Våren 2017 ble tilgangen til Wikipedia stengt i Tyrkia. Det er den fremdeles. Wikimedia Sverige ble i juli 2017 idømt en høy bot fordi de hadde lastet opp bilder av offentlig kunst til nettsiden offentligkonst.se. Vi opplever også at det er en kamp om fakta i samfunnet.

Dette viser at presset mot Wikipedia og de andre wiki-prosjektene øker. Opphavsretten i Norge er ikke blant de strengeste, men er heller ikke like fri som f.eks. Storbritannia, Tyskland, Canada og Australia, se denne artikkelen om panoramafrihet. Det er derfor interessant hva norske politikere tenker rundt kunnskapsformidling og ‑deling på Wikipedia og bruken av åpne lisenser.

Stortingsvalget nærmer seg, og vi har derfor stilt de norske politiske partiene tre spørsmål:

1. Hvor fornøyd er dere med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?
2. Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?
3. Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig?

Vi sendte spørsmålene til  Arbeiderpartiet (A), Fremskrittspartiet (Frp), Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF), Miljøpartiet De Grønne (MDG), Rødt ®, Senterpartiet (Sp), Sosialistisk Venstreparti (SV), Venstre (V).

Alle partiene som ble spurt har sendt inn svar og under kan du lese hva de svarte.

Hvor fornøyd er partiene med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Ett av partiene, SV, er veldig fornøyd, seks av partiene er ganske fornøyd, mens Senterpartiet og FrP er lite fornøyde med artiklene om eget parti og egne politikere. Ingen av partiene skriver at de ikke er fornøyde.

FrP skriver at «Wikipedia lar udokumenterte påstander fra politiske motstandere ligge i artikkelen om FrP, samt stort fokus på negative episoder som er av mindre i den store sammenheng». MDG mener at «Partisiden bærer nok litt preg av å være skrevet av sympatisører, og har litt lite ny informasjon. Nyere politikere er generelt dårligere dekket». Rødt skriver at «Vi opplever at det tidvis er litt strenge kriterier for politikerbiografier, og at terskelen for å slette er litt vel lav». KrF skriver at «Sidene til partiet KrF og til de mest sentrale politikerne våre er ganske OK. Samtidig er det mange av KrFs øvrige politikere og listetopper som burde hatt sider eller mer utfyllende informasjon. Så med andre ord, de som har egne sider har stort sett relativt greie sider, men det er fortsatt for få av politikerne våre som har egne Wikipedia-sider».

Har dere selv bidratt med egne bilder eller tekst på artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Seks av partiene har bidratt på egne sider, enten med tekst eller bilder. Fem partier har bidratt med egne bilder, mens to er usikre. Fem av partiene har bidratt med tekst, mens Arbeiderpartiet oppgir at «Direkte faktafeil av typen fødselsår, har vært rettet».

N = Nei,
V = Vet ikke.
(1) «Men bare i begrenset grad. Vi har en del bilder tilgjengelig under en kompatibel Creative Commons-lisens på Flickr som det bare er å forsyne seg av»
(2) Bare faktafeil rettet

Venstre skriver at «Wikipedia er en viktig kilde til informasjon, og et sted hvor mange velgere søker for å lære om partiene. Det er derfor viktig at man finner oppdatert informasjon der, samt en hel del om partiets politikk og historie».

MDG skriver at «Vi er varsomme med å aktivt redigere artikler om oss selv, men partisiden vår har flere bidragsytere som er partimedlemmer og har vært en del av ledelsen i partiet».

Senterpartiet skriver at «Vi ønsker å ta tak i vår egen Wikipedia-side og vil fortløpende vurdere hvordan vi best gjør det i løpet av sommeren».

KrF skriver at «KrF har i de siste årene bidratt litt med å oppdatere sidene om våre politikere og finne referanser for informasjonen der, men dette er noe vi kunne jobbe enda mer med i årene fremover».

Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?

I Norge er Wikipedia det desidert mest leste leksikonet, men engelsk Wikipedia er like mye lest som Wikipedia på norske språk, i motsetning til i land som Sverige og Tyskland, hvor den nasjonale Wikipedia er mest populær. Partiene ble spurt om språkene og målformene bokmål, nynorsk og nordsamisk, som samsvarer med Wikipedia-variantene Wikimedia Norge arbeider for å støtte opp i sin strategi.

3 = Veldig viktig
2 = Ganske viktig
1 = Litt Viktig
0 = ikke viktig

Venstre skriver at «De to språkene og to målformene er en viktig del av norsk kultur. Nordsamisk er det mest brukte samiske språket, og som ett av Norges to offisielle språk må det en forsterket innsats til for å ivareta og styrke samisk språk og kultur. Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie, og må derfor være tilgjengelig på begge språk og målformer».

Senterpartiet skriver at de «… mener at alle skal ha informasjon tilgjengelig på sin målform, og at vi i Norge spesielt må være flinkere til å ivareta nynorsk».

SV siterer fra sitt arbeidsprogram at SV vil «Sikre de offisielle minoritetsspråkene samisk, kvensk og tegnspråk. Støtten til produksjon og oversettelse av litteratur på samiske språk og kvensk skal økes».

Rødt skriver at «En av Wikipedias store styrker er at prosjektet er tilrettelagt for at alle kan få tilgang på informasjon på sitt eget språk. Dette er et viktig demokratisk prinsipp vi støtter fullt ut».

Foto: Stortinget cbnd

Hva mener de politiske partiene om åpne lisenser for statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser? Her fra spørretime i Stortinget 31. mai 2017.

Høyre skriver at «Vi er nå i ferd med å oppdatere informasjonen vår på nynorsk. Høyres sametingsprogram blir oversatt til nordsamisk».

Arbeiderpartiet skriver at de vil «føre en aktiv språkpolitikk som gjør at norsk eller samisk forblir det foretrukne språket i alle deler av norsk samfunnsliv. Nynorsken skal sikres gode utviklingsmuligheter».

MDG skriver at «Det språklige mangfoldet i Norge er en viktig kulturell verdi og ressurs som må ivaretas og dyrkes. De Grønne vil la språkmangfoldet synes og høres i hverdagen og utnytte mulighetene det gir, det betyr også at vi må sørge for at kunnskap er tilgjengelig på de språkene vi har».

KrF skriver at «Det er naturligvis viktig at kunnskap og informasjon er tilgjengelige på de norske språkene. Det er viktig både i forbindelse med opplæring, undervisning, den generelle allmenndannelsen og for den offentlige debatten. Så er det samtidig naturlig at land med til dels betraktelig flere innbyggere enn Norge har flere artikler på sitt eget språk enn det som finnes på norsk. Det er også nyttig å kunne ta til seg informasjon som finnes i engelskspråklige artikler, og derfor er god engelskundervisning i skolen viktig. Men at så mye informasjon som mulig også er tilgjengelig på norsk er naturligvis et gode.»

FrP skriver at «Samer forstår norsk og kan tilegne seg kunnskap på norsk, men med informasjon på samisk så vil det bli lettere for samene å ivareta sitt samiske språk».

Skal statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser legges ut under fri lisens?

Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig? Seks av partiene er helt enig i utsagnet mens FrP er ganske enige. Senterpartiet og KrF har ingen politikk på dette området.

3 = Helt enig
2 = Ganske enig
1 = Litt enig
0 = Ikke enig
? = Partiet har ingen politikk om dette

Venstre skriver at «Digitaliseringen gir nye muligheter for strukturering og deling av omfattende mengder informasjon. Venstre mener at det offentlige har et særlig ansvar for å legge til rette for både tilrettelegging og deling av denne informasjonen. Kunnskap er makt, og digitaliseringen gjør at mer kunnskap kan spres til fler. All offentlig informasjon og egnede data som er produsert av offentlige institusjoner bør derfor gjøres tilgjengelige under fribrukslisens. Det samme gjelder f.eks. forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler.»

MDG skriver at «Kunnskap og kultur finansiert av skattebetalerne bør som utgangspunkt også være tilgjengelige for skattebetalerne til fri bruk. Fri tilgang på kunnskap og data kan bidra til å holde politikere ansvarlige og gir grobunn for å utvikle nye tjenester og ny kunnskap raskere. Det kan bidra til å skape nye arbeidsplasser og viktig kunnskap for å skape et bedre samfunn. Arbeiderpartiet skriver det slik: «Kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig til bruk for fellesskapet».

Høyre skriver at «Vi er enige, men Høyre mener også at folk skal kunne leve av det de skaper og at det derfor er viktig å ivareta opphavsrett- og eiendomsretten til digitalt skapt kunst og kultur».

FrP skriver at «Vårt utgangspunkt er at åndsverk finansiert av det offentlige, bør være underlagt fri lisens. Dette er likevel noe vi mener best løses gjennom avtale mellom partene, snarere enn gjennom preseptorisk lovgivning.»

KrF skriver at «Dette har vi ikke diskutert grundig nok i partiet til å svare på per nå. Men det er en interessant debatt, og vi vil gjerne lytte til gode argumenter fra relevante aktører i dette».

Hvilke områder mener deres parti er egnet for å dele informasjon og arkivmateriale under en fri lisens?

Arbeiderpartiet: «Allmennyttig materiale som bidrar til økt kunnskap og innsikt i samfunnsutvikling, forskning og politiske beslutninger.»

Høyre: «Vi anbefaler åpne standardlisenser for så mange bruksområder som mulig.»

Fremskrittspartiet: «Arkivene til NRK.»

Venstre: «Forskningsdata og forskningsresultater er blant de tydeligste kandidatene, og slik informasjon bør gjøres fritt tilgjengelig umiddelbart etter publisering. Arbeidet med å digitalisere materiale i offentlige og private arkiver må også intensiveres. Øvrige data fra både statlige og kommunale offentlige myndigheter vil også kunne danne grunnlag for nye tjenester, og hvilke data som er mest egnet vil gjerne vise seg etter at de er frigitt.»

Sosialistisk Venstreparti: «Bilder og fotografi, musikk og annet som frivillig deles under frie lisenser av opphavsmann, Nasjonalbiblioteket og andre bibliotektjenester, offentlige dokumenter, statistikk og forskning.»

Miljøpartiet De Grønne: «Vi vil dele all offentlig informasjon så fritt som mulig. Det finnes stadig flere områder hvor frie lisenser er en god løsning for informasjonsdeling, men i programmet har vi spesielt lagt vekt på programvare, digitale museumssamlinger, forskning og skolebøker. Vi har programfestet at vi vil få utviklet et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut, og at NRKs arkiv skal være tilgjengelig for alle. Vi vil også redusere lengden på vernetiden.»

Rødt: «Rødt er tilhengere av at mest mulig informasjon og arkivmateriale er offentlig tilgjengelig. Vi mener for eksempel at offentlig finansiert forskning bør være tilgjengelig for alle, og ikke være avhengig abonnementer på tidsskrifter eller kjøp av artikler. Også offentlig finansiert kultur bør mangfoldiggjøres på en måte som ivaretar opphavspersonenes rettigheter. Vi mener videre at historiske arkiver i størst mulig grad blir tilgjengelig for allmennheten, også utenfor akademia.»

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti oppgir at de ikke har vedtatt noen politikk på området.

Konklusjon

De fleste partiene er fornøyd med artiklene om eget parti og politikere i Wikipedia. Flere angir at de mener artiklene er viktige og at de ønsker at artiklene skal få bedre kvalitet og at flere politikere bør få egne artikler. De fleste partiene har angitt at de selv har bidratt på egne artikler, men samtidig angir flere at de er varsomme med å aktivt redigere egne artikler, eller at de kun retter opp faktafeil.  Flere partier utgir egne bilder f.eks. på Flickr med frie lisenser og oppfordrer Wikipedia til å benytte disse. Rødt klager over at deres politikere blir slettet fra Wikipedia, mens FrP klager over at artikkelen om dem har stort fokus på mindre viktige negative hendelser.

Alle partiene mener at det er viktig å tilby kunnskap på begge norske målfører. De fleste er også enige i at nordsamisk er viktig. Venstre skriver at Wikipedia er et viktig oppslagsverk som må være tilgjengelig på alle språk og målformer.

Seks av partiene er helt enige i at statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under en fri lisens der det er mulig. Arbeiderpartiet skriver at kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig for fellesskapet. Samtidig bemerker flere parti at opphavsrett- og eiendomsrett til digital skapt kunst og kultur, må ivaretas.

Flere partier nevner at data og resultat fra offentlig finansiert forskning bør legges under en fri lisens og at NRKs arkiv skal frigis.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å redusere lengen på vernetid. Opphavsretten i dag varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av vedkommendes dødsår.

Taushetsbelagt informasjon, personsensitive saker og områder som berører rikets sikkerhet er de fleste partiene enige om at ikke er egnet for å deles. Ellers nevnes selvfinansierende og opphavsrettslig materiale som problematiske.

Wikimedia Norge er svært fornøyd med at alle partiene svarte på våre spørsmål. Vi registrerer også at flere partier mener at Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie og at en av Wikipedias store styrker er at alle kan få tilgang til kunnskap på sitt eget språk. Wikimedia Norge er også svært fornøyd med at flere parti ønsker å frigi offentlig finansierte arkiv og kunnskapsdatabaser. Vi ønsker også å framheve de parti som ønsker å gjøre noen lettelser i opphavsretten, f.eks. å redusere vernetiden. Likevel viser undersøkelsen at det er behov for å informere politikerne om behovet for fri kunnskap, hvilke fordeler fri kunnskap har, og hvordan lovgivningen kan tilpasses fri kunnskap.

Både ved Institutt for informatikk og Institutt for molekylærbiologi ble prosjektet godt mottatt og arbeidet ble godkjent som populærvitenskapelig bidrag. UiBs nettavis På Høyden omtalte prosjektet og vi ble kontaktet av både radio, avis og TV, som viste stor interesse for den utradisjonelle formidlingsmetoden.

Interessen vedvarer. I høst arrangerer Institutt for biologi en workshop der formidling står på dagsordenen. Jeg skal bidra med en forelesning og en halv dags workshop hvor målet er at deltagerne skal lage wikitekster.

I forskningsmiljøer rundt om i verden øker stadig både interessen for den ressursen Wikipedia er, men også interessen for hvordan Wikipedia kan benyttes i både egen forskning og undervisning.

Wikipedia — en populær ressurs

Wikipedia skaper stadig debatt: Burde Store Norske Leksikons nettutgave integreres i Wikipedia? Kan du stole på informasjonen i Wikipedia, og hvem bidrar til nettleksikonet? Hva kan Wikipedia faktisk brukes til, og hvor god er kvaliteten?

Wikipedia er, uavhengig av kvalitet, en etablert del av Internett og er svært mye brukt. Wikipedia-sider er overrepresentert blant de høyest rangerte sidene på Google-søk. I 2009 foretok Roderic Page, forsker ved Universitetet i Glasgow, et eksperiment hvor han googlet over 5000 artsnavn på pattedyr. Wikipedia har klart flest sider om de ulike artene og har flest høyt rangerte treff (se figur).

Kilde: Roderic Page

En publisert studie som utførte et lignende eksperiment med medisinske termer viser tilsvarende resultater.

Mitt ønske-Wikipedia

Hva brukes så Wikipedia til? Av forskere (og de fleste andre) jeg har spurt, bruker alle Wikipedia, men ikke til å finne informasjon om eget fagfelt. De søker informasjon om ting de ikke kan noe om, eller ting de kan lite om. For min egen del blir Wikipedia flittig brukt for å få oversikt over nye tema. Det er altså ikke detaljert informasjon som er primærmålet, men oversikt. Jeg skulle gjerne sett Wikipedia-artikler, både på norsk og engelsk, som gir en fyldig, men kort utredning om temaer, med gode, oppdaterte referanser til litteratur (både i form av lærebøker, reviewartikler — sammendrag av status på et forskningsfelt — og forskningsartikler). Enn så lenge er Wikipedia dårlig egnet til dette (med delvis unntak av særlig gode artikler — se lister over “utmerkede” og “anbefalte” artikler).

Mitt ønske er at Wikipedia skal være et startsted for å finne grunnleggende informasjon om fagfelt, metoder og uttrykk. Kall det gjerne kortversjonen av et bokkapittel. Jeg ønsker at Wikipedia skal være broen mellom lærebøker og reviewartikler. Reviewartikler er utmerket for detaljert, oppdatert informasjon dersom du vet litt om et fagfelt fra før. Dermed fungerer de ikke like bra for studenter eller forskere som skal sette seg inn i helt nye fagfelt. Nettopp her kan Wikipedia være av stor nytte for både forskere og studenter ved å tilby gode forklaringer av konsept og i tillegg en utredning av tilstanden innen et forskningsfelt.

Om Wikipedia skal kunne brukes på denne måten, må kvaliteten på både tekst og referanser i artiklene være høy. Forskere og studenter sitter på store ressurser og kan her spille en nøkkelrolle.

Veien til mitt ønske-Wikipedia er lang, men det er på ingen måte umulig å komme seg dit. Hvorfor skal vi så gjøre dette? Nesten alle midlene vi forskere får kommer til syvende og sist fra skattebetalerne. Ved å bidra til å gjøre Wikipedia bedre, deler vi vår kunnskap med folket og sørger for at kunnskapen vil være tilgjengelig i all overskuelig fremtid.

En viktig del av forskerjobben er å fortelle andre om egen forskning, samt å undervise. Å skrive Wikipedia-artikler er en ypperlig måte å trene seg i vitenskapsformidling! En ekstra gulrot er at god informasjon om forskningen din finnes tilgjengelig dersom en journalist eller andre spør om hva du holder på med. Å endre eller skrive en ny tekst er tidkrevende og utfordrende og desto mer givende når den er ferdig. Wikipedia-artikler er gjerne ikke anerkjent som reelle bidrag som skal inn på CV-en din, men kanskje de burde bli det?

Wikipedia som formidling i doktorgrad

Vi var seks PhD-studenter i bioinformatikk og biologi som høsten 2009 gikk sammen om å bidra til Wikipedia. Vi endte opp med å lage eller forbedre artikler på bokmåls-Wikipedia, ettersom det er større behov for kvalitetsheving på artiklene fra vårt fagfelt der enn i den engelskspråklige utgaven. I utgangspunktet hadde vi tenkt å bruke tiden på å gi gode innføringer til våre spesifikke fagfelt, men endte opp med å skrive artikler om biologien bak, siden disse var mangelfulle eller ikke-eksisterende.

Vi satt sammen og skrev slik at vi kunne kommentere hverandres artikler løpende. Tre dager ble satt av til mesteparten av artikkelskrivingen. I forkant brukte vi omtrent en dag på forberedelse for å finne ut hvilke artikler som burde skrives og hvilken stil Wikipedia-artikler skrives i. Mesteparten av teksten ble ferdigskrevet i løpet av de tre dagene vi var samlet, og den siste dagen gikk med til å gjøre siste finpuss og legge til referanser. Selve leveransen bestod av PDF-er av Wikipedia-sidene før og etter endringene.

Dette ble så vurdert av en komité som godkjente arbeidet som populærvitenskapelig bidrag verdt 2 studiepoeng.

I ettertid oppdaget vi at komitéen hadde noen kommentarer som vi gjerne burde tatt med før vi fikk godkjent arbeidet. Dersom andre ønsker å gjøre lignende vil det være en god idé å legge inn litt tid til endringer som komitéen foreslår.

Alle PhD-studentene var enige om at dette var et nyttig, lærerikt og spennende eksperiment, og flere studenter var interessert i å delta. Teknisk sett er det ikke vanskelig å skrive Wiki-sider, Wikipedia har gode sider som beskriver både stil og formatering.

Et viktig første steg er å lage deg en konto slik at endringene dine blir registrert til din bruker, noe som øker troverdigheten din og gjør det enklere å holde oversikt over det du selv har gjort. Alle fikk også mye ut av å sitte sammen og jobbe, både fordi det var lettere å sette av tid, men også fordi vi kunne få øyeblikkelig tilbakemelding på tekstene.

Wikipedia i undervisning

I tillegg til formidling for PhD-studenter er det andre måter å bidra til Wikipedia på. I mange fag skal studentene skrive tekster for å vise at de har forstått konseptene. Hvorfor ikke la studentene skrive dette som Wikipedia-artikler? Om studentene er på bachelor-nivå, bør foreleseren gjøre forarbeid som å finne ut hvilke artikler som kan være aktuelle å endre på. De beste artiklene kan så legges inn på Wikipedia om kvaliteten er god nok. Samlet sett utgjør ikke dette noe særlig mer arbeid enn det som inngår i å lage oppgaver i et kurs. Min oppfatning er at studentene vil synes dette er mer meningsfylt enn å skrive en tekst som bare foreleseren eller gruppelederen leser. De vil også lære om hvordan god tekst skrives, samtidig som de lærer om selve faget. En slik prosess hjelper også Wikipedia til å bli bedre, siden ledende forskere på fagfeltet i praksis vil kvalitetskontrollere innholdet i artiklene.

En annen mulighet er å forbedre strukturen i eksisterende artikler. Organiseringen av sider innen et fagfelt er ikke alltid like god. Dette krever ikke nødvendigvis mye tekst-endringer, men er fortsatt både tidkrevende og utfordrende.

Oppdatering og verifisering av referanser er stadig aktuelt og viktig, særlig dersom Wikipedia virkelig skal være et godt sted å begynne når man leter etter informasjon. Studenter kan få i oppgave å sjekke sannhetsverdien og kvaliteten til de referansene som finnes, samt finne referanser som støtter teksten. Dette er arbeid som må gjentas med jevne mellomrom, særlig dersom forskningsfeltet er i stadig utvikling. Studenter vil dermed lære seg å lete etter artikler og ikke minst å lese dem med kritisk blikk.

Kvaliteten på Wikipedias artikler er kanskje ikke fryktelig god samlet sett, men gjennom litt arbeid fra forskere og studenter kan den bli uendelig mye bedre. Det er her artikkelens overskrift kommer inn. For det første: ved å bidra til Wikipedia, enten på norsk eller engelsk, blir du selv flinkere til å formidle, og du lærer mye om ditt eget fagfelt. For det andre formidles fagfelt, informasjon og ikke minst god kildekritikk til folket, og vi kan gi tilbake til dem som betaler for både studieopphold og arbeid for forskere. Denne informasjonen er gratis og tilgjengelig for alle til enhver tid. For det tredje kan Wikipedia bidra til undervisning ved å gi nye og utfordrende oppgaver til studentene og gjøre disse til bedre formidlere og siden forskere.

Våre Wikipedia-bidrag

Her er et utvalg av artiklene vi bidro til som del av vårt formidlingsprosjekt. Noen av artiklene skrev vi fra grunnen av, andre redigerte og utvidet vi:

http://no.wikipedia.org/wiki/Protein
http://no.wikipedia.org/wiki/Bioinformatikk
http://no.wikipedia.org/wiki/Alfaheliks
http://no.wikipedia.org/wiki/%CE%92etaflak
http://no.wikipedia.org/wiki/Gen
http://no.wikipedia.org/wiki/Ekson
http://no.wikipedia.org/wiki/Intron
http://no.wikipedia.org/wiki/Hemoglobin
http://no.wikipedia.org/wiki/Proteinstrukturprediksjon
http://no.wikipedia.org/wiki/Spleising
http://no.wikipedia.org/wiki/Gennettverk
http://no.wikipedia.org/wiki/Morfogen
http://no.wikipedia.org/wiki/Evolusjon%C3%A6r_utviklingsbiologi
http://no.wikipedia.org/wiki/Statistisk_signifikans
http://no.wikipedia.org/wiki/DNA_mikromatrise
http://no.wikipedia.org/wiki/Genuttrykksprofilering
http://no.wikipedia.org/wiki/Sekvenssammenstilling
http://no.wikipedia.org/wiki/Blast
http://no.wikipedia.org/wiki/DNA-sekvensering

I vår sammenheng legger vi spesielt merke til at samtalen må være ”oplyst”. I Ytringsfrihetskommisjonens premisser henvises det blant annet til det offentliges finansiering av skoler og universiteter, og det presiseres at det påligger staten ”en plikt til å utarbeide og skape informasjon og kunnskap på områder der slikt mangler” (s. 250). Det sies også at når det gjelder det institusjonelle grunnlag for en ”aaben og oplyst Samtale” kan dette alene ikke overlates til markedet ”noe som lenge har vært erkjent av den norske stat”. Sikker kunnskap over et bredt felt, og som er lett tilgjengelig for alle, må altså i siste instans være et statlig ansvar i et moderne samfunn. Det var dette Stortinget satte inn i Grunnloven i 2004. Vi kan si at her er kunnskapspolitikkens grunnlov.

Et nasjonalt konversasjonsleksikon eller en encyklopedi som presenterer pålitelig faktakunnskap fra de forskjelligste felt, har etterhvert blitt sett på som en nødvendighet i de utviklede nasjoner. Norge fikk sitt første virkelige leksikon av denne type i kjølvannet av 1905. Et nasjonalt leksikon var en del av nasjonsbyggingen. Det tar vare på vår felles hukommelse. Gjennom mer enn hundre år er det ved utviklingen av Store Norske opparbeidet en omfattende kunnskapsbase som gir et uvurderlig grunnlag for en videre utvikling. Et nasjonalt leksikon er også uvurderlig i utviklingen av et rikt og — ikke minst — presist nasjonalt språk. Dette er til den største nytte for så vel fagfolk som legfolk. Her får man en mer eller mindre autoritativ bestemmelse av innholdet i språkets forskjellige begreper.

Noe av det karakteristiske ved de tradisjonelle, nasjonale konversasjonsleksika er den avgjørende rolle det legges på redaktørrollen, det vil si på at man har en systematisk utvelgelse av artikler basert på et overordnet helhetsperspektiv. Redaktørrollen innbærer også at man velger ut fagfolk til å gå god for og oppdatere artiklene innen de respektive fagene. Kollegier med fagansvarlige er et karakteristisk og meget viktig trekk ved nasjonalleksikaene. Artiklene i et levedyktig leksikon er i stadig utvikling og vil ofte være en mosaikk av bidrag fra samtidige og tidligere forfattere. Fagansvarlig-instituttet sikrer at denne mosaikken til enhver tid garanteres av betrodde fagfolk. I den grad en enkelt forfatters preg er intakt i mosaikken, dokumenteres også det gjennom en synlig signatur. Slik ser man på alle plan hvem som står bak. Anonymitet kan lett lede ut i lettvintheter, slurv og det som verre er. Store Norske har vært ansett for å gi nettopp slike garantier for at det viktigste er med, og for kompetanse og for ansvarlighet.

Nå har utviklingen av de digitale medier skapt en revolusjon når det gjelder formidling av informasjon. Umåtelige mengder av informasjon flommer på nettet. Dette har skapt en helt ny situasjon for Store Norske. Det ville imidlertid være helt galt å si at denne nye frie flyten av kunnskap og informasjon overflødiggjør det redigerende ledd. Situasjonen er snarere den motsatte. Nettopp ved denne frie flyten av informasjon er det blitt om mulig enda viktigere at det noen steder legges vekt på det redaksjonelle — for den rimelige garanti for en fornuftig utvelgelse, for faglig kompetanse og for ansvarlighet gjennom identifikasjon av kunnskapsformidleren. Den kritikk som har vært reist mot Store Norske i den nye åpne situasjon, går da også ut på at det ikke godt nok har representert det som skal være dets tradisjonelle oppgave og styrke.

Det neste grunnleggende prinsipp er at ingen bør ha monopol på redigering. Prinsippet er fullt anerkjent i medieverdenen, men har nok ikke vært etterlevet i den leksikalske verden. Selv om man naturligvis har hatt en rekke mer temarettede oppslagsverk, har Store Norske hatt en posisjon som kan minne om et monopol. Denne situasjon er nå endret. Skal Store Norske videreutvikles som et nettleksikon, må kritikken og de nye utfordringer tas på alvor. Dette er utgangspunktet for oss som mener at Store Norske som et redigert leksikon og med grunnlag i den store kunnskapsbase det representerer, ikke bare må fortsettes, men må gis en ny start.

Den største konkurranse er, som vi vet, kommet fra nettleksikonet Wikipedia, så vel det gigantiske, engelskspråklige Wikipedia som fra dets norskspråklige avlegger. La det med en gang være sagt at Wikipedia er et fascinerende prosjekt som har ekspandert raskt og blir brukt i stort omfang. Wikipedia har, for å sitere Store Norske på deres nettside-presentasjon av seg selv, gitt sterke bidrag til fornyelsen av leksikonformen. Wikipedia er brukerbasert. Hvem som helst kan bidra, dog slik at de må følge visse prinsipper som nøytralitet og verifiserbarhet. Artiklene, som er usignerte, skrives, korrigeres, erstattes og oppdateres av brukerne. Der er stor aktivitet og ustanselige endringer og oppdateringer i mange artikler, ikke minst når det gjelder artikler om omstridte temaer. Lenkingen er godt utviklet, hvilket bidrar til å gjøre leksikonet lett å bruke. Utviklingen har karakter av et dugnadsarbeid med mange entusiastiske bidragsytere. Kvaliteten er gjennomgående god, men mangelen på synlig avsender som kan stå som garantist for kvaliteten gjør Wikipedia sårbar for manipulering.

Nå er det ikke slik at det ikke utføres redaksjonelt arbeid for å bedre utvalg og kvalitet. Tvertimot gjøres det et stort arbeid for å kvalitetssikre. Eller for å sitere en sympatiserende bidragsyter på Wikipedias eget diskusjonsforum: Wikipedia: Tinget (som er fascinerende å lese og som gir mye informasjon): Det utføres mye redaksjonelt arbeid av rydding for å fjerne ”pubertal klotring og utagerende og agiterende ytringer”. Dette sier vel noe om så vel problemene som om strevet med å løse dem. Ikke desto mindre er det klart at det er mange fordeler ved å basere seg på brukerbidrag på den måten Wikipedia har gjort. Gode artikler, oppdateringer og ideer strømmer på så vel som dårlige. Noe av det mest positive er at Wikipedia blir mer aktuelt og med et bredere nedslagsfelt enn Store Norske. Oppdateringene skjer også meget raskere.

Disse fordeler ved et brukerbasert leksikon har ikke gått ubemerket forbi. I mars ifjor kom Store Norske på nettet — gratis tilgjengelig for alle. De la opp til et nytt konsept ved å satse, som de selv sier, på en kombinasjon av en kvalitetssikret, redaksjonsstyrt leksikonbase med konsist innhold og lav aktivitet på den ene side, og brukerbidrag eller nettets frodige mengde av nettsteder med informasjon fra en blanding av sikre og mindre sikre avsendere på den annen. Det markeres naturligvis om det er en kvalitetssikret artikkel av gammelt merke, eller en brukerinnsendt artikkel eller oppdatering. Det siste gir ikke samme garanti, selv om det er opprettet et ”feiljegerkorps”. Det gjenstår mye arbeid med å utvikle tjenesten. Som Store Norske selv sier, er det egentlig nå at ”den store nasjonale dugnaden med leksikonet begynner”. Brukere har begynt å melde tilbake, og de fagansvarlige har begynt systematisk å oppdatere sine fagfelt.

Wikipedia er et dugnadsprosjekt. Men som lederen for redaksjonsrådet for siste papirutgave av Store Norske, Trond Berg Eriksen skriver, har også Store Norske alltid vært et dugnadsprosjekt. De fagfolk som skriver der er honorert, men meget beskjedent, og det er iallfall ikke det som driver dem til verket. Det nye prosjekt innebærer et forsøk på å utvide basisen for dugnaden og å revitalisere den. Det er ikke et forsøk på å forlate det som har vært Store Norskes styrke som kvalitetssikret, redaksjonsstyrt leksikonbase, men snarere ledd i et forsøk på møte kritikken og forbedre den tradisjonelle tjeneste i en ny setting.

Store Norske er på ingen måte alene om å prøve en slik mellomløsning. Verdens ledende tradisjonelle leksikon, Encyclopædia Britannica, har bestemt seg for å inkludere brukerbidrag. De store leksikaene i Tyskland og Danmark prøver seg med varianter av samme modell, mens Sveriges nasjonalleksikon foreløpig holder fast ved en abonnementsbasert redaksjonsstyrt tjeneste.

Hvem er det som skriver i Wikipedia? Det er sikkert en broket blanding av fagfolk og legfolk, men først og fremst er det entusiaster. Man kan da også øse av den informasjon som flyter så fritt på nettet. Et lite poeng å merke seg, og som fremgår av diskusjonen på diskusjonsforumet Wikipedia: Tinget, er den rolle Store Norske har spilt som pålitelig informasjonskilde for en del av det som skrives på Wikipedia, kanskje særlig i oppstartsfasen. En av diskusjonsdeltagerne, Yngve Jarslett, som har skrevet flere hundre artikler for Wikipedia, skriver der at Store Norske var en ”respektert og ofte avgjørende kilde på Wikipedia”. Idag, sier han, skriver han mest for Store Norske. Det er vel mulig at kildebruken også har gått den andre veien.

Erlend Bjørtvedt skriver samme sted at han har gått den motsatte vei, fra Store Norske til Wikipedia. Han har kritisert Store Norskes forretningsmodell i Aftenposten idet han har pekt på at mange av de fagansvarlige er lite produktive og at de mange av dem er legfolk — sikkert en relevant påpekning. Store Norske er forøvrig ikke alene om å slite med å mobilisere de beste fagfolk. Det sies at Encyclopædia Britannica holder fast ved å bruke fagfolk for sin tradisjonelle leksikonbase, men at de sliter med produktiviteten. På den annen side skriver Bjørtvedt også at Store Norskes artikler holder overveiende høyere faglig standard, og at det bør fortsette med å produsere dybdeartikler. Når det gjelder bredde og aktualitet kan Store Norske allikevel ikke konkurrere med Wikipedia.

I debatten har det dukket opp enkelteksempler på artikler som er bedre og fyldigere i det ene enn i det andre leksikon. Slikt kan man naturligvis finne begge veier. Et eksempel er at det i en avis ble påpekt at Anniken Huitfeldt, som jo er en aktuell person i den pågående diskusjon om Store Norske, er avspist med 3 ½ linje i Store Norske, mens hun har fått en mer utfyllende behandling i Wikipedia. Kanskje burde hun vært oppdatert på Store Norske. Det ville imidlertid være galt å trekke noen konklusjoner av dette når det gjelder biograferte personer generelt. Norsk Biografisk Leksikon er en del av Store Norskes nettutgave. Men der er ikke Anniken Huitfeldt tatt med (i motsetning til seks andre Huitfeldter fra norgeshistorien). Generelt er det nok slik som det står i Wikipedia: Tinget at Norsk Biografisk Leksikon er overlegent i forhold til artiklene Wikipedia har om de samme personer.

De to nettleksika er altså basert på forskjellige redaksjonelle prinsipper. Noe av det viktigste i den sammenheng er Wikipedias anonymitet versus Store Norskes synlige fagfolk. De to har utvilsomt hver sin styrke. De går også i noen grad hver sin vei. Wikipedia henvender seg til en bredere almenhet med mye aktuelt stoff, mens Store Norske legger stor vekt på kvalitetssikret informasjon ikke minst rettet mot utdanningssektoren, men også mot almenheten.

Det er naturligvis en stor grad av overlapping og dermed konkurranse. Vi har antydet hvordan de to leksika skjeler til hverandre og plukker gode ideer, informasjon og bidragsytere fra hverandre. Vi har nettopp kunnet lese i Universitas at Wikipedia håper på å møte kritikken av det upålitelige i de brukerstyrte artikler ved økt deltagelse fra universitetsmiljøene i Norge, altså ved å gresse på det som tradisjonelt har vært Store Norskes beitemarker.

Konklusjonen er uansett at når vi går litt inn i materien og ser på den seneste utvikling, er det slående hvor fruktbar denne situasjonen med så vel forskjeller som konkurranse er, eller kan være. Begge leksika har måttet skjerpe seg, og de er åpenbart på vei til å bli bedre enn de ville vært uten den andres tilstedeværelse.

Vi nevnte at Store Norske hadde gått i retning av en monopolsituasjon. Om Store Norske skulle bli begravet, ville vi på nytt stå overfor en situasjon som ville ha en viss karakter av monopol, men nå for Wikipedia. Faren er at Wikipedia vil kunne bli det eneste norskspråklige leksikon på nettet. Til tross for Wikipedias gode sider vil det være meget uheldig. Store Norske er fremdeles det nødvendige, kvalitetssikrede, redaksjonsstyrte og — ved at bidragsyterne signerer artiklene — ansvarlige korrektiv til all den informasjon som flyter på nettet. Uten Store Norske vil vi bli skånselsløst henvist til det som er kalt ”the new digital disorder”.

Det er sagt at et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør iallfall menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem. Wikipedias praksis med å oppføre kilder og loggføre dem som har vært inne i artikkelen, bøter på noe av dette, men synliggjør ikke den ansvarlige for artikkelen. Maktaspektet aktualiseres naturligvis også ved monopolsituasjonen. Vi nevnte Store Norskes autoritative status. Men også autoriteter må kunne kritiseres — ikke minst dem. Brukermedvirkning og alternativ kunnskapsformidling vil kunne utfordre de potensielle monopolisters makt — Store Norskes som Wikipedias. Det er å håpe at en fornyet satsing på Store Norske i den situasjon med kritisk evaluering som er oppstått, vil kunne bevare og videreutvikle dets karakter av en autoritativ kunnskapsbase i positiv, faglig forstand.

Noen skritt er tatt. Man er igang med å utvikle Store Norske-applikasjonen slik at leksikonartiklene skal bli synlige og tilgjengelige for Google og andre søkemotorer. Dette er en forutsetning for at Store Norske-artiklene skal få høy Google-rating. Det bør lages programmer som sørger for automatisk lenking mellom artiklene der henvisningsmålet er entydig. Det er videre planlagt en egen skoleportal. Det må også sørges for mer systematisk oppdatering blant annet ved å få de fagansvarlige mer produktive. Når det gjelder synlighet for Google, lenking og oppdatering ligger Wikipedia foran, men så må man huske på at det var først i mars ifjor at Store Norskes nye prosjekt ble lansert. Håpet var at det kunne finansieres gjennom annonser pluss andre bidrag. Men til tross for rimelig stor interesse fra brukere (ca. 130 000 unike brukere i uken) uteble annonseinntektene og Kunnskapsforlaget måtte kaste kortene før det egentlig hadde fått utviklet den nye tjenesten.

Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR tok da et initiativ for å reetablere Store Norske som et moderne nettleksikon, blant annet ved å stille til disposisjon to millioner kroner. Tanken er i første omgang å skape en institusjonell basis som kan overta Store Norskes database vederlagsfritt fra Kunnskapsforlaget. Kunnskapsbasen er der, men den må vedlikeholdes. Det haster med å legge grunnlaget for en ny start. En slik ny begynnelse krever oppslutning fra mange aktører. Interessen har da også vært upåklagelig. Etter invitasjon fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening ble det for to dager siden holdt et møte med representanter, foruten fra foreningen selv, fra Nasjonalbiblioteket, Kunnskapsforlaget, universitetene og de to stiftelser. Det var enighet på møtet om at man skulle søke å etablere et prosjekt som skulle stake ut veien for en videreutvikling av Store Norske institusjonelt og redaksjonelt — en ny giv som skulle demonstrere viljen og muligheten for dette.

Det var klart for alle at de syv universiteter måtte komme til å spille en sentral rolle for et slikt nytt nettleksikon. Det har vært mye positiv tilbakemelding fra universitetene. Saken skal behandles om noen dager på universitetenes rektormøte. Det kan i denne sammenheng nevnes at i Sverige er universitetene og kommunene (som skoleeiere) dypt involvert i Nationalencyklopedin, også ved finansielle bidrag. I Sverige er et tradisjonelt redigert leksikon et viktig element, eller kanskje selve grunnstenen, i kunnskapspolitikken i en situasjon der det flommer over av informasjon på nettet. Studenter og elever skal ha de beste hjelpemidler.

Når det gjelder universitetene har det vært påpekt at et avgjørende bidrag fra det offentlige vil være å inkludere leksikonformidling i tellesystemene for meritterende publisering. Dette er naturlig ut fra den vekt det nå legges på formidlingsforpliktelsen. Ellers vil det være mulig å trekke på kompetanse og tjenester fra andre institusjoner, ikke minst Nasjonalbiblioteket. Det man tenker seg er altså at man om noen tid vil kunne presentere et opplegg som er så godt at det vil måtte vekke myndighetenes interesse.

Jeg minner om hva jeg sa innledningsvis om det offentliges overordnede ansvar, nedfelt i Grunnloven, for at alle skal ha adgang til sikker kunnskap over et bredt felt, eller om man vil — for å ha en kunnskapspolitikk. Min lærer på universitetet, professor Jens Arup Seip, formet et begrep: ”det norske system”. Det innebar at sterke og lovende initiativer fra privat hold nesten automatisk ble fulgt opp av offentlige bevilgninger. Man måtte så å si gjøre seg fortjent til slike bevilgninger, men så fikk man dem også. Han utviklet begrepet i forbindelse med den første jernbaneutbygging, men det ble formet som et generelt begrep. Det var simpelthen gjennom et slikt arrangement med samvirke mellom private og det offentlige at Norge ble modernisert. De gode resultater bør inspirere til fortsatt bruk av ”det norske system”.

Teksten er manuset til Sejersteds foredrag under en konferanse om framtiden for Store Norske Leksikon 6. mai. Foredraget kan også lastes ned i pdf-versjon. Lenker er lagt til av redaksjonen.

Signaturen mastergunner99 takker Time for kåringen.

Når folk flest produserer kunnskap

Tidligere i år kom en av de grundigste analysene til nå av publikums publiseringsvirksomhet, i boken “The Wealth of Networks” (boken er publisert i sin helhet på nett). Forfatter er professor i juss ved Yale University Yochai Benkler. Et hovedpoeng for Benkler er å vise hvordan det han kaller “den nettverksbaserte informasjonsøkonomien” har gitt hver enkelt medborger kontroll over produksjon og distribusjon av informasjon. At flere og flere har PC-knyttet til internett, utgjør faktisk et fundamentalt skifte. Menneskelig kreativitet og allerede publisert informasjon er nå de eneste innsatsfaktorene som trengs for å produsere ny kunnskap, mener Benkler.

Utsnitt av Times for­side, utga­ven datert 25. desem­ber 2006.

Også for Benkler er altså “DU” – enkeltmennesket – i fokus. Han er særlig opptatt av hvordan folk bidrar med sin ledige tid, uten å få betalt, til prosjekter som utvikling av programvare med åpen kildekode, eller nettleksikonet Wikipedia – såkalt produksjon i grupper eller “peer production”. Gitt vår tids produksjonsbetingelser bør slike bidrag ikke forundre, mener han: “Ut fra det begynnende 21. århundres mål og materielle betingelser for informasjonsproduksjon er fremveksten av “peer production” like rasjonelt og effektivt som samlebåndet var ved begynnelsen av forrige århundre,” skriver Benkler i boken.

En bedre offentlighet?

Vox Publica stilte Benkler noen spørsmål på e‑post om hvordan han ser for seg at slik produksjon av kunnskap vil utvikle seg. Vi var særlig opptatt av konsekvensene for en kritisk offentlighet og medier.

Kvaliteten på kunnskap og fakta kontrolleres på en annen måte enn tidligere av deltakerne i prosjekter som Wikipedia og Slashdot. Den tradisjonelle redaktørmodellen er her avskaffet. Hvordan vil nye kunnskapskilder som Wikipedia påvirke hvordan vi forholder oss til kunnskap?

“Jeg tror den innebygde usikkerheten i Wikipedia vil kurere oss for tiltroen til autoriteter. Massemediene hadde en tendens til å skape holdningen at “jeg så det på trykk, derfor må det være sant”. Denne kulturen førte til en mer ukritisk holdning og gjorde offentligheten lett å manipulere, eller rett og slett veldig utsatt for feil. Lesere, seere og lyttere hadde et stort sett veldig tillitsfullt forhold til mediene. Jeg tror at når en ny generasjon vokser opp med å lese ting som aldri har en autoritet bak seg, som bare har status som midlertidige biter av informasjon, vil vi begynne å få en mer kritisk, undersøkende form for lesning, lytting og TV-titting. Det å lese vil bli mer som å undersøke noe, som når noen plukker opp biter av materiale med varierende troverdighet, undersøker det fra ulike vinkler og kommer frem til en konklusjon. Som uansett fortsatt kan bli revidert og falsifisert. Dette er essensen i vitenskapelig metode, og det er på høy tid at den tas i bruk på bredere front. Den mest verdifulle endringen vil være utviklingen av en kritisk grunnholdning blant brukerne. Dette vil de ha stor nytte av som uavhengige individer generelt og når de deltar i samfunnet politisk og kulturelt.”

Håpet om at internett skal bidra til å gjøre samfunnet mer demokratisk er en klassiker i debatter om nettets betydning. Spesielt i USA var det på 1990-tallet mange teknologiprofeter som spente forventningene altfor høyt. Dette har ført til et overdrevent tilbakeslag, mener Yochai Benkler. I sin bok fremholder han at demokratiets utvikling etter at nettet kom må sammenlignes med tilstanden i det gamle massemediesamfunnet, ikke med 90-tallets urealistiske utopier. Demokratiet er allerede betydelig styrket gjennom skaren av nye, kritiske stemmer i offentligheten, blant annet i blogger og fora, mener Benkler.

Offentlighet og utvikling

I “The Wealth of Networks” bruker Benkler mye plass på å analysere hvordan desentralisering av apparatet for kunnskapsproduksjon kan få betydning for utvikling i fattige land. Det er en mulighet, mener Benkler, for at tilgang til “produksjonsmidlene” – PC, internett og kunnskapen som er globalt tilgjengelig der – kan motvirke noe av den skjeve fordelingen av ressurser mellom rike og fattige land.

Slik jeg leser dette, mener du at vi undervurderer det positive potensialet informasjonsøkonomien utgjør for utviklingsland.

“Til å begynne med er det viktig med en ydmyk holdning til hvor stor del av kjerneproblemene som kan løses gjennom informasjon og kommunikasjon. Rent vann, fungerende myndigheter og et minstemål av personlig sikkerhet og helse – dette kan ikke bedre internett-tilgang gjøre noe med. Det jeg fremholder, er at selv om vi erkjenner disse problemene, er det likevel mye vi kan gjøre for å redusere menneskelig lidelse også ved hjelp av informasjonspolitikk og kunnskapsproduksjon. Hvis nettverkskommunikasjon faktisk forbedrer demokratiet og legger til rette for mer deltakelse i offentligheten, vil dette i seg selv forbedre menneskelig utvikling. Både direkte, fordi deltakelse er en del av et godt liv. Og indirekte, ved at folk vil stille myndigheter mer til ansvar. Det jeg har vært mest opptatt av er å utforske hvordan myndigheter, tradisjonelle frivillige organisasjoner og individer som arbeider på egen hånd og sammen i “peer production”-prosjekter, kan legge til rette for utvikling der tradisjonelle markedsbaserte og myndighetsbaserte initiativer har mislyktes.”

Blant eksemplene Benkler studerer nærmere er hvordan åpen programvare (fri eller med åpen kildekode) kan forbedre fattige lands tilgang på informasjonsteknologi, og skape en plattform for lokale programmerere til å konkurrere i den globale økonomien. Mer ambisiøse prosjekter gjelder hvordan en kombinasjon av fritt tilgjengelig utdanningsmateriell og forskningsresultater og nettbasert samarbeid kan skape nye plattformer for innovasjon innen biologi og landbruk.

Hvordan ser du på rollen Wikipedia og andre fritt tilgjengelige eller allmennings-baserte prosjekter som “open access” forskningspublisering kan spille for global utvikling?

“Open access-publisering kan redusere adgangskostnadene til den globale informasjonsøkonomien. Mer grunnleggende kan det gi folk sjansen til å leve et rikere liv — bedre informert om sin egen kultur og verden de lever i. Innovasjon og utdanning er grunnleggende komponenter i utvikling. Open access-publisering kan bidra til å senke en av de viktigste barrierene for utvikling på disse feltene. Initiativer som One Laptop per Child har også potensial for å endre betingelsene. Likevel må vi ikke glemme at den viktigste grunnen til manglende utdanning er kostnaden en familie pådrar seg når barna går på skole. Intet initiativ har vært mer effektivt enn å betale familier for å la barna gå på skolen.”

Da vi startet, hadde ingen av oss noen god forståelse av hva internett ville utvikle seg til. Men vi hadde drømmer. Min var at internett ville stå for noe annet enn den analoge kulturen. Mens mange var voldsomt opptatt av hvordan nye teknologier ville føre til radikale forandringer i etablerte bransjer, var jeg spent på hva vi ville oppleve av nye måter å skape og kommunisere på. Apples musikktjeneste iTunes innebærer en forbedring av det fysiske platebutikker som Tower Records allerede gjorde temmelig bra. Men hva ville internett ha skapt i 2010 som ikke eksisterte i det hele tatt i 1990?

Foto: Simon Bierwald cbna

Lessig på talerstolen i Berlin 14. september 2006.

Én drøm var det Andy Raskin kalte “en økonomi basert på deling” (“sharing economy”) i en artikkel om Creative Commons i magasinet Business 2.0 i 2004. En økonomi basert på deling er ulik den tradisjonelle kommersielle økonomien. Det dreier seg ikke bare om at folk jobber med noe uten å få betalt for det. Nei, dette er økonomien som holder Wikipedia gående (og som har gjort det samme for fri programvare og programvare med åpen kildekode). Dette er økonomien som driver mye av kreativiteten i YouTube og blip.tv. Dette er de skapende “amatørenes” verden, men ikke på den måten at verkene deres er amatørmessige. Amatør betyr her er at de er motivert av kjærlighet til det de gjør, ikke av penger.

Denne økonomien basert på deling er ikke ment å erstatte den kommersielle økonomien. Formålet er ikke å tvinge Madonna til å synge uten betaling. Målet er isteden å legge forholdene til rette for millioner av andre mennesker verden over som ønsker å drive skapende virksomhet innenfor en annen type fellesskap. Redaktørene som skaper Wikipedia driver ikke med det fordi de ikke fikk jobb i Encyclopedia Britannica. De handler av en annen grunn, innenfor et helt annerledes skapende fellesskap.

Kjernen i Creative Commons er å støtte denne økonomien basert på deling. Verktøyene vi har stilt til rådighet gir skapende mennesker en enkel måte å signalisere hvilke regler som skal gjelde for videre bruk av verkene deres. Og kanskje viktigere, ved at folk på en klar og pålitelig måte kan opplyse om disse reglene, oppmuntrer de andre som ellers kunne ha nølt til å dele og bygge videre på verkene deres. Eksempelvis publiserer Public Library of Science alle sine artikler under en CC-lisens som gir brukere stor frihet til videre anvendelse. Biblioteker og institusjoner verden over kan nå arkivere disse verkene og gjøre dem tilgjengelig lokalt. Uten å kunne støtte seg på CC-lisensene ville utvilsomt disse institusjonenes jurister fått panikk. CC-lisensene gjør at slike panikkreaksjoner unngås, og inviterer mange som ellers ikke ville blitt med til å dele og bygge videre på andres verk.

Foto: creativecommons.orgcb

Fra tegneserie som forklarer hvordan Creative Commons fungerer.

Den neste utfordringen er å finne ut av hvordan denne delende økonomien virker sammen med en tradisjonell kommersiell økonomi. Hva skjer hvis Time ønsker å bruke et fantastisk CC-lisensiert bilde publisert på Flickr? Eller hvordan finner en hit på ccMixter veien inn i den kommersielle musikkverdenen?

CC vil aldri bli en del av den kommersielle økonomien. Men jeg mener det er viktig at vi gjør en innsats for å bygge broer mellom de to økonomiene. Alternativet er en verden vi allerede ser for mye av i dag: store virksomheter som lager sandkasser for “deling”, men så i praksis krever eierskap til alt som bygges i den sandkassen. Dette er etter min mening ingen økonomi basert på deling. Det er isteden rett og slett forpaktervirksomhet. (Lessig bruker her det amerikanske begrepet sharecropping, red. anm.)

Nøkkelen er å bygge alternativer som skapende mennesker på internett kan bruke både til å utfolde seg på den måten de ønsker og å beholde kontrollen over egen kreativitet. Det er utfordringen jeg ser for meg de neste fire årene. I de neste ukene vil vi vise frem noe av det beste fra CC verden rundt, og da vil du kunne se hvordan vi vil kunne møte denne utfordringen.

(Red. anm.: Den siste setningen henviser til eksempler på CC-lisensierte verk og prosjekter på nettstedet Creativecommons.org.)

Om forfatteren og “den kreative allmenningen” i praksis
Artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk 25. oktober 2006 på Creativecommons.org under en såkalt Creative Commons Attribution 2.5 License. Den tillater både ikke-kommersiell og kommersiell viderebruk, blant annet i form av en oversettelse slik vi har gjort her. Også illustrasjonene er publisert under CC-lisenser, se bildetekstene.

Creative Commons eller “den kreative allmenningen” på norsk, er også i ferd med å få en norsk avlegger . Arbeidet med å tilpasse lisensene til norsk lovgivning pågår.