere.

Og alt dette er bare de enkleste formene for nyskapning, uansett, på linje med de mulighetene som ligger i å presentere lyrikk på en ny måte, eller integrerte tekst/lyd-bøker med elektronisk tale (som begynner å bli av upåklagelig kvalitet), eller bøker med et musikalsk lydspor (altså et soundtrack), og så videre.

Den virkelige fremtiden for e‑boka er tydeligst i kunnskapslitteraturen, enten den er av allment slag og kalles sakprosa, eller mer faglig spesifikk art. Hvorfor i all verden skal en historie om opptakten til første verdenskrig som Barbara Tuchmans udødelige tobindsverk «The Proud Tower» og «The Guns of August» i fremtiden utstyres med flate og som regel kjedelige fotografier og rudimentære strek-kart når den kan utstyres med filmklipp, interaktive kart over troppebevegelser, interaktive 2D-grafiske tegninger av de første ubåter og tanks osv.? Eller lenkede kryssreferanser til originalkilder (avissider, brevsamlinger) eller senere forskning.

E‑bok i hengekøya (foto: Joanna Penn. CC: by)

Tenk da på hvilke muligheter som ligger i mer «moderne» utgivelser: I bøker hvor fotografier kan erstattes med interaktive 2D-illustrasjoner av kroppen, hjertet, hjernen — eller Roma anno BC52, AD31, AD2011. Dette — ikke en pdf-fil-lignende kopi av en papirbokside — er e‑bokas fremtid. Det multimediale og grensesprengende er essensen av e‑bok-evolusjonen.

Det handler om dypere kunnskap. Ikke dyp kunnskap erstattet av flashy animasjoner. Ikke lang tekst erstattet med brokker av tekst. (Jeg har alltid vært en svoren fiende av Dorling-Kindersley-bøker.) Men begge deler på samme tid, for det er det som er muligheten: Å berike den lange og kunnskapsrike og innsiktsfulle teksten med noe mer, som gir den enda større dybde. E‑boka er kanskje det første nye «mediet» som har potensial for å ikke forenkle og fordumme, men å kommunisere berikende.

Ta en virkelig beriket utgave av «Et dukkehjem»: Originaltekst + kommentartekster + håndskriftsamlingens magasiner + edisjonsfilologiske berikelser + Fjernsynsteaterets og filmenes tilskudd + hvem vet hva annet som finnes. Hvilken dybde finnes ikke muligheter for her?

Det tåpeligste vi kan gjøre nå, er å sette kunstige grenser for e‑bokas utvikling mot dens sanne natur: Den multimedialt berikede teksten. Og det gjelder enten de kunstige grensene er et momsregime som skal skille mellom «bøker» og «tjenester» (et rett og slett latterlig skille), eller at kommersielle aktører skal sitte på hver sin tue og holde på trange rettighetsdefinisjoner.

Det man da gjør, er i praksis å skille den kunnskapsfattige fra den kunnskapsrike versjonen av e‑boka, der den kunnskapsfattige skal fordelsbehandles, mens den utvidede, rikere, mer intelligente versjonen skal begrenses. Hvor blir det da av alle vyer om kunnskapsnasjonen Norge, om innovasjon, om alle ønskene om at norske skolebarn skal klatre opp mot verdenstoppen igjen? Oppfylles de av å gjøre vilkårene prohibitivt trange for fremveksten av bedre kunnskap, dypere og mer spennende kunnskap?

E‑boka er knapt nok kommet, det har jeg sagt før og det sier jeg igjen, men den har stukket en lilletå inn i døråpningen, og det ligger bare såvidt ante muligheter i den: Ikke for forflatning og vulgarisering, men for et møte mellom de lange, kompliserte tankebanene og all den berikelsen de kan få av tilleggskunnskap. E‑boka er et paradigme i den forstand at vi ikke lenger trenger å velge mellom det dype og det brede, men kan si, som Ole Brumm, at vi takker ja til begge deler.

E‑boka er en evolusjonær begivenhet på linje med den genetiske mutasjonen som førte oss fra gjeller til lunger. Vi trenger å tilrettelegge for den, ikke legge hindringer i veien.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 6, 2010.

Tv-lisensen er med drøyt 4 milliarder kroner den største enkelt-“posten” i mediestøtteregnskapet. Verdien av momsfritaket for aviser og tidsskrifter er estimert til nærmere 1,4 milliarder kroner. En drøy kvart milliard brukes på produksjonstilskuddet, det som vanligvis betegnes som den ”direkte pressestøtten”.

Figuren viser summen for de forskjellige støtteordningene og størrelsesforholdet mellom dem:

Illustrasjon: Håvard Legreid

Totalsummen bør nytes med forsiktighet. Noen støtteordninger kan være overlappende. Vi har forsøkt å få til en komplett oversikt over alle direkte og indirekte støtteordninger, men kan ha oversett noen. Totalsummen bør likevel gi en god pekepinn på hvor mye penger som er i omløp.

Hva er pressestøtte?

Et søk på ”pressestøtte” i Google gir over 113 000 treff. Samme søk i Atekst gir 2452 treff, og et søk avgrenset til bare det siste året gir ca 300 treff. Det betyr at Norges største aviser skriver en sak som på en eller annen måte omhandler pressestøtte gjennomsnittlig seks av syv ukedager. I 2008 ble det til sammenligning skrevet 174 artikler hvor ordet ”pressestøtte” inngikk. Dette viser for det første at interessen rundt pressestøtten er stor, og for det andre at den har tatt seg betraktelig opp det siste året.

Men hva er pressestøtten? Hva snakker man egentlig om?

Produksjonstilskudd

Når man hører om støtteordninger for medier, tenker man gjerne på den direkte produksjonsstøtten en del norske aviser kan nyte godt av. Forløperen til produksjonsstøtten ble innført i 1969 for å forhindre at aviser skulle bukke under i vanskelige tider. Sverige og Danmark hadde på den tiden i noen år vært gjennom omfattende nedleggelser av aviser, og ideen med pressestøtte kom opprinnelig fra Sverige. Norske myndigheter ønsket å komme avisdøden i forkjøpet, og innførte pressestøtten som et middel for å forhindre det.

I dag fordeles støtten etter et sett kriterier; de viktigste er at avisen må ha en ansvarlig redaktør, ha et innhold av dagspressekarakter, ta betaling av leserne, selge halvparten av opplaget gjennom abonnement og ikke la annonser utgjøre over 50 prosent av det totale volum i løpet av et kalenderår. I tillegg avgjør utgivelsesfrekvensen og konkurransesituasjonen avisen er i hvorvidt den skal få støtte eller ikke.

Hovedsakelig er det aviser som er karakterisert som nr. 2‑avis på sitt utgivelsessted som får støtte. Fem aviser er i tillegg også karakterisert som såkalt meningsbærende riksaviser, og disse får et ekstra tilskudd. Noen nr. 1- og aleneaviser som er i en særlig utsatt posisjon mottar også støtte. Aviser som mottar støtte kan ikke betale ut utbytte til sine eiere.

Hvem får?

I 2009 var det Dagsavisen som mottok mest produksjonstilskudd, 38,7 millioner kroner. Figuren under viser en oversikt over avisene som mottok over en million kroner hver i 2009, samt hvor mye de mottok.

Illustrasjon: Håvard Legreid

Av i alt 138 støtteberettigede aviser mottok fjorten over en million kroner hver i produksjonsstøtte. Blant disse finner vi de fem meningsbærende avisene, åtte nr. 2‑aviser og en aleneavis. Som vi kan se mottok disse avisene altså størstedelen av produksjonsstøtten, med en samlet støtte på snaut 205 millioner av en pott på i alt 264,5 millioner kroner.

Samiske aviser har sin egen post på statsbudsjettet, og i 2009 besto denne potten av 21,6 millioner kroner. I 2009 var det avisa Avvir som mottok mest støtte med et tilskudd på 12,2 millioner. Nummer to på lista var Ságat med 8,99 millioner.

Andre poster

I tillegg til produksjonstilskuddet og tilskuddet til samiske aviser finnes også tre andre poster på stasbudsjettet som hører til under pressestøtten:

• Støtteordning for minoritetsspråklige publikasjoner: Utgjorde 987000 kroner i 2009.
• Distribusjonstilskudd til aviser i Finnmark: 1,7 millioner kroner i 2009.
• Anvendt medieforskning og etterutdanning: 13,1 millioner kroner ble bevilget til dette formålet i fjor. Av disse midlene mottok Rådet for anvendt medieforskning (RAM) 2,9 millioner og Institutt for journalistikk (IJ) 8,2 millioner. I tillegg gikk noen av disse midlene til etterutdanningstiltak i regi av Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og til Landslaget for Lokalaviser sitt ”Ung og Engasjert-prosjekt”, et prosjekt som skal bidra til å gjøre unge mer aktive i samfunnsdebatten.

Regjeringen deler også hvert år ut pressestipender til journalister som for eksempel ønsker å følge statsråder på reiser rundt i verden. Hensikten med å utlyse disse stipendene er hovedsakelig å skape oppmerksomhet og debatt rundt temaet for reisen. I 2009 ble det blant annet utlyst tre stipend for å reise med Erik Solheim på en konferanse om miljøteknologi i New Delhi, og det ble lyst ut et stipend for å bli med Solheim til Guyana på et møte om bevaring av landets regnskoger. I 2009 ble det lyst ut slike pressestipender for minst 360 000 kroner.

Det er også viktig å ha i bakhodet at journalistiske publikasjoner som Vox Publica (finansiert av Universitetet i Bergen), forskning.no (eies av en rekke universiteter og høyskoler) og lignende også indirekte blir statlig finansiert. Det er vanskelig å få oversikt over omfanget av slike publikasjoner, men det er verdt å huske på at dette også kan ses som en slags indirekte statlig støtteordning.

Momsfritaket

I tillegg til produksjonsstøtten er momsfritaket en viktig del av pressestøtten. Alle aviser i Norge kan nyte godt av nullmomsbestemmelse, som betyr at de ikke behøver å kreve inn merverdiavgift på avisene de selger. Spesielt kommer dette løssalgsavisene til gode. Ifølge Dagens Næringsliv utgjorde momsfritaket hele 309 millioner kroner for VG i 2009.

Problemet med nullmomsen er at det er vanskelig å fastsette et eksakt tall på hvor mye den faktisk er verdt. Ifølge et estimat gjort av professor i medievitenskap Helge Østbye er fritaket verdt mellom 1 og 2 milliarder kroner for avisene. Finansdepartementet anslår i nasjonalbudsjettet for 2010 nullmomsen til å utgjøre 1,25 milliarder kroner i 2009. Medietilsynet har i egen beregning kommet fram til en verdi på 1,54 milliarder. I vår oversikt har vi lagt Finansdepartementets tall til grunn.

Grunnen til usikkerheten rundt verdien av nullmomsen er at hvis den forsvinner vil avisene bli dyrere, og dermed vil opplaget mest sannsynlig gå ned. Siden verdien av momsen beregnes ut fra eksisterende opplagstall, og det er vanskelig å si hvor mye opplaget vil synke hvis momsfritaket blir borte, er det derfor også vanskelig å fastslå den reelle verdien av fritaket. La oss bare slå fast at nullmomsen er en viktig, men vanskelig størrelse å forholde seg til.

Tilskudd fra Kulturrådet

Også Kulturrådet har en støtteordning som kan regnes som en del av pressestøtten. Denne støtten går hovedsakelig til det som kalles ”periodiske publikasjoner”, og omfatter både uke- og månedsaviser og tidsskrift. Aviser som Korsets Seier, Dag og Tid, Ny Tid, Morgenbladet, Utrop, Ruijan Kaiku og Le Monde Diplomatique, samt en rekke tidsskrift får støtte gjennom denne ordningen.

Støtten til disse avisene blir fordelt over kulturbudsjettet fordi de anses som viktigere organer for kultur enn som nyhetsorganer. Formålet med støtten er å sikre publikasjoner som tar opp temaer av ulik kulturell og samfunnsmessig verdi, og i 2009 ble det bevilget 22,7 millioner kroner til dette formålet. I tilegg er seriøse tidsskrift også unntatt å betale moms, og Finansdepartementet anslår dette til å være verdt 110 millioner kroner.

Tv-lisensen

Til nå har vi vært innom de støtteordningene som vanligvis går til trykte medier. Men hva hvis man også inkluderer kringkasting?

En finansieringsordning som da åpenbart må tas med i betraktningen er tv-lisensen. I 2008 utgjorde lisensinntektene 4,08 milliarder kroner. Det gjør NRK til det mediehuset som mottar mest støtte. Hvorvidt lisensen kan karakteriseres som en del av den offentlige mediestøtten, kan imidlertid diskuteres. Lisensen blir ikke bevilget over statsbudsjettet, og er dermed ingen direkte støtteordning, men det er Stortinget som hvert år fastsetter størrelsen på lisensen, og alle som har et tv-apparat er i prinsippet pliktig til å betale. Også EU regner lisensen som statsstøtte.

For 2010 er lisensen fastsatt til å være 2434,32 kroner per betaler, inkludert en merverdiavgift på 8 prosent.

Frikanalen og lokalkringkasting

Også Frikanalen og lokalkringkasting kan nyte godt av offentlig støtte. Frikanalen, som er en fjernsynskanal for frivillige organisasjoner, mottok i 2009 3,5 millioner kroner i støtte over statsbudsjettet. Kanalen har også inngått en avtale med Kulturdepartementet som innebærer en tilsvarende støtte også i 2010, to millioner i 2011, samt 1 million kroner i permanent årlig driftsstøtte.

Det bevilges også hvert år midler til lokalkringkastingsformål. Målet med støtten er å styrke lokalkringkastingen, og det er Medietilsynet som forvalter disse midlene. I 2009 delte tilsynet ut 3,7 millioner kroner til lokalradiovirksomhet og 5,9 millioner kroner til drift av lokalfjernsyn.

Annen mediestøtte

Hvis en i mediestøttebegrepet skal inkludere all støtte til medieformål, må man også se på støtte til filmformål og støtte til bokbransjen.

I 2009 ble det bevilget 603 millioner kroner til såkalt film- og medieformål. I denne potten lå blant annet 327 millioner kroner til Norsk Filmfond, og de tidligere omtalte 9,6 millionene i tilskudd til lokalkringkastingsformål. Fond for lyd og bilde delte ut 10,1 millioner kroner i støtte til produksjon og markedsføring av nye norske filmer, og i tillegg ble samisk filmproduksjon støttet med 1,5 millioner kroner i 2009.

Bokbransjen kan på sin side nyte godt av det samme momsfritaket som aviser kan. Også for bokbransjens del er det vanskelig å estimere hvor mye dette er verdt, men Finansdepartementet anslår at momsfritaket utgjør rundt 1,2 milliarder kroner. I 2009 ble det også bevilget 125 millioner kroner til litterære prosjekter. I denne støtten inngikk blant annet statens innkjøpsordning for litteratur, som i korthet går ut på at Norsk kulturråd kjøper inn nye bøker og distribuerer dem til blant annet biblioteker over hele landet, og støtte til Det Norske Samlaget som skal fremme litteratur på nynorsk. I tillegg kommer også bokbransjeavtalen, som blant annet regulerer omsetningen av bøker, for eksempel gjennom fastpris på nye bøker.

Hvis en holder NRK-lisensen og den tradisjonelle pressestøtten utenfor, ser tabellen over andre statlige mediestøtteordninger slik ut:

Illustrasjon: Håvard Legreid

Også her må det tas forbehold om at støtteordningene kan være overlappende.

Hvis både pressestøtten, tv-lisensen, momsfritaket, støtte til filmproduksjon, støtte til bokprosjekter og alle andre mindre støtteordninger skal tas med i betraktningen, sitter en altså igjen med et tall på ca 7,7 milliarder kroner i årlig statlig mediestøtte. Likevel er det verdt å sette spørsmålstegn ved hvilke støtteordninger som skal komme inn under begrepet ”mediestøtte”. Den danske mediestøttekommisjonen har valgt å snevre det inn til å gjelde kun periodiske publikasjoner, men har i denne innsnevringen også tatt med lisensfinansieringen av kringkastingen. Hvis man da altså tar bort støtte til bokbransjen og filmproduksjon, sitter en igjen med ca. 5,8 milliarder kroner.

Hvordan disse pengene best kan fordeles, skal mediestøtteutvalget forsøke å komme frem til i løpet av det kommende året. Utvalget kan også vurdere om totalstøtten bør økes. Det inngår ikke i mandatet til det norske mediestøtteutvalget å vurdere tv-lisensen, men det kan likevel være verdt å ha i bakhodet at det er rimelig å definere den som en statsstøtte. Spørsmål kommisjonen kan komme til å måtte ta hensyn til er blant annet hvorvidt NRK skal tillates å ha reklame på nettsiden, om mediestøtte bør bli plattformnøytral og om det skal innføres en lav merverdiavgift på aviser. Kommisjonen skal ha sin innstilling ferdig innen 1. januar 2011, og i løpet av året vil vi nok se mange diskusjoner som tar for seg dette temaet.

Kilder: Her fant vi mediestøttemilliardene

Her er en oversikt over kildene vi har brukt i arbeidet med artikkelen.

Produksjonstilskudd: Statsbudsjettet 2009
Anvendt medieforskning og utdanning: Statsbudsjettet 2009
Tilskudd til samiske aviser: Statsbudsjettet 2009
Tilskudd til minoritetsspråklige publikasjoner: Statsbudsjettet 2009
Distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark: Statsbudsjettet 2009

Periodiske publikasjoner: Tallet er hentet fra post 55 Norsk Kulturfond, kap. 326 Språk, litteratur og bibliotekformål, Statsbudsjettet 2009. Beløpet for periodiske publikasjoner er hentet fra Kulturdepartementets St. Prp nr 1 (2009–2010), s. 126 (pdf).

Pressestipend: Tall regnet sammen av Vox Publica ut fra søk på begrepet “pressestipend” for året 2009 på regjeringen.no.

Momsfritak aviser, tidsskrift og bøker: Tallene her er hentet fra Finansdepartementets Meld. St 1 (2009 – 2010), kapittel 4 Hovedtrekkene i skatte- og avgiftsopplegget for 2010, under tabell 4.10 Anslag på skatteutgifter knyttet til nullsats for merverdiavgiften 2009.

NRK-lisens: Resultatregnskap NRK 2008.

Frikanalen: Statsbudsjettet 2009. Midler til frikanalen er bevilget under post 79 Ymse frivillighetsformål, kap 315 under Kulturdep. Se også Frikanalens egne nettsider og Kulturdepartementets pressemelding.

Tilskudd til lokalkringkastingsformål: Statsbudsjettet 2009. Midler til dette formålet er bevilget under post 71 Filmtiltak med mer, kap 334 Film- og medieformål, under Kulturdepartementet. Medietilsynet som forvalter disse midlene, og beløpene er summert av Vox Publica basert på tilsynets opplysninger.

Fond for lyd og bilde: Statsbudsjettet 2009. Vi har summert tildelingene for 2009 ut fra oversikten på hjemmesiden til Fond for lyd og bilde. Vi har tatt med alt som har med film å gjøre, og hoppet over tekstproduksjon, lydproduksjon, sceneproduksjon etc. Markedsføring av film, utarbeiding av filmmanus og produksjon av film/video er tatt med. Tallene finner du her: Tildelinger for FLB runde 1 og runde 2.

Støtte til litteratur fra Norsk kulturfond og Samlaget: Dette er resten av det som deles ut under post 55 Norsk kulturfond, kap. 326 Språk, litteratur og bibliotekformål, Statsbudsjettet 2009. Det konkrete tallet for periodiske publikasjoner er hentet fra Kulturdepartementets St. Prp nr 1 (2009–2010), s. 126 (pdf). (Altså samlet bevilgning til Norsk kulturfond minus støtte til periodiske publikasjoner og andre tiltak.)

Film- og medieformål: Kap 334 på statsbudsjettet 2009. Vi har tatt med hele kapittelet, men trukket fra det som er gitt til lokalkringkastingsformål som er regnet med tidligere.

Tallmateriale

Her kan du se og laste ned tallmaterialet bak figurene i artikkelen:

Murdock er professor ved Loughborough University, og har vært særlig opptatt av massemedienes organisering og økonomi. De siste årene har han arbeidet mye med offentlighetsteori og “cultural citizenship”, med fokus på kulturelle rettigheter i en digital medieverden.

— Allmennkringkastingen kan alltid overleve i en mer begrenset rolle, men skal den forbli en sentral institusjon, må den gå i koalisjon med andre offentlige institusjoner, sier Murdock i et intervju med Vox Publica.

Ny strategi for allmennkringkasting

For to år siden holdt Murdock et foredrag om kringkasting i internetts tidsalder (pdf). Der gikk han inn for at “public service”-kringkastere som BBC må bli selve knutepunktet i det digitale offentlige rommet. Dette rommet beskrev Murdock med begrepet “the commons”, eller allmenningen på norsk. Konkret: de offentlige kultur- og kunnskapsinstitusjonene burde knyttes tettere sammen på nettet, med allmennkringkasteren som portal.

Dessuten så Murdock muligheten for at en med nettet endelig kunne gjøre noe med en innebygd spenning allmennkringkastingen har slitt med hele sin levetid: mangelen på reell publikumsdeltakelse.

Etter at Murdock skrev sin artikkel, har utviklingen på internett rast videre. For eksempel eksisterte ikke videotjenesten YouTube i 2004, og andre former for brukerstyrt produksjon og distribusjon av informasjon og kultur bare fortsetter å øke i omfang. I dette intervjuet oppdaterer og konkretiserer Murdock sitt innspill til ny strategi for allmennkringkasting.

Murdock uttaler seg naturlig nok med spesiell adresse til debattene som foregår om BBCs rolle og framtid. Men synspunktene burde også ha relevans for Norge. NRK-styret har startet jakten på ny kringkastingssjef, og kulturminister Trond Giske har varslet at regjeringen til våren vil legge frem en ny stortingsmelding om NRK.

Nytt forhold mellom proff og amatør

Eksplosjonen i produksjon av kunnskap og kultur blant folk flest ser Murdock som en bekreftelse på at han er på rett spor med sine ideer.

— Tekniske begrensninger har alltid gjort det vanskelig for allmennkringkasterne å inkludere folk, å være representative for et bredt spekter av meninger. Det har vært gjort diverse modige forsøk på å gjøre noe med dette med nye typer programmer. Men det har alltid vært veldig begrenset plass til slikt. Slik er det ikke lenger, sier Murdock.

Dette betyr at vi må tenke igjennom på ny hvordan vi kan skape et mest mulig produktivt forhold mellom innsatsen til profesjonelle og amatører, mener han.

— Vi kan tenke oss nye former for journalistikk, hvor det ville være substansielle bidrag fra vanlige folk, som fotografier eller øyenvitneberetninger. Hvis du ser på terrorbombene i London, kom mye av den viktige første informasjonen fra folk som faktisk var der eller tok bilder. Det profesjonelle journalister kan gjøre, er å sørge for kontekst og analyse. Slik blir journalistikk i større grad en analytisk aktivitet enn enkel rapportering, sier Murdock.

Foto:Adam Staceycb

Adam Stacey tok dette bildet med sin mobiltelefon på toget som ble rammet ved t‑banestasjonen Kings Cross 7. juli 2005.

Til tross for betydelige kommersielle sideaktiviteter, er allmennkringkasterne i utgangspunktet ikke-kommersielle selskaper med et ideelt samfunnsoppdrag. Det kan vise seg å være en fordel når en skal skape et tillitsfullt forhold til kulturproduserende brukere, påpeker Murdock. Han viser til YouTube som eksempel.

— Folk er villige til å laste opp noe de har laget uten vederlag, fordi de vet at andre ville gjøre det samme. Jeg tror allmennkringkastere kan begynne å danne nye relasjoner til slike brukergrupper. Det er allerede en interessant debatt i gang om hvorvidt YouTube har solgt sjelen fordi den nå er eid av et kommersielt selskap. Hvis en allmennkringkaster hadde alliert seg med et slikt nettsted, ville vi kanskje sett en mer positiv reaksjon, sier Murdock

Den beste portalen?

Den andre byggesteinen i Murdocks forslag til digital allmennkringkasterstrategi, er altså å koble et BBC eller NRK tett sammen med de øvrige offentlig finansierte kultur- og kunnskapsinstitusjonene. Og dette offentlige rommet er ikke lenger nasjonalt avgrenset.

— Alle de store offentlige institusjonene er i gang med digitalisering av sitt materiale og sin ekspertise – filmarkivene, bibliotekene, museene. Vi begynner å se konturene av et fantastisk rikt materiale av alle slag, som er tilgjengelig digitalt. Men ennå er det ikke knyttet sammen. Besøkende på for eksempel British Museums nettsted, vil ikke nødvendigvis vite veien videre. La oss si de er veldig interessert i kunst fra stillehavsområdet. Det er mange samlinger rundt i verden som er tilgjengelig, men det er vanskelig å vite hvordan en skal finne dem. Vi trenger altså å finne en måte å knytte de offentlige institusjonene sammen på, inkludert universitetene, sier Murdock.

Nå har vi sjansen til å gjøre dette komplekse offentlig rommet lettere tilgjengelig for folk på en brukervennlig måte, mener Murdock.

— Det er derfor jeg foreslår allmennkringkastingen som inngangsporten. Fordi den allerede er en viktig del av folks liv, de er vant til den, sier han.

I Storbritannia har motstandere av BBCs sterke stilling foreslått at alle kanalens tjenester bør bli abonnementsbasert, og at bare programtyper med begrenset publikumsappell skal få offentlig finansiering. Allmennkringkasterne kan forsvare seg bedre mot slike argumenter hvis de kan øke sin bruksverdi for publikum, mener Murdock.

— Folk er generelt positive til allmennkringkasting. Men hvis de ser at det eneste de får igjen er det som kommer på TV-skjermen eller blir sendt på radiokanalene, tror jeg allmennkringkastingen alltid vil være sårbar for politisk kritikk. Hvis verdien blir økt gjennom at kringkasterne blir folks favorittportal, tror jeg du ville se en stor økning i støtten til hele prosjektet, sier Murdock.

Bakkenettet gir BBC/NRK sterke kort

Medieforskeren tror allmennkringkasterne har en unik sjanse til å fornye seg og øke legitimiteten i de nærmeste årene. Byggingen av det digitale bakkenettet for fjernsyn har pågått i Storbritannia en stund, og begynte i Norge i høst. Hos oss skal overgangen fra analoge til digitale sendinger etter planen være fullført innen utløpet av 2009. Politikerne trenger allmennkringkastingen for å gjøre bakkenettet til en suksess, mener Murdock, og viser til tjenesten Freeview med nye, gratis tilgjengelige BBC-kanaler, som er blitt svært populær blant britene.

Men dersom Murdock har rett, har ikke allmennkringkasterne så god tid på seg.

— Når overgangen er fullført, forandrer de politiske forutsetningene seg igjen. Når bakkesendt TV er blitt digitalt, vil ikke den britiske regjeringen trenge BBC på samme måte som nå. Da tror jeg vi får en mye mer polarisert debatt om grunnlaget og hensikten med allmennkringkasting. De som vil privatisere vil stå mye sterkere. Tidsrommet som står til rådighet er svært begrenset, og det er derfor jeg hele tiden poengterer at dette er en spesiell mulighet som ikke vil være der i all evighet, sier Murdock.

Se også kommentar fra Hallvard Moe.